Mai 2016

EIKESTOKKEN MAI 2016

STUDENTAVISA I VOLDA

FRA VOLDA TIL PANAMA PAPERS P3-STJERNER BESØKTE ROKKEN

peikestokken_mai.indd 1

SCANDINAVIA IN A NUTSHELL

X2 FESTIVALEN BILDESPESIAL MAI 2016

1

03.05.16 12:11

| NYHEITER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT | LEIAR

I denne utgaven av Peikestokken har vi snakka med Olav Eiksund, ein av Peikestokken sine aller første redaktørar. Vi har også ein artikkel om tre Volda-studentar som vart uteksaminert for berre nokre få år sidan og no er med å forme nyhetsbildet i Norge og resten av verden. Fleire av desse deltok i Peikestokken i løpet av si tid i Volda.

Frivillig arbeid teller veldig mykje når ein skal ha jobb etter studiene. Vær frivillig på Rokken, vær med i studentradioen eller bli med i Peikestokken. Enten du er ny eller gammal student vil du nyte godt av å vere frivillig i Volda. Det er lærerikt, utfordrande og ikkje minst gøy. Arbeidsgiverane veit å sette pris på dei som legger inn litt ekstra arbeid og ikkje berre gjer det dei MÅ gjere.

Dei siste åra har det vore ein tydelig overvekt av journalistikkstudentar i redaksjonen til

60 ÅR MED PEIKESTOKKEN I år er det 60 år sidan første nummer av Peikestokken vart utgitt i Volda. Studentavisa vår har lagt bak seg fleire tiår med store forandringar og utfordringar og overlevd alle sammen. Peikestokken er laga av og for studentane i Volda og skal ta opp tema som interesserer studentane her.

NYHEIT

INTERNATIONAL

Panama Papers

Tre tidligere Voldastudenter har vært involvert i det største graveprosjektet noensinne.

X2 Festivalen med Lars Vaular Hva er vestlandet uten regn og bergensrap?

Vaular tok turen til Volda under årets X2.

REDAKSJON Ansvarleg redaktør

Pål A. Solheimsnes peikestokkenmail@gmail.com

How is the off-season in one of Norway’s most popular tourist destinations?

SPORT

Tourguide for studenter

Ta turen opp på Voldas fem horn.

Ikke la VSI dø!

2

peikestokken_mai.indd 2

Ellen Fredriksen, Kaja Andreassen, Kamilla Tellefsen, Malin Saue Johansen, Edda Drægni, Siri Nilsen, Michelle Kleveland, Gunhild Kjeilen Kallevig, Victoria Røren, Helene Solheim, Andreas Håkonsen, Lars Hægeland, Kristine Brandsdal Barane, Isabel Jacobsen Haugjord, Toini Thanem, Wanja Sandø, Hilde Olsen Aalvik, Sunniva Agnete Trøen, Vilde Aurora D. Klyve, Ane Mørk, Siril Marie Borgersen, Mia Becker, Fredrik Skaget Øien, Jonathan Falk, Oda Ording

Matias Myklebust, Lise Musum Stangvik, Dagfinn Graneng, Kristine Brandsdal Barane, Siril Marie Borgersen, Valentin Gatlan , Ingrid Telset Heltne, Helene Solheim, Gunhild Kjeilen Kallevig

Sportsredaksjonen

Nyhetsredaksjonen

Truls Fenre, Ole Kristian Svalheim, Gunhild Kjeilen Kallevig, Kaja Andreassen, Tonje Hareland, Annette Tangnes, Kamilla Tellefsen, Katrine Nordeide Kuiper, Dagfinn Graneng

Wanja Sandø, Toini Thanem, Lars Hægeland, Ellen Fredriksen, Bendik Reed Årvik, Kamilla Tellefsen, Kaja Andreassen, Siri Nilsen, Hilde Olsen Aalvik, Edda Drægni, Andreas Hagen Håkonsen, Torgeir Knutsen, Ane Mørk, Silje Tamara Rojas Røsvassbukt, Tarjei Engeset Ofstad, Daniela Elvebakk Mala, Ingvild Bakken, Marit Eide, Kristine Brandsdal Barane, Katrine Nordeide Kuiper, Even Ørjasæter

Foto

Fotoredaktør: Hedvig Idås

Sportsredaktør: Mia Becker

Nyhetsredaktør: Maria Simone Emdal Otterlei

3000 studenter i bygda, likevel møter få opp på Volda studentidrettslags fotballtilbud.

Kulturredaktør: Bastian Lunde Hvitmyhr

Nettredaktør

Sunniva Agnete Trøen

A traveller’s guide to Scandinavia

Off the beaten path in Geiranger

Seks sexspalter i året Etter tre år er Peikestokkens sexspaltist ferdig med studentlivet - med det slutter også tiden for studentsex.

Kulturredaksjonen

Pål Solheimsnes

Don’t make travelling in Nordic countries more expensive than it needs to be.

Terminalen - Bra eller dårlig?

Hvilken effekt har nyoppstartede Terminalen i Ålesund på artistutvalget på Rokken?

KULTUR

Peikestokken. Dette er forståelig, men også litt trist, for vår jobb er å representere alle studentane. Difor ber eg om at du, kjære medstudent, deltar i Peikestokken høsten 2016. Uansett kva linje du går eller fag du studerer vil du finne ein plass i Peikestokken og hjelpe med å utforme dei neste 60 åra av Peikestokken si historie.

Illustratørar

Illustrasjonsansvarlig: Linn Schjerven Maeve Baker, Paola de Sousa, Capucine Gougelet, Lise Hendrix, Tove Rogstad, Maria Henriksen, Gerd Johanne, Håkon Brandal, Johanne Sofie Amtedal, Jørgen Fallet Mosand, Magnus Ruud og Kristian Tiller Torsvik

Layout

Layoutansvarlege: Michelle Kleveland, Kaja Andreassen Karen Sofie Engesund, Bjørn Wahl, Hedvig Idås, Helene Solheim

Korrektur

Even Ørjasæter

Dagleg leiar

Peder Haugfos

Marknadsjef Toini Thanem

Forsidefoto Aftenposten

Baksideillustrasjon Jørgen Fallet Mosand

International

International editor: Khristina Santos Lise Hendrix, Célia Byer, Paula Scortaru, Sigrid Jensen, Gracia Van Mil, Matthew Drew, Andreea Leonte, Karina Khristich

MAI 2016

03.05.16 12:11

| NYHEITER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

RIKELIG NOK

RIMELIG ROCK MAI 2016

3 Foto: Chris-H책vard Berge

peikestokken_mai.indd 3

03.05.16 12:11

| NYHEITER | Terminalen Byscene i Ålesund har tatt over som den største konsertscenen på Sunnmøre. Men med frivillig-esset i ermet, tar Rokken mindre betalt for en konsertopplevelse med de samme store stjernene.

Tekst: Maria

Simone Otterlei

Tekst: Wanja Sandø

Rokken var lenge den største konsertscenen mellom Bergen og Trondheim med en publikumskapasitet på 550 personer. Terminalen Byscene startet opp for ett år siden, og med rom for 630 publikummere overgikk de Rokken. Scenene er arena for mange av de samme artistene.

– Da Terminalen startet opp trodde vi det skulle bli mer konkurranse, men de er heller en ressurs ettersom vi får flere artister hit til Sunnmøre, forteller daglig leder av Rokken, Åge Staurset.

Hundre kroner i forskjell Store stjerner som Matoma, Aurora, Gabrielle og Karpe Diem har hatt storslåtte konserter i både byen og på bygda. Ser man på billettsystemet Tikkio, er det ikke til å komme fra at om man tar turen til studentbygda, synker billettprisene med hele hundre kroner.

– Terminalen har høyere driftsinntekter fordi vi lønner alle våre ansatte. Vi har en litt sterkere kjøpegruppe enn Rokken, da studenter er et mer prissensitivt publikum. Det er nok

Foto: Chris-Håvard Berge

4 Foto: Chris-Håvard Berge peikestokken_mai.indd 4

MAI 2016

grunnen til prisforskjellen, forklarer gründer for festival og eventselskapet Momentium, Ante Giskeødegård.

Han presiserer imidlertid at Terminalen Byscene ligger på det samme prisnivået som andre konsertscener i landet.

Ingen publikumslekkasje Mange artister spiller på Rokken på fredag og på Terminalen på lørdag, eller omvendt. Likevel er ikke avstanden mellom Terminalen og Rokken nær nok til at publikummere stikker over fjorden for en konsertopplevelse.

– Det er utelukkende en styrke at vi kan tilby artistene to spillejobber på Sunnmøre samme helg. Det kan føre til et lavere bookinghonorar.

Volda ligger halvannen time og ei ferge unna, det er ikke tett nok til at det blir noe publikumslekkasje. Det går ikke utover salget i det hele tatt, sier Giskeødegård.

“

Rokken har blitt en arena hvor studentene kan vise seg

Ildsjeler Studenthuset Rokken er 100 prosent eid av Studentsamskipnaden på Sunnmøre og satser kun på frivillig arbeid. Med 200 frivillige

studenter holder Rokken billettprisene nede.

– Tenk om vi skulle ha lønnet 200 folk. Det er klart at Rokken går rundt på grunn av de mange ildsjelene. De er vi helt avhengige av, forteller Staurset.

En av de frivillige er sosionomstudent Mari Stavdal. Hun meldte seg som frivillig på teknisk for å lære noe hun ikke kunne fra før, som lyd og scenelys. Bak miksebordet har hun lagt ned mange timers arbeid på Rokken.

– På store konserter slik som Karpe Diem, begynte vi å rigge allerede klokken tolv på dagen. Vi var ikke ferdig med nedrigg før klokken fire om natten, sier hun.

Tett på artistene, gratis inngang på konserter, og ikke minst et sosialt felleskap. Med det føler Mari at hun får igjen for arbeidet.

– Vi er ikke så veldig mange som jobber på teknisk, så vi blir en litt sær, rar, men veldig fin gjeng.

Inngang til arbeidslivet Mange av de frivillige har jobber som er relevant for studiet sitt på høyskolen. Musikkstudenter får jobbe med musikk, og PR-studenter får prøvd seg som PR-ansvarlige.

– Flere tidligere frivillige har funnet interesse i det de har drevet med på Rokken, og endt opp med det som yrke, sier Åge Staurset.

Et godt eksempel er Eivind Marøy. Han studerte journalistikk i Volda og var bookingansvarlig på Rokken, der han ble hentet inn som Avvikling & Bookingsjef for X2-festivalen.

Festivalbransjen gav så til de grader mersmak at han begynte å studere kultur- og prosjektledelse. I dag driver han en liten scene i Oslo. En annen suksesshistorie var da en MID-student ble headhuntet av VGTV etter at de hadde latt seg imponere av arbeidet han hadde gjort på studenthuset.

– Rokken har blitt en arena hvor studentene kan vise seg, sier Staurset.

Storslått fremtid Per dags dato er det ikke et formelt samarbeid mellom Terminalen og Rokken. Åge Staurset, daglig leder på Rokken, ønsker et tettere samarbeid med storebroren, og det er gjensidig.

– Det er godt at begge scenene gjør det så bra. Et samarbeid ville nok vært en kjempefordel for begge parter! sier en optimistisk Giskeødegård.

03.05.16 12:11

| NYHEITER |

LIK OSS PĂ… FACEBOOK (vi liker deg!)

/peikestokken

MAI 2016

peikestokken_mai.indd 5

5

03.05.16 12:11

| NYHEITER |

6

MAI 2016

Illustrasjon: Johanne Sofie Amtedal Foto: Halvor Solhjem Njerve peikestokken_mai.indd 6

03.05.16 12:11

| NYHEITER |

VOLDASTUDENTER AVSLØRER:

PANAMA PAPERS

Samlet har 376 journalister fra hele verden gravet i elleve millioner dokumenter. Dokumenter som avslører salg av hemmelighold. Nina Selbo Torset, Petter Winther og Halvor Solhjem Njerve har alle sin bakgrunn fra Høgskulen i Volda. Nå befinner de seg midt i tidenes største graveprosjekt.

