Mars

EIKESTOKKEN MARS 2016

STUDENTAVISA I VOLDA

HEISANN VOLDA SOSIALT ISOLERT I KULDEN

peikestokken_mars.indd 1

THE LIFE OF ASEM ENSAMI

DELILLOS: SVEVER MARS 2016 OVER BYGDA

1

24.02.16 00:38

| NYHEITER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT | LEIAR Vi er tettknytta og difor er det kanskje ekstra vanskelig når vi mister nokon her. I januar fekk vi den tunge beskjeden om at Simen Skogvoll var gått bort. Simen gjekk førsteåret journalistikk og bidrog i fleire av Peikestokken sine redaksjonar i fjoråret med fleire tekstar. Då eg romsterte gjennom høstens tekstar kom eg over ein av artiklane Simen var med å skrive, eit kåseri om kleskode i Volda, som eg falt hodestups for.

EIN FOR LITE

Simen hadde evnen til å knytte sammen ein tekst med det eine gullkornet etter det andre som gjorde at du aldri klarte å slutte å lese. Morsom, men ikkje arrogant. Spiss, men ikkje frekk. Eg kjende ikkje Simen personlig, men basert på beskrivelsane frå hans mange venner var han like god når du møtte han som han var på papiret. Artig, hyggelig,

Volda er kjend som ein av dei mest tettknytta studentmiljø i landet. I Volda får ein kjensla av at alle kjenner alle og sjølv om vi er omlag 4000 studentar går vi alle på dei samme uteplassane, nyttar oss av same fjellturane og handler på dei same butikkane. Rett som det er treffer du på ein venn eller bekjent på desse stadene og kan slå av en prat.

NYHEIT

Sosialt isolert i kulda

INTERNATIONAL

Gamle hybler går utover trivselen til studentene.

SPORT

Nyhetsredaksjonen Nyhetsredaktør: Maria Simone Emdal Otterlei Wanja Sandø, Toini Thanem, Lars Hægeland, Ellen Fredriksen, Bendik Reed Årvik, Kamilla Tellefsen, Kaja Andreassen, Siri Nilsen, Sigurd Lein Hernes, Hilde Olsen Aalvik, Edda Drægni, Andreas Hagen Håkonsen, Torgeir Knutsen, Ane Mørk, Silje Tamara Rojas Røsvassbukt, Tarjei Engeset Ofstad, Daniela Elvebakk Mala, Ingvild Bakken, Marit Eide, Kristine Brandsdal Barane, Katrine Nordeide Kuiper

2

peikestokken_mars.indd 2

Dødser i det

Oppdaga på Volda Studentidrettslag

Børre markerer livets reise med tatoveringer på kroppen.

Nettredaktør Sunniva Agnete Trøen

The life of Asem Ensami

Hvorfor noen risikerer liv og lemmer i dødsekonkurranse.

Hva vil du ha på deg resten av livet?

Ansvarleg redaktør Pål A. Solheimsnes peikestokkenmail@gmail.com

Pål Solheimsnes

Meet the man behind «Gregorios Kjellar».

Karpe Diem med friskt og hardt materiale til Volda.

REDAKSJON

Eg vil gjerne dedikere dette nummeret av Peikestokken til Simen.

My big, fat, greek restaurant

Nettbuss går nye veier for å tiltrekke seg kunder.

Svett, skittent og elektrisk

På neste side kan du lese eit dikt skrive av Simen sin venn og klassekamerat, Edda. Over diktet kan du også sjå tatoveringa Simen bar på armen. Vi manglar ein person i Peikestokken i år og det har prega alle i redaksjonen på ulike måtar.

What it is like to be a Syrian refugee in Volda.

Komfort i høysetet

KULTUR

spennande – adjektiva er mange og utelukka rosande.

Ivar sin vei fra student til idrettstalent.

Kulturredaksjonen Kulturredaktør: Bastian Lunde Hvitmyhr

Foto Fotoredaktør: Hedvig Idås

Ellen Fredriksen, Kaja Andreassen, Sigurd Lein Hernes, Kamilla Tellefsen, Malin Saue Johansen, Edda Drægni, Siri Nilsen, Michelle Kleveland, Gunhild Kjeilen Kallevig, Victoria Røren, Helene Solheim, Andreas Håkonsen, Lars Hægeland, Isabal Jacobsen Haugjord, Toini Thanem, Wanja Sandø, Hilde Olsen Aalvik, Sunniva Agnete Trøen, Vilde Aurora D. Klyve, Ane Mørk, Siril Marie Borgersen, Mia Becker, Fredrik Skaget Øien, Jonathan Falk, Oda Ording

Lise Musum Stangvik, Dagfinn Graneng, Mevrouw Wisch, Elise Strålberg, Kristina Kalinina, Siril Marie Borgersen, Helene Solheim, Valentin M Gatlan, Victoria Røren, Kristine Brandsdal Barane, Gunhild Kjeilen Kallevig

Sportsredaksjonen Sportsredaktør: Mia Becker Truls Fenre, Ole Kristian Svalheim, Gunhild Kjeilen Kallevig, Kaja Andreassen, Tonje Hareland, Annette Tangnes, Kamilla Tellefsen, Katrine Nordeide Kuiper, Dagfinn Graneng, Sigurd Lein Hernes

Illustratørar Illustrasjonsansvarlig: Linn Schjerven Johanne Sofie Amtedal, Jørgen Fallet Mosand, Maria Henriksen, Gerd Johanne, Håkon Brandal, Tove Rogstad, Maeve Baker, Paola de Sousa, Capucine Gougelet, Lise Hendrix

Layout Layoutansvarlege: Kaja Andreassen, Michelle Kleveland Wanja Sandø, Marie Berge, Bastian Lunde Hvitmyhr Korrektur Korrekturansvarleg: Even Ørjasæter Dagleg leiar Peder Haugfos Marknadsjef Toini Thanem Forsidefoto Lise Musum Stangvik Baksideillustrasjon Johanne Sofie Amtedal

International International editor: Khristina Santos Sigrid Schjær Jensen, Kristina Kalinina, Matthew Drew, Karina Khristich, Carmen Sedeño, Andreea Leonte, Gracia van Mil, Célia Boyer, Maria Laza, Lise Hendrix, Karolien van Schil

MARS 2016

24.02.16 00:39

Tekst: Edda DrĂŚgni Illustrasjon: Lise Hendrix

peikestokken_mars.indd 3

24.02.16 00:39

| NYHEITER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

KOMFORT I HØYSETET Nettbuss velger nye veier for å fylle opp bussene som går fra Volda. Nå satser de på dobbeltdekkere med bedre komfort som kjører Ulsteinvik-Oslo både formiddag og kveld. Tekst: Lars Hægeland Foto: Hedvig Idås

I januar rullet to nye etasjebusser oppover mot Volda. Den gamle bussen som før bare kjørte nattruter, blir nå erstattet med to splitter nye dobbeltdekker-busser, som skal gå kveld og formiddag. Inne i selve bussen er det 64 plasser hvor 23 av dem er komfortplasser. Markedssjef i Nettbuss Travel, Svein Arne Vik håper på suksess. – Dette er et ganske nytt tilbud som vi prøver ut. Vi har tidligere prøvd ut komfortbusser på strekningen Stavanger – Bergen, men der møtte vi hard konkurranse med andre aktører. På ruten Ulsteinvik – Oslo, er vi alene. Det er heller ikke alle som ønsker å ta fly, og da er vi et godt alternativ.

4

peikestokken_mars.indd 4

En annen del av det nye tilbudet er at når nattbussen ankommer Oslo om morgenen, kjører den videre, tur-retur Kristiansand. Dette vil gjøre det lettere for passasjerer som skal enda lenger sør enn Oslo. I de nye dobbeltdekkerbussene er 23 seter gjort til en egen komfortavdeling. Her kan man oppgradere til et større og mer komfortabelt sete. Det er også gjort plass til to konferansebord hvor man kan sitte sammen som vennegjeng. Vik tror at særlig studentene vil sette pris på det.

– Jeg håper at den nye komfortavdelingen fenger litt. Det er klart at det koster noen kroner mer med disse stolene, men jeg håper at det er villighet til å betale litt ekstra for å ha det komfortabelt. Og så er jo det å reise om natten ganske effektivt i og med at man kan sove.

Billigere med buss En av studentene som enda ikke har benyttet seg av tilbudet er MID-student, Jørgen Grindal Engset. Han syns tilbudet virker spennende, men innrømmer samtidig at buss ikke er hans foretrukne reisemåte. – Jeg har jo egen bil her i Volda, som jeg pleier å bruke når jeg skal hjem om sommeren. Ellers tar jeg som regel fly. Det som er det største problemet for min del har vært at jeg sliter med å få sove på buss, og da bussen kun reiste på natten, ble dagen etter ødelagt.

En annen del av det nye tilbudet er at det også vil gå en buss på dagtid. Før kunne man bare ta bussen på nattestid. Engset mener dette er en god løsning.

MARS 2016

24.02.16 00:39

| NYHEITER |

– Det å kunne reise på dagtid gjør det å ta bussen mye mer attraktivt. I 10. klasse var vi på busstur til Polen og da endte det hele med at jeg gikk flere dager uten å sove, så dette gjør tilbudet veldig aktuelt for meg. I tillegg blir det ganske mye billigere hvis man tar bussen i stedet for å fly.

Flest kvinner tar buss I 2016 slo Høgskulen i Volda alle tidligere rekorder og kunne smykke seg med hele 4000 elever. Det store studiemiljøet med studenter fra hele Norge gjør at mange har lang reisevei når de skal hjem til mor og far. Men det er ikke bare studenter som benytter seg av tilbudet. – Det er en del ungdom som tar denne bussen. Nå er jo Volda ei studentbygd, med et stort studiemiljø, så vi merker godt at bussen brukes av studentene. Ellers så er det også en god del voksne folk. Så det er kanskje de to største gruppene. En annen tendens vi ser, og som vi ikke helt klarer å skjønne oss på, er at det

generelt er flere kvinner enn menn som tar bussen til Oslo. Statistikken sier 60 prosent kvinner og 40 prosent menn, forteller Vik. Komfort vil koste mer Videre forklarer han at bussbillettene vil variere i pris. Alle setene i bussen vil ha en grunnpris, og så vil det variere alt etter hvor i bussen setet er, og hvilket sete man velger. Ett komfortsete foran vil koste mer enn et standardsete midt i bussen. Å få til et nettbasert bestillingssystem har lenge vært fokus for selskapet og det mener Vik vil gjøre det lettere for forbrukeren. – Vi har jobbet mye med å få folk over til å kjøpe billetter på nettet. Dette gjør det lettere for oss å bedømme om vi må få tak i en ekstra buss, og det gjør at forbrukeren enkelt kan velge å reservere et ønsket sete i bussen. Vi er allerede på 78 prosent nettkjøpte billetter.

“Jeg sliter med å sove

på buss, og da bussen kun reiste om natten, ble hele dagen ødelagt. Til tross for et stort studentmiljø, har det vært vanskelig å fylle bussen, men markedssjef Vik har tro på at det nye tilbudet skal hjelpe.

– Jeg er sikker på at vi i høytrafikkperioden vil klare å fylle bussen. Om sommeren er det en god periode for sånne lange ruter som denne. Men det blir nok ikke fullt på vanlige ukesturer, og det gjør at vi kan tillate oss å gi litt gunstige priser innimellom.

MARS 2016

peikestokken_mars.indd 5

5

24.02.16 00:39

| NYHEITER |

6

MARS 2016

Illustrasjon: Johanne Sofie Amtedal

peikestokken_mars.indd 6

24.02.16 00:39

SUPERTIRSDAG

| NYHEITER |

Primærvalgkampen i USA tilspisser seg

Skal Donald Trump gå hele veien og bli republikanernes presidentkandidat? Hvem vil trekke det lengste strået hos demokratene? I mars kommer to datoer som blir viktige for hvem som blir USAs 45. president.

Tekst: Andreas Hagen Håkonsen

I juli skal demokratene og republikanerne velge hver sin presidentkandidat. Før det er det harde runder med primærvalg. På demokratisk side er det nå en ren duell mellom Hillary Clinton og Bernie Sanders. Clinton var forhåndsfavoritt, men har ikke alltid vist seg fra sin beste side i denne nominasjonsprosessen. Sanders ser til de skandinaviske samfunnene for inspirasjon. Hos republikanerne er situasjonen langt mindre oversiktlig, men konservative Ted Cruz, unge Marco Rubio og kontroversielle Donald Trump er de som har begynt best. Det har allerede vært avholdt primærvalg eller caucus i delstatene Iowa, New Hampshire, Nevada og South Carolina. I løpet av mars måned er det to ekstra viktige datoer i den amerikanske primærvalgkalenderen. 1. mars skal velgerne i fjorten delstater avgjøre hvem de vil ha som presidentkandidater. Det er den dagen i nominasjonsprosessen hvor flest utsendinger til partienes landsmøter kan vinnes. I år kan imidlertid 15. mars bli vel så viktig.

