April 2016

EIKESTOKKEN APRIL 2016

STUDENTAVISA I VOLDA

BRYGGA I BYGDA

HØGSKULENS EIGA KLIMAKRISE

peikestokken_april.indd 1

VEGEN TIL DOKFILM

HITCHHIKING IN NORWAY APRIL 2016

1

30.03.16 12:55

| NYHEITER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT | LEIAR kombinasjonar er tilgjengelig for den som er villig til å leite og utforske.

BRYGGERIET VOLDA

I kjølvatnet av dette fenomenet har det dukka opp ein hobby i mange studentmiljø i Norge og folk har begynt å lage sitt eige øl. Også her i Volda har dette blitt veldig populært. En rask tur på Europris og nokre veker med lite krevande arbeid kan skaffe deg mange liter med billig øl, men dette seier ingenting om kvaliteten på smaken selvfølgelig.

Dei siste åra har populariteteten til små mikrobryggeri eksplodert. Istadenfor å bruke pengar på vanleg butikkøl på boks føretrekker mange å bruke litt meir pengar for å få ein litt bedre øl. Folk har fått augene opp for at øl ikkje trenger å vere forutsigbart eller kjedelig. Millionar av ulike smakar og

I denne månadens Peikestokken har vi prata med mange av desse ølentusiastane som av kjærleik for arbeidet eller økonomisk press har laga sine eigne, små bryggeri. Det har blitt ein del av studentkulturen å få ein liten (eller stor) smak av husets brygg når du er på vors i eit kollektiv.

NYHEIT

Klimakrise på Høgskulen

INTERNATIONAL

Dårlig inneklima på Høgskulen går utover studenter og ansatte. Driftsleder sier lufta er grei.

Der ingen skulle tru at nokon kunne brew Øl og vinbrygging tar av blant internasjonale studenter.

REDAKSJON Ansvarleg redaktør

Pål A. Solheimsnes peikestokkenmail@gmail.com

Nettredaktør

Sunniva Agnete Trøen

Nyhetsredaksjonen

Nyhetsredaktør: Maria Simone Emdal Otterlei Wanja Sandø, Toini Thanem, Lars Hægeland, Ellen Fredriksen, Bendik Reed Årvik, Kamilla Tellefsen, Kaja Andreassen, Siri Nilsen, Sigurd Lein Hernes, Hilde Olsen Aalvik, Edda Drægni, Andreas Hagen Håkonsen, Torgeir Knutsen, Ane Mørk, Silje Tamara Rojas Røsvassbukt, Tarjei Engeset Ofstad, Daniela Elvebakk Mala, Ingvild Bakken, Marit Eide, Kristine Brandsdal Barane, Katrine Nordeide Kuiper, Even Ørjasæter

2

peikestokken_april.indd 2

Off the beaten path in Trondheim

Hitchkiking in Norway

Travel for free: Whatever the time, whatever the place.

SPORT

Skatergirls

Skatemiljøet i Ørsta og Volda vil få flere jenter på brettet.

Fotoorket

Veien til festival DokFilm fyller 20 år i år: Planleggingen av feiringen er i full gang.

Kulturredaksjonen

Pål Solheimsnes

A weekend in the heart of Norway.

Den nye voldingen Daniel flyktet fra hjemlandet sitt for syv år siden, nå er han tømrerlærling i Volda.

KULTUR

Etter kvert lærer ein seg kor ein skal gå for å få tak i dei edlaste dråpane og i kva hus ein bør takke pent nei til miksturen som blir tilbydt. Voldaøl er uansett langt ifrå forutsigbart eller kjedelig. Samtidig er fokuset ofte på korleis ølen kan gjere så lite innhogg i lommeboka som mulig. Forhåpentligvis begynner folk snart å satse meir på god smak framfor billig fyll.

Hvorfor tar ikke flere folk turbilder?

Foto

Kulturredaktør: Bastian Lunde Hvitmyhr

Fotoredaktør: Hedvig Idås

Ellen Fredriksen, Kaja Andreassen, Sigurd Lein Hernes, Kamilla Tellefsen, Malin Saue Johansen, Edda Drægni, Siri Nilsen, Michelle Kleveland, Gunhild Kjeilen Kallevig, Victoria Røren, Helene Solheim, Andreas Håkonsen, Lars Hægeland, Kristine Brandsdal Barane, Isabal Jacobsen Haugjord, Toini Thanem, Wanja Sandø, Hilde Olsen Aalvik, Sunniva Agnete Trøen, Vilde Aurora D. Klyve, Ane Mørk, Siril Marie Borgersen, Mia Becker, Fredrik Skaget Øien, Jonathan Falk, Oda Ording

Matias Myklebust, Lise M Stangvik, Dagfinn Graneng, Kristine Brandsdal Barane, Siril Marie Borgersen, valentin gatlan , Ingrid Telset Heltne, Helene Solheim, Gunhild Kjeilen Kallevig

Sportsredaksjonen

Sportsredaktør: Mia Becker Truls Fenre, Ole Kristian Svalheim, Gunhild Kjeilen Kallevig, Kaja Andreassen, Tonje Hareland, Annette Tangnes, Kamilla Tellefsen, Katrine Nordeide Kuiper, Dagfinn Graneng, Sigurd Lein Hernes

Illustratørar

Layout

Layoutansvarlege: Michelle Kleveland, Kaja Andreassen Klara Skovro Thoresen

Korrektur

Korrekturansvarleg: Even Ørjasæter

Dagleg leiar

Illustrasjonsansvarlig: Linn Schjerven

Peder Haugfos

Maeve Baker, Paola de Sousa, Capucine Gougelet, Lise Hendrix, Tove Rogstad, Maria Henriksen, Gerd Johanne, Håkon Brandal, Johanne Sofie Amtedal, Jørgen Fallet Mosand, Magnus Ruud og Kristian Tiller Torsvik

Marknadsjef Toini Thanem

Forsidefoto

Lise Musum Stangvik

Baksideillustrasjon Paola de Sousa

International

International editor: Khristina Santos Lise Hendrix, Célia Byer, Paula Scortaru, Sigrid Jensen, Gracia Van Mil, Matthew Drew, Andreea Leonte, Karina Khristich

APRIL 2016

30.03.16 12:55

| NYHEITER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

PRAKSIS I KOLLEN

Verdenseliten i skiskyting fikk kjørt seg under VM i Oslo. Det gjorde også en gjeng studenter fra Høgskulen i Volda.

Tekst: Even Ørjasæter

Foto: Ingrid Telset Heltne

VM i Skiskyting ble arrangert i Holmenkollen i perioden 2. til 13. mars, og ble en folkefest uten like. Med Martin Fourcade, Ole Einar Bjørndalen, Tiril Eckhoff og resten av verdens ypperste skiskyttere på plass, ble det to uker fulle av sportslige høydepunkter. Frankrike, med nevnte Fourcade og Marie Dorin-Habert i spissen, ble beste nasjon, fulgt av Norge og Tyskland. Og i kulissene til det hele, en skare med journalistikkstudenter fra Volda.

Varierte oppgaver Som en del av praksisen til førsteklassingene, ble de som studerer TV-journalistikk sendt til Holmenkollen for å hjelpe til med produksjonen av underholdning til stadionarrangøren. Studentene stod altså ikke for de spektakulære nærbildene av en snørrete Emil Hegle Svendsen som gikk på NRK, men produserte underholdning for storskjermene på stadion. Studentene fikk utdelt forskjellige arbeidsoppgaver, der noen lette høyt og lavt etter kjendiser og karismatiske personligheter de kunne intervjue for en artig reportasje, mens andre

peikestokken_april.indd 3

satt i et mørkt rom og redigerte. I tillegg var det de som stod for bemanning av stadions livekameraer. To av disse var stillestående, med medfølgende frysing for de som stod bak, og det tredje kameraet var mobilt. Undertegnede bedrev med sistnevnte, og var nok den eneste som ikke hadde problemer med å holde varmen i vinterføret. Det mobile kameraet, kalt en Easyrig, kan enkelt beskrives som en godt pakka

“

Beina føles som gelé når det hele er over

fjellsekk, med et svært kamera som henger fra en stang over hodet. Den som har dette kameraet følger da som regel en av programlederne rundt på stadion, samt i mixed zone, for å snakke med utøverne etter rennet. Baksiden ved dét, er at den da veier noen titalls kilo, og at beina føles som gelé når det hele er over.

Bak kulissene Lengden på arbeidsdagene varierte i takt med konkurransene. Var det kun én øvelse om dagen, så var man ferdig når løpet var ferdig, var det to øvelser ble det en ny runde jobbing

APRIL 2016

3

30.03.16 12:55

| NYHEITER |

i pausen mellom øvelsene. Under selve rennet var alt av bilder på storskjermen produsert av NRK, så da kunne man ta en pust i bakken. Alle frivillige fikk servert mat hver dag, alt fra urnorsk lapskaus til eksotisk søtpotetsuppe med chili. Som produsent av innhold til storskjermene fikk de som var der adgang til en god del mer enn man er vant til på slike store arrangementer. Man kunne ta snarveier over løypa for å komme seg fortere til en annen del av arenaen, adgang til speakerbua med flott utsikt over stadion under rennene, egen inngang sammen med VIP-tilskuerne og andre ting. Dette må man naturlig nok ha for å kunne lage best mulig innhold. Dette er også flotte erfaringer som man kan ta med seg inn i arbeidslivet, og en flott attest å ha på CV’en. Satt ut Super-Svendsen Etter rennene var det tid for medaljeseremoni på Universitetsplassen i sentrum, der det hele kunne betraktes på nært hold. Nært for de som hadde møtt opp noen timer før, ekstra nært for de med pressepass. Tid til prat med stjernene ble det også. Emil Hegle Svendsen ble helt satt ut da Voldastudentene spurte om han skulle feire med hjemmebrent. Super-Svendsen lo godt før han svarte at han skulle vente til dagen etter med feiringen. Etter noen uker der man har blitt vant til å treffe på Raphael Poirée tre-fire ganger i løpet av en dag og hvor statsministeren gladelig stiller opp til intervju, blir ikke det å rapportere nyheter fra Søre Sunnmøre helt det samme igjen.

4

peikestokken_april.indd 4

APRIL 2016

30.03.16 12:55

| NYHEITER |

FALSKE GLANSBILDER KOMMENTAR

Tekst: Kamilla Tellefsen

Foto: Valentin

Gatlan

Alle har skavanker. Deler av kroppen vår som ikke faller inn under kategorien ”perfekt”. En føflekk midt i ansiktet, skjev nese eller ujevn hud. Det er slike trekk som skiller oss fra andre. Som gjør deg til den du er. Men når man ser seg selv i speilet hver morgen, trøtt og kanskje litt morgengretten, er det lett å kun legge merke til skavankene. Sammenlignet med bildet av Ariana Grande som lyser opp på Spotify, ser man rett og slett grå ut. Man gnir på det ekstra laget med foundation som i hvert fall skjuler noen av ujevnhetene. Jeg skal ikke legge skjul på at det er slitsomt, og det tar på både økonomisk og på psyken. Tenk om man hadde hatt selvtillit til å gå ut uten sminke? Hvorfor må man pynte på utseendet sitt? Vi pynter på virkeligheten, sminker på en hvit løgn om at ”nå er jeg perfekt”. Men hjelper det virkelig med det ekstra filteret på Snapchat slik at du ikke ser så bleik ut? Når måtte alle være perfekte? Det er viktig å skille seg ut i mengden, hvis ikke går vi alle rundt som levende kopier av hverandre. Hvor komfortabel er man med seg selv da? Man kan stille seg spørsmålet: Hva er perfekt? Markerte kinnbein og contouring på nivå med Kylie Jenner fordi hun har over 50 millioner følgere på Instagram? Skal vi virkelig måle oss opp etter mennesker som tjener penger på å se bra ut, og føler vi oss sosialt aksepterte når vi er på lik linje med kjendiser?