Tekst: Hilde Olsen Aalvik

Et nettverk av banker og advokatfirmaer har tjent penger på politikere, kriminelle, milliardærer, idrettsstjerner samt helt vanlige folk, som har hatt ønske om å plassere pengene sine i utenlandske skatteparadiser, for å slippe å betale skatt. Aftenposten er det eneste norske mediet med tilgang til dokumentene. Kun en liten gruppe blant Aftenpostens journalister har blitt satt på prosjektet; og det med streng taushetsplikt.

I ledelse av Panama Papers Nina Selbo Torset avsluttet journalistikkstudiet i Volda våren 2013. I august 2015 fikk hun spørsmål om å lede et hemmelig prosjekt i Aftenposten. Til daglig er hun vikar ved politisk og økonomisk-avdeling i avisen.

– Jeg visste ikke så mye om hva prosjektet handlet om da vi startet. Vi var først en svært liten gruppe som ble spurt om å jobbe med det, forteller Selbo Torset.

De var en kjerne på fem personer med Selbo Torset som fagleder innad i kjerneteamet.

– Vi dro til Munchen, hvor vi møtte 100 andre journalister fra hele verden. En gruppe på 30 journalister hadde allerede startet. Vi fikk se hva de hadde funnet, og skjønte at dette hadde potensiale til å bli en stor sak, forteller hun.

Tilbake i Oslo ble det et intensivt arbeid utover høsten, og gruppen ble utvidet etter jul.

– Prosjektet ble bare større og større. Dette er et ekstremt stort materiale å jobbe med.

Det er en industri laget for hemmelighold, og det er ikke slik at det står «korrupt politiker» i noen av dokumentene. Vi har måttet lære oss den kompliserte fagterminologien for å forstå hva som potensielt kunne være en sak og ikke, sier journalisten.

peikestokken_mai.indd 7

Den journalistiske tanken om å være alene om avsløringer, har måttet vike under arbeidet med Panama Papers.

– Det har vært uvant å jobbe på denne måten.

Til vanlig er vi jo konkurrenter, men det går ikke i en slik sak. Alle er avhengig av alle. Det er ikke alltid like enkelt å stole på hverandre. Vi har snakket mye sammen, men bare møttes fysisk et par ganger. Vi har til tider vært nervøse for at noen skulle bryte ut av samarbeidet, men ingen har brutt taushetsplikten og ingenting har blitt lekket på forhånd. Uten tilliten hadde dette aldri gått, forteller Selbo Torset.

Det har vært mye jobb og lite fritid.

– Jeg har ikke hatt så mye annet liv enn disse dokumentene. Jeg er vikar, og jeg ønsker å prestere. Derfor har det gjerne vært litt vanskeligere for meg å dra hjem. Det har vært et komplisert stoff å jobbe med, og det har vært en del tunge dager. Men prosjektet har virkelig gitt mersmak. Jeg har lært masse av mine kolleger internasjonalt og vi i den lille gruppen i Aftenposten har blitt svært sammenknyttet, sier hun.

“

Vi visste at det var en stor sak vi jobbet med, men jeg hadde aldri trodd at det skulle få så store ettervirkninger

Volda – et springbrett Selbo Torset takker journalistikkstudiet i Volda for at hun er der hun er i dag.

– Volda var et springbrett for min del. Det var slik jeg kom inn i Aftenposten; jeg begynte her i praksis. Med de trygge faglærerne som er i Volda lærer man å tørre. De utfordret oss og oppfordret oss til å ta sjanser. Man får ikke noe

gratis i Volda, man må grave frem saker og med det er det et stort utviklingsrom. Det er viktig å huske på at studietiden blir så bra som en gjør den til selv. Enten kan man isolere seg i tre år, eller så kan man ta de mulighetene som finnes.

Tar man de mulighetene, kan en oppnå svært mye, forteller den tidligere Volda-studenten.

Siste innspurt Like før påske tikket det inn en mail i innboksen til Petter Winther. I mailen spurte sjefen ved politisk økonomisk avdeling i Aftenposten om han kunne tenke seg å jobbe med det hemmelige prosjektet som pågikk.

– I Aftenposten er det et åpent kontorlandskap. Den lille gruppen i det hemmelige prosjektet har jobbet i et glassrom hvor alle går forbi. Det er klart man blir nysgjerrig, sier Winther.

Etter påske ble han informert om hva Panama Papers handlet om.

– Jeg kom inn i dette prosjektet under siste innspurt. Tirsdag etter påske hadde vi fem dager før vi skulle publisere de første sakene. Da gikk mine arbeidsoppgaver ut på å forberede kilder som skattetilsynet og en del politikere i nærings –og finanskomiteen. Det var ikke en enkel jobb, forteller Winther.

Klokken åtte om kvelden, søndagen avsløringen ble publisert, ble det store alvoret en realitet.

– Det er ingen som har hatt mot til å gå så hardt ut i noen saker før. Det er ikke en overdrivelse å si at politikere i nærings-og finanskomiteen raste da jeg ringte dem. Det var voldsomme reaksjoner, forteller Winther.

I Norge er det DNB-saken som har skapt størst reaksjoner. Bankens kontor i Luxemburg, viser seg å være involvert i hemmeligholdet.

– Det er DNB-saken jeg har jobbet aller mest med. Konsernsjef i DNB, Rune Bjerke, gikk tidlig ut og sa at verken han eller konsernledelsen hadde visst noe om dette. Vi ville undersøke om dette stemte. Dermed ble min jobb å finne ut i hvilken grad de som var nevnt i dokumentene

MAI 2016

7

03.05.16 12:11

| NYHEITER |

wwwwwwwwwwww

dette prosjektet jeg er en del av nå. Jeg har lært en del siden den gang, og mye er annerledes her. I dette prosjektet er jeg bare en fotsoldat, men måten vi jobber på er ikke så annerledes, sier Winther.

I felten Halvor Solhjem Njerve var fotoredaktør for Peikestokken samme år som Winther var ansvarlig redaktør. Nå er han videojournalist i Aftenposten. Etter å ha jobbet mye med video og stillbilder samtidig, fikk han etterhvert spørsmål om å jobbe med Panama Papers.

– Det var veldig spennende, og ekstremt mye å sette seg inn i. Jeg har jobbet med visuelle elementer som bilder og videoreportasjer, forteller Njerve.

Nina Selbo Torset ble uteksaminert fra Høgskulen i Volda i 2013. Nå er hun blant de ledende journalistene i Panama Papers-saken.

Foto: Halvor Solhjem Njerve

fra Mossack Fonseca var tilknyttet konsernledelsen og Rune Bjerke. I tillegg måtte jeg finne informasjon om personer som fremdeles jobber i banken i Luxemburg, forteller den tidligere Volda-studenten.

Mye lærdom fra Volda Petter Winther var redaktør for Peikestokken i 2014.

– Alt jeg har lært i Volda har jeg tatt med meg videre. Både fra praksisperioden ved journalistikkstudiet, i Peikestokken og deler av pensum.

Akkurat i denne saken har jeg brukt en del teknikker vi lærte det siste semesteret. Den største delen av mine arbeidsoppgaver under

8

peikestokken_mai.indd 8

MAI 2016

dette prosjektet har vært å snakke med folk.

Den terskelen kom jeg meg over i Peikestokken.

Det var der jeg lærte at det ikke var skummelt å ringe fremmede for en sak, beretter han.

Han husker tilbake til et graveprosjekt fra studietiden i Volda.

“

Det ble et forklaringsproblem å være mye borte hjemmefra

– I en av praksisperiodene hadde vi et graveprosjekt som på mange måter var veldig likt

Han ble sendt ut for å dokumentere hemmeligholdets konsekvenser på nært hold.

– Jeg hadde mange reisedager under jobbingen med prosjektet, og det ble et forklaringsprobelm å være mye borte hjemmefra. På et tidspunkt hadde jeg ni flights på fem dager, og jeg var i syv land på samme periode, sier videojournalisten.

Han legger ikke skjul på at det har vært et utfordrende prosjekt å jobbe med.

– Jeg startet med veldig blanke ark når det kom til de visuelle sakene. I utgangspunktet er dette en relativt usexy sak å skulle ta spennende og gode bilder til. Vi visste at det var en stor sak vi jobbet med, men jeg hadde aldri trodd at det skulle få så store ettervirkninger.

Det har tatt mer tid enn jeg hadde trodd, og det har vært pushing når sakene skulle ut. Det

03.05.16 12:11

| NYHEITER |

wwwwwwwwwwww

Foto: Halvor Solhjem Njerve

har vært frem– og tilbake-deadlines. Vanskelig å forholde seg til og veldig stressende, forteller Njerve.

Men til tross for mye stress og lange arbeidsdager er Njerve evig takknemlig for å ha fått ta del i Panama Papers.

– Det er en helt unik mulighet som 23-åring og vikar å få jobbe med et så stort og internasjonalt prosjekt. Det har veltet en statsleder i et nordisk land. Det viser hvor stort og spennende prosjektet er. Jeg føler meg ekstremt heldig og privilegert, og er evig takknemlig for å ha fått tatt del i dette, forteller den tidligere Volda-studenten.

Han har tatt masse med seg fra Volda til redaksjonen i Aftenposten.

– Det å være allsidig er viktig i mediebransjen. Det er noe man blir av å studere journalistikk i Volda. Det er ikke så alt for mye å gjøre der, dermed ender man opp med å gjøre svært mye forskjellig. Man får prøvd mye i internpraksisen, og man blir vant til å tenke som en hel redaksjon. Man lærer at man trenger forskjellige elementer fra en og samme person, og det er viktig å holde på. Volda har lært meg mye, sier han.

Halvor Solhjem Njerve var tilstede ved barrikadene ved demonstrasjonen i Reykjavik på Island da det ble kjent at statsministeren var blant dem med tilknytning til Panama Papers.

Alle startet de i en liten redaksjon på SøreSunnmøre som har formet journalister i mange år. Journalister som tar samfunnsoppdraget på alvor og som ønsker å utrette en forskjell.

Alle tre har de plukket opp kunnskap her i Volda og er nå med på et verdensomspennende graveprosjekt som har rystet regjeringer verden over.

MAI 2016

peikestokken_mai.indd 9

9

03.05.16 12:11

| NYHEITER |

PEIKESTOKKEN 60 ÅR Møt peikestokkenveteran Olav Eiksund

Tidligere KrF-politiker Olav Eiksund har sittet 24 år i kommunestyret i Ørsta, tolv år i formannskapet, og vært FN-soldat i Gaza. Han var også en av de første redaktørene i Peikestokken.

10

peikestokken_mai.indd 10

MAI 2016

03.05.16 12:11

| NYHEITER | munestyret i Ørsta i hele 24 år, tolv av dem i formannskapet. Her representerte han Kristelig Folkeparti (KrF).

– Jeg har alltid syntes politikk har vært morsomt, og jeg satt i kommunestyret til ut på 90-tallet. Det har vært veldig fint, erindrer Olav.

Peikestokken på 60-tallet Siden oppstarten i 1956 har Peikestokken forandret seg svært mye.

– Det fantes ikke noen journalistikk-linje her da, så de fleste redaktørene på den tiden var lærerstudenter. Vi hadde til og med videregående-elever med i redaksjonen, forteller Eiksund, og mimrer tilbake til studenttilværelsen i Volda.

Tekst: Toini Thanem

Foto: Helene Solheim

I et stort, rødt hus ved sjøen i Ørsta møter vi Olav Joakim Eiksund og kona hans, Ruth.

