November 2015

EIKESTOKKEN NOVEMBER 2015

STUDENTAVISA I VOLDA

STOLTE RÅNERE

NÅR PERSONLIGHET AVGJØR EKSAMEN Peikestokken_MAI.indd 1 Peikestokken_november.indd 1

SEEKING HAPPINESS IN VOLDA

BALLTRIKSENDE NOVEMBER 2015 NOVEMBER2015 BARNEVERNSPEDAGOG

11

25.10.2015 22:20:51 26/10/15 14:15

| NYHEITER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT | LEIAR svak karaktergiving. Nokre gonger er det frustrasjon som skal ut, andre gonger er det rettmessig kritikk.

Noko dei aller fleste vil møte på i løpet av sin skulegong, er å gå inn i eksamineringsrommet, og sjå at den som skal gi deg ein karakter mellom A og F er ein du kjenner godt i frå før. Det kan slå bra ut, og det kan slå dårleg ut.

SENSORKRØLL

Den problemstillinga slepp ein å møte om ein har eksterne sensorar. Ein slepp også at eigne karakterkulturar utviklar seg. Utan eksterne impulsar vil det etablere seg ein eigen standard for høgskulen, som ikkje er i takt med resten av høgskule- og universitetsmiljøet i Noreg.

Sensorar får ofte gjennomgå. Det er klart at dei står lagleg til for hogg, då dei står bak noko so viktig som ein avgjerande sluttkarakter.

Det er skuldingar om feilbehandling, dårleg kriterievurdering, eller rett og slett for

NYHEIT

INTERNATIONAL

Jungelpraktikantane

Møt to voldastudentar som tek del i ein heilt særeigen praksis.

Find out how van life is.

SPORT

Det går rundt og rundt, natten lang. Musikken er høy, og naboene klager.

Turspalte

Et fullstappet Rokken fikk oppleve et av landets største musikkhåp.

Ansvarleg redaktør Stig Øystein Schmidt peikestokken2015@gmail.com Nettredaktør Sunniva Agnete Trøen Nyhetsredaksjonen Nyhetsredaktør: Maria Simone Emdal Otterlei Oda Ording, Pål Solheimsnes, Lars Hægeland, Mathilde Sundet Ruud, Ingvild Bakken, Bastian Lunde, Kamilla Tellefsen, Toini Thanem, Mia Becker, Hilde Aalvik, Simen Skogvoll, SiljeTamara Røsvassbukt, Torgeir Knutsen, Edda Drægni, Even Ørjasæter, Bendik Reed Årvik, Line Lindheim, Ingrid Cogorno, Siri-Ann Roska

2

Rotevatnet rundt

Sindre har deltatt 40 ganger i Rotevatnet rundt.

Aurora

REDAKSJON

Seeking happiness in Volda

The struggles and joys of living in a van

Kleda dine kan brukast av andre, sjølv om du ikkje har bruk for dei sjølv.

Rånerne

Kanskje burde det vere nasjonale incentiv som gjorde det enklare for høgskular og universitet å nytte eksterne sensorar? Slik at det ikkje er fullt og heilt opp til den enkelte utdanningsinstitusjon å prioritere. Trong økonomi bør ikkje vere noko som går ut over den faglege evalueringa.

What are the stories behind the people who move to Volda?

Klede er aldri boss

KULTUR

Difor er det bra at høgskulen nyttar eksterne sensorar regelmessig. Ideelt sett skulle det kanskje vore brukt endå meir, men det er vanskeleg å sei kven som har ansvaret for det.

Bli med et høytsvevende bursdagsbarn på paragliding.

Kulturredaksjonen Kulturredaktør: Karoline Ravndal Lorentzen

Foto Fotoredaktør: Nicolay Woldsdal

Silje Tamara Røsvassbukt, Toini Thanem Elias Bakken Johansen, Oda Ording, Line Lindheim Tøresby, Ellen Fredriksen, Naledi Forbord, Ingrid Hjellbakk Kvamstø, Øyunn Eline Hagen Wold, Michelle Kleveland, Simen Skogvoll Sunniva Agnete Trøen, Thea Skyvulstad Kamilla Tellefsen, Bastian Lunde Hvitmyhr, Hilde Olsen Aalvik

Marte Sandbakk, Martine Vassbotn Evebø, Jørgen Fallet Mosand, Jose E. Garcia Pepe, Valentin Gatlan, Jens Garrat, Karina Søby Eidukaitis, Gerd Johanne Vatne Braadland, Maria Henriksen, Elise Apelseth Platou, Karoline Ravndal Lorentzen, Martine Greni, Michelle Kleveland, Dagfinn Graneng, Lise Musum Stangvik, Karolein van Schil, Aistè Bam, Amey Knol, Elise Strålberg, Tove Rogstad, Gabrielle Mantoan, Hedvig Idås

Sportsredaksjonen Sportsredaktør: Mia Becker Sigurd Hernes, Sondre Skandsen, Ole Kristian Svalheim, Ruben Lund Altheim, Torgeir Knutsen, Bendik Reed Årvik, Truls Fenre, Lise Musum Stangvik, Tarjei Engeset, Dagfinn Graneng International Internasjonal redaktør: Paige Louise Kemp

Illustratørar Silje Ekevall Sandbrekkene, Shervin Danai, Jørgen Fallet Mosand, Abbey Syme, Caroline Riesterer, Maere Baker, Tove Rogstad, Håkon Brandal, Maria Henriksen, Kristian Tiller Torsvik, Linn Schjerven, Gerd Johanne Vatne Braadland

Layout Layoutansvarlege: Marie Berge, Martine Vassbotn Evebø Marte Sandbakk, Karina Søby Eidukaitis, Gerd Johanne Vatne Braadland Korrektur Korrekturansvarleg: Even Ørjasæter Dagleg leiar Peder Haugfos Marknadsjef Toini Thanem Forsidefoto Hedvig Idås Baksideillustrasjon Silje Ekevall Sandbrekkene

Carmen Sedeño, Paula Del Campo Martínez, Xènia Puig, Cristina Llaó Subirats, Karolien van Schil, Célia Boyer, Abbey Syme, Nadine Claes, Rianne Hartog, Caroline Riesterer, Amey Knol, Ann Rybnícková, Saranja Vanoverschelde, Tomas Hajek, Jose Requena

NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd 2 Peikestokken_MAI.indd 2

26/10/15 14:15 25.10.2015 23:14:23

o

| NYHEITER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

KOMMENTAR

OPP MED HAKA Å følge drømmene sine krever mot til å satse, og styrke til å reise seg igjen når man trår feil. Derfor er din selvtillit helt avgjørende for hva du oppnår her i livet.

n

14:23

Tekst: Maria Otterlei

Illustrasjon: Linn Schjerven

Det var dagen da jeg skulle på mitt livs så langt viktigste jobbintervju. Den 21 år unge kroppen var fortært av en profesjonell, stiv dress. Jeg så meg i speilet. Det var da det slo meg. Hvorfor i alle dager skulle jeg, ei lita jente oppvokst i fjæresteinene i utkant-Norge, få jobb i ett av USAs største og eldste fjernsynsnettverk?

Jeg ble lamslått av pessimismen som blusset opp i meg.

Bank, bank. Kamilla, romkameraten min, åpnet døren til rommet mitt.

— Vil du virkelig ha jobben, så må du ha tro på deg selv. Opp med hodet og hev haka. Opp med det!

Hun tok tak i skuldrene og ristet i meg idet hun sa det. Ordene hennes brant seg fast og gav meg det sparket jeg trengte bak for å komme meg ut døra. Da jeg senere gikk mot den urokkelige skyskraperen tvang jeg meg selv til å heve hodet.

Forbilder Når jeg tenker på de menneskene som jeg ser mest opp til og beundrer, så har de en fellesfaktor. De utstråler selvtillit. De er fornøyde med seg selv og derfor trives vi andre mennesker i deres selskap. Det er som om de har sitt eget magnetfelt. Om du derimot krummer ryggen,

heiser skuldrene opp til ørene, er anspent og bekymret, så vil andre mennesker ta avstand.

Magneten vil virke motsatt.

Janteloven For oss barn av janteloven blir selvtilliten ofte lagt lokk på. Det krever en indre styrke for å ha et positivt selvbilde. Invester kreftene dine i å forbedre deg, å utvikle deg, ikke i å trekke deg selv ned i mylderet av usunne tanker om alt du ikke kan og ikke klarer. Selvtillit kan trenes opp ved å droppe sminken på byen en kveld, våge å si hva du virkelig mener, eller å skrive en gjev omtale av deg selv i en jobbsøknad.

Nøkkelen er at selvtillit kommer innenifra.

Det spiller ingen rolle om du er høy eller lav, er fra småbygda eller storbyen. Det er du som bestemmer om dette er positive eller negative egenskaper, din styrke eller din svakhet. Teorien min er at de som har innsett at selvtillit kommer innenifra, har det så godt med seg selv at de kan bruke energien sin på menneskene rundt seg, fritidssysler og jobb.

Arbeidslivet Vi er født inn i et rikt og trygt land, med gode forutsetninger sammenlignet med resten av verden. Vi har muligheten til å sette oss høye

karrieremål, og å få utdannelsen og erfaringen som trengs. Om du vil bli brefører eller korrespondent, så er det ikke noe i veien for det. Det er først og fremst mentale barrierer som hindrer deg fra å oppnå det du virkelig vil få til. Som student har du spillerom til å prøve og feile før du skal ut i arbeidslivet. Gi slipp på den usikre, engstelige og hjelpeløse, og slipp til den selvsikre, robuste og bastante. I jobbsammenheng er det utrolig viktig å opptre med selvsikkerhet. Hvordan skal arbeidsgiver kunne stole på dine ferdigheter om du ikke har tro på de selv?

Reis deg Det gikk heldigvis bra på jobbintervjuet i New York. Jeg fikk praksisen hos National Broadcasting Company, NBC, takket være virkelighetssjekken som Kamilla ristet i meg. Dette har lært meg å sikte mot å være en person som gir mer energi enn jeg tar. Å ha selvtillit til å tørre å strekke seg etter det man vil ha, kan være det som avgjør om du oppnår målene i livet ditt eller ikke. Men jo høyere man sikter, desto større blir fallhøyden, så minst like viktig er det at du våger å reise deg igjen når ting går skeis og du får avslag. Så jeg tar et stramt tak i skuldrene dine, rister deg og trygler deg om å heve haka!

NOVEMBER2015

Peikestokken_november.indd 3

3

26/10/15 14:15

| NYHEITER |

NÅR PERSONLIGHET AVGJØR EKSAMEN Studentene ved Høgskulen i Volda kan få læreren sin som sensor på muntlig eksamen. – Klarer man ikke å holde seg objektiv som intern sensor må en rett og slett bare slutte, sier høyskolelektor, Idar Flo.

Tekst: Silje Tamara Rojas Røsvassbukt

Tekst: Edda Drægni Illustrasjon: Maria Henriksen

Ved Høgskulen i Volda er det vanlig praksis å bruke to interne sensorer ved eksamen. Bare hvert tredje år endres ordningen til en intern og en ekstern sensor. Det opprører Sondre Styrkson (24) som går sitt fjerde år ved høyskolen.

Han forteller om to tilfeller der klassen hans opplevde at kjennskap til sensor avgjorde den muntlige eksamen.

— Jeg vet om tilfeller ved Media, IKT og Design- og Drama hvor vi som hadde et personlig forhold til sensor opplevde en enklere eksamen enn de som ikke hadde det. Jeg fikk for eksempel mindre prøvelser enn en kompis. Det ble

4

ubehagelig i etterkant når han fikk høre min opplevelse av sensor, sier Styrkson.