“

Det er viktig å skille seg ut i mengden, hvis ikke går vi alle rundt som levende kopier av hverandre

Jeg må ærlig innrømme at jeg er litt glad for at jeg vokste opp i et samfunn uten internett, mobilapplikasjoner og blogger. Da jeg ble født, hadde jeg skjeve hornhinner og en styrke på minus seks. Med andre ord, jeg var så og si blind. Mine foreldre og leger påtvang meg

peikestokken_april.indd 5

briller, men jeg nektet av den grunn at jeg visste at jeg kom til å skille meg ut blant mine venner i skolegården. Hadde jeg vokst opp med dagens teknologiske utvinninger for hånd, vet jeg at fokuset på utseende hadde hatt en mye større påvirkning på min barndom. Selv uten bloggere og sosiale medier, hadde jeg i mange år et ønske om å ta laseroperasjon, slik at jeg kunne stabilisere synet og slippe brillemarerittet. Med alle de teknologiske verktøyene som har kommet med tiden, har vi fått mange nye fordeler, men vi glemmer bakdelene. Vi er så umåtelig opptatt av hvordan andre oppfatter oss, hva han eller hun som sitter enten til høyre eller venstre for oss tenker om oss. Vi har blitt et ”likes-samfunn”.

Hvis du går inn på Instagram eller blogg.no, hva ser du da? Selfier av kjendiser, som er påsmin-

ket med makeup-produkter som koster like mye som ditt månedsbudsjett på mat. Og dette er det vi sammenligner oss med, personer som tjener penger på å vise frem sitt utseende. Disse er våre forbilder, men det ville heller vært mer naturlig å kalt dem falske glansbilder. Idet bildet blir tatt, i rett vinkel vel og merke, med et par filter på for å fjerne ujevnheter i huden, når disse ut til flere hundre tusen, kanskje millioner mennesker som går rett på og tror blankt på dette. Det er på tide at vi står opp mot dette falske samfunnet vi selv har dannet med sosiale medier. Vi må tørre å stå foran speilet og si til oss selv at vi er gode nok. Av og til er det okei å ikke være ”on point”, men naturlig. For det å være naturlig, er mye penere enn en falsk kjendislook som ikke er mer enn en hvit løgn.

APRIL 2016

5

30.03.16 12:55

6

APRIL 2016

Illustrasjon: Johanne Sofie Amtedal

peikestokken_april.indd 6

30.03.16 12:55

| NYHEITER |

HØYSKOLENS EGEN

KLIMAKRISE

Inneklimaet i Kaarstad, Strøm og Aasen-bygget får strykkarakter av studentene. Likevel mener driftsavdelingen ved Høgskulen at luftkvaliteten er tilfredsstillende.

Tekst: Andreas

Hagen Håkonsen

Foto: Hedvig Idås

– Jeg får migrene av luften her. Jeg går ofte fra skolen med skikkelig, dundrende hodepine og må ta dyr migrenemedisin hjemme. Dramastudent Synne Marie Lillenes ser oppgitt framfor seg der hun sitter i et sminke- og kostymerom i det nyeste tilbygget på Kaarstad. – Det kan være veldig vanskelig å få gjort det man skal i løpet av en dag. Det er veldig dumt når vi går et sånt type studium som vi gjør. Fordi vi må være kreative, vi må hele tiden komme på nye ideer - vi må være på. Mye av tiden går med til å klage over lufta og at vi har vondt i hodet. Det går utover trivselen, rett og slett. Synne forteller at det er flere på drama som opplever det samme som henne. Inneklimaet går imidlertid ikke bare utover studentene. – Rett før jul hadde vi forestilling og lufteanlegget var skrudd av, hvor det var ei i publikum som begynte å hyperventilere. Hun fikk ikke puste. Vi måtte snike vedkommende ut døra midt under forestilling. Det gikk ikke ut over prestasjonen til skuespillerne, eller resten av publikum, men det var jo veldig synd for henne, som hadde betalt penger for å komme og se på. – Hva bør Høgskulen gjøre med inneklimaet? – For det første må det skje noe med vasking og tørking av støv her. Det er så mye støv i lufta og på gulvet, og det bidrar jo til et enda verre inneklima. I tillegg bør det være lettere for oss studenter å skru på lufteanlegget etter skoletid. Slik det er nå, så stenges dette av klokka fire på ettermiddagen. Vi er ofte lenge på skolen, spesielt nå når tredjeklasse jobber med bachelorforestilling. Da er vi her på bygget fra åtte om morgenen til ti om kvelden. Med studentkortene kommer vi oss inn på skolen til alle døgnets tider, da synes jeg også det bør være tilrettelagt med oksygen. Det er faktisk en grunnleggende menneskerett. Vegg av dårlig luft Journalistikkstudent Kristi Hoel er i disse dager i internpraksis. Dette medfører at redaksjonen i Strøm-bygget er svært folksom, store deler av døgnet.

peikestokken_april.indd 7

– Lufta her i redaksjonen er ekstremt dårlig og vanskelig å puste i. Jeg tror det kommer av at det er så mye folk her inne samtidig. Man merker det veldig godt når man kommer utenfra og går inn i redaksjonen, man må begynne å puste annerledes fordi det er lite oksygen og masse CO₂. Det er som å gå på en vegg av dårlig luft. Hoel mener at luften er bedre på Berte Kanutte-bygget og i gangen mellom Ivar Aasenog Hans Strøm-bygget. Det er i redaksjonen problemet ligger. – Jeg lurer på om ventilasjonssystemet er gammelt og på hell, eller om det ikke er meningen at så mange skal oppholde seg her samtidig. Store vinduer skaper samtidig en slags drivhuseffekt, og det blir veldig varmt her. – Jeg har lest at Strøm-bygget er et problembygg, og at de som jobber der klager på dårlig oksygen. Både ansatte og studenter sliter med hodepine på kveldstid. Så det at det er et problem her, føler jeg er opplest og vedtatt.

“

Oksygen er faktisk en grunnleggende menneskerett

Mener lufta er god Driftsleder Leif Roar Strand får stadig vekk klager fra studenter og ansatte som sliter med tunge hoder. Lufta i seg selv er ikke problemet, mener Strand. – De siste ti årene har jeg målt lufta forskjellige steder på campus 163 ganger – alltid på bakgrunn av en klage. På målinger gjort i fellesredaksjonen i 2013 og 2014 er det ikke ett eneste eksempel på at CO₂-innholdet i lufta har vært over 1000 ppm (parts per million). Dette er den anerkjente metoden å måle luftkvalitet på. Det kommer mange klager fra de som sitter i fellesredaksjonen på Strøm. De påstår hardnakket at lufta er dårlig, men målingene viser at det ikke er noe problem med luftkvaliteten der. Hvis folk får migrene kan det være mange andre grunner til det. Det er lett å skylde på lufta. – Kunne studentene ha styrt ventilasjonsanleggene mer selv?

– Nei. Det er det kun Statsbygg som kan. Luftingen på campus er programmert med start- og sluttidspunkt på datamaskiner på Statsbyggs kontor. Vi har heller ikke råd til å la luftingen stå på 24/7. Vi skal drive med energiøkonomisering og passe på klimaet, og da kan du ikke fyre og ventilere for kråka. – Når det er praksisperiode, og studentene oppholder seg på skolen lenger enn vanlig, kjører vi ventilasjon fram til midnatt. Når musikklinja eller drama har noe spesielt opplegg, så kan de også få utvidet lufting. Men for at vi skal forlenge ventilasjonstiden må de ulike fagavdelingene si ifra i god tid. Det nytter ikke å komme fredag ettermiddag og si at man skal ha en teateroppsetning på lørdag og derfor trenger utvidet ventilasjon. Strand avviser også at for mye støv kan være en årsak til problemet. – Når det gjelder renholdet ved Høgskulen, så har vi bestilt inn høyere kvalitet enn det de har på Volda sykehus. En bedre framtid Det går kanskje mot bedre tider for innemiljøet på Høgskulen. Sunnmøre Kulturnæringshage er i gang med å planlegge nye Volda kunnskapspark som skal ligge i et oppgradert Aasen-bygg. Bygget skal renoveres innvendig, og fasaden skal kles i glass. Dette vil fjerne mange av de inneklimaproblemene som bygget er plaget med nå, sier prosjektmedarbeider Marie Dahle Storfjord. – Bygget vil bli mindre miljøsensitivt. Slik det er nå, med så mye betong, blir det kaldt inne når det er kaldt ute. Ventilasjonssystemene vil også oppgraderes. Litt optimistisk spår Dahle Storfjord at Volda kunnskapspark vil stå ferdig om fem år. I tillegg er et nytt mediebygg i ferd med å reise seg mellom Berte Kanutte og fotballbanen. Dette bygget blir, i likhet med Volda kunnskapspark, utformet med en tanke om best mulig inneklima for studenter og ansatte. Det virker altså som om tiden da Aasen og Strøm var sentrale bygg på campus går mot slutten, og det vil gagne inneklimaet. Enn så lenge får studentene klare seg med den lufta som er, som ifølge Leif Roar Strand sine målinger ikke er så oksygenfattig som mange tror.

APRIL 2016

7

30.03.16 12:55

| NYHEITER | Vi har dykket tilbake i arkivet for å finne ut hva som interesserte Voldastudenter for 20 år siden.

PEIKESTOKKEN GJENNOM TIDENE

Når du nå holder i denne utgaven av Peikestokken, holder du i en avis med en 50 år lang historie. Avisen som ble startet opp i 1966 har siden den gang utviklet seg veldig. Den mest synlige endringen er så klart utseende og formatet. Peikestokken har gått i fra å være trykket på vanlig avispapir, til magasinformat med papirsider, til dagens utgave i glanset papir. Men den største endringen er nok uansett skjedd i innholdet til studentavisen. Her er et lite innblikk i hva som stod i avisa i 1996.

3. INTET SEXPARADIS

Tekst: Lars Hægeland

1. SAMMENSLÅING AV HØYSKOLER, 96-EDITION Det er ikke bare nå for tiden at sammenslåing av høyskoler er et tema. I denne utgaven av Peikestokken var det problemer med sammenslåingen av Distriktshøgskulen i Møre og Romsdal og Lærarhøgskulen i Volda. Redaktøren er svært kritisk til det han kaller administrativt rot.

2. KROA VAR FØR ROKKEN

Kroa var forløperen til Studenthuset Rokken og trakk mange studenter. Slik er det en annerledes kveld på Kroa blir omtalt. «Hva er det egentlig som skjer her nede, som vi andre ikke ønsker eller våger å ta del i? Bortsett fra at det er andakt eller forkynning, og at forsamlingen deler den kristne tro, er ikke forskjellen så stor. Det sosiale samvær virker like viktig. Og ingen skal fortelle meg at folk kjedet seg».

8

peikestokken_april.indd 8

Det virker som at nesten ingen saker var for store for Peikestokken, men nesten ingen for små heller. For hva er vel mer viktig i en utenriksspalte enn at radiostudent Anne har vært på karneval i Rio? Den verdensvante studenten kan blant annet fortelle oss at det ikke er så stort sexpress på karneval som folk tror.

