Peikestokken april 17

APRIL 2017

– BLIR I TV 2 TIL DE BÆRER MEG UT Side 10

EDRU, MEN BEST PÅ FEST Side 18

ENGRAVED MEMORIES FOREVER Page 25

Fredrik Græsvik har rapportert fra konfliktområder rundt om i verden i over 20 år. Før pressepub møtte vi ham på Rokken for en middels gyros.

Alkohol preger hverdagen til mange studenter landet over. Hva med dem som velger å ikke drikke? Vi har snakket med en av dem.

Each semester, a kitchen at Porse is turned into a tattoo studio. Students queue up to get a permanent mark from their time abroad.

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

Hei venner.

I forbindelse med FNs internasjonale dag for lykke, ble det lagt frem en rangering over de lykkeligste landene i verden. På toppen av denne listen finner vi - Norge.

Vi er de lykkeligste menneskene i verden. I tillegg befinner alle våre nordiske naboer seg innenfor topp 10-listen. Dette er gledelige nyheter, og vi som lever i vårt lille hjørne av verden skal være stolte – uten å bli selvgode.

Kanskje er det riktigere å si at vi i Norge har de beste forutsetningene for å være lykkelige.

For selv om vi liksom skal være så himla happy, er vi ikke alltid så fornøyde med oss selv. Vi kan, blant annet, være misfornøyde med hvordan vi ser ut.

I serien «Innafor» på NRK tok Emma Clare Gabrielsen opp kontroversielle temaer, blant annet intimkirurgi. I etterkant av programmet har hun blitt kritisert for å ha gitt en for blåøyd, og lite kritisk framstilling av temaene. Hun har gjort unge jenter mer usikre på seg selv, og bidratt til lengre køer hos kirurgene, har enkelte hevdet. På side 12 kan du lese hva Emma Clare selv tenker om prosjektet sitt.

Gratulerer til Volda KFUM Volleyball som har vunnet samtlige kamper i sin divisjon.

Dette er en sterk prestasjon! Spillerne Vilde og Elise, samt trener Vladislav Todorov, møter du i artikkelen «Studiene er viktig – volleyball er selve livet».

En mann som er vant til å ferdes i land som skårer lavt på FNs lykkebarometer er TV2s Fredrik Græsvik. Den erfarne journalisten satt seg ned på Rokken Café og tok en prat med en av våre skribenter. Å høre Fredrik fortelle om ting han har opplevd og sett ute på oppdrag gjør noe med deg. Det får deg til å innse hvor heldig du er som tilfeldigvis er født der du er født.

Etter en relativt rolig måned her i Volda, braker det løs i april med både X2festivalen og Dokfilm. Det er under disse arrangementene studiebygda viser seg fra sin beste side, hvor frivillighet, fest, og gode prestasjoner, står i sentrum.

I internasjonal-seksjonen får du bli med inn på et felleskjøkken på Porse, som to ganger i semesteret gjøres om til tatoveringsstudio.

Her gir Christian Skinnes de internasjonale studentene et permanent minne for livet i form av blekk under huden. Del 2 av den smått surrealistiske Eternal Slumber Detective Agency finner du også i denne delen av blekka.

Ellers kan du lese om temaer som ensomhet, edruelighet, og tennis, i tillegg til faste innslag som korrestudentbrev og sex-spalten.

Ta med deg Peikestokken på fjellet. Sett deg godt til rette i den solfylte hytteveggen, og jekk deg en iskald pils! Eller nyt noe alkoholfritt, hvis det er mer din kopp med te.

God påske!

PEIKESTOKKEN PEIKER PÅ: - «Gutta på tur» skal tilbake på skjermen

- Stranda skisenter har innført studentpriser hele uka

- Rokken har utvida utvalget på drikkevarer

- Høgskulen får 300.000 kr til anskaffelse av DAB-sender

- Nå er det KORT tid igjen til X2 og Dokfilm

- Akademika selger brus ti kroner billigere enn automatene

- Nå kan du få tak i Peikestokken på Amfi Ørsta

- Den ene båsen på jentedoen på Rokken er fortsatt i ustand

- Redaksjonen oversvømmes av søppel. Skjerpings!

- Johan Roppen viste rocke-tegn med hånda i Sunnmørsposten

REDAKSJON Ansvarleg redaktør Andreas Hagen Håkonsen peikestokkenmail@gmail.com Nettredaktør Kamilla Tellefsen

Nyhetsredaksjonen Nyhetsredaktør: Bastian Lunde Hvitmyhr

Sportsredaksjonen Sportsredaktør: Sondre Skandsen

Layout Layoutansvarlege: Ellen Karin Moen

Toini Thanem, Hilde Olsen Aalvik, Sigurd Lein Hernes, Kamilla Tellefsen, Kaja Andreassen

Mathias Huneide Hamre, Erling Rognhaugen

Ådne Riis, Lars Hægeland, Anne Josefine Reitan

Foto Fotoredaktør: Mats Hjelmeland

Korrektur Korrekturansvarleg: Even Ørjasæter og Ellen Fredriksen

Kulturredaksjonen Sunniva Agnete Trøen Ragnhild Telise Kristoffersen, Even Ørjasæter, Christina Oppelstrup Juelsen, Bastian Lunde Hvitmyhr, Lea Sofie Westad, Mathias Vasbotn Remmereit, Hilde Olsen Aalvik, Kaja Andreassen, Andreas Søvik Helgeberg, Emma Whittaker, Ellen Karin Moen International International editor: Katja Brehmer

Liv Aarberg, Jonas Been Henriksen, Sunniva Tønsberg Gaski, Mathias Vasbotn Remmereit, Kamilla Tellefsen, Ellen Karin Moen, Emma Whittaker, Franzisk Knoll, Naledi Forbord, Ingrid Hjellbakk Kvamstø

Dagleg leiar Sigrud Lein Hernes Marknadsjef Sigrud Lein Hernes

Illustratørar Illustrasjonsansvarlig: Ellen Karin Moen

Forsidefoto Mats Hjelmeland

Anna Elisabeth Brokstad, Stine Wexelsen Goksøyr, Jørgen Vigdal, Chloë Postollec

Baksidelayout Lars Hægeland

Franzisk Knoll, Lina Liebuté, Lydon Colston, Lïva Kubulniece

Har du ein kommentar, eit tips eller eit lesarinnlegg du vil ha i Peikestokken? Send det til peikestokkenmail@gmail.com

2

APRIL 2017

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

4

6

8

Vil bli kvitt ensomheten

Et lærested på kartet

9

10

Kommentar: Hvorfor ta journalistikkutdanning?

Kommentar: Dere er fæle mennesker

Intervju med Fredrik Græsvik: – Blir i TV 2 til de bærer meg ut

Intervju med Emma Clare: Innafor pushet henne utafor boksen

14

16

18

20

21

22

Strikkeoppskrift: Gjennom hølet

Kommentar: Sier virkelig en emoji mer enn tusen ord?

Skjulte perler på Søre Sunnmøre

23

24

25

26

28

30

Letters

Eternal slumber: Detective agency Part two

Urban storytelling

31

32

34

Månadens

Skrifteboksen: Det store avslaget

Volleyball er selve livet

Intervju med Odd Nordstoga om nynorsk

Smakstest av påskeegg

Kristian prøver tennis

12

Edru, men best på fest

Engraved, memories forever

Korrestudentbrev

35

Sexspalten: Knallharde forventninger

APRIL 2017

3

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

Tekst: Toini Thanem

Foto: Liv Aarberg

Som et av tiltakene mot ensomhet står David Fiskaa bak Buddydagen på Høgskulen i Volda. En dag hvor alle som vil kan møte opp, bli kjent med nye mennesker og være sosiale.

– Man trenger ikke å være ensom for å møte opp. Jeg har jo også selvfølgelig møtt opp alle gangene og jeg synes det er kjempemorsomt. Vi prøver å skape en atmosfære der det er enkelt å bli kjent med folk. Der de som kanskje ikke har noen, eller bare har noen få, kan få en mulighet til å utvide nettverket sitt litt, sier Fiskaa.

Han forteller videre at alt på Buddydagen skal være alkoholfritt. Med forskjellige aktiviteter som spillkvelder og gåturer er målet å skape en arena hvor det er lett å komme i prat med hverandre.

Ikke bare selve Buddydagen

Buddydagen har som regel funnet sted den første tirsdagen hver måned. Men de siste månedene har ikke alt gått som det skal. Som følge av diverse problemer, folk som har reist på utveksling og lignende, har ikke Buddydagen-gruppa hatt nok kapasitet til å arrangere Buddydag siden november.

– Den går ikke 100 prosent nå. Men den er langt ifra nedlagt, vi har bare ikke hatt kapasitet til å jobbe like mye med det som vi ønsker. Jeg håper å få satt i gang igjen i starten av mai, sier Fiskaa.

Samtidig understreker han at selve Buddydagen ikke er den største oppgaven.

– Jeg føler at det viktigste vi gjør er dette som er litt mer skjult, hvor vi jobber med å sette fokus på problemet, sier Fiskaa.

I stedet for å bare arbeide mot enkeltstudentene som føler seg ensomme så jobber Buddydagen-gruppa også mot hele studentmiljøet slik at folk skal begynne å tenke litt annerledes.

– Det er ikke greit å se på at andre folk ikke har det ålreit. Hvis studenter begynner å tenke på denne måten så tror jeg det kan få ganske store utslag for dette her med ensomhet, sier Fiskaa.

Høye ensomhetstall

Ifølge Statistisk sentralbyrå plages 36 prosent av befolkningen mellom 16 og 24 år litt, ofte eller mye av ensomhet. En av fem studenter er ofte eller hele tiden ensom, mens så mye som en tredjedel av studentene føler seg ensomme av og til. Det kommer også fram at kvinnelige studenter ofte er mer ensomme enn mannlige. Fiskaa tror det er flere grunner til at man blir ensom når man begynner

4

APRIL 2017

å studere.

– Man flytter, ofte for første gang, til noe som er helt nytt. Da krever det litt å bli kjent med nye folk. De som har stort press fra skolen bruker også mye tid på å sitte inne og lese og dermed blir de litt avskåret fra omverdenen. Også har du de som rett og slett, av mange forskjellige grunner, sliter med å komme inn i miljøene.

Han tror alkohol har mye av skylden for at enkelte studenter har vansker med å komme seg inn i et nytt miljø. Alkohol omkranser mye av sosialisering blant studenter, og nettopp det er en av grunnene til at Buddydagen er fullstendig alkoholfri.

– Det går et tog i Fadderveka. Studenter som ikke er så glad i å drikke sliter ofte med å komme inn i miljøet i Fadderveka og dermed sliter de ofte også med å ta steget ordentlig inn i studentmiljøet, sier han.

Vet hvordan det føles

Inspirasjonen til å starte Buddydagen er veldig personlig for Fiskaa. Han har sykdommen ME, som gjør at han til tider ligger i senga i lange perioder i strekk. Dette har ført til at han ikke har så mange venner fra hjemstedet sitt.

– Jeg vet veldig godt hvordan det er å være ensom. Det er helt pyton, sier han.

Han ble derfor positivt overrasket da han ankom Volda for første gang.

– Bare en time etter at jeg ankom bygda ringte noen på døra og lurte på om jeg ville være med å drikke pils på plenen. Og nettopp på grunn av at det miljøet som møtte meg var så bra, så jeg verdien av å kunne ha et godt studentmiljø, sier han.

Likevel føler Fiskaa at det gode miljøet han en gang så har falt litt bort.

– Så lenge folk har fått en eller to venner, så er det mange som sier seg fornøyd med det og ikke lenger er interessert i å tenke på så mange andre enn seg selv. Men samtidig er det selvfølgelig noen som er veldig flinke til å inkludere alle, sier han.

Tips til ensomme

På spørsmål om hva studenter som føler seg ensomme kan gjøre, har Fiskaa to råd. Det ene er å melde seg inn i en organisasjon eller et studentlag. Enten det er studentradio eller idrett på Volda studentidrettslagVSI. – Du trenger ikke en gang å snakke med en eneste person den første gangen du er der.