Hvordan fungerer primærvalgene? Det avholdes enten primærvalg eller caucus (se faktaboks) i alle femti stater. Det man stemmer på i primærvalg er delegater til partienes landsmøter. Hvor mange delegater en gitt stat sender til landsmøtet, avhenger av befolkningsstørrelsen. La oss ta Iowa som eksempel. Iowa har 52 delegater på demokratisk side. Hillary Clinton fikk 49,9 % oppslutning i Iowa caucus, noe som førte til at hun kapret 23 delegater. Disse 23 personene skal delta på demokratenes landsmøte, hvor de har forpliktet seg til å nominere Clinton. Bernie Sanders endte rett bak den tidligere førstedamen og fikk to delegater færre. For å bli nominert til presidentkandidat trenger man minimum 2382 delegater bak seg.

peikestokken_mars.indd 7

To supre tirsdager – I 2016 er det i realiteten to supertirsdager. Jeg vil argumentere for at tirsdag 15. mars blir langt viktigere i denne nominasjonsprosessen enn 1. mars, selv om denne dagen dreier seg om færre stater. Den er viktigere, for da begynner man med winner takes all, det vil si at den med størst oppslutning i en gitt stat får alle delegatene. I tillegg til at store og viktige stater som Ohio, Florida og Illinois holder valg denne dagen. Her er det mange delegater å vinne, forklarer Are Tågvold Flaten, redaktør for amerikanskpolitikk.no.

“

Uromomentet Trump kan sanke mange stemmer nær sagt hvor som helst

Ole O. Moen, historiker med USA som spesialfelt, holder med Tågvold Flaten i vurderingen av hvilken dato som er viktigst. – Jeg tror ikke vi vil få noen tydelig leder etter supertirsdag 1. mars, i hvert fall ikke på republikansk side. Sjansen for å få det er større på demokratisk side, fordi det kun er to kandidater igjen. Når vi kommer til 15. mars og starter med winner takes all, vil det nok imidlertid fort utkrystallisere seg en «front runner» på begge sider, og jeg tror at mye er gjort når vi skriver april. Jeg regner med at Clinton kommer til å lede på demokratisk side, mens det vil være enten Trump, Rubio eller Cruz hos republikanerne. Trump truer Et viktig aspekt ved årets første supertirsdag er at det er mange stater i sør som holder primærvalg denne dagen. På forhånd virker det som om de fleste sentrale kandidatene kan gjøre det bra i denne delen av landet, kanskje med unntak av Bernie Sanders. – Jeb Bush og Marco Rubio er begge fra sør og har sitt politiske virke herfra. Begge vil kunne gjøre gode valg der nede. Samtidig har Ted Cruz mange svorne tilhengere på ytterste høyre fløy, og hans konservative kristne livssyn finner mer klangbunn i sør, forklarer Moen.

Moen mener at Clinton vil gjøre det bedre enn Sanders i sør. Grunnen til det er de store andelene afroamerikanere og folk med latinamerikansk opphav i denne delen av USA. Hillary appellerer mer til disse velgergruppene enn det Sanders gjør. Bernie Sanders sine tilhengere er ofte hvit middelklasse, unge mennesker, og stadig flere kvinner. Clinton er kjent for å kjempe for minoritetene i USA, mens Sanders ikke er det i samme grad. Tågvold Flaten ser for seg at sørstatene blir et oppgjør mellom Cruz og Trump. – Texas er hjemstaten til Ted Cruz, og der nede har han støtte av guvernør Rick Perry. Cruz bør ha denne staten i sin hule hånd. Men så har du uromomentet Trump, som med sin populistiske tilnærming kan sanke mange stemmer nær sagt hvor som helst, så lenge han får velgerne sine opp av sofaen, mener Flaten. Tågvold Flaten håper primærvalgene fortsetter med reell spenning så lenge som mulig, for han synes det er en veldig interessant valgkamp. Han innser imidlertid at vi i etterkant av supertirsdagene vil være nær svaret på hvem som skal kjempe om å bli USAs neste president.

FAKTA

Fram mot partilandsmøtene i juli skal alle femti stater enten avholde caucuses eller primærvalg.

Caucuses: Lokallagsmøter i et parti der partimedlemmene stemmer fram sin favorittkandidat. Resultatene fra lokallagsmøtene rapporteres så videre til partiets fylkeslag, før de til slutt ender opp på partiets nasjonale nivå. 16 stater avholder caucuses. Det mest kjente er Iowa caucuses.

Primærvalg: Minner om det ordinære presidentvalget, med stemmelokaler, stemmesedler osv. 34 stater gjennomfører primærvalg.

MARS 2016

7

24.02.16 00:39

| NYHEITER |

SOSIALT ISOLERT I KULDEN Tekst: Wanja Sandø

Voldastudenter er bosatt i gamle hus og kalde kjellerleiligheter. – Felleskvelder i stuen blir det mindre av. Det er utrivelig å sitte der når man ikke har følelse i tærne, sier Marie Dahle Storfjord.

Det som i dag blir kalt Volda sentrum, består av kjernen fra de gamle gårdene, som ble bygd så tidlig som på 1800-tallet. På 1970-tallet og tiåret etter, vokste flere byggefelt fram. Datidens måter å bygge hus på kan være grunnen til at mange studenter sliter med kalde hybler når vinterkulden sprenger på.

– Grunnen til at det blir kaldt innendørs har ofte å gjøre med at det ikke er tett rundt vinduer og dører. Hvis et hus ikke er renovert siden det ble bygd, har de ofte et mye større varmebehov, sier Brænde.

Jan Olav Brænde, daglig leder i Brændes rørleggerforretning tror at andre krav til isolasjon for 50 år siden er grunnen til at mange sliter med å få varmet opp husene sine nå i nyere tid.

– Så lenge det er kaldt på bakken ute er det kaldt i huset. Felleskvelder i stuen blir det mindre av. Det er utrivelig å sitte der når man ikke har følelse i tærne. Vi har ikke gulvvarme, hos oss er gamle panelovner tingen, sier Marie.

Andre krav til isolering

8

peikestokken_mars.indd 8

Student Marie Dahle Storfjord leier en kjellerleilighet på Rotset, alle veggene er av betong.

En demper på tilværelsen Hun forteller at hennes to romkamerater også har klaget på at det er kaldt. Noen ganger føler de at kulden står i veien for en hyggelig kveld.

– Det er verst i stua, der blir alle bare sittende under pledd og fryse, forteller Storfjord. Romkamerat Benjamin Strøm Bøen pleier derfor å trekke seg tilbake fra det sosiale oppholdsrommet. – Jeg velger heller å sitte alene på rommet med mye elektronikk som skaper noe varme.

MARS 2016

24.02.16 00:39

| NYHEITER |

Illustrasjon: Paola de Sousa

Umulig å etterisolere For studentene hadde det vært ideelt med isolering i veggene og varme i gulvene. Huseier forklarer at det er noen hindringer som stanser dem fra fullstendig renovering. – Huset vårt er delvis oppusset etter det ble bygd i 1968. Badet ble vel tatt for ti år siden, samt utskifting av et par vinduer. Etterisolering er umulig da det blir for lav takhøyde om man drar inn isolasjon, forteller han.

Huseieren tror studenter framover kommer til å kreve bedre og høyere standard, og tror at det på et tidspunkt vil bli nødvendig å gjøre større endringer. – Det går an å bytte ut alle vinduene og isolere ytterligere fra innsiden. Men slike oppussingsprosjekter koster masse penger, og per i dag har jeg andre prosjekter, samt en fire måneder gammel gutt som krever mye, forklarer han. Frem til da tenker huseieren å koste på studentene en ny varmepumpe. Han har også et annet godt tips han vil dele. – Har du hørt om å bruke stekeovn som oppvarming? 300 grader, varmluft og åpen dør.

peikestokken_mars.indd 9

Veldig effektiv oppvarming!, sier huseieren og ler. Late og giddeløse

Leietaker Bøen tror det er mange studenter som lever på stramt budsjett og inngår et kompromiss mellom levestandard og pris.

– Det er godt mulig at huseiere lar være å pusse opp fordi det er studenter som bor der. De tenker kanskje at vi tar det vi får tilbudt uansett. Om det er fordi huseierne er late eller ikke gidder å bruke penger på studentenes tilværelse, er vanskelig å si. Men kanskje det er en kombinasjon?, undres Bøen.

“

Har du hørt om å bruke stekeovn som oppvarming? 300 grader, varmluft og åpen dør – veldig effektiv oppvarming!

Standard øker leiepris Eiendomsmegler Sveto Farstad tror mangel på isolasjon og varme i gulv kan påvirke leieprisene noe. Men både eiendomsmegleren og huseieren er enige om at leieprisene først og fremst er styrt av markedet.

– Det er ikke mangel på hybler i kollektiv i Volda, og derfor vanskelig å presse prisene opp. Beliggenhet er kanskje også viktigere enn standard, sier huseieren. – I større byer er det derimot så stort press på markedet og kamp om hyblene, at leieprisene holdes høye uansett om standarden ikke er den beste, presiserer eiendomsmegler Farstad. Huseieren bekrefter at husleien naturligvis vil bli litt høyere hvis han gjør en omfattende oppussing. Han tror derimot det er begrenset hvor mye leie man kan ta i et kollektiv med felles kjøkken og bad.

MARS 2016

9

24.02.16 00:39

| NYHEITER |

TØFT ARBEIDSMARKED Tekst: Kaja Marie Andreassen

Foto: Dagfinn Graneng

Som studenter får vi en støtte fra lånekassen som dekker det mest nødvendige. Mange kunne tenkt seg et par ekstra tusenlapper i måneden til personlig bruk, men dette er ikke like lett å få til i det nåløyet som er Voldas jobbmarked. Dette har student ved Media, IKT og design, Martine Greni, fått føle på kroppen.

– Jeg visste med en gang jeg flyttet hit at jeg kom til å trenge jobb ved siden av studiene. Jeg har jo studert før, så jeg vet at jeg ikke klarer å leve kun på stipendet. Jeg søkte på alt når jeg kom til Volda. Jeg regner med at jeg har søkt rundt 40 jobber i Volda og i Ørsta. Jeg fikk ikke et svar, ble ikke kalt inn på et eneste intervju, forteller Greni oppgitt. Prioriterer skole Men det er ikke alle som begir seg ut på det tøffe arbeidsmarkedet ved siden av studiene. Agnethe Pettersen, barnehagelærerstudent, har valgt å fokusere mest mulig på studiene. – Jeg tror man må være veldig fleksibel for å få jobb i Volda, og jeg har hørt at det ikke er enkelt. Vi har obligatorisk skole tilnærmet hver dag, og vi har mange lange dager. Jobb kan jeg gjøre i sommerferier, når jeg ikke har skole som henger over meg! sier Pettersen.

Må kjenne sjefen Grunnene til et vanskelig arbeidsmarked er mange. Martine Greni trekker spesielt fram at det er vesentlig å kjenne noen innenfor arbeidsplassen for å få seg jobb.

10

peikestokken_mars.indd 10

Volda er et sted mange studenter klarer seg uten jobb ved siden av studiene. Men det er hard kamp om de få jobbene som er tilgjengelig. Martine Greni søkte rundt 40 jobber uten svar. Nå reiser hun til Ålesund for å fete opp lommeboka. – Volda er et lite sted, med mange studenter, og det er derfor veldig mange om beinet. Vi studenter er heller ikke så attraktive søkere, siden vi reiser hjem i ferier og helger, da arbeidsplassene trenger oss som mest. Men først og fremst tror jeg nøkkelen til å få seg jobb er kjenne noen, det er da man får en fot innenfor.

litt hipp som happ når du har skole. Heldigvis har jeg nå en jobb som tilpasser seg mye etter meg, men jeg skulle fortsatt ønske timeplanen kunne vært mer strukturert så jeg fikk jobbet flere hele dager. Dette tror jeg også kunne gjort flere studenter til mer attraktive jobbsøkere, forteller Greni.

– Da jeg jobbet deltid i fjor ved siden av studiene, var det vanskelig å fokusere på både jobb og studier. I Volda klarer man seg uten jobb økonomisk, jeg for min del setter av penger fra storstipend i august og januar. Det går opp økonomisk så lenge man er bevisst og godtar at man ikke har så mye å rutte med.