«Mange forbinder karnevalet i Rio med korte glimt av lettkledde damer i heftig dans. Slike bilder får kanskje mange til å trekke assossiasjoner til karnevalet som et sexparadis. – Selvfølgelig er de lettkledde, det er jo 40 varmegrader der nede... Og selv om folkene (særlig menn) er ganske nærgående, og ofte søker kroppskontakt, opplevde Nina aldri noe sexpress. Jeg tror dette med kroppskontakt bare er en del av kulturen deres». 4. ÅTTITALLS-PARTY

I Peikestokken nå til dags kan man ofte

se anmeldelser av forskjellige produkter og musikk. I marsutgaven i 1996 anmelder journalist Audun Larsen et åttitalls-party, og han var ikke særlig begeistret.

«Jeg var på åttitalls-partyet som ble arrangert på Kroa for noen dager siden. Den var i grunnen ikke så festlig - bortsett fra musikken var det ikke så veldig åttitalls heller. Men det ga meg i alle fall visse assosiasjoner». 5. VÅRSLEPP PÅ PORSE

Det er tydelig at Porse nok var noe annet før enn det er i dag. I denne annonsen ser vi hvilke artister studentene kunne glede seg til våren 1996.

6. NYHETSMELDINGER FRA HELE LANDET

Nittitallet markerte begynnelsen på internett og de digitale hjelpemidlene vi har i dag. Det var imidlertid tydelig at nyheter ikke spredde seg like raskt som nå. I spalten ”landet rundt” kunne studentene få med seg studentnyheter fra hele Norge.

APRIL 2016

30.03.16 12:55

1

2

6

5

peikestokken_april.indd 9

30.03.16 12:55

| NYHEITER |

DEN NYE VOLDINGEN 10

peikestokken_april.indd 10

Gjennom fotball og jobb fikk Daniel seg venner

APRIL 2016

30.03.16 12:56

| NYHEITER |

Daniel har to jobber og er tømrerlærlig i Volda. Livet har tatt en drastisk vending siden den gangen han flyktet hit for syv år siden.

Tekst: Ane Mørk

Tekst og foto: Helene Solheim

Hvordan er det egentlig å komme til et helt nytt land? En helt ny plass, med annerledes natur, ukjente mennesker og en fremmed kultur. Hva er den magiske oppskriften på å kunne skli inn i et samfunn som en av beboerne? Vi møter den 29 år gamle eritreeren Daniel Kibreab. Han kom til Norge i 2010, og har bodd i Volda de siste fem årene. – Jeg fikk meg ganske fort en jobb, og på den måten var det ikke vanskelig for meg å bli kjent med nordmenn. Du må være aktiv og delta på ting som fotball for eksempel, forteller den unge mannen som sitter foran oss. Han har nettopp kommet hjem fra jobb. Sammen med en medarbeider bygger han hus ved den gamle fergekaia i Ørsta. I tillegg arbeider han tre ettermiddager i uken på Rema 1000 og har helgevakter på Det Grønne Treet i Volda. Når vi spør hvorfor Daniel jobber så mye, svarer han med gebrokken sunnmørsdialekt; – Ej lika å jobbe. Ej treng noko å drive med heile tida.

peikestokken_april.indd 11

Da Daniel først kom til Volda, gikk han på norskkurs i åtte måneder. Deretter begynte han på videregående skole. – Det ble bygg- og anleggsteknikk på yrkesfag og nå er jeg tømrerlærling, forklarer han. I tillegg til jobb har Daniel aktivisert seg på andre områder. Han elsker både basketball og fotball. Hjemme i Eritrea spilte han i 2. divisjon i basketball. Her i Norge har han spilt på fotballaget INTER, et internasjonalt fotballag med folk fra hele verden. Alle på laget holder til i Volda, og de kommer fra Eritrea, Somalia, Afghanistan, Palestina og Romania. Kun treneren er norsk.

“

Jeg hadde ikke noen ordentlig plan, jeg ville bare vekk fra Eritrea Vanskelige nordmenn Veien inn i det norske samfunn høres kanskje lett ut, men overgangen fra storbylivet i Eritreas hovedstad Asmara har vært stor. Fra en knapp million mennesker til vesle Volda med sine syv tusen innbyggere kan Daniel fortelle at omveltningen var vanskelig:

– I starten likte jeg meg ikke noe særlig godt. Det er ei veldig lita bygd og nordmenn er vanskelige mennesker. Ved første møte virker de veldig innestengte og usosiale. Heldigvis stemmer ikke dette når du først blir kjent med dem, da er de faktisk veldig sosiale, smiler Daniel. Landet uten demokrati Hjemlandet hans, Eritrea, er en tidligere italiensk kolonistat som i 1993 ble erklært uavhengig fra Etiopia etter flere tiårs borgerkrig. Da tok frigjøringslederen for opprørsgruppen Isaias Afewerki over som president, og har styrt landet siden. Eritrea har ikke holdt noen form for demokratisk valg siden presidentvalget i 1993, og uavhengig media har vært ulovlig i landet siden 2001. Landet ble kåret til å ha lavere pressefrihet enn Nord-Korea i 2010 av Reportere Uten Grenser. Når vi spør Daniel om å beskrive landet sitt, kan han ikke fortelle oss så mye. Eritreeren kjenner bare til hjembyen Asmara. – Vi har ikke lov til å reise og besøke andre steder i landet. Staten er redd for at vi skal prøve å flykte hvis vi drar på ferie til lavlandet som grenser mot Sudan, sier Daniel. Det er stille i stuen til Daniel. Når han forteller, knytter han hendene sammen og sukker.

APRIL 2016

11

30.03.16 12:56

| NYHEITER | – Eritrea er et diktatur. Før du er ferdig med videregående er det ganske greit, men så fort du har fullført elleve års skolegang, blir du innkalt til to års militærtjeneste. Både gutter og jenter må stille. Uten militærtjenesten får man heller ikke studere ved høyere utdanning. Etter det bestemmer staten hvilken utdanning du skal ta videre. Uten mitt samtykke ble det bestemt at jeg skulle bli lærer. Dermed fullførte jeg og jobbet ett år som lærer før jeg bestemte meg for å rømme landet. Flyktet Daniel betalte bakmenn for å frakte seg selv og en kompis fra hovedstaten Asmara til en annen hovedstad. Khartoum i Sudan. – Jeg hadde ikke noen ordentlig plan, jeg ville bare vekk fra Eritrea, forklarer Daniel.

12

peikestokken_april.indd 12

Han bestemte etter ett år i Sudan at ferden måtte fortsette. – Det var ikke trygt for oss der. Dermed valgte vi å søke sikkerhet i Europa. 29-åringen hadde ingen papirer på seg da han forlot hjemmet, og hele veien fra øst i Afrika til nord i Europa reiste han ulovlig. Fra Sudan betalte han 8000 dollar for å komme seg til Stockholm. Fra Stockholm tok han bussen over norskegrensa til Oslo. Der ankom han et transittmottak hvor han bodde i en måned før han ble sendt videre til Volda som asylsøker. Allerede etter en måned fikk han oppholdstillatelse. Dette betydde derimot ikke så mye for Daniel. – Før jeg kom til Norge, visste jeg ikke at man måtte søke om opphold for å få bli i landet, ler han.

Drømmer for fremtiden Tilbake i hjemlandet Eritrea, bor fremdeles foreldrene og de to søstrene hans. Daniel forteller at den ene søsteren nå er inne til militærtjeneste, mens den andre er syk. Moren har alltid vært hjemmeværende og faren er nå pensjonist. Det er snart åtte år siden han så familien sist. – Jeg snakker ofte med dem på telefon. Foreldrene mine sier de har det fint, men jeg vet ikke om de sier det for at jeg ikke skal bekymre meg. Daniel gir oss et skjevt smil. På tross av alt det tunge, ser han lyst på fremtiden. Til høsten skal han ta fagbrev som tømrer. – Jobb er som sagt viktig, jeg vil bo der jeg får arbeid. Etter fagprøven vil jeg jobbe som tømrer, etter hvert kjøpe hus og stifte familie, smiler han forhåpningsfullt.

APRIL 2016

30.03.16 12:56

#

PEIKESTOKKEN

Del hverdag og fest, bruk #peikestokken! APRIL 2016

peikestokken_april.indd 13

13

30.03.16 12:56

| NYHETER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT | BILDESPESIAL

SUSANNE SUNDFØR Torsdag 17. mars var Susanne Sundfør tilbake i Volda for første gang siden 2012, og spilte utsolgt konsert for et stappfullt Rokken. Sang etter sang fikk hun publikum med seg, og det hele ble avsluttet med at Sundfør omfavnet publikum med et glitterregn fra scenen.

14

APRIL 2016

Foto: Siv Kristin Hovland og Malin Nordby Kvamme

peikestokken_april.indd 14

30.03.16 12:56

| KULTUR |

APRIL 2016

peikestokken_april.indd 15

15

30.03.16 12:56

| KULTUR |

VEGEN TIL FESTIVAL I 20 år har nære og fjerne samlet seg i Volda for å være med på den norske Dokumentarfilmfestivalen. DokFilm er arrangert ene og alene av frivillige som legger inn en stor innsats allerede et år i forveien.

Tekst: Vilde Aurora Foto: Siril Marie Drevland Klyve

Borgersen

For at festivalen skal ha telt, filmer og øl trengs planlegging. For at prosessen skal gå lettere arrangerer styret arbeidshelger hvor de som trenger det kan møtes. Det gjelder både de elleve i styret og de underansvarlige som har fått tildelt ulike ansvarsområder.

Logistikk og grafikk Frokosten blir servert klokka ti under årets første arbeidshelg og de runde bordene i miljørommet i Berte Kanutte-bygget ved Høgskulen i Volda fylles av unge engasjerte sjeler. Midt i rommet står Sondre Styrk foran et whiteboard. Stemmen hans høres utover rommet mens han tegner og peker. Som logistikkansvarlig er det nok å henge fingrene i, og festivalområdet er sirlig tegnet opp, telt og gjerder og det hele. Grafisk ansvarlig, Shervin Danai forteller at årets festival har temaet fremtiden. Dette er til ære for de 20 årene DokFilm har vært

16

peikestokken_april.indd 16

her i Volda. – Jeg ville se hvordan Volda og DokFilm ser ut i tiden som kommer. Derfor har vi med de kjente byggene i Volda samt flyvende biler, forteller Shervin mens han peker på plakaten. – Vi skal samarbeide med kommunen om feiring av årsdagen. I tillegg vil det under prisutdelingen for filmskaperne på lørdagen under festivalen bli lagt ekstra stas på bransjen. For publikum blir bursdagen markert med beste minne på tavle eller sosiale medier. Alt dette er fremdeles under planlegging, sier festivallederen, Silje Slang Lutnæs.

Verdens triveligste festival En av to arrangementansvarlige, Johanne Kristensen Sandvik, understreker viktigheten av det sosiale. Festivalen er ikke selverklært verdens triveligste uten grunn. – Vi jobber for å gjøre festivalen hyggelig ved å arrangere fester for de frivillige. Uten dem er DokFilm ingenting. Fordi passene til festivalen ikke er så dyre er det ikke alltid for pengene sin skyld at man er med, da er det viktig at det er gøy å være med. Vi synes de frivillige fortjener en fest. I tillegg til dette ordner Johanne og hennes

medansvarlige overnatting for gjester som kommer til bygda for festivalen. DokFilm hjelper til med å lage kontakt mellom partene slik at alle kan få et sted å sove i april. Problemer oppstår når mennesker er ute i siste liten sier Johanne. Selv om de begynner planleggingen tidlig er det ikke dermed sagt at det blir stressfritt, det er mange som melder seg i siste liten og lager ekstra arbeid.