Trynefaktor Styrkson mener det blir moralsk feil, og at hele poenget med en sensor er å vurdere kandidaten objektivt. Anonymitet er sjeldent et problem under skriftlig eksamen. Ytterlige faktorer som utstråling og utseende, på slangspråket kalt trynefaktor, er en problemstilling knyttet til muntlig eksamen. Videre utdyper han at relasjonen er det som tar fokuset vekk fra det faglige, uansett om det er et positivt eller negativt forhold. Interne sensorer vil, bevisst

eller ubevisst, ha en mening om kandidater de kjenner. Studenten kan dermed føle at hun eller han må bekjempe negative holdninger i tillegg til eksamen. PR-studenten sier at med en ekstern sensor vil alle blitt møtt på lik linje.

— Dersom sensor kjenner studenten fra før, stiller jeg meg skeptisk. Det handler om anonymiteten. Jeg visste at jeg kunne ta det mer med ro fordi jeg kjente eksaminator og sensor ganske godt, sier Styrkson.

Er man ikke objektiv må man slutte Idar Flo, lektor ved Høgskulen i Volda, er ofte

NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd 4

26/10/15 14:15

| NYHEITER |

“

Vi som hadde et personlig forhold til sensor opplevde en enklere eksamen enn de som ikke hadde det.

intern sensor ved skolens muntlige eksamener.

Flo sier han er bevisst på å være objektiv ved vurdering av muntlig eksamen. Han forteller at når han kjenner eksamensstudenter går tankene likevel over i en profesjonell og objektiv vurderingsmodus.

— Jeg forstår at noen studenter kan føle at sensor tenker sånn eller sånn om seg. Om de faktisk gjør det er en annen sak. Slik skal det likevel ikke være. Klarer man ikke å holde seg objektiv som intern sensor må en rett og slett bare slutte, sier Flo. Han presiserer at utfordringen heller er hvilken karakter studenten skal ha, og sier seg enig i sikkerheten en ekstern vurdering gir.

— Fordelen med ekstern sensor er at da får en

se om Høgskulen i Volda er i takt med resten av fagmiljøet ellers i landet. En A i Oslo og Bergen skal være det samme som en A i Volda, sier Flo.

Mindre kostnadskrevende Leder for Studenttinget i Volda, Karoline Strand er enig i at eksterne sensorer er viktig for å sikre en rettferdig vurdering. Hun synes likevel at den nåværende ordningen fungerer, og at det er positivt at høyskolen benytter seg av interne ressurser som er mindre kostnadskrevende.

studenten, sier Strand.

Strand oppfordrer til at studentene prøver å løse konflikter selv med sine studieveiledere, men dersom dette ikke fungerer, kan STiV prøve å hjelpe til.

— Jeg håper studenter er informert om at ubehagelige situasjoner som dette også kan sendes inn til ulike klageinstanser, som for eksempel Klagenemda, meddeler Strand.

STiV-lederen sier at det kan hende studenter tidligere har opplevd det Styrkson snakker om, uten å vite hva de kunne gjøre med saken.

— Høgskulen er pliktet til ulike ting vedrørende eksamenssensur. Studenttinget, rådgiver eller studieveileder kan ta saken videre eller hjelpe

NOVEMBER2015

Peikestokken_november.indd 5

5

26/10/15 14:15

| NYHEITER |

Alarmerende alvor For mange er det ikke så “big deal” om brannalarmen går, fordi man tenker at forrige gang var det jo også falsk alarm, forteller Eirik Jokstad som bor i Studentsamskipnadens boliger.

Tekst: Kamilla Tellefsen Foto: Karoline Ravndal Lorentzen

Du ligger godt innpakket under dyna, det er tidlig på morgenen og brannalarmen går. Pipelyden skjærer i ørene og du er klar over at en tinnitus vil komme til å sette sine spor. Du vet at ifølge prosedyrene skal alle evakueres fra bygget, men alle de tidligere gangene har det vært falsk alarm, bare noen amøber som glemte å skru på vifta når de stekte bacon på kjøkkenet. Er det vits å gå ut, skal man faktisk gidde?

Bekymret for sikkerheten Ifølge brannvernleder ved Studentsamskipnaden i Volda, Jon Petter Lied, er det er få studenter som tar alarmen på alvor..

– Vi hadde et tilfelle hvor brannalarmen ble utløst, og da vi kom på stedet stod det ei jente på kjøkkenet og hadde ikke tenkt tanken på å gå ut, forteller Lied.

Godt nok Som den eneste i landet, har Studentsamskipnadens boliger ikke direktevarsling til Volda brannvern. Alarmen er til for at studentene selv skal høre den. Dersom det faktisk brenner, må du selv varsle ved å ringe 110. Det har vært diskusjon om dette er forsvarlig når samtlige studentsamskipnader i landet er direkte knyttet til alarmsentralen hos brann- og redningsetaten. Eiendomsleder for Studentsamskipnadens boliger, Rune Ertesvåg avviser påstandene om et uforsvarlig system i Volda.

6

– På vår kant av landet så retter vi oss etter de reglene som er i disse kommunene. Vi ser ikke noen svakheter med dette systemet, påpeker Ertesvåg.

Ressurskrevende Ettersom at alarmen ikke er knyttet til brannstasjonen, sparer denne ordningen Studentsamskipnaden for utrykningskostnader ved falsk alarm.

– Det koster mellom 5000 og 10.000 kroner per utrykning, forteller Ertesvåg til Nærnett.

”No big deal” Musikkstudenten Erik Petter Jokstad bor i studentboligene på Heltne, og vitner at få tar brannalarmene på alvor.

Jokstad har tillit til brannsikringssystemet på studentboligene. Han bruker mindre enn halvminuttet på å komme seg ut når han hører alarmen, – Førsteinstinktet er jo frykt, men jeg har tiltro til at rutinene til Studentsamskipnaden fungerer godt, at om at jeg bare lukker dører og vinduer, og forlater bygningen, så ordner de resten.

Nattmat Videre forteller han at mange ikke er vant med å bruke vifta når man bruker stekeplatene.

Det er også et kjent fenomen at man steker seg en Grandiosa til nattmat når mørket har lagt seg og festen på Rokken omsider har gått mot en slutt.

– Det er lett å glemme når man er trøtt og klokken er langt på natt, men det er litt barnslig at mange ikke tenker over konsekvensene.

Brannleder Lied har erfart nattmat-slurveriet, og kan fortelle om uvitenhet og feighet.

– Det har vært et par ganger hvor noen har stekt pizza midt på natta, og glemt den. De har blitt så stressa at de bare har kastet den svarte klumpen av en pizza ut av vinduet og gått til sengs igjen, forteller Lied oppgitt.

Ta ansvar selv Brannvernlederen presiserer at studentene må ta ansvar for seg selv og varsle vaktsenter for å redegjøre årsaken til eventuelle alarmer. I alle byggene Studentsamskipnaden har ansvar for, er branninstrukser hengt opp på veggene.

“

Hvis det brenner kan det dreie seg om liv eller død.

NOVEMBER 2015

Peikestokken_oktober (2).indd 6 6 Peikestokken_november.indd

25.10.2015 23.43.13 26/10/15 14:15

Peike

43.13

|| NYHEITER NYHEITER ||

JUNGELPRAKTIKANTANE Tekst:

Pål Solheimsnes

Foto:

Bjørnar Torvholm Sævik

På eit rehabiliteringssenter for rusavhengige i India utfører sosionomstudentane Charlotte Marie Brundtland og Linn Heidi Berntsen ein ganske annleis praksis.

NOVEMBER2015 NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd Peikestokken_oktober2015.indd 7

77

26/10/15 14:15 26.10.2015 00:00:46

| NYHEITER |

Linn Heidi og Charlotte skal ta større og større del i behandlinga av pasientane.

Skremselsteoriar På LINK-senteret jobbar praktikantane med rehabilitering av rusavhengige i omgivnader som er svært ulike dei ein finn i det norske helsevesenet.

– Det krasjar jo litt med det vi lærer i Noreg, seier Charlotte.

Ho beskriv korleis dei tilsette på senteret har ein litt nedlatande holdning overfor pasientane og brukar andre behandlingsteknikkar enn det dei anbefaler på utdanninga for sosialt arbeid på Høgskulen i Volda.

– Vi ville ikkje brukt dei skremselstaktikkane som dei gjer. Dei viser bilete av kreftpasientar for å virke avskrekkande. Og er dei ikkje med på dei arrangerte aktivitetane får dei ikkje lov å ringe heim. Det likar eg ikkje.

“

I Noreg er vi vand med å vere ganske mykje aleine, men det er dei ikkje her

Senteret ser ut som det er nokre tiår gammalt.

Korridorane er mørke og dunkle. Kontoret til jentene ser mest ut som ei fengselscelle, og romma til pasientane er utstyrt med berre det aller mest nødvendige, ei seng og eit skap.

Jentene forklarer at mange av pasientane brukar mesteparten av tida mellom måltida på romma, der dei prøver å sove. Det får tida til å gå fortare. Pasientane er innlagd her i 30 dagar før dei skal tilbake til samfunnet. Dei fleste slit med alkoholavhengnad.

88

Guten med tatoveringane Rundt omkring på senteret sit pasientane gamle og unge, pent kledd og fillete kledd.

Dei kjem frå alle stader i India. For det meste

NOVEMBER NOVEMBER 2015 2015

Peikestokken_november.indd Peikestokken_oktober2015.indd 8 8

er det press frå familien som har ført til at dei er her no.

Ein liten gut fangar merksemda med ein gong.

Han sit blid og fornøgd blant dei mykje eldre pasientane.

– Han der er så skjønn. Eg har lyst å ta han med meg heim, seier Charlotte.

Guten, Vishal, er berre 13 år. Når han var to år gamal døydde mor hans. Faren gifta seg på nytt og forlét guten. Sidan det har han jobba seg frå Mumbai, sørover til Mangalore der han vart plukka opp av ein velgjerdsorganisasjon som bringa han til LINK-senteret. Han er avhengig av tyggetobakk og har seks tatoveringar. Likevel ser det ut som han er ein av dei få pasientane som kosar seg. Han snakkar ikkje engelsk, men prøver sitt beste å kommunisere ved å veive med hendene samstundes som han snakkar på hindi.

Historiar som Vishal si er det mange av på senteret. Rusen er ofte berre eit symptom på djupare problem. Her i India får Linn Heidi og Charlotte sjå ein kultur heilt ulik den dei er vand med og lærer seg korleis dei skal handtere nye situasjonar.

– Det som har vore mest interessant for meg har vore å snakke med pasientane. Dei fortel oss så mykje og er veldig opne. Det er annleis enn det ville vore i Noreg. Dei har ingen hemningar, tykkjer Charlotte.

For mange verkar det kanskje rart å velje å ta praksis på ein plass som er så langt vekke heimafrå, og jobbe med folk som er så ulike nordmenn.

– Vi har allereie jobba med sosialt arbeid i Noreg og ville prøve noko nytt og utfordrande, seier jentene.

Den største utfordringa er språket. Dei fleste av pasientane snakkar ikkje engelsk og dette gjer

arbeidet mykje vanskelegare. Det er ikkje lett for dei å ta full del i pasientane si behandling når dei berre kan kommunisere på det mest grunnleggande planet.

Innsyn i India – Vi får oppleve så mykje, seier Charlotte.

Begge to smiler, og tenkjer tilbake på alt dei har fått gjort, sjølv om dei berre har berre vore nokre veker i India. Dei føler seg godt motteke, men merkar kulturskilnaden.

– Vi får vere med på det kulturelle og vi feirar alle høgtider. Vi føler oss som ein av dei og det er veldig gøy. Vi blir skikkelig inkludert, og dei er opptatt av at det dei har, skal vi òg ha.