– Det hadde nok vært mer oversiktlig med hele faste dager, men utfordringen er at undervisningsplanen må koordineres med mange flere emner når det gjelder rom, utstyr og hva slags lærere som underviser, så det er mange faktorer og ta hensyn til. I teorien er det selvsagt best for studentene å bruke mesteparten av tiden på studiene, men vi ser jo at mange studenter trenger de ekstra pengene de får igjennom jobben ved siden av, forteller Erdal.

Agnethe Pettersen jobbet ved siden av studiene da hun gikk på høgskole i fjor, men er fornøyd med å kunne sette av så mye tid som mulig til studiene i år. Hun mener det er fint mulig å klare seg økonomisk uten jobb.

Bør tilpasse timeplanen Etter en lang periode med jobbsøking i Volda og Ørsta, søkte til slutt Martine Greni jobb i Ålesund, hvor hun nå jobber på Hennes & Mauritz som butikkmedarbeider. Det er tre timer reisevei hver gang hun skal på jobb, men hun mener fortsatt at det er verdt det. For å klare å balansere jobb og studier, mener Greni at skolen må være flinkere til å tilpasse timeplanen.

– Emneplanen på Media, IKT og design er etter min mening dårlig strukturert. Og det virker

Men det kan være en utfordring å tilpasse timeplanen etter studentene. Seksjonsleder for Media, IKT og design, Ivar John Erdal, kan fortelle at det er mange faktorer som skal gå opp.

Det ene, eller det andre Med jobben i Ålesund, slipper Greni å prioritere bort ting hun har lyst til. Hun har muligheten til å være med på det hun selv vil. – Skal man leve kun på stipendet, må man alltid velge bort noe. Skal jeg være sosial, skal jeg kunne være med på alt, eller skal jeg kunne spise en god middag liksom?

MARS 2016

24.02.16 00:39

| NYHEITER |

KOMMENTAR

Tekst: Ellen Fredriksen Foto: Elise Strålberg

Da klokken tikket over i det nye året, ble den nye søppelhentingsordningen i Volda og Ørsta innført. Restavfall blir nå hentet hver fjortende dag, fremfor hver syvende dag som vi har vært vant til. Selv da søppelet ble hentet en gang i uken, ble det trillet mange stappfulle dunker ned til veien. Endringene har derfor skapt stor ståhei i lille Volda. Jo flere kokker, jo mer søl Studenter stuet sammen i kollektiv, én dunk på deling og henting av restavfall hver fjortende dag. Dette er realiteten til mange voldastudenter nå. Når mange mennesker bor sammen blir det naturligvis mye avfall. Det er forholdsvis enkel matematikk. Til tross for at mange er miljøbevisste, og sorterer som hverdagshelter bør, strekker det ikke alltid til. For når man først har sortert ut papir til den store gullmedalje, er papp- og papirdunken så full at det ikke er rom for plasten. For plasten skal nemlig oppi en egen pose oppi pappdunken. Og da er man tilbake til start. Heldigvis er vi så privilegerte at vi får lov til å kjøre det overflødige avfallet opp på miljøstasjonen på Hovden. – Helt selv! Vi får til og med betale

VØR – BEDRE FØR 2,10,- per kilo avfall vi leverer der. Og hva er vel noen kroner til eller fra når man er student?

Redusert eller kompensert At mange mener tilbudet er halvert, rister Volda og Ørsta Reinhaldsverk på hodet av. Det er da klart vi har fått Batman- og prinsesseplaster på såret. Ja, for det tomme syltetøyglasset vi har hatt stående under vasken i en hel uke, og som vi har gruet oss til å drasse de hele 100 meterne til butikken, kan vi nå endelig kaste rett utfor døren. I tillegg blir glass- og metalldunken hentet annenhver måned, hvert eneste skuddår. Og det er jo faktisk i år, så den var vi heldige med!

Øverst på søppeldynga sitter ledelsen i VØR og roper ned til oss vanlige mennesker at vi kaster mindre hvis de henter sjeldnere. At ti personer ikke produserer avfall for ti, men for fem hvis de henter som om vi skulle vært syv, det sier da seg selv. VØR sin matematikk er nok bedre enn min, så dere får unnskylde det tidligere regnestykket. Joda, vi fester en del, men det blir

da ikke noe avfall av en fest? Potetgullrestene vi finner bak sofaputa dagen derpå, det kaller vi morgendagens lunsj. Flasker kan som kjent pantes og bli til penger, som vi kan betale for avfallet vi må levere til miljøstasjonen. Det er en gylden sirkel.

Forbanna vs. takknemlige Kanskje må vi bite i det sure eplet og innse at vi har tatt feil. At de har gjort dette for oss og ikke mot oss, som vi har trodd. Litt vennskapelig tvang er da bare hyggelig, er det ikke? Dumpsterdiverne finner ennå glede i å rote rundt i søppelet. Men når vi skal begynne å sortere matavfall i egne poser i 2017, blir sikkert jobben for lett og dykkerne vil gå lei, og finne nye interesser. Hvem vet hva fremtiden vil bringe? Kanskje slutter de etter hvert å hente søppel i det hele tatt, og da får vi endelig se hvor løsningsorienterte vi kan være. «God jul mamma! Disse sokkene har jeg strikket av gammel emballasje. Frykt ikke, lukten av gammel skinke forsvinner sikkert etter et par vask.»

MARS 2016

peikestokken_mars.indd 11

11

24.02.16 00:39

| NYHETER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

SVETT, SKITTENT OG ELEKTRISK 12

peikestokken_mars.indd 12

MARS 2016

24.02.16 00:39

| KULTUR |

Etter tre år uten ferskt materiale, slapp Karpe Diem november i fjor tre musikkvideoer på rappen. Prosjektet «Heisann Montebello» fikk fort mye oppmerksomhet for sine skarpe og hardtslående tekster. Mange oppfattet innholdet som mer samfunnskritisk enn før, men det er ikke Oslo-duoen enig i.

Tekst: Toini Thanem

Tekst: Ellen Fredriksen

Foto: Hedvig Idås

Foto: Elise Strålberg

– Vi har egentlig alltid vært samfunnskritiske. Det er ikke tydeligere nå, jeg tror bare vi har blitt et større band, så da får det mer oppmerksomhet. Det er jo mindre band i Norge som lager minst like samfunnskritisk musikk, men så lenge det ikke når tabloidavisene så er det som om det ikke blir sagt, sier Chirag Patel og lener seg tilbake i den svarte skinnsofaen. Rappepartner Magdi Abdelmaguid nikker samtykkende og utdyper. – Jeg tror ikke det er like vanlig å være samfunnskritisk når man kommer til en viss størrelse. Det vanlige er å roe seg ned, og kjøre litt sånn «rundere i kantene-musikk». Det har aldri vært aktuelt for oss. Tar oppgjør De nye låtene vender i stor grad søkelyset mot politikere, nettroll og fremmedfrykt. Rapperne mener det er viktigere å lage musikken slik de selv vil enn å tilfredsstille alle. I februar slapp de en fjerde låt fra Montebello-prosjektet, hvor

de denne gangen tar et oppgjør med sine statuser som rollemodeller. Da Chirag var ung, var han selv lett påvirkelig, fordi han lette etter en tilhørighet. Likevel mener han at musikk ikke kan komme og snu en eller annen mening. Det forsterker heller bare oppfatninger som allerede eksisterer.

Velger ulikhet Selv om musikken til Karpe Diem kan oppfattes som nokså venstrevridd, tror ikke gutta dette gjenspeiler seg i publikumet deres. – Noen som hører på oss har nok ulike perspektiver enn det vi selv har. Men det er det som gjør musikk interessant, spennende og viktig. Hvis noen er helt like som meg går kjedeligalarmen i hodet mitt med en gang. Det er sånn jeg forholder meg til musikk, sier Chirag mens han gestikulerer ivrig. Videre sier han at han selv hører mest på artister med ulike verdisett som ham, og at han sannsynligvis ikke ville stemt det samme som dem dersom det var valg i morgen. – Hvis jeg skal putte en seddel i en valgurne ser jeg til noe helt annet. Da ser jeg til likhet, men i musikk ser jeg til det motsatte. «Ikke forstyrr» Gutta forteller at tekstene reflekterer mye av deres egne meninger, noe de synes er avgjørende når det kommer til rap.

– Rap er jo veldig basert på deg, ditt liv og ditt perspektiv. Så det å ha en låtskriver i rap er veldig fy-fy. En del av det å være rapper er å skrive det du rapper selv, understreker Magdi. Han forklarer at det optimale når man skal skrive låter er å reise bort, sette telefonen i flymodus og ikke tillate seg selv å bli distrahert. De fleste kan nok kjenne seg igjen i hvordan avbrytelser umiddelbart kan sette en stopper for konsentrasjonen. – Folk som ringer, et eller annet du burde ha gjort, plutselig får du et varsel om at en kompis har bursdag og da tenker du bare «shit, han må jeg ringe». Så å skru av mobilen, og ikke la seg forstyrre, det er det viktigste. Skittent og magisk På nyåret startet Karpe Diem på sin nye klubbturné i forbindelse med lanseringen av «Heisann Montebello». Her turnerer de på forskjellige klubber av ulike størrelser landet rundt, og påpeker at det ikke nødvendigvis er de største lokalene som gir de beste konsertene. Bandet har ved flere anledninger spilt på Rokken i Volda, og understreker at det har gitt gode konsertopplevelser hver gang. – Av og til er det en eller annen skitten klubb som bare er helt magisk. Det er jo en stor sjarm i klubb-konserter. Målet er ikke flest mulig mennesker, målet er bare svett, skitten og elektrisk stemning. Det liker vi, gliser Magdi.

MARS 2016

peikestokken_mars.indd 13

13

24.02.16 00:39

| |KULTUR KULTUR| |

MÅNEDENS ANBEFALING «Man Bites Dog», 1992 Er det lenge siden du har sett en belgisk, lavbudsjetts, svart-hvitt, krim-komedie som later som den er en dokumentar? I så fall har jeg filmen for deg, min venn. «Man Bites Dog» fra 1992 er en slik film. Den er, kanskje ikke overraskende, en av svært få filmer som passer denne beskrivelsen. Det er historien om seriemorderen Ben. Man får være flue på veggen mens Ben myrder alle han ikke liker (han er spesielt glad i å drepe postmenn). Ben blir mer og mer voldsom, og filmteamet som følger ham blir mer og mer involverte. Jeg kan skrive side opp og side ned om hvorfor du bør sette av tid til å se denne filmen. Jeg kan skryte av måten filmen leker seg med formen på. Jeg kan hylle den bekmørke humoren. Den herlig ambivalente følelsen man får trykket opp i ansiktet av fremstillingen av hovedpersonen. Jeg kan til og med gå så langt som å kalle denne filmen et mesterverk. Jeg kunne gjort mye rart. Det jeg skal gjøre er å gi deg den ene grunnen som trumfer alle andre: Den viktigste grunnen til at du bør se denne filmen er at du etterpå kan skryte av at du har sett den. «Hva gjorde du i går da, Geir?» «Nei.. ingenting egentlig. Jeg så bare en belgisk, lavbudsjetts, svart-hvitt, krim-komedie som later som den er en dokumentar.» «Fy faen så kul du er, Geir.» Man Bites Dog er litt alternativ. Litt avant-garde. Men om du har den i referansebanken din vil den gi deg mer integritet – mer gravitas – i en hvilken som helst filmrelatert samtale. Du vil framstå som et mye kulere menneske, og kulere folk vil synes at du er kul. Og som om dette ikke var nok så er den også en ren fornøyelse å se. Vel bekomme.

MÅNEDENS APPELL KINOBARBARER

Vi må snakke om kinoetikette. 1. Ikke les SMS. Faktisk så er det bedre at du lar mobilen ligge hjemme, så resten av verden slipper å se uinteressante «snaps» av deg selv med helt vanlige 3D-briller. 2. Har du mot formodning lest SMS, og føler trangen til å svare, så bør meldingen inneholde en beskjed i alvorlighetsgraden: «Svigermor er blitt spist av alligator». «Svigermor kom til skade for å tråkke på en alligator» eller «alligator haler farlig innpå» er på ingen måte alvorlig nok til at andre trenger å få ødelagt filmen. 3. Gå på do før filmen begynner. Kjæresten din synes kanskje det er søtt at du har «baby-blære», men du er en astronomisk svulst i ræva for alle som må reise beina eller gjøre en rar skrevemanøver. 4. Du har masser av tid til å prate om filmen andre steder. Det beste med denne tiden er at du er langt unna alle andre, helst sittende inne i et kott, hjemme i ditt eget hus. Med mindre du er på kino med Stevie Wonder, er sjansen høy for at han/hun ved siden av deg også så det du nettopp så. 5. Det finnes én god unnskyldning for å forlate salen midt i filmen, og det er hvis kinoen står i brann.

