Peikestokken Mai

MAI 2017

DÅRLIG VANE PÅ X2 Side 16

VOLDASTUDENT I ITALIA Side 8

SONDRE PRØVER YOGA Side 31

– Vil at de skal gå herfra slitne som faen! Årets Urørtvinnere tok turen til Volda for å vise at de har flere låter i bagasjen enn “Gikk i bakken”.

Ikke alle studenter ved Høgskulen i Volda har kantina på BK som fast lunsjsted. Noen har faktisk aldri vært i Volda, men trives heller blant historiske bygg i Roma.

Sportsredaktør Skandsen var temmelig skeptisk på vei til sin første yogatime. Han kom ut igjen som en ny og mykere mann.

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT | går, og om hvordan de har valgt å fokusere på kvinnene i bransjen.

Animasjon er et gjennomgangstema i semesterets siste utgave. Hilde Olsen Aalvik slo av en prat med animasjonsunderviser Dave King som byttet ut verdensmetropolen London med lille Volda. Hvor fornøyd han er med det valget kan du lese på side 6.

Hei venner.

Stillhet er mangelvare i våre dager. Forlegger Erling Kagge deler tanker om hvorfor det er så viktig å koble av fra tid til annen, å bare være, på side 4.

Et nytt semester går mot slutten og sommeren banker på døra. Det har vært en spennende vår i Peikestokken, med mange gode saker og bra engasjement fra alle involverte.

I internasjonalseksjonen kan du denne gangen lese om couchsurfing, fotografi, og animasjon, i tillegg kommer siste del av Eternal Slumber: Detective agency.

X2 er over for denne gang, og tinnitusen fra konsertene har akkurat roet seg. Nå kan du mimre tilbake til da du crowd surfet på et hav av mennesker med en promille som ville fått Charter-Svein til å nikke anerkjennende.

Intervjuer med Dårlig Vane og Anna of the North kan du lese i kulturdelen.

Denne månedens korrestudentbrev er postlagt i Kuala Lumpur i Malaysia, og gir et innblikk i en studiehverdag som skiller seg radikalt fra den i Volda.

Over sommeren, i september, arrangeres Volda Animation Festival. Dette er en studentdrevet festival hvor du kan få med deg filmer og seminarer. I denne utgaven kan du lese om hvordan forberedelsene til festivalen

journalistikk for å skrive eller sitte i styret i Peikis! Vi vil ha inn folk med forskjellige bakgrunner.

Vi nordboere er ikke bortskjemte med sol.

Når den først viser sitt blide åsyn, klikker vi i vinkel. Det er mye å se fram til når det nærmer seg sommer. Rett rundt hjørnet har vi vår nasjonaldag, 17. mai. Jeg vil benytte anledningen til å si gratulerer med dagen til alle, og samtidig takke for meg som ansvarlig redaktør for Peikestokken. Det har vært en sann glede!

Uansett hva du skal i sommer kjære leser – om det er backpacking i Asia, interrail gjennom Europa, øyhopping i Hellas, eller om du bare skal jobbe - lev livet til fulle, så sees vi i august!

Og til dere nye studenter – velkommen!

Peace out.

Ikke alle i dagens Peikestokken-styre fortsetter i sine stillinger til høsten. Derfor trenger studentavisa deg, kjære student! Hvilke stillinger vi trenger nye folk i ser du på side 11. Husk: Du trenger absolutt ikke studere

PEIKESTOKKEN PEIKER PÅ: - X2 regna bort

- Volda er våryr som aldri før, og 70/30 får kjørt seg

- Vi overlevde både X2 og Dokfilm

- BK stengte hovedinngangen så alle måtte gå rundt

- Russen har gjort sitt inntog i bygda

- En liten journalistbaby ble født 2. mai. Heisann, Sverre <3

- Endelig kom det noe som ligna på sommer

- Kiwi har begynt å kontrollere om det faktisk er gratiskaffe i koppen din

- Hele syv mennesker møtte opp til Dokradio

- En gjeng pøbler lagde kvalme og dårlig stemning under frivilligfesten til Dokfilm

REDAKSJON Ansvarleg redaktør Andreas Hagen Håkonsen peikestokkenmail@gmail.com Nettredaktør Kamilla Tellefsen

Nyhetsredaksjonen Nyhetsredaktør: Bastian Lunde Hvitmyhr

Sportsredaksjonen Sportsredaktør: Sondre Skandsen

Layout Layoutansvarlege: Ellen Karin Moen

Camilla Island, Hilde Olsen Aalvik, Ellen Fredriksen, Kaja Andreassen

Kamilla Tellefsen, Sigurd Lein Hernes

Ådne Riis, Lars Hægeland, Anne Josefine Reitan

Foto Fotoredaktør: Mats Hjelmeland

Korrektur Korrekturansvarleg: Even Ørjasæter og Ellen Fredriksen

Kulturredaksjonen Sunniva Agnete Trøen Michelle Kleveland, Klara Skovro Thoresen, Emma Marie Whittaker, Hilde Olsen Aalvik, Ellen Fredriksen, Kaja Anderassen International International editor: Katja Brehmer Alexey Usenko, Dominika Vodrážková, Lydon Colston, Evegeniya Chernishoya

Camilla Island, Sunniva Tønsberg Gaski, Jonas Been Henriksen, Kaja Andreassen, Ellen Karin Moen, Lucy Jenkins, Sigurd Lein Hernes, Kamilla Tellefsen Illustratørar Illustrasjonsansvarlig: Ellen Karin Moen Anna Elisabeth Brokstad, Stine Wexelsen Goksøyr, Jørgen Vigdal, Kasté Mašidlauskaité, Lau Sze Yu Sally, Lina Heide

Dagleg leiar Sigrud Lein Hernes Marknadsjef Sigrud Lein Hernes Forsideillustrasjon Emilia Cilento Baksideillustrasjon Emilia Cilento

Har du ein kommentar, eit tips eller eit lesarinnlegg du vil ha i Peikestokken? Send det til peikestokkenmail@gmail.com

2

MAI 2017

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

4

6

8

Intervju med Erling Kagge: Hysssssj

Fra verden til Volda

Voldastudenten som aldri har vært i Volda

10

11

12

Retter søkelyset mot kvinner i animasjon

Peikestokken søker nye representantar i styret

Månadens

14

16

19

20

22

23

Av scenen og inn i studio

20 på skulen: Kva er bra med Volda?

Skrifteboksen: Troen

25

26

28

30

31

32

Intervju: Anna of the North

Intervju: Dårleg vane

Deadweight

Musikkglad studine søker konsertpublikum

Couch surfing: How much does free accomodation cost?

Living through the lens

Heksekunst eller et smertehelvete?

34

Korrestudentbrev

Eternal Slumber: Detective Agency Part Three

Fjellgeit på 1-2-3

35 Sexspalten

MAI 2017

3

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

Vi lever i et samfunn hvor det skal skje noe hele tiden, og hvor det er støy rundt oss overalt. Eventyrer, forfatter og forlegger Erling Kagge deler noen tanker om hvordan vi skal finne oss selv gjennom stillheten.

4

MAI 2017

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

Bli flinkere med stillheten Tekst: Kaja Andreassen

Illustrasjon: Jørgen Vigdal

Det nærmer seg slutten av april, og biblioteket på Høgskulen i Volda fylles gradvis opp med studenter som leser til eksamen. Alle har hver sin pensumbok fylt opp med gule, grønne, blå og rosa huskelapper. Det skal leses og pugges. Noen klikker med pennen, andre stikker en rask tur innom sosiale medier, noen sitter med propper i ørene, mens andre sjekker mobilen. Hva er egentlig støy, og er det noen gang helt stille rundt oss?

– Det er støy rundt oss over alt. Vi lever i et samfunn hvor det er forventet at det skal skje noe hele tiden, sier Erling Kagge.

Erling Kagge er veldig opptatt av stillhet.

Så mye at han skrev en bok om det.

– Hvis noen som hadde levd for en stund tilbake hadde sett hvordan vi levde nå, hadde de trodd vi var spik spenna gærne. Vi sjekker VG tre ganger i timen, men det er egentlig ingenting som ikke kan vente en halv times tid. Vi må ta oss selv i nakken, for det er helt meningsløst å bruke så mye energi på å være tilgjengelig hele tiden.

Tilbake på biblioteket på Berte Kanutte sitter bibliotekar og dramastudent Jenny Bjerke.

Hun kan fortelle at mange kommer til biblioteket for å oppsøke roen nå før eksamenstiden, men dessverre mislykkes de fleste., mener hun.

– Jeg tror mange forbinder biblioteket med et sted for fokus. Du går på en måte inn i en felles avtale med de rundt deg om stillhet, men lydnivået på biblioteket her er generelt ganske høyt. Det er mange ganger jeg tenker at jeg burde sagt ifra, men jeg gjør det ikke, sier Bjerke. Å oppsøke stillheten er viktigere enn vi tror ifølge Erling Kagge. Han mener at det er gjennom stillhet og ro vi finner oss selv.

– Gjennom dagliglivet lever vi i stor grad igjennom andre. Gjennom nettbrett, gjennom andre mennesker. Det er ikke så rart, fordi det ofte er mye enklere. Vi må være flinkere til å stoppe opp, og puste ut ti ganger. For det er igjennom stillheten du blir bedre kjent med deg selv.

– Jeg tror i det samfunnet vi lever i nå, så forbinder vi stillhet med angst. Vår generasjon er vokst opp med støy rundt oss hele tiden. Vi tror derfor at det å sitte på mobilen er å koble av, men det er det ikke. Stillhet er noe vi har altfor lite av og noe vi burde oppsøke mer.

Være til stede i eget liv

Erling Kagge er far til to tenåringsjenter som han ønsker å lære om stillhet. Kagge forteller om et 80-årslag for å forklare hvorfor dette er viktig for ham.

– Det er et sitat som har kommet opp i en del 70 og 80-årslag jeg har vært i. «Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet.» Du har ikke lyst til å sitte der når du er 70 år og synger på siste verset, og ikke ane hvor tiden ble av. Derfor må vi alle være flinkere til å være til stede i våre egne liv. Jeg tror vi kan gjøre det med å stenge verden ute mer. Slå av mobilen, gå deg en tur. Kanskje vil du finne svar på spørsmål du ikke visste at du lurte på engang.

Aldri vært stille

Bjerke tror at noe av grunnen til at folk generelt unngår stillheten, er fordi vi ikke er vant med det. Bjerke er 22 år og mener at hennes generasjon aldri har hatt det stille.