I Noreg er vi vand med å vere ganske mykje aleine, men det er dei ikkje her. Dei syns det er skikkelig rart dersom vi er aleine på rommet vårt, då blir dei veldig bekymra for oss.

India kan verke overveldande på sjølv den mest herda personen. Det er mange folk overalt, trafikken vil gi folk flest ein støkk første gang dei må ta del i den, og fattigdommen kan ein sjå overalt - heile tida. Når dei kjem tilbake til Noreg kjem dei til å sjå på samfunnet på ein anna måte.

– Eg trur vi kjem til å sette meir pris på det vi har, fortel Charlotte.

Linn Heidi følgjer opp: – Eg trur eg kjem til å ha meir forståing når eg høyrer om fattigdom. Eg kjem nok til å kjenne at eg veit kva det er snakk om. Eg har sett det.

Charlotte og Linn Heidi skal vere i India fram til desember og skal etter planen ta større og større del i behandlinga av pasientane. Når dei kjem heim til Noreg vil dei ha lagt bak seg tre månader i India.

26/10/15 14:15 26.10.2015 00:00:51

Peike

00:51

NYHEITER || || NYHEITER

Vishal ser som alltid glad og fornøgd ut då han skal få seg mat.

Pasientane på rehabiliteringssenteret for rusavhengige må i fellesskap med dei ansatte hjelpe til å lage mat.

NOVEMBER 2015 NOVEMBER2015

Peikestokken_oktober2015.indd 9 Peikestokken_november.indd 9

99

26.10.2015 00:01:05 26/10/15 14:15

|| NYHEITER NYHEITER ||

KLEDE ER ALDRI BOSS Nordmenn kastar i gjennomsnitt ni kilo tekstilar i restavfall i året.

Om dei vert sendt til attvinning vil det spare miljøet og hjelpe folk i nød.

Tekst: Ingvild Bakken

Foto: Lise Musum Stangvik

Statens institutt for forbruksforsking SIFO, melder at importen av klede til Noreg har vorte dobla frå 1990 til 2010. I same periode har prisane på klede vorte halverte. Den aukande tekstilproduksjonen og forbruket av klede har mange skuggesider, ei av desse er påverknadane på miljøet.

For fullt i søppeldunken Sosionomstudent Malin Brinchmann (20), innrømmer at ho handlar klede alt for ofte. Ho ryddar derfor regelmessing i skapet.

– Eg likar å ha kontroll i klesskapet mitt. Det gjev ein god følelse å lett finne fram til det ein vil ha på seg. Når eg først ryddar i garderoben så kan eg bruke ein heil dag på det. Då vert det uansett ikkje plass i søppla, og ein kan like godt donere vekk, fortel Brinchmann.

Vinn for Vesten, tap for u-land Tarjei Engeset Ofstad er PR og kommunikasjonsansvarleg i RE:ACT Volda. Den 22. oktober arrangerte dei ein bytemarknad ved Høgskulen.

Her kunne folk ta med seg klede og gjenstandar dei ikkje nytta, og ein kunne forsyne seg av det andre tok med seg.

– Folk må donere klede fordi me lev i eit overforbrukssamfunn som går ut over miljøet på heile jorda. Me vil ha eit betre og artigare liv om me set meir pris på det me nyttar, meiner Ofstad.

Han fortel at det er to årsakar til at me burde nytte tekstilar og andre gjenstandar om att.

– Det eine er miljøaspektet. Me kan ikkje halde fram med å nytte så mykje som me gjer no. Særleg ikkje i land som Noreg. Det andre aspektet er at kledeindustrien er uetisk. Det meste vert produsert i lågkostland, fortel han.

10 10

Produksjon av tekstilar vert for det meste gjort i utviklingsland. Det meste av fortenesten endar opp i Vesten. Dei som arbeider i fabrikkane har ofte farlege arbeidsforhold og svært låg lønn. I tillegg sit utviklingslanda att med miljøskader.

Tekstilproduksjon krev mykje energi og vatn.

Det vert ofte nytta kjemikaliar som er miljø- og helseskadelege, som til dømes bruk av kjemiske sprøytemidlar i bomullsproduksjon.

“

Til og med ein einsam sokk har nytteverdi og burde leverast til attvinning

9 kilo tekstilar rett på dynga Undersøkingar viser at nordmenn kastar i gjennomsnitt ni kilo tekstilar i restavfallet kvart år. Det meste av desse tekstilane kunne vorte sydd om, sendt til folk som har behov for dei eller blitt resirkulert. I staden vert det brent i saman med resten av restavfallet.

Dette talet overraskar Ofstad.

– Det er ganske mykje. Det er synd at me lev i ein verden der me ikkje vil gje det vekk i staden, seier han.

Berre bra å donere Studiar frå Østfoldforsking viser at for kvar kilo tekstilar som vert levert til gjenbruk eller attvinning vert miljøet spara for i snitt ti kilo CO2, ein halv liter kjemikaliar, og nesten 2500 liter vatn.

I Volda finn ein behaldarar frå U-landshjelp frå Folk til Folk (UFF), og Fretex, der ein kan levere tekstilar. Kleda som vert leverte her endar opp med å bli selt i butikkane til desse organisasjonane, eller vert gjeve til folk i krigsherja land.

Det kjem an på kvaliteten. Slik kan ein ved å donere klede både spare miljøet for ressursar, og bidra til humanitært arbeid.

Nordmenn er flinke til å levere inn fine klede.

Det er ei myte at berre tekstilar i god stand burde leverast inn. Slitte klede burde og leverast. Noko kan settast i stand att, medan resten vert sendt vidare til attvinning. Til og med ein einsam sokk har nytteverdi og burde leverast. 20 prosent av det som vert levert inn vert sendt vidare til materialattvinning.

Då vert tekstilane nytta i produksjon av nye gjenstandar. Tekstilane kan verte gjort om til for eksempel bilmatter, isolasjon til bygningar eller til å lage nye klede.

Handlar for mykje Brinchmann trur at netthandel må ta ein del av skulda for at folk handlar meir enn dei treng.

– Det blir ein del nettshopping. Kleda ser bra ut på bileta, men så vert det ofte ikkje like bra i verkelegheita. Når ein handlar på nettet vert det og til at ein kjøper fleire ting enn ein hadde tenkt. Ein tenkjer ikkje like mykje over kva ting kostar som når ein er i butikken, trekk kortet og tastar koden sin, seier Brinchmann.

Kleda treng ikkje å vere utbrukt før ho kvitta seg med dei.

– Ofte er det ikkje noko gale med kleda, berre at ein er lei av dei. Eg likar tanken på at kanskje nokon andre tykkjer dei er fine og har lyst å bruke dei.

Brinchmann er også overraska over at nordmenn i snitt kastar fleire kilo tekstilar i restavfallet i året.

– Det er ikkje noko vanskeleg å donere vekk klede. Det er ein lett ting alle kan gjere for å bidra til å hjelpe miljøet. Ikkje alle kan ha el-bil og sånn. Dei fleste pantar jo flasker. Det er like lett å donere klede. Folk pantar flasker, for då får dei noko igjen. Kanskje det burde vere pant på klede? Men følelsen av at ein gjer noko bra burde vere motivasjon nok.

NOVEMBER NOVEMBER2015 2015

Peikestokken_november.indd Peikestokken_oktober2015.indd 10 10

26/10/15 14:15 26.10.2015 00:27:20

Peike

27:20

| NYHEITER |

Kva kan leverast?

- Klede - Sko

- Tilbehør som til dømes belter

- Hushaldningstekstilar som dukar, handkle og sengetøy - Mjuke leiker

- Alt kan leverast, ikkje berre det som er i god stand

Kvar kan ein levere i Volda?

Fretex sin behaldar finn ein ved Lefdal, Furene.

UFF sine behaldarar finn ein ved: - Kiwi, Røysgata

- Coop Extra, Furene - Mega, Hamnegata

NOVEMBER 2015 NOVEMBER2015

Peikestokken_oktober2015.indd 11 Peikestokken_november.indd 11

11

26.10.2015 00:01:20 26/10/15 14:15

| NYHEITER |

Kristian A. Strømshoved:

Randi E. Bjørkedal:

Kristi Hoel:

Linn Karin Urke:

Merkeklær er ikke så veldig viktig for meg. Men når det kommer til treningsklær syns jeg det er kult at logoen synes!

Henrik Kjos Torgersen:

Det viktigste er at jeg liker klærne og at det helst er et naturprodukt.

Det er også viktig at de sitter bra på kroppen.

Det viktigste er i grunnen at det er klær. Jeg bryr meg ikke om merker.

Så lenge jeg ser grei ut og ikke kler meg som en boms så er det greit.

Det er viktig at fasongen er rett og at klærne har fine farger. Også er det veldig viktig at jeg liker dem.

Synnøve Amdam:

Rasa Pamerneckaite:

Joakim Engeset:

Johanna Hauge:

Elisabeth H. Halkjelsvik:

Altså, jeg er fryktelig glad i merker, så det går ofte på det. Jeg har vel det mange kaller ”polosyken”.

Jeg vil vite hvor plagget er produsert, det er viktig. Det er viktig at forholdene til arbeiderne som har laget plagget er gode. Det kan jo være litt vanskelig å finne her i Volda, så det blir mye netthandel.

Jeg vet hva jeg skal ha og spør betjeningen slik at jeg får nettopp det plagget jeg ser etter. Selvfølgelig er kvalitet og pris viktig. Jeg går ofte og bare kikker, så venter jeg til det kommer på salg.

Jeg har egentlig ikke noe større krav en at det ser bra ut. Hvis jeg handler på nett er jeg påpasselig med at butikken er seriøs og ordentlig.

Det er ikke så veldig viktig for meg hvilket merke det er. Jeg kjøper dyre klær i ny og ne men da er det på grunn av kvaliteten.

Det er viktig at klærne står i stil med hvordan jeg pleier å gå kledd..

Jeg kan være merkebevisst på visse plagg, som for eksempel ytterjakke, det kan jeg godt investere litt penger i.

HVA ER VIKTIGST NÅR DU HANDLER KLÆR?

Jan Kjetil Leikanger: Espen Solly: Kvaliteten på plagget er veldig viktig.

Et plagg med kvalitet er et plagg som kan brukes over flere år og som er tidløst og ikke går av moten.

Det er viktig å finne noe som passer meg bra. Jeg ser etter det som er kult og ikke alt for dyrt. Jeg har i grunn ikke noen spesiell stil.

Thor Jarle Thomassen:

Tord Hellebust:

Angelina Podoba:

Andreas Håkonsen:

Iris Sangen:

Miriam Sæbø:

Pris er viktig. Jeg bryr meg ikke så mye om fargene men at det er god passform på klærne og at de sitter godt på er kjempeviktig.

12

Jeg trår absolutt ikke etter merke.

Med min kropp har jeg litt begrenset utvalg. Som student har man jo ikke den sterkeste økonomien, så det er klart at pris er viktig.

Klærne må se bra ut, det betyr mest for meg. Jeg handler ikke etter merke, og det er ikke så viktig hvor plagget er produsert.

Det er viktig at det passer og ser fint ut, og at jeg føler meg komfortabel i klærne. Jeg har ikke så mye penger, så pris er også viktig for meg. Jeg tenker ikke så mye på klesmerket.

Jeg kjøper bare klær hvis jeg liker dem selv. Andres meninger bryr jeg meg ikke så mye om. Det må føles bra å gå med uansett om det er dyrt eller billig.

Jeg har lest og sett en del om arbeidsforhold til klesarbeidere så jeg tenker litt på hvor klærne er fra. Men det viktigste er først og fremst at jeg liker dem.