Men etter hvert så blir det kanskje litt mer naturlig å begynne å prate og vipps, så er du inne i et miljø, sier Fiskaa.

Det andre tipset er veldig direkte: – Prøv, det er ikke farlig. Tål at du ikke får den kontakten du trenger med en gang, men aldri slutt å prøve, avslutter Fiskaa.

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

VIL BLI KVITT ENSOMHETEN 1 av 5 studenter føler seg ensomme. Velferdsansvarlig i Studenttinget i Volda, David Fiskaa, er en av dem som har tatt opp kampen mot ensomhet.

APRIL 2017

5

| NYHENDE |

PRAKSISARBEID: Høgskulen i Volda har blitt kjent for den store mengden intern- og eksternpraksis som skal forberede studentene på arbeidslivet.

ET LÆRESTED PÅ K ARTET

Høgskulen i Volda består av om lag 4000 studenter. Felles for dem alle er at de i løpet av sitt studieløp får kjenne arbeidslivets virkelighet tett på kroppen. Dette har satt utdanningsinstitusjonen på kartet.

Tekst: Hilde Olsen Aalvik

Foto: Mats Hjelmeland

I januar la Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) frem en utredning om undervisernes oppfatning av utdanningskvaliteten innen ulike utdanninger. Målet var å få frem et bilde av de ansattes vurderinger av kvaliteten i norsk undervisning. Den overordnede vurderingen av kvalitet i studiet var nokså lik på tvers av utdanningstypene.

Men noen områder skilte seg likevel ut. Ifølge utredningen uttrykte lærere på arkitekt

6

APRIL 2017

og samfunnsøkonomi en gjennomgående Hun er av den oppfatning at også elevene høyere grad av tilfredshet. Underviserne på synes å være fornøyd. grunnskoleutdanning og sosiolog viste seg å – Vi har en del gruppearbeid og seminarscore marginer som gjør at elevene alt lavere. må jobbe tett sammen, – Dette – Alle har hørt om Volda. som igjen gjør at de over rasker blir godt kjent. Dette er meg litt. Jeg De som går her kommer nok ekstra viktig i enmå si jeg er gelsk. Min opplevelse svært fornøyd seg langt. er at studentene synes med utdandette er en god måte å ningsløpet – Dave King lære på, og det gir også og kvaliteten gode resultater, forteller i undervisningsopplegget vi tilbyr her ved Sundnes Bruheim.

Høgskulen, sier Åsa Sundnes Bruheim som Hun mener studentene her får en bred underviser i grunnskolelærer for engelsk. kompetanse.

| NYHENDE |

– Jeg tror studentene som går her får en Han spurte om jeg noen gang hadde undervist mye bredere kompetanse enn hva jeg fikk av før. Det hadde jeg aldri. Det hele endte med PPU-studiet på at vi avtalte Un iver sit et et at jeg skulle i Oslo. Her er ha et to-ukdet for eksem- – Det er som om de jobber i den ers seminar pel mer fokus for studenpå tilpasset un- virkelige verden når de er i praktene, forteller dervisning. De King. får også vært sis. Det tror jeg kommer godt en del i praksis.

Seminaret Med det blir med når de skal ut i felten ble svært velde forberedt på lykket. Det hele læreryrket Tormod Utne gjentok seg på en bedre år etter år. måte, sier hun.

Etter hvert begynte han å undervise i tre måneder av Populært i bransjen gangen. Han pendlet til og fra London. Til Dave King er underviser på animasjonslin- slutt tok han valget om å flytte for godt. Sijen, og kan fortelle at Volda er viden kjent den 2003 har han vært fast underviser ved innen animasjonsbransjen.

Høgskulen i Volda.

– Alle har hørt om Volda. De som går her – Jeg har ikke angret en dag på at jeg tok kommer seg langt. Vi setter Volda på kartet. valget om å flytte. Jeg får være med på å unJeg tror dette er en kombinasjon av at studen- dervise svært motiverte studenter som vi har tene her virkelig ønsker og brenner for det de erfaring med at klarer seg i bransjen, sier han. driver med, og at vi forbereder dem godt nok på den virkelige verden. Jeg er utrolig stolt av Best i felten å være en del av det, sier King.

Journalistikk er en annen av utdanningene som virker å være populær på Høgskulen i Rett fra virkeligheten Volda. En rekke kjente journalister kan vise Merittlisten til King er imponerende. Fra å tilbake til sin studietid i Volda som et springha jobbet med alt fra U2, Spice Girls og Car- brett for deres karriere. Underviser for nett toon Network endte han opp som underviser og avis, Tormod Utne mener dette kommer i animasjon ved Høgskulen i Volda, ved en av at Høgskulen i Volda legger stor vekt på tilfeldighet. praktikum-begrepet.

– Jeg jobbet i Cartoon Network Nordic – Vi har lange interne og eksterne praksisog var på en turné. Vi reiste rundt i alle de perioder. Vi gjør reel produksjon og vi har en nordiske landene for å promotere Cartoon egen redaksjon hvor studentene samles. Det Network. Det var som å være rockestjerner. er som om de jobber i den virkelige verden Vi var innom hver krik og krok av Norge. På når de er i praksis. Det tror jeg kommer godt et av stedene kom jeg i snakk med Andres med når de skal ut i felten, sier Utne.

Mand som jobbet her på Høgskulen i Volda.

Selv kommer han rett fra den virkelige verden.

Helt siden videregående har han jobbet som journalist. Først i sin lokale avis, Trønderbladet, hvor han både var redaktør og daglig leder. Så til Nettavisen som desksjef og til slutt i Sunnmørsposten som nyhetsredaktør og digitalredaktør. I 2015 begynte han som underviser ved Høgskulen.

– Jeg tror det er viktig at vi som underviser er oppdatert på hva som foregår der ute, og henger med i den digitale utviklingen.

Tanken er å lære opp studentene så godt at de kan gå ut fra skolen en fredag og rett inn i en redaksjon på mandag. Det at vi har ekstern praksis helt på slutten av utdanningsløpet tror jeg bidrar til at studentene herfra klarer seg så bra når de kommer ut i felten, forteller han.

Foreleser for grunnskoleundervisninga Åsa Sundnes Bruheim.

Ein ny og superenkel måte å samle inn pengar for å få store ting til å skje

APRIL 2017

7

| NYHENDE |

#kommentar

HVORFOR TA JOURNALISTUTDANNING? vinne tilbake folks tillit.

Tekst: Sigurd Lein Hernes

Illustrasjon: Jørgen Vigdal

Jeg har mange ganger tenkt over hvorfor jeg valgte å utdanne meg til å bli journalist.

Hver gang jeg sjekker jobbmarkedet blir jeg bare enda mer usikker. Hvorfor valgte jeg ikke et yrke hvor det er større etterspørsel?

Jeg har ingen forhåpninger om å bli rik som journalist, men det hadde vært fint å ikke måtte leve fra hånd til munn og i en konstant frykt for i morgen å være overflødig.

Det finnes riktig nok noen få faste stillinger som journalist, men for det meste er det vikariater i ulik lengde. Etter endt vikariat kan du, om du er heldig, få fast tilsettelse. Men det er heller unntaket enn regelen.

Og midt oppe i denne mediekrisa hvor de fleste mediehus og konserner nedbemanner, er journalistikken i en eksistensiell krise.

«Falske nyheter» er et begrep som under og i kjølvannet av Trumps presidentkampanje har kommet til overflaten. Nå må ikke journalister bare kjempe mot klokka for å kunne produsere like mye kvantitet og kvalitet som da de hadde flere medarbeidere – de må også

8

APRIL 2017

Jeg har derfor begynt å tenke på andre måter jeg kan bruke utdanninga mi. Det blir jo bare flere og flere jobber innenfor PR- og kommunikasjonssektoren. I tillegg at mediehusene nå har bestemt seg for å lage egne avdelinger hvor de produserer innholdsmarkedsføring.

Dettte er ikke-redaksjonelt arbeid som skal ligne redaksjonelt arbeid, bare at det er laget på oppdrag fra forskjellige aktører. Men det ligger langt inne å selge sjela og bli en kommunikasjonspamp, eller å skrive solskinnshistorier for noe jeg personlig ikke står for.

Likevel har jeg forståelse for dem med journalistutdanning eller journalistisk bakgrunn som velger å gå denne veien. Nettopp fordi det å ha jobb og en stabil inntekt er, i hvert fall for min del, en av årsakene til at jeg tar høyere utdanning.

Så kan man spørre seg selv hva det å ta jobb innenfor PR-bransjen betyr for en eventuell seinere karriere innenfor journalistikken.

Du kan helt sikkert komme opp i situasjoner hvor du må skrive kritisk om et selskap du tidligere har vært lobbyist for. Og da kommer man inn på journalistens kredibilitet, som jo er alfa omega for at yrket fortsatt skal kunne være den fjerde statsmakt – samfunnets vaktbikkje. Selv om vi ikke lenger ser

det like ofte som tidligere, så spiller media en stor og viktig rolle i å informere folket om hva som skjer i kulissene og maktens korridorer. Mister folket trua på den kritiske pressen, mister vi også et av våre viktigste demokratiske virkemidler.

Det er her årsaken til at jeg ønsker å bli journalist ligger. Jeg husker fra da jeg var yngre hvordan samfunnet, og derfor også jeg, så opp til journalister. Journalisten var en person med makt; det var en person som var med å styre det offentlige ordskiftet – hva som ble prata om rundt middagsbordene.

Gjennom ord og bilder ønsker jeg å kunne fortelle hva maktpersoner foretar seg, selv om det kanskje innebærer å skrive kritisk om politikere eller politiske partier jeg sjøl støtter. Selv om det kanskje innebærer å ødelegge et godt vennskap. Det er bare noen av de få tingene jeg er villig til å ofre for å kunne utøve dette yrket.

Og hva om jeg ikke får meg en relevant jobb like etter endt utdanning? Ved å utdanne meg til å bli journalist, spesielt på ei så praktisk linje som her i Volda, har jeg allerede lagt grunnlaget til at jeg kanskje en dag i framtida kan utøve yrket, og få gjøre noe jeg virkelig ønsker.

| NYHENDE |

#kommentar

DERE ER NOEN FÆLE MENNESKER mange måter utrolig bra. Derfor syns jeg det er umåtelig synd at vi virker å ta det for gitt.

Tekst og foto: Kamilla Tellefsen

Hei, dette er en shoutout til dere som benytter dere av konserttilbudet på Rokken. Fordi det jeg har på hjertet nå skulle egentlig vært påpekt for lenge siden.

Grunnene er mange til at frustrasjonen koker hos en relativt treg og lite konfronterende sørlandsjente. Først og fremst lurer jeg på hvor manerene deres tar veien idet dere entrer dørene på studenthuset. Når ble det greit å komme ti- femten minutt for sent til avtaler, eller når var det plutselig helt innafor å dytte seg lengre frem i køen. Sist jeg sjekket gjør vi ikke det når vi står i kassa på butikken, selv om tiden er litt knapp. Jeg skjønner at vorspiel er gøy, og at ting tar litt lengre tid når promillen øker. Men vær så snill: Ta dere sammen!

Med et så godt arsenal av artister og band som Rokken tilbyr, appellerer konserttilbudet til et bredt mangfold av publikummere.

I tillegg til at billettprisene er overkommelige, er det enkelt for oss studenter å nyte livemusikk i en liten bygd som Volda. I forhold til andre steder i landet er tilbudet på

Nå skal jeg ikke skjære alle over en kam og påstå at alle gjør dette, eller at dette er noe som bare skjer på Rokken. Fordi det er ikke tilfellet. Nærmest uansett hvor konserten finner sted, så skjer det samme. Publikum ankommer med en promille som får en til å ligne en svingstang. De brøyter seg inn i salen, og mer eller mindre tar det for gitt at det faktisk står folk som kom til riktig tid. En hver artist eller band har sine fanskarer. De har fans som velger å sette av en kveld for å få gode konsertopplevelser. Dette er fans som kommer tidlig og stiller seg foran. Og det går veldig fint helt frem til dere kommer gjerne to eller tre låter inn i konserten og finner ut at det er mye gøyere å stå foran med gjerdet, selv om det står noen der fra før. Det mest fascinerende er at dere gang på gang er så optimistiske og tror at dere klarer å multitaske to øl, en i hver hånd helt foran. Vi vet alle hvordan det hele ender – det er mer øl på sidemannen enn hva dere klarte å innta selv.