Sammen har ekteparet tolv barn og hele 24 barnebarn, i tillegg til katten som sover på teppet under stuebordet. Selv om huset er stort, er det langt i fra plass til alle.

– Skal hele familien samles må vi leie et stort lokale, humrer han.

Fra forsørgende storebror til FN-soldat Olav ble tidlig vant med å ha mye ansvar. Da han var 14 år døde faren hans. Moren taklet det dårlig og formen ble svekket etter dødsfallet.

Som eldstemann i søskenflokken på fire, fikk Olav forsørgeransvaret for familien.

– Da jeg skulle i militæret sto jeg faktisk registrert som familieforsørger, sier han.

På slutten av 1950-tallet dro Olav ut i millitærtjeneste, og ble sendt til Gaza som FNsoldat. Han forteller at det var et problematisk sted også for 60 år siden.

– Vi gjorde det vi kunne, men vi fikk jo ikke orden på det. Du ser jo hvordan det er der i dag, sier han oppgitt.

Under Gaza-oppholdet skrev Olav flere brev til sin fremtidige kone Ruth. Det tok ikke lang tid fra han kom hjem til de to giftet seg og fikk barn.

– Vi har vært gift i en mannsalder, sier Olav lurt.

Han studerte til å bli allmennlærer, og har jobbet som lærer i Ørsta siden.

– Vi som studerte sammen har faktisk 50-årsjubileum i år, så i sommer skal vi ha gjenforening i Volda, smiler Olav forventningsfullt. Han gikk ut av høgskulen i 1966.

Ved siden av lærerstudiene ledet han Peikestokken i to år. Men til tross for redaktørrollen ble det ingen journalistisk karriere på Olav. Han var fast bestemt på at det var lærer han skulle bli. I likhet med han og kona, har flere av barna deres den samme utdannelsen.

– Alle døtrene våre er lærerutdannet også.

Vi kan nok kalles en lærerfamilie, sier Olav og smiler til kona som nikker bekreftende.

– Vi har faktisk en sønn som utdannet seg som radiojournalist ved Høgskulen i Volda, men han jobber som lærer i Oslo nå, ler Olav.

I tillegg til lærerjobben satt han også i kom-

“

Vi hadde til og med videregående-elever med i redaksjonen

– Peikestokken var i begrenset grad et nyhetsorgan. Det var en litt annen tid den gangen, og vi hadde for eksempel ikke noen politiske betraktninger. Men vi brukte en god del bilder, og vant faktisk en pris for layouten også, sier Olav stolt.

Peikestokken kom også på denne tiden ut rundt en gang i måneden, men i motsetning til i dag måtte man betale for den. Prisen varierte som regel fra en til tre kroner. Avisen fyller 60 år i år, og leses fortsatt av flere generasjoner.

Olav forteller at han rett som det er plukker med seg et eksemplar når han er i Volda.

– Jeg har en sønn som jobber på Høgskulen, så jeg kommer jo stadig vekk over Peikestokken enda. Det er flott å se at den lever videre, smiler han.

Stor lærerfamilie På 1960-tallet begynte Olav på utdanningen ved den daværende lærerhøgskulen i Volda.

MAI 2016

peikestokken_mai.indd 11

11

03.05.16 12:12

| NYHEITER |

KONGENE PÅ

DEN NORSKE ROCKEHAUGEN

12

peikestokken_mai.indd 12

MAI 2016

03.05.16 12:12

| NYHETER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

De mener at å lage et nytt album er som selvskading. Før de skal på scenen er de så nervøse at de vil pisse på seg. Likevel rocker Oslo Ess inn i 2016 med turné og nytt album, «Konge uten ei krone». i Oslo, lå Elm Street, og nå er det bare en tom åpning der. Olav Thon tok det.

Tekst: Kaja Marie Andreassen

Foto: Helene Solheim

I en nedslitt sofa på pauserommet på Rokken sitter de. Vokalist Aasmund Lande reiser seg brått opp. Han må stå på grunn av en ryggskade som ble slått opp rett før turneen. Gutta fra det norske rockebandet Oslo Ess har en helt egen greie dem imellom. I sofaen sitter de og ser på hverandre og ler – det er som om de kommuniserer uten ord. Når jeg spør dem om hvordan de møttes, blander nostalgi seg i den gode stemninga.

– Vi møtte hverandre på Elm Street i Oslo, et sted som fostrer opp unge rockere, forteller bassist Knut Oscar Nymo.

– Gjorde! Gjorde!, legger Lande bestemt til.

Knut tar en slurk av den nyåpnede ølen og ser litt tomt ut i lufta og fortsetter.

– Det var legendarisk. Så ble det bare revet vekk, som et kakestykke. I Dronningens gate

peikestokken_mai.indd 13

Sin egen lykkes smed At de tre skulle bli til Oslo Ess, var fra starten av ingen selvfølgelighet. Alle startet hver for seg, med hvert sitt band. Det som skulle bringe dem sammen, var drømmen om å slå gjennom.

– Det er sånn med den bandgreia at flere og flere faller av. Så ble det oss som sto igjen, vi som ikke hadde noe annet liv. Siden vi var 13 år, har vi bare gått og venta på den dagen det skal skje. Man kan ikke reise bort eller dra i bursdager, fordi kanskje blir vi superstjerner i morra, forteller Knut.

Plutselig skjedde det. Oslo Ess kom i 2011 til Urørtfinalen, samme året slapp de debutalbumet sitt, som resulterte i en Spellemannnominasjon. I vinter slapp de et nytt album, «Konge uten en krone,» som har fått strålende kritikk. Albumet handler mye om å være sin egen lykkes smed, noe bandet selv mener er nøkkelen til deres suksess.

– Det var stas å komme til «Urørtfinalen», men den er glemt uka etter. Det året satsa vi 155 000

av våre egne penger på å spille inn plate. Året etter skulle vi sette norgesrekord i antall spilte konserter, så vi spilte 215 konserter på et år.

Etter det la vi oss frivillig inn på Finnskogen rehabiliteringssenter. Det måtte til, ler Aasmund.

“

Man kan ikke reise bort eller dra i bursdager, fordi kanskje blir vi superstjerner i morra

Angst og selvskading Aasmund må ta seg til ansiktet når han snakker om oppholdet på Finnskogen, og de to andre rødmer og ler litt nervøst av det han sier. Hører man på tekstene til Oslo Ess, om festing, frihet og alkohol, er det kanskje ikke så rart at en rehabilitering på et senter midt inni skogen måtte til. Er det virkelig liv så tøft som på plate?

MAI 2016

13

03.05.16 12:12

| KULTUR |

VÅR & SPREDTE LÅR

– 85 prosent av det vi skriver om, kommer rett fra levra. Sangen «Finner ikke ord» handler om noe av det som kan være tøft med å være artist. Alle vi tre forbinder det å være i studio med en del angst. I studioet, på scenen – jeg blir alltid usikker på om vi er bra nok, sier Aasmund og ser ned i sofaen.

Knut nikker til Aasmund, og bryter inn i samtalen.

– Jeg synes det å være i studio er som å være på et altfor langt nachspiel, en form for viljestyrt selvskading, sier han litt oppgitt.

En dverg-ponny og et par fengselstrusler Selv om det å drive med musikk har kostet mye i form av angst og nervøsitet, er det ingen tvil om at det ikke finnes noe annet liv for Oslo Ess. Reisen fra tre gutter på Elm street som ville synge på norsk, til der de er i dag har vært litt av en humpete tur. Der en dverg-ponny og aggressive innsatte i et høysikkerhetsfengsel er

14

peikestokken_mai.indd 14

MAI 2016

karakterer som har spilt en stor rolle i deres historie.

“

Det verste som kan skje er at vi blir fornøyde. Jeg brekker meg av tanken

– Vi har fått hurtigruta til å stoppe, og blitt kasta i en celle på Finskebåten. Vi pleide også å be om en hund på raideren, som kunne ønske oss velkommen når vi kom til et nytt sted. I Sogndal, så hadde vi plutselig fått en dvergponny inn på spillestedet, også fikk vi en bøtte med gulrøtter som vi kunne mate den med, det var kult, forteller Knut.

– Vi har spilt i en del fengsler, og det er alltid interessant. Spesielt den gangen vi spilte i Ringerike fengsel. De gutta der har sittet inne i 20 år, og noen er ganske aggressive. Det er ofte en av dem som bestemmer over alle de andre fangene. Ingen kan klappe før han klapper. Da var det ganske anspent stemning, spesielt da vi sang om jenter, ler Aasmund.

Veien er målet Når jeg spør om høydepunktet med karrieren er det akkurat som om bandet ikke skjønner hva jeg mener. De rister på skuldrene. I følge dem selv, vil det å nå målet med karrieren bety slutten på den.

– Det verste som kan skje er at vi blir fornøyde.

Jeg brekker meg av tanken. Det er så mange artister som har falt fra fordi de leter etter en belønning etter alt slitet. Belønninga fikk vi da vi starta i 2007, gratulerer du spiller i band.

Drømmen er, og vil alltid være, å være like inspirert som vi er nå, og at vi alltid vil noe mer.

03.05.16 12:12

| KULTUR | HANGOVERSPALTEN Tekst: Sunniva Agnete Trøen Foto: Kjell Thomas Pilskog

– JEG SOLGTE MEG FOR EN SIGG Like sikkert som at det blåser på Vestlandet, er det at hangoveren kommer sigende etter en fuktig kveld på byen. I denne spalten finner du dessverre ikke kuren mot fyllesyke, men kanskje en følelse av at du ikke er alene. Kjært barn har mange navn, men bakfylla har like mange!

Lørdag kveld, Dokfilms Lørdagsfest er i gang for fullt. Dansegulvet i festivalteltet er overfylt, folk vasser rundt i en blanding av øl og rusbrus.

Inne på samfunnshuset konsumeres det chili con carne til den store gullmedaljen. Til og med festivalstyret har fått fri denne kvelden og har fått et par glass innabors.

Spol frem tolv timer. Det er søndag morgen, og hjemme i de tusen kollektiv ligger studentene og pleier bakfylla fra i går. Her skal de ligge på sofaen hele dagen og fortære gårsdagens middagsrester, men ikke alle er like heldige. Hele Dokfilm-styret og samtlige underansvarlige har møtt opp på samfunnshuset for å pakke ned de siste minnene fra årets vakreste eventyr. Slitne sjeler går frem og tilbake med alt fra diskolys til ølkasser. Plassen der festivalteltet en gang sto er nå dekket med brukte porsjonsnus og selvlysende stjerner, og to jenter har allerede tatt fatt på oppgaven med å koste det sammen.

Inne på styrerommet sitter en smule redusert styreleder og tar innover seg at det hele er over.

– Jeg tok det rolig i går, så formen er fin, men jeg er selvfølgelig ganske sliten. Jeg er veldig fornøyd med festivalen. Det er selvfølgelig alltid ting som kunne gått bedre, men jeg har fått veldig mange fine tilbakemeldinger og det virker som om folk koste seg masse, sier leder av festivalen, Silje Slang Lutnæs.

I gangen utenfor er det satt fram brus og mat til alle stakkarene som må jobbe i dag. Mest oppmerksomhet får den store marsipankaka som tar opp mesteparten av bordet. Enkelte av gutta er allerede på sitt fjerde stykke, mens andre forbanner sin lakotoseintoleranse og må nøye seg med synet. Med mat i skrotten er arbeidsmoralen høyere enn aldri før og nedpakkingen fortsetter.

Kasser pakkes og biler fylles. Turen til lageret er ikke lang, men på en dag som dette blir spasering for mye. Til og med de som ikke drakk dagen før kjenner på at gårsdagen nå henger over dem som en tung byrde. Ansvarlige for lørdagsfesten, Maggie, Oda og Karen, var på jobb hele kvelden og er nok de som har hatt minst søvn.