14 14

MÅNEDENS HYLLEST JÓHANN JÓHANNSSON

Mange personer skal til for å lage en film, men ikke alle får like mye igjen for arbeidet. Mens Leonardo DiCaprio, Martin Scorsese og Jennifer Lawrence soler seg i blitsregnet er det andre som sitter i skyggene, men arbeider like hardt. For meg har den islandske komponisten Jóhann Jóhannsson alltid passet inn i denne kategorien. Han stod bak for eksempel musikken til filmen om Steven Hawking, The Theory of Everything, i 2015, men har også laget musikk for andre filmer og har flere glimrende solo-album. Musikken Jóhannsson lagde til The Theory of Everything spiller for min del en stor rolle for å gjøre filmen så god som den er. Sømløst løfter han deg 50 år tilbake i tid til tweed og te-æraen i England på 1960-tallet. Musikk i film må balansere ei fin linje mellom å klare å sette stemning på en god måte, men ikke ta for mye plass til at det blir forstyrrende. Jóhannsson er en mester på dette og jeg anbefaler at alle tar en titt innom diskografien hans, spesielt albumet IBM 1401 – A Users Manual. All musikken hans, både innenfor og utenfor film, er glimrende på en melankolsk, drømmende og gripende måte.

MARS 2016 MARS 2016

Peikestokken_mars_2016.indd 14 peikestokken_mars.indd 14

23/02/16 00:07 24.02.16 00:40

6 00:07

| KULTUR |

HVA VIL DU HA PĂ… DEG I DAG*? MARS 2016

15

* for resten av livet peikestokken_mars.indd 15

24.02.16 00:40

| KULTUR | Han har holdt ut flere døgn i tatoveringsstolen sammenlagt, og kroppen er fylt med blekk verdt mangfoldige tusen. Børres lengsel etter flere tatoveringer er dog like sterk som den alltid har vært. Tatovør Kentha, er like glad i blekket.

Tekst: Isabel Haugjord Tekst: Edda Drægni

Tekst: Siri Nilsen Ahmer

Foto: Lise Musum Stangvik

Børre Lunde (27) kommer gående mot oss med bestemte skritt. Ikledd en sort bukse, brune sko, rutete skjorte og lue ser han helt A4 ut fra avstand. Jo nærmere han kommer, jo tydeligere blir en fargerik, stor tatovering som kryper oppover halsen hans. Når vi håndhilser kommer hender fulle av blekk også til syne. Vi spør hvordan det hele startet. Han ser ut i luften – det er en stund siden. Han må tenkte tilbake. – Det startet med en hjemmetatovering da jeg var sytten år. Jeg hadde en venninne som hadde utstyr og kunne tatovere. Etter det balla det bare på seg, forteller Børre. I begynnelsen var det mye hodeskaller og spindelvev. Børre har likt rock fra han var liten, og legger ikke skjul på at dette har inspirert stilen hans. – De fleste i den sjangeren er jo dekket med tatoveringer, så jeg plukka nok en del inspirasjon derfra. Han forteller om en tid hvor håret var sort, og ansiktet var fylt med piercinger. Det handlet

om festing, rock og det å leve livet til det fulle. – Jeg har planer om flere tatoveringer, men har roet meg på alt det andre. Nå begynner jeg å bli gammel, men ikke for gammel for blekk, spøker Børre.

Fra by til bygd Børre er opprinnelig volding, men Oslo var i lang tid hans hovedsete, hvor han jobbet som snekker. Mange år har gått til reising, det har blitt til en livsstil med blekksuvenirer. – De fleste er tatovert under reiser. Det ble nærmest en tradisjon til slutt å tatovere et minne fra stedet jeg var, i stedet for å skrive om det eller ta bilder, forteller Børre. Børre merker stor forskjell på tilværelsen i Oslo og Volda når det kommer til reaksjonene på utseendet hans. – I byer som Oslo er det større mangfold og mindre jantelov. Jeg følte ikke at jeg stakk meg ut da jeg bodde der. Her i Volda derimot er det en del blikk, men de tør ikke holde blikkene så lenge, de tror vel jeg er kriminell eller noe, spøker han.

Volda-Ørsta endrer seg. I Ørsta arbeider tatovør og daglig leder Kentha ved tatoveringsstudioet Outrage. Da han begynte i yrket på nittitallet var tribals, kinategn og navn i Old English Style mest populært. Siden den gang har han vitnet en trendvekst – nå har «alle» tatovering og det er travle tider i studioet. – Telefoner og mail i enorme mengder, syv

Tatovør Kentha har hektiske dager.

dager i uken og ofte med 11 til 13 timers arbeidsdager. Det er slitsomt, men jeg elsker jobben min, forteller Kentha. – Det tok virkelig fart da tv-serier som «LA ink» kom på skjermen. Tatoveringskunsten har åpnet seg for alle samfunnsklasser, og er i større vekst enn noen gang, forteller Kentha. Han tror det tidligere var mange fordommer mot tatoveringer. Det var forbeholdt kriminelle. Han ser ikke de samme fordommene i dag. – Det har blitt mer og mer akseptert i dagens samfunn. Det er nesten mer uvanlig å ikke ha en tatovering enn å ha en. Det er mange dager fra jobben han aldri kommer til å glemme, men en episode skiller seg ut. – En kunde ville en gang ha et stort kobrahode på halsen. Da den var ferdig så han seg selv i speilet og var kjempefornøyd. Så spurte han «når går den bort?» Jeg så på han og forklarte at den ikke går bort, det er jo en tatovering! Da

Seks på gata

1. Hvorfor tatoverer du deg? 2. Hva er det særeste du kunne tatovert?

TOBIAS LØKHAUG

KIM TVEDT

SUNNIVA LIND HAGEN

1. Alle mine tatoveringer er tatt i utlandet, og jeg har tegnet dem selv. Jeg tegnet noe jeg synes var fint, og samtidig ble det et fett minne fra turen.

1. Startet med å ville gi fingeren til mamma fordi hun ikke likte tatoveringer. Men så har jeg blitt smålig avhengig. Noen tar jeg fordi jeg syns det var kult, andre har litt betydning.

1. Jeg hadde bare veldig lyst på en tatovering! Har alltid likt ting som flyr, det gir meg en følelse av frihet. Svaler er veldig enkle og fine. Og det var det jeg ønsket meg: en enkel og fin tatovering.

2. Det særeste? Tande P i en stressless mens han griner og spiser ei bøtte med Ben & Jerry’s iskrem.

2. En flyvefisk!

2. Har allerede noen sære: En smiley på innsiden av underleppen, og det står «chille dritten» under føttene. Men disse er altså helt diskré plassert, tatoveringer skal være ordentlige.

16

peikestokken_mars.indd 16

MARS 2016

24.02.16 00:40

| KULTUR |

Børre Lunde fra Volda tatoverer ned minner fra reiser.

ble han helt hvit i ansiktet, og så helt fra seg ut. Han ba meg fort om å tatovere «mamma» på hånden i tillegg. Det beste er å se kundenes fornøyde ansikter. Man treffer så utrolig mange bra mennesker. Gode samtaler, latter, reising og muligheten til å kunne få jobb hvor som helst i verden er herlig.

har ingen helt like tatoveringer som han. Alle tatoveringene er unike, og han sier det skyldes god dialog med tatovørene. Den gode samtalen mellom tatovøren og lerretet synes han har forsvunnet litt i dagens tatoveringskultur.

Koifisk – den nye tribalen? Selv om Børre er dekket i mengder med blekk,

– Jeg føler at alle tar de samme motivene, ingen tar noe forskjellig. De peker på en koifisk, drømmefanger eller et evighetstegn fra et bilde på nett, og kjører på. Jeg har aldri skjønt

de som gjør det, sier Børre. Børre tror dagens mest populære motiver vil ende opp som den nye «tribalen». Til tross for hans mangfoldige motiver på kroppen, er han ikke redd for at hans egne vil gå ut på dato på samme måte som tribals og kinategn. Minnene i tatoveringene henger sterkt. – Det kan godt hende andre synes det er dumt at jeg har tatovert meg så mye. Gjort er gjort, en har bare ett liv. Jeg kjører mitt eget løp.

KRISTINA JØRGENSEN

KRISTIAN GLOMNES

SANDRA DRAGE

1. Jeg er fascinert av kroppskunsten som kunstform, og liker prosessen fra en idé til resultatet når tatoveringen er ferdig grodd. Jeg har vært nøye med å velge «riktig» person til å gjøre jobben.

1. For min del er tatoveringer som et fotoalbum. Når jeg får Alzheimers kan jeg se på kroppen min slik at jeg husker tilbake til «den gangen i Indonesia eller Australia etc.».

2. Jeg kunne vurdert å tatovere på meg en giftering, når den tid kommer, i stedet for å ha en fysisk ring. Sært, men praktisk.

2. Blacklight tatovering. En tatovering man ikke ser i daglys, men som kommer frem i mørket. Det er for corny.

1. Jeg synes det er pent. Det er blitt en av mine måter å uttrykke det som er viktig for meg. Tanken bak den her tatoveringa er veldig enkel; Jeg heter Drage til etternavn, så drage er liksom blitt «min ting». 2. Det særeste jeg kunne ha tatovert, det må vel være intime kroppsdeler!

MARS 2016

peikestokken_mars.indd 17

17

24.02.16 00:40

| KULTUR | HANGOVERSPALTEN Tekst: Sunniva Agnete Trøen Foto: Lise Musum Stangvik

PARTY LIKE IT’S 1994 Like sikkert som at det blåser på Vestlandet, er det at hangoveren kommer sigende etter en fuktig kveld på byen. I denne spalten finner du dessverre ikke kuren mot fyllesyke, men kanskje en følelse av at du ikke er alene. Kjært barn har mange navn, men bakfylla har like mange! Jeg våkner fullt påkledd med trynet most ned i den falske skinnsofaen. Jeg befinner meg på et av Myranes mest beryktede kollektiv, nemlig Club G-man. Eimen fra gårsdagens 90-tallsparty slår meg rett i ansiktet, og jeg kjenner kvalmen komme. Hodepinen følger like etter. Lyden av P3s Lørdagsrådet kan høres fra badet, noe som betyr at jeg ikke er den eneste som er våken. Kollektivets hardføre nordlending, Maria, kommer ut i stua. «Æ tar mæ en tur til Lillehammer, æ» sier hun som at det bare skulle vært en svipptur bort på butikken. Det er altså ikke alle som er like påvirket av alkoholinntaket kvelden før. Heldigvis blir jeg ikke liggende lenge alene. Gerd dumper ned ved siden av meg, og synes å være i samme form som meg. Club G-man er et kollektiv som har eksistert i omtrent to år, og består av MID-elevene Gerd, Shervin og Maria. I tillegg til å være et kollektiv er det også et felleskap som består av venner, naboer og medstudenter. Her er alle velkomne, enten det er fest eller spillkveld. Konseptet Club G-man har blitt så stort at de til og med har en egen Facebook-side, hvor man finner oppdateringer om hva som skjer og bilder fra tidligere arrangementer.

18

peikestokken_mars.indd 18

Mye av grunnen til at kollektivet har blitt så populært, er nok fordi man føler seg hjemme uansett hvordan dagsformen er. Stua på Club G-man er noe helt for seg selv. Sett bort fra at flasker og konfetti dekker både bord og gulv, finnes det også mye annet rart. I anledningen vår feiring av det kjære 90-tallet, har det blitt kjøpt inn både vimpler og tidsriktige kulisser. Veggene er dekket av ulike tekstiler og plakater, og i hyllene finnes alle slags nips og røverkjøp fra bruktbutikker som er samlet opp over årene. Interiøret på Club G-man kan ikke kalles noe annet enn eklektisk, og er en god blanding av kollektivets tre beboere. Som seg hør og bør på en slik dag, blir Netflix tatt frem. Gerd er stor fan av tegneserier, og har funnet frem en helt ny en. Etter en episode eller to, er det tid for frokost. Gerd disker opp med chips og gårsdagens blandevann – en uslåelig kombinasjon på en dag som dette. Endelig begynner hjernen å fungere igjen, og det ser ut som om gårsdagen begynner å demre for oss begge. Heldigvis forlater lite kollektivets fire vegger, og vertene har ofte like mye fylleangst som klientellet. What happens at Club G-man, stays at Club G-man.