Når 170 skal bli 70 Uten film blir det ingen dokumentarfilmfestival. Marit Eide skal sammen med Silje Dammen sette sammen programmet. Nærmere 170 lange og korte dokumentarer har meldt seg på og av de er det omtrent 100 som ikke kommer med. – Vi ser alle filmene, gir dem poeng og diskuterer sammen etterpå for å komme frem til hvilke filmer som skal være med, forteller en fornøyd Marit som er ferdig med å se alle filmene tre dager før fristen de hadde gitt seg selv. Programmet skal være ferdig laget til 8. mars. Festivalen går av stabelen onsdag 20. april og varer til søndag 24. Frem til det venter enda en arbeidshelg og flere møter for de involverte.

APRIL 2016

30.03.16 12:56

Der ingen skulle tru

| KULTUR |

at nokon kunne brew

Vi eglet oss innpå de internasjonale studentene for å se hvor integrert de er blitt på bryggefronten. Overraskende mange var allerede i full promillesving. Vi tok en prat med fire internasjonale bryggere.

Tekst: Siri Nilsen Ahmer

Tekst: Edda Drægni Foto: Dagfinn Graneng

Da Markéta (20) og Noemi (22) fra Tsjekkia flyttet inn i ny studenthybel på Porse, møtte de et foreldreløst vinbryggeri på verandaen. – Da jeg så utstyret, tenkte jeg at man var nødt til å være ekspert for å drive med brygging på egenhånd, sier Markéta. Kort tid senere oppdaget hun at venner i Volda holdt på med både øl- og vinbrygging. Da de sa det var barnemat, bestemte hun seg for å gi det et forsøk.

Gjæring til gangs Jentenes første hvitvinsbrygg, står nå til gjæring i gangen. Begge er spente på hvordan det kommer til å smake. – Vi gleder oss. Det er som babyen vår. Vi så dens første steg når det begynte å boble fra dunken, sier Noemi mens hun ler. Dunken på 23,5 liter har fortsatt 14 dager igjen til termin. Navnet på deres håpefulle hvitvin er Vínečko bílé.

Hemmelig ingrediens Selv om jentene er nybegynnere, brygger de litt utenom det vanlige. Etter tips fra en annen brygger, har de blandet inn eplejuice istedenfor vann. – Juice er bedre fordi det allerede inneholder litt sukker og god smak, sier Markéta. Som rosinen i pølsa, har de tilsatt sin egen (ikke lenger) hemmelige ingrediens: En hel pakke rosiner. Noemi sier hun ønsker å brygge øl fordi det er det hun vanligvis drikker. – Men tsjekkisk øl er det beste i verden, og jeg vil ikke ødelegge min gode erfaring med øl!, utbryter venninnen Markéta. Markéta forteller hun skal fortsette å brygge vin når hun kommer hjem til Tsjekkia. Der har hun en venn som har mye bryggeerfaring. – Da vil jeg eksperimentere mer, og brygge vin med løvetann og ulike bær. Bransjemester – Okey, bare sånn at dere er klar over det: Jeg er den beste bryggeren i Volda. Britiske Matthew (21) begynte å brygge med to internasjonale studenter for ca. en måned siden. – Kanskje litt lenger. Den første rødvinsdunken

var borte etter en uke, sier han. Nottinghamgutten forteller at han og kompisen gikk innom alle butikkene de første dagene i Volda, for å sjekke hvilke øl de kunne kjøpe med høyest alkoholprosent til lavest mulig pris. Dette var før de hørte at det var mange som brygget alkoholen selv. – Det å prøve å finne økonomiske måter å bli full på, har alltid vært noe vi har hatt i bakhodet. Vi måtte bare prøve det ut.

All 4 wine and wine 4 all Guttene høstet imidlertid ikke overskudd da deres første rødvinsbrygg var ferdig. – Vi inviterte seks personer til smakskalas da den var klar. Kvelden etter holdt vi fest der vi lagde etiketter hvor det stod «All 4 wine and wine 4 all». Denne prosedyren gjentok vi to ganger. Deretter var det tomt. Matthew forteller at vinen smaker godt, så lenge man ikke lukter på den. – Den første slurken er alltid en kamp, sier han med et smil. Etter man har drukket litt, er den et sted mellom OK og god, tilføyer han. På spørsmål om de besitter noen form for måleverktøy for å vite hvor høy alkoholprosent vinen deres inneholder svarer han, – Vi er studenter og lever på budsjett i et dyrt land. Vi kan ikke ta oss råd til slikt. Vi bare ser den an etter smaken. Matthew ser tenkende ut i rommet. – Og effekten. Budbringeren Marian (22) fra Slovakia begynte å brygge vin i januar. – Jeg spurte om noen ville være med, fordi jeg ikke ønsket å være den alkoholiserte typen som lager tjue liter vin til seg selv. Heldigvis fant jeg en tysk jente i hybelkorridoren som ville være med. Sammen dro de til Europris der de fant alt de trengte. Bortsett fra én sentral del. – Det overraskende var at alt rundt her står på engelsk, men instruksjonene som fulgte med pakken var kun på norsk. Da måtte de lete etter en nordmann. – Hvor fant du henne? – I underetasjen. Marian har allerede brygget en dunk som han ble veldig fornøyd med. – Jeg synes vinen ble veldig god. Den smakte bedre enn de andre jeg har testet rundt om. Han kaller vinen for eplevin, fordi vennen hans

fra Trondheim anbefalte han å skifte ut vannet med eplejuice. – Han studerer kjemi, og hadde eksperimentert med det på forhånd, sier Marian. – Det er på en måte min hemmelige ingrediens, men jeg forteller det til alle. Nå forstår vi hvem som har tipset de tsjekkiske jentene om trikset. Marian forteller videre at han er glad i eplevin fordi det var det han startet med som femtenåring. Det bringer tilbake gode minner, sier han.

Du er ingen Jesus Eplebrygget har fått navnet Château du Heltne. – Château betyr «lille slott», forklarer Marian, som bor i studenthybel på Heltne. Når vi spør om han planlegger å brygge øl, får vi en overraskende reaksjon. – Øl er noe hellig. Jeg skal ikke tukle med det, Slovakia er en ølnasjon. – Jeg tror ikke man klarer å lage bedre øl enn det i butikken under gjeldende studieomstendigher. Han avslutter med et par tips til nybryggere: – Hold riktig temperatur! Lokket må være skikkelig på. Ellers risikerer du en overraskelse på 23,5 liter med eddik. – Du er ingen Jesus, og kan ikke gjøre vann til vin. Virkelig, bruk eplejuice!

Markéta.

Noemi.

Matthew.

APRIL 2016

peikestokken_april.indd 17

17

30.03.16 12:56

| KULTUR |

FIRE KRONER HALVLITEREN Tekst: Siri Nilsen Ahmer

Tekst: Edda Drægni Foto: Lise Musum Stangvik

Han kaller seg Fjøl og lager sine egne øloppskrifter. Sigbjørn Melvær (25) startet å brygge for fire år siden, og har fortsatt smaken for øl. En lyd som minner om en kinesisk gong dirrer idét han knipser til kjelen bak seg. – Den rommer 52 liter, sier han. Kjelen skal ha mye av æren for hva som har vært på ferde de siste årene. – Den kostet 3000, men man går kjapt i null. Gjennomsnittsbrygget ligger på 3-5 kr halvliteren. Per dags dato har Sigbjørn smakt på over 900 forskjellige øl og Fjøl er navnet på Sigbjørns husbryggeri. – Jeg begynte å kalle meg Fjøl for to år siden. Det er flere ting som ligger i det navnet: Fjell, øl, og fjøl fordi jeg står på snøbrett, surfebrett og skateboard. Smørlig debut Første gang Sigbjørn brygget, smakte det smør. – I starten var jeg ikke flink nok med renslighet. Da det andre brygget gikk drastisk bedre, fortsatte interessen. – Jeg fikk det til, og synes fortsatt det er like kjekt. På kjøkkenbordet står en krukke med plommelikør. – Den forrige krukken var sykt søt. Den er borte for lenge siden. Disse er fra en annen kurv, sier han. Selvmalt korn Sigbjørn og de han bor med maler selv kornet som brukes i ølet. Beviset er en kornkvern de har liggende, og et skap fullt av halvmetersekker med varierende korn. – Vi har en ny levering på vei nå. En er imidlertid ikke nødt til å bruke korn for å brygge øl. – Man kan også gå på butikken og kjøpe den

18

peikestokken_april.indd 18

Hjemmelaget meskekar: Guttenes ombygde kjøleboks, «meskekaret», rommer 50 liter. Brygget ligger her en times tid og mesker til det er nedkjølt. – En kjøleboks isolerer varmen ute. Det vil si den også kan isolere varmen inne. Vi har bygget en sil i bunnen av boksen, så vi får væsken ut igjen, forteller Sigbjørn Melvær.

sirupen de selger, sier Sigbjørn. Guttene på sin side, finner det artigere å male kornet selv, og synes at korn gir et enda bedre resultat. – Først og fremst gir korn oss friheten til å bestemme hvilke smaker vi kan få ut av ølet. Sigbjørn mekker øloppskrifter selv. Å plukke ut en favorittingredisens klarer han ikke. Istedenfor snakker han varmt om et hveteøl som

de har brygget mange ganger med appelsin og sitrongress. – Den er veldig poppis, sier han og legger til at hveteølet passer fint etter en skitur og i vårsola.

Som å lage mat Sigbjørn begynner å forklare hvert trinn i ølbryggingen. Grundig innføring i gjæring,

APRIL 2016

30.03.16 12:57

| KULTUR |

Fjøls tips til nybryggere: 1. Kjøp deg to dunker. Kjøp ekstraktsettene. Prøv litt, og kjøp gjerne skikkelig humle og gjær fra bryggebutikker på nett.

2. Tenk gjerne “hva liker

jeg?”. Sannsynligvis går det første brygget skeis, og smaker høgg. Som leder til tips nummer tre.

3. Vær nøye med renFestivalglad: Sigbjørn har tidligere brygget øl i anledning både Dokfilm- og X2-festivalen.

Korn: En sekk med korn koster cirka 300 kroner.

mesk, vørter og det faktum at øl og pils ikke er synonyme, får oss til å forstå at det ligger gjennomført undersøkelse og forståelse bak et vellykket brygg. Det hele gjør at vi må spørre om han ser på seg selv som en kjemiker. – Jeg må jo forstå meg på de prosessene som skjer under brygging, men det er ikke så vanskelig. De har fått til dette i mange tusen år. Selv om det er mange prosesser, har en god tid mellom dem. Sigbjørn sammenligner ølbrygging med å være flink på kjøkkenet. – Evner du å få til gode smaker i en gryte, så er det litt som å lage øl, ikke sant? Når man nærmer seg slutten er renslighet viktigst, er man flink på det, går det stort sett bra. Da smaker det ikke smør. Gjæring skjer i andre etasje. I følge Sigbjørn holder vaskerommet ideell bryggetemperatur på 20 grader. Det forklarer pallene med ølkasser som står stablet oppetter veggen. Vi har ikke sett så mye øl siden russetiden. Tror vi. Så tar han oss med til lagringskjelleren. – Her nede er det stabilt fire til ti grader. Det er veldig fin lagringstemperatur, der smaken fortsetter å utvikle seg.

blir det brygget cider og blåbærvin i kollektivet. – Og Corona. Vi tenkte vi skulle være litt crazy. – Du brygger jo alt mulig? – Cider, vin og Corona er prosjekter jeg har gående med kompiser. Det er bryggekultur. Vi er primært ute etter gode smaker, ikke bare billig fyll. Selv om det er en heldig bieffekt, humrer han. Sigbjørn synes noe av det mest spennende ved bryggeprosessen er å se for seg hvilke elementer som kan komplementere hverandre, og på forhånd regne ut til hvilke tidspunkt ingredienser skal tilsettes. Rett og slett å få smakene til å samspille. – Det er kjekt og holder meg kreativ. Sånn som han der, sier han og nikker mot medboer, Erlend. – Han brygger chillihonningøl.