Hilde Olsen Aalvik:

Jeg ser hovedsakelig etter fine klær, jeg vil jo ha noe som ser bra ut. Hvis jeg kommer over noe fint, med et veldig dyrt merke, setter jeg det kanskje på ønskelisten til jul eller bursdag.

Ruben Strandebø:

Jeg bryr meg ikke stort om merket.

Det er ikke vits i å bruke ekstra penger på et klesplagg til 1000 kroner om man kan få et som er like fint og holdbart til 200.

NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd Peikestokken_oktober.indd 1212

26/10/15 25.10.15 14:15 23:31

Peike

| NYHETER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT |

Den nye studentuniformen

Som et mindre og mer bildeskjønt Nord Korea, sitter lille Volda muret inne blant høye fjell og dype fjorder. Det skal sies at Kim Jong-Un ́s banebrytende klesstil ikke står like sterkt her, men at det er et visst uniformt preg over Voldas motescene er vanskelig å motsi.

Tekst: Simen Skogvoll Tekst: Bastian Lunde Hvitmyr

Foto: Michelle Kleveland

Ordet på gata er at franskmennene i Paris setter camemberten i halsen når de hører om Volda. Volda er et sted med folk så motebevisste, at samtlige kjøpte sin rutete flanellskjorte før Kurt Cobain satt sin første heroinsprøyte.

Noen har kanskje hørt vitsen om at hipsterne hørte på bandet før de ble dannet, vel i Volda gikk de med Marius-genseren før garnet ble spunnet. Sauene i Volda kan føle seg godt hjemme med så mange strikkede gensere ute og går. Det er mer ull her enn i avfallskverna hos Gilde en travel fårikål-høst.

I både pose og fjällräven-sekk I Volda er det som om Albus Humlesnurr er rektor og den magiske hatten bestemmer hvilken farge du skal ha på hipster-sekken din første skoledag. Voldas foretrukne middel til frakt av MacBooker, sveler og potetball-rester. «Se mamma, en fjellrev!» sier barna i Volda og peker på en forbipasserende med sekk på

ryggen. Det er nå flere «fjällräven»-sekker ute og går, enn det er faktiske fjellrever igjen på vidda.Klimaet her i Volda er litt lunefullt, det kan være alt fra solskinn til monsun, og det kan begynne å hagle tropisk sydhavsfisk om du spiser riktig type soppstuing. Derfor er det viktig å kjøpe den gule regnjakka som er en ekte matros verdig. En østlending på gjennomreise vil nok tro at fiskesløying og garnnøsting er de to mest populære fagene i Volda, noe som bare er halvveis sant, om du lister livets harde skole som høyere utdanning. Det eneste som mangler for at du kan bli «Fisherman´s Friend» sin nye maskot, er å begynne å røyke pipe.

Uniformen og deg Hvordan påvirker dette meg? Spør du kanskje.

Vel, se for deg at du våkner sliten og diffus etter en lang kveld på byen, du ser på klærne som ligger på gulvet ved fotenden på sengen. I en ball ligger konturene av to Marius-gensere og to par sorte «Levi´s». Tok du med deg noen hjem i går, eller tilhører begge plaggene deg selv, hvem vet når alle går kledd likt? Dusjen står og går, er det romkameraten? Eller gårsdagens fangst som står og vasker av seg skammen.

Fylleangsten går helt amok, dette hadde ikke skjedd om folk sluttet å høre på MinMote-Sonia.

Så hvorfor kler alle i Volda seg som om vi er et diktatur styrt av Hasse Hope? Om dette fortsetter må navneskilt innføres, bare for å vite hvem du står og prater med i Sunnmøres svar på Mao ´s Kina.

Som følge av uniformen har Rokken måttet begynne å avvise bildelegitimasjon siden de stakkars vaktene ikke ser forskjellen på folk, isteden spør de hvem som sang «Smells Like Teen Spirit». Svarer du Miley Cyrus, er det rett ut, og forhåpentligvis rettslige følger.

Hva kan du gjøre for å passe inn?

Hvordan kan du ta del i denne mote-bevegelsen, som er preget av absolutt null bevegelse?

Veien til monotoni er like kort som sikkerhetskontrollen på Hovden Flyplass. Neste gang du kjøper nye bukser, prøv dem i 5 minutter på forhånd, føler du føttene dine etterpå, så er de ikke stramme nok. Kjøp deg noen nye hvite sko, men ikke la folk vite at de er nye, gni dem inn med sand. Husk at du skal følge moten, men gi inntrykk av at du ikke bryr deg.

Ingen liker en streber. Kjøp deg en ullgenser og si den er strikket av bestemor, ikke la folk se deg hente pakken fra «Nelly» på postkontoret.

Vis varsomhet. Alle som skiller seg ut, vil bli rapportert inn til vår øverste leder.

NOVEMBER2015 NOVEMBER 2015

23:31

Peikestokken_november.indd13 13 Peikestokken_oktober.indd

13

26/10/15 23:31 14:15 25.10.15

| KULTUR |

KAFFE OG KRIMSKRAMS Er du på utkikk etter et nytt telefonbord, fonduegryte eller en sofa i velour? Norsk Misjonsselskap Gjenbruks lokaler i Volda bugner av herligheter en mest sannsynlig ikke finner andre steder.

Tekst: Naledi Forbord

Tekst: Ingrid Hjellbakk Foto: Gerd Johanne Kvamstø

Vatne Braadland

Butikken som har reddet mang en student fra økonomisk sammenbrudd, ligger midt i hjertet av Volda, ikke langt fra fergekaia. Ved første øyekast er det ikke Hamnegatas mest elegante lokale, men den lune atmosfæren som slår oss i det vi entrer butikken gjør opp for dets kalde ytre. Det er ikke vanskelig å føle på hjertevarmen som sitter i veggene, idet Petra Tverberg og Marta Hunnes reiser seg fra den litt småslitte rustikke sofaen i hjørnet og byr på varm kaffe, smultringer og pærer. Her sitter

14

de ofte og prater eller strikker når det ikke er noen kunder i butikken. De to sjarmerende damene guider oss mellom hyllene med porselen, te-serviser og vaser. De forteller at folk titt og ofte kommer innom bare for å ta en kopp kaffe. Her er alle velkomne, alt fra studenter som ønsker å lære håndarbeid til turister som venter på fergen. Kaffekopper skorter det i alle fall ikke på.

Ingen tro på gjenbruk I 2014 tjente NMS Region Møre 6,3 millioner kroner, størsteparten av inntekten kom fra nettopp bruktbutikkene. På landsbasis er også gjenbruks-konseptet det mest lønnsomme.

Idéen kom opprinnelig fra Danmark, og selv om noen i organisasjonen ikke hadde troen

på at det var mulig å starte bruktforretning i Norge, gjorde de likevel et forsøk. Det viste seg å bli en braksuksess og i dag går salget så det suser. Mange av de ansatte i Volda har jobbet på NMS Gjenbruk siden de startet opp i 1998, og kommer ikke til å slutte med det første.

Trivelig frivillig Om du mangler noe, finnes det sannsynligvis hos NMS. Hvor enn vi snur oss er det krimskrams delt opp i ulike kategorier. Russiske dukker, tinnvaser og hjemmeheklede klokkestrenger er noen av gjengangerne. Petra forteller engasjert om hvordan det er å jobbe på Gjenbruken og at dagene kan være travle, spesielt på høsten når studentene vender tilbake til Volda. På vinterstid derimot kan det gå

NOVEMBER 2015

Peikestokken_oktober (2).indd 1414 Peikestokken_november.indd

26.10.2015 00.26.08 26/10/15 14:15

Peikes

26.08

| KULTUR | lenge mellom plingene i døren, men damene mister ikke motet av den grunn. De jobber ikke bare for at studentene skal få billig bestikk, men også for å realisere kirkens misjonsprogram.

All inntekt går til diverse prosjekter i både innog utland og et prosjekt som spesielt opptar Petra er skolegang for mindreårige flyktninger.

Petra har vært med fra starten av og jobber tre timer hver onsdag. Hun mener at alle mennesker som er i lønnet arbeid har en viktig rolle å fylle i samfunnet.

Frivillig arbeid og bistand er ikke noe en kan ta for gitt, sier hun. Selv har hun nettopp kommet hjem fra Ukraina hvor hun besøkte et barnehjem og en flyktningleir.

– Pengene fra gjenbruken gjør en stor forskjell slik at barn på flukt får opprettholdt skolegangen. Det er godt å vite at man gjør en innsats for mennesker som ikke har det like godt som en selv, forteller Petra.

Sprenger kapasiteten Sortimentet fornyes stadig, og det kommer ofte folk med nye varer.

– I begynnelsen var vi usikre på om vi ville greie å fylle lokalet, men det viste seg at det ikke var noe problem. Nå har vi nesten for mye, så vi utvidet butikken.

Petra viser oss vei. Ut på gaten og rundt hjørnet.

På veggene henger det kobber og broderier som er mistenkelig likt noe en kunne funnet hos enhver grandtante. Det er likevel delte meninger blant de pensjonerte damene om hva som er fint og ikke.

– En gang fikk vi inn en hjemmelaget drømmefanger. Den hadde masse fjær i forskjellige farger. Skikkelig stygg, men den ble solgt, humrer Petra. Hun påpeker den enorme forskjellen på folks stilsans.

– Men det er en ting både studentene og lokalbefolkningen kaster seg etter så snart det settes i de allerede fulle hyllene. Norgesglass.

Det er en evig klassiker, smiler hun.

Bruktbutikker vil nok aldri gå av moten. Sortimentet vil stadig fornye seg selv etter tidsperioder og trender. Hvem husker vel ikke telefonbordet hos bestefar, eller den myke og store velour-sofaen som en kunne tegne mønster i på hytta. Ting med særpreg og sjel vil det alltid være et marked for.

Notatbok med personlighet Du trenger: En gammel bok du synes er fin, enkel notatbok, bred strikk, stiftemaskin og lim.

1. Riv eller klipp ut alle sidene i den gamle boka slik at bare permen er igjen.

2. Lim notatboka inn i permen. Notatboka må være mindre enn den gamle boka. Legg bøkene i press under noe tungt og la limen tørke.

3. Stift strikken ved siden av notatboka og sett inn en penn.

4. Dekorer med dymo, pynteteip, klistremerker eller det du vil.

Tips: Det trenger ikke være notatbok.

Hva med gjestebok, kokebok eller dagbok i en nostalgisk forkledning?

Det er en koselig gave til en venn.

NOVEMVER 2015 NOVEMBER2015

Peikestokken_oktober (2).indd 1515 Peikestokken_november.indd

15

26.10.2015 00.26.16 26/10/15 14:15

| KULTUR |

Meierisafari

Har du opplevd å sitte på lesesalen med en sjenerende murring i mageregionen? Da kan det være lett å gå seg vill blant tilbudene av mellommåltider i butikken eller kantina. Vi har testet noen av de ulike fristelsene som finnes i meieriavdelingen. Testpanelet består av Thea Skyvulstad, Øyunn Wold og Dagfinn Graneng.

Skyr & Cottage Cheese Mango og pasjonsfrukt – Q-meieriene

GO morgen ZERO blåbær og tranebæryoghurt –Tine

Str: 175g Næringsinnhold per 100g: Fett: 0,3g Sukkerarter: 9g Protein: 10g Pris: 20,90 kr

Smak: Frisk og naturlig sitronsmak, assosiasjoner til ostekake. Konsistens: Denne både ser ut og føles som rømmegrøt på tungen.