MAI 2017

5

| NYHENDE |

FRA VERDEN

TIL VOLDA

Dave King har jobbet for blant annet U2, Spicegirls og Cartoon Network. I 2003 pakket han kofferten og flyttet til Volda. Han ville undervise i animasjon.

I en mønstret godstol med en stor lampe ved siden av har han satt seg godt til rette.

— Vi brukte dette her under en innspilling av en musikkvideo. Artisten satt i denne stolen på en strand, og lampen stod fint ved siden av. Jeg likte stolen så godt og ble ganske fornøyd med den innspillingen også, så jeg tok både stolen og lampen med meg, forteller animasjonslærer Dave King.

dervist før. Det hadde jeg aldri. Det hele endte med at vi avtalte at jeg skulle ha et to-ukers seminar for studentene, forteller King.

Seminaret ble svært vellykket. Det gjentok seg år etter år. Etter hvert begynte han å undervise i tre måneder av gangen. Han pendlet til og fra London. Til slutt tok han valget om å flytte for godt. Siden 2003 har han vært fast underviser ved Høgskulen i Volda.

— Det var rart å flytte til et så lite sted.

Og det var helt klart på grunn av animasjonsstudiet jeg tok dette valget. Alle i bransjen har hørt om Volda. Studentene her kommer seg langt. Folkene her er flinke til å undervise og studentene vil virkelig lære. De brenner for animasjon, sier briten.

En tilfeldighet

Lite å by på

Tekst: Hilde Olsen Aalvik

Foto: Mats Hjelmeland

King er fra London, og merittlisten hans er imponerende. Fra å ha jobbet med alt fra U2 og Spicegirls og Cartoon Network endte han opp som underviser i animasjon ved Høgskulen i Volda, ved en tilfeldighet.

— Jeg jobbet i Cartoon Network Nordic og var på en turné. Vi reiste rundt i alle de nordiske landene for å promotere barnekanalen.

Det var som å være rockestjerner, forteller King.

De reiste innom hver krik og krok i Norge.

På et av stedene kom han i snakk med Andres Mand som jobber på Høgskulen i Volda.

— Han spurte om jeg noen gang hadde un-

6

MAI 2017

Men han trives ikke med Volda som sted.

Bygda har for lite å by på.

— Volda er et lite sted. Sosialt sett synes jeg ikke bygda fungerer for meg. Om en har familie og barn er nok dette et flott sted å bo, men for meg blir det ikke helt det samme.

Det er for eksempel nesten ingen steder en kan gå ut og spise og ta seg et glass vin til maten.

Til tross for dette velger han å bli.

— Det er et helt utrolig faglig miljø. Underviserne er svært dyktige og studentene jobber dag ut og dag inn. Det gir meg utrolig mye. Det gir meg nok til at jeg velger å bli

boende her, til tross for at jeg ikke trives så godt med plassen, forteller King.

Travleste tiden i livet

Da han flyttet til Volda hadde han en forventning om at ting ville være rolig. Ikke så travelt.

— Jeg har aldri vært så travel noen gang.

Da jeg kom hit startet jeg å undervise. Men jeg startet også opp animasjonsselskapet Raindog Studios. Ting ballet på seg, og det slutter aldri. Jeg er en utålmodig sjel, så jeg trenger nye utfordringer hele tiden. Det får jeg her, forteller han.

For en stund tilbake startet han opp et prosjekt sammen med sin bestekompis Andy Frain. De har lenge jobbet i bransjen sammen og Frain har gjesteforelest for studentene i Volda. De to ønsket en ny utfordring.

— Vi startet et prosjekt kalt Euro-Anima.

Dette er et samarbeid mellom Tomas Bata University i byen Zlin i Tsjekkia og Arts University i Bournemounth og Høgskulen i Volda. Et par studenter fra hvert universitet får være med å utvikle en film sammen som vi skal pitche på en messe hvor store deler av filmbransjen kommer til å være. Hvis de liker ideen og vi får jobbet videre med det, tror jeg det kan bli svært bra. Dette er en unik mulighet for disse studentene, en mulighet de gjerne aldri får igjen, forteller King.

| NYHENDE |

HELT KONGE: Dave blir i Volda på grunn av det gode fagmiljøet.

MAI 2017

7

| NYHENDE |

– Før neste time rekker vi kanskje en espresso i appelsinlunden i skolegården.

8

MAI 2017

| NYHENDE |

VOLDASTUDENTEN SOM ALDRI HAR VÆRT I VOLDA

Å være voldastudent betyr ikke nødvendigvis en studiehverdag i en regntung bygd på Sunnmøre. Det finnes andre alternativer.

I sentrum av Roma ligger det en skole, Scuola Leonardo da Vinci. Der undervises det i italiensk språk, kultur og Tekst og foto: historie og studentene komCamilla Island mer fra store deler av verden.

I overkant av 20 av disse studentene er norske. På papiret studerer de ved Høgskulen i Volda. De er oppmeldt som nettstudenter ved HiVolda, og er samtidig også studenter ved Kulturakademiet, som tilbyr norske høyskolestudier i utlandet.

– Vi gjennomgår samme pensum her som det forelesningene fra Høgskulen i Volda dekker. Men det er mer som et seminar hvor alle kan rekke opp hånden og det er rom for diskusjon, forteller Astrid Bakken.

Hun er midtveis i sitt andre semester i Roma, hvor hun studerer historie og italiensk. Sammen med andre nordmenn bor hun i en leilighet midt i Roma sentrum.

– Jeg hadde lyst til å bo utenlands en periode før jeg startet på et 5/6-årig studie, og samtidig studere noe. Jeg ville få nye impulser, erfaringer, inspirasjon og skape minner. Løsningen ble norske høyskolestudier i verdens vakreste by – Roma, sier hun.

Espresso i appelsinlunden

Voldastudentene i Roma får kanskje ikke oppleve svele og pærebrus i kantinen på Berte Kanutte eller onsdagskviss på Rokken, men hverdagen i Roma har sine fordeler den og.

– En typisk dag starter timen 09.00, på Scuola Leonardo da Vinci, italienskskolen.

I pausen går vi rundt hjørnet på den lokale kaffebaren og bestiller en espresso. I undervisningen lærer vi kanskje en ny verbtid, eller snakker om kulturelle forskjeller på italiensk, forklarer Astrid.

De ulike fagene har forskjellige studiesteder, så mellom undervisningen må Astrid gå gjennom Romas gater, forbi gammel arkitektur, uterestauranter og isbarer til neste undervisningsbygg.

– Etter timen går jeg til neste fag, historie, som er en 30 minutters gåtur unna, ved Trastevere. Der lærer vi om ting som Romerrikets fall eller økonomiutvikling i høymiddelalderen. Før neste time rekker vi kanskje en espresso i appelsinlunden i skolegården.

Korte semestre

Et vanlig semester varer i nesten tre måneder.

Det vil si at Astrid må lese selvstendig før og etter romaoppholdet.

– Semesteret på Høgskulen i Volda starter før semesteret her i Roma. Her nede starter vi i midten av februar. Så før vi dro ned hit fulgte vi med på nettforelesningene til høgskulen og leste på egenhånd.

Til tross for at semestrene er korte vet studentene hvordan man skal få mest mulig ut av det. Skolen arrangerer en del turer rundt i Italia, i tillegg til at studentene selv drar rundt.

– I år har vi vært i Firenze, Venezia, Napoli og Pompeii, Tivoli, Palermo og Cinque Terre. Det er alltid noe som skjer og alltid noe å finne på her, uansett hva man føler før, forteller Astrid.

Romastudentene er ferdig i starten av mai. Da drar de hjem til Norge, for å igjen lese selvstendig et par uker. Så tar de eksamen på samme måte som resten av nettstudentene ved Høgskulen i Volda.

hverdagen at hun like gjerne ble igjen et semester til.

– Roma er kanskje verdens mest spennende by når det gjelder historie og arkitektur, og alt ligger synlig rett rundt hjørnet. Å vandre i gatene og høre historiens sus, høres klisjé ut, men i Roma er det virkeligheten hver dag.

– I helgene nyter vi et glass vin og aperitivo på en av de flotte piazzaene

Klisjé, men virkelighet

Studenter i Volda fyller gjerne en lørdag med fjellklatring opp Rotsethornet og middag på Marias pizza. Voldastudentene i Roma gjør det litt annerledes, men får med seg både tur og pizza der òg. I tillegg opplever de kanskje kultur i en annen skala enn det Volda bygdemuseum har å tilby.

– I helgene nyter vi et glass vin og aperitivo på en av de flotte piazzaene, vi arrangerer fellesmiddager, besøker en galleriåpning eller et museum. Så vandrer vi kanskje langs Tiberelven eller slapper av i parken, sier Astrid.

Astrid skulle egentlig kun studere i Roma et semester, men ble så forelsket i den nye NYTER LIVET: Astrid er fornøyd med utenlandsoppholdet.

MAI 2017

9

| NYHENDE |

RETTER SØKELYSET MOT KVINNER I ANIMASJON 14.-17. september braker det løs når animasjonsfestivalen, Volda Animation Festival, arrangeres for ellevte året på rad. Årets tema er kvinner i bransjen.

10

MAI 2017

| NYHENDE |

TRENG NYE REPRESENTANTAR I STYRET Har DU lyst til å vera med å laga Noregs beste studentavis? Til hausten treng me nokre nye styremedlem og ein heil haug journalistar, fotografar og illustratørar.

Styreverva som vert utlyste er som følgjer: KORREKTURANSVARLEG: Er du god i rettskriving og har eit indre ynskje om at alle tekstane i Peikestokken skal vera grammatisk korrekte? Då er dette vervet for deg!

ANSVARLEG REDAKTØR: Vil du ta siste avgjersla på kva som kjem i Peikestokken eller ikkje og ha ansvaret for at alle gjer jobben sin? Søk på denne stillinga!

PÅ TEGNEBRETTET: Det er viktig med godt bly

Tekst: Ellen Fredriksen Foto: Sunniva

Tønsberg Gaski

Animasjonsstudent Astrid Pfefferkorn Øverli kunne reist på utveksling dette semesteret, men valgte å bli i Volda for å jobbe med den årlige animasjonsfestivalen. Skal vi tro festivalsjefen, har publikum mye å se frem til.

– Det er allerede mange spennende gjester som skal komme. Festivalen er en unik mulighet til å få et innblikk i hvordan animasjonsbransjen er, sier Øverli.

Hun kan allerede bekrefte at både Caroline Leaf, som har bidratt stort til å rette søkelyset mot kvinner i bransjen, animatør og illustratør Celia Kaspar, og den prisvinnende animatøren Peter Lord kommer til festivalen.