Chillihonningøl Selv om Sigbjørn blir oppfattet som en ølkar, er han også glad i vin. Som sideprosjekt til ølet,

Hobby, ikke arbeid Han stopper oss kjapt når vi spør om han har tenkt å starte sitt eget mikrobryggeri. – På ingen måte. Jeg er ikke interessert i å gjøre hobby om til arbeid. Jeg har fulgt mange bryggerier fra starten av, og den store mengden gjør det mye vanskeligere fordi det er så mye som må tas høyde for. Jeg liker meg i det små, avslutter han.

slighet av alt som er i kontakt med ølet. Det går an å kjøpe steriliseringsmiddel spesiallaget til ølbrygging.

4. Drikk forskjellig øl

de neste byturene. Ved å prøve ut ulike typer øl, får man et bedre inntrykk av hva man vil ha smaksmessig.

5. Det er ikke dumt å lese

seg opp. Sigbjørn anbefaler det norske ølbryggerforumet Norbrygg, og boken “Fra hånd til munn”.

Butikkfavoritt for nå: Ølet Sigbjørn har kjøpt hyppigst på butikken i det siste er pale ale.

APRIL 2016

peikestokken_april.indd 19

19

30.03.16 12:57

| KULTUR |

STEMPLET ELLER IKKE?

Student eller ikke student. Forblir stempelet du får ved inngangen på Rokken en lørdagskveld på håndleddet ditt? Eller stemples du også i pannen for resten av kvelden?

Tekst: Kaja Marie Andreassen

Tekst: Hilde Aalvik Foto: Dagfinn Graneng

På gulvet ligger et klissete lag av øl, snus og rusbrus som gjør det vanskelig å løfte opp føttene, enten du har tatt fram de høye helene, eller bare de slitte conversene. Noen står litt kleint og digger ved bardisken, andre våger seg ut på dansegulvet med brask og bram som om det var bardisken på Rhodos. – Jeg føler kanskje mange studenter ser på de lokale som litt slitsomme og annerledes. Det er mange som ikke gidder å dra ut på Rokken hvis det ikke skjer noe mer eller noe annet enn bare disko, fordi da er det gjerne flest lokale der. Jeg føler kanskje at det er en liten «oss» og «dem» kultur på gang, sier sosionomstudent Mari Stavdal. Men hvem er egentlig vi, og hvem er egentlig dem? – Vi har jo alltids stereotypene. Ungkar med dobbeltseng, ørsting med tresko og Volvo 240.

20

peikestokken_april.indd 20

APRIL 2016

Rokken tiltrekker seg som oftest ikke disse typene, forteller Tormod Malvin Sæther.

Liten forskjell Sæther er vakt på Rokken. Han merker selv ikke så stor forskjell på lokale og studenter, men kan fortelle om typiske «Ørsta-kvelder.» – Disko før stipend er en typisk Ørsta-kveld. Da er det flere folk fra videregående her, de er yngre og man merker en viss forskjell. Jentene er mer fnisete og guttene knuffer mer på hverandre. Jeg tror det er mer fordi de de er på et annet stadie i livet, ikke nødvendigvis fordi de er lokale, sier han.

“

Vi har jo alltids stereotypene. Ungkar med dobbelt-seng, ørsting med tresko og Volvo 240. Rokken tiltrekker seg som oftest ikke disse typene

Passer egentlig de lokale inn i disse stereotypene? Vilde Flem fra Ørsta merker ikke noen markant

forskjell på seg selv og studentene. For henne er en god kveld på Rokken en kveld med mange kjente, hvor hun har piffet seg litt ekstra opp. – Alle i min omgangskrets drar på Rokken når de skal ut. Noen forskjeller er det jo. De lokale pynter seg ofte mer enn det studentene gjør, med hæler og kjole, forteller hun.

Lykke på Rokken Motsetninger tiltrekker. Silje Martinsen fant kjærligheten på Rokken. Han var lokal. – Jeg møtte faktisk min nåværende kjæreste på Rokken, gjennom en felles venn. Rokken er et sted man kan møte nye mennesker, uavhengig av yrke og studieretning, noe jeg setter veldig pris på, sier Martinsen. Har stemplene student og ikke-student egentlig så mye å si? For noen er det avgjørende, for andre har de ingen betydning, og for enkelte har stemplene smeltet sammen. Kanskje bør vi alle bli flinkere til å løfte blikket litt opp fra stempelet og se på personen som bærer det. Det vaskes uansett bort i dusjen i morgen.

30.03.16 12:57

VÅR & SPREDTE LÅR

| KULTUR |

Lysere dager, varmere temperatur og snø som smelter. Det er ingen tvil: nå er det vår i lufta. I dyreriket betyr vår parringstid, men hvordan påvirker årstiden menneskekroppen? Tekst: Tiril Mettesdatter Solvang og Trude Furuly

Foto: Nicolay Woldsdal

Med våren kommer bedre humør, mer energi og økt sexlyst, noe vi kan takke solstrålene for. Disse har en fantastisk effekt på oss levende organismer - spesielt når det kommer til sexlyst. Moder sol påvirker kroppen vår fordi hun endrer produksjonen av stoffene melatonin, endorfin, dopamin, testosteron, oksytocin og serotonin. Dette høres komplisert ut i første omgang, men her kommer forklaringen:

Økt sol på kroppen betyr flere hormoner i sving. Kroppen bobler over av hormoner om våren, og noe av det som gjør oss mer kåte og opplagte er en hormon-cocktail bestående av disse stoffene:

ENDORFIN

En nevrotransmitt, som er en kjemisk forbindelse som overfører en nerveimpuls fra en nervecelle og over til en annen. Endorfin er ofte kalt kroppens eget morfin. Stoffet er smertelindrende og gir en følelse av velvære. Det skilles ut i kroppen når vi blir forelsket.

DOPAMIN

Nevrotransmitter, nevrohormon og nevromodulator. Kroppens lykkehormon. Påvirker belønningsenteret i hjernen. Stoffet gir en følelse av tilfredshet og lykke og skilles ut i hjernen ved orgasme.

TESTOSTERON Androgent steroidhormon. Produseres i testiklene til menn og i eggstokkene hos kvinner. Testosteron spiller en viktig rolle under puberteten, både hos kvinner og menn. Hormonet gjør også at vi opplever seksuell lyst.

SEROTONIN

Nevrotransmitter. Er med å styre appetitt, sexlyst, humør, søvn og kroppstemperatur.

OKSYTOCIN

Et hormon og en nevrotransmitter. Gir en velvære-følelse og skilles ut ved berøring, både av den som berører og den som blir berørt. Hormonet produseres hos både kvinner og menn etter orgasme, og bidrar til sammentrekninger i prostata hos menn og vagina hos kvinner. Det hele begynner idet sollys treffer øynene våre. Når lyset går gjennom øynene og netthinnen bremser det produksjonen av melatonin, et hormon som gjør oss trøtte. Mer lys og lengre dager gjør oss mer opplagte. Samtidig som produksjonen av melatonin går ned, økes produksjonen av stoffene serotonin og dopamin. Hormonene gir en sprudlende følelse av lykke og velvære. Serotonin regulerer blant annet seksualitet og lykkehormonet dopamin er med å styre senteret for lyst i hjernen vår. Dette er også et av hormonene som skilles ut

i hjernen under orgasme.

Kvinner mer våryre? Som med mye annet er ikke økt sexlyst noe som gjelder for alle. Begge kjønn er i hvertfall ikke like kåte på samme tid, skal vi tro forsker Arne Holte ved Folkehelseinstituttet. Han har studert sammenhengen mellom sexlyst og sollys blant unge i Finnmark. Holte har funnet ut at kvinner har størst sexlyst i april og mai, og at menn ikke når den samme sexlyst-toppen før i august. Det ser ut til at kvinners sexlyst følger lyset ganske nøyaktig, i motsetning til menn som ikke følger lyset like mye. Holte har ikke klart å finne noe godt svar på hvorfor det er slik. En logisk forklaring på at man blir mer kåte om våren kan rett og slett være fordi vi går mer lettkledd. Både kvinner og menn kan bli tent av å se bar hud. Flere sexologer trekker frem dette som en forklaring på økt sexlyst ved siden av de hormonelle forklaringene. Lysere og senere kvelder, økende temperaturer og mindre klær, kombinert med alkoholiserte sosiale sammenhenger = mer sex. Om du kjenner at det kribler litt ekstra i buksen nå for tiden kan du skylde på kroppen og dens indre biologi. For deg som er singel og kåt er det bare å håpe Gislefoss melder stor sol hele våren!

Alt om skrotten er et radioprogram om kropp og helse. Du kan høre mer fra Alt om skrotten på Volda Studentradio. APRIL 2016

peikestokken_april.indd 21

21

30.03.16 12:57

| KULTUR | HANGOVERSPALTEN Tekst: Sunniva Agnete Trøen Foto: Dagfinn Graneng

– DETTE ER EN AV DE JÆVLIGSTE DAGENE JEG HAR HATT Like sikkert som at det blåser på Vestlandet, er det at hangoveren kommer sigende etter en fuktig kveld på byen. I denne spalten finner du dessverre ikke kuren mot fyllesyke, men kanskje en følelse av at du ikke er alene. Kjært barn har mange navn, men bakfylla har like mange! «Vi er noen som er oppe og går» lyder meldingen som tikker inn på telefonen denne søndagsmorgenen. Dagens hangover skal observeres i et kollektiv under adressen Legene 8, også kjent som Kreml. Her bor journaliststudentene Kamilla, Torgeir, Sigurd, Peder og Michelle, og kvelden før har de bydd opp til bursdagsfest. Jeg blir møtt av en redusert Kamilla i døra. I det jeg stiger inn i gangen blir jeg advart om husets tilstand, men jeg har da vært ute en vinternatt før. Det første som møter meg er gliset til Siv Jensen. På veggen henger en massiv plakat av finansministeren dandert med lyslenker. – Vi er alle sosialister, så da synes vi det passet seg.

Noen av gutta i kollektivet dro på hustrykkeriet og fikk tak i den største versjonen som var mulig å få printet ut, forteller Kamilla. Resten av stua består at vegger tapetsert i plakater, sofaer av ymse kvalitet og et stort Palestina­ flagg. I tillegg dekker ølbokser og vinflasker store deler av rommets areal.

22

peikestokken_april.indd 22

Jeg slår meg ned i sofakroken og trekker inn den tunge lukten av gammel øl. På tv­-en bommer skiskytter Tiril Eckhoff på et skudd eller tre for mange, og skuffelsen er et faktum. Torgeir har bestemt seg for å velsigne oss med sitt nærvær, og er noe mer klein enn resten av gjengen. – Dette er en av de jævligste dagene jeg har hatt, sier han mens han finner seg til rette med hodet ned i sofaen. Gjengen begynner å fortelle om kvelden før, og minnene kommer sakte men sikkert tilbake.