Vurdering: Denne har høyest sukkerinnhold, men prøver heller ikke utgi seg for å være helsekost. En god ”dessertyoghurt”, med mild og rund smak. Den scorer dermed ikke så bra på denne testen da den ville sendt blodsukkeret ditt på tivoli. Minner om bløt ostekake og det er jo godt.

Karakter: 4

Smak: God, frisk og mild smak av mango og pasjonsfrukt. Ikke overdrevet. Konsistens: Føles litt rar i munnen, original miks av yoghurt og cottage cheese, både glatt og klumpete.

Med fruktbiter.

Vurdering: Dagfinns favoritt. Øyunn syns konsistensen minnet litt om yoghurt utgått på dato, og greide ikke slutte å tenke på melk man heller ut i vasken noen uker etter utgangsdato.

Nå skal det sies at hun sliter litt med klumpetekonsistens. Smaken er god og frisk og det er en del proteiner i denne. Definitiv en hit hvis du er glad i cottage cheese.

Karakter: 4

Str: 190g Næringsinnhold per 100g: Fett: 4,3g Sukkerarter: 4,7g Protein: 4,6g Pris: 12,90 kr

14 Cottage Cheese Jordbær og granateple – Tine

Skyr med jordbær og lime – Q-Meieriene

Frisk Kvarg med bringebær – Eldorado

Str: 130g Næringsinnhold per 100g: Fett: 1,6g Sukkerarter: 6,7g Protein: 10g Pris: 15,60 kr

Str: 160g Næringsinnhold per 100g: Fett: 0,2g Sukkerarter: 4g Protein: 10g Pris: 17,60 kr

Tekst: Thea Skyvulstad Tekst: Øyunn Wold

Foto: Dagfinn Graneng

Gresk Yoghurt Sitron – Synnøve Str: 150 g Næringsinnhold per 100g: Fett: 0,9g Sukkerarter: 13g Protein: 5g Pris: 16,40 kr

Smak: Må bruke tilhørende saus. Delte meninger om smaken, Dagfinn mener den smakte syntetisk jordbærdrops, men jentene er litt mer positive til den milde jordbærsmaken. Men den smaker definitivt ikke granateple. Konsistens: Utpreget cottage cheese-konsistens, jordbærsuppe med ujevne osteklumper, ikke veldig tiltalende.

Vurdering: - Er det noen som har spydd oppi her eller? sier Thea og rynker på nesa. Selv cottage cheese-kongen Dagfinn synes dette var en gedigen nedtur og det ble med én teskje hver. Tross høyt proteininnhold og grei pris kom denne dårligst ut i testen.

Karakter: 2

16

Smak: Thea og Dagfinn synes denne smakte fantastisk godt og friskt og at smakene kom tydelig frem, Øyunn klarte ikke forstå hva den egentlig prøvde å være.

Konsistens: Relativt myk og jevn konsistens, men man blir litt tørr i munnen. Fast i fisken.

Vurdering: – Dette var en skikkelig skuffelse, tørr og rar, må jo drikke vann for åfå skylt den ned, sier Øyunn og trekker seg skuffet ut av vurderingen. De andre er uenige, og liker denne godt. Dette er faktisk Theas favoritt. Ikke bare har den lite sukker og fett, og mye proteiner, som gjør den til perfekt hjerneføde, den smaker også friskt og godt av både jordbær og lime.

Karakter: 5

Smak: Veldig søt, smaken minner om blått godteri. Syntetisk smak. Hvor er tranebærne?

Konsistens: Tyntflytende og glatt. Litt tyggemotstand med tilsynelatende tilfeldige forekomster av bær (vi valgte å ikke bruke müslien som fulgte med).

Vurdering: Dette var en skuffelse, en smaksopplevelse av typen ZERO. Yoghurten smaker altfor søtt og uekte, til tross for at det er null tilsatt sukker. Men pris og konsistens trekker helhetsvurdering opp.

Karakter: 3

Str. 150g Næringsinnhold per 100g: Fett: 1,6g Sukkerarter: 9g Protein: 9,4g Pris: 11,90 kr

Smak: Melkete bringebærsmak. Enkel, deilig og mild. Konsistens: Fløyelsmyk, ingen klumper, dette liker Øyunn. Man får lyst til å bruke den som ansiktskrem!

Vurdering: Testens soleklare vinner. Øyunns favoritt. Bringebærsmaken fyller munnen og hvis man lukker øynene kjenner man varmen fra de første solstrålene en tidlig dag i mai.

Den er helt klart det rimeligste alternativet, og næringsinnholdet er det ingenting å si på.

Løp og kjøp! Den vil garantert lyse opp dagen din i høstmørke.

Karakter: 6

NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd Peikestokken_oktober.indd 1616

26/10/15 25.10.15 14:15 23:31

Peike

Maybelline Express Remover Øyunn Eline Hagen Wold

| KULTUR | ANMELDELSER

Har du ikke fått med deg denne revolusjonen i neglepleie, er det virkelig på tide å få opp øynene.

Her er det noen genier som har klart å sette sammen både bomull og neglelakkfjerner i ett, herlig produkt. Bortsett fra at det ikke er bomull da. Det er selvfølgelig Maybellines Express Remover det er snakk om. Og det er kanskje ikke noe bedre ord for denne saken på norsk heller? Hva med neglelakkfjernerdypper? Vi holder oss til Express Remover i stedet. Konseptet er rett og slett en sylinderformet boks hvor du skrur av lokket, dypper fingeren nedi et fuktig svampaktig hull, gnikker litt rundt, og vips så er neglelakken borte. Magi! Og for en litt lat student; vanvittig tids- og energibesparende. Minimalt med innsats, så den sparte tiden kan brukes på å drikke øl på Rokken, for eksempel.

Det averteres med at ett dypp er nok, og hvis det dyppet varer lenge nok, så kan det skrives under på at det holder. En ulempe er det riktignok. Jeg lånte denne fra min samboer, så den var ikke helt ny. Da jeg skulle fjerne min lyserosa neglelakk, og forventningsfullt stakk fingeren ned i det kalde og fuktige, var det ikke bare en neglelakkfri finger som kom opp igjen. Det så ut som jeg hadde gravd i jorda, med gråsvart møkk rundt neglene. Min samboer hadde tydeligvis fjernet svart neglelakk. Derfor måtte jeg likevel ty til gammeldags neglelakkfjerner og bomull for å få helt rene negler. Så alt i alt, et herlig produkt, som nok må skiftes ut ved jevne mellomrom.

Grønnsakspasta Thea Skyvulstad

Toro har lansert tre pastanyheter, nemlig fersk grønnsakspasta. Det er Gulrotpastaen, med 40 % gulrot, som denne gangen har måttet gjennomgå ildprøven. De to andre nyhetene er beige blomkålpasta og grønn brokkoli- og ertepasta.Jeg har laget den akkurat som det står på pakningen, kokt i nøyaktig 1 minutt. Å tilberede den korrekt må jo være en forutsetning for å kunne vurdere en matrett skikkelig.

Denne oransje pastaen ser jo ganske fristende ut, der den ligger som en kveil av solskinn. Jeg har valgt å ha den som tilbehør til ovnsbakt laks. Men det smaker bare helt greit. Det jeg trodde skulle være en smakseksplosjon av en pastanyhet smaker bare vanlig pasta, altså mel. Det som skuffer meg er at det overhodet ikke er noe gulrotsmak. Det kan være jeg gikk inn i denne testen noe blåøyd og dermed hadde altfor naive forhåpninger. Jeg er skuffet. Etter nærmere ettertanke kan det hende Toro har laget denne pastaen for å hjelpe Ola Nordmann å implementere mer grønt i kosten. Det koster derimot mye mer enn det gagner helsen, nyheten koster nemlig 132 kroner per kilo. Den kan ikke regnes som én av fem om dagen, pastaen er heller ikke nøkkelhullsmerket, en ordning som skal gjøre det lettere å velge det sunneste alternativet innen samme matvaregruppe. Fersk Gulrotpasta fra Toro er dermed en dyr, kjedelig skuffelse som absolutt ikke besto ildprøven.

Miley Cyrus & her dead petz Kamilla Tellefsen

Det står ikke på den moderne tids iver etter å presse grenser når skandaleprinsessa Miley Cyrus vender tilbake med sitt femte album, Miley Cyrus and her dead petz.

Lite minner om barnestjerna fra Disney Channel når hun åpner verket med «Yeah I smoke pot» i åpningslåten Dooo it. Derimot kan man ikke dy seg å lure på om de 23 gratislåtene ble komponert i et røykfullt rom, med noe grønt i papiret vel å merke. Tennesseejenta har komponert et album som vandrer seg utover flere sjangre, fra svevende sanger som «Cyrus skies» til tårevåte affærer (bokstavelig talt) som kommer frem i låten «Pablo the blowfish», hvor hun dedikerer hennes kjærlighet til hennes tatovering.

I det forrige og oppsiktsvekkende albumet Bangerz overrasket hun med wrecking balls og slo håret bokstavelig talt ut, til publikums ekstase. I dette albumet går Cyrus derimot tilsynelatende beskjedent ut, og promoterer kvinnenes fremtredende stilling i samfunnet. Her med pot, sex og alkohol som virkemidler. Uten særlig suksess.

Problemet med albumet er ikke det varierende spriket mellom låter hvorman ikke helt ser den røde tråden, derimot ligger hullet i produksjonen det er blitt lagt altfor mye energi i. Splittes låtene fra hverandre og kler dem nakne, byr ikke barnestjerna på mer enn tynne låter som tilsynelatende ble mekket sammen i det kjappeste laget. Nesten et komiprosjekt.

NOVEMBER2015 NOVEMBER 2015

23:31

Peikestokken_november.indd Peikestokken_oktober.indd 1717

17 17

26/10/15 26.10.15 14:15 00:36

| KULTUR | Tekst: Mia Becker Foto: Liv Aarberg

OVERHØRT PÅ ROKKEN – Det er litt flaut for de som hører på, uttaler en jente fra et annet toalett.

Lite visste hun at det satt en journalist fra Peikestokken på nabotoalettet.

Kombinasjonen jenter og toalett kan fort assosieres som et møtested for sladder og prat.

Ventende på at en annen skal erklære sin «tissetrengthet», sitter gjerne vi jenter i flere timer og tripper med tærne for å ikke måtte gå alene.

Det at jenter går sammen på toalettet er ikke et ukjent fenomen. Hva det snakkes om er en annen sak. Blir toalettet en Gossip Girl-episode, eller er det kun overfladisk pjatt som utveksles? Min intensjon var å finne ut av dette da jeg valgte å prioritere en times tid på Rokkens jentedo fremfor Open Mic. ”I ustand” Bak lukkede dører, inne på et lite toalett, har jeg satt meg i en delvis behagelig posisjon. Grått og tett fra bakkenivå til tak, nærmest litt klaustrofobisk, skal jeg sitte her helt alene i en times tid. Med bena godt plassert opp mot veggen for å ikke vise tegn til liv, holder jeg meg så seriøs som overhodet mulig bak døra som er skiltet «I ustand». Redd for å bli oppdaget holder jeg kjeft, nesten redd for å puste for høyt.

18

Stemmene på toalettet oppleves som et mylder av kommentarer, komplimenter, leven og kjærlighet. Sammensuriet av dette gir meg et inntrykk av at alle kjenner alle. Måten jenter, nærmest overfladisk, gir komplimenter til alt og alle, forsterker skillet mellom elsk og hat.

Jenter er drama og grensen mellom baksnakking og rådgivning er marginal. Samme person blir gjerne både djevel og engel på samme tid.