Det er lagt opp til seminarer hvor gjestene viser frem filmene sine og gir innblikk i bransjen. Seminarene skal blant annet ta for seg hvordan de har jobbet med filmen eller hvordan det er å jobbe som regissør.

Forhåpentligvis vil det også åpne for debatt blant festivalpublikummet.

Vil hedre bransjens kvinner

Selv om det gjenstår mye forberedelser, er den røde tråden for festivalen på plass. Tema for årets festival er «kvinner i animasjonsbransjen». Til tross for at bransjen har blitt mer likestilt, er det ennå en vei å gå mener

Øverli.

– Om lag tre til fire av ti er kvinner, og det er rett og slett ikke godt nok! Vi vil gjerne være enda flere.

Festivalen er studentdrevet og styret på fire jobber for tiden iherdig med å få tak i damer som satte nettopp kvinner i animasjon på kartet på 60- og 70-tallet. Selv om festivallederen ikke kan røpe for mye riktig ennå, lover hun virkelig store navn fra både inn- og utland for de som har kjennskap til eldre animasjon.

– Jeg tror det blir veldig spennende og at de som kommer på festivalen kan lære mye om både animasjon og det å velge å gå for noe i livet, selv om du har samfunnsregler og normer mot deg.

God stemning, hygge og lærdom

Festivalen byr på noe for enhver smak enten du ønsker å lære animasjonsteknikker, liker å mimre til gamle animasjonsklassikere som Wallace and Gromit, eller helst vil mingle med bransjefolk over en god lunsj.

Selv om hun regner med at mange av de som kommer er animatører, vil Øverli virkelig åpne opp for at det skal være en festival for alle. - Og kanskje til og med noen av neste års søkere og fremtidens animatører.

– Også blir det veldig fine fester da, for de som liker det. Og folk sitter alltid igjen med gode minner etter animasjonsfestivalen, så jeg gleder meg veldig!, avslutter festivalsjefen.

DAGLEG LEIAR/MARKNADSSJEF: Har du ein liten Hallgeir Kvadsheim inni deg som ynskjer å komma ut? Vil du ha ansvar for økonomien til Peikestokken og få tak i bedrifter som ynskjer annonser? Ja, då er dette jobben for deg!

KULTURREDAKTØR: Føretrekk du kjendisnytt framfor politikk og vil sørga for at Peikestokken har det freshaste kulturoppslaget? Ta rolla som kulturredaktør om du syns dette verkar kjekt!

INTERNATIONAL EDITOR: Do you want to make a great international section for Peikestokken, and meet a whole bunch of new people? Then this might be for you!

FOTOREDAKTØR: Er du god på å ta bilete og vil læra vekk litt kunnskaper, samt gje Peikestokken flotte bilete til utgåvene.

Join oss og gjer Peikestokken flott å sjå på!

Så bli med då vel!

MAI 2017

11

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

MÅNADENS BOKANBEFALING:

CHICKS O’HOY, EN NORSK JENTES BEKJENNELSER Tekst: Michelle Kleveland

I «Chicks o’hoi. En norsk jentes bekjennelser» følger vi en anonym jente under navnet A.N.P., og hennes venninnegjeng fra de er 18 til de er 20 år. Boken er A.N.P. sin «100 % usensurerte dagbok», med ekte mennesker, historier, situasjoner, meldinger og bilder.

I starten av boken setter hun opp noen stikkord som viser hvor dobbeltmoralsk hun er: «Jeg synes politikk er veldig spennende, men utsetter å stemme til siste sekund», «Jeg er sterkt imot objektivisering, seksualisering og mannssjåvinisme, men hører mye på hardcore rap. Sjekk ut «Smell my dick» og «Girl you stank». Soleklare favoritter» og «Jeg elsker, elsker stand-up, men liker ikke spøker

som omfatter incest, overgrep og pedofili.»

A.N.P. skriver om hvordan det er å være ung i dag; hvilke forventninger samfunnet har til henne og hvordan hun blir påvirket av presset jenter lever under. Samtidig har hun venninner som ikke lar seg påvirke av dette. De deler de innerste detaljer om alt fra forelskelse og kjærlighetssorg, selvmordsforsøk og lykke, til sex og vennskap. Det er snakk om kroppshår, one night stands, fylla, Tinder, skole og nye kjærester.

Innimellom alt dette tar A.N.P. opp spørsmål om krig, fattigdom og globale ulikheter, som hun ofte diskuterer med søsteren sin. Det er en ærlig og morsom bok, som viser den ekte og usensurerte siden av det å være ung i dag.

MÅNADENS SERIEANMEDING:

GIRLBOSS Tekst: Sunniva Agnete Trøen

Sophia er en rastløs sjel som sliter med å finne ut hva hun vil gjøre med livet sitt. Etter å ha droppa ut av college livnærer hun seg ved butikkjobber hvor hun sparkes like fort som hun ansettes. Etter å ha blitt sparket fra en skobutikk, i tillegg til å stå i fare for å miste leiligheten sin, innser Sophia at hun må tjene penger raskt. Heldigvis har hun et godt øye for vintage, og tyr til eBay for å få livet på stell. Dette blir den spede starten på et internetteventyr.

Girlboss er veldig løst basert på boken #GIRLBOSS, som er en selvbiografi av Sophia Amoruso, kvinnen bak den verdenskjente nettbutikken Nastygal. Boken har vært på samtlige bestselgerlister, og har nå blitt satt i livet av Netflix.

12

MAI 2017

Serien viser veien fra mislykket og arbeidsløs til suksessfull forretningskvinne, og alt innimellom - nye og gamle vennskap, kjærlighet, utroskap og familierelasjoner, med en god dose mørk humor. Netflix har ikke akkurat funnet opp hjulet med denne serien, men kanskje det er akkurat det som er dens fordel.

Girlsboss tar opp temaer som de aller fleste kan kjenne seg igjen i, samtidig som den tar oss med på en fascinerende reise.

Første sesong består av tretten episoder på rundt 30 minutter, altså perfekt lengde for et deilig seriemaraton dagen derpå. Så da er det bare å få tak i innloggingsinformasjonen til fetteren til dama til romkameraten din og sette deg godt til rette.

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

MÅNADENS

LÅTER Tekst: Sunniva Agnete Trøen

Phillip Emilio - Uforglemmelig:

Norges ukronede R&B-prins, Phillip Emilio, har allerede gitt ut flere bangers i år, og gir seg ikke med det første. Deilige rytmer og smørmyk stemme preger låta og etter å ha hørt den et par ganger er den alt annet en uforglemmelig.

MÅNADENS STUDENTMIDDAG:

SØTPOTETBURGER Dette er en middag som passer for vegetarianere, veganere, de som vil spise sunnere eller de som vil spise en billigere middag. Det er definitivt en mettende middag, selv om det ikke er kjøtt i burgeren!

Ingredienser:

2 søtpoteter 1ts spisskummen ¼ ts chilipulver En klype salt og pepper Skallet av en halv sitron 100g vanlig mel eller maisenna Tekst: Emma Marie Whittaker

Fremgangsmåte:

-Stikk noen hull i søtpotetene med en gaffel og stek dem i ovnen på 200 grader i rundt 40 minutter. Tiden vil variere etter størrelsen på søtpotetene, men de skal være myke når de er ferdige i ovnen.

-Skjær langs midten av søtpotetene og skrap ut innsiden i en stor bolle. Lag så søtpotetmos.

-Tilsett spisskummen, chilipulver, salt, pepper, mel eller maisenna og sitronskallet. Her kan du også endre på oppskriften om du vil ha andre typer krydder i burgeren.

-Når alt er blandet sammen, form blandingen til burgere og forstek dem i en stekepanne slik at de får en litt sprø kant på hver side.

Legg dem så på et brett og stek dem i ovnen på 180 grader i 10 minutter.

-Til slutt er det bare å spise dem med valgfritt tilbehør. Burgeren på bildet har grove burgerbrød, tomat, paprika, isbergssalat, kesam og fetaost. Andre forslag er hummus, krydret smøreost, hvitløksdressing, guacemole osv.

Vel bekomme!

Sigrid - Fake Friends:

Sigrid er tilbake med ny låt etter den forrykende debutsingelen “Don´t kill my Vibe”. “Fake Friends” er en herlig poplåt som lett kan finne veien inn i sommerens soundtrack. Med catchy melodi og tekst skal det bli vanskelig å ikke synge med på denne.

Store P - Huske å puste:

Hva blir vel sommeren uten litt fortreffelig bergensrap? Med sin karakteristiske stemme minner Store P oss på å gjøre noe vi sjelden glemmer, nemlig å puste.

Låta er passe avslappende og passer perfekt når årets tan skal fikses i strandkanten.

MAI 2017

13

| KULTUR |

– JEG VET FORTSATT IKKE OM JEG K AN K ALLE MEG EN MUSIKER

Hun er Gjøvik-jenta som dro til Australia for å studere. Nå har Anna of the North flere titalls millioner avspillinger og solid internasjonal suksess.

14

MAI 2017

| KULTUR |

Tekst: Klara Skovro Thoresen

Foto: Sunniva Tønsberg Gaski

– Det er helt surrealistisk. Jeg tror ikke jeg skjønner det helt. Jeg vet fortsatt ikke om jeg kan kalle meg en musiker, sier Anna Lotterud, den ene halvdelen bak suksessen.

For uten Brady Daniell-Smith, ingen Anna of the North. Musikeren fra New Zealand produserer, spiller og skriver musikken sammen med Anna. En musikk som ofte omtales som skandinavisk pop.

Selv vil ikke Anna sette musikken i én enkelt bås, men er det én ting som er sikkert, så er det at det er et tema som går igjen.

– Vi har ikke lyst på noen regler for hvordan musikken vår skal være, men heller utfordre oss selv og lydbildet vårt.

– Men ja, det er kjærlighet på alle forskjellige måter. Det er fint det.

Fra soveromsmusikk til KYGO-turné

Eventyret startet i Australia hvor Anna studerte grafisk design. På scenen i en bar i Melbourne stod Brady. Det skulle vise seg å bli en gjensidig fascinasjon for hverandres kreativitet. Praten gikk mye i musikk, og som internett-venner ble det lett å dele og vise hverandre musikken de lagde.

– Jeg har vært en soveromsmusiker og aldri delt det jeg har laget med noen andre. Musikken var min måte å uttrykke meg selv på.

Noen skriver dagbøker, andre skriver sanger.

Jeg bare prøvde meg fram og følte meg ikke særlig god på hverken gitar eller piano.

Anna hadde ingen plan med musikken sin.

Så da hun kom hjem etter et år i Australia bodde hun hjemme hos mor og far. Uten fast jobb, men med noen design-oppdrag her og der. Etter et helt år på reise var det mye følelser i sving.