– Det var utrolig gøy, og selv om det var veldig mye å gjøre var vi faktisk for mange på jobb. Vi brukte faktisk to timer mindre på å rydde opp enn det som har blitt gjort tidligere, forteller Karen.

Etter flere dager med både snø og regn har endelig værgudene velsignet bygda med litt solskinn. Etter å ha båret ut en haug med møbler er det tid for en liten pause, og alle legger seg langstrakt utover hver sin sofa. Når spørsmålet kommer om hvor mye klokka er kan ingen gi et sikkert svar.

– Det er sunt å glemme tiden, forklarer Johanne.

– Tenk om jorda bestemte seg for å stoppe en dag. Hva hadde skjedd da?, fortsetter Shervin.

Flere av de andre kommer forbi og synes det ser så koselig ut der Jacob og Johanne ligger i skje på den ene sofaen.

– Jeg solgte meg for en sigg, sier Jakob, og henviser til byttehandelen han gjorde et par minutter tidligere. Sigarett mot å få være Johanne sin storeskje.

Lykken er dessverre kortvarig, og ikke lenge etter kommer det en gjeng for å kjøre sofaene bort. Det er altså på tide å få ryddet unna siste rest. Nede på toalettene ser det ut som om tiden har stått stille fra kvelden før og gulvene er dekket i plastglass, papir og tomme doruller. På herretoalettet blir det oppdaget en boxer med underfundige flekker i søppelbøtta og innerst i kroken på dametoaletter blir det kostet frem en brukt tampong. Skamløsheten fra i går er altså fremdeles oppegående i studentbygda.

Rengjøringsfolkene har møtt opp for å vaske bort aller siste rest og Volda Filmteater er igjen “open for business”. Dokfilm er offisielt helt over for i år, og eksamenstiden er et faktum.

Bare ett år igjen til neste gang.

MAI 2016

peikestokken_mai.indd 15

15

03.05.16 12:12

SKAL VI...

| KULTUR |

SKAMME?

Illustrasjon: Johanne Sofie Amtedal

Halve bygda har siden september rukket å forelske seg i fem 99-ere fra Nissen vgs. Hva er det som gjør at tv-programmet SKAM treffer Voldastudenter midt i hjertet?

Vi har kokt frem noen hypoteser.

Tekst: Edda Drægni

Tekst: Sunniva Agnete Trøen

Siden serien startet i slutten av september, har oppslutningen om faste følgere gjennomgått eksponentiell vekst. Hundretusen følger nå førsteklassingene sitt møte med ungdomstiden på godt og vondt. Volda er intet unntak. Faktisk har noen studenter opprettet sitt eget fellesskap med serien i fokus; Volda SKAM Samfunn (VSS).

16

peikestokken_mai.indd 16

Kan det stemme at skaperne bak SKAMs største inspirasjonskilde er hentet fra hverdagslivene til Voldastudenter? I så fall, hva sier det om oss?

La oss gå i dybden på dette. Betydelige likheter kan trekkes mellom studenteners hverdag i Volda og handlingene vi ser utspille seg i NRKs nye ungdomsserie.

Bobla For det første er nissenjentene en del av en avgrenset kultur, der skolesamfunnet kan virke som verdens navle. At Voldas superkonsentrerte befolkningslokasjon utløser noen av de

samme mekanismene, er kanskje ikke helt på jordet. De samme fjesene går igjen, om ikke bare i gangene, så overalt ellers. Volda sine studs og studinner er nødt til å forholde seg til de samme trynene på daglig basis. Om det er Sunnmørsalpenes lunefulle isolering, eller den ikke-eksisterende kollektivtransporten som er hovedårsaken til den magiske Voldaboblen, vet vi ikke. Men at den eksisterer er det ingen tvil om. Du har vel lagt merke til turbulensen på alle Widerøes flyvninger til og fra Hovden? Boblen er tykk å trenge gjennom.

Mer sier vi ikke.

MAI 2016

03.05.16 12:12

| KULTUR |

Illustrasjon: Johanne Sofie Amtedal

Livet i kollektiv Er det en ting de aller fleste studenter kan relatere seg til, må det være Nooras bosituasjon. I et standard bofelleskap i Oslo bor hun sammen med Linn og Eskild, som er selve stereotypen på mennesker man som regel ender opp med å bo med. Hun som sover hele døgnet og alltid er hjemme, han som stjeler mat og tar seg alt for mye til rette, og hun som har alt på stell og rydder opp etter alle.

Russebuss er derimot ikke så viktig på Sunnmøre. I stedet opererer bygda med navngitte kollektiv der alle kjønn og seksuelle orienteringer er representert. Her er det rulling flere dager i uka, selv om du må komme deg inn i et styre for å få genser.

Hooking Hooking foregår i høyeste grad også her, selv om betydningen er en annen. I Volda er det nok litt mer pølse i brød-action. Og nei, vi sikter verken til Betel eller Statoil. Tiden da man ble slikka for første gang på Granka og fniste av kondomer er et stykke forbi. For de fleste – alt tatt i betraktning.

Hvis du har fulgt med på serien en stund, bør du ha fått med deg Vildes besettelse over William. Nå er det derimot Noora som er på dealern med Penetrators’ overhode, noe som skjer rett som det er også her. Det er ikke sjeldent man kommer hjem fra en het natt hos en medstudent, for så å finne ut at bestevennina di lå med samme fyren før påske. Vilde vs. Noora-syndromet er altså godt planta i sunnmørsjorda – i hvert fall helt til 70/30-

fordelingen fader ut. Forhåpentligvis er resirkuleringsmulighetene på hook bedre ved Nissen Vgs.

Når helga er over og du sitter der med kjønnshåret i postkassa, er det bare en ting å gjøre. Det ryktes at særlig ett av dørhåndtakene på Studentsamskipnaden utsettes for alvorlig slitasje hver eneste mandag. Besøkene til helsesøster blir nok ikke mindre hyppige i løpet av studenttiden, selv om vi konsumerer mer øl og frossenpizza i Volda enn Cola Light og tyggegummi.

Fylla Selv om man skulle ønske man var ferdig med de verste fyllekulene, kan det diskuteres om selv studenter godt inne i tyveåra har klart å bryte helt ut av fjortisfyllas uendelige sirkel av liv(løse dager derpå). Det er nok ikke få som har vist frem sin indre Eva en sen kveld på Rokken. Rett som det er kan man observere folk tryne ned trappa og kaste opp i vasken på jentetoalettet.

For man skulle kanskje tro at drikkekulturen nådde sine høyeste topper i russetida, men da har man definitivt ikke vært i Volda. Sosiale begivenheter er ikke å komme utenom.

Frivilligfester, Open Mic, konserter, festivaler, styrevors og Stipendbingo – her skal man ikke bare drikke seg gjennom helgen, men gjennom hele uka!

serien så tilfredsstillende å se på? Programmet drar gjenkjennelige temaer frem i lyset så vi kan se på dem. På en humoristisk og objektiv måte får vi servert semi-realistiske scenarier vi enten har hjulpet en venn ut av eller føler vi har befunnet oss i selv. Norsk media har ikke tatt unge på alvor på denne måten siden Midt i Smørøyet og Johnny og Johanna. Trekant teller ikke ettersom det kun dekker ett av temaene i den forvirrende opptaksprøven til voksenlivet.

Dette fører oss igjen tilbake til spørsmålet om hvorfor voksne HVO-studenter elsker denne serien. Skulle ikke dette kapittelet vært over for lenge siden? Er alder bare en illusjon, lever ungdomsrollene videre i oss, og er det bare en stor bløff at vi lærer av våre egne erfaringer? Dette med mer håper vi å få svar på i de kommende sesongene av SKAM, som med gjeldende suksess forventes å følge jentene inn i studentårene ved Høgskulen i Volda.

PS! Spiseforstyrrelsen til Vilde er det eneste vi ikke helt klarer å pinne ned til Volda. Alle elsker jo Svela!

Ungt alvor Det motsatte av skam, er åpenhet og ektehet.

Kan dette være nøkkelordene som gjør tv-

MAI 2016

peikestokken_mai.indd 17

17

03.05.16 12:12

| KULTUR |

HONNINGBARNA FLYTER TYKT PÅ SCENEN

La alarmene gå, la det ringe, for Honningbarna gjør alt for at rock ’n roll ikke skal bli klisjé.

Tekst: Kamilla Tellefsen

Foto: Helene Solheim

Det er heftig, ukontrollert og høylytt. Lite minner om den samme søte nektaren biene samler opp fra blomstene når punkerne entrer scenegulvet med tung gitar og klassisk cello, men symbiosen av dette sprer seg lett ut til publikummet og sprenger energiskalaen. På scenen har de et aggressivt uttrykk, men vil aller helst ha det gøy sammen. Fem gutter står bak punkrockbandet som i 2015 ble kåret til «årets beste liveband» under P3 Gull, men de har ingen klar oppskrift på hva som må til. For dette bandet er det et ord som står igjen med store bokstaver: solidaritet.

– Vi har ingen klar kodeks på hva Honningbarna er. Honningbarna er å leve, tenke og gjøre, men det aller viktigste er at vi har det gøy sammen, forteller vokalist Edvard Valberg, mens de resterende bandmedlemmene nikker synkront.

Videre forteller han at det er på bakgrunn

18

peikestokken_mai.indd 18

MAI 2016

av ting de opplever sammen som er utgangspunktet for hva Honningbarna er i dag. De henter inspirasjon fra hverdagslivet, samfunnsproblemer og ting som irriterer dem.

Alt dette samler de sammen til en eksplosjon som blir kastet ut til publikum. Ifølge guttene kan publikummet på denne måten få kjenne på energien musikken gir, der er det lov å være forbanna. Likevel påpeker de at man samtidig skal ha det gøy, for politisk moralisering kan noen andre ta seg av.

– Vår oppgave er ikke å være noen «raddiser» som skal moralisere, og si hva publikummer skal mene. Det kan være og er jo for så vidt Gatas Parlament sin oppgave, forklarer guttene.

“

Ingen skal føle at det er vi mot de, derfor kan folk hoppe opp og synge med oss

Utemmet Stagediving, headbanging og moshpiter er ikke ukjente fenomener på Honningbarnakonserter, det er heller mer en selvfølge, og

ikke uten grunn. Vokalist Edvard Valberg og bandet ønsker å skape en konsertopplevelse som er utenom det vanlige. For disse guttene er det ideelle å kunne tenke utenfor boksen.

– Vi er egentlig bare lei av å stå rett opp og ned på konsert med ei øl i hånda og vite hva som skjer, sier trommeslager Nils Jørgen Nilsen.

De skildrer den typiske personlige historien som skal innlede til neste låt, og det er tydelig at dette er noe guttene misliker.

– Det er så velkalkulert hvordan alt skal foregå, ikke minst er det veldig kynisk, sier Edvard Valberg som ønsker «the end of calculation».

– Vi vil heller skape kompromissløse konsertopplevelser der det ikke er noen «masterplan» som står bak. Det skal være uforutsigbart der band og publikum er ukontrollerte, men sammen er vi kontrollerte, sier guttene.

Gir publikum en smak av honning I en kombinasjon av å skape kaos og liv på scenen, prøver Honningbarna å integrere seg med publikum. De er opptatte av at det ikke skal være forskjell på noen. Ut fra dette har de en ide om å lage en boble sammen med

03.05.16 12:12

| KULTUR |

publikum, hvor alle er befinner seg i samme økosystem og alt er lov.

– Ingen skal føle at det er vi mot de, derfor kan folk hoppe opp på scenen, synge med oss og vi lar folk spille på instrumentene, sier trommis Nils Jørgen Nilsen.

Samtidig er det kristiansandsbaserte bandet opptatt av å gi publikum det de vil ha. De unge guttene tror det er dette som gjør at publikummet tør å danse så skoene ryker på konsert, og de mener det er lite som skal til for å skape slike situasjoner.