Til slutt våkner også kollektivets hipsterkonge og eneste mannlige medlem, ut av fylledvalen. Shervin er en mann av få ord, men klarer likevel å formidle dagsformen via sukking og grynting. Gleden er stor når han får ligge i skje med Gerd på sofaen. Men etter den søte kløe, kommer dessverre den sure svie. Flasker skal tømmes, gulv må vaskes og konfetti fjernes. Innsatsviljen er det derimot ingenting å si på, og innen timen er omme ser stua plettfri ut. Savnet etter en dusj og tannpuss begynner å bli for stort, og jeg ser meg nesten nødt til å vende nesen hjemover. I et antrekk bestående av denim, høyhalser og pins fra Lillehammer-OL, sprader jeg ut døra. Sola stråler og jeg merker at formen allerede er på bedringens vei. Knekken kommer ikke før jeg møter en eldre dame lenger nede i veien. Det dømmende ansiktsuttrykket er nok til at jeg vender blikket nedover hele veien hjem. Skammens gange er definitivt ikke verdt det hvis man ikke har fått ligge.

MARS 2016

24.02.16 00:40

| KULTUR |

FYLL OG FANT

BLIR LETT TIL ANGST Om noen timer kommer disse tre til å måtte møte de trette, rødsprengte øynene til et vesen de ikke kjenner. Den ene jenta, har fire timer før, spydd over hele «crushen» sin. Hun andre, glemte i et svakt øyeblikk at hun hadde kjæreste. Gutten sitter igjen med tom bankkonto og mengder av snapchat-svar fra kompiser som gratulerer med fangsten.

Tekst: Wanja Sandø

Tekst: Hilde Olsen Aalvik

Foto: Hedvig Idås

Du kan ha gjort noe dumt i fylla, som gir deg rimelig grunn til å gremmes over deg selv. Men det kan også skyldes en kjemisk ubalanse i hjernen. Programleder Ole André Sivertsen har studert fylla med vitenskapelige briller. Resultatet ble to bøker og TV-serien «Fylla» på NRK. Tapte signaler Med fylla kommer ofte et hukommelsestap som kan virke veldig angstforsterkende.

– Alkohol hemmer nervesystemet som sender signaler i hjernen. Hjernen kan kompensere for de signalene som gikk tapt når du var påvirket, ved å skille ut kjemiske stoffer som får signalene til å gå lettere igjen. Denne tilpasningen tar tid, og er årsaken til overaktivt angstsenter, forklarer Sivertsen. En fuktig kveld på Rokken kombinert med snertne kommentarer både on- og offline. Slapp av, vi har alle vært der. Søndagsmorgen og tankerekken begynner. Du tar opp telefonen for å samle de trådene du mistet kvelden før. Mange svarte hull, men nettbanken og snapchat-kontoen har loggført alt.

peikestokken_mars.indd 19

– Vi har to typer hukommelsestap. Total blackout skjer ved rask promillestigning, hvor hjernen bedøves så raskt og mye at ingen minner legges i langtidshukommelsen. Ved en brownout er derimot ikke hele hukommelsen bedøvd, og det danner seg svake minner du kan huske. I kombinasjon med fylleangst er nok dette det verste hukommelsestapet.

“

Jeg forstår hvor klaustrofobisk fylleangsten kan føles, på et lite tettsted som Volda.

Følelsene forsterkes Myten om at man blir mer kreativ på fylla er sann på den måten at man ikke klarer å fase ut alle de dårlige ideene man får. – Alle avgjørelser skjer i en balanse mellom hjernens rasjonelle del og følelseslivet. Ettersom den rasjonelle delen er den mest sårbare for alkohol, er det følelsene som i større betydning avgjør handlingene når man er full, forteller Sivertsen.

Hvordan man reagerer på alkoholen kan variere fra person til person og fra gang til gang.

– Hvilken periode i livet man befinner seg i, spiller ofte en rolle for hvordan man reagerer i

møte med alkohol. Er du lykkelig, blir du gjerne mer lykkelig, men har du en kjip dag, kan denne fort bli enda kjipere, legger han til.

Be om Guds forlatelse Du ligger der med tidenes verste hodepine... og faen den har du fortjent. Får stablet deg opp på beina etter jakten på Paracet, mens du leter etter verdigheten du la igjen på Rokken kvelden før. Blir sugen på en iskald cola og et tankedødt TV-program. Kiwi er løsningen. Om ikke angsten var der fra før, skal du være sikker på at du møter den ansikt til ansikt, da hele Rokkens klientell har forflyttet seg til Kiwi. Det er dessverre ikke fryktelig mye å gjøre med fylleangst.

– Et tips jeg kan gi er å ringe rundt og fortelle vennene dine hvor dumme de var kvelden før. Dette kan forbedre din egen selvfølelse. Hvis ikke dette hjelper, er kirken forpliktet til å tilgi, ler Sivertsen. Fylleangst er et bredt fenomen, men forsterkes gjerne her i lille Volda. Selv har Sivertsen vært ute på fyll og fant i bygda, da han har kompiser som er tidligere voldastudenter.

– Jeg forstår hvor klaustrofobisk fylleangsten kan føles, på et lite tettsted som Volda. Jeg har selv mange skrekkelige historier som ikke bør deles, forteller han.

MARS 2016

19

24.02.16 00:40

| KULTUR |

SVEVER OVER BYGDA Tekst: Andreas Hagen Foto: Lise Musum Håkonsen

Stangvik

Lydsjekk 19:05. – Jeg har fått en snapchat fra sønnen min!, utbryter Øystein Paasche. Han sitter bakerst i lokalet med en kaffekopp på bordet foran seg. På scenen står tre menn. Det er Lars Beckstrøm, Lars Lundevall og Lars Lillo Stenberg. Mørke basstoner treffer hardt i brystet. To gitarer vrenger ut kjente toner. Lars Lillos stemme brer seg ut over den glisne storsalen. Alt høres så kjent ut. For dette er et band som de aller fleste i Norge har minner til. deLillos har man hørt på radioen på bilferie med familien. deLillos har man sett live på russetreff. Bruddstykker av kjente låter kommer som perler på en snor: Fullstendig oppslukt av frykt, Tusen takk, Ingen blir klok av skade, Ved porten der jeg bor. Lyset skal også sjekkes før showet. Grønt, blått, varmt rødt og lilla bytter på å innsvøpe herrene på scenen, som nå har fått besøk av Paasche bak trommene. Vågale – Vi har vært i Volda mange ganger. Vi kom hit jevnlig allerede på 80-tallet. Da spilte vi i kantina ved skolen. Alle konsertene var der før, forklarer Stenberg. Gutta er ferdige med lydsjekken og sitter i en sofa som student-tv har satt frem, oppå noen paller i Veke-senteret. – Hva er dere mest fornøyde med å ha fått til som band? – Det at vi fortsatt får holde på, og at folk kommer og hører på oss, sier Paasche. – Det har vært mye stas de siste ti årene hvor vi har gjort en del vågale ting. For eksempel så spilte vi absolutt alle låtene våre live i

20

peikestokken_mars.indd 20

Etter 32 år er deLillos fortsatt et hyggelig band å spille i. Karene er nå i femtiårene, men viser ingen tegn til metthet. Sannsynligvis foreligger neste album i 2017. november i fjor. Vi er veldig stolte av at vi fikk det til. Når det gjelder å gjøre sprø ting, er det lite som slår dette, mener Stenberg. – Øver dere like mye som før? Er det fortsatt like gøy å spille? – Spesielt i fjor så øvde vi mer enn noensinne. Men nå … vi skulle øve denne uka her, men det glemte vi, sier Stenberg, til humring rundt bordet. – Jeg øver mer nå om dagen, både alene og sammen med bandet, og synes det er morsommere enn noen gang, sier Paasche. Reaksjoner Alt smaker ikke av honning i deLillos-universet. Bandet opplevde å få kritikk for teksten i låten Vi ser dere nå, som de framførte på rådhusplassen i Oslo under ettårsmarkeringen for terroraksjonene 22. juli. – Det rare var at den teksten sto på trykk året før i et minnebilag i Dagbladet uten at det kom noen reaksjoner da. Heldigvis fikk vi flere hyggelige tilbakemeldinger også, til og med fra foreldre til ofre. Det var litt hardt å få sure meldinger, også fra mennesker vi kjente godt. Men jeg ser i etterkant at den låten sto ut som en litt rar ting i den settingen, reflekterer Stenberg.

Oppussing Karene har nok å henge fingrene i når de ikke spiller inn album eller er på turné. Øystein Paasche jobber som massør. Beckstrøm sysler med en rekke andre bandprosjekter. I tillegg har han og kona hatt over hundre forestillinger med et rim- og regleshow for barn. Lundevall er i stor grad hjemmeværende husfar, men har

også sine musikalske sideprosjekter. Lars Lillo har drevet en del med oppussing i det siste. – Jeg begynner å se på meg selv som ikke så klønete med sånne praktiske ting lenger. Jeg har snekret en benk. Fra bunnen av! Det vil si, jeg går jo på Maxbo for å få materialene da, sier Stenberg og smiler.

Nytt album? Lars Lillo Stenberg forteller at de ikke har noe hastverk med å få ut noe nytt materiale. – Vi har vært fornøyde med å ta det med ro denne gangen, ikke snakket så mye om det med hverandre. Om det ikke oppstår en litt utenom det vanlige trang til å sette i gang ganske raskt, så … Jeg ser for meg at det kommer et nytt album i 2017. Men plutselig kan man jo få et innfall.

DERES FAVORITTER

Beckstrøm: Hjernen er alene. – Det er en fantastisk komposisjon. Den er jeg veldig glad i, blir ikke lei av den. Lundevall: Racerbåt. –Alltid hatt et spesielt forhold til den. Jeg aner ikke hvorfor, annet at den er veldig bra. Det er noe med stemningen, angsten. Stenberg: Finnes det en kvinne. – Den har ett eller annet, den er så enkel liksom. Den har en følelse i seg som jeg liker veldig godt. En jeg er glad i blant de gamle gode. Paasche: Festreligiøs. – Den havner ofte øverst hos meg. Den har noe, alt er liksom riktig med den.

MARS 2016

24.02.16 00:40

| KULTUR | ANMELDELSER

SNUSANMELDELSE

«Onico» - nikotinfri snus Tekst: Kamilla Tellefsen

Har du kommet til den dagen hvor du ønsker å slutte å snuse? Det kan være vanskelig, men ikke fortvil, det finnes noe der ute som kan lindre og minske abstinensene. Det nikotinfrie alternativet Onico kan hjelpe deg mot en bedre hverdag. Alternativet er en boks med et stilfullt design, men en lukt som vrir seg i nesen, nesten identisk med den tradisjonelle boksen du alltid har hatt i baklomma. Å slutte å snuse kan virke forferdelig, du kjenner fristelsen komme, abstinensene og angsten kryper seg opp gjennom ryggen, og du må omsider krype til korset og putte den brune klumpen under leppa. Flere kan kjenne seg igjen i dette dyre og avhengighetsskapende ritualet, eller dårlig uvane som andre kaller det. Det er ikke bare vanskelig, du kjenner tomrommet og savnet etter den lette svien som gjør både godt og vondt. Onico fungerer litt som en placeboeffekt, den lurer deg til å tro at skuldrene blir senket og stresset demper seg. Med en Onico under leppa føler du ingenting, du venter i spenning på en deilig godfølelse som aldri kommer.

MATANMELDELSE

Kebabkjøtt eller pappkonfetti? Tekst: Malin Saue Johansen

Det er ingen hemmelighet at det er et mangel på kebab her i Volda. I hvert fall gode kebaber. Andre steder i landet er kebab den mest spiste nattmaten. Følelsen av å spise kebab etter en lang kveld ute kan sammenlignes med et skikkelig bra ligg. Etter flere måneder uten kebab bestemte jeg meg for å prøve kebabkjøttet fra «Aramso». Aldri i mitt liv har jeg sett et kjøtt som så så fake ut. Kjøttet så ut som pappkonfetti. Jeg varmet det opp i pannen og fulgte den enkle oppskriften som sto på pakningen. Forventningene ble større og større etter hvert som min etterlengtede kebab ble ferdig. Jeg tok den aller første biten og ble litt forundret. Kjøttet smakte som en blanding av masse krydder, resirkulert papp og litt kjøtt. Selv om smaken var noe skuffende, smakte den akkurat som en dårlig kebab på et gatehjørne med surt smilefjes. Akkurat som jeg har savnet. Det er mye «kjøtt» i pakningen til en grei pris, noe som passer bra til lommeboken.