– Det var godt å komme hjem, men også litt trist. Jeg var veldig emosjonell og fikk et sterkt behov for å skrive.

Resultatet av skrivingen ble Sway. Låta som på kort tid fikk svimlende mange avspillinger på Soundcloud, og som gjorde Anna Lotterud fra Gjøvik til internett-hiten Anna of the North.

– Etter flere runder med opptak, sendte jeg sangen til Brady. Natta etter legger han den ut, og da jeg våkner får jeg beskjed: Din første singel er ute og du heter Anna of the North.

på Kygos Europaturné står høyt oppe på lista. 20 konserter etter hverandre ga henne god trening.

– Jeg var kjempenervøs for å stå på scenen først, men jeg fikk øvd meg skikkelig og jeg lærte så utrolig mye. Å få turnere med Kygo og opptre så mye, det trengte vi. Uten turneen hadde vi ikke vært der vi er nå.

Med god hjelp fra internett

Med låta ute på Soundcloud slo Anna igjennom uten egentlig å ha gitt ut noe som helst.

Sånn har internettet vist seg å være en god venn.

– Jeg tror ikke jeg hadde vært noe sted uten internett. Vi er internett-generasjonen, sier hun, og forteller om kontakten hun har med fansen gjennom sosiale medier.

– Vi prøver å være flinke til å svare på meldinger og følge med på sosiale medier.

Noen ganger inviterer vi dem backstage og møter dem. Det er kjempehyggelig.

Fanskaren er spredt utover hele verden. Nå venter de på album. Og det skal de få. Hittil har duoen bare sluppet singler, men nå er altså det første albumet rett rundt hjørnet.

Mye er hemmelig, men at det er ferdig, det kan Anna røpe.

– Nå er det bare å kjøre på. Det har tatt lang tid, og jeg tror ikke vi har vært ordentlig klare før nå. Det har vært en lang reise med mye prøving og feiling. Men den har vært helt nødvendig for at vi er der vi er i dag. Det har vært viktig å bli kjent med meg selv som artist. I dag føler jeg at vi er trygge på oss selv.

It-jenta fra nord

Grafisk design, som var den opprinnelige planen i livet til Anna, er noe hun fortsatt liker å holde på med. Alle kreative prosesser er både hun og Brady involvert i.

– Vi gjør alt sammen. Vi er veldig kreative og har like visjoner. Det er naturlig for både meg og Brady å delta i den prosessen.

Og det er ikke rart hun blir kalt en It-jente.

Hun får rause ord og figurerer i store magasiner og musikkblogger, som NYLON, W Magazine og Noisy, og er modell for Adidas og H&M. Anna vet godt hva hun liker.

– Stil er viktig, men ikke hvis det går på bekostning av det komfortable. Hvis du ser komfortabel ut, ser du kul ut. Det har jeg lært.

Jeg liker det jeg liker, har på meg det jeg liker å ha på, og gjør det jeg liker å gjøre, avslutter stjerneskuddet fra Oppland.

Dermed var artistnavnet i boks. Ganske naturlig, tenker Anna, siden hun i Australia jo var ”Anna from Norway”.

Tre år er gått og høydepunktene har vært mange for Anna og Brady. Å få varme opp

MAI 2017

15

| KULTUR |

Oi, har du sett, Dårlig Vane er i Volda! X2-Festivalen bød på ekstremsport, også på scenen.

16

MAI 2017

| KULTUR |

Dobbelt opp og ti ganger bedre Tekst: Ellen Fredriksen Tekst: Hilde Olsen Aalvik

Foto: Jonas Been Henriksen

– Nå mangler vi bare folk og alkohol, så er vi der, sier Martin Steen-Hansen.

Opp en vindeltrapp og inn en dør til et rom godt bortgjemt, sitter Martin Steen-Hansen og Lars Kristian Holme fra gruppen Dårlig Vane. I den gamle lagerhallen i Volda er det rigget til folkefest. Dårlig Vane er første innslag på scenen denne kvelden under X2-festivalen, og gutta er klare for å se hva Volda har å by på.

– Vi visste ikke helt hva vi kunne vente oss, men så kommer vi hit og ser den svære hallen og en fet scene liksom. Da fikk vi jævlig gode forventninger, så vi gleder oss, sier Martin.

Gutta jobber hardt for å gi publikum den konsertopplevelsen de selv ønsker når de er ute.

– Vi liker ikke å hoppe i en taxi klokken halv elleve for å rekke en konsert. Da kjører vi heller konserten klokken ett når folk har fått kjørt seg. De må gjerne være for fulle til å huske konserten, da har de hatt det jævlig fett, sier bergenserne.

Bakoverlent i en slitt sofa, med en kald pils i hånden, tar bergensrapperne en siste pust i bakken før det som forhåpentligvis blir tidenes gig. Men hadde det ikke vært for Urørt-suksessen, er det ikke sikkert gutta hadde vært en del av lineupen.

– I begynnelsen tenkte vi at vi aldri kom til å komme med på de Urørt-greiene uansett, for musikken vår er jo ikke så jævlig mainstream og radiovennlig, sier gutta.

Men hverdagen har endret seg etter seieren. Det er mer press på å levere nye låter, og folk forventer mye mer. Likevel er gutta fast bestemt på å fortsette i det samme sporet som har ført dem opp og frem.

– Nå må vi droppe mer musikk og spille mye flere gigs, så det blir dobbelt opp av alt egentlig. Det vi har gjort tidligere bare ti ganger bedre, forteller Lars Kristian.

Også tjommies har dårlige vaner

Dårlig Vane ble til i Loddefjord. De var tre kompiser som begynte å utforske musikken sammen. Tredjemann, Amadou Jobarteh, er også i Volda for anledningen, men ble tatt av omgangssyken, og nådde aldri frem til den kalde pilsen på bakrommet.

– Vi var bare litt forskjellige vennegjenger

som klikket, også fant vi tre hverandre.

Vi fant en god kjemi og så har vi holdt det gående, sier Martin.

DJ Girson/manager/alt-mulig-mann plukket bergensrapperne opp og har vært en viktig del av gruppen siden.

– Heldigvis er Girson verdens «mateste» (jou.anm. feteste) DJ, så vi slipper å stresse.

Det har egentlig bare vært jævlig kult, og planen er å ha det enda kulere og enda kulere og enda kulere, sier gutta.

Navnet «Dårlige Vane» er ikke et typisk artistnavn. Med Martin på ferie i utlandet og Lars Kristian hjemme i Loddefjord, tekstet de mye frem og tilbake om mulige alternativer. Ingenting falt i smak. Til slutt foreslo Martin «Dårlig Vane».

– Selv var ikke jeg så fan av navnet egentlig. Det var noe jeg måtte smake litt på.

Men det har virkelig vokst på meg. Folk har dårlige vaner og vi ville gjøre noe fett ut av det da, forklarer Lars Kristian.

– Jeg får ofte høre sånn “Å, du er jo fra Loddefjord og du er sånn og sånn”. Og så?

Jeg er fortsatt verdens greieste kis!, forteller Martin.

GIKK I BAKKEN: Maktdemonstrasjon fra årets Urørtvinnere

MAI 2017

17

| KULTUR |

VANEDANNENDE: En del tjommier gikk i bakken denne fredagskvelden.

TI KJAPPE

MED DÅRLIG VANE Stort eller lite lokale?

– Stort… elleeer? Det er intimt når du har folk i trynet. Ett skritt så er du ute i publikum, de blir en del av festen. Og det er jo jævlig fett. Men samtidig spiller vi på Verftet og får hele salen med 1300 mennesker til å koke. Hele fuckings salen.

Fyllapublikum eller edru publikum?

– Er de edru er det ikke den samme energien. Vi kan ikke stikke på afterparty med en haug med edrue folk. Øl eller vann før konsert?

– Vi liker å drikke oss litt brisen selv før vi skal spille.

Trump eller Petter Pilgaard til å introdusere showet deres?

– Petter Pilgaard. Fuck Trump. Hatet Petter Pilgaard før, men i intervjuer med Lothepus er han lættis.

Superkraft – fly eller røntgensyn?

– Fly. Jeg kunne ikke gått gjennom lokalsenteret i Loddefjord med røntgensyn.

Plutselig møter jeg besteforeldrene mine eller sjefen min. Man vil ikke se gjennom hvem som helst. Da vil jeg heller fly. Da kan vi fly

18

MAI 2017

fra problemer og vi kan fly til gigs. Slipper vi de der bittesmå Widerøeflyene når vi skal til Volda. Kommer dønn ned på scenen, og bare «hallao».

Aldri mer sex eller aldri mer alkohol?

– Aldri mer alkohol, lett. Men det er et kjipt spørsmål. Man kan heller bare røyke istedenfor. Jeg trenger ikke å drikke. Aldri mer alkohol.

Norge eller utlandet?

– Utlandet. Fuck Norge. Er så kaldt her, men takk for gullbilletten. Idet vi kommer til utlandet er vi fri og hundre prosent oss selv.

En ting du ikke klarer deg uten?

– Telefonen eller macen min, høres ut som en bloggkjerring, men ja. Liker å holde meg oppdatert. Kan ikke gå glipp av ting. Altfor mange folk å ringe.

Blod på skoene eller blod på jakken?

– Kommer an på hvilken jakke. Svart jakke kan jeg lett få blod på liksom. Blod på skoene er lettere å vaske av. Vanish Oxi Action™, det funker. Blod på skoene ser bedre ut, da ser det ikke ut som du har fått deg en på trynet, for da får du som regel blod på jakken.

| KULTUR |

#kommentar

MUSIKKGLAD STUDINE SØKER KONSERTPUBLIKUM Tekst: Sunniva Agnete Illustrasjon: Stine Trøen

Wexelsen Goksøyr

Da jeg først kom til Volda for snart fire år siden ble jeg slått i bakken av det musikalske tilbudet. Etter å ha dratt fra en liten, grå vestlandsby til en enda mindre, grå vestlandsbygd, var nemlig ikke forventningene skyhøye til fritidssysler. Men så feil kan man altså ta.

Før jeg visste ordet av det hadde jeg meldt meg som frivillig på Rokken og dro på konserter nesten ukentlig, helt gratis. På den tiden (ja, jeg begynner å bli gammel) var det både store og små band innom studenthuset, akkurat som i dag. Forskjellen kan vel sies å være antall publikummere. For selv om både Karpe Diem og Rokken synes utsolgt er et finere ord enn hip hop, kan det ikke sies at det er mange av årets konserter som har kunnet gå under den kategorien.