– Spør noen om vi kan spille en sang, så

spiller vi den, vi prøver å holde et lavt nivå, som gjør situasjonen mer uforutsigbar, og det er så lite som skal til for å bli bedre, mener guttene.

Påtatt å hate elektronisk musikk Myten om at rockere ikke hører på populærmusikk som Kygo eller Justin Bieber, kan herved bli avskrevet. Guttene tror ikke at å høre på annen musikk enn rock, er en «guilty pleasure», men viktig for å kunne overleve som musikere.

– Det er ikke sånn at vi bare hører på en

spesiell sjanger, og at alle rockere hater elektronisk musikk, det er påtatt, sier de og fortsetter.

For at rocken skal kunne overleve videre tror guttene at man heller burde bli inspirert av annen musikk, enn å bare leve i en egen boble. Ingen sjangere er forbudte.

– Uansett om det er pop, hiphop, eller noen som helst annen sjanger så er det viktig å vite hva som skjer der ute, hvis ikke er det ikke håp, sier Valberg som ikke har noe imot Carly Rae Jepsen og «Call me maybe».

MAI 2016

peikestokken_mai.indd 19

19

03.05.16 12:12

| KULTUR |

PRIPPEN OG DRﾃ郎 HAR DET Gﾃ郎 20

MAI 2016

Foto: Matias Myklebust peikestokken_mai.indd 20

03.05.16 12:12

| KULTUR |

Foto: Elise Strålberg

Motsetninger tiltrekker hverandre. Det har Niklas Baarli og Mathias Nylenna brukt for alt det er verdt i radioprogrammet Verdens Rikeste Land på NRK P3.

Tekst: Wanja Sandø Tekst: Hilde Aalvik

I Verdens Rikeste Land tar de opp alt fra dagsaktuelle tema innen sport, kultur og politikk, til at matkassen til Baarli manglet ris da han skulle lage risotto. Like mye spenn som det er i radioprogrammet, er det ulikheter mellom gutta som sitter bak miksebordet.

– Niklas er morsom, jeg er kjedelig. Jeg drar på skogstur, han er på grøftefylla, sier Nylenna.

– Mathias er gamlefar. Jeg koste meg veldig da du kom hjem og sa du hadde vært på konebæring, ler Baarli.

– He-he. Ja, jeg har jo kone og barn, Niklas er homofil og har hund. Jeg kjøper økologiske varer, han resirkuler ikke. Jeg kjøper bøker, han leser ikke bøker.

– Mathias er tynn, jeg er tjukk, skyter Baarli inn.

peikestokken_mai.indd 21

– Jeg fikk dårlig samvittighet en dag, fordi jeg kastet batteri. Etter jeg møtte Mathias har det begynt å rakne for meg…

– Niklas blir mer og mer lik meg, sier Nylenna.

Student på deltid En ting har de til felles: Den brennende lidenskapen for radio. De startet begge tidlig sin karriere som radioverter. Baarli i fars hjemmesnekrede radiostudio som 13 åring, Nylenna som student.

– Jeg hadde bodd i Trondheim i under 12 timer da en søt jente kom og ville ha meg med i studentradioen. Dette var jeg hypp på, fordi jeg hadde alltid ønsket å ha mitt eget musikkprogram på radio, forteller Nylenna.

For statsvitenskapsstudenten ble det fort mer radio enn studier.

– Statsvitenskap var spennende, men fest og radio gikk mer sammen. Det ble en boble med gode venner, hvor vi lagde kreative ting. Så havnet jeg bare i P3!

– Men hvordan havner man der?

– For meg var det sånn at jeg møtte de som

bestemte i P3 på byen. De ble kjent med ansiktet mitt, og jeg sendte inn noe av materialet jeg hadde laget i studentradioen. Den første tiden satt jeg fra åtte om morgenen, til elleve om kvelden. Jeg smidde mens jernet var varmt. De ble ikke kvitt meg, jeg fikk jobben og ble reporter, sier Nylenna.

“

Jeg har kone og barn, Niklas er homofil og har hund

Headhuntet til P3 For Baarli var inngangen til radio en helt annen.

Han droppet ut av videregående og begynte rett på folkehøyskole.

– Jeg var skolelei allerede i 7.klasse, så det var aldri noe håp. Derfor begynte jeg rett på folkehøyskole. Jeg var først på nære nippet til å søke friluftslinja, forteller Baarli.

– Så du er en friluftsmann?

– Nei, jeg hater det. Nå blir jeg bare tvunget

MAI 2016

21

03.05.16 12:13

| KULTUR | utendørs på grunn av hunden, sier Baarli og ler.

Han endte opp på radiolinjen ved Danvik folkehøyskole. Fra lokalradioen i Drammen, til lokalradioen i Ski, hvor han ansatte sin bestekompis. Baarli ble deretter headhuntet av Nylenna til Verdens Rikeste land.

– Vi hadde aldri hatt en samtale før jeg fikk den jobben, forteller Baarli.

Verdens Rikeste Land var først et program startet opp av Nylenna og Stian Blipp. Plutselig en dag kom Blipp på døren med en flaske whisky og sa han skulle til TV2 for å lede Norske talenter.

– Jeg var lei meg i en dag. Tenkte: Hva skjer?

Så kom jeg på Niklas. Jeg hadde lagt merke til at han var frekk og morsom, annerledes enn meg.

Han kunne steppe inn i rollen, kanskje bedre enn Stian kunne, sier Nylenna.

“

De ble ikke kvitt meg, jeg fikk jobben og ble reporter

Viktig og uviktig Stikkord for programmet kan sies å være innenriks, utenriks og personlig riks.

– Vi har det veldig gøy sammen når vi lager radio, men vi prøver å rydde i plata å ta i de mer seriøse tingene også, forteller Nylenna.

Motsetninger tiltrekker hverandre. Den ene er prippen, den andre er drøy. Men spørsmålene de stiller seg er de samme: – Når kræsjer boligmarkedet? Når er oljealderen offisielt over? Trenger de egentlig oss? Og hva skal Norge leve av etter Kygo?, undres Baarli og Nylenna.

Foto: Matias Myklebust

Foto: Elise Strålberg

22

peikestokken_mai.indd 22

MAI 2016

03.05.16 12:13

| KULTUR |

GIDDER IKKE SAMLE PĂ… SNEAKERS Lars Vaular synger at han har fĂĽtt 55 par sko fra Adidas, med 666 striper. Uten altfor avansert matte, finner vi ut at det mangler en sko. Hvor er den siste skoen, Lars?!

MAI 2016

peikestokken_mai.indd 23

23

03.05.16 12:13

| KULTUR |

Tekst: Michelle Kleveland

Tekst: Siri Nilsen

Ahmer

Foto: Kristine

Brandsdal Barane

I flere dager har vi prøvd å få kontakt med rapperen. Da han endelig ga klarsignal om at vi kunne møte han for et intervju hadde vi egentlig allerede slått oss til ro med at det ikke kom til å bli noe av. Med andre ord: Kveldens drikkemaraton var allerede i gang. Fnisete og lykkelige hilste vi på ham, og ble litt lettet over å se at han holdt en Hansa i hånden.

– Hvor er solbrillene, Lars?

– De er faktisk i jakkelommen min.

Atter en gang er 31-åringen tilbake i Volda, denne gangen for å spille på X2 Festivalen.

– Girson sier at dette er det stedet vi har spilt flest ganger i Norge, men det tror jeg egentlig ikke noe på. Det betyr at vi har vært her ganske mange ganger. Kanskje fire ganger. I hvert fall tre. Volda er definitivt det studentstedet vi har vært flest ganger.

Vil overraske I fjor slapp Lars Vaular de tre albumene 666 ALT, 666 GIR og 666 MENING, og nylig ble trilogien utgitt på vinyl.

– 666-trilogien er jo tre veldig forskjellige plater. Går du aktivt inn for å overraske folk?

– Jeg går inn for å ikke lage det samme om igjen og om igjen. Jeg prøver i hvert fall å overraske meg selv. Jeg prøver å gjøre nye ting, for å imponere meg selv og vennene mine.

Musikkvideoen til «Det ordner seg for pappa» fra 666 GIR ble en snakkis. I videoen ser vi Lars danse med rolige bevegelser man sjelden ser rappere gjøre. Dansen lærte han kun på grunn av musikkvideoen.

– Det var en sånn opplevelse der jeg gjorde noe jeg ikke kunne i det hele tatt, og måtte prøve å lære meg noe nytt. Først var det meg selv jeg måtte overbevise.

“

Han er jævlig smart.

Han lyger som faen

I forbindelse med slippet av musikkvideoen, filmet Vaular reaksjonen til noen av vennene sine som fikk se videoen for første gang. Leo Ajkic var en av disse.

– Ka e det du driver med? spør Ajkic halvveis ut i filmen.

– Eg e ikkje down med sånn contemporary arts eller ka det heter, det vet du, mann.

Vaular forteller at han jobbet med koreografien i over tre måneder. Først et halvt år etter at videoen var ferdig, ble den utgitt.

24

peikestokken_mai.indd 24

– Da jeg slapp den hadde jeg helt glemt at det var en utfordring for meg selv. Jeg var kommet til det stadiet at jeg var så komfortabel med det, at jeg ble overrasket over at folk synes det var spesielt, sier Lars.

Vaular på visefestival Overraskende nok ble Lars Vaular invitert til å spille på visefestivalen Viser ved kanalen i fjor sommer. Han beskriver konserten som et teaterstykke: – Det var liksom bare folk som spilte gitar der. Det var veldig stille. Det var en amfiscene der, hvor folk satt på benkerader oppover, så var det en stor åpen plass hvor publikum egentlig pleier å være. Men den plassen var helt tom.

Jeg måtte gå ned dit, fordi alle satt så langt i fra, så da hadde jeg bare konserten der.

– Gikk det bra?

– Ja, det gikk egentlig jævlig bra, ler Lars.

Han synes det er gøy å spille konserter som skiller seg ut.

– Jeg synes det er jævlig fett, når du skjønner at konserten vil bli så fundamentalt forskjellig fra de andre konsertene. Da blir det liksom en

inspirasjon. Det blir gøy.

Artisten forteller at han tidlig hentet inspirasjon fra rapperen Beanie Sigel, som oppfordret alle som vil rappe, om å alltid ha 100 vers klare. Etter at Lars leste dette, skrev han 40 vers i måneden, fra han var 16 til han var 22.

Ber folket ta seg sammen Artisten har gjestet Lørdagsrådet på NRK P3, hvor han sammen med Siri Kristiansen og to andre gjesterådgivere hjalp lytterne med deres problemer.

– Jeg var med der to ganger og jeg tror det holdt. Jeg fant ut at det der var altfor koselig, sier bergenseren og tar en ny slurk av ølen før han fortsetter, – Jeg har ikke noe problem med å være koselig, men jeg har ikke noe behov for å være koselig på radio.

Man kan få inntrykk av at han er en smule hard, og sier ting som «ta deg sammen» og «slutt å skap deg», i motsetning til de andre rådgiverne som gir tips om at man heller bør snakke sammen.

– Ja, det var det jeg følte óg. Skal jeg liksom

MAI 2016

03.05.16 12:13

| KULTUR | sitte her og si «ta deg sammen»?!

– Da begynte vi å lure på om du er like streng med deg selv?

– Ja, på noen ting, men faen, det går jo ikke an å kontrollere seg selv, ler Lars.

– Vi hadde tenkt at du skulle svare ja, slik at vi kunne spørre: Kommer du til å være like streng med sønnen din Wilfred?

– Jeg tror faktisk jeg må bli litt strengere med han, sier han og smiler.

– Får han frie tøyler?

– Nei, men jeg har aldri gjort dette før, så det er litt vanskelig. Han er jævlig overbevisende.

– Er ikke han fire år?!