– Det var veldig bra stemning og jevnt over en veldig bra kveld. Vi arrangerte blant annet Voldas største hesteveddeløp (journ. anm. drikkelek), og hadde både HMS­og PR­-ansvarlig, sier Torgeir. Kamilla legger til at det ble arrangert andakt i stua, da et eksemplar av det nye testamentet var tilgjengelig og hun kommer fra Bibelbeltet. Den ble avsluttet med en skål, noe som kanskje oppsummerer kvelden best.

APRIL 2016

30.03.16 12:57

| KULTUR |

Peder kommer også sigende inn i stua med smoothien i handa.

– Å dra på topptur rett før festen er ikke det smarteste vi har gjort. Vi gikk opp på et fjell på andre siden av fjorden, og det kjenner jeg på formen i dag, forteller Peder. Noe fylleangst er det derimot lite å finne av i kollektivet. Samtlige av kollektivets beboere tar foreløpig gårsdagens eskapader med knusende ro, og er mer stressa over hodepinen.

– Jeg pleier som regel å drite meg ut over telefon, men i går var heldigvis alle jeg pleier å fylletekste til stede, forklarer Kamilla.

Etter hvert innser noen at det er på tide å begynne å rydde opp etter gårsdagen, og pose etter pose blir fylt til randen. Det brune bunnslammet fra ølboksene helles over i plastikkglass, og bærer sterkt preg av å ha marinert sammen med porsjonssnus over natten. Når det verste er tatt, finner også Sigurd veien til stua. Han har nok en dårligere dag enn de fleste, og bakfylla

peikestokken_april.indd 23

blir kurert med to ostesmørbrød. For Kamilla må det derimot sterkere midler ting, og turen går ned mot bygdas eneste søndags-åpne butikk med tomflaskene i bagasjerommet. Vi er ikke de eneste som har tatt turen til butikken, og møter på flere av gårsdagens helter, som også er ute etter helbredelse.

“

Å dra på topptur rett før festen er ikke det smarteste vi har gjort

Det blir kjøpt inn både snus, brus og potetgull ­– en klassiker dagen derpå. Resten av dagen skal journalistene tilbringe på sofaen med Harry Potter på skjermen, og jeg, som ikke har hatt en like røff natt, ser muligheten til å takke for for meg. Hvorfor prøve å fikse noe som ikke er ødelagt?

APRIL 2016

23

30.03.16 12:57

| NYHETER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

MYTHS OF CREATION AND DESTRUCTION Tekst: Paula Scortaru

Since ancient times, human beings have been concerned about unravelling the mysteries of the universe. Today, science provides solid facts for us, but in primitive times people were guided by something else; religion and what we call mythology. With Norse mythology, you are plunged into a timeless void, where nothing exists, and even your senses leave you. There’s only one supreme ruler watching over this kingdom of nothingness, and that is Chaos. You are trapped between two opposing realms: Múspellsheimr, the realm of fire, and Niflheimr, the realm of ice and cold. The void also whispers you its name: Ginnungagap.

Yes, you are guessing right; this is the beginning of the universe according to the ancient nordic culture. Soon, these two opposing forces meet in the void of Ginnungagap and the result of this encounter is the first being to come into existence, the primordial giant Ymir. From his left armpit the first man and woman are born, while from his legs the frost giants (Jötnar) come into existence, making Ymir the father of the race of giants. Everything seems peaceful and stable, but the first gods (or Æsir), Odin, Vili and Vé, are born and they kill Ymir and most of the Jötnar. From Ymir’s body they shape the world of humans: from his flesh they make the earth, from his blood the oceans, seas and lakes and from his bones and teeth the mountains and rocks. His

24

peikestokken_april.indd 24

APRIL 2016

skull is used for the sky and Odin finds two Jötnar, Sól and Máni, who take the role of the sun and moon. Thus the world is created and so is time, with the passage of days and nights due to the two giants being constantly chased by devouring wolves. Now don’t get too used to this Norse world because Chaos has some other alternate worlds in store for you. This time, on the old Hellenic plains, Chaos itself is waiting for Nyx (night) and Erebus to join him. Complete darkness prevails over the universe until Eros (love) is born bringing forth Light and Gaia (earth) together with the beginning of order. Then Gaia gives birth to Uranus, the sky, and they later become husband and wife and from their union the universe is finally created, together with the first three races: the Titans, the Cyclops and the Hekatonkheires. This is the foundation of the Greek mythology, which is just as macabre as the Norse one, dealing again with one primordial god (Uranus) being disemboweled by his successor Cronus (Time), and thus life being created.

“

The Greek world has already ended countless times, and history keeps going in circles

Let’s peek into the Indian mythic times now. You fall once more into a dreamy void, where you are about to meet the sole inhabitant of this place, the primeval cosmic being Purusha. There are many versions of how the Hindu universe is created but one version recounts that from Purusha a cosmic egg (Viraj) emerged

and then Purusha was born again from the egg. That’s how life appears, together with the idea that creation is cyclical. Later, Purusha is also sacrificed by other gods, and from his body parts and his mind the world is created: the sky, the earth, the animals, and also the gods Indra and Angi.

While you got the chance to see creation take place, now it’s time to face destruction. You are taken back to the Norse mythological lands, right in the middle of the last war between the gods, where Odin, Thor and Loki are slain, and the world serpent, Jörmungandr finally eats its tail causing Ragnarök (or the end of the world) to happen. However, this is not really the end since all three cultures prove that existence is meant to repeat for eternity. The Greek world has already ended countless times, and history keeps going in circles. Time flows really fast, starting with the so­called Golden Age and followed by the Silver and Brass Ages and the Age of Heroes. When we reach the Iron Age, the worst one, the world is meant to be destroyed by Zeus. Then everything starts from scratch again. The Hindu world goes through the same sort of cycle, the four ages being called the four Yugas. The last, declining age is called Kali Yuga (or the age of conflict), after which the world is meant to end and then start all over again. As we can see, after destruction there is always revival and three different cultures convey the same concept of an eternal cycle of existence. This only proves how strongly connected every culture of our planet is. «Chaos is found in greatest abundance wherever order is being sought. It always defeats order, because it is better organized.» (Terry Pratchett)

30.03.16 12:57

Illustrasjon: Johanne Sofie Amtedal

| INTERNATIONAL | KULTUR |

APRIL 2016

peikestokken_april.indd 25

25

30.03.16 12:57

OFF THE BEATEN PATH IN

TRONDHEIM

Text: Nadine Claes

You know that you’ve been too long in a small city when everything about Trondheim seems big: the cathedral, the shopping mall, the bike paths, the layer of ice on the street, the nightlife and even people’s smiles. Here’s the story of a weekend in the heart of Norway: Trondheim. Tekst: Andreea Leonte Foto: Ana Maria Cozma

This time it was me and five other Romanian girls planning a two day getaway into a so-called active student city, which actually proved to be one of the best memories of our trip! Buses full after midnight, young people singing and looking for memories to recall the next day, streets crowded even at -5 degrees outside, and all kind of colors and sounds accompanying travelers wherever they went. Welcome to Trondheim!

Students. Many students! We were lucky to know an Erasmus girl who was actually studying in the city, so she was our key access to a quite important side of Trondheim: a huge campus full of students. It was Saturday night, which was quite promising, and for us it was love at first sight! Multiple

26

peikestokken_april.indd 26

APRIL 2016

flags from different countries were displayed at almost every window, there were different kinds of music playing on every floor and there was a lot of people. Everywhere! Some of them had weird glasses or hats on, and they would talk to us as if they had known us all their lives.

“

Buses full after midnight, young people singing and looking for memories to recall the next day

A few hours later that night we were in the city center. Turns out, Trondheim has a lot to offer when it comes to pubs, bars and cafés. It was early February,

so trees were still decorated with white fairy lights. There was ice everywhere as well, which made me wonder why nobody had taken care of it as we are used to in Volda. Maybe it was a trick to keep people awake and watchful of their steps. Or maybe it was just part of the city’s magic – an icy mirror so that the beautiful red, yellow and green houses would reflect their charm.

Couchsurfing in Trondheim One of the best things of our trip was the people we met and their creative homes! As usual, we looked through Couchsurfing for some locals that could host us for a few days. This way we met Øystein and Marte, an adorable couple that was generous enough to have all 6 of us. Their place was filled with board games, books, cards, dolls… Even the lights changed colour according to your mood! We got the chance to

30.03.16 12:57

| INTERNATIONAL | KULTUR |

expand our musical skills by playing some of their instruments: guitar, ukulele, flute, djembe, and tambourine. Regarding food, they really treated us: from a tasty breakfast with brown cheese as the main ingredient, to a delicious home-made deer meal. Later on, we were lucky to see another side of Trondheim’s cathedral, a highly touristic place. Øystein works as a stone sculptor there, so he invited us in to have a look behind-the-scenes. At the moment they are renovating a part of

the building, so he showed us the stone carving process and the architectural plan. Then he offered us a guided tour inside the cathedral, which was really impressive.

Last day in Trondheim We couldn’t leave the city without taking a stroll first around the harbour - even though it was a very cold day, and it would have probably been a better option to go skiing instead. We were extremely excited to try the many guitars and interactive sound systems in the

Rockheim Museum, which is also worth a visit for the panoramic view of the harbour you can get from the top floor.

In the end we got tricked again by the “everything is closed on Sunday” rule here in Norway, and so we had to drink from a jukebox coffee to warm up a little while waiting for our bus to come. On our way home, though, all 6 of us had a typical “big Trondheim smile” on our faces. It had been a fun, off-the-beaten-path weekend.

APRIL 2016

peikestokken_april.indd 27

27

30.03.16 12:57

KULTUR | | INTERNATIONAL |

HITCHKIKING IN NORWAY:

THE BEST WAY TO TRAVEL

– Since I’m an exchange student here in Norway, I have changed roles. In France, my country, I was used to pick up strangers with my car. Here, I hitchhike to move around.

Tekst: Célia Boyer Illustrasjon: Capucine Gougelet

I had hitchhiked at home, once or twice, when I was younger, but my parents forbid me from doing it again because they thought it was dangerous for a girl to do it. But since I’m not in France anymore, I am technically not breaking their rules! From Volda I have done it once, twice, three times...I have lost count. It works very well! Hitchhiking here in Norway is legal and a fine way to move around, but many people have already told me it’s not that common. However, it’s an easy way to travel for free, whatever the time or place. To put your thumb up on the road is a universal sign understood by everyone. This way of travelling also allows you to meet all kinds of people. Most of the time you talk a lot with your driver, and I can assure you you always get to learn something. For example, during my last travel to Ålesund I met two Afghan people who told me about their country and shared with me some Afghan music. It was very exotic! Indeed, it’s a very rewarding experience. Another time I bonded with another driver, and he in-

28

peikestokken_april.indd 28

vited me to have some coffee at his place. His wife had been in France, so we spoke a bit in French... only to find out we both studied in Volda University College!

I think the most efficient is to be two people at least and at most. It’s reassuring, both for me and for the driver. Three people can be a good option, but it slightly reduces your chances of being taken.