Man kan selvfølgelig skylde på booking og dårlig timing, men jeg vil nå heller påstå at problemet ligger hos oss studentene. Jeg har hørt mang en bekjent argumentere for at norsk musikk bare er dritt, men hvordan kan man egentlig vite det? Må man ikke da

sjekke ut alt som finnes av norsk musikk for å kunne påstå noe sånt? Hadde folk faktisk orket å sjekke ut musikken til de som kommer helt til denne nesten gudsforlatte bygda, tror jeg de kunne fått seg en stor overraskelse. Det finnes nemlig så mye fantastisk norsk musikk der ute, og vi er så bortskjemte at vi får mulighet til å oppleve det nærmest rett utenfor dørstokken.

Nå er det jo kanskje litt dobbeltmoralsk av meg å mase på at folk skal komme seg på konsert, for jeg går jo på de fleste helt gratis som frivillig. De fleste studenter har jo ikke så innmari god råd og det er nok et par utgifter man heller prioriterer penger på enn musikkopplevelser. Derfor er det så rart at når man først har valgt å punge ut 300 spenn for en konsert, drikker man seg pære og husker nada dagen derpå. Det virker nemlig som om konsert i Volda har blitt unisont med fylla, og man må tydeligvis bunne en vinflaske for i det hele tatt å komme seg ut av kollektivet.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke er helt uskyldig på dette området selv, men fytti så bittert jeg synes det er dagen etter, når hele konserten har forlatt hukommelsen like lett som tirsdagens medievitenskapsforelesning.

Kanskje problemet er at vi har blitt for materialistiske. At vi ikke lenger klarer å bruke penger på annet enn fysiske ting som pizza fra Marias, rene underbukser fra Cubus og X2-merch. En konsert vil jo bare ende opp som et minne lengst bak i hjernebarken, sammen med den partyferien til Rhodos i 2012, eller? Det virker heldigvis ikke som om alt håp er ute. Både konsertene med Highasakite, Arif og Unge Ferrari var så fulle, i dobbel betydning, at man nesten ikke klarte å bevege på seg. For at man skal kunne booke inn nye, spennende artister, krever det nemlig at vi studentene faktisk går på disse konsertene også. Rokken har rykte på seg å være en av de bedre konsertscenene i landet, mye på grunn av studentene som kommer og lager god stemning.

Det har seg faktisk slik at Volda er mer enn melkesyre på vei opp Rotsethornet og kokte grillpølser på Betel. Volda er sene kvelder på Rokken og fantastiske konsertopplevelser, noe alle kan være med på. Hvis du gidder da. Og om det eneste problemet er at du ikke kjenner noen andre som skal, finner du meg i midten av mengden. Litt foran miksebordet der. Med en øl i hånda og et glis om munnen.

MAI 2017

19

| KULTUR |

20

MAI 2017

| KULTUR |

Ulik rolle, ulik stemme Tekst: Hilde Olsen Aalvik

Foto: Kaja Andreassen

Bacheloren i teater blir nå omstrukturert og mer praktisk.

— Den nye bacheloren blir mer medierettet og profesjonsfaglig. Poenget er å gi studentene flere yrkesbein å stå på når de er ferdige, forteller høgskolelektor og seksjonsleder Vibeke Preus Bech.

Samarbeid med NRK

Dramastudent Bjerkan går i andre klasse, og vil bli en del av den nye bacheloren. Hun er fornøyd med de nye fagene som nå har kommet.

— Jeg tror dette blir en god blanding av nok studiepoeng. Det gir også større muligheter for jobb da Høgskulen samarbeider med NRK. Det blir kult å få vist seg frem.

Mange skuespillere har startet sine karrierer med dubbing, sier hun.

Og det er nettopp slike ferdigheter studentene er ment å tilegne seg.

— De vil få ferdigheter innen stemmeskuespill og kunne ta på seg oppdrag innen lydbok, dubbing, voiceover og radioteater, sier Preus Bech.

Om somrene jobber Bjerkan som Trollmor i Hunderfossen.

— Jeg bruker selvfølgelig stemmen på ulike måter når jeg spiller ulike roller. Når jeg spiller Trollmor tilpasser jeg stemmen min til henne. Men jeg håper jeg får lært hvordan jeg kan bruke stemmen ordentlig, og at jeg lærer knep som får bort sånne ulyder som for eksempel smatting, sier dramastudenten.

Uvant å gå av scenen

Studentene Kjetil Dyblid og Steffen Haugen går tredje året, og er allerede godt i gang med faget.

— Det er ganske spennende, og spesielt siden vi er første kull ut som får prøvd oss på dette. Vi føler oss litt som prøvekaninene, og hittil har det vært veldig vellykket, sier Dyblid.

I starten syntes de det var uvant.

— Det å skulle gå av scenen og inn i et studio for å spille var noe helt nytt, og uvant.

Plutselig står man liksom på verdens minste scene uten noe publikum. Men gjestelærerne våre har gjort oss trygge og vi synes dette er et bra fag. Jeg tror det er et fag som kommer til å falle godt i smak hos fremtidige studenter, sier de to.

MAI 2017

21

| KULTUR |

Mariely González Media, IKT og design – You can focus on yourself.

Mari Rusti Sosionom – Det er fint her om sommaren.

Silje Thormodsrød Barnevernspedagog – Naturen og studentmiljøet.

Mattias Bruns Sosionom – Det er roleg og hyggeleg her med masse sosiale moglegheiter.

Jon Fredrik Baade Administrasjon og planlegging.

– Studentmiljøet og Rokken.

Sølvi Hjelvik Barnevernspedagog – Studentmiljøet.

Christina Axelsen Barnevernspedagog – Studentmiljøet, det er lite og sosialt her og naturen er nydeleg.

Yalini Sæther Barnevernspedagog – Studentmiljøet og naturen her.

Elisabeth Fuglum Sosionom – Det er så lite her at alle blir så fort kjent med kvarandre.

Hanna Hole Religion – Studentmiljøet her og den vakre naturen.

KVA SYNS DU ER BRA MED VOLDA?

22

Marianne Johannesen Religion – Studentmiljøet, det er ein liten plass som gjer det lett å bli kjent.

Lina Heide Media, IKT og design – The student community and the landscape.

Marie Harnau American studies – It’s a small community with great students.

Nikolai H. Nordlid Barnevernspedagog – Ha ein pils på terassen og nach på Rokken etterpå.

Andreas Brunvoll Media, IKT og design – Det er så kompakt, alle gjer det same og er inkluderande.

Øystein Karlsen Media, IKT og design – Studentmiljøet og at det er 70 prosent jenter her og 30 prosent gutar.

Robin U. Brunstad Lærerstudent – Lite og sosialt miljø som er enkelt å komma inn i. Flinke lærerar og fin natur.

Eilev Rossehaug Master i undervisning og læring.

– Studentmiljøet er tett og variert. Fin natur med masse turmoglegheiter

Kristin R. Vangen Lærerstudent – Evig feriekjensle her. Eit lite miljø å forhalda seg til, du treff alltid nokon du kjenner på butikken.

Camilla Island Journalistikk – Ein kjenner seg heime, og det er plass til alle her.

Alle vert avhengige av kvarandre.

MAI 2017

| KULTUR |

TROEN

Tekst: Kaja Andreassen

Illustrasjon: Jørgen Vigdal

Jeg er et drømmende menneske. Kanskje også etter manges mening svevende. Jeg er en håpløs romantiker med en evig og naiv tro på kjærligheten. Jeg lever meg inn i de fleste filmer og drømmer meg til stadighet bort. Men det er et sted drømmene mine aldri har klart å nå opp til: troen.

Den er rundt oss overalt. Troen er ikke lenger et fenomen som kun praktiseres bak lukkede kirkedører. Den er på TLC, den er i debatter, den er i VG, den har til og med nådd vår nå selvavskrevne prinsesse. Märtha Louise slenger rundt seg termer som åndelighet og spiritualitet som den største selvfølgelighet, mens jeg blir sittende å måpe. Hvordan kan noen sitt livsgrunnlag og yrkesvei være noe som er så fjernt for meg? Noe som ikke i det hele tatt henger på greip? Og hvor kommer all denne troen fra?

For å se på troens inntog i mitt liv, eller i hvert fall forsøket på dens inntog, var jeg 14 år og hadde ikke tenkt så mye over livet og døden.

Gutter, brunkrem og perleøredobber var lik-

som mer dominerende temaer i mitt liv på den tiden. Men så kom konfirmasjonstiden og slang Gud i trynet på meg. Hardt og brutalt. I form av ukentlige møter i kirken med konfirmasjonsgruppa og en utvalgt kateket som var privilegert nok til å lære pubertale tenåringer om bibelen. De serverte pølser i et forsøk på å lokke oss inn i deres lille Jesus-hule. Men det fantes ikke nok wienere med sprøstekt løk i verden som kunne få meg til å tro på det de sa. Før dette hadde jeg bare fått «the basics» om Gud, og han virka for så vidt som en kul fyr. Ordna og styrte med verden, sønnen gikk på vannet og sånn. Men alt de konfirmasjonsmøtene klarte å lære meg om kristendommen, var at det rett og slett ikke hang på greip. Jeg sto på konfirmasjonsdagen, i hvit kappe som en ekte Judas, en ikke-troende.

Jeg gikk ut og kom aldri tilbake.

Likevel stiller jeg meg selv ofte spørsmålet: hvorfor klarer ikke jeg å tro? For jeg vil jo så gjerne. Jeg lar meg jo fascinerende. Av Åndenes makt, av Long Island Medium, som for øvrig er et av mine favoritt-program på TLC. Og Lilli Bendriss er min favorittkjendis. For ei dame, dere. For ei dame. Jeg hørte et intervju med henne her om dagen hvor hun snakket om hvordan hun hadde kontakt med seg selv i tre ulike dimensjoner. Og at hun til stadighet snakket med seg selv, 1000 år fram

i tid. Det er jo helt rått. Men hvor ble det av min aura?

Jeg klarer nemlig ikke å tenke annet når jeg ser på Åndenes makt, enn at det er litt mer som svever rundt i hodet på de folka der enn spøkelser. Et par vrangforestillinger kanskje?

Litt LSD? Jeg skjønner at det er et forsøk på real life paranomral activity. Men det som er litt trist er at det finnes så lite av det i det virkelig liv, at det bare ender opp som et sammensurium av antiklimakser. «Dryppende vannkran, piping i rørende.» Du trenger ikke en bongotromme for å slå ut åndene, du trenger en rørlegger.

Fra spøk til alvor. For alt jeg vet kan det godt hende det er jeg som tar feil. Det kan godt være jeg som en gæren, og de troende som har rett. Og vet du hva? Det håper jeg.