Bortkastede penger spør du meg.

Det er så ufordragelig ukult å prate på konsert at det er vanskelig å finne gode nok ord til å beskrive det. Majoriteten av musikerne som entrer scenen lever nemlig av musikk og konserter. Enkelte bretter faktisk ut sjelen sin i sine tekster, de er personlige og in-

viterer på enkelte måter publikum til å ta del i livene deres. Likevel står vi å prater høylytt underveis i sangene. Dette er så mangel på respekt at det er flaut å bevitne. Egentlig er det helt unødvendig å gå på konsert om tiden uansett blir brukt på å prate med alle andre.

Foreløpig bunnpunkt i dårlig publikumsoppførsel ble nådd da en person som stod bak meg på konsert valgte å ta kvelertak på meg for å komme til med telefonen slik at vedkommende kunne filme konserten. Bare her er det flere ting som skurrer. På hvilken måte er det innafor å ta kvelertak på noen andre, og hvorfor må du filme hele konserten?

Er du så full at du er redd for å ikke huske konserten at du må filme den? Vel, jeg går på Rokken for å se Kvelertak, ikke for å bli utsatt for det.

Selvfølgelig skal det være lov å ta et glass eller to før en konsert. Men ha det skrevet litt bak øret at det finnes publikum og musikere som har fått nok av respektløse publikummere. Det er enkle grep som kan tas slik at hele gjengen i salen har en fantastisk konsertopplevelse. Min oppfordring er å simpelheten bare ta hensyn til andre medmennesker – slik vi gjør ellers i hverdagen.

Tenk på dette når du neste gang entrer konsertsalen på Rokken eller andre venuer.

APRIL 2017

9

| NYHENDE |

– BLIR I T V 2 TIL DE BÆRER MEG UT Han har opplevd de verste sidene av krig, spist seg gjennom en zoologisk hage.

Ifølge han selv er det viktig å være redd. Selv om han til tider er dritt lei jobben, gir ikke Fredrik Græsvik seg før han blir båret ut av TV 2 - redaksjonen.

Tekst: Kamilla Tellefsen

Foto: Jonas Been Henriksen

Under de runde kobberlampene i en av de grønne båsene i kafeen på Studenthuset Rokken sitter en av Norges mest profilerte krigsjournalister. Fredrik Græsvik sitter tilbakelent, ventende på en gyrostallerken han

10

APRIL 2017

akkurat har bestilt. For noen kan tiden man bruker på å vente på mat føles uendelig lenge, men ikke for denne mannen. Det går ikke mer en et par minutter før telefonen ringer.

Jobben kaller.

– Jeg skulle egentlig ha fri ei uke nå, men det får bare være, flirer Græsvik idet han setter seg ned igjen.

Telefonene har blitt en selvfølgelig del av jobben. I løpet av over tjue år i TV 2 sin utenriksavdeling har journalisten dekket noen av

vår tids blodigste konflikter. For mange er det akkurat i slike omgivelser vi kjenner han best, og med det følger kravene om at han store deler av tiden må være tilgjengelig.

– Det er en del av jobben at jeg må ta telefonen, på disse områdene er det jeg som har størst kompetanse og må derfor svare på spørsmål som måtte komme fra redaksjonen, forklarer Græsvik som poengterer at han verdens beste jobb.

| NYHENDE |

Viktig å være redd

Journalisten fikk tidlig kjenne på kroppen hvor jævlige mennesker kan være mot hverandre. På 90-tallet opplevde han folkemordet i Rwanda på nært hold. Avkuttede armer, foreldreløse barn og mennesker i sorg er scener Græsvik har blitt vitne til. Likevel har han i løpet av årene lært seg å leve med de groteske bildene.

– Opplevelsene påvirker meg ikke så mye mentalt lenger, jeg har holdt på med dette så lenge at man må bare legge det bak seg, forklarer han.

Videre forteller han at det er fortsatt er enkelte situasjoner som er vanskeligere enn andre.

– Når det er barn involvert, eller foreldre som har mistet et barn, gjør det sterkt inntrykk spesielt etter jeg fikk en datter selv, legger han til.

– WOW! Dette må være drømmejobben

At det var journalist Græsvik skulle bli, har ikke alltid vært like åpenbart. Lenge trodde 50- åringen at juss var hans kall. Det skulle senere vise seg at gjennom ungdomsårene vokste journalistrollen seg tydeligere frem i bevisstheten hans. På videregående var han redaktør for skoleavisa, og han begynte tidlig som frilanser for Dagbladet. I 1991 fullførte han en hovedoppgave om Golfkrigen ved «Northern Illinios University» i USA, hvor han fikk en dobbel bachelor innenfor statsvitenskap og journalistikk.

– Etter studiene jobbet jeg som presseoffiser for FN i Libanon. Det å se mennesker som hadde vært i krigen inn i øynene var veldig sterkt, og da skjønte jeg at WOW – dette må være drømmejobben, forteller journalisten mens han tar en bit pommes frites fra tallerkenen.

– Er du noen gang redd?

Han ser opp mens han tygger på en bit fra gyrosen, blikket går ut til siden, han trekker pusten og begynner: – Det er jo noen ganger man er redd for sitt eget liv, konkluderer han.

Videre forklarer han at han tror det er sunt å være redd.

– Det er frykten som gjør at du tar fornuftige valg, hvis du ikke er redd i området som dette, kan det fort bli farlig.

På tross av disse vanskelige opplevelsene ville ikke Fredrik vært dem foruten.

– Jeg elsker jobben min. Selv om man til tider går lei, er det dette jeg brenner for. Jeg ender nok opp som Davy Wathne – jeg blir i TV 2 til de bærer meg ut, forklarer han med en lurt smil.

90 sekunder på TV er ikke nok

Utenom korrespondentjobben i TV 2 har journalisten i løpet av årene gitt ut flere bøker som omhandler krig og konflikt i Midtøsten.

Og flere bøker er i gjerdet. Inspirasjonene er mange, men Græsvik påpeker at tiden han får på skjermen ikke er tilstrekkelig for å forklare det hele bildet.

– Når jeg jobber i TV 2 opererer jeg med 90 sekunder. Jeg kommer tilbake fra felten med fulle notatblokker med historier og inntrykk, også har jeg ikke nok tid på TV til å forklare alt, sier han.

Noen ganger er det bare ren provokasjon som inspirerer Græsvik til å skrive bøker.

– I bøkene har jeg 300 sider med argumentasjonsrekker, her kan jeg stille makt til ansvar og utfylle den større journalistrollen, forteller han.

Har spist seg gjennom en zoologisk hage

Med mellom 150 og 180 reisedøgn i året er det ikke til å legge skjul på at den reisevante journalisten har et særdeles variert kosthold.

Det blir lite grandis og kjøttkaker i brun saus når han er på tur.

– Jeg tror faktisk jeg kan si at jeg har spist meg gjennom en zoologisk hage, ler han før han fortsetter.

– I Vietnam prøvde jeg katt og ekorn, det var biskt og luktet urin. Vi var tre uker i Kongo og da spiste vi mye spagetti bolognese. Det vi trodde var vanlig kjøtt fikk vi i etterkant vite var kjøtt av bavian, flirer Græsvik som erkjenner at han hadde vært skeptisk dersom han hadde visst det var bavian.

– Jeg har også prøvd løve, det var veldig godt. Giraff er derimot ikke noe å skryte av, avslutter Græsvik, som konkluderer med at gyrosen på Rokken skulle inneholdt mer kjøtt.

APRIL 2017

11

| NYHENDE |

INNAFOR PUSHET HENNE UTAFOR BOKSEN Journalistkarieren er en stor del av livet til Emma Clare, og i dokumentarserien Innafor ble også privatlivet en stor del av veivalget på jobben.

12

APRIL 2017

| NYHENDE |

være denne, sier hun.

Personlig, men ikke privat Tekst: Kamilla Tellefsen

Tekst: Kaja Andreassen

Foto: Sunniva Tønsberg Gaski

Mandag 20. mars inntok Emma Clare Gabrielsen scenen på Rokken. I vinter var hun å se i det tidvis kontroversielle programmet Innafor. Peikestokken møtte henne på Ivar Aasen hotellet for å høre litt om hvordan det var å gå fra frilanser i Natt og Dag til profilert TV-fjes.

Seersuksessen Innafor inntok de norske TVskjermene tidligere i vinter, og responsen har ikke latt vente på seg. Programmet med Emma Clare i hovedrollen har tatt for seg fenomener som utfordrer hennes generasjon.

Hvorfor har én av åtte kvinner vurdert tanken på intimkirugi, eller må norske studenter ty til prestasjonsfremmendemidler for å bli smartere?

Søknaden som ble skrevet klokka 6 den morgenen førte Clare hele veien til tv-skjermen.

Gjennom fire episoder tar hun opp tabubelagte temaer som sugar dating, intimkirurgi, pillemisbruk og ekstrem selvutlevering.

Gjennom dette har hun utfordret både seg selv og andre.

– Det har vært veldig annerledes for meg å være den som er foran kamera, utlevere meg selv såpass mye. Det var jo en av de tingene jeg var skeptisk til i starten også, og som jeg ønsket å ta opp i serien. Men det er kanskje det som har overrasket meg mest også. Viktighet av å være åpen rundt hvordan vi har det.

Selv om Clare har endret sitt syn på åpenhet rundt psykisk helse, er hun klar på hvor grensene hennes går. Hun mener at selv om hun har brukt seg selv mye i serien, er det – Første gang jeg følte jeg var god viktig å sette ned foten når det kommer til til noe det innerste.

Emma Clare har vært ok i fotball, grei i rid– Det har vært merkelig å være eksponert ning og klart seg bra på skolen. Det var da på den måten, og jeg er redd for å glemme at hun i en alder av 18 år fikk prøve seg som det egentlig ikke handler om meg. Å bli sugd redaksjonsassistent for gratisavisen Natt og inn i en virkelighet hvor jeg gjør meg selv Dag at hun fant sin lidenskap. viktigere enn det jeg er. Det har også vært – Det høres kanrart at moren skje litt trist ut, min igjennom en men det var første TV-serie har blitt Det har også vært rart at gang jeg fant noe bedre ”kjent” jeg mestret på or- moren min igjennom en med datteren sin. dentlig. Jeg tenkte Men jeg har en TV-serie har blitt bedre faktisk at dette klar grense. Jeg var noe jeg kunne ”kjent” med datteren sin. er personlig, det drive med resten er jeg, men ikke av livet. Fra første privat. gang jeg fikk skrive en reportasje, følte jeg at jeg hadde det i fingrene. Det passer meg nok fordi jeg er evig nysgjerrig på mennesket, Suksess med oppfølger forteller journalisten.

Sesong 1 har vært en stor suksess, og det planlegges en ny sesong. Fremtiden ser lys ut Clare forteller at hun raskt gikk inn i interv- for den unge journalisten, og hun ser frem til juerrollen. Det falt naturlig for henne. Etter å kunne dykke dypere ned i flere tabubelagte dette førte pennen henne inn i større pub- temaer. Kanskje kommer det også en bok i likasjoner som Dagbladet, Dagens Næring- fremtiden. sliv og Klassekampen. NRK kaller henne – Jeg har jo mitt eget bokprosjekt som er modig, en påstand hun stolt tar til seg, kan- lagt på is til nå. Jeg har veldig mye jeg har skje til og med er litt enig i. Men Innafor har lyst til å gjøre, men vet ikke helt hvilken retgitt henne en stor utfordring ved å ta skrive- ning det vil føre meg. blokka ut av hendene hennes, og plassert henne foran kamera.