Of course, to hitchhike means to be adventurous, to adapt to unexpected circumstances. It’s a good idea not to plan your arrival time somewhere because you never know what is going to happen. When I was in Lillehammer in December with two friends, we planned to come back to Volda by hitchhiking. It was a very cold day, though, and we only managed to be taken for 30km. We ended up waiting for a long time, and since night was coming soon and there weren’t any buses until 4am we had to find a place to spend part of the night. Luckily we were welcomed in a local foundation’s headquarters. There are some other details to consider when hitchhiking here in Norway – some which

don’t exist in France. For instance, the roads are very different. In France there are plenty of highways to cross the country, something which apparently is unusual in Norway - and particularly where we are, on the west coast. The roads are often separated by fjords, so you have to take ferries to get somewhere else. And beware! Normally, the ferry is in the middle of nowhere, and if you are not crossing by car already, you have to wait about 30 minutes just to see new cars (and possible takers). Here‘s a little tip: it can be useful to have a sign with you with the name of your arrival place, and step among the vehicles inside the ferry. You should also keep in mind that the hours of light in Norway change a lot depending on the season. It’s very difficult to hitchhike when the dark sets in, for example, because drivers can’t see you properly. You may also want to avoid hitchhiking during winter, due to the long nights.

Norway is indeed a very beautiful country to explore, but we must recognise that it is expensive to travel here. By hitchhiking, you get free transport, cultural enrichment, and unique human interactions. Your smile and good sence of humour can certainly make the day for your driver. And let’s not forget, it’s eco-friendly as well!

APRIL 2016

30.03.16 12:57

| ANNONSE |

Nyheit! mCASH — den digitale lommeboka

APRIL 2016

peikestokken_april.indd 29

29

30.03.16 12:57

| NYHETER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

Turfotoorket...

Hei, du som ikke orker å ta fram kameraet når du er på tur: Skjerp deg!

Tekst og foto:

Dagfinn Graneng

Uforglemmelige øyeblikk. Fantastiske opplevelser som brenner seg fast i netthinnen. Utrolige hendelser du aldri glemmer. Slutt å lure deg selv.

Hukommelsen din er ikke så god som du tror. Bildene du danner inne i hodet ditt er basert på følelser, og reflekterer ikke alltid virkeligheten. Tiden går sin gang. Hjernecellene dør ut, og når årene har passert sitter du i en knirkende gyngestol, med knirkende ledd og en knirkende hjerne. Da er det fint å kunne tørke støv av det gamle fotoalbumet fra glansdagene, eller eventuelt bare gå inn på Facebook. Men hva om der ikke finnes noen bilder?

Det trenger ikke å være vanskelig å ta bilder på tur. Faktisk så er det nå enklere enn noen gang. Alle «normale» mennesker har en smarttelefon i lomma, og den er jo selvfølgelig med når du trasker oppover langs bratte, snøkledde fjellsider. Så hva er unnskyldningen? Hvorfor skal du ikke dokumentere noen av de beste øyeblikkene i livet ditt? Er du for lat? Ja, det er du.

30

peikestokken_april.indd 30

APRIL 2016

I flere tusen år var hulemalerier det nærmeste mennesket kom å kunne dokumentere virkeligheten. Det er faktisk ikke mer enn et par hundre år siden første gang noen klarte å gjenskape et nøyaktig bilde fra virkeligheten, med det aller første bildet. Siden den gang har utviklinga gått radig. Kameraene er blitt bedre og mindre, og mye mer tilgjengelig. De første naturfotografene dro med seg tonnevis med utstyr gjennom skog, fjell og mark for å sikre seg flotte bilder av datidens storslåtte natur- og kulturlandskap. Hva gjør du? Du tar en selfie, sender den på Snapchat, og borte er den.

“

Ta vare på minnene du skaper. Når du senere i livet skal sitte og mimre kan du fokusere på alt det flotte du har gjort

Den mer ivrige hobbyfotografen har kanskje med seg en speilrefleks, eller et praktisk, lite kompaktkamera som smetter ned i lomma. En slik person vil nok i utgangspunktet være mer motivert til å ta bilder, men drar du med deg et kamera på flere kilo kan du fort falle tilbake til utgangspunktet. Det er et mas å dra kameraet opp fra sekken, og har du det rundt

hodet, henger, slår og slenger det ukontrollert. Det aller verste er når du går på ski. I hurtig veksling mellom slak staking, krappe svinger i utforkjøringer og desperat padling i oppoverbakker, sitter du fort igjen med en stripe av blåmerker over brystkassa. Dersom du skulle klare å ta opp telefonen, eller gjøre det utenkelige: rote deg til å ta med et skikkelig kamera, så kan det jo tenkes at du ønsker å gjøre litt mer ut av bildene. Mitt personlige tips er å droppe selfies. Fokuser heller på turpartneren din, dersom du har en. Finn kreative vinkler, skap action i bildene, og gå den ekstra mila for å fange de mest interessante øyeblikkene. Gjør du dette kan du klare å fange den magiske stemningen du opplever når du er der selv. Når du har fanget de beste minnene kan du, med god samvittighet, senere i livet tørke støv av fotoalbumet. Så ta bilder! Ikke bare når du er på tur, men også når du opplever andre minneverdige ting. Ta vare på minnene du skaper. Når du senere i livet skal sitte og mimre, kan du fokusere på alt det flotte du har gjort, i stedet for det du ikke gjorde. Så ta opp telefonen, og ta bilder. Bilder av venner, bilder av morsomme ting og flotte opplevelser.

30.03.16 12:57

| SPORT | IDRETTSSPALTEN

Tekst: Gunhild Kjeilen Kallevig Foto: Hedvig Idås

I ROCKY

SINE FOTSPOR Med Rocky-melodien i tankene gjorde jeg meg klar til en av de tyngste treningstimene jeg noensinne har hatt. Skoene ble tatt på, knyttet og jeg var fit for fight tenkte jeg, men allerede etter oppvarmingen var jeg klar for å slappe av i sofaen. To minutter hopping med hoppetau er ikke noe å tulle med.

Jeg har sett det på film hvordan de varmer opp med hoppetau, hvordan de tar sit-up etter sit-up og push-up etter push-up. Hvordan man som bokser lærer å bevege beina riktig, hvordan man øver på slagene sine ved å slå inn i bokseputer som treneren holder i hendene sine, eller ved å slå inn i en boksesekk som henger ned fra taket. Alt dette skulle jeg nå få prøve meg på i to timer, hvor tungt det kom til å bli fikk jeg en anelse av allerede i oppvarmingen.

Det første jeg skulle lære var hvordan beina skulle være plassert for å få best mulig balanse. Som høyrehendt skulle kroppen skråstilles med venstre foten fremst. Høyrefoten skulle stå et skritt bak og til høyre for den fremste foten, slik at de stod skrått overfor hverandre. Med knyttede never skulle venstre hånd dekke venstre kinn, og høyre hånd dekke høyre kinn.

peikestokken_april.indd 31

Armene skulle holdes tett inntil kroppen for å beskytte mest mulig. På boksespråket kaller de det for en «guard», og den skulle være oppe hele tiden, noe jeg hele tiden fikk høre at jeg glemte. Det var kanskje ikke så lurt.

“

Gang på gang klarte treneren å dukke unna mine slag, mens jeg gang på gang ble truffet av hans

Da stod jeg der da, i riktig boksestilling, uten å vite hva det neste jeg skulle lære var. Hanskene ble tatt på og jeg ble vist hvordan en «jab», en «hook» og en «uppercut» skulle utføres. Jeg kan jo prøve å fortelle videre det jeg har lært, at en «jab» er når man slår rett frem, en «hook» er når man slår med vinklet arm til siden, og en «uppercut» er når man slår nedenifra og oppover mot motstanderen sitt ansikt. Tre slag jeg fikk øvd meg på ved å slå på bokseputene treneren holdt i hendene sine. Boksing handler ikke om å slåss bare for å slåss, det handler om balanse og å vektlegge

kroppen din riktig for å ikke bli slått ned av motstanderen. Du må være strategisk i kampen og prøve å lese motstanderen sine bevegelser, noe jeg fikk prøvd meg på da vi skulle holde guarden oppe, ha bevegelse i beina, og prøve å ta på skuldrene og knærne til hverandre uten å selv bli truffet. Jeg fikk øvd meg på slagene ved å slå på bokseputene treneren holdt i hendene sine.

Det neste var å prøve en øvelse de pleide å gjøre. En øvelse treneren foreslo at de kunne korte ned siden jeg ikke var vant til den. Jeg må virkelig ha fortrengt hvor tungt hoppetauet var, for jeg insisterte på at det ikke var nødvendig, noe jeg senere kunne angre på. 3 ganger 20 sekunder med raske bevegelser i beina og raske slag mot boksesekken skulle utføres, før jeg skulle gjøre det 3 ganger 15 sekunder, 3 ganger 10 sekunder og til slutt 3 ganger 5 sekunder. Med saktere og saktere bevegelser klarte jeg til slutt å fullføre, noe som resulterte i gelébein og geléarmer resten av kvelden. Målet med økten var å ikke dra hjem med blåveis, et mål jeg klarte å fullføre.

Takk til Volda/Ørsta bokseklubb som prøvde å lære meg å bokse.

APRIL 2016

31

30.03.16 12:58

| SPORT |

Tekst: Gunhild Kjeilen Kallevig

S K A T E R G I R L S Foto: Matias Myklebust

En lagerbygning møter meg på adressen jeg fikk oppgitt. Klistermerkene til Ørsta brettklubb leder meg til riktig inngang. En stor åpen hall med ulike ramper og rails skjuler seg bak døren. Brettene ligger klare på gulvet, klare for at folk skal bruke dem. Jeg har entret skatemiljøet i Ørsta, og den stereotypiske tanken er vel at det kun kommer til å være skategutter der inne. Men på onsdager er det kun jenter som er til stede i hallen, på jenteskate. Lise Musum Stangvik har skatet i seks år. Da hun kom til Volda i høst for å studere ved Høgskulen, dro hun raskt til skateparken for å se an skatemiljøet. Kun gutter var til stede, men i det åpne skatemiljøet i Volda og Ørsta ble hun godt tatt i mot. – Jeg hadde skatet en del før, så det er kanskje litt lettere da. Det er vel kanskje grunnen til at jeg ikke så noen andre jenter der heller. Ingen nybegynnere der i hvert fall, forteller skateren. Du er ikke alene Hun tror det er mange jenter som alltid har hatt lyst til å prøve å skate, men at de har synes at det er litt skummelt siden det nesten bare er gutter som driver på med det. Styret i Ørsta brettklubb, som hun er en del av, bestemte seg for å starte opp med jenteskate første onsdag etter nyttår, og siden har det vært hver onsdag, noe som har vært populært. – Det er lett å tro at du er den eneste jenta

32

peikestokken_april.indd 32

som skater når du går til en skatepark og kun ser gutter der, så da er målet med jenteskate at det skal bli en lavere terskel for jenter å starte med skating, og at de jentene som allerede skater skal få møte andre jenter som driver på med den samme idretten som de gjør, sier Stangvik. Jenteskatingen er åpen for alle jenter uansett alder, og man trenger kun å ta med seg selv og et par flate sko slik at man får feste på brettet. Alt av utstyr som brett og hjelm kan man låne i hallen. Lise forteller at på første jenteskate var det ti stykker som møtte opp, og at gangene etter det har det vært alt mellom tre og fjorten jenter som har møtt opp. – Det er egentlig bare fri skating vi driver på med, hvis man vil lære noe, så hjelper vi hverandre og girer hverandre opp. Man trenger ikke å skate hele tiden heller, man kan skate litt også kan man sette seg i sofaen og være litt sosial hvis man ønsker det også.