Kanskje det er jeg som gjorde noe feil i mitt forrige liv. Som fucka opp karmaen min og gjorde sånn at auraen min forsvant og gjorde meg ute av stand til å kjenne noe som helst til spøkelser, Gud, eller troen på livet etter døden. Hvis jeg tar feil, håper jeg at Gud tilgir meg for at jeg skrev denne blasfemiske teksten, for at jeg har hatt sex før ekteskapet og drikker alkohol i hverdagene. Jeg er et godt menneske for det. Amen.

MAI 2017

23

| KULTUR |

Illustrasjon: Jørgen Vigdal

24

MAI 2017

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

Illustration from the movie.

Emilia, Juliette and Arielle.

DEADWEIGHT

Photo: Lucy Jenkins

Today I want to tell you about the people who have such an influence on our imagination, who open doors to new worlds that helps us to escape this sometimes grey and boring reality — musicians and artists.

Text: Alexey Usenko

This is partly a story and partly a review of a video by Elias Jung band, for the song Deadweight. I will focus more on the visual part of the video, but I will touch upon lyrics and sound a little too.

This video was made by three women: Arielle, Emilia and Juliette. They all study animation here in Volda. Stian, the musician behind the name Elias Jung, didn’t give the girls that many instructions. He only told them one thing: “space cowboys”. Pretty vague and mysterious, right? But I suppose it only makes the process more interesting and challenging.

That is why the story of the video take place in space. Arielle told me that they didn’t want to have any really narrative story, but more like a kaleidoscope of visual images.

And that is awesome, because everybody find sense in images by himself, relying on his inner circle of experience, feelings and perception. This kind of art can be understood by anybody regardless of language and other barriers.

But I can’t say that the images were totally separated from the text. The moments when images sticked to the lyrics were chosen very accurately, just at the time when they influence you the strongest. Just before the

beginning of the refrain we see the opening of eyes. That can be understood as a sign that we will now hear and see some really deep feelings of the narrator. And then we see the narrator.

Another thing I would like to emphasize is a great coincidence of musical rhythm and images. The one that impressed me the most was a cheetah. For me, the cheetah was the central hero in the whole video. His motion fits perfectly to the feverish beat of the drums, and his change of color palette and pattern influence on some very simple strings of perception and imagination. This proud animal shows you this mysterious universe of endless night, and then it takes a last sight on you and fades away.

Color palette is a thing I would like to talk about separately. Colours were chosen very smart, because, it sounds weird, they are very friendly to human’s eye. They attract you and don’t let go until the end of the video. And their changes are bewitching. You just get used to one set of colours and then it suddenly changes, confusing and taking you deeper and deeper into this universe.

The images we are shown in this video are very clear and simple in a good way. You can go deeper in the understanding of them, but if you can’t, you still will receive great im-

pressions.

But how were these images actually created?

It’s still kind of a mystery to me, but I guess that is always the case when you are trying to understand work processes in spheres that you are not very familiar with. Arielle, Emilia and Juliette created everything together, and it seems like it was not really a separated process. At least brainstorming with creating images and ideas to the video were done together. The only thing that Juliette did by herself was animatic, which is super rough animation to have the right timing. It’s really complicated to work togehter in that stage of the process, so it was just the voice of common sense. But the rest of the video, like rough animation, coloured animation and editing was done in cooperation with everybody.

As a conclusion I just wanted to remind you that people like this, who create such beautiful works of art, live among us. On first sight, you see common people, just like yourself, but when you see their possibilities you get really inspired. Usually we imagine some people who live far away from us in totally different conditions when we see creations like that, but they are here, near you. This thought gives a hope that maybe one day you will create something great too. If you work hard.

MAI 2017

25

| INTERNATIONAL |

COUCH SURFING:

HOW MUCH DOES FREE ACCOMMODATION COST? This story is based on a personal experience. A group of impoverished international students decided to get out of small Volda. It was impossible to save money on transport (and five hitchhiking people on the road is too much, right?) but we could save it on housing. Evidentially, the perfect option was the «hospitality exchange network» CouchSurfing.com.

I found myself half-asleep on a narrow sofa without a blanket in a terriText: Evgeniya Illustration: Kastė Chernishyova Mašidlauskaitė bly cold living room somewhere in Trondheim. I could hardly feel any thankfulness to our Czech-Norwegian host, whose name I have successfully forgotten. This was my first couch surfing experience and, frankly speaking, not the best. Perhaps, it is just one awkward case in a million, as according to the information from the website itself more than 99% of the references are positive.

Hosts normally need to know their guests and I bet that nobody would let in empty-paged searchers or people with weird interests. So, the first step is to fill out a profile with personal information, hobbies, beliefs and expectations. Then you start scrolling the

26

MAI 2017

site and send hundreds of requests, trying to find a place to crash for a few nights. For me, there were no limits of fun while I was reading people’s preferences: «wild party-makers are welcome», «only girls up to 21» (the man was about 60) or «solo female souls with strong passion to art». One thought occurred to me: Couch Surfing is a perfect app for easy and exotic hook-ups. And it was true: having made some research, I found dozens of articles like «8 signs of a slutty couch surfer girl» or «How to use Couchsurfing.com as a dating site». But that is not the point here.

Soon we got a reply from the Czech guy and, having seen good references and some adequate photos, we confirmed our arrival.

Unfortunately, he could only house three people, so two of us were morally prepared for sleeping in the car. But suddenly another guy wrote me that he was able to host two people and everything was perfect, until the

first evening in Trondheim.

Needless to say that after eight hours of driving through blizzards and windstorms people are usually terribly tired. So we were, and the only wish was to take a shower and fall asleep in a warm bed. Notwithstanding, our Czech host was sure that we yearned to walk around the city and visit his favorite bar two kilometers away from his place. He was trying to do his best, that’s why it was almost impossible to refuse the offer. But naturally, it was the first moment when I realized that using this free service, people have to adapt to the owners’ habits and be dependent of their life-style.

Meanwhile, the other guy wasn’t answering our messages and it was quite a useful lesson. We discovered that sometimes hosts may not fulfill their promises. There is no official agreement between owners and surfers and you can easily find yourself without

| INTERNATIONAL |

any place. At 2 a.m. he finally reported that he just went out with his friend and we were welcome for the next night. Yeah, fortune was on our side.

After a «good» time in the bar, the first host provided us with two sleeping bags for the car and that was really nice. Probably, it was nicer to sleep in the car because his apartment was, let’s say, not very tidy and not warm at all. So, another thing that is necessary to know is that couch surfers should come with few expectations and be ready to slumber on a thin mattress surrounded by garbage.

The next night, two of us stayed in the apart-

ment of a handsome 30-years-old man from Sweden. Everything was fine, cozy and clean, with a pleasant owner (he even offered us some beer), but… One more fact about unpaid accommodation: you will never feel truly at home. You will always ask if you may use the bathroom, drink water or have Internet connection. We felt like we were under an obligation. Later the guy invited his girlfriend, so we didn’t even want to leave our room, being shy to disturb them.

Personally, I cannot say anything bad about our hosts: they were kind, polite and careful. So, just to sum up: couch surfing is quite

suitable for intrepid wanderers or nomads who are not afraid to get out their comfort zone. When couch surfing, you should be prepared for almost anything: from sleeping somewhere in the street to spending nights in a weird pub in the outlying district. Of course, you will save a lot of money, but will you get what you want from the trip? Couch surfing is like a blind date. Maybe a host will make your trip unforgettable or he may spoil everything as a piece of cake. But at least, it is worth to try and, probably, you’ll be lucky.

Fingers crossed.

Ein ny og superenkel måte å samle inn pengar for å få store ting til å skje

MAI 2017

27

| INTERNATIONAL |

Illustration: Lau Sze Yu Sally

Text: Lydon Colston

After the incident at the bar, Liiesh couldn’t shake a void like feeling. It was churning up within him and solely sucking away his motivation and ability to carry out his investigations into the case at hand. It was clearly noticeable. He would sit in the detective agency listening to Nias and Nodyl rambling on about the dire stand the Will of the Collective Unconscious was in after Locain’s little stunt. But he wouldn’t engage. He couldn’t shake the longing feeling he felt – and wasn’t sure what it could mean.

“Liiesh…” Nodyl said, a distant voice in Liiesh’s mind.

“Huh… Oh, sorry I, uh… wasn’t paying attention,” he mumbled back.

“You want to go see him don’t you?” Nodyl said, sounding strangely caring for the first time.

“I just-“ Liiesh began but before he could finish Nodyl stepped in.

“It doesn’t need explaining – I’m sure I wouldn’t be able to understand anyway.” Nodyl said as he put one hand on Liiesh’s shoulder, and drank whiskey from the other.

“You’re an ass.” Liiesh said, letting out some sort of distorted laugh.

“Be patient though, okay? Locain seems pretty dangerous – I’ll get Nias to do some digging and see if we can find a way to track him down, then we’ll both go together.

Deal?” Nodyl smiled and took a large gulp of whiskey.

“H-he… just seems sad to me, but yes, it’s a deal.” Liiesh agreed then decided to go for a walk.

The more time that past the more restless the entire agency started to feel. The longer that Locain was out there the more hearts he could take. And the emptier Liiesh started to feel.

I need help A familiar voice echoed through Liiesh’s mind.

Please, I don’t want to fade away…

The echo was coming from deep within Liiesh and his head began to feel as if it was

28

MAI 2017

compressing in on itself. At the same time, the lock on his bracelet began to violently shake.

I’ll… what I have to… no… -ther w…y The voice was becoming distorted now as the pain got more and more intense. Liiesh

held his head and began screaming, hoping to drawn out whatever this voice was.

Why… -ave to…ppen to… me Now curled up on the floor, his hands clasped around his head, he began to sob quietly. An overwhelming feeling of sadness and loss

| INTERNATIONAL |

Illustration: Lau Sze Yu Sally

consumed him, and as the voice faded away – the lock slowly began to soothe itself.

Liiesh eventually passed out on the floor.

“Liiesh what the hell!” Nodyl’s unnecessarily aggressive voice pounded through his ears.

“Get up, what are you doing!?” he persisted.

Pulling himself up, Liiesh gazed around quickly. He was in the blue room now.

“Did you bring me here?” Liiesh mumbled.

“No, we found you here. What the hell is going on with you?” Nodyl yelled.

“I…” Liiesh trailed off.

“Never mind. You wanted to meet with Locain? Well we found him. He’s deep within the stream of the unconscious – must be how he’s been tampering with the Will of the Collective Unconscious.” Nodyl said as he threw Liiesh a tight leather jacket.