Ved siden av meg har tre jenter presset seg inn på samme toalett. Problemet er selvfølgelig en håpløs eks. Ja gutter, dere er samtaleemne nesten hele tiden. Vi elsker dere og vi hater dere. Jentene snakker høyt om både sex og følelser. Jeg kan nå hele livshistorien til frøken ukjent, og har fått med meg at bruddet skyldtes eksens utroskap. Jeg kjenner jeg blir klein, og er veldig glad for at de ikke vet hva som skjuler seg bak veggen.

Lett fyll og evig lykke Ved å lytte til toalettbesøkene kan jeg gjen-

kjenne følelsen av lett fyll og evig lykke. «For a god day to be alive» utbryter ei jente til venninnen sin. Kombinasjonen hennes av norsk og engelsk minner om turistfella på La Palma og oser positivitet. Det er lett å kjenne igjen de typiske trekkene for oppførsel med litt alkohol i blodet.

Jenters sterke behov for å se seg i speilet kan til og med overhøres. En av jentene roper ”Å, jeg må ta ansiktsmaske”, en annen sier ”Jeg begynner å få to kviser på nesa, livet mitt suger”. Det er kanskje dette som underbygger fordommen om at jenter er litt over gjennomsnittet interessert i sitt eget ytre. Uendelige timer foran speilet, for så å drikke bort skjønnheten på et par timer. Det er godt gutta har ”ølbriller”!

Sladder eller ei, vi jenter bruker toalettet til mye. For å koble av, fikse sminken eller få med seg helgens ”hysj”. Og til hun jenta som synes det er litt flaut. Ja det er litt flaut å arrangere tissekonkurranse på offentlig toalett.

NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd 18

26/10/15 14:15

| KULTUR |

— JEG ER RÅNER, OG STOLT AV DET

NOVEMBER2015

Peikestokken_november.indd 19

19

26/10/15 14:15

| KULTUR | Du ser dem har stil, du ser dem har bil, du ser dem bare gli forbi. Men hvem er egentlig rånerene?

Tekst: Hilse Olsen Aalvik Foto: Hedvig Idås

Det er fredag kveld i Ørsta. En grå Volkswagen Passat, med tåkelys og sotete vinduer, svinger inn på den lysbelagte Statoilstasjonen. Døren til førersetet slås opp. Den søte lukten av wunderbaum slår i mot oss.

— Før var det terninger som var inn. Nå er det ut, og det er helst wunderbaums som gjelder, forklarer råner Jon Kjetil Myklebust.

Den faste ruten I kveld kjører han kjæresten Lillian Solheim, sin bil. Hun sitter ved siden av. Myklebust lener seg godt tilbake i skinnsetet. Det er nærmest som han har inntatt stresslessen i stuen denne fredagskvelden.

— Det er sånn det skal være; man skal ligge i setet. Som regel ser man så vidt hodet til dem man passerer når vi er på råning, forklarer han.

20

Myklebust fyrer opp anlegget. Bassen dunker så hardt at det kjennes langt inn i hjerteroten.

Til «Candyshop» råner vi den faste ruten. Ruten går langs noen bakveier fra Shell og forbi senteret. Det tar vel fem minutter å kjøre. Rånerene kjører i rekke; gjentatte ganger. De kjører sakte.

Det er det som er greien. Hver eneste kveld råner de denne ruten med anleggene på fullt.

Naboene er ikke storfornøyde, og politiet har innført forbud mot å spille høy musikk etter klokken elleve.

— Jeg har fått et par bøter, men det er ikke slik at det stopper meg fra å råne, forteller Myklebust.

“

Volvo 240 er noe av det heteste man kan ha som råner. BMW er også veldig inn.

Det er ikke ofte rånerene kjører ut av Ørsta. En sjelden gang tar de seg noen turer til Volda, og stikker innom Betel i helgene. Råning i Volda begynner å bli ut. Det er som regel i Ørsta det skjer.

Ekte rånere Ørsta er en av plassene i Norge som er størst på råning. Allerede før en har fått lappen starter man. De fleste kjøper seg bil før de er 18 år, og begynner å mekke på den slik at den skal være klar til de får lappen. Ofte leier de også sjåfør for å kunne råne i sin egen bil, før man kan kjøre selv. Men det er visse kriterier som må fylles for å kunne kalle seg en ekte råner.

— Volvo 240 er noe av det heteste man kan ha som råner. BMW er også veldig inn. Uansett hvilken type bil man har, må man ha soting på vinduene, et anlegg med bra bass, tøffe felger, gjerne senking, og har man nok hester på bilen, spinner man, forklarer Myklebust.

Hvilken musikk som spilles på anleggene er svært varierende. Vassendgutane spilles det mye av. Det viktigste er at det er god bass i låtene.

— Jeg personlig er veldig glad i country. Det går veldig lite i radio, og listepop er «no go», sier Myklebust.

NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd 20

26/10/15 14:15

| KULTUR |

Country, Vassendgutane og «Candyshop».

Volvo 240, sotete ruter, grå joggebukse, hoody og slippers. Rånerene kjører en gjennomført, egen stil.

— Jeg vet at mange ser på oss og tenker at vi er harry. Når jeg tenker harry, tenker jeg på dem som råner med sleik langs svenskegrensen. Jeg anser ikke meg selv som harry, men som en råner, og jeg er stolt av det, forteller Myklebust.

Fest på Shell Vi beveger oss ut av den faste ruten og kjører inn på Shell. Ved pumpene står bilene på rad og rekke. Det nytter ikke å komme hit hvis du ikke er råner og håper på å få fylt bensin. Det er bil-fest. Det er folksomt. Det er her det skjer.

Noen er sjåfører, andre skal drikke.

— På Shell har de do, og jeg tror det er derfor det har blitt til at det er her vi samles, forteller Myklebust.

Yvonne Bjørndalen og Thea Cathrin Haaskjold

jobber på Shell, og forteller at det er mye god underholdning i helgene.

— Jeg er selv en del av gjengen som pleier å være her. Noen ganger er det kjipt å måtte stå på jobb mens de er ute på plassen og har det gøy. Andre ganger er det deilig. Som regel er plassen stappfull og vi svetter for å få unna alle bestillingene. Men vi har det også veldig gøy. Det er mye å følge med på mens vi står her, forteller Bjørndalen.

“

Råning er ikke bare det å kjøre rundt, det er en livsstil.

I mylderet av mennesker, føles det som om hele Ørsta har tatt turen for å feste på Shell denne kvelden. Også politiet har dukket opp.

er som regel imøtekommende og greie å ha med å gjøre, og det pleier å gå greit for seg, forteller politibetjenten.

Det står en van på parkeringsplassen. Det er her musikken styres fra, og rundt den står alle de mindre bilene. Ungdommene lever livet.

— Råning er ikke bare det å kjøre rundt, det er en livsstil, sier en festglad råner.

Myklebust har én oppfordring til studentene ved Høgskulen i Volda.

— Hvis jeg var dere ville jeg ha tatt meg en tur til Ørsta. Parkert bilen like bortenfor Shell og fulgt med. Det tror jeg kan være minst like morsomt som en kveld på Rokken, sier han.

— Vi patruljerer relativt ofte i området. Det er alltid mye som skjer her på Shellstasjonen i helgene. Vi er spesielt obs på at ungdommen ikke skal stå og røyke ved bensinpumpene. De

NOVEMBER2015

Peikestokken_november.indd 21

21

26/10/15 14:15

| KULTUR |

UFRIVILLIG VERDENSKJENT Tekst: Michelle Kleve- Tekst: Toini Thanem land

Foto: Nicolay Woldsdal

For nærmere fem år siden sang Aurora Aksnes for første gang foran andre. Da var moren hennes eneste publikum. Etter det har Aurora bare fortsatt å synge og publikumet har blitt mye større.

– Jeg var veldig nervøs i starten, men det er jeg jo egentlig fortsatt, bare ikke like mye som jeg var, forteller bergensartisten. Da Made Management tok kontakt med Aurora i 2013 og sa at de var interessert i musikken hennes, var det moren som oppfordret henne til å gripe sjansen.

– Mamma fikk meg til å innse at man kan bety noe for noen andre og lage musikk som er bra for folk. Så det var hun som fikk meg til å gjøre det, sier Aurora og smiler.

Skjulte meninger Som de fleste andre musikere startet det hele hjemme i stua. Allerede som seksåring begynte hun å spille piano og da hun var ni skrev hun sin første låt.

– Vi hadde et gammelt el-piano på loftet, hvor man måtte holde inn på-knappen for at det skulle komme lyd, så man måtte spille med en hånd. Men jeg klarte å teipe den fast etter hvert, sier hun med et lurt smil. Deretter lærte hun seg både å spille piano og bass, og begynte å komponere egne melodier.

– Og så er jeg kjempedårlig på gitar, legger hun til. Til tross for dette har hun bare fortsatt å skrive låter. I begynnelsen spilte hun piano på scenen, men dette har etter hvert blitt nedprioritert.

– Jeg er jo veldig glad i å synge med hele kroppen, og det er vanskelig når du må spille piano og synge samtidig, så vi har valgt det litt bort. Nå har jeg mulighet til å bevege meg fritt på scenen, sier hun og drar det korte, grålilla håret bak ørene. Aurora forteller at hun foretrekker å holde meningene bak sangene sine litt skjult. Mange av sangene hennes handler om tap og om å miste folk. Hun mener at noen

22

Til tross for at 19 år gamle Aurora enda ikke har gitt ut sitt første album, har hun rukket å turnert i storbyer som Berlin, Amsterdam, Paris og New York. Likevel har hun ikke mål om å bli stor. av sangtekstene er for triste. Derfor synes hun det er fint å late som at sangene er litt gladere enn de er, slik at folk kan høre på låtene og tolke litt selv.

– Jeg skriver veldig lite om kjærlighet, har jeg merket. Kanskje når jeg en dag har opplevd en skikkelig fin kjærlighetshistorie, kan jeg skrive om dette, men det får vente litt, sier hun og ser rundt i rommet.

Glad i insekter Til Auroras store fortvilelse har hennes fleste fans fått med seg at hun liker å samle på døde insekter, etter en opptreden på TV2s Senkveld.

– Huff, det var det verste... Jeg høres jo ut som den freaken som bare sitter hjemme og samler på insekter og skriver musikk, forteller Aurora og ler nervøst mens hun retter på den store sommerfuglspennen hun har i håret.

– Mamma bare: «Du kunne jo sagt at du gjør andre ting enn å samle på møll», men egentlig gjør jeg ikke det, legger hun til og fniser. Til slutt innrømmer hun at hun også er glad i å lese bøker; spesielt fantasy, som Star Wars og Ringenes Herre. Dessuten liker hun å tegne og å drive med yoga.

– Jeg er ikke noen myk superhuman, jeg driver bare med sånn som roer meg litt ned, forteller hun og strekker ut både armer og ben mens hun trekker pusten dypt.

Sterke konsertopplevelser Aurora spilte sin første ordentlige konsert på By:Larm i begynnelsen av 2014, og for bare noen uker siden hadde hun sin helt egne konsert på Rockefeller i Oslo.

– Det er veldig spesielt når man har en egen konsert, og tenker på at folk kan kjøpe billett for å se deg. Man blir veldig rørt, og jeg er veldig lettrørt, så jeg står alltid og griner på konsertene, og bare: «Buhu, takk for at dere kom». Jeg begynner å grine nå av å tenke på det, men det er veldig kjekt, ler hun mens hun

blunker febrilsk og forsøker å stoppe tårene som allerede har begynt å renne. På en konsert i Sverige i fjor, dukket det opp fire personer i 50-årene. Aurora forteller at to av de fire personene danset heftig gjennom hele konserten, til og med på de rolige, triste sangene.

– Når det er fire stykker i en stor sal, og de tar helt av på dansegulvet når du synger en trist sang, er det veldig vanskelig å ikke le. Men det var veldig gøy, og det var vel første gangen jeg ikke var nervøs, sier hun og smiler.