– Journalistyrket er min lidenskap. Jeg ønsker hele tiden å utvikle meg for å bli en bedre journalist. Det er derfor jeg søkte på jobben som programleder for Innafor. Det var noe jeg ville skikkelig. Jeg brukte en evighet på den søknaden. Jeg satt på en bar og skrev til den stengte. Hvis jeg skulle skrive en søknad som skulle være bra i mitt liv, så måtte det

APRIL 2017

13

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

MÅNADENS BOKANBEFALING:

NOSTRADAMUS TESTAMENTET Tekst: Ragnhild Telise Kristoffersen

Det blir ingen påske uten påskekrim og påskenøtter, og denne neglebitende boka gir deg begge deler. En krimbok basert på skriving av koder og kodeknekking.

Den italienske professoren Lorenzo Moretti blir kidnappet under en forelesning om koder og hemmelige beskjeder. Han rekker ikke en gang avslutte sitt budskap om det ukjente brevet fra Nostradamus til Medici-slekten i Firenze, før menn dekket i svart drar ham inn i et helikopter og forsvinner. I tillegg til Moretti selv, kidnapper de også hans sønn.

Igjen er det den nervøse arkeologen og albinoen, Bjørn Beltø, som må løse mysteriet.

Beltø, som egentlig har nok problemer fra før av, blir dratt inn i en vill jakt på en eldgammel munkeorden. Klarer han å løse Nostradamus’ koder, og dermed redde professor Moretti og hans sønn, før det er for sent?

Boka er skrevet av Tom Egeland og er den fjerde i serien om Bjørn Beltø, men bøkene kan leses helt uavhengig av hverandre. Historien holder et høyt tempo fra kidnappingen og gjennom de neste 600 sidene. En god blanding av amerikansk etterretning, et brorskap av bibliotekarer og livsfarlige munker gjør denne boka enestående. Boka vil få hjertet til å pumpe en mørk kveld på hytta!

Klarer du ikke vente på løsningen av koden kan du alltids prøve å løse den selv underveis!

MÅNADENS FILMANMEDING:

LOGAN Tekst: Even Ørjasæter

Året er 2029, mutantene er så godt som utryddet, og en aldrende og livstrett Wolverine livnærer seg som limousinsjåfør i Sør-Texas.

De slantene han klarer å tjene går som regel til alkohol, og medisiner til en gammel og dement Charles Xavier. Adamantiumet som stålklørne hans består av, forgifter sakte men sikkert kroppen hans, og evnen hans til å helbrede seg er i ferd med å forsvinne. En dag møter han den unge jenta Laura, som er på flukt fra en privat hær med skumle hensikter.

Det viser seg at hun er mye likere Wolverine enn det han trodde, noe som snur opp-ned på tilværelsen hans.

Slik begynner «Logan», den siste filmen i rekken om mutanten Wolverine, eller James «Logan» Howlett som han egentlig heter. Etter å ha hatt rollen i 17 år, er dette Hugh Jack-

14

APRIL 2017

mans svanesang i rollen som for alvor satte ham på stjernehimmelen, og de har definitivt spart det beste til slutt.

Det første man legger merke til er at dette er en langt mer voksen film enn det man vanligvis forventer av superheltfilmer. Her er overdådige spesialeffekter byttet ut med realisme og karakterstudier, mens de action-scenene som er, er veldig brutale. Her får du virkelig svaret på hva som skjer når klørne til Logan møter hodet til en stakkars fiende, og det i sakte film. Volden har imidlertid sin plass i fortellingen som vises, og er aldri brutal kun for brutalitetens skyld.

Med fantastiske skuespillerprestasjoner og en bestialsk, men jordnær historie er «Logan» definitivt en av filmene du bør få med deg i 2017.

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

MÅNADENS SPISESTAD:

PIZZABAKEREN Tekst: Christina Oppelstrup Juelsen

Da pizzaen kom til Volda

I februar var det endelig Volda sin tur til å få en såkalt junkfood-kjede til bygda. Pizzabakeren åpnet i lokalet mellom Kiwi og Volda tannklinikk, og jeg tror jeg snakker på vegne av nesten samtlige når jeg sier at det var jaggu på tide.

På menyen finner du «28 gode grunner til å ringe», og jeg vet med sikkerhet at det er mange (inkludert meg selv) som allerede har prøvd ut flere av pizzaene på menyen.

De har noe for en hver smak, også hvis du er vegetarianer eller bare er ekstra glad i grønnsaker. Er du derimot ikke så fan av pizza, er dette feil plass å velge. I motsetning til andre pizzakjeder som ofte har andre småretter på menyen, har Pizzabakeren kun pizza.

Prisene er noe variert, og de dyreste pizzaene koster 199 kr, noe som er en ok pris for en stor pizza. Allikevel koster det litt mer for ”det lille ekstra”, som for eksempel glutenfri bunn, mineralvann, dressinger eller ekstra topping. Er du student, koster en stor pizza 159 kr. Dette gjør at den nyåpnede pizzakjeden egner seg godt for studentlommeboken, noe jeg vil tro de også har lagt merke til etter nyåpningen. Folka som jobber her er hyggelige, og leverer gjerne pizzaen på døra di mot litt ekstra betaling.

Så hvis du er som meg - føler deg litt lat og ikke orker å lage middag en dag, eller bare trenger påfyll for å kurere fyllesyken, er en pizza fra Pizzabakeren helt perfekt!

MÅNADENS

LÅTER Tekst: Lea Sofie Westad

”Våken nå” av Hvitmalt Gjerde

Første sang ut er fra bergensbandet Hvitmalt Gjerde sitt nye album Våken (et band som for øvrig er verdt å gi et lytt!) som kom ut slutten av forrige måned.

Hvitmalt Gjerde lager leken musikk med rocka rytmer og fete riff. Våken nå er en herlig kjærlighetssang, med sjarmerende og kanskje litt meningsløs tekst. Er du glad i sekstitallsinspirert surferock kan denne sangen være noe for deg!

MÅNADENS STUDENTMIDDAG:

PANNEK AKER

Middagsfavoritt nummer én gjennom mange barns korte liv er pannekaker. Ikke overaskende nok passer pannekaker også til studenter med søtsug og tom lommebok. Det beste med å steke pannekaker selv er at ingen vet hvor mange du har spist, så lenge man spiser de rett fra panna. Pannekaker passer også overaskende godt som erstatning til en godt stekt pizza som nachmat.

”Banana Pancakes” av John Johnson

Når det endelig er helg og du kan lage deg en ekstra god frokost trengs det gode vibes. Da er John Johnsons Banana Pancakes ypperlig å sette på høyttalerne.

Koseligere sang skal man lete lenge etter.

Sangen er enkel, kun gitar og Johnsons herlige stemme, men mer trengs det ikke.

Tekst: Bastian Hvitmyhr

Ingredienser: Til ca. 10 pannekaker 4 stk egg 3 dl hvetemel 1⁄2 ts salt 2 ss sukker 5 dl melk 1. Bland alt det tørre og tilsett melken. Rør om til en klumpfri røre. Tilsett så resten av melken. Tilsett eggene, og la røren svelle i et kvarter.

2. Smelt smør i en varm panne. Hell en øse med røren over og vendt pannen slik at røren blir fordelt i et tynt og jevnt lag. Snu pannekaken når røren har stivnet helt på den ene siden. Stek til de er gyllen brune.

”Halo” av Ane Brun

Beyoncés klassiker er en sang de fleste har et forhold til og mange har laget sine egne versjoner av låten. Ane Bruns cover er undertegnedes absolutte favoritt. Sangen blir tonet kraftig ned og Bruns såre og nydelige stemme gir deg gåsehud.

Sammen med gitarfingerspill, strykere og mot slutten flere lag av Bruns stemme skaper hun en unik og stemningsfull versjon av låten.

APRIL 2017

15

| KULTUR |

– EG ER SÆRS GLAD I NYNORSKEN, DET ER MITT SPRÅK. Vi møtte den folkekjære musikaren Odd Nordstoga dan han vitja Terminalen i Ålesund i midten av mars. Vinjeværingen vert reikna som ein av dei mest sentrale nynorskbrukarane i landet og han er lidenskapeleg opptatt av både språket og dialekt.

16

APRIL 2017

| KULTUR |

– Når ein brukar ei dialekt eller eit språk som nynorsk, gir det eit ekstra “guts”. Vi blir som ein minoritetskultur, Tekst og foto: Mathi- eg blir iallfall stolt over dialas Vasbotn Remmereit ekta og språket mitt. Eg føler ein må vere stolt over nynorsken og bruke den, og ha eit bevisst forhold til språket, seier han.

Når ein er ein del av ein slik minoritet, ligg det eit press på den som brukar det. Odd er ein stor representant for denne nynorske minoriteten, han føler at ber eit ansvar, men eit ansvar som han set pris på å ha. I Vinje, der han kjem frå er det eit mykje større press frå det austlandske språket. Dette merkar han spesielt på dei unge som bur der i dag. Han håpar at alle på vestlandet fortsett å halde på dialektene og nynorsken.

– Såklart står nynorsken veldig sterkt for oss i Vinje også, men vi er mykje nærare Oslo og austlandet, så vi føler oss meir sårbare. Ungane vert som sagt påverka av språket på austlandet, fordi det er meir brukt i det offentlege. Eg bur jo i Oslo, så er vell litt naturleg for mine born, men eg merkar det spesielt på slektningane mine heime i Vinje, forklarar han.

eit samarbeid mellom dei to.

– Eg hadde lyst å “hooke” opp med det folkemusikalske av meg, samstundes hadde ho eit behov for å kome ut med noko, så vi vart veldig til nytte for kvarandre, fortel Nordstoga.

– Vi har eit særs godt forhold, så det er kjempeartigt å samarbeide med ho. Reint syngjemessig så er det veldig tilfredsstillande når ein har litt det same tonespråket, det vart litt bra når vi song saman, genuint på ein måte. Det er moro med dei likskapane i dialekta, men samstundes ulikskapane i stemma, det var veldig moro, mimrar han, kanskje vi skal få til noko ein annan gong.

Det enkle

Det å lage bra tekstar er ikkje så enkelt. Eller er det det? Odd har erfart at det å gjere ting veldig enkelt slår bra ann. Som til dømes i songane frå Vaffelhjartet som har gjort det særs bra, det er enkelt og tydeleg. Dei viktige tinga i livet er som regel ganske enkelt, ikkje så innvikla og filosofisk som monge kanskje vil tru. Han tenkjer at det er ein kvalitet at ting er enkelt.

– Eg ser det på slike tekstar som eg skreiv

når eg var student. Når eg prøvde å bli ein artist, trudde eg alt måtte vere innvikla, skjønnar det nesten ikkje sjølv. Då trudde eg at det måtte vere innvikla og vanskeleg, høgtsvevandes, intellektuelt, men det er jo ikkje sant i det heile tatt. Om ein skal vere ein betrevitar og vite det som ingen andre veit, treff ein ikkje alle andre.

Framtida

Planane for framtida er å utvikle dei låtane han har laga i det siste, så han jobbar mykje med det. Ein session med bandet har han hatt, dette er noko det skal bli meir av i mai, kanskje det kjem ei ny plate i løpet av neste år. Han fortel at det ikkje er nokon frist på det han driv med no, han har alt utstyr han treng i heimen, ulempa då, er at han kan alltid halde på heime, det tek gjerne ein del tid.

– Eg driv å forskar litt på ein måte, føler det er viktig å la songane synke, eg kjenner at det er godt å ha litt tid med ei låt. Når ei låt er heilt fersk så tenkjer ein at det sikkert er veldig bra, men det er når ting mognast litt at ein skjønar om ei låt er ei god eller dårleg.

Det med tid er utruleg viktig, konkluderar han med.

Nynorsk identitet

Det å vende ryggen til nynorsken ser han på som utenkjeleg, det ville han ha funne særs hardt, Odd er stolt over språket sitt, han minnast spesielt når han og broren Aasmund mottok prisen for Årets Nynorskbrukar i 2014. Det hugsar han godt, familien var på plass på Ivar Aasen-tunet, mor og far var ekstra stolt den gongen.

– I tillegg til at nynorsken kan styrke innhaldet, er det slik at om ein gjer det skarpt og skriv på nynorsk, så får du ein eller annan språkpris, seier han med ein god latter.