“Should suit you if… that happens to be the reason you wanted to see Locain.” Nodyl awkwardly gestured his hand at Liiesh then

began leading him out of the agency.

Liiesh simply coughed in discomfort.

The two walked along pulsating pale blue roads for what felt like an eternity. Liiesh quickly realized that he’d never actually seen any other parts of the unconscious other than the detective agency and began to marvel and what the underlying desires of the human heart took form as.

The sky was dark, and filled with fleeting dreams taken manifest as softly twinkling stars – while the more realistic desires shot down from the sky like a devastating comet.

With every collision, a new heart was filled with the determination to achieve their goals.

And some… burnt brighter than ever, only to fizzle out shortly after and fade a tranquil heart into a crimson red of despair.

They entered a dark domain and there he stood. The longing feeling deep within Liiesh returned and he began to jog towards Locain.

“Do you remember?” Locain said, his voice faded.

A flash exploded in Liiesh mind as memories came flooding back.

“You were once a client of the agency… who’s only hope was to have his heart sealed off. You got rid of me with such ease. Why did you do this? I only wanted to exist… it wasn’t fair.” Locain fell to his knees – as did Liiesh.

Nodyl knew his place and simply became an onlooker, surprised himself at this turn of events.

“I… this can’t be.” Liiesh held his hand to his chest, and for the first time could feel the breaks within. Like a fractured crystal orb, shards were missing.

“I only wanted to exist…” Locain sobbed. “all of this… the people’s hearts you took, was simply to allow you a more permanent form.” Liiesh said.

“Yes…” Locain sighed.

“Liiesh…” Nodyl said, unsure what else to say. He’d had no idea that this was even possible, let alone that Liiesh had deep down been longing for his humanity.

“I was a client.” Liiesh said with sunken eyes.

Upon his acceptance of this fact, the lock on his bracelet began to shake violently until it eventually shattered. As the bracelet slowly feel from his wrist and faded into the unconscious, his memories flooded back to him.

After wandering into the detective agency after a night of alcohol abuse and one too many pills, Liiesh had been confronted by the one and only Nias. He’d begun pleading for his heart to be removed – he couldn’t take the pain of existing any longer. For some reason, Nias complied, and upon removing the damaged parts of his heart, she placed the clasp around his wrist and sealed his memories.

“Eli… my name was, Eli. What a cruel joke.

Liiesh – fitting for a boy who’s live consisted of been lead around like a dog on a leash.”

Liiesh laughed through sorrowful tears.

“I’m tired…” Locain whispered.

Liiesh regained his stance as a starlit meteor collided within the heart of his original self.

He walked over to Locain and embraced him tightly. A light surrounded the two of them.

Nodyl attempted to pull Liiesh out but was thrown back by the force of a newly reformed heart.

Through the light Liiesh turned to face Nodyl, and through tears he smiled at him.

As the light faded all that remained was a bottle of whiskey. Picking it up Nodyl let loose a genuine smile.

“Goodbye… Eli. I’ll fix this mess your heart created. I hope you can finally be happy now.

Truly happy.” Nodyl laughed at his own out of character soppiness, and began his walk back to the agency chugging the bottle of whiskey.

MAI 2017

29

| INTERNATIONAL |

Illustration: Lina Heide

LIVING THROUGH THE LENS

Taking a picture is an activity that many people simply love. It helps us to capture landscapes, people – in short, everything we consider beautiful, out of the ordinary or simply intriguing.

Sometimes we can watch how people make one picture after another. In that case, we tend to look more on the disText: Dominika play of our cameras or moVodrážková bile phones than around us.

That is the reason that I started to think about the other side of the coin...

For instance, the Indian culture claims that photography steal the spirit of the motif.

Could there be some bit of truth in that?

Almost everyone in this era has a mobile phone with a great camera. Today it is so easy to make photos and create a picture of something we want to remember for a long time.

Owing technical progress it is easy, fast and cheap. We can return to this remembrance again and again. At this point, an unbelievable number of pictures exists. It is becoming increasingly popular to share personal pictures on social media. Actually, it is not just popular – it is simply common. Not just for your friend but for everyone. Therefore, I am wondering – are we in reality taking pictures for ourselves or for other people?

Could you imagine to travel or to go on a holiday without your camera?

30

MAI 2017

«Didn’t have a camera by my side this time, hoping I would see the world through both my eyes.

Today I finally overcame, trying to fit the world inside a picture frame.

Maybe you should have seen that sunrise with your own eyes; it brought me back to life.»

– John Mayer I have watched people visit several amazing places. And what did they usually do first?

The majority starts off by taking pictures.

Yet, from my point of view, it is most important to enjoy the moment at the beginning. It is then that we can create a real memory of it.

If you have about 20 photographs from some place, that’s great, but do you remember your feelings of this place? Whether it was windy or not, how long you stayed at this place?

Do you remember faces of people who were there with you, or staged happy faces, which most of us create to get a perfect picture? One time my friend asked me during a photography session: “Which is your better side?”. I was a bit confused about it so she explained to me that most people have a chosen side of

their face, which they want to face the camera.

Really? Honestly, how can someone be so convinced that one side of her/his face is better than the other?

«Great photography is about depth of feeling, not depth of field» – Peter Adams Remember that your memory is still the best alternative for saving pictures. How long would you stay at an amazing place if you would not take pictures of it? I believe that it would be much longer than if you did use your camera. So, let´s capture the moment, enjoy it more, live it and after all of that, take time to capture some pictures of it…

«I’m living inside the moment, not taking pictures to save it» – Drake, “The Resistance”

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

YOGA SONDRE PRØVER:

Fotballspilleren som ikke har tøyd på flere år, fikk en litt annen opplevelse enn forventet da han prøvde yoga for første gang.

– Jeg plasserer yoga ved siden av heksekunst, sier sportsredaktør i Peikestokken Sondre Skandsen før han skal Tekst og foto: Sigurd debutere i yoga-sammenheng, Lein Hernes under den årlige X2-festivalen.

– Det er bare tøy og bøy og ikke noe smerte. Man ser liksom på folk hvem som skal på yoga og ikke, fortsetter han. At han ikke ser ut som en typisk yogautøver er nok ganske tydelig, der han sitter med lange hvite tennissokker, fotballshorts og ei Stoppen SKtrøye. Det han er mest redd for er å ikke klare å holde inne metangass.

– Få innvollene til å riste

I et forholdsvis lite rom uten noen annen belysning enn snøen som laver ned utenfor vinduene, skal fordommene hans settes på prøve.

Det går ikke engang to minutter fra han kommer inn i rommet, finner seg til rette og legger ut ei matte, før han lurer på om vi ikke bare kan avbryte det hele. Kanskje er det duftlyset som gjør ham nervøs?

Yogainstruktør Gry Hansen ber de frammøtte om å «finne senter». Når de varmer opp og rister løs, kommer hun med flere, for Sondre, uvante beskjeder: – Få innvollene til å riste, kommanderer hun. Sondre ser ut som et spørsmålstegn.

Men likevel er jo dette egentlig mye det samme man må gjøre under ei oppvarming før en fotballkamp.

Maksimal kroppslig prestasjon

Men hva er egentlig yoga? Der er i hvert fall ikke en idrett eller en konkurranse, ifølge Gry Hansen.

– Det er mer et verktøy for å vedlikeholde ledd og muskler. Og for å rydde opp i hodet sitt, tankene sine. Å få en kropp og et hode som er venner og som samarbeider, i stedet for å lage krig, forteller hun.

Hun sier videre at målet med å gjøre yoga, er at kroppen skal kunne prestere maksimalt resten av livet. Det handler om å ikke være begrenset – å være fengslet i sin egen kropp – men i stedet ha frihet: å bli mer bevisst på seg sjøl.

Musikken i rommet setter en helt spesiell stemning. Det er en blanding av «drømmepop» og en eller annen form for instrumental indie. Det er avslappende, men samtidig forstyrrende. Den gir assosiasjoner til et eller annet indieband du opplever ved et uhell når du går deg vill og havner på en alternativfestival som serverer syre til frokost.

– Vrikk på tærne. Bruk alle tær, også lilletåa. Den har lett for å snike seg unna, fort-

setter Gry Hansen. Mobilitet generelt ser ikke ut til å være Sondres største styrke. Å få hoftene til å bevege seg fram og tilbake derimot, det sitter litt bedre.

Smerte og håpløshet

Man ser fort at det er en ukomfortabel fotballspiller som har tullet seg inn i en gymnastisk hårball. Når selve uttøyinga og økta i seg sjøl virkelig starter, viser ikke ansiktet hans annet enn smerte og håpløshet.

20 minutter inn i økta og Sondre sliter med å holde posisjonene. Instruktøren gjør sitt beste for å hjelpe ham – noen ganger til nytte, andre ganger uten lykke. Var han litt for «cocky» på forhånd?

– Skyv hjertet ditt oppover. Og slutt å dirre! sier Hansen til Sondre, rolig, men likevel bestemt.

Sondre skal ha for at han prøver sitt beste.

Hvor bra hans beste egentlig er, kan likevel diskuteres. Mot slutten av økta viser ikke ansiktet hans smerte og håpløshet lenger, men derimot ro og trygghet. Det kan ha sammenheng med at han ligger flatt på ryggen med en tepose over øynene og slapper av, da.

– Ikke heksekunst

Etter økta er Sondre litt forundret over selve opplevelsen – det ble ikke akkurat slik han trodde på forhånd.

– Jeg fikk jo høre før jeg skulle hit at dette var skikkelig trening og at man ble sliten og sånn, men jeg trodde jo ikke på det. Men etter denne timen så veit jeg at dette er en skikkelig treningsøkt! Det var mye mer ren styrke enn jeg hadde trodd, sier han og legger til: – Og så fikk jeg plutselig slengt den teposen i trynet, og da hellet det litt over til heksekunst igjen.

– Men synes du virkelig dette var heksekunst?

– Nei, for jeg ser jo at folk her er grenseløst myke, da. Og jeg kikka jo bort på ei hvor det så ut som lemmene hennes hadde vokst feil liksom. Jeg kan jo ikke kalle det heksekunst bare fordi jeg ikke kan dette her, sier han og legger til at det utrolig nok ikke ble noe metangass-utslipp fra hans side, selv om det var nære på.

Men hvordan klarte denne nybegynneren seg egentlig?

– Han klarte seg ok, ja, sier yogainstruktøren.

Sondre fortsetter å fortelle at han ikke fikk deler av økta helt til å stemme: – Hver gang hun sa at vi skulle puste inn, så pusta jeg ut. Og hver gang hun sa vi skulle puste ut, pusta jeg inn. Jeg var jo ikke i tråd med det jeg skulle gjøre i det hele tatt.