MUSIKKANMELDELSE

«Uansett ka» – Virkelig Tekst: Mia Becker

Urørtbandet Virkelig slo først igjennom med låta «Cecilie», høsten 2015. Bodøværingene kan det å levere, og formidlingen i de til nå to utgitte sangene gir umiddelbart gåsehud. Lengselen i sangen «Uansett ka», som kom ut nå i januar er ekte. Følelsen av at et menneske plutselig får en annen rolle i livet er lett gjenkjennbar, og minner fra egen kjærlighet skaper en liten klump i halsen. Bandet synger på norsk og den relativt triste teksten treffer. Kanskje spesielt søndag formiddag, når kroppen verker og man sitter i senga med fylleangst i huet. På de følsomme dagene trykker sangen på de sårbare stedene, men sangen gir ikke kun triste vibber. Den musikalske fremførelsen er god. Begynnelsen er rolig, men sangen tar seg opp imot slutten, med et gitarspill som gjør helheten fullverdig og herlig. Gutta er kun 17 år og deres kurve stiger definitivt i retning toppen. Kan virkelig ikke klage på sangen uansett ka. Lytt og nyt.

MARS 2016

peikestokken_mars.indd 21

21

24.02.16 00:40

| KULTUR |

22

peikestokken_mars.indd 22

MARS 2016

24.02.16 00:40

| NYHETER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

THE LIFE OF ASEM ENSAMI

MARS 2016

peikestokken_mars.indd 23

23

24.02.16 00:40

KULTUR | | INTERNATIONAL |

Morality. Often you find it in the most subliminal things. I have found it in a man named Asem. Tekst: Andreea Leonte Foto: Hedvig Idås

Asem Shalash has made a long journey. Not only did he flee from a country where words can get you killed, he also had to make the most difficult choice of his life: to leave his family in Syria. The name of Asem Ensami, as he calls himself, describes him perfectly. Ensami meaning the independent one, and Asem meaning the preventer of the faults. In other words: a hero.

By a strange coincidence I stumbled upon this man walking near a road here in Volda. I asked him for directions and so he offered to walk me to my destination. It is always nice to meet new people after all, but Asem really got my attention when he told me he journeyed through Russia… On a bike. Now I have the honor to share his story. As I meet him in the cantina of Volda University I ask him about his life in Norway and his former life in Syria.

24

peikestokken_mars.indd 24

– I call my family every day, three times or twice a day… sometimes even four times. Yesterday I checked my Facebook for any news. Three children got killed in a bombing near my home in Syria. They never tell you their names. I quickly called my family, but they didn’t know what had happened even if it was just 3 km away from them. People are being killed every day. You see blood on the ground every day, but they are covering it up.

Asem explains that being a parent in Syria is not easy. The choices you make, directly affect your family’s future. – When you are on your own, you can say everything you want. But if you have children, it is no longer only about you. They can kill your children. He exhales in an effort not to cry.

– There is no electricity. Nobody knows why, but they just have 3 or 4 hours of light, for their necessities. Yesterday my daughter had a birthday party. They sent me a photo, but it was so dark I could barely see them. People are blindfolded in their own country. Asem doesn’t want to pick any sides on the political conflicts. As he says, «Everyone with a gun is my enemy». In Syria only the fear of being killed exists. The question is not by whom, but when? He nervously shifts in his seat, playing with his empty cup. It feels as if he is already creating the scenario’s that go with the things he speaks of. Like Asem mentioned, every action has its result, so he doesn’t tell me any names for the fate of his loved ones.

Love is a far-fetched word in Syria, and it is something you will not come across with so easily. As Asem tells me of the horrific events that transpired, I get that humanity is seen as

MARS 2016

24.02.16 00:40

| INTERNATIONAL | KULTUR |

something long forgotten in his former home. There is no such thing as choices. Freedom is owned by people with money.

– If you ask someone about freedom, they will not understand, ‘what about freedom?’ When you can go to school or work, and you have food, it is enough. You don’t need anything else. Nobody will ask for more. You just live your life and don’t ask the name of the president. He doesn’t care. It is all about surviving.

It is clear that the man sitting in front of me has seen much. His eyes are quite unreadable, but there is a glint in them that says it all: he is nowhere near giving up on his quest to be with his family once more. So many questions pop up into my head when I look at him. As Asem says, Syria used to have grand cities, «capitals like London» as he describes it. People have the tendency to forget that it is not a country

with just deserts and sheep. Children grow up there. Dreams have been build, and alas also have been crushed. I ask him what he has got to say to the world if he could say one thing. He answers, «Wake up! When you keep your eyes closed, perhaps you will dream but you will not know the truth. You must open your eyes to see».

“If you ask someone about freedom, they will not understand. He might not realize it, but this man may be a great philosopher. It is the simplicity in his words that makes me want to question the world and what we are doing to it. At first

sight you might think he has become a bitter man, consumed by sorrow, but within him resides a love for all. A love that is selfless and humble. When our interview is over he asks me if I am okay.

He has told a great deal of his life in Syria, and yet he asks about my wellbeing. That’s Asem Esami. It’s this love that keeps him going in his quest to bring his family over to Norway to start a new life. A safe and happy life.

Read more of Asem Shalash’s story at knaggen.no

MARS 2016

peikestokken_mars.indd 25

25

24.02.16 00:40

THE FLOATING

LIBRARY

Tekst: Karina Khristich Foto: Lara Raffel

Things are not always what they seem. What is hiding behind a small blue boat on the harbor in Volda? When I saw it under the bright sunlight on a perfect, warm day, I immediately wanted to go inside. I have always loved boats and admired all the ones floating by the harbor, but this one attracted me right away. I was contemplating it with my friends, thinking about jumping inside to have a quick peak, when a man sitting inside saw us. One of us bravely asked if it was possible to take a look. After a moment of hesitation, the man vanished for a second and immediately came back with a ladder. – Welcome to my boat. «How crazy is this!» we all thought, but in reality we had no idea how lucky we actually were... Because it wasn’t a regular boat that we stepped into. We were inside Epos, a floating library. Yes! A library on a boat! Who knew that those stairs would lead us to one of the rarest boats on the planet? As we entered, we saw a large, bright room packed with bookshelves. There were stacks of books carefully piled everywhere. At first sight, most books were children stories, but as we looked closer, we discovered all kinds of books you could imagine. A librarian, smiling at our excitement, explained that we could take any book we wanted, and return it next time they came around. Feeling intrigued and like Robert Fisk, I talked to the captain of the ship, Svein Ivar Vinnes who

26

peikestokken_mars.indd 26

is also the owner of Vinnes Skyssbåtservice AS. It turns out that he bought Epos about 12 years ago to fulfill his childhood dream. – When I was a little kid, I visited this boat whenever it came to my home place.

The floating library is a long-existing tradition in Norway. During the tours, the boat makes around three stops daily in small communities along the fjords of Møre og Romsdal and Hordaland. It is special for children, who are waiting for the boat to come around so they can get new books, but also for the parents, who enjoy showing something new to their kids, and for random guests who end up wandering in the library like we did.

“

Who knew that those stairs would lead us to one of the rarest boats on the planet?

But that’s not what makes Epos special. Besides being a place to exchange books, it also holds various performances, stand ups and presentations for kids that come aboard. The boat becomes a small fairytale to them. – This combination between library and theater is the only one in the world, Vinnes says. – That’s special.

Hilde Merete Gjessing, one of the two librarians aboard, agrees with Vinnes. She has been sailing on Epos since 2009, and this is her last tour. For her, the library is about

much more than a place for borrowing books. – This boat brings stories and entertainment, she says. – For many small communities, this is the only thing going on during this period. Ole Andre Lehre, the new chef in the boat, says that this is the best job he’s ever had. –I get to travel along the coast, meet new people, see their cultures and differences, he says. – Every day is a new day. And when the children come, it’s like a celebration.

Later that evening, long after we said goodbye to Epos, I realized that the chef was right. Every day is a celebration, with different reasons to be happy. For some people, happiness is about finding the perfect book. For others, it’s seeing the blue and white boat floating on the horizon and finding its way to people’s hearts.

We complain too much and feel unhappy too often, but what we really need to remember sometimes is how lucky we actually are to have even something as simple as a library. That’s for sure one of the lessons I learned that day. And also, I understood that you don’t have to be someone great or rich or powerful to make a difference. If all you can do is to make a child smile, you can already be proud. Unfortunately, Volda is not usually on the route of the boat, because it is a bigger town that has its own library. We were unbelievably lucky to see the boat on that day, because the crew just decided to stop by here for a break. So keep looking, and maybe, one day you will see a small blue boat with a small ladder somewhere by the harbor.

MARS 2016

24.02.16 00:40

| INTERNATIONAL | KULTUR |

MY BIG, FAT, GREEK RESTAURANT

Text: Amey Knol

Illustration: Jørgen Fallet Mosand

«When I heard that any restaurant can survive in Volda, I decided to take the challenge and manage one». Tekst: Lise Hendrix Foto: Elise Strålberg

Gregorio Pasparakis comes from Crete in Greece and has opened Gregorios Kjellar in Volda. He left his country four years ago, in the middle of the economic crisis, and arrived in Norway, where he already has some good friends. He started working in a restaurant, but they closed down. In 2015, one year after he had arrived in Volda, he found a restaurant which had been completely closed for 6 years. It had been abandoned because of the huge cost of rebuilding that the restaurant needed inside. Gregorio had heard rumors, however, that many small businesses ended up being successful, and he realized that «people like this kind of food» wherever you are in the world, so with the help of some friends, neighbors, and curious citizens, he just managed to open a new Greek restaurant at Halkjelsgate 16, in the center of the town. But Gregorio had to face many challenges.

He had to learn basic Norwegian very fast, to move here and find little jobs here and there… It was a hard challenge for him, but now he feels attached to the place, to the country, and that is the reason why he’s still here, fighting to keep his restaurant. Gregorio is aware that opening a restaurant is difficult, though. His brother and his mother have recently joined him here in Volda to help him in the adventure. But even with three people, the business demands a lot of work. They are fighting to keep it afloat.

Opening a restaurant in Norway, says Gregorio, is even more difficult. «It can be hard to seduce Norwegian people and make them get out of their houses. Also, life here can be quite expensive if you come from an another country». Volda gets a lot of students every year, though. And this, for Gregorio, is the future of his business. By offering students special prices, he believes they will make some good publicity for him, and make the information about the place spread through town.

So what is the plan now? Gregorio repeats that he wants the atmosphere of the place to be family-friendly. He would like a place where families can come and spend some quality time together. Not only families, actually! Also for friends, students of any age, and food lovers.

From Greek specialties like Moussaka or Greek pita, to pasta, salad, or pizza. Nothing is more expensive than 170 kroner. «The food is fresh, everything is home made, and it goes from the kitchen to the plate». Gregorio’s eyes are especially bright as he thinks of what the future holds. «As we say in Greek philosophy: if you want something very much, something positive, the universe will help you make it possible». It is only the beginning for his business. Gregorio hopes that, little by little, his project will grow and become how exactly he wants it to be. It is no longer his adventure, he says, but an adventure for everyone in Volda.

MARS 2016

peikestokken_mars.indd 27

27

24.02.16 00:40

KULTUR | | INTERNATIONAL | OFF THE BEATEN PATH IN ÅLESUND

Text: Nadine Claes

Which words would you associate to this new chapter called Erasmus? Freedom, friendships, new places, different cultures, adventure. Now, let’s put them all together and pick a starting point for creating new memories. Let’s see... How about Ålesund?

Tekst: Andreea Leonte Foto: Andreea Leonte

Two weeks after arriving in Volda and having Ålesund just a few hours away, it was about time for me to get some adrenaline rush. We had to go there anyway for the residence permit, so why not make the most out of it? Couchsurfing for 4 people: checked! List of things to do and see in Ålesund: done! A backpack, some clothes, a book for the road and some souvenirs from Romania. Let’s go! Welcome to Ålesund As I had already got used to Norwegian weather, it wasn’t a surprise for me to see altogether in a single afternoon snow, clear skies, cloudy weather and even some rain. We started walking around and discovered on foot most of the things this place has to offer. Great Art Nouveau architecture and colorful houses, small hidden coffee shops here and there at the city center, tourists and fishermen all mixed in the harbor, seagulls escorting us above our heads.

28

peikestokken_mars.indd 28

We made our way to Fjellstua, one of the first Norwegian words that tourists try to pronounce when coming to Ålesund. 418 stairs to a windy little heaven, at the top of a hill that shows a 360 ° panorama of this city. What’s next? So far that’s what everybody else could tell about Ålesund. But we were going to meet some of the people that lived here!

Couchsurfing – one of the best websites ever For those of you who have never heard of it, this website gives you the perfect chance to meet locals and to get to see the other side of the places you’re travelling to, as it’s through somebody else’s eyes and recommendations. You simply need to create an account, fill in some accurate information and search for people that can be your host. This way not only you save accommodation money, but also get the chance to meet inspiring people – people

that have different points of views, people with many stories to tell, people that will be better company than any tourist guide you might have found! Back to my story. Remember when I said accommodation for 4? We ended up being 6 people. Luckily 3 Couchsurfers answered my request on the website so we met Alex, a Polish guy and Gytis, who’s from Lithuania. Also, we were planning to meet a Norwegian, Glenn, on the next day. Later we found out that these guys knew each other, for Ålesund is not such a big city, so after an amazing vegetarian dinner made by our first host, we moved into the second home with Gytis, where we played games and laid down by the fireplace. The next morning brought us a perfect sunrise above Ålesund - first one I had seen in Norway so far.