Nordstoga meiner at det ikkje bare er språket som gjer at tekstane hans har blitt prisverdige, men også erfaring og relasjonar han har skaffa seg i løpet av åra.

– Språket mitt var med meg frå dag ein, men bodskapen eg vil fram med kjem gjennom det å skrive om til dømes ein bestevenn eller ein farfar i livet. Eg har halde på i mange år, folk høyrer ikkje berre på dialekta, men heller bodskapen eg vil nå fram med.

Det å ha relasjonar, som med ein bestevenn, eller det med kontakt mellom generasjonar er noko som alle kan relatere seg til. Han trur at desse tekstane kjem av at han har halde på lenge.

Språkleg samarbeid

Ei med same dialekt, Ingebjørg Bratland, har Odd hatt eit godt samarbeid med, dei ga ut “Heimafrå” saman i 2013. Dei er samde om folkemusikken, difor var det naturleg å få til

RUTINERT: Grisen hyler framleis, tretten år etter.

APRIL 2017

17

| KULTUR |

18

APRIL 2017

| KULTUR |

Det er lørdag ettermiddag, og klokken nærmer seg tre. Studentene i Volda står i kø på Vinmonopolet. De må rekke å kjøpe én, to – tre flasker vin. Kanskje litt sprit, før det stenger. Timene går, og de kommer seg på vors. Men der sitter det også en som ikke har med seg tre flasker fra polet, ikke to heller, ikke engang èn.

Hvordan er det for dem som velger å ikke drikke i Volda?

Tekst: Hilde Olsen Aalvik

Tekst: Kaja Andreassen

Foto: Kamilla Tellefsen

Klarer å ha det gøy

Ei som har valgt å holde seg unna alkoholen, er PR-student Anna Elisabeth Brokstad.

For mange er 18-årsdagen den dagen alkoholeventyret begynner, men da Brokstad ble myndig var det snipp snapp snute, og så var promillen i livet hennes ute.

– Jeg var vel rundt 16 år da jeg begynte å drikke, og først så handlet det mye om at jeg ikke ville bli full, og miste kontrollen. Jeg er kristen, så jeg ønsker ikke å misbruke alkohol. Men dagen jeg ble 18, bestemte jeg meg for å kutte det helt ut. Da handlet det mer om meg, og jeg klarte helt fint å ha det gøy uten, forteller hun.

PR-studenten lever fint med valget om å holde seg unna alkohol, selv om det for de fleste er en stor del det sosiale livet i Volda. Hun mener at det er en stor snakkis i bygda, og at mange planlegger kvelden rundt det. Spesielt i fadderuka, kunne hun kjenne på at valget skilte henne litt fra de andre.

– Å komme til et helt nytt sted er det ofte nok i seg selv, mens jeg måtte gjøre alt de andre gjorde, bare uten alkohol. Men det gjorde også at jeg måtte utfordre meg selv, og gå utenfor komfortsonen min, sier Brokstad.

Noen faller gjennom

Psykologspesialist innen rus og avhengighet,

Sonja Mellingen, mener at det kan være lett å falle igjennom på det sosiale, hvis en ser på store grupper.

– Det er ofte et mønster at de som ikke drikker alkohol har litt større vanskeligheter med å introduseres for de sosiale miljøene.

Det er ofte i sammenheng med alkohol at man blir introdusert til nye fellesskap, og velger man da å bli hjemme kan en gjerne miste disse møtene, sier Mellingen.

Mellingen mener ungdomsgruppen, fra 18 år og oppover mot 30-årsalderen, skiller seg litt ut når det kommer til alkoholbruk.

– Ungdommen skal ofte introduseres for alkohol. De skal lære det. Det skal være mulig å dumme seg ut og komme tilbake til utestedene med 18-års aldersgrense, sier psykologen.

Holder lengst på nach

Man trenger ikke alkohol for å holde ut lenge på fest, det er Brokstad et levende bevis på.

Selv om hun ikke drikker har hun også tatt et bevisst valg om å være med der det skjer.

Hun kan fortelle at hun ofte holder ut lengre enn mange av dem som drikker, og det er ikke sjelden at hun er den siste som går fra nachspiel.

– Jeg er en ganske energisk og utadvendt person. Jeg er veldig glad for at jeg er hun som kan danse fra meg uten en dråpe alkohol. Men det har tatt tid å komme seg hit.

Ofte kan det bli litt kleint i starten på vors, men da må man bare presse seg litt igjennom det, sier PR-studenten.

Brokstad har følt på et visst press nettopp i forhold til forventningene i forbindelse med

det sosiale.

– Jeg tror folk kan ha en oppfatning av at vi som ikke drikker bare sitter inne og ikke blir med. Derfor føler jeg at jeg ofte har mye å bevise, for å vise folk at jeg ikke er sånn.

Viktig lærdom

Psykolog Mellingen mener det er viktig å utvikle sosiale ferdigheter uten alkohol.

– Alkohol er ofte et middel som smører de sosiale relasjonene. Spørsmålet er da hvor lenge disse varer.

Hun forklarer videre at alle er som oftest gode venner på fest, men dagen derpå kan mange være flaue og ikke engang hilse på hverandre. På grunn av fylleangst blir en ofte til og med hakket mer sjenert enn før man startet å drikke. Mange tenker at alkohol er noe man må drive med for å kunne være sosial. Selv mener spesialisten at det er viktig å utvikle de sosiale ferdigheter uten alkohol, da det er dem man har mest bruk for i livet.

Brokstad opplever som regel positiv respons på at hun ikke drikker.

– De fleste synes det er litt ”creds”, i hvert fall hvis de blir bedre kjent med meg. De synes det er bra jobba at jeg holder ut. Jeg har jo blitt veldig vant til det nå. Så lenge jeg kan ha en normal samtale med folk, så går det bra for meg. Det eneste som kan irritere meg, er hvis folk blir veldig nære. At de for eksempel henger over meg fordi de ikke klarer å stå på sine egne bein, sier hun.

Studietiden er for alle. En evig beruselse, med eller uten alkohol i blodet.

APRIL 2017

19

| KULTUR |

GJENNOM HØLET

Slik strikker du pannebåndet: Legg opp 18 masker.

Omgang 1: Strikk 3 masker rett. Sett 4 masker over på hjelpepinnen, og legg pinnen foran arbeidet. Strikk 4 masker rett. Strikk de 4 maskene fra hjelpepinnen over. Strikk rett ut omgangen.

Omgang 2: Strikk 3 masker rett, så 12 vrang og avslutt med 3 rett.

Omgang 3: Strikk rett hele omgangen Omgang 4: Strikk 3 masker rett, så 12 vrang og avslutt med 3 rett.

Omgang 5: Nå skal vi strikke fletten som går andre veien. Strikk 7 rett. Sett 4 masker på hjelpepinnen og legg pinnen bak arbeidet. Husk at tråden skal komme foran hjelpepinnen. Strikk 4 masker for så og strikke de 4 maskene på hjelpepinnen. Strikk 3 masker rett.

Omgang 6: Strikk 3 masker rett, så 12 vrang og avslutt med 3 rett.

FLETTEFIN: Det er enklere enn det ser ut å strikke flettemønster

Tekst: Ragnhild Telise Kristoffersen

Illustrasjon: Stine Wexelsen Goksøyr

Nesten halvparten av alle kvinner i Norge har strikket eller laget noe av ull det siste året, det kommer fram i en undersøkelse gjort av forbruksforskningsinstituttet SIFO i 2016.

De store pinnene gjør at arbeidet går kjempekjapt. Et pannebånd tar en kveld å strikke. Dette er noe alle travle studenter har tid til og fungerer bra som rekreasjon. Noen ser på tv-serier for å slappe av, jeg anbefaler strikking, eller du kan gjøre begge deler samtidig. I tillegg er et hjemmestrikket pannebånd en kjempefin venninnegave. En annen fordel med å strikke er at man kan ta med strikketøyet over alt, både på bussen, toget, i bilen eller i forelesninger.

20

APRIL 2017

Foto: Ellen Karin Moen

Men det aller viktigste er at du senker ned tempoet i hverdagen, noe alle kan trenge.

Hva er vel bedre å ta på seg nå som våren kommer enn et lett og luftig pannebånd? Dette pannebåndet er strikket med flettemønster, et mønster som er lettere enn man skulle tro og som også ser ganske lekkert ut.

Strikking er kjempeenkelt, og ingenting er som å ha på seg et plagg man har strikket helt selv!

For å strikke dette pannebåndet trenger man to pinner i størrelse 8.

I tillegg trenger du en ekstra pinne i samme størrelse som brukes som hjelpepinne underveis. Her ble det brukt et tjukt garn i 100 prosent ull.

Det er ingen fasit på hvor tjukt garnet skal være, og fargen kan du velge helt selv!

Du har nå strikket en flette! Gjenta omgang 1-6 til du har nådd ønsket størrelse. Fell av maskene og sy sammen endene.

God Strikk!

| KULTUR |

#kommentar

SIER VIRKELIG EN EMOJI MER ENN TUSEN ORD?

#SMILEFJES: Er en verden uten emoji en verden vi vil leve i?

Tekst: Andreas Søvik

Illustrasjon: Anna

Ja, takk gud for disse kreative, gule fjesene i all slags former. De er som en pakke ferdig vaffelrøre fra Toro: de gjør hverdagen lettere. Men klarer vi oss uten?

Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord.

Det samme kan vi si om emojier. Men kan vi sammenlikne en formulering med en emoji? Den uttrykker en følelse som er så enkel og grei at vi ikke trenger å utdype den videre med ord. Den brukes som et hjelpemiddel for å unngå det som mennesker tilsynelatende later til å hate mest: pinlige misforståelser. Klart, de gjør underverker for å poengtere ironi (vi kjenner alle til kolon + p (æsj)), men gjør vi hverandre egentlig ikke bare en bjørnetjeneste ved å erstatte det vi egentlig har på hjertet med en emoji?

Hegleberg

Elisabeth Brokstad

Hvor skal det ende? Kommer emojier til å bli godkjent i norsk skriftspråk? I 2015 ble emojien som ler med gledestårer kåret til ”årets ord” av Oxford English Dictionary. Kampen mellom ordene og emojier er viktigere enn noensinne. Når store medier som Dagbladet og NRK bruker emojier som svar i kommentarfeltene, hva gjør det med troverdigheten deres som en seriøs nyhetsformidler? Ikke ser det estetisk pent ut heller.

Det må kunne gå an å skrive til hverandre uten frykt for at mottaker tror du er dritsur bare fordi du ikke slang på en kolon og en parantes.

Nei, folkens, finn frem penn og papir, synonymordboka og viskelær, la oss verne om det skrevne ord, og sammen bringe tilbake alfabetet og alle dets mulige sammensetninger. (smilefjes)

APRIL 2017

21

| KULTUR |

SKJULTE PÅ SØRE SUNNMØRE Uavhengig av hvor lenge du har bodd i Volda, så har du kanskje aldri tenkt tanken om å være turist i egen bygd. Og om man ikke kjenner så mange lokale, kan det være vanskelig å oppdage de skjulte perlene. Her får du en liten guide over hva som finnes i området.

Tekst og foto: Emma Whittaker

22

APRIL 2017

| KULTUR |

DET STORE

Tekst: Kaja Andreassen

Illustrasjon: Jørgen Vigdal

Jeg sitter og stirrer inn i pc-skjermen. Klokka er 00.38. Jeg ser på én av to jobbsøknader jeg lovte å sende asap. På den første står det navnet mitt. Den andre har jeg ikke begynt på engang. Hvordan overbeviser du noen på en halv A4-side om at de skal ansette deg?

«Skill deg ut.» Jeg lukker pc-en. Tenker på avslagsbunken.

Man sier at man aldri glemmer sin første kjærlighet. Hos meg sitter det mer igjen at man aldri glemmer sitt første avslag. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg ikke følte meg uovervinnelig lenger. Den dagen jeg forsto at alt faktisk ikke er mulig, selv om Erik Bertrand Larssen sier det. Jeg var 14 år og stormforelska. Jeg var sammen med min aller første kjæreste, som jeg på det tidspunktet nok også tenkte at jeg kom til å gifte meg med. I løpet av én setning raste hele min tenåringsverden sammen, og det gjorde akkurat så vondt som de sier i alle filmene. Bare enda litt verre.