Noe enhver observatør kunne sett.

MAI 2017

31

| SPORT |

FJELLGEIT PÃ&#x2026;

1-2- 3 32

MAI 2017

| SPORT |

Etter vel to år i vestlandsbygda Volda, er det på tide å innrømme at jeg aldri har besteget mer enn 200 høydemeter.

På mange måter har behovet Tekst og foto: Kamilla Tellefsen allerede blitt tilfredsstilt bare ved å scrolle nedover feeden på Instagram, hvor jeg til nød har ofret ett og annet dobbelklikk til de idylliske motivene. Årsakene er mange, men den avgjørende faktoren er vel det at jeg liker bedre å se på Rotsethornet enn å bestige det. Det finnes ikke noe verre følelse enn smertene av leg-day dagen derpå, hvor beina har blitt omgjort til gele. Da foretrekker jeg heller bunnslammet i den lunkne ølen på Rokken.

er slo det meg aldri at jeg faktisk måtte være med på turen. Senere skulle det vise seg at for at bildene fra denne flyvningen skulle bli optimale, måtte jeg også klatre opp i høyden.

Så da sto man der, i bunnen av dalen og kikket opp på fjelltoppen.

I 2015 bestemte jeg meg for at fjellturer kunne forbeholdes unge Lars Monsen-spirer.

Først og fremst fordi det er en særdeles dårlig kombinasjon å klarte opp fjelltopper når man har en stor frykt for høyder. I tillegg er det å gå inne i skogen i to timer bak en haug av spanske turister i jeans og tøysko på vei opp til toppen av Prekestolen ikke så fett. Akkurat det gir deg ikke annet enn dårlig tålmodighet.

Utsikten var selvfølgelig like fin og idyllisk som avbildet på Instagram, og mestringsfølelsen av å faktisk nå toppen var stor. Men altså, kan vi ikke alle være enige om at noen nordmenn liker å gå på ski, andre liker å bestige fjell, og den resterende delen trives på en holme i sørlandsskjærgården.

Å nå toppen denne gangen var mindre slitsomt enn å slite seg opp bakkene opp til Bratteberg. Utsikten var den lille gulrota som igjen ble dokumentert på Instagram. Kanskje må man ut å klatre opp fjelltopper for å overleve studietiden i denne lille bygda. Ikke la verken frykten for høyder, eller latskap, stoppe deg i å nyte de vakre omgivelsene her på søre Sunnmøre. Samtidig smaker det lunkne bunnslammet i ølen på Rokken mye bedre når man kan skryte på seg en topptur.

Ironisk nok endte det opp med at jeg som journalistikkstudent ble sendt ut for å lage en 360-reportasje om paragliding. Naiv som jeg

kunne forbeholdes unge

Det var ingen annen utvei enn å begi seg ut på dette som i første omgang virket å bli et sant mareritt. Svett på overleppa latet jeg som at dette var null stress, mens jeg tenkte for meg selv at dette aldri ville gå. Utrolig nok var det ikke så galt som man skulle tro. Beina føltes lette, stigningen gikk gradvis og plutselig var jeg like optimistisk som Dag Otto Lauritzen når han er på tur med Kristian Ødegård.

I 2015 bestemte jeg meg for at fjellturer Lars Monsen-spirer.

MAI 2017

33

| PÅ TAMPEN | Korrestudentbrev:

HI, WELCOME Hei alle Volda-vennar, velkommen til Malaysia! Eller, som vi seier her: hi welcome lah!

Vi heiter Julianne og Hilde, er PR-studentar og bur no i den pulserande metropolen Kuala Lumpur. Det er vanskeleg å forklare overgangen frå å vere omkransa av fjord og fjell og bevege seg mellom høgskulen og Spinneriet, til å vandre mellom høge skyskraparar og 7,2 millionar andre menneske frå heile verda..

Men vi prøvar likevel!

Det meste her er annleis enn heime i Noreg, og i tillegg er det veldig få nordmenn her i området som vi bur. Sjølv om Julianne blir tatt for å vere frå Romania og Hilde kan skilte med å både sjå indisk, pakistansk og marokkansk ut, skil vi oss likevel betrakteleg ut på skulen. I alt er det kanskje rundt 10 europearar, noko som gjer at ein lett blir lagt merke til. Folk er VELDIG interessert i å få kontakt, og etter å ha gått gjennom skuleplassen med eit drøss andre studentar som publikum, har vi etterkvart fått god trening i korleis best takle intens stirring. Men misforstå oss rett, vi set pris på at folk er så imøtekommande og opne, altså. Vi trudde vi stort sett kom til å bli kjend med lokale Malaysiarar, men med over 100 nasjonalitetar på skulen, Limkokwing University, har vi færrast vennar med Malaysisk nasjonalitet. I omgangskrinsen vår finn ein derimot ei god blanding av folk frå Bangladesh, Brunei, Sudan, Iran, Irak, Kina, Armenia, Rwanda, Syria og Libya, for å nemne nokre. Vi er tett på kulturar frå heile verda heile tida, og det er noko av det mest spennande med å studere her.

Når det gjeld undervisninga er dette også noko heilt anna enn i Volda, og i løpet av studielaupet har vi har gått frå PR-bøker på svensk, til førelesning på brei hareids-dialekt til engelsk med en god dose asiatiske innslag.

Til dømes brukar ein ”can” visst noko går bra og ”can not” dersom det motsette er tilfelle. ”Lah” er slang, og blir ofte lagt til på slutten av setningar. Når vi går inn på ein kafé eller restaurant blir vi mottekne med ”hi welcome”, og når vi går korar dei tilsette ”see you bye bye”. På skulen må vi av og til gjette annakvart ord i førelesninga, og sjølv om vi

34

MAI 2017

reiste med eit håp om å ruste opp engelsken, så har vi i det minste fått god lyttetrening i løpet av semesteret.

Kuala Lumpur er ein smeltepott av kulturar og menneske, men dersom ein har lyst til å oppleve fleire land og kulturar på eigenhand er moglegheitene mange. Tatt i betraktning at vi tek helg på onsdag, ligg alt til rette for å ”backpacke” medan vi studerer. Vi kan krysse av Thailand, Vietnam, øya Langkawi og snart går turen til Perhentian Islands.

Det gjer heller ikkje noko at prisnivået her er betrakteleg lågare enn i Noreg. Til dykk som trur det er herleg å vere norsk i Danmark: kom til Sør-aust Asia. Til no har vi berre laga to måltid heime (norsk Toro tomatsuppe...)

Vi spis ute kvar dag og kan velje mellom alle verdas kjøkken, har vaskehjelp og leverar kleda våre til vask. For 1600 kroner har vi to store rom og eigne bad, treningssenter og basseng. Med ein luftfuktigheit året rundt på 80%, kjem det vel neppe som eit sjokk at den største summen går til temperaturregulering, og det første budsjettet vi har laga er aircondition-budsjettet.

Med høgt forbruk av aircondition, reising og hyppige restaurantbesøk lurer dykk kanskje på korleis vi får det heile til å gå rundt, særleg med tanke på at ein del kveldar blir brukt på sky barar eller nattklubbar. Malaysia er eit muslimsk land, så alkoholprisane er like stive som i Noreg. Vel, heldigvis for oss er kvar kveld her ”ladies night”! Med andre ord er kveldane på byn som oftast både gratis og i ei klasse for seg. Utelivet her er vanskeleg å sette ord på, og verd eit besøk i seg sjølv.

Til no har det skjedd så masse at vi endå ikkje har hatt tid til å vere turistar i Kuala Lumpur.

Derfor har vi fått besøk frå Karen som er på utveksling i Australia, og i skrivande stund gjer vi oss klar til å besøke Batu Caves – eit hindutempel. See you bye bye!

Tekst: Julianne Flølo og Hilde Kvinge Skogseth

| SEXSPALTEN |

Tekst: Julie Hjermstad Illustrasjon: Anna Elisabeth Brokstad

«Jeg suger ham først, så jeg slipper å skuffe ham ved å si nei til sex.»

Jeg kunne valgt å skrive siste sexspalte for dette semesteret om dobbel penetrering eller homsesex, men jeg har et tema jeg synes er jævlig viktig at vi snakker om.

Nå om dagen leser jeg ei bok som heter «Girls and Sex». Forfatteren, Peggy Orenstein, har intervjuet utallige jenter om deres forhold til egen kropp og sex. Hvilke erfaringer de har, og hva som forventes av dem som jenter. Dette er jenter i videregående-alder i USA som forteller hvor kritiske gutter er til jentenes underliv, men at de skal suges og runkes – det er en selvfølge. Det finnes en klar gjennomgangsmelodi i intervjuene med jentene: jenter gir først.

Nå er jeg fullstendig klar over at tilstandene på amerikanske high schools kanskje er litt

annerledes enn her hjemme, men likevel – jeg kan kjenne meg igjen i mye av det som blir fortalt. Hvordan man får høre at jentas fitte er såkalt ekkel og stygg, mens det er helt normalt for femtenåringer å suge gutter på fest eller etter en date, for å ikke miste ham ved å ikke gi noen ting. Før i tida var oralsex det mest intime som var, enda mer intimt enn selve sexen. I dag er det en måte for jenter som ikke vil ha sex, men likevel ikke vil skuffe, å beholde fyren på.

ned på ham. Det ER vanligere at jenta gir og gutten får, enn omvendt. Hvorfor er det sånn?

Må vi tilbake til barnehagen hvor det handler om at gutta har utover-tiss og jentene har innover-tiss, så det er mer renslig å gå ned på gutta? I frykt for å miste alle mine mannlige lesere, er jeg nødt til å poengtere at alle gutter ikke er like, men det regna jeg med at du skjønte. Tar du deg nær av teksten, ja – da handler det akkurat om deg. Vi er ikke likestilte i Norge, selv om vi er gode på mange områder. Med en frontfigur (Sylvi Listhaug) i den norske politikken som blir flau av å kalle seg feminist, ja da er det faen ikke så rart.

Ei venninne av meg hadde et hookup forleden, hvor hun sugde ham, men det var ikke en gang i hans villeste fantasi å gjengjelde tjenesten. Dette skjedde henne to ganger med forskjellige gutter. Eksen min sa rett i trynet mitt at det var ekkelt å slikke jenter og at han ikke drev med sånt. Senere på kvelden spurte han om jeg kunne Må vi tilbake til barnehagen hvor det suge ham. Vi har alle opplevd «hod- handler om at gutta har utovertiss og edyttinga», hvor man elegant får ei jentene har innovertiss, så det er mer hånd på huet med beskjeden om å gå renslig å gå ned på gutta?

MAI 2017

35