Øvelse gjør mester Lise synes det er gøy å se at jentene kommer tilbake, og ekstra gøy å se fremgangen de viser. – Det er mye mer motiverende å se jenter gjøre et triks enn en gutt fordi da tenker du at da kan kanskje jeg også klare det, forteller skateren. Selv om hun synes det er mer motiverende å se andre jenter få til triks hun prøver på, er det ingenting i veien for å skate med guttene heller. – Alle guttene er veldig støttende, og ønsker å hjelpe og gi meg tips. Noen ganger må du kjempe for å komme i mellom for å få skate, men av og til stopper de opp og sier at nå er det din tur. Det er ikke noe problem det heller, sier Stangvik som også av og til er med når guttene trener.

Malin Torset kommer hele veien fra Herøy, og er med på jenteskate for første gang. Hun har skatet i et og et halvt år fra før, og startet med skating etter å ha sett en video på Youtube av noen jenter som skatet. Hun har med seg sitt eget brett på jenteskate. – Jeg har ei venninne på Herøy som jeg skater med av og til. Det beste med skating er når du får til et triks, jeg har nesten lært meg ett, en olly forteller hun stolt og viser meg hvordan det skal gjøres. 14-åringen synes det er kult at det er trening bare for jenter, og har tenkt å komme tilbake igjen. Da vil hun ha med seg venninnen sin som også skater.

Kjekt uansett En annen jente som er på jenteskate for første gang er Lene Bjerknes Liadal. Hun startet med skating fordi lillebroren hennes holdt på med det, også fikk hun lyst til å prøve det selv. Hun startet når hallen åpnet i november og har vært på guttetreningene frem til nå. – Det er kult å se at andre jenter holder på med det også. Jeg er med på både jente- og blandet trening. Skating er kjekt uansett, sier tolvåringen som i dag har lært å kjøre fort på rampen. Solveig Kjeldseth-Moe Tømmerstøl fikk sitt første skateboard da hun var tre år gammel, et bittelite et, også fikk hun et litt større brett når hun var fem. Nå er hun åtte år og synes det kjekkeste med skatingen er å være i den store rampen. – Det går veldig fort, også er det gøy. Man kan falle å slå seg, men det er fortsatt gøy å skate. Jeg har falt og slått meg noen få ganger, men ikke så mye. Da reiser jeg meg opp og prøver på nytt, sier åtteåringen.

APRIL 2016

30.03.16 12:58

EN ANNERLEDES

| SPORT |

BACHELOROPPGAVE Aashild Aas og Vegard Heier Sødal har fått med seg 20 frivillige på et åtteukers langt treningsprosjekt. Det skal resultere i bacheloroppgave og, forhåpentligvis, bedre form blant deltakerne.

Tekst: Truls Fenre

Foto: Dagfinn Graneng

Prosjektet går ut på å måle treningseffekten av utholdenhetstrening med vektvest. Alle deltakerne testes i 5000 meter og maksimalt oksygenopptak i første og siste uke av prosjektet. Etter første test skal halvparten av deltakerne trene med en vektvest på åtte til ti prosent av egen kroppsvekt, mens resten gjennomfører det samme programmet uten vest. En som valgte å bli med på prosjektet var

Martin Berg Volden. Martin studerer selv ved høyskolen, og tok utfordringen for å komme bedre i gang med treningen. – Jeg synes det virket som et spennende prosjekt. Vi får målinger, så da kan jeg sjekke hvilket nivå jeg ligger på. Også blir det gøy å se om trening med vektvest fungerer. Utholdenhetstreningen er også relevant for Martin, som liker å løpe og gå på ski i fjellet. – Målet er jo å bli i bedre form. Jeg ser på prosjektet som et spark bak for å komme skikkelig i gang med treningen. Jeg gjør det for å kunne gå turer i fjellet uten å bli veldig sliten og ha det hyggelig på tur. Treningsøktene gjør han på tredemølle. Der kan han justere stigning og enkelt følge med på

pulsen. Samtidig får han oppfølging av Aashild eller Vegard under øktene. Martin forteller at vektvesten gjør det ekstra tungt for beina. – Beina får det først. De blir fort stive, det kan gjøre det vanskelig å komme opp i stor nok fart på intervallene. Martin ble målt til 63 i maksimalt oksygenopptak. Gjennomsnittsmannen på Martins alder ligger på 50 til 55. Etter bare to tester og tre treningsøkter synes han å ha merket framgang. – Jeg merker at jeg blir lettere i steget og sterkere i beina. Nå satser Martin på at vektvesten vil gi han et enda større forsprang på mannen i gata de neste ukene.

APRIL 2016

peikestokken_april.indd 33

33

30.03.16 12:58

FREDRIKEVANGELIET

Tekst: Fredrik Skaget Øien Foto: Lise Musum Stangvik

MENINGEN MED LIVET Om man tenker seg om, noe jeg ikke vil anbefale, finner man fort ut hvor liten man er i den store sammenhengen. Om du er freidig nok til å tenke litt til finner du fort ut at den store sammenhengen er et diffust begrep. Og om man velger å tenke videre etter dette – noe som er direkte uforsvarlig – så oppdager man at livet er helt meningsløst. Jeg har, som du kanskje har forstått, tenkt før. Det er sjeldent jeg gjør det nå til dags, men i min ungdom var dette noe jeg drev med. Jeg ville, som alle andre, finne ut av hva meningen med livet var. Litt av årsaken til at jeg sluttet med dette var at jeg ganske raskt innså at jeg ikke var verdens fremste tenker. Jeg er et menneske som liker å gå ut ifra at jeg er verdens fremste på alt, så denne innrømmelsen falt meg ganske tungt for brystet. Likevel så bestemte jeg meg for å lese bøker, tekster og teorier av mennesker som har rykte på seg for å være de fremste på dette feltet. De virkelig store tenkerne. Platon. Aristoteles. David Hume. Emmanuel Kant. Jørn Hoel. Skuffende nok så var også de ganske håpløse. Ingen av dem har et sammenhengende svar om hva meningen med livet er. De var simpelthen

34

peikestokken_april.indd 34

på jakt etter svaret, slik som meg selv. Bortsett fra Jørn Hoel som ikke var på jakt etter annet enn oppmerksomhet og middelaldrende damer. Jeg konkluderte med – mest fordi jeg var blitt voldsomt lei av all tenkingen – at livet rett og slett var meningsløst. At Jørn Hoel i det hele tatt eksisterer var en god indikator på dette, fant jeg ut. Du kan si så mangt om livet, men at det er fullstendig meningsløst hersker det ingen tvil om. Jeg slo meg til ro med denne tanken for lenge siden. Det er for meg en uendelig vakker tanke. La meg forklare hvorfor: Ting dør. Slik er det bare. Og når ting dør er de borte. Når ting er borte eksisterer de ikke lenger. Ting som ikke eksisterer har ikke mening. Ergo: Livet er meningsløst, og man kan egentlig gjøre akkurat hva man selv vil. Jeg finner en enorm trygghet i å vite at alt man foretar seg er bortkastet, alt man tenker er irrelevant og alt man sier blir glemt. Man kan liksom ikke gjøre så mye galt, om man velger å tro på dette. Jeg ser at et slikt livssyn kan føre med seg potensielt problematiske spørsmål. For eksempel: Vil det, om livet til syvende og sist

er meningsløst, være helt greit å gå berserk med øks på nærmeste eldrehjem? Svaret på dette er et rungende «tja». Det er teknisk sett innafor, men du vil sannsynligvis føle deg som en skikkelig pikk etterpå. Det kan være fordelaktig å oppføre seg fint, selv om man strengt tatt ikke må. Om det skulle vise seg å være et liv etter døden… Ja, da får jeg ombestemme meg. Det er ikke verre enn det. Meningen med livet er såre enkel: den eksisterer ikke. Vi er alle fortapte. Ingenting betyr noe. Det er ikke mange evangelier som baserer sin lære på akkurat dette. Og det er det fremste argumentet for at du bør høre på meg. Paradoksalt nok så er det også det fremste argumentet for at du ikke bør høre på meg, men det får bli en annen sak. Ikke tenk så mye på det du. Jeg vil som sagt ikke anbefale å tenke seg om.

DIN TANKE ER FRI, MEN INGEN BRYR SEG.

– FREDRIK 5,23

APRIL 2016

30.03.16 12:58

| SMÅGODT | SEXSPALTEN

Tekst: Oda Ording Foto: Nicolay Woldsdal

HÅRLØSE MÅL Det finnes et uttrykk som sier at ”i mørket er alle katter grå”. Det syntes tydeligvis ikke kjæresten min da jeg skrudde av nattbordslampa for å skjule at jeg ikke hadde barbert meg på sju dager. En sju-dagers som tydeligvis var en så stor turn-off at jeg måtte ta en runde med høvelen før vi kunne ta en skikkelig runde.

Jeg har lenge spekulert rundt dette behovet gutter har, for at jenter skal være like hårløse som åtteåringer. For all del, jeg kan forstå at det er frustrerende med så tett vegetasjon at det er umulig å finne frem til blomsten. Men det betyr ikke at man er nødt til å behandle hver minste sorte utstikker som de er ugress.

Det er nok flere enn meg som synes det er et stort tiltak å strebe etter å være glattbarbert året rundt: Å måtte gni seg med barberskum, finne frem trimmesaksa og finkjemme hver centimeter mens man gjør sitt beste for å ikke kløyve klitoris i to. Og deretter vente på at man

peikestokken_april.indd 35

er like langhåret tre dager senere. For når jeg en gang i blant lar gresset gro, er det ikke for å synliggjøre min parole i kvinnekampen. Det er rett og slett fordi det er et forbanna ork å våke over musa som om den er en utstillingshage som må trimmes annenhver dag.

“

Det er nok flere enn meg som synes det er et stort tiltak å strebe etter å være glattbarbert året rundt

Sexologer hevder dessuten at kjønnshår gir økt stimulering ved berøring. Og det må da vel gå an å være enige om at nytelse går foran det estetiske i senga. Det er jo ikke akkurat sånn at du tenker over hvordan ansiktet ditt ser ut i det du får 200 gram med pikk trøkket opp i underlivet. På samme måte som sexpartneren

din må til å forstå at du ser litt mindre fresh ut når sminken er av, må han forstå at vaginaen din ikke alltid er like blank som topplokket til Johan Golden. Hvis ikke vil han aldri slutte å skue musa på hårene.

Det er ironisk hvordan så mange menn liker å presisere på dating-profilen sin at de ”foretrekker turer i skog og mark”. Noen av dem burde åpenbart revurdere interessene sine. Når det er sagt, så finnes det jo en mellomting mellom å vokse fritt og å ikke la det gro i det hele tatt. Akkurat som at det er en forskjell på å sable seg gjennom Amazonas og å rusle gjennom Frognerparken. Parken har spredt vegetasjon, veien inn og ut er tydelig merket og du må være ganske uoppmerksom for å ikke finne frem. Mens jungelen er tettvokst, uoversiktlig og med en stor fare for å gå seg vill. Jeg har omsider fått med kjæresten min på en tur i parken, og han synes ikke det er så verst likevel.

APRIL 2016

35

30.03.16 12:58

KVA SKJER I APRIL?

1. april Violet Road + support Kristian Kristensen

peikestokken_april.indd 36

2. april

6. april

9. april

13. april

Disko

Kviss / Discover Wednesday: Snøskred

Oslo Ess

Kviss

19. april

20.-24. april

27. april

29. april

Verdens Rikeste Land

DokFilm

Kviss / Discover Wednesday: Flom

International Night

30.03.16 12:58