MARS 2016

24.02.16 00:40

| INTERNATIONAL | KULTUR |

We changed our plans due to our hosts’ stories and tips and tricks about the city. Plus, the fact that they had a car made it so much easier! Our first stop was at Skjonghelleren, one of the largest caves on the west coast of Norway. We had the mountain on our right side and the ocean on our left, the snow getting up to our knees untouched, and the hot tea offered by our host at the end of the hike was the cherry on the top! Next, it was the Molja lighthouse. I was very surprised to hear that there was a room carefully designed inside of the lighthouse that could be rented by tourists. Well, that’s what I would call being one with the ocean! Later we spent a few more hours in a glass factory where you could actually see how they made all kind of colored bottles and heart shaped glass objects, and then an antique shop, glass objects,

and then an antique shop, where many stories hid behind even the smallest troll figurine!

which was our bus, the 101 to Volda had left right in front of our eyes!

“

Adventures, adventures everywhere On my way home I was already planning another trip to Ålesund. We still wanted to see the Sunnmøre Museum, this place with 50 old houses and boats that shows how life was like up until the early 1900 and maybe Atlanterhavsparken as well, the aquarium of the city, and, of course, one extra day with no plans, because we all know that spontaneity makes the best memories!

It was just one more hour until our bus left Ålesund, so we met for a cup of hot chocolate with Glenn who had agreed to meet us in our trip (through the great website I was telling you about). Thanks to him we finally got to try sveler and brus, Norwegian pancakes with brown cheese and some typical juice.

418 stairs to a windy little heaven, at the top of a hill that shows a 360 ° panorama of this city.

Only 10 more minutes to go. We left the cafeteria on time, but by the time we figured out

Luckily Glenn saw us, and we started a race to get to the next station by car before the bus arrived there! We managed to catch it, and just like the other hosts, we gave him some of the sweets and souvenirs that we had brought.

MARS 2016

peikestokken_mars.indd 29

29

24.02.16 00:40

#

PEIKESTOKKEN

Har DU lyst til å skrive for Peikestokken? Vi søker etter skribenter til alle våre redaksjoner:

NYHETER, KULTUR, INTERNASJONAL OG SPORT Du trenger ingen tidligere erfaring, bare skrivelyst og gode ideer! Dersom du har lyst til å bidra i en av Norges største studentaviser, send en mail til peikestokkenmail@gmail.com, eller kontakt oss på Facebook!

30

peikestokken_mars.indd 30

MARS 2016

24.02.16 00:40

| NYHETER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

OPPDAGA PÅ VOLDA STUDENTIDRETTSLAG

MARS 2016

peikestokken_mars.indd 31

31

24.02.16 00:40

| SPORT |

Tekst: Ole Kristian Svalheim

Foto: Hedvig Idås

Han har vunne juniorseriemeisterskap for Fana, spelt 2. divisjon i Noreg, og spelte fotball sjølv om han var kalla inn til førstegongsteneste i Kirkenes. Ivar slutta å satse på fotball då han var omlag 16-17 år gamal. Då vart han ungdom og opplevde andre spennande ting enn berre fotball. – Den gamle trenaren min i Fana meinte at eg kasta bort talentet mitt på damer og fyll, fortel Ytrebø. Det var ikkje alt som gjekk på skinner i 2. divisjonsklubben. – Der satt eg ein del på benken, og så kom eg i ein krangel med trenaren min. Derfrå gjekk vegen vidare til 3. divisjonsklubben Bjørg, der han spelte eit par sesongar. Flytta til Volda – Då eg kom til Volda var planen å fortsette å spele fotball. Eg har alltid spelt fotball uansett kvar eg er, seier Ivar. Allereie på første trening med Volda A-lag fekk PR-studenten kjenne på den vonde sida av fotballen.

32

peikestokken_mars.indd 32

Den 21 år gamle PR-studenten Ivar Olai Ytrebø har spelt fotball så lenge han kan hugse. I Volda kom smellen som satt han på sidelinja.

– Eg skada kneet mitt. Så fekk eg klar beskjed frå mamma at eg ikkje fekk spele fotball meir, på grunn av mine dårlege kne, forklarar Ytrebø. Etter eit skadeopphald valde Ivar å byrje på Volda Studentidrettslag, VSI, og spele fotball innandørs saman med andre studentar. – Eg var på veg tilbake og syns det var kjekt å spele fotball igjen. Etter den eine treninga fekk eg ei melding på Facebook av ein på A-laget til Volda, som hadde sett meg på fleire av VSI sine innetreningar, seier Ytrebø.

“

Den gamle trenaren min i Fana meinte at eg kasta bort talentet mitt på damer og fyll

– Han ville ha meg med på ei futsalturnering saman med førstelaget til Volda. Der gjorde eg det ganske bra og skåra seks mål på tre kampar, fortel han med eit smil.

Då trenaren oppdaga dette var han kjapt ute med å gje Ivar ein sjanse og ynskja å ha han med på treningar framover. – Spelargruppa har vore fantastisk. Dei tok meg i mot veldig bra, og er ein kjempegod og sosial gjeng, seier studenten.

Vil ha fleire studentar Volda sitt herrelag er glade for at fleire studentar vel å fortsette med fotball medan dei studerer. – Dei vil ha folk som skal vere her ei stund. Tidlegare har dei hatt fleire spelarar som har reist vekk igjen fort. Så dei er opne for studentar, fortel Ivar. Det skal seiast at 3. divisjon på Sunnmøre ikkje er for kven som helst. – Du må tole eit fysisk spel. Dei er tøffe mannfolk, forklarar Ytrebø. Meiner du sjølv at du har noko å gjere på Volda Stadion, er det moglegheiter. – Om du følar at du meistrar nivået, så send ei melding. Du får prøve deg på trening, fortel den fotballglade studenten.

MARS 2016

24.02.16 00:41

| SPORT | IDRETTSSPALTEN

Tekst: Gunhild Kjeilen Kallevig Foto: Dagfinn Graneng

PÅ SKI I SAKTE FILM I teorien burde jeg ha klart meg veldig bra, det sies jo at vi er født med ski på beina. Jeg tenkte jeg skulle prøve meg på skiskyting, bli med på en trening og få litt opplæring, men plutselig arrangerte VTI skiskyting (Volda Turn- og Idrettslag langrenn og skiskyting) klubbmesterskap og der stod jeg plutselig på startstreken uten noen peiling på hva jeg begikk meg ut på.

Langrenn har jeg jo prøvd meg på som alle andre nordmenn, men mine årlige korte pås ke -turer med klassisk hadde overhodet ikke forberedt meg på hva jeg nå skulle være med på. Der stod jeg klar, trodde jeg, med mødrene til skiskytingungene. Vi skulle gå tre runder på 800 meter, og skyte to av rundene. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle konkurrere mot jenter 16, og var forberedt på å tape, det er tross alt denne idretten de driver med hver dag. Da min konkurranse ble endret til dameklassen med mødre som var like uerfarne som meg ble jeg faktisk litt lettet, tenkte at nå hadde jeg sjansen til å i hvert fall ikke komme på siste plass. Lettet skulle jeg aldri ha blitt. Et teppe av snø dekket fjellene rundt oss, solen tittet frem av og til, og stemningen blant deltakerne var blandet. Ungene startet dagen

med konkurranse i deres aldersklasser, de viste virkelig hvordan det skulle gjøres da den ene etter den andre kom inn i mål etter både fabelaktig skøyting og skyting. Nervøs var jeg hele tiden, men også veldig spent og klar for å vise at også jenter fra Stavanger kan stå på ski. Så ble det altså dameklassen sin tur, hvor alle mødrene til medlemmene av VTI skiskyting skulle konkurrere mot hverandre.

Tidtakeren talte ned og ved det siste bipet staket vi oss vekk fra målstreken. Tjuvstart ble det, men ikke på meg, så sisteplassen var kapret allerede fra start. Damene kjempet på opp første bakke, det gjorde jeg også forsåvidt, men uansett hvor mye jeg staket og prøvde å skyve skiene mine fremover gikk det utrolig sakte. Noe jeg kanskje burde ha gjort før start var å smøre skiene mine, for feste hadde jeg ingenting av. For publikum må det ha vært som å se en slow motion-film av en person som aldri har stått på ski før. Et raskt innføringskurs i bruk av gevær fikk vi alle før start. En testrunde med tre av fem treff fikk meg til å tro at dette faktisk var mulig å gjennomføre. Det de ikke hadde var en testrunde på skøyteteknikken. De hadde heller ingen innføringskurs i hvordan man skulle klare å holde hodet kaldt og treffe blink etter en 800

meter lang runde med skøyting, noe jeg aldri har vært borti før.

Da var det altså tid for å skyte, og at jeg var tungpustet kunne man høre på lang vei. Ned på magen, magasinet på sin plass, trekke spaken helt bak før helt frem for å lade geværet, så sikte og skyte. Bom på første, bom på andre, så to treff før en bom igjen. Det var kanskje ikke så lurt å prøve å ta igjen tid ved å skyte raskt. Det ble tre strafferunder det, da var det bare å skøyte og stake på før 800 nye meter skulle legges bak meg.

Inn på skyting for andre gang, med en enda høyere puls enn i sted, noe jeg ikke engang trodde var mulig. Pulsen klarte jeg overraskende å holde i sjakk, og med fire treff føltes det ut som om jeg hadde vunnet, men én strafferunde før siste runde skulle gjennomføres. Beina mine har aldri vært så tunge før, og selv om målet med å ikke komme på siste plass ikke ble innfridd klarte jeg nå i hvert fall å fullføre noen minutter bak de spreke mødrene. Takk til Volda VTI Skiskyting for at jeg fikk delta. Sjekk også ut videoen av skiskytingen på Student-TV Volda på knaggen.no.

MARS 2016

peikestokken_mars.indd 33

33

24.02.16 00:41

| SPORT |

MENINGSFYLT BORDTENNIS

.

Tekst: Truls Fenre

Foto: Valentin Gatlan

Tor startet bordtennisklubben i 2009. Klubben satser på både bredde- og elitenivå, med veteraner, elitespillere, barn og studenter. I tillegg har de et treningstilbud for flyktninger. I toppen konkurrerer bordtennisklubben i elite herrer og elite damer, og klubben har fire spillere på landslaget. Tor har selv holdt på med bordtennis i 43 år.

Hva er det som gjør at du ikke mister interessen? – Bordtennis er verdens mest kompliserte idrett. Forskere har til og med funnet ut det. Det er på grunn av alle detaljene som finnes i sporten. Også er det spennende å se at man kan lære nye ting hver dag, på tross av at man har holt på med det lenge. Det er kjekt når ungene får til ting de har øvd på.

Vi befinner oss i gymsalen på Bratteberg skole. Bordtennisbordene dekker den lille salen, og ballene spretter veggimellom. Det er både barn og voksene med ulike ferdigheter bak bordene. Tor trekker fram verdien i å kunne gi barn et godt fritidstilbud.

34

peikestokken_mars.indd 34

Volda og Ørsta Bordtennisklubb kjemper helt i toppen på både dame- og herresiden i norsk bordtennis. Likevel er det gleden over å skape et godt fritidsmiljø som driver trener og grunnlegger Tor Hallaråker. – Jeg liker å lære barna folkeskikk. Man jobber med barna som mennesker, ikke bare som spillere. Mange ville kanskje hatt utfordringer om de ikke var hos klubben vår. Vi har for eksempel oppdrag for kriminalomsorgen. Jeg er opptatt av at de som vokser opp her skal ha en meningsfull fritid. Det er nok den største drivkraften, i tillegg til interessen for bordtennis.

De små ballene smeller hyppig på bordflatene i den lille gymsalen. Tor forteller at utebordene de skaffet på skolene i området gjorde at interessen raskt økte. De er nå nødt til å si nei til mange som vil være med å trene, på grunn av plassmangel. Heldigvis vil de få bedre fasiliteter i den nye hallen som skal bygges i Ørsta, og det er også planer om en egen bordtennishall i Volda.

Hva gjorde at bordtennisklubben så raskt ble blant landets beste? – Det er min feil. Jeg hentet inn mye kompetanse da jeg kom tilbake til Volda i 2009. Vi

spilte mye på skolen, som gjorde at flere ble med. Kunnskapen og treningsopplegget vårt var bra i forhold til de andre klubbene. Vi vant titler allerede to år senere. Vi lærte å ha en bra treningsstandard, og brukte en del ressurser på å hente inn gode trenere. Noen av de yngre står og trener på spesielle slag de repeterer om og om igjen. Treneren serverer hyppige baller og de smeller tilbake, godt plassert i hjørnet på bordet. De gode treningene har skapt grobunn for flere unge talenter i Volda og Ørsta, og junior-NM er nå blitt målet for flere av dem.