– Jo, jo, men han er jævlig smart. Han lyger som faen.

Ferskensnop Det Lars ikke vet, er at vi har snakket med moren hans.

– Apropos Wilfred. Vi lurte på hva som var favorittsnopet ditt da du var liten?

– Jeg liker egentlig ting som er supersure eller supersalte.

– Det er utrolig rart, for vi snakket med din mor.

– Min mor? sier en noe overrasket Lars.

– Ja. Vi snakket med Rigmor, og hun sa…

– Rigmor? Kjennar du hon ellar?! sier han, og trekker på smilebåndet.

– Hun sa at dette var favoritten, sier vi og kaster en pose med ferskensnop i fanget hans. Øynene hans lyser opp.

– Ååå, men vet du hva?! Jeg kan gå god for

at denne er god, men det er egentlig min bror Espen som liker det. Jeg spiste ferskensnop fordi det var det som ble kjøpt inn. Det var det beste vi hadde. Men ikke det jeg likte best, det var det ikke, sier han.

– Men kanskje jeg hadde sagt at det var min favoritt hvis det ikke var hans favoritt. Det var jævlig viktig for han at jeg ikke skulle like de samme tingene som han. Men tusen takk, det var veldig søtt, legger han til.

“

Jeg har ikke noe behov for å være koselig på radio

Den forsvunne skoen I tillegg til å opptre på Nordens største musikkfestival, Roskilde, blir Lars Vaular også å se på festivaler som Bergenfest, Slottsfjell og Palmesus.

– Det blir sykt mange konserter, så det blir garantert noe reiving.

– Et siste spørsmål: Du sier i sangen «Stripar» at du har fått noen sko fra Adidas, nærmere bestemt 55 par, med 666 striper. Dette går jo ikke opp?

– Det er som en gåte, skyter Lars inn.

– Har du mistet en sko?

– Ja, det er det at jeg fikk én sko for lite, og det blir jo ikke et helt par. Så det er jo egentlig 55 og et halvt par, men det er ikke 56 par – det er mer enn 55, og jeg runder nedover.

MAI 2016

peikestokken_mai.indd 25

25

03.05.16 12:13

#

PEIKESTOKKEN

Del hverdag og fest, bruk #peikestokken!

26

peikestokken_mai.indd 26

MAI 2016

03.05.16 12:13

| NYHETER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

Scandinavia in a nutshell

Scandinavian countries always had a special charm for me. That’s why, when my cousin Amir came to visit me during my Erasmus semester in Norway, we decided to travel through Scandinavia and managed to see the four great capitals – Copenhagen, Stockholm, Helsinki and Oslo- all in one week! If you want to get the most out of your experience in Scandinavia, make sure to check out some tips we learned on saving money on the go and making the most of our time.

Tekst og Foto: Karina Khristich

TIP 1: DON’T LET MONEY STOP YOU Keep in mind that these are the most expensive countries in the world. However, don’t miss out on events, trips and adventures solely because you don’t want to spend any money. You’re here for one semester – seize all the opportunities! You can save some money throughout the year on daily things such as food and alcohol, get a summer job, and take advantage of student discounts -which are offered in most museums, castles, exhibitions and on public transportation.

TIP 2: NEVER PAY FOR HOUSING Make a Couchsurfing account, write to people in advance and crash on their couches for free! Not only would you save money, but you would also meet inspiring people that will share their stories with you. If you are travelling in a big group, it might also be a good idea to look for some apartments on Airbnb.

Worst case scenario? Sleep at the bus station or at the airport. Some of them turned out to be quite comfortable (speaking from personal experience here).

TIP 3: BE ALMOST LATE “Last-minute” is the perfect adjective to describe our trip. My cousin received his visa about 18 hours before his flight to Norway. We managed to get accommodation last minute, took the last available train every single day, and almost missed a flight. Spend those extra 10 minutes contemplating paintings, admiring a sculpture or choosing the prettiest postcard, and not waiting at the bus stop. You can have a great workout by running after transportation in the great Scandinavian capitals!

TIP 4: DO YOUR RESEARCH Make sure you don’t end up in a situation where people ask you if you’ve seen the main tourist attractions of the city and you haven’t because you didn’t know that you had to look for it. You don’t have to have a certain schedule – the best discoveries are spontaneous – but it’s good to have a list of things you would like to do.

TIP 5: MEET THE LOCALS Whether it’s before or during the trip. Before going to Copenhagen, I talked with a Danish guy who strongly recommended me to try their hotdogs, whilst a guy from Helsinki suggested

us to go to the top of a certain hotel to enjoy the beautiful panorama of the city. Locals know better than anyone else, so don’t be afraid to ask questions and hear what they have to say.

TIP 6: SAVE MONEY, BUT TREAT YOURSELF ONCE IN AWHILE When we were in Stockholm, I was always so tempted to try the appealing desserts that peaked in the bakeries windows. Expensive?

Hell yes. Delicious? God-like. I broke down after seeing a delicious strawberry-topped vanilla cake, and didn’t regret a single bite - and euro - spent on it.. Sometimes, if you really want to buy something, you should just go for it.

I could go on about tips and advices, but it’s better that you learn your lessons on the road as well. It was a crazy, quick, spontaneous and absolutely beautiful adventure that took us from the Oslo airport to the main street of Christiania in Copenhagen, from the glorious ship in the Vasa museum, in Stockholm, to a cosy café in Helsinki. We found ourselves always busy doing something, and that is the pace of life that I love.

MAI 2016

peikestokken_mai.indd 27

27

03.05.16 12:13

KULTUR | | INTERNATIONAL |

ON THE TRAIL OF WHALES “Call me Ishmael. Some years ago - never mind how long precisely - having little or no money in my purse, and nothing particular of my interest ashore, I decided to sail about a little and see the watery part of the world...”

Tekst: Paula Scortaru

Illustrasjon: Magnus Ruud og Maeve Baker

I could keep going on with quoting Herman Melville but let’s switch to reality now. It was actually January 2016. I was still trying to get used to Volda but somehow I just couldn’t find my place, so I decided it was time to board a plane and fly to Tromsø. Even before coming to Norway I always wanted to visit Tromsø because I’ve heard it was an interesting city and especially a great place for whale watching - and seeing real whales was one of my top “things to do before I die”.

After a few really snowy days in Tromsø, the long awaited morning to go on the much desired whale safari was finally there. It was a foggy, cold day and the wind was blowing quite hard. I knew I was going to freeze, but I was just looking forward to the trip so much that I soon forgot about the weather. That is, until we were actually in the middle of the sea.

While the catamaran was speeding forward I literally felt as the life was being sucked out of me. I also had to keep a firm hold of my clothes, while trying my best not to be blown away by the wind into the sea. After getting a bit more used to this crazy weather, I was finally able to focus on the scenery around me.

28

peikestokken_mai.indd 28

We were sailing through a fjord and the mountains, combined with the half-stormy sky, were just breathtaking. It was long until we came across any whale, but the trip was by no means boring. Every time I tried to take out my camera, though, I felt like my hands were going to instantly freeze and break into small pieces.

Of course, you could always get inside, where they had free tea and coffee, but what’s the point of going on a whale safari if you spend your time inside?

I couldn’t help but start thinking of Moby Dick.

I imagined I was part of the book, on a philosophical journey trying to find myself, having to spend months on a ship in even harsher weather conditions, and looking for the White Whale (I wouldn’t try to hunt it though). As my wild thoughts roamed, a huge wave made the catamaran swing quite hard and shook me out of my thoughts.

Soon after, we finally came across the first group of humpback whales. They were really shy, so after diving once or twice they ran away.

We tried following them but we obviously lost them. And as the sea is their home, they of course had the higher ground. However, not long after this we met a larger group and they actually interacted with us for a while before going their way.

It is so interesting to notice their behaviour and the way they try sometimes to communicate with us. These whales were sort of curious about us, so they came to surface a few times, but maintaining all the time a sort of indifferent attitude. Later we came across some more small groups, and although they were not really as energetic as I imagined they would be, it is definitely an amazing experience to see whales breaching.

Living most of our lives in the urban area, surrounded by other people, pollution, huge buildings, traffic, politics, etc., we human beings lead an opposite life to that of whales.

Whales have the vast seas and oceans at their disposal. I felt the inferiority and limitation of human beings against the unstoppable forces of nature; they could move freely in their sea, while I had to grab firmly on the catamaran’s bar. The metaphorical description Melville used in Moby Dick now made even more sense to me.

Watching whales in their natural habitat and observing their behaviour made me feel free, unconstrained by all the social limits and clearly eager to discover more of the mysteries of the sea, and universe.

MAI 2016

03.05.16 12:13

| ANNONSE |

Nyheit! mCASH — den digitale lommeboka

MEDIEFAG I VOLDA BACHELOR Animasjon Journalistikk Media, IKT og design PR, kommunikasjon og media MASTERGRAD Dokumentar og journalistikk ÅRSSTUDIUM Mediekunnskap

hivolda.no | studiebygda.no / hivolda

MAI 2016

peikestokken_mai.indd 29

29

03.05.16 12:13

| NYHETER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

OFF THE BEATEN PATH IN

GEIRANGER

Text: Nadine Claes

Cruises, people wandering around the streets, cars, bikes and cabins fully booked – that’s the typical image of Geiranger in the summer time. But how is it like to be in this little town in the off-season?

Tekst og foto: Andreea Leonte

Foto: Jakob Torp Årset

Thanks to an amazing internship opportunity, I got the chance to move to Geiranger and experience a whole different side of Norway. The Geiranger fjord: a UNESCO World Heritage paradise. It’s mostly famous for its breathtaking views, boat tours, mountain hikes, old farms and fishing spots.

Being there in spring time was surprisingly different from the research I’d done. The town was completely silent. The few shops in the center were all closed, there wasn’t a soul in the streets, and night came no later than 6.

“Geiranger in April is the best”, a neighbor of mine would say a week after my arrival. It took me a while to believe him.

30

peikestokken_mai.indd 30

MAI 2016

What can you do in Geiranger in the offseason?

Coming all the way from Volda, a student city, to the quiet Geiranger was a big change, but as days were passing by I started to realize that this place was not that bad after all. The view over the fjord is impressive anytime of the year, with its landslide landscape and steep mountains. If you’re lucky enough you can even catch a glimpse of some small avalanches, therefore jogging was never as exciting and terrifying as then!

I also started to discover the local products. I fell in love right away with Geiranger Sjokolade, a fine chocolate that’s made in town in an old boat house; carefully decorated with old vintage tables and wooden chairs. I had the chance to meet the owners of the place, and I actually got permission to see with my own eyes the

whole process of making the chocolate. It was fascinating.

“

As usual, Norwegian hospitality made this tour a very special experience

Then I added some new flavors on my beertasting list: Geiranger Pilsner and Pale Ale. The visit of a friend was the perfect excuse to go to the local brewery. As usual, Norwegian hospitality made this tour a very special experience, and we got the chance to talk to the workers about the beer-making process.

03.05.16 12:13

| INTERNATIONAL | KULTUR |

Living in the quiet Geiranger, I also discovered that locals like to meet up on Wednesdays at a place called Brasserie Posten, a cozy restaurant that hosts a weekly quiz night. Saturdays, on the other hand, usually offered unforgettable parties at random people’s houses. As this apparently-forgotten place surprised me, my days off became the perfect chance to keep on exploring new sides of Geiranger.

The off-season, I found, is also quite charming

when it comes to seeing the Northern Lights, something that’s not possible during summer.

Nothing compares to a starry sky and a night lighted up by playful waves, layered above your head in Geiranger.

April is also a great time for taking a boat trip to go waterfall sighting or for fishing herring –which can only be found during this time in these waters. And I tell you, it is quite experience: no tourist boats, no noise, no

sounds - just you and the nature.