Dagen etter tok jeg på den fineste sommerkjolen min og satt håret bort fra ansiktet, sånn som han likte det. På snarveien igjennom skogen tok jeg i øreproppene, satt på Akons «Sorry, put the blame on me,» mitt mantra den gangen, og tenkte at jeg ikke hadde noe å tape. Jeg gjenvant ikke kjærligheten denne dagen. Det ble et klapp på skulderen og en tårevåt samtale på trappa til huset hans. Jeg hadde kjempet og jeg hadde tapt.

Avslag. Det tror jeg er noe mange har store problemer med. Enten det kommer til en fyr som aldri ringte tilbake, en dårlig karakter, eller et avslag på en jobbsøknad. Ingen vil høre at de ikke er gode nok. For å ta avslaget med oss inn i det akademiske hjørnet, kan man sammenligne det med en sorgprosess med forskjellige trinn. Ifølge psykologspesialist Kate Ingeborg Rivø reagerer de fleste først med skuffelse. Man har kanskje bygd

[AVSLAGET]

opp forventinger, håp og drømmer. Det er en sunn reaksjon å bli skuffet ifølge Rivø, men om avslaget definerer deg eller ikke, kommer i stor grad an på hva som skjer i det neste steget.

Jeg liker å kalle dette steget fighten. Det høres kanskje litt Rocky Balboa ut. Jeg ser ham for meg, løpende opp trappetrinnene til den enerverende kampmusikken i svette joggeklær. Hva som skjer videre kommer mye an på dine tidligere erfaringer med avslag, ifølge psykologen. Noen kan resignere helt, eller bli apatiske. Gi opp. Andre kan begynne å tenke veldig negativt om seg selv og ta avslaget personlig. Tenke at de ikke er pene nok, flinke nok, eller bra nok. Mens andre kan bli sinte, reagere med trass. Gå inn med en kampholdning og tenke at nå skal jeg vise dem.

gi deg en pekepinn på hvor du skal jogge videre. Ifølge psykologen er det sunt med litt avslag. Men gudene vet at jeg er en av dem som synes det var vanskelig å ta det til meg når jeg for noen måneder siden lå sammenkrøpet i senga stirrende på telefonen, lyttende til «how to save a life». Kjærlighetssorgens kraft hadde plutselig slått meg like hardt som da jeg var 14, og igjen gjort meg til et lite, patetisk menneske, som spiser litt for mye is, drikker litt for mye alkohol, og gråter litt i overkant mye på nattestid. Å resignere var mildt sagt et fristende alternativ. Det er en klisjé å si det, men det er nok avslagene i livet mitt som har lært meg mest. Det har vært harde dører i trynet, men likevel har de åpnet dører til andre, og bedre ting. De har lært meg ikke å gi opp. De har lært meg å være Rockyen i mitt eget liv.

Men hvordan skal man ta imot denne avslagsdøra i trynet egentlig? Den faglærte mener at det viktigste å tenke på er at ignorance på ingen måte er bliss her. Rivø forteller at man burde ta et steg unna og se på situasjonen. Kanskje ikke den utdanningen passet så bra for deg? Kanskje ikke du hadde de riktige kvali f i kasjonene for den jobben?

Kanskje var det ikke ment å være dere to? Og kanskje var det ikke din skyld?

Det jeg ønsker å skrifte til dere i all min avslags-etterpåklokskap er: vær din egen Rocky Balboa. Vær fighteren. Gi avslaget en god omgang. Kanskje vil det

APRIL 2017

23

| KULTUR |

Mmm...

PALMEOLJE?

I alle år har Freia sine påskeegg regjert som eineherskar i butikkhyllene når påska nærmar seg. No har dei fått konkurranse frå Rema 1000 og Nidar. Er nykommarane i stand til å styrte den lilla kongen?

Dei siste åra har det vore fleire debattar omkring palmeoljebruken til Freia, og kjente fjes som Sophie Elise har gått i bresjen for å få dei til å fjerna palmeolja.

I 2014 fjerna Rema 1000 palmeolja ut or alle sine proTekst og foto: Ellen dukt, og i år teamet dei opp med Nidar for å laga påsKarin Moen keegg utan palmeolje.

Eit eminent testpanel frå Peikestokken beståande av Bastian Hvitmyhr, Sunniva Agnete Trøen, Ragnhild Telise Kristoffersen og underteikna ville finna ut om palmeolja verkeleg var det som gjorde at påskeegga smakte godt. Med to egg kvar gøyv me laus på smakstesten for beste evne!

Ved første augekast er egga nesten heilt identiske, med unntak av kor fyllet har blitt sprøyta inn frå. Freia har ”sjokolade-proppen” på toppen av egget, medan Nidar har den på sida. Sjokoladen til Freia er litt mjukare, tynnare og smeltar litt raskare i mellom fingrane enn Nidar sin.

Likevel skal den største forskjellen visa seg når me opnar opp egga. Den mjuke, luftige kremen me elskar frå Freia står framleis sterkt, medan me finn ein tjukk og hard smørkrem i egga frå Nidar.

Panelet er delt når det kjem til kven av desse egga som var vinnaren.

For Bastian og Sunniva finst det inga erstatning for Freia sine påskeegg.

– Alt er perfekt med Freia sine egg, sjokoladen er tynn, kremen er luftig og kombinasjonen er ein draum i munnen. MEN. No når eg har smakt både Freia sine med palmeolje og Nidar sine utan palmeolje, så er eg berre enno meir nyfiken på å få smaka Freia sine utan palmeolje. Kor mykje har den palmeolja faktisk å sei, spør Sunniva Sjølv om Freia var perfekt for Bastian og Sunniva kunne dei komma med nokre negative merknadar angåande emballasjen til Freia.

– Det er brukt fargestoff i pappkartongen, og sjølve designet på emballasjen er mindre påskeaktig enn Nidar sin. Pluss at Freia seier at dei bruker regnskogsertifisert palmeolje, men det står ikkje nokon plass på emballasjen, fortel Bastian.

For den andre halvdelen av panelet var Nidar sin den sikre vinnaren.

Begge meinte at begge egga var veldig gode, men at det var noko ekstra med Nidar sine.

– Eg tykkjer det frå Nidar smakar betre, og så blir eg ikkje så kvalm av dette. Freia sine klare eg så vidt å eta utan å bli kvalm etter eitt egg, forklarer Ragnhild.

Sjølv er eg klar på at står det mellom dei to egga, vel eg dei frå Nidar.

Når dei smakar så likt som dei gjer, og prisen ligg på det same er det et lett val. Og så er det eit pluss at det er utan palmeolje. Einaste minuset både eg og Ragnhild har er at kremen er for tjukk og hard i konsistens. Anna enn det syns eg dei er veldig like i smak.

Påskeeggduellen endte altså 2-2.

God påske!

24

APRIL 2017

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

engraved MEMORIES FOREVER

In case you thought about getting a tattoo for a while, why not do it here in Volda?

Every semester a tattoo artist visits Volda, and gives people memories that lasts forever.

When it comes to being an exchange student it’s all about making memories. People go outside to witness the beautiText and photo: ful landscape, they go hiking Franzisk Knoll and try to capture everything they see. Then, they try to keep their experiences and impressions as long as possible. In doing so, people use different ways to register this unique and special time of being an exchange student. While some might take tons of photos and videos, others write down their experiences and still others might draw what they perceive. But a few people every year try something a little more permanent – they decide to get a tattoo.

It started a few semesters ago. Some students wanted to get a tattoo but the choice was very narrow because as you may know, Volda isn’t that big. So they began to search for someone, who could turn their wishes into reality.

They found Christian Skinnes, a tattoo artist from Nerlandsøy close to Fosnavåg. In the beginning, the students planned to drive to his studio in Nerlandsøy but once the word was spread, more and more students wanted to get tattoos as well. In consequence, the students didn’t drive to Christian, but he came to Volda instead. Since then, Christian has been coming to Volda every semester for at least two tattoo sessions.

Most of the sessions are held in one of the

Porse buildings. Christian brings his entire tattoo equipment with him when he comes to Volda, including his couch, needle and his cleaning equipment. This is necessary as the hygiene standards are very high, and it is important to create a clean environment in order to prevent infections. So within a few minutes he turns a kitchen into a tattoo studio.

Each student talks to Christian in advance about the tattoo they want. If it’s a small one, they just send him a picture and he’ll see if he’s capable of doing it. If that is not the case he tries to make some adjustments so he can create the tattoo. But from time to time it happens that someone wants a bigger tattoo. If that is the case, the customers send Christian their ideas and he will make it into a drawing.

Afterwards the drawing is sent back and forth until the “client” is fully satisfied. For Christian the most important thing is that his clients are completely satisfied with the motive.

He doesn’t care how much effort he has put into a drawing. If the person doesn’t like it, he will make a new one until they’re satisfied.

to the students. Maybe someone has thought of getting a tattoo for a long time and now it’s the perfect chance for them to finally make it come true.

Each semester a lot of students are queuing up to get some ink. For some of them it’s their first one. Others already have plenty of tattoos but still want to get a special one that reminds them of their time in Volda. Because of the beautiful nature surrounding Volda, the majority of students get nature motives such as images of the mountains or the sea.

And who can blame them?

The nature around Volda is one of the most beautiful sceneries I’ve ever seen, so I can understand why they would get a tiny bit of Volda engraved on their skin. This way they’ll remember their time abroad forever.

And as I said, in the end, it’s all about making memories.

His aim is to create art on a living skin. He wants to give students the opportunity to remember their time here in Volda forever. The whole experience and the finished tattoo have to be perfect, and therefore he puts as much effort into the entire process as possible.

I think it is a great opportunity that is offered

TRAVELLING TATTOO ARTIST: Christian Skinnes APRIL 2017

25

| INTERNATIONAL |

My dear reader,

have you ever received a real letter? A letter that smells like the person, who is the reason why you check the mail box more often. A letter full of warmth and honesty placed into words. A letter that makes you forget how to breathe because of its secret content. A letter that you want to read over and over... and cherish, and smile, and feel that you were the only one in the mind of the writer while he was putting thoughts between the lines. These are the moments worth living for, aren‘t they?

Letters have a quality of touching the bottom of our souls. They are telling stories full of wonders. They confess in love or sever all the ties. Letters are rushing to those who are waiting, or they don‘t appear at all. They are pieces of magic that our society wants to get rid of. Our life is too short for waiting, people say. And probably they are right. However, the 21st century‘s rythm of life is too rapid to feel the love through the messages online. After all, letters are the only text that makes you stop, make a cup of tea and dive deep into journey of feelings. They let you forget about the fast pace of society. Lets you stop and live.

Did you ever make anyone happy with your letter? And how about people from all around the world living in Volda? In order to find the answer to these questions I made a tiny anonymous survey. There were 39 participants who dared to share their experiences with me. The survey revealed that 37 of them have written at least one letter in their life. However, talking about last year‘s experience, even 10 people didn‘t write letters at all. Most of the participants are used to write up to five letters a year, but only 5 people are using this kind of communication more often.

As long as there is a lot of international students in Volda, 22 people answered that they are finding love from their relatives in the post box at least once a year. The rest of them are using different ways to keep in touch with people in their home countries. Despite that, 32 of respondents believe that sending real letters is a wonderful way to show attention to your loved ones. Unfortunately, there are still 7 people who think that letters are an old-fashioned tool of communication, and that it requires too much effort. They feel messaging on the internett is the only way to go.

26

APRIL 2017

| INTERNATIONAL |

There are plenty of reasons not to write letters anymore, but let me show you the reasons why you should. There are people saying that things you write today, are no longer relevant tomorrow. That social media is the fastest way to communicate, just by clicking a few buttons. And they are right. But do those short messages have a real value? Do you put a lot of effort writing them? Even if the answer is positive, those messages dissapear somewhere in the field of the internet. And with those messages, the stories you have shared dissapear. The stories of your life you would like to save and read when you are old and drowned into your memories.