– Målet er at alle skal bli litt bedre på neste trening og i neste kamp. Resultater er kun motivasjon i forhold til å bli bedre. Nå er det snart junior- og senior-NM. Målet der er å spille litt bedre for hver kamp. Gjør vi det blir vi bedre. Utvikling er det viktigste, det er det som gir motivasjon for å spille.

MARS 2016

24.02.16 00:41

| SPORT |

DĂ˜DSER I DET

MARS 2016

peikestokken_mars.indd 35

35

24.02.16 00:41

| SPORT |

Tekst: Kaja Marie Andreassen

Foto: Hedvig Idås

Svømmehallen på idrettsbygget fylles opp med folk helt fra starten av. Varmen minner om en fuktig dag i syden midt i fellesferien. Og med KYGO og Matoma på anlegget er stemningen nesten tropisk denne eller ganske mørke vinterdagen i februar. I dag er det nemlig duket for den årlige dødsekonkurransen. Et av arrangementene som virkelig smeller i gang VEKA i Volda. Konferansier Sondre Styrk varter ivrig opp stemningen iført en Saint Patricks Day-hatt, åpen skjorte og fargerike solbriller. Dødsekonkurransen er noe han selv holder tett til hjertet. – Det er helt fantastisk. Øverste klasse av showmanship og vilje til å risikere liv og lemmer ved å kaste seg utfor 5-meteren i svømmehallen til alle andres underholdning. Det står det stor respekt av, forteller Styrk.

Men hvem er det egentlig som deltar på en stupekonkurranse med helsa som innsats? En av dem er idrettsstudent Vegard Heier Sødal. Han deltok også i fjor. Da fikk han hele publikum til å gispe, da han grunnet en skulderskade, fikk

36

peikestokken_mars.indd 36

Den årlige tradisjonen i VEKA følges videre, og i år som i fjor, fyltes svømmehallen i Volda Idrettsbygg opp for å være vitne til halsbrekkende dødsestunt fra fryktløse deltakere.

skulderen ut av ledd på veien ned og landet katastrofalt flatt i vannet. Skulderskaden har han fortsatt, likevel hoppet han igjen den gangen, og kaster seg ut i det i år og også.

– Det er viktig å vise folk at det ikke er så farlig å drite seg ut. Jeg delte jo ikke førsteplassen i fjor fordi jeg var flink, jeg delte den fordi jeg var dum. Jeg er selvfølgelig litt nervøs for at jeg skal slå opp skaden i dag, men jeg satser på at det går fint, sier Sødal. Første runde smelles i gang og en etter en kaster deltakerne seg dumdristig mot vannet. I år er nivået beskrevet som høyt og det er til og med satt opp en dameklasse for første gang. Selv om det bare er ei jente med, håper Ane Victoria Sandholt at hun oppmuntrer flere til å være med neste år.

– Det er veldig spennende å kunne være med. Og jeg er med mest for å vise andre jenter at konkurransen ikke bare er en mannsdominert greie, og at det er fullt mulig for jenter å være med og, forteller hun.

Publikum er i ekstase der de sitter og småsvetter i den varme svømmehallen. Det hoies og gispes etter hvert grensesprengende døds, noen holder seg til og med for øynene. Men dette er ikke første gang Vegard Heier Sødal har pushet grenser. Før han ble idrettsstudent var han nemlig fallskjermjeger.

“ Jeg tror jeg har en

egenskap hvor jeg på en måte kan skru av deler av hjernen som kjenner at man har det vondt og sliter litt. – Det er mye jeg har tatt med meg fra militæret. Mest de enkle tingene. Jeg tror at jeg har en egenskap hvor jeg på en måte kan skru av deler av hjernen som kjenner at man har det vondt og sliter litt. Jeg klarer å gå inn i et modus hvor jeg bare går til jeg får beskjed om ikke å gå lenger.

MARS 2016

24.02.16 00:41

| SPORT |

Stemningen i svømmehallen er nesten komisk med den høye musikken, og dommere med humoristisk og fargesprakende bekledning.

Men konkurransen tilspisser seg likevel og Vegard stikker seg ut som en av de beste. Likevel er det Magnus Mongstad som markerer seg som hakket bedre og som etter fire intense runder stikker av med seieren for tredje år på rad.

– Det føles helt sjukt bra, absolutt. Det er kult at de drar i gang sånne konkurranser som det her, og ikke minst at andre også drar på, sier Mongstad.

“Det er viktig å vise folk at det ikke er så farlig å drite seg ut.

Vegard sitter og dupper føttene sine i vannet. Det ble ikke noe seier denne gangen, men når man tar en titt rundt seg, på publikum som ler, på deltakere som danser på tuppen av femmeteren, er det kanskje ikke det som er det viktigste. Kanskje er det heller humoren, det absurde, adrenlinkicket i hverdagen. Kanskje handler det rett og slett bare om å dødse i det.

MARS 2016

peikestokken_mars.indd 37

37

24.02.16 00:41

| SMÅGODT | FREDRIKEVANGELIET

Tekst: Annette Tangnes og Tonje Tekst: Fredrik Skaget ØienHareland Foto: Marte Sandbakk Foto: Lise Musum Stangvik

ORD Å LEVE ETTER

«Lev hver dag som det var din siste». Fine ord. Ethvert livssyn med respekt for seg selv bør basere seg på at man snart vil dø. Og ethvert evangelium med respekt for seg selv bør ha med en eller annen variant av denne setningen. Dette evangeliet er intet unntak. Jeg ser poenget. Om man vet at man skal dø i morgen så har man ingenting å tape. Man kan gjøre ting man ellers ikke ville gjort. Hoppet i fallskjerm. Svømt med en delfin. Kanskje tandemhoppet med en delfin for å spare tid. Man bør gjøre drømmene sine til virkelighet. Dette høres kanskje pent og ryddig ut, men det finnes problemer ved dette utsagnet. For om man tenker seg om i mer enn fire sekunder så vil man se at logikken i dette utsagnet vil slå sprekker. Det første problemet er at dette er en typisk setning en profesjonell snowboarder kan finne på å si. Og man må for guds skyld ikke høre på hva en snowboarder sier. Alt en snowboarder sier som ikke har med puddersnø eller lue og gjøre, bør man umiddelbart avfeie. De tror det kanskje selv, men en snowboarder kan ikke hjelpe deg med livets mer komplekse spørsmål. For vi må tenke på det praktiske aspektet ved dette utsagnet. Vi kan ikke alle være snowboardere. Noen må levere post, lage

38

peikestokken_mars.indd 38

mat, reparere ting, skrive menings-løse tekster for studentmagasin. Vi kan ikke basere et bærekraftig verdens-samfunn på at 8 milliarder mennesker kun hopper i fallskjerm og svømmer med delfiner hver eneste dag. Verden ville vært et merkelig sted. Vi har i tillegg hverken nok fallskjermer eller delfiner til at det skal kunne gå rundt. For å være ærlig så tror jeg ikke noe på at folk har et brennende behov for å svømme med delfiner. Gå litt i deg selv, kjære venn. Svar ærlig på dette spørsmålet. Hva ville du gjort om du hadde ett døgn igjen å leve?

Jeg tror du ville brukt første halvdel av dagen på å gråte, og resten av dagen på å prøve og ligge med noen en siste gang. Om du fikk litt tid til overs utpå kvelden ville du sannsynligvis prøvd heroin. Kanskje også drept en uteligger, bare for å finne ut hvordan det føles. Skummel tanke. 8 milliarder gråtende heroinavhengige som vil ligge med hverandre. Jeg tror ideen om å «leve hver dag som om det var ens siste» kommer fra en iboende frykt alle mennesker deler. Frykten om å sitte på dødsleiet en dag og innse at man aldri egentlig har levd.

Heldigvis tror jeg de aller fleste av oss har lite å bekymre seg for. Noen har det, selvfølgelig. Noen mennesker lever ikke, de bare eksisterer. Disse menneskene kalles ofte «regnskapsførere». Snowboardere, for eksempel, har ikke denne frykten. De lever jo hele tiden. De flyr rundt omkring i verden, står på snowboard, tjener massevis av penger og sier «lev hver dag som det var din siste» til hverandre. Faen, som jeg hater snowboardere. Problemet deres er at de glemmer å bare eksistere. De er så opptatt med å leve at de overser dette viktige poenget: Det er kanskje trist å kun ha eksistert uten å ha levd, men det er direkte skummelt å ha levd uten å ha eksistert. Det er grunnen til at jeg ikke anerkjenner snowboardere. De eksisterer ikke. For noen ganger er det helt innafor å bare finnes. Å bare være. Det er i slike øyeblikk at man finner meningen bak gangene man levde. De to utfyller hverandre. Ikke lev hver dag som om det skulle være din siste – bare prøv å leve litt hver dag. Men pass på å eksistere også.

Lev hver dag ett sted mellom «snowboarder» og «regnskapsfører». – Fredrik 4, 21

MARS 2016

24.02.16 00:41

| SMÅGODT | SEXSPALTEN

Tekst: Oda Ording Foto: Nicolay Woldsdal

HETT PÅ TRÅDEN For første gang i livet er jeg i en situasjon hvor den eneste jeg vil ligge med befinner seg 500 kilometer på den andre siden av landet. Avstand utgjør nå den største trusselen mot min seksuelle tilfredsstillelse. Jeg innså det her om dagen, da jeg oppdaget at jeg hadde svidd hull i favorittvibratoren min. En eller annen ekspert har sagt noe sånt som at sex handler like mye om det mentale som det fysiske. Vedkommende har tydeligvis aldri sittet med telefonen presset mot øret og prøvd å forestille seg at hun har en erigert penis inni mellom beina sine. Å ha sex over telefon minner om å spille tennis på Nintendo Wii. Uansett hvor mye man går ned i riktig posisjon og stønner for harde livet, er ikke omgivelsene og utstyret helt tilstrekkelig. Det vil aldri helt føles som om du faktisk holder racketen i hånda og treffer ballen med en perfekt back hand.

Den positive konklusjonen jeg gjør etter utforskingen i nytt terreng – eller uten terreng, om du vil – er at det er en praktisk løsning etter en hektisk dag på jobb. Du kan ligge i akkurat den stillingen du vil, uten sminke, med håret i en dott og fortsatt late som du er supersensuell og komme deg gjennom en real omgang. Med mobilen godt plantet i venstrehånda og høyre på skrittet vel og merke. Og for meg som er glad i å få mange ting gjort samtidig, åpner dette for muligheten til å både se 21 Nyhetene og bli tatt bakfra samtidig. Det er også overraskende lett å pynte på sannheten over telefon. «Jeg drar ned skjørtet og lener meg over stuebordet» kan i virkeligheten bety «nå synker jeg enda litt lenger ned i senga og blir her økta ut». Uten at noen av oss kommer til skade av det. Problemene oppstår i kappløpet om å komme. Der man tidligere kun trengte å signalisere med

et ansiktsuttrykk at man nærmet seg klimaks, må man nå holde telefonpartneren underrettet gjennom hele løpet. Helst med klare setninger. Så selv når du ønsker å storme på oppløpet som Johaug, ender du fort opp som Arne Scheie i kommentarboksen.

Ny teknologi tillater oss å bruke telefonen til nesten alt. Sjekking, trening og musikk trøkket inn på en og samme enhet. Og som om ikke det er nok gir den oss også mulighet til å få oss noe, uten å faktisk være i nærheten av den vi ligger med. Personlig er jeg evig takknemlig for at det finnes et redskap som gjør det mulig å ha en form for erotisk nærkontakt med en som befinner seg en flyreise med Widerøe unna. Men jeg som burde vært flinkere til å skru av telefonen, trenger den nå for å skru meg selv skikkelig på.

MARS 2016

peikestokken_mars.indd 39

39

24.02.16 00:41

KVA SKJER I MARS? ONSDAG 02.03 KVISS

FREDAG 04.03 RAVI

LØRDAG 05.03 DISKO

ONSDAG 09.03 KVISS

TORSDAG 10.03 NORA KONSTANSE

FREDAG 11.03 MADS VESLELIA

ONSDAG 16.03 KVISS

TORSDAG 16.03 SUSANNE SUNDFØR

LØRDAG 19.03 PÅSKEDISKO

ONSDAG 30.03 KVISS

Peikestokken_mars_2016.indd 36

peikestokken_mars.indd 40

22/02/16 23:54

24.02.16 00:41