As you can see, and contrary to what many people believe, the off-season is not only about snow. With the arrival of spring comes the fresh splashes of color, together with longer days and warmer sunlight. Geiranger becomes a relaxing fairytale. I do start to realize that maybe my neighbor was right in the end: April may actually be the best month to be here!

MAI 2016

peikestokken_mai.indd 31

31

03.05.16 12:13

| NYHETER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT | IDRETTSSPALTEN

Tekst: Gunhild Kjeilen Kallevig Foto: Matias Myklebust

Å KLAMRE SEG FAST

Tør du å stole hundre prosent på en person, en person som holder livet ditt fast i andre enden av et tynt lite tau, når du dingler høyt oppe i luften?

Hva hvis du faller? Å klamre seg fast med bare nevene, fingrene, er nervepirrende. Slitsomt. Muskler jeg aldri har brukt før blir satt på prøve, og jeg merker spenningen på om jeg klarer å holde meg fast, eller om �eg kommer til å falle. Ikke det at det ikke er trygt å falle her, man har tross alt en dyktig sikrer som står nede på bakken og passer på. Men et lite byks går inni deg når du glipper taket, et rykk kjennes når man blir reddet, og det er om å gjøre å ikke se ned. Det er kun når jeg ser ned at det er skummelt. Jeg skal nå den toppen, nå når jeg er så nær. Jeg vil bare ha en lite pause først, svevende her i luften. Ikke det at jeg er sliten eller noe, jeg må jo la mannen på bakken få jobbe litt også.

Omringet av tau og mennesker som klatrer opp veggene befinner jeg meg i klatresiloen i Volda. Utfordringen er å komme seg opp en av de vanskelige rutene, fra en nybegynner sitt synspunkt i hvert fall. Halvveis opp til taket stikker veggen ut et lite stykke, og det er meningen at jeg skal klare å heise meg opp

32

peikestokken_mai.indd 32

MAI 2016

dette partiet, svinge meg over kanten og klatre videre opp til toppen. Det er akkurat her jeg tar meg en pause, fire for å være mer nøyaktig, tungt er det.

“

Ikke det at jeg er sliten eller noe, jeg må jo la mannen på bakken få jobbe litt også

Jeg svinger meg inn igjen mot veggen, hører på instruksene som ropes nedenfra: Venstre fot på grønn knott, høyre fot på grå, og skyv deg oppover og ta tak i den lilla knotten med høyre arm. Nå er du forbi kneiken. Det er bare å klatre seg opp til topps, og ta på den røde bjelken på toppen som bekreftelse på hva jeg har oppnådd. Deretter slipper jeg taket og fires sakte ned.

Armene føltes som gelé der jeg stod på bunn, utslitt etter den krevende klatreøkten. Åttetallsknuten på tauet virket umulig for armene mine å løsne, og jeg måtte spørre om hjelp til å komme løs. Å skifte fra klatresko til vanlige sko var heller ingen enkel sak. Men alt var verdt det fordi jeg kom meg til topps.

Takk til Sunnmørsk klatreklubb som hjalp meg å nå toppen i Volda klatresilo.

03.05.16 12:13

IKKE LA VSI DØ!

KOMMENTAR

| SPORT |

Illustrasjon: Paola de Sousa

En sen onsdag i oktober trasker jeg entusiastisk inn i idrettsbygget. Full av energi som må ut av kroppen: Rastløshet som har hopet seg opp i alle bein og ledd gjennom en lang og tøff skoledag. Gjennom den lange korridoren, opp trappa og inn i den beskjedne hallen der håndballklister og svette fyller den ellers trange lufta. Dagens store høydepunkt!

Tekst: Sondre Skandsen

Luft er også det eneste som befinner seg i hallen denne høstkvelden. Bortsett fra den litt vel entusiastiske og naive gutten som trodde det skulle bli fotball i regi av studentidretten i kveld. Hvor tok alle veien? For 250 kroner semesteret er det neppe pengene som skremmer bort folket. Det er for øvrig ikke det at jeg har enorme forventninger til at alle studenter skal spille fotball. Volda er neppe stedet du husker for alle gangene du svettet og pustet tungt. Hvis man ser bort i fra alle gangene du har ligget bøyd over porselenet etter en i utgangspunktet ydmyk onsdagskviss på Rokken. Men VSI handler ikke om å piple ut noen svettedråper ekstra eller kunne dra på Naustet senere på dagen fordi man har god samvittighet etter å ha trent. Tvert i mot – det handler om å ha det gøy.

Ja, jeg sa det. Alle klisjéers mor. Men det som er med klisjéer, er at de i tillegg til å være hyppig

peikestokken_mai.indd 33

brukt på jenters insta‐bilder også til syvende og sist er sanne. Jeg har vært i hallen med tre stykker, fem stykker, 12 stykker og 35 stykker.

Jeg har sett de mest utrolige kulemager, de spinkleste jenter, utvekslingsstudenter med enorme ballferdigheter (som jeg mistenker kommer fra asylmottaket nedi gata) og godt voksne mennesker som prøver å løse midtlivskrisa ved å møte opp til studentfotball. Alt med varierende hell. Samtlige har uansett til felles at de jakter halvannen time med moro. Utvalget av mennesker på VSI er like variert som været på Sunnmøre. Den eneste forskjellen er at for førstnevntes del er det en positiv variasjon.

Jeg skal ikke komme og si at studentmiljøet i Volda hadde blitt så mye dårligere uten VSI. Men når folket møter opp, ja da skal du være enten sosialt tilbakeholden eller FpU‐medlem for ikke å få deg et par‐tre venner i hallen. Mer eller mindre alle kan trives med litt ukentlig innebandy, fotball, håndball, volleyball eller svømming. Og det er nettopp derfor jeg henvender meg til dere nye studenter her i Volda.

For jeg vet at denne utgaven av Peikestokken vil ligge pent framme til dere når dere begynner

her i august. Og når dere leser dette, sittende med enorm bakrus fra fadderveka og fire uleste meldinger fra gårsdagens daukjøtt du dro med deg hjem, så har jeg én oppfordring til dere: VSI er noe av det beste i Volda. Og du vil angre om du ikke i det minste gir det et forsøk.

“

VSI er noe av det beste i Volda. Og du vil angre om du ikke i det minste gir det et forsøk

Etter en halvtime fotballsparking med min gode venn ribbeveggen, slår jeg fast at det får være nok for i dag. Ekkoet klanger fra skoene under det høye taket i hallen, mens tankene vandrer til de gangene 30 blide sjeler ramlet inn døra, klare for en morsom økt. Måtte de dagene returnere. Jeg kunne henvendt meg til hvem som helst for å få flere tilbake på VSI: Johann Roppen, studentsamskipnaden, Jørgen Amdam, Betel‐mannen. Sannheten er derimot at det er ingen studentidrett uten studenter. Så vær så snill, kjære medstudenter og dere nye ferske elever – ikke la tilbudet dø!

MAI 2016

33

03.05.16 12:13

| SPORT |

BILDESPESIAL

X2 FESTIVALEN Foto:

Foto: Sebastian Svendsen Bjerkvik Foto: Olav Standal Tangen

Foto: Magnus Roaldset Furset

34

peikestokken_mai.indd 34

Foto:

MAI 2016

03.05.16 12:13

| SPORT | Foto: Olav Standal Tangen

Foto: Olav Standal Tangen

erkvik

Foto: Kristian Kapelrud

Foto: Andreas Love Storm Fausko

MAI 2016

peikestokken_mai.indd 35

35

03.05.16 12:13

| SPORT |

TURGUIDE

DE FEM HORN Tekst: Peder Haugfos og Magnus Waaler

Foto: Tarjei Engeset Ofstad

Volda er for tiden preget av kommunesammenslåing, SKAM-vors på fredager, livet etter Fjordkongen og eksamensnerver og bachelorskriving. Volda er også preget av noe større, som har vært her fra tidens morgen. Til tross for at det er mange fjell i nærheten, har mange av studentene en vane av å kun gå mellom den “gylne trekanten”: Kiwi, hybelen og Høgskulen.

Har du høydeskrekk, astma, prolaps, diabetes, slatters, plattfot eller et syn på ti prosent, kan dette være gode grunner som du skylder på hvis du blir spurt om å gå i fjellet. Men du er minst like godt egnet til å gå i fjellet som en som liker luftige høyder, er sprek, opplagt, ikke fyllesyk og et O2-opptak i underkant av hundre. Det tar bare litt lengre tid, og har du prolaps, er en gåtur i ulendt terreng den beste medisinen.

Rotsethornet, Melshornet, Saudehornet, Hestehornet og Helgehornet er fjellene overskriften i denne saken tar utgangspunkt fra. De fem horn

36

peikestokken_mai.indd 36

er noen av fjellene det fint går an å komme seg opp på, uten bil fra Volda sentrum. Det eneste du trenger er gode sko, klær og retningssans.

De fem horn er kategorisert med vanskelighetsgrad fra 1 til 9, hvor 9 er like vanskelig som å vinne over Magnus Carlsen i sjakk, og 1 er like lett som å blande hvem som er hvem av Bård og Vegard Ylvisåker. La oss starte med fjellet som er både elsket og hatet.

Rotsethornet Fjellet er Voldas landemerke, strekker seg 649 meter over havet og er en del av Sunnmørsalpene. Hornet har også vært inspirasjon til forfatter Tove Jansson sin karakter Hufsa i Mummidalen. Turen kan bestiges fra mange kanter, og med lille-kiwi som utgangspunkt, er det enten rett opp til høyre for tunellen, eller langs Rotevatnet på grusveien ved foten av fjellet. Langs Rotevatnet deler veien seg i enden av vannet, og du følger så en lang gruslagt skogsbilvei oppover lia, helt til du kommer inn på en skiltet sti. Vi anbefaler brattsiden opp og den lange åsryggen ned. Gjerne i solnedgang og med en Breezer type mango i sekken. Fra lille-kiwi og bort til brattsiden og opp, kan du regne med å bruke rundt én times rask gange.

Det er fint å sykle på grusveien helt opp til der stien begynner. Dette fjellet er obligatorisk å bestige dersom du er student i Volda.

Vanskelighetsgrad: 3: langs vannet og opp. 6: brattsiden opp.

Hestehornet Dette fjellet er oppkalt etter dyrearten hest, og er på 688 meter over havet. Med lille-kiwi som utgangspunkt kan du sykle eller gå langs Vikebygdveien oppover mot Reset skisenter.

På høyre side etter avkjørselen til skisenteret, får du øye på det karakteristiske pukkelfjellet.

For å komme seg opp til topps, er vårt tips å gå skauleis utenfor allfarvei. Det er også stier som er skiltet mot Krøvelsætra, men de kan være vanskelig å finne da Volda fikk besøk av Dagmar i 2012. Med Volda i ryggen fortsetter du på Vikebygdveien over til Krøvelseidet og tar av inn til en bomvei skiltet mot Hestehornet på høyre side. Utsikten på toppen er nydelig, til tross for den lave høyden.

Vanskelighetsgrad: 4 Melshornet Dette er det desidert enkleste turmålet med grusvei nesten helt til toppen på 807 meter

MAI 2016

03.05.16 12:14

| SPORT | over havet. Veien er veldig fin å løpe, sykle eller gå med toppturski på, og kan startes fra flere steder. Innerst i Heltnevegen før bommen, langs Prestesætrevegen eller fra Reset skisenter. Etter ti minutter gange langs Prestesætra, et fint sted å stoppe turen hvis du vil tidlig hjem. Veien videre opp mot Dinglavatnet er slakk og fin, og opp til høyre ligger Melshornet og Vardehornet ligger til venstre. Det er sti opp til toppen fra vannet, hvor det er lagt ut en slange med konstant rennende vann for å slukke tørsten.