There are people in this world who think that you have to be incredibly creative to write a letter. But let me tell you one thing - as long as your words are honest, your reader will not care how poetic you are. You are not writing a book, you are just expressing your emotions and thoughts. And the way you express it is your personal unique style. Only by sincerity your loved one will feel your spirit in the letter.

Some people complain about lack of time for writing a letter. It is just inconvenient for them to go to the post office, buy an envelope and stamp just to send a message.

After that you have to spend a lot of time thinking about exactly what you want to say to the person in question, because once you send the letter, it‘s too late to edit or delete it. Moreover, you have to find out the home adress of your friend. But let‘s consider what is the best way to spend your free evening - scrolling through facebook, or make a small suprise for a special someone by sending a letter?

Dear reader, did you find yourself in one of those excuses? If so, I hope my arguments were stronger than your doubts. But be careful, it has its side effects. Coming back to letters may improve your creativity and expand the smile of your loved ones. You can get addicted of checking your letter box and buying beautiful postcards.

You might want to read letters that you received over and over again and sleep less because inspiration for writing usually comes at night. But the most dangerous thing is spending time on building stronger relations, spending some quality time with yourself and your thoughts. However, it‘s the best medicine you can choose while finding your way to happiness.

Best wishes!

Lina Liebutė

APRIL 2017

27

| INTERNATIONAL |

ETERNAL SLUMBER: DETECTIVE AGENCY Text: Lydon Colston

Illustration: Chloë Postollec

Mr. Rianam had been escorted back to the other world safely by Nias and Liiesh, destined to remember nothing but a vague dream of a blue place. After a stern warning on how to properly behave outside of the agency, Nias sent Nodyl and Liiesh to investigate the matter of the fading hearts as per their accepted case.

“Ya know, I don’t know why your telling me,” Nodyl grunted as he sparked a cigarette, a sharp blue intensely glowing through his scars. “I’ve been there for previous cases.”

“Exactly and I’ve witnessed how you behave,” Nias retorted with a stern expression.

Nias sent the detectives off to fulfil their duty. She then proceeded to start

28

APRIL 2017

filling out the necessary paperwork to warrant their passage to the other world as justifiable due to inconsistencies in the will of the collective unconscious. However, as she did so, she couldn’t help but shake a feeling of deep dread within the center of her existence. Liiesh was far too young a spirit and far too inexperienced to be safe in the other world. Still, she would not interfere for she knew that this was not her place.

Time passed, and the only certainty was that the Will of the Collective Unconscious was definitely in distress. Every street the two passed, every person that arrogantly bumped into them, every fading tree had all been touched by malice. Eventually, Nodyl found his way to a rough Jazz bar, enveloped in alert red lighting and maroon colored wood décor.

“I’ll take two glasses of neat whiskey, no ice,” Nodyl said after making a bee

line to the bar.

“I’m not drinking,” Liiesh promptly said, ever the star pupil.

“They’re both for me,” Nodyl growled.

Something about the bar didn’t seem right to Liiesh. He gazed around in an almost dazed state as he lightly rubbed the padlock on his wrist. Every small detail, from the grain of the wood, to the grimy look of the regulars seemed familiar to him, whilst still remaining completely new and foreign. A concept that he was struggling to come to terms with. Each new item to cross his path he simultaneously recognized and had no relation to. A sharp pain began searing through the right side of his head, causing his eye to twitch.

“What the hell is wrong with you,” Nodyl hissed as he downed yet another glass of whiskey.

“I’m… not sure…” As Liiesh spoke a numbing pain pulsated from the padlock and through his arm.

| INTERNATIONAL |

Nodyl would not show it, but he felt a sense of empathy towards Liiesh… or at least as close to empathy as he could possibly manage. His situation had once been similar, and every time Liiesh looked so lost, yet earnestly trying his best, Nodyl was reminded of a soft puppy. One that you needed to either protect, or simply snuff the life out of quickly, before it realized how painful the world truly was. Nodyl had discovered over the years and that protecting the integrity of the Will of the Collective Unconscious was not an easy task, nor was it as moral or righteous a task as it sounded. Humans were vile creatures that would wish the worlds destruction if it meant some form of gain towards themselves.

A reverberating pulse surged throughout the bar, causing a strange stir in the intoxicated patrons, one

not of fear or concern, but of a sort of longing.

Then he was there.

Liiesh didn’t quite know who he was, or why he felt a strange longing to him – a longing for connection.

In a white cloak that flowed like a graceful wave, he stood there. His hair an ash blond, in a similarly wavy ascending style. He didn’t have a malicious or malignant aura about him – yet still he felt threatening. His gaze was fixated on the floor as his pastel red eyes held an intense yet sorrowful fixation.

Liiesh tried reaching out to him, simply wanting to touch him. But was brought back to his sense as Nodyl bellowed his name.

“What do you think you’re doing?!” he continued through gritted teeth.

“I am Locain… I simply wish to exist,” the white cloaked man said in a hollow

voice as he raised his hand to his face.

Both Nodyl and Liiesh were now on high alert. Any being that can simply make itself manifest in this world was not one to be reckoned with. Locain turned to face Liiesh, and once their eyes met the longing that Liiesh had felt intensified. He needed to know what exactly this feeling was, and why Locain held such a sorrowful expression. Nodyl watched as Locain lowered his hand to his heart and lightly pressed against his skin, as he did so the bar patrons all turned to look at him with a similar sorrowful gaze.

And with a twist of his pale hands, Locain and the bar patrons were nowhere to be seen – and Liiesh’s pulsating pain calmed itself.

APRIL 2017

29

| INTERNATIONAL |

THE FUNCTION OF ART IN PUBLIC SPACES:

URBAN STORYTELLING We tend to “consume” art in museums, giving it only one-dimensional function and therefore we perceive it as an isolated object. But when art is placed in public places, can it actually transform from isolated object into a link for social interaction?

Text: Lïva Kubulniece

Illustration: Arielle Demilecamps

Since the 1960s, contemporary art is revealed in outside gallery spaces and has spoken to the public in parks, stations, hospitals, schools, house walls, and many other public places. Even the term “art in public space” describes an art that is exposed to the public in an open and accessible location. The American artist and author of several texts Vito Acconci adds that “the Museum is a” public space” too, but only for those who choose to be the Museum’s audience”. The Museum is a “simulated” public space: it is one-way and not functional whereas “real” public space is omnidirectional and multifunctional.” But why does it become more multifunctional when being displayed in “real” public spaces? Is it the environment that completely transforms the way we perceive art? Or is it the art itself, which leads to confrontation entering the urban environment? For instance, I would like to have a look at one particular example, continuing the idea about the multifunction of art when displayed in public environment.

30

APRIL 2017

The way to break mutual stereotypes about the suburbs of Riga and get to know them was a project called “Urban storytelling”, which was included in a “Riga 2014” programme called “Road maps”. The main aim was to entice the audience of local neighbourhoods in art and culture, as well as to create a deeper understanding of the Area of Brass and Sarkandaugava in Riga for other Riga citizens. Moreover, the art exhibition that was displayed in Sarkandaugava, particularly in Psychiatry and drug addiction centres, made a strong impact not only on exhibition observers but made a social boundary between what is called a “normal” society and the society that is isolated in centres like this.

An exhibition that was displayed in Psychiatry and drug addiction centre was called “Garden”, viewers and centre’s patients had to walk barefoot on installed paths made of grass and cones, the rooms of patients were filled with birches, lavenders and ivy, a wild plant that grows really fast, was hanging from the ceiling, thereby symbolizing how one’s illness can be developed as quick as ivy can grow. Viewers could experience a feeling of walking in a meditative garden. It was also essential that the local patients were involved in the project and created their Visual work of the art exhibition “the room of parallel worlds”, in which it was possible to view the

patient from a work of art, a reflection of the inner world. A place with a really sensitive and heavy atmosphere combined with art made a social confrontation between too different parts of society. For instance, reading one of the articles about the exhibition, one of the patients who entered a room of Van Gogh, a room that was filled with sunflowers that symbolized the fragile border between talent and madness, said “Look at that beauty! Look and remember, because we might no longer see something as beautiful as this one! “Another opinion of one viewer was that the different stories and patterns were brilliantly linked in one, achieving the visual experience with lasting emotional effects. Not only viewers from “outside” were impressed but the patients had a whole new perspective in seeing their rooms and surroundings as a form of exhibition.

To conclude, by entering an artistic situation and actively becoming part of it, the participant can actually be transformed. The difference between public art in museums and public art in urban environments is that it is really connected with different functions in a wider sense – to connect two different parts of society, while breaking stereotypes and giving lasting emotions.

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

STUDIENE ER VIKTIG –

VOLLEYBALL ER SELVE LIVET Elise Henanger og Vilde Stakseng har minst to ting til felles. De spiller volleyball og studerer ved Høgskulen i Volda.

Tekst: Erling Rognhaugen

Foto: Jonas Been Henriksen

KFUM Voldas kvinnelag i volleyball har vunnet 18 kamper av 18 mulige denne sesongen. Peikestokkens sportsjournalist var til stede og tok en prat med de ambisiøse studentene. Spinkle stemmer på tribunen roper «Heia Volda», men det meste av bråket kommer fra banen, der de to jentene er i aksjon.

–Vi er to studenter på damelaget nå, men det hadde vært gøy med flere, mener Stakseng.

22-åringen trener nesten hver dag, enten det er felles- eller styrketrening. En vanlig uke trener hun 14 timer.

– Jeg vil ikke engang tenke på hvor mange timer jeg har brukt på volleyball, men det blir en del og det har vært veldig gøy, forteller hun.

Hennes 20 år gamle venninne er helt enig.

Også hun dedikerer store deler av hverdagen til sporten hun er så glad i.

–En vanlig dag for meg er å stå opp, gå på skolen, volleyballtrening og så er dagen over, sier studenten.

Man skulle kanskje trodd hun hadde holdt på hele livet med dette, men hun startet ikke før som tenåring.

–Jeg begynte å spille volleyball på videregående og fortsatte fordi jeg likte så godt lagspillet og konkurransen.

De andre spillerne har gått og vi begynner å fryse litt når vi sitter på benken i Voldahallen.

Begge er enige om at så lenge det er kjekt å spille, så vil de fortsette. Og kjekt er det uten tvil, når treneren deres er en tidligere landslagstrener.

Vladislav Todorov har tidligere trent hjemlandet Bulgaria, i tillegg til Saudi-Arabia, begge på herresiden. For tre år siden kom han og kona til Volda. Kona er en av de sentrale spillerne på laget. De to høster skryt fra studentene.

– Vladislav og Maria har bygget et bedre miljø innad i klubben. Det er veldig fokus på samarbeid og det at laget kjenner hverandre både på og av banen, sier Henagner.

Åpen for å satse i Volda

Henanger sier at det kan være aktuelt å forlenge oppholde i studiebygda.

–Jeg vurderer å studere praktisk pedagogikk når jeg er ferdig med min første bachelor. Da blir jeg nok i Volda i tre år til. Da er det jo veldig aktuelt å fortsette med volleyball, sier hun.

Lagvennina Stakseng er lærerstudent, men volleyball er såpass viktig for henne at hun

ikke utelukker at hun ønsker å satse mer profesjonelt.

–Om det er med dette laget, så ønsker jeg å jobbe for at vi skal gjøre det best mulig, sier Vilde om den eventuelle fremtiden i studiebygda.

Lys fremtid for laget

Damelaget til KFUK har ikke tapt en eneste kamp denne sesongen. De to kampene Peikestokken fikk med seg fra sidelinjen denne helgen føyde seg inn i den imponerende rekken. Ålesund og Molde ble begge slått med 3-0 i sett. Nå venter en potensiell kvalifisering til 1. divisjon. Jentene ser lyst på volleyball-fremtiden.

–Det blir veldig spennende! Andredivisjon har kun vært regionspill her i Møre og Romsdal. I førstedivisjon kommer vi til å møte bedre lag, fra Bergen, Stavanger og Trondheim, avslutter Henanger.

Vladislav Todorov snakket med oss etter kampen, og fortalte om lagets ambisjoner.

–Målet mitt er å komme til eliteserien, sa Todorov.