Klar for å slippe album Så langt har artisten gitt ut én EP; «Running with the Wolves», og fem singler. Hun har enda ikke gitt ut noe album, men har planer om å slippe debutalbumet så fort det lar seg gjøre.

– Når kommer albumet?

– Ti over halv, forteller Aurora alvorlig. Etter planen skal albumet slippes i mars, men om hun får det som hun vil, kommer det tidligere. – Albumet kommer i begynnelsen av neste år. Det er så masse som skal gjøres først, så foreløpig er det mars jeg skal si.

– Men jeg håper på januar! Men det er hemmelig, hvisker hun med et lurt smil. Selv har hun ikke noe ønske om å bli stor, og er den som vil det minst på hele teamet.

– Jeg liker veldig godt å kunne gå ut og spise uten å bli tatt bilde av. Folk spør i hvert fall først. Men blir jeg stor så får det bare skje, tenker jeg. Jeg får jo gjøre noe jeg liker uansett.

NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd Peikestokken_oktober.indd 2222

26/10/15 26.10.15 14:15 00:35

Peike

| NYHETER | KULTUR | INTERNATIONAL| KULTUR | SPORT |

NOVEMBER2015 NOVEMBER 2015

00:35

Peikestokken_november.indd Peikestokken_oktober.indd 2323

23

26/10/15 25.10.15 14:15 23:31

| INSTAGRAM | INTERNATIONAL | INSTAVOLDA

24

TAGG BILDET DITT MED #PEIKESTOKKEN OG FÅ DET I AVISA

NOVEMBER MAI 2015 2015

Peikestokken_MAI.indd 24 Peikestokken_november.indd 24

25.10.2015 18:58:23 26/10/15 14:15

Peikes

8:23

| KULTUR | | INTERNATIONAL VORSPEILSPALTEN Tekst: Sunniva Agnete Trøen Foto: Karoline Ravndal Lorentzen

MED RUMPA BAR

Studentene her i bygda er kjent for å arrangere mesterskap i promille store deler av året, men mange av oss er lite komfortable med å gå utenfor vår egen omgangskrets. Jeg har derfor tatt på meg den harde oppgaven med å sjekke ut hvordan forskjellige studier og grupper egentlig har det på vorspiel.

Frivillighet er nærmest det som får Volda til å stå på beina år etter år. Lista over organisasjoner og festivaler er lang, men øverst på toppen står selveste moderskipet, nemlig Rokken. Over 200 frivillige står under studenthusets utstrakte armer, og det er ikke uten grunn. Sett bort i fra at man får gratis konserter og en haug med nye bekjente, får man også den gylne billetten til de kuleste frivilligfestene i bygda.

Etter to år bak bardisken, skulle man nesten tro at jeg begynte å bli lei av frivilligfestene på Rokken. Men den gang ei! Her finner man studenter fra alle slags studier, og med tanke på at det er nye utskiftninger hvert semester, kan man aldri vite hva som kommer til å skje.

Men en ting er sikkert. Jeg skal på vorspiel med Rokkens bartendere!

Høstsemesterets frivilligfest har blitt velsignet (eller forbannet) med et toga-tema, og alle sjeler gleder seg. Hele kollektivet er invitert på samme vorspiel og etter å ha brukt et par timer på å prøve å se ut som greske gudinner, setter vi kursen mot ferjekaia. Kveldens verter holder nemlig til i et kollektiv med utsikt over hele fjorden, og kan skilte med å bo over Voldas desidert farligste (og eneste) MC-klubb. Vi er de første som ankommer, og jeg antar at det er fordi

resten er livredde for å sitte fem minutter i pinlig stillhet med vertene.

Stua er nydelig innredet med lyslenker i alle slags farger på veggene, en stor pallesofa og en utstillingsdukke med navn «Cece», trygt plassert bak den hjemmelagde baren. «Cece» ser ut til å ha full kontroll over både musikken og drikkevarene der hun står som en gallionsfigur kledd i de vakreste kreasjoner.

Hvor hun kommer fra og hva hun gjør der vet jeg ikke svaret på, men en utstillingsdukke står hvert fall høyt på ønskelista fra nå av.

På bordet ligger det store mengder druer, noe som bare skulle mangle siden vi skal på togaparty. Alt er altså klappet og klart for en hyggelig aften, og en etter en popper vi vinflaskene våre. Det tar ikke lang tid før resten av gjengen kommer og alle stiller i fantastiske kreasjoner laget av blant annet stretchlaken, fleecetepper og fiskeutstyr.

Vi ser nok mer ut som den nye katalogen fra Jysk, enn en romersk hær, selv om det skimtes mannlige brystvorter rundt hele stuebordet.

Etter et par glass og noen røverhistorier, føles det helt naturlig å få i gang en drikkelek. For hva er vel ikke mer toga enn en runde eller to med ”flip the cup”? Bunken med sengetøy presser seg inn på det lille kjøkkenet, der

plastkopper blir plassert på hver sin side.

Glassene fylles, tømmes og snus i et imponerende tempo. Enkelte har større konkurranseinstinkt enn andre, noe som tydelig går ut over nybegynnerne. Alle får derimot i seg nok drikke i løpet av et par runder, og vi ser oss nødt til å returnere til stua.

Barsjef Vetle tar også turen innom, og ender opp i sofaenden der han blir matet med druer av en førsteklassing, mens det poseres velvillig for fotografen. Lydnivået har økt i takt med promillen, og jeg må ærlig innrømme at det er her hukommelsen min begynner å svikte. Litt uprofesjonelt av noen som skal skrive om hvordan det er å være på vorspiel med bartendere, men også en perfekt beskrivelse av hvordan det som regel ender på disse vorspielene.

Det er med andre ord på tide å gå, og det tar ikke lange tiden før alle er ute av døren. Man skulle ikke trodd at det var denne gjengen som sto ansvarlig for å nekte kunder drikke resten av året, for langs veien er det ikke så mange stødige skritt i sikte. Men alle kommer seg frem til slutt, selv om jeg tviler på at særlig mange av oss husker noe særlig av hva som skjedde etter å ha inntatt Rokkens dansegulv.

NOVEMVER MAI 2015 2015

Peikestokken_oktober (2).indd 2525 Peikestokken_november.indd

25

25.10.2015 23.43.29 26/10/15 14:15

| NYHETER | INTERNATIONAL | SPORT | ANNONSE| KULTUR | Text: Paula del Campo Martínez

Photo: Karolien van Schil

ROKKEN: BEHIND THE SCENES After a hard week of school, you eagerly wait for Friday to come so you can finally have some fun and let your hair down. And the best thing that this small town has is somewhere we all go every weekend: Rokken.

Rokken is undoubtedly the social hub of Volda and here you can find all kinds of events. One day there can be a disco party (which is typical on Saturday nights), a concert, a quiz and so much more. You can rest assured that there is something for everyone out of everything Rokken offers.

And talking about offering, the workers and volunteers of Rokken play an important role in its success. So it’s essential to get to know them a bit and what their main functions are in the daily running of Rokken. In order to learn more, I interviewed two of the people in charge: Natalia Ramírez (International Coordinator) and Åge Staurset (General Manager).

Long time runners Natalia started as a volunteer in January 2013 because she heard a lot of good things from previous students.

– Right now I work as International Coordinator which means I’m in charge of the international students, especially their welfare, she declares.

Åge started in January 2012 as a volunteer and now he controls the economy, booking and he also takes care of the sound for some concerts.

– I worked as a volunteer for three and a half years and I became General Manager in August, he says.

Responsibles – We have about thirteen or fourteen people in charge and a few volunteers who work as main responsibles for individual nights, Åge explains. Then, they have Rokken football pub, the DJ and the International Coordinator, who

26

are responsible for a whole period. Anyway, managing Rokken means a lot of extra hours.

– I think I work fifty or sixty hours a week, at least. It depends on what’s happening, Åge says.

– I don’t know, maybe fifteen hours a week.

My job is basically answering questions on Facebook. It is not really time work, it is message work, Natalia says.

Selection There are many different groups in Rokken, so it depends on each one. The person who is in charge of volunteers decides how to choose them.

– We have 108 international students, so we have to make a good selection. We try to have a wide perspective and see who we think would fit better in our working environment, Natalia declares.

– Right now, I think there are 230-240 volunteers. But there will probably be less in November and January, Åge adds.

Norwegian vs. Foreign Volunteers All of the volunteers are treated equally. However, the Norwegian language is obviously essential so there are some concrete positions for Norwegian volunteers. Nevertheless, Rokken makes an effort to introduce international volunteers to the Norwegian system, which may be different in their countries.

– We have the same rights. You are a Rokken volunteer, the tag is not important. So we are trying to integrate them because once they get it, they become a part of the Rokken family, Åge states.

Ambiance The ambiance of Rokken is really seen in the workers. They have to communicate all of the time, so some of them become friends.

– In Rokken you are working with different people which gives you the chance to get to know people you like halfway. Then you meet some of them who fit with your character more, Natalia says.

Customers Finally, the customers are a very important factor in this field. The workers in Rokken have encountered a lot of different situations with the customers: if they are drunk, what they ask for, but above all which language they speak. They have a big responsibility, so communication is essential.

– The Norwegian people speak their own language and they really want to do that.

If they are drunk and they notice that you are an international, they might try to speak English, Spanish, French or whatever language, Natalia declares.

The Best Service As you can see, Rokken does a lot of work and there are many stories to tell (not only about their customers but about their workers too). The numerous groups involved in this organisation have different functions, but they cooperate with each other to achieve the best service for you.

NOVEMBER 2015

Peikestokken_oktober (2).indd 2626 Peikestokken_november.indd

26.10.2015 00.53.46 26/10/15 14:15

Peike

3.46

| NYHETER | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT || | INTERNATIONAL

THE STRUGGLES AND JOYS OF VAN LIFE

Text: Anna Rybníčková Illustration: Tove Rogstad

What is it like to live as a couple in a space no bigger than a wardrobe?

My boyfriend and I take our Multivan on a lot of trips. We have driven it to Hungary, to England – where we lived in it for three months – and now to Norway. So what is it really like? There are many struggles and joys with traveling and living in a van.

STRUGGLES Your eating habits may suffer As you can’t really cook anything inside the car (unless you want everything to get greasy from the oily and dirty splashes of different sauces), you will have to cook outside. But the weather is not always permitting. So you will have to think twice if you want to cook a meal holding an umbrella in one hand, or you will just survive on the crackers from the previous morning. However, you stop being picky and suddenly you are willing to eat almost anything that can keep you full for at least a few hours.

As well as your hygiene habits It is said that after a certain amount of time you stop smelling, even to yourself.

Luckily, there are quite a lot of opportunities where you can take a shower and brush your teeth along the road. A lot of gas stations and rest stops have showers for lorry drivers, and therefore, for you too. You just have to be prepared for the occasions when there are no such luxuries. On the other hand, you will find out how much you can actually endure.

There’s not much space As time passes, the lack of space can become quite nauseating. But then again, it’s very easy to just open the door and go outside.

It might also be quite hard to fit in the things you are fond of, as there is no place to put them.

JOYS There’s all the space you really need You learn how to live on a minimalistic level.

You will find out what things are really essential to you and there is just no space for the rest. You will also learn how to keep the space around you clean, because you know you essentially only litter in your own bed, which is where you will have to sleep for quite some time.

You can take your home with you anywhere you go Personally, I see this as one of the main advantages of living in a car. You can park almost anywhere you want and in the morning you hit the road again. You can be off in a matter of minutes and you don’t have to worry about what to pack for the trip as you already have everything you know you need with you.