Vanskelighetsgrad: 3Helgehornet Dette fjellet er kun åpent fra mandag til fredag, 08-16. Utenom stengetid, er det ferdsel på eget ansvar. Fjellet har en mast på toppen. Hvis du har fulgt stien, enten fra skytebanen i Sollidalen

eller ved Hovdevatnet og ender på et fjell uten mast, ja, da er du nok ikke på Helgehornet.

Fra lille-kiwi, sykler du mot Ørsta og tar av rett før du kommer til Furene. Veien videre er gjennom et byggefelt til høyre og videre opp med Furene i ryggen. Asfaltveien ender opp i en sti, som tar deg til toppen på 623 meter.

Vanskelighetsgrad: 3 Saudehornet Dette fjellet er en av Sunnmøres mest kjente perler, og bestiges i underkant av 50 minutter hvis du har kenyansk blod. Fra Ørsta sentrum sykler du og tar av mot Møre Folkehøgskule.

Der er det en bratt grusvei som tar deg 450 høydemeter opp. Derfra er det skiltet sti til toppen. Når du kommer opp til fjellryggen, kan du gå til Vallahornet til høyre på 830 meter, eller

hele veien videre til venstre på Saudehornet som er 1303 meter over havet. På toppen kan det blåse en del, men utsikten veier opp for alle mulige hinder på vei opp. Turen tar ca 4-5 timer opp og ned, med en stigning på 1163 meter.

Vanskelighetsgrad: 7

Dette er de fem horn som er lett å komme seg til og fra Høgskulen i Volda uten bil. Vanskelighetsgraden er relativt liten med unntak av Saudehornet og brattsiden på Rotsethornet.

Det er ikke alle som ser på det å gå på fjelltur som noe kult, eller givende. Men når mulighetene er så mange, og avstanden så liten, er den eneste gode unnskyldningen for ikke å gå på et av de fem horn, at klokken nærmer seg 21.30 på fredagskvelden og SKAM vises på TV.

MAI 2016

peikestokken_mai.indd 37

37

03.05.16 12:14

FREDRIKEVANGELIET

Tekst: Fredrik Skaget Øien Foto: Lise Musum Stangvik

JEG ER INGEN PSYKOPAT Jeg er ingen psykopat. Greit å få det ut av veien med en gang. Jeg er en oppegående, relativt velfungerende mann som ikke har lyst til å drepe noen. Fordi jeg ikke er psykopat. Som du helt sikkert har innsett nå, så er jo dette nøyaktig hva jeg ville sagt om jeg faktisk var psykopat.

Men det er jeg altså ikke. Slapp av. I frykt for å gjenta meg selv, jeg er ingen psykopat.

Når dette er sagt så må jeg jo også si at om jeg først skulle drept noen… ja, da ville jeg nok gjort det med øks.

Når jeg sitter og dagdrømmer om å drepe folk, noe jeg gjør relativt ofte, gjør jeg det nesten alltid med øks. Det er noe tilfredsstillende med tanken på å plassere et velrettet øksesving midt i kinnbenet til noen som er uenig med deg. Det er mer et «statement» enn et mord, slik jeg ser det. Det er selvfølgelig et mord også, men et ærlig mord i det minste. Et mord som ikke kan misforstås.

Dette er nok et uvanlig valg av hypotetisk mordvåpen. For øks er ikke det naturlige valget

38

peikestokken_mai.indd 38

om man vil slippe unna. Det sier seg selv. Det klassiske øksemordet vil medføre alt for mye bråk og søl. Man skal også være jævla dyktig om man klarer å få et øksemord til å se ut som et uhell. Om man klarer å gjennomføre et øksemord uten søl og bråk, og samtidig få det til å se ut som et uhell… vel, da har man gjort det mange ganger før og er psykopat.

Om man ikke er psykopat blir man tatt. Men en mann som dreper et annet menneske med øks bryr seg heller ikke om etterspillet. Om man sveiver en øks mot et annet menneskes hode er man langt forbi konsekvenstenking.

Da er det pur, ubesudlet lidenskap som råder.

Man holder det ekte med øks. Det er noe herlig utvetydig med det. Det er en handling som sier: «jeg vil drepe deg, min gode mann – derfor gjør jeg nettopp det.» Øks er ikke bare det naturlige valget for min egen del – også for offerets. Jeg tenker så klart på offeret også, jeg er jo som sagt ikke psykopat. Når en står foran perleporten, ansikt til ansikt med Sankt Peter, så har man ikke lyst

til å si at man døde av rottegift. Eller et lyddempet pistolskudd. Eller en selvmordsbombe.

Eller noen andre former for pysete vold. Sankt Peter har hørt det før han. Han vil ha noe med litt pondus. Når min tid kommer vil jeg kunne si, med høy røst og rak rygg, at «jeg døde i et økseslagsmål». Om det ikke er en historie for evigheten, så vet ikke jeg.

Ja, øks er valget for meg. Det mener jeg av hele mitt hjerte. Nå er jeg ingen psykopat, men jeg mener likevel at om man først skal gjøre noe, så skal man også gjøre det skikkelig. Og da går man ikke feil med en god, gammeldags øks.

Men som sagt: Jeg er ingen psykopat.

JEG BRUKER HUMOR SOM FORSVARSMEKANISME. PROBLEMET ER AT JEG IKKE ER SPESIELT MORSOM, SÅ JEG FÅR JULING HELE TIDEN. – FREDRIK 9,22

MAI 2016

03.05.16 12:14

| SMÅGODT | SEXSPALTEN

Tekst: Oda Ording Foto: Nicolay Woldsdal

M A X E S Etter snart tre år som selvutnevnt sexolog har jeg og spalten kommet til veis ende. Litt som en jævlig lang one-night-stand, når rusen sakte begynner å ebbe ut, morgenlyset siver inn gjennom persiennene og jeg skjønner at det er på tide å komme meg hjemover. Denne gangen vet jeg at jeg ikke kommer tilbake.

Når jeg nå reiser fra bygda for godt, legger jeg ikke kun studiene, men også studentsexen på hylla. Og da mener jeg ikke bare sex på studentbudsjett, der kondomene fra helsesøster er de eneste du har råd til, og glidemiddel er en like stor luksusvare som Lambi toalettpapir. Jeg snakker om de utfordringene som oppstår i det du finner ut at det er en god idé å drasse med en medstudent hjem fra Rokken. Hvis du ikke ønsker å gå i samme felle som så mange andre før deg, foreslår jeg at du trekker høyrehånda opp fra buksa og begynner å følge med.

“

Du rekker knapt å bestemme deg for å bli med fyren hjem før halve bygda har fått nyss om det

Som seksuelt aktiv i en liten bygd som Volda er du nødt til å venne deg til én ting: ryktet går.

Du rekker knapt å bestemme deg for å bli med fyren hjem før halve bygda har fått nyss om det.

Så er det selve gjennomføringen da. For selv om man skulle tro at det å flytte hjemmefra gir en frihet til å leve ut sine innerste fantasier, kan man aldri unnslippe interessekonfliktene. Idet du ramler inn kollektivet klokken 03:25 natt til søndag, må du nemlig avgjøre om du skal:

1

2

... slenge den utkårede over skulderen, marsjere opp trappen, kaste seg på senga og peise på til student- kondisen tar deg igjen.

... eller liste deg så stilt på tå og gå inn i en håpløs kamp for at sengestolpene ikke skal ødelegge natteroen til dine samboere.

Enda verre er det når du dagen etter må slepe den fyllesyke og utpulte kroppen din fra den ene siden av bygda til den andre. Mens regnet høljer mot asfalten og ferske kjønnsdråper sildrer langs låret som en påminnelse om nattens arbeidsøkt. Og du er heldig hvis du møter mindre enn fem medstudenter på vei hjem, mens du prøver å bortforklare hvorfor du fortsatt er iført gårsdagens hullete strømpebukser og høye hæler.

Du slipper heller aldri unna det velkjente Volda-syndromet. Et fenomen som bygdas kvinnelige befolkning har måttet leve med,

Ønsker du å ta over sexspalten? Meld deg inn i Peikestokken!

peikestokken_mai.indd 39

T R E N I siden den dagen noen bestemte at Høgskolen skulle ha en usaklig overvekt av kvinnedominerte studieretninger. Får du først en kjekkas på kroken, kan du garantere at noen har trukket ham opp av snøret tidligere. Her i bygda deles det på sexpartnere slik en kollokvie deler på pensumnotater.

Etter tre år som sexspaltist i Peikestokken sitter jeg med et håp om at noen har plukket opp det jeg har prøvd å formidle. Som har lært seg at det eneste som hjelper mot seksuell frustrasjon er å ta fingra fatt. At 69 gjør seg aller best som et tall i en ligning og at analsex ikke nødvendigvis etterlater salatingredienser på staken.

Til grunn ligger en tanke om at man ikke skal ta seg selv så høytidelig i senga. Det er tross alt det eneste stedet du kan utforske din egen og andres kropp litt mer enn i gymgarderoben på ungdomsskolen.

Så til deg som har kommet til bygda for å studere en bachelor i journalistikk eller barnehagelærer, friluftsliv eller animasjon: dette er faktisk også en god periode til å ta noen fag utenom forelesningene. Om du kjeder deg i sosiologi- eller medievitenskapstimen, vil det alltid finnes en sisteside i Peikestokken som du kan flykte til. Jeg lover deg at selv om du stryker på eksamen, skal du ikke ha noen problemer med å stå i senga.

MAI 2016

39

03.05.16 12:14

VIL DU VÆRE MED I PEIKESTOKKEN?

For at Peikestokken skal bli den fantastiske studentavisa den er, er det viktig at vi har flinke journalister, fotografer og illustratører som fyller opp sidene. Etter Fadderveka til høsten kaller vi inn til allmøte, der du får mulighet til å melde deg til hva du vil. Det er det samme om du er nybegynner eller har masse av erfaring, vi har rom for alle!

Vi er også på jakt etter dere som vil engasjere dere litt ekstra. Enkelte styremedlemmer trekker seg etter sommeren, noe som betyr at nettopp du har muligheten til å bli en del av verdens kuleste styre.

ANSVARLIG REDAKTØR

Sjefen over alle sjefer. Organiserer styremøter og passer på at alle gjør jobben sin og gir tilbakemelding til journalister og underredaktører.

NYHETSREDAKTØR

Finn frem den hardbarka nyhetsjournalisten i deg, og ta ansvaret for nyhetsredaksjonen. Her får du muligheten til å grave frem de viktigste nyhetene for studenter i Volda, og følge opp mange flinke journalister!

SPORTSREDAKTØR

Liker du sport, fart og spenning? Det er egentlig ikke så viktig, men en interesse for idrett er en stor fordel. Som sportsredaktør får man ansvar for hele sportsredaksjonen, noe som innebærer at man må holde redaksjonsmøter og gi tilbakemeldinger på tekstene som blir skrevet.

NETTREDAKTØR

Peikestokken skal ikke bare ut i papirform, men også på nett. Som nettredaktør har du ansvar for å publisere sakene via Knaggen og mase om dem på Facebook etterpå.

INTERNATIONAL EDITOR

Peikestokken has its own international section and it needs an editor! As editor you will arrange meetings, be in control of the writers and give them feedback. If you want to gain experience as an editor for a newspaper, this is your chance.

DAGLIG LEDER

Har du hjerte for markedsføring og økonomi? Da må du melde seg som daglig leder! Dette er redaktørens høyre hånd. Du får ikke bare ansvar for pengesekken, men også morsomme ting som penner og fest.

LAYOUTANSVARLIG

Layoutansvarlig har ansvar for å sette sammen tekst og bilde til det som ender opp som Peikestokken. Her får du fri utfoldelse til å gjøre hva du vil med designer, så lenge du gjør det bra. Her trengs det to hovedansvarlige og det kreves erfaring med InDesign og Photoshop.

peikestokken_mai.indd 40

03.05.16 12:14