Tross to solide seire, virket ikke treneren helt fornøyd ved sesongens ende. Han vektla at spillerne alltid kan bli bedre. Så det er kanskje litt forbedringspotensial til neste divisjon?

APRIL 2017

31

| SPORT |

I Volda kan man drikke øl, studere, gå tur og trene. De aller fleste som trener er enten aktive i VSI eller (støtte)medlem hos Stamina. Andre går egne, noe uvanlige veier, i jakten på toppformen. En av dem er Kristian Arnesen Strømshoved. Vi ble med ham på tennistrening.

32

APRIL 2017

| SPORT |

Tekst: Mathias

Hundeide Hamre

Foto: Mats Hjelmeland

På vei til tennishallen på Bratteberg forteller Kristian engasjert om sin begrensede erfaring med tennis, men han har fått med seg at det er mer enn bare smash, serve og backhand som skal sitte.

– Det er klart jeg stiller opp fordi jeg synes det er gøy, men 70% av motivasjonen ligger i å kapre førstesiden av Peikestokken, sier unge Strømshoved optimistisk.

Utstyret er visstnok minst like viktig som utførelsen, og når vi kommer til hallen skjønner vi hva han snakker om. Som man ser av bildene har Kristian hentet inspirasjon fra 70-tallets store tennisikon, mannen som nå er mer kjent for boxershorts enn sine tennismeritter.

Alle klærne er lånt for anledningen, og skoene er to nummer for store. Vi har hentet inn Peikestokkens fotosjef for å ta det ultimate forsidebildet. Dette er Kristians mulighet til å pryde forsiden av studentavisa. Problemet er at dagens motstander og læremester, Helge Haram, ikke er her med samme mål for øyet.

Vi er nemlig på besøk under hans ukentlige tennisøkt.

Haram er kasserer i Volda tennislag, og en ringrev i bygdas tennismiljø. Han har diverse oppvarmingsøvelser han gjerne vil ha Kristian med på. Så skal det spilles om poeng, heder og ære. Det skal imidlertid vise seg at heder er det eneste vår mann kan ha et håp om å stå igjen med.

– Tennis er helt klart hardere enn lommetennis!, utbryter Kristian idet motstanderen går opp i 2-0 i sett.

Journaliststudenten har fått ett poeng til nå – på servefeil fra Haram. Stemningen i hallen er god, og praten går lett mellom de to til tross for en betydelig aldersforskjell. Helge Haram er sprek for alderen.

Kassereren forteller om en tennisklubb med omtrent 40 aktive medlemmer. De har en utendørsbane ved Haualeitet i tillegg til hallen på Bratteberg. Det arrangeres årlig et klubbmesterskap hvor det er stor prestisje i å hente hjem trofeet. Haram legger ikke skjul på at de ønsker større variasjon blant medlemmene, da klubbens harde kjerne består av kamerater i samme aldersgruppe. Det trengs ungt blod.

– Det var noen studenter som pleide å leie banen en time i uken for noen år siden, men nå ser vi lite til dem, sier han.

TUNGE TAK: Strømshoved sliter mot den gamle mesteren.

Verten forteller at medlemskontingenten er på 200 kroner, og baneleie avhenger av hvilken bane og hvilket tidspunkt du ønsker.

Tilbake på tennisbanen er tenningsnivået i ferd med å stige.

– Herregud, han er jo en bleikere utgave av Rafael Nadal, kommer det fra studenten.

Sannheten er vel heller at Kristian er rødere enn den Bloody Mary-drinken han nok drømmer om i det han hiver etter pusten i tredje sett. Læremesteren er tålmodig med sin elev, og viser god sportsånd gjennom hele kampen. De siste settene blir en parademarsj.

Der journaliststudenten i innledningen var mest opptatt av fotografen, har han nå mer enn nok med å stokke beina for å returnere kassererens server.

– Faen, jeg spiller som om jeg var femti år med gikt i hele kroppen, konstaterer nybegynneren.

Kampen ender med en oppskriftsmessig hjemmeseier, og før Haram får dra hjem til en varm dusj, tar han en ny utfordring på strak arm.

– Tennis er for alle, oppmuntrer entusiasten med et glimt i øyet. Det han ikke vet er at Peikestokkens fotosjef, Mats Hjelmeland, er en habil hobbyspiller med stort konkurranseinstinkt.

Vi takker Helge Haram for kampen, og håper å gi ham en tøffere kamp i klubbmesterskapet i desember 2017.

SENSEI: Helge Haram

Til tross for bergensk pågangsmot og ballfølelse, går vertskapet av med seieren også i denne kampen, og vi innser at innmeldelse i Volda tennislag er uunngåelig hvis vi skal ha mulighet til revansje.

Journalistikkstudentenes egen Bjørn Borg oppsummerer kampen slik: – Det grønne dekket ga meg svake assosiasjoner til Wimbledon. Dog var det verken tilskuere, gress eller høyt ferdighetsnivå i Bratteberg tennishall denne kvelden.

RINGREV OG ELEV: Kristian aner fred og ingen fare.

APRIL 2017

33

| PÅ TAMPEN |

SULT Korrestudentbrev:

«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …”. Slik starter Knut Hamsuns roman Sult.

En roman som skildrer et urolig forfattersinn og som tar opp temaer som fantasi og lengsel, paret med fattigdom og sult, ærgjerrighet og stolthet. En innledning så treffende at vi så oss nødt til å innlede vårt korrestudentbrev på nøyaktig samme måte.

Drømmer

Før vi blotter våre innerste drømmer, må vi presentere oss selv. Vi er to PR-studenter på vei inn i en ny epoke av livet. Siste semester ved Høgskulen nærmer seg slutten og vi er begge i praksis i hovedstaden. Naledi på Politihøyskolen og Ingrid i Flyktninghjelpen.

PR-bransjen er et kaos om dagen og det samme er tankene våre.

Vi kunne skrevet om Rådhuset, cafépriser eller den vakre statuen av Henrik Ibsen utenfor Nationaltheatret. Men vi regner med at de fleste av dere har vært i Oslo og ikke interesserer dere for den slags tullball. Praksisplassene våre er også ganske gjennomsnittlige, så arbeidet vårt der vil nok heller ikke fenge stort. Dette blir derfor et korrestudentbrev som tar for seg vårt personlige møte med hovedstaden.

Oslo-klisjé

I Volda lengtet vi etter et liv utenfor Sunnmørsalpene. Et bohemliv, hvor vi aldri igjen måtte pine oss gjennom klikke-disko, når alt vi egentlig ønsket var litt SlamPoesi. Vi skulle sitte med alpeluer og skrive på Theatercafeen. Våre verker og bacheloroppgaver skulle skisseres på servietter og senere stilles

34

APRIL 2017

ut i Nasjonalbiblioteket. Vi så for oss hvordan Oslo-bohemen skulle ønske oss velkommen til galleriåpninger, poesikvelder og silver screen-visninger. Vi var klare for å leve og ånde for livet i Oslo.

Første dag slo drømmen sprekker. Det sto ingen Christian Krogh og ønsket oss velkommen på noen av praksisplassene. Isteden ble vi møtt av to ganske normale voksenpersoner som ikke hadde mer til felles med Krogh enn å ha bodd i Oslo. Andre dagen bestemte vi oss for å være litt mer proaktive. Vi tuslet nedover Karl Johan med litt bedre selvtillit enn sunt var. Trasket forbi Stortinget og Nationaltheatret, med ett mål for øye: Theatercaféen. Vi slo opp døren og spradet inn. Det eneste vi så var en hvit duk og en hovmester i smoking, så gikk det i svart. Mer husker vi ikke. I et siste forsøk på å bli kultiverte bohemer dro vi oss til Nasjonalgalleriet, i håp om at kunsten skulle være vår redning. Men i det vi sveipet kortet i billettluken sa det stopp.

Kredittkortgrensen var nådd og vi ga oss hen til kulden og mørket.

Borte bra, men hjemme best?

Vi sulter. Bokstavelig talt. Sjarmen med å sulte i Kristiania, eller Oslo som det så nonchalant heter i disse dager, forsvinner litt når man ikke får til bohem-livsstilen. Når gratislunsjen på jobben er det eneste måltidet i løpet av dagen er det lett å lengte hjem. Til et sted hvor ingen hører deg gråte i dusjen, og vinden røsker friskt i håret på vei til BK. Et sted hvor bare bankkontoen tømmes fordi du ikke har kjøpt medlemskort på Rokken. Mellom bakkar og berg. Der ingen sulter.

Tekst: Naledi Forbord & Ingrid Hjellbakk Kvamstø

| SEXSPALTEN |

Tekst: Julie Hjermstad Illustrasjon: Anna Elisabeth Brokstad

Vi har alle vært der. Det er hett og forventningsfullt, og skuta skal manøvreres i havn.

Men i det øyeblikket det er showtime, synker skuta. Den synker nærmere havbunnen og når kapteinen først er klar over problemet, ja da er det ingen vei tilbake. Skipet har gått til bunns og nådde ikke havna. Det mannlige lemmet er herved ikke klar for le grand finale. Når paret møter dette hinderet, er det ikke helt unaturlig at den andre parten føler seg litt udigg. Og vips, så har det hele blitt en selvforsterkende spiral som setter heftige bremsespor i senga. Metaforisk sett.

Jeg legger mye av skylden på pornoen. Gutta som alltid er steinharde i gjerne 30-40 minutter og kan ha sex i alle mulige stillinger og likevel være fullstendig erigert til siste stund.

Det at gutten forventes å være hard er like teit

som å forvente at jentene skal være naturlig oljelubrikerte. Det er urealistisk. Forskjellen er at hos gutta, blir det så innmari synlig hvor problemet ligger. Som oftest ligger ikke problemet i underbuksa! Det ligger i hodet.

Mannens beste venn er nå blitt hans verste fiende. De spiller ikke på lag, de samarbeider ikke. Han forbanner seg over mini-me som ikke fungerer når det virkelig gjelder, og da har penis i hvert fall ikke lyst til å hilse på verden.

Gutta har et sjukt svært press på seg når det kommer til sex. Hvor ofte tenker en at man må legge inn ordentlig innsats for å gjøre gutten kåt og klar for sengehalmen? Som regel løser det seg selv med en smule foreplay og gutten får ereksjon. Jeg tror at denne forventningen dreper sjukt mye av guttas nytelse og kåthet fordi de kjenner på presset om å raskt bli hard og holde seg der, for å faktisk kunne gjennomføre samleie med partner. Rent teknisk er det jo gutten som må bli hard for å kunne penetrere. Hvor sjukt mye press er ikke det a? Jeg tror at gutter som sliter med ereksjon

er et tabu som det sjeldent prates om. Jeg tror det er mange gutter der ute som lider i det stille, og tenker at de ikke er «mannemenn» fordi de sliter med å få ereksjon når de skal prestere.

Hva med å ikke legge så mye press på den faktiske penisen, men heller tenke på sexen som en helhet? Hva med å slappe av, ta på hverandre, og heller bare nyte det faktum at sex er noe av det beste man kan oppleve sammen. Jo mer følelser og tanker som er involvert, jo mer komplisert blir ofte sexen.

Man har lyst til å tilfredsstille partneren og er livredd for at laget ikke skal komme seg over målstreken. Jo mer forventninger som ligger til grunn, jo større sjanse er det for at bisken vil trekke seg inn i eieren igjen. Senga skal ikke være en scene hvor det forventes at skuespillerne skal prestere best mulig i hver akt. Senga skal være det stedet hvor man kan gjøre seg mest sårbar og sitte igjen med en seier i form av nytelse og kanskje en psyk orgasme.

APRIL 2017

35

PROGAM FOR ROKKEN // APRIL 01

03

04

05

Klesbyttedag og Disko

Kafepub

Kafepub

Kviss

06

07

08

10

Kafepub

Internasjonal kveld

Disko

Kafepub

11

18

19

20

Kafepub

Kafepub

Kviss

X2

21

22

24

25

X2

X2

Kafepub

Pressepris

26

27

28

29

Kviss Dokfilm

Dokfilm

Dokfilm

Dokfilm + Disko