You get to know the other person much better This is one thing I would recommend to people in a relationship who are considering taking the next step forward. If you are thinking about moving in together, but you are not sure about the other person’s habits, it is a

good idea to live with them for at least a few weeks in a tiny space where you can’t run away from each other. It is an eye-opening experience and you will realise that if you can do this together and not drive each other crazy, then the relationship can only grow stronger.

An experience worth having There are times when you would like to just turn the car around and go back home because you’ve just had enough of all of this. Nevertheless, it’s an experience that makes you more aware of what you really need in life, with all of its struggles and joys.

NOVEMBER2015 NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd27 27 Peikestokken_oktober.indd

27

26/10/15 00:31 14:15 26.10.15

| INTERTIONAL |

THE HALO AND HORN EFFECT The Halo and Horn Effect can be described as one of the most powerful models in psychology. But how are these angels and devils created and how can we stop ourselves from being consumed by them?

Text: Amey Knol

Illustration: Silje

Sandbrekkene

According to psychologists, it is a tendency to allow your opinion of another person to be influenced by either a favourable (halo) or unfavourable (horn) first impression. If someone belongs in the halo category, it means that you like that person. You like being around them because they make you feel positive. If they ask you to do something, you’re prepared to drop everything and help them immediately.

And if they make a mistake, you will think, “anybody can make a mistake” and let it pass.

The horn category is the complete opposite.

This is where you will find the people who are in your allergy zone. You don’t like working with them, and if you had a choice in the matter you would avoid them completely.

If they somehow manage to do something positive, you will easily forget about it and focus on their mistakes instead.

A classic example of the halo effect would be a politician whom we trust to make good deci-

28

sions because he seems warm, friendly, has great hair and a bright smile. Because of his appearance, we expect him to be as holy as an angel. The horn effect can be described with the example that “all rich people are selfish”, although it’s not necessarily the case.

Test Yourself Do you think you’re free from the snares of the Halo and Horn Effect? If so, you’re probably wrong. Let’s do a small test and you will see what I mean. Choose someone you know in your halo category, someone you’re really fond of. Now think of five positive qualities this person has. You will probably find this easy to do, right? Then think of five negative qualities this same person has. It’s likely that you’ll find this much more difficult.

Now think of someone who belongs to the horn category, whom you are less fond of. Try to name five positive and negative character traits of this person. You are most likely to find it easier to name the five negative ones.

should strive to remove them from the cognitive side of your brain, they should still influence your ultimate behaviour. I wouldn’t want to be around people who lie, steal or cheat even if they are good at their job or otherwise pleasant to be around. There is absolutely nothing wrong with being cautious. You can never completely prevent yourself from judging people due to your first impression of them. It’s in our human nature to get a good or a bad vibe of the people that surrounds us.

Always remember that even if one of your devils proposes it, a good idea is a good idea.

And even if one of your angels thinks he or she has the best idea, it can still be a bad idea. Don’t let your first impressions of people influence the way you see them further on in your relationship with them.

Every person deserves a second chance, even the ones with horns.

The Best Defence It is important to realize that the Halo and Horn Effect is not without value. While you

NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd 28 28 Peikestokken_oktober2015.indd

26/10/15 14:15 26.10.2015 00:01:22

Peike

01:22

| SPORT | | INTERNATIONAL

SEEKING HAPPINESS IN VOLDA Thousands of refugees risk their lives by crossing the Mediterranean Sea to find better opportunities in Europe. After a long journey, some of them arrive in Volda. How did they get here? What is their story?

Text and photo: Saranja Vanoverschelde

I’ve talked to Adel Dabbas (40) from Syria, Arman Nesrean (20) from Iran, Mlete Oqube (36) from Eritrea and Gabriela Aas Vestre (19) who is a Norwegian volunteer of RE:ACT.

Kids can go to school and play outside Adel is originally from Aleppo, Syria. He has been living in Volda for 11 months now. The war in Syria began 5 years ago. Every second he feared for his life, because it wasn’t safe in Aleppo. He got caught in the middle of shootings several times. Once, he was sitting in his car while it happened and the bullets went straight through the car.

The main reason they left was for the safety of their children. Adel has two sons and one daughter. They couldn’t always go to school because of kidnappings. When they arrived in a refugee camp in Turkey, they urged him to go to Norway. The journey took him 10 days.

Now, they have to build a new life here. At first, it was difficult to get used to the change. It wasn’t like back home in Syria.

– Volda is so quiet and peaceful. It is really strange that kids can play outside and go to school. They have a roof over their heads and food on the table every day. I am thankful for that, says Adel.

Back in Syria, they had to worry about the kids constantly. Now they can forget about all of the misery they’ve been through. When they first got here, it was not as easy.

– The kids were scared every time they heard a plane. The memories of the air bombings

Adel Dabbas

came back, he recalls.

Seven years ago his mother passed away of cancer.

– I’m glad she passed away and didn’t have to see the war. My father still lives in Aleppo. He doesn’t want to leave and wants to die at home.

A package of TNT Arman is from Iran and has been living here for almost two months. His father was a member of a political party. A lot of people were against this party because their ideas were against the Iranian government. He remembers, – Once they gave us a gift and told us it was a cassette recorder. My dad thought it was suspicious. Apparently it was a package of TNT. So they moved to Iraq, but they were never treated as citizens because they were Iranians.

Arman tried really hard to get papers. However, they told him he couldn’t get an ID because of his nationality.

– Back home I played football and even made it to the trials. But they kicked me out, because I didn’t have an identity. I was angry, so I threw all of my stuff in the trash and didn’t play for a year.

He journeyed through 10 countries in 21 days to get here. His family is still in Greece, because they didn’t have enough money to come with him.

different activities for them: hiking, swimming lessons for women, Norwegian classes, and homework sessions for the kids.

– I think young people want to help, but they just don’t know how. RE:ACT is a good way to help the refugees, she says.

Corruption in Eritrea Mlete is from Eritrea. She has been living in Volda for 14 months now. She lives in a house with six other women from her home country.

She left Eritrea because of political reasons.

At home, she was a secretary at the national service for a very long time.

– I left my country illegally because I needed to protect myself. Many soldiers in Eritrea are corrupt. If they caught me, they would have thrown me in prison, she says.

Her journey from Eritrea to Norway took a lot of time and effort. It took Mlete six months to get here, but it was worth it. She loves it here in Volda: the people she has met are really polite and she has learned a lot from of them.

The only thing she really misses is her family, especially her mom. It is possible that she has to move to Molde in a few months.

– I will miss the people of RE:ACT. They taught me a lot of Norwegian and I have had a really good time, she states.

People of RE:ACT Gabriela is the Vice Leader of RE:ACT, a student organisation that helps refugees. They organize

Arman Nesrean

Gabriela Aas Vestre

Mlete Oqube

NOVEMBER2015 NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd Peikestokken_oktober2015.indd 29 29

29 29

26/10/15 14:15 26.10.2015 00:01:27

INTERNATIONAL HORROR — My

daughter won’t stop crying and screaming in the middle of the night. I visit her grave and ask her to stop, but it doesn’t help...

Text: Karolien van

Schil

Illustration: Jørgen Mosand Fallet

Illustration: Silje E. Sandbrekkene

Are you creeped out yet? Here are five more creepy stories from around the world to honor Halloween.

El Coco or El Hombre del Saco (Spain) El Hombre del Saco is a Spanish legend about Francisco Ortega, a man sick with tuberculosis. He was so desperate for a cure that he sought help from a Curandera (a Spanish shaman). She told him that he would be cured after drinking the blood of a child. And so, Ortega kidnapped a 7-year old boy and put him in a cloth bag. He then slit his underarm and drank his blood. El Coco is still walking through the streets with a cloth bag, looking for children who roam the streets and misbehave.

There is even a lullaby that says “Duermete niño, duermete ya, o vendrá el Coco y te comerá/sleep little baby, sleep right now, or coco will come and eat you up”.

Changelings (Ireland) The legend of the changelings tells the story of female fairies that often give birth to ugly children. Since fairies prefer beautiful babies, they would go into the mortal world and kidnap healthy human babies. The fairies would then leave changelings behind.

These changelings look like human children but have very different characteristics. A changeling can only be happy when the family suffers misfortune or grief.

The legend of changelings has lasted for centuries. Even William Shakespeare talks of changelings in one of his plays. Three hundred years later, Scarlett O’Hara believed that Rhett Butler’s child was a changeling in Gone with the Wind.

Char Man (USA) Char Man is a well-known urban legend in California. It all began with a wildfire that occurred in Camp Comfort Country Park in 1948. A father and son were caught in the blaze and the older man was killed. The son survived but was badly burned. The son went crazy and hung the body of his father after pulling off his burned skin. When a rescue team finally arrived, he fled and disappeared into the woods. He has lived in his ‘charred’ condition ever since.

Every once in a while the Char Man emerges from the forest and attacks cars and hikers. He then tries to tear off their skin, perhaps to take it as his own. Police are still looking for him.

Czarna Wolga or The Black Volga (Poland) One of the most famous and oldest Polish urban legends is the tale of Czarna Wolga or Black Volga. The legend has many versions but it’s always about a Russian limousine driving around towns and kidnapping children. The identity of the driver is always unknown.

Some versions say it is a Satanist, while others claim that it is a priest. There are even rumors that it might be KGB or a vampire.

The car still haunts the streets of Poland after sunset. A way to recognize it is to look for white tires and white curtains in its windows.

It’s been said that once you are kidnapped, they will drain your blood and use it as a cure for leukemia.

Smørbukk or Butterball (Norway) There was once a little boy who was round and fat and loved to eat, so his mother called him Butterball. One day a giant troll came to their house and tricked Butterball. She kidnapped the boy and took him to her layer. The troll asked her daughter to prepare Butterball for dinner, but the girl didn’t quite know how to butcher Butterball. “I’ll show you how to do it. Just lay your head on the stool and you’ll see”, said Butterball.

The poor thing listened and Butterball took the axe and chopped off her head. He put her head in her bed and he put her body in the pot. Butterball climbed into the chimney and waited for the troll. When the troll saw the head in the bed, she thought her daughter was sleeping. So she tasted the soup. “This Butterball soup is so good”, said the troll-hag. “You mean this daughter soup tastes so good!” said Butterball from the chimney pipe. As the troll looked up the chimney, Butterball threw pine root and stones at her head and killed her.

Butterball then took all of the gold and silver he could find and went back to his mother.

Peikestokken_november.indd 30

26/10/15 14:15

Peike

| SPORT| | | INTERNATIONAL | KULTUR COLUMN

Text: Abbey Syme Illustration: Gerd Johanne Braadland

A LUTHER NORSE ABROAD IN VOLDA Finding a Norse in Volda is a given, but you may not expect to find one in a small town situated in the Midwest. I am from Luther College in DecorahIowa, where our mascot is –, you guessed it – a Norse. I am one of the many Luther Norse, and that’s not the most Norwegian thing about Luther or Decorah.

In the last issue, I shared a little about what makes Decorah a hub of Scandinavian culture. And it’s a culture they like to celebrate. Every year around the last week of July, my small college town puts on a three-day festival called Nordic Fest.

Besides the fact that it’s a great excuse for university students to get together for a big party, the daily Nordic Fest events are great family fun.

You can try traditional food like Lefse (flatbread), where the line is so long there is even a picket sign saying “I’m last in line for

Lefse!” You can partake in games like Kubb, which involves throwing cylindrical sticks at rectangular blocks. You can watch a Bunad (traditional Norwegian dress) show and the school kids perform traditional dances. You can even get a rosemalingstyle face painting done! There is an endless sea of red, white and blue – Norwegian flags that is – on hats, on shirts and strung across the streets.

This last summer was my first time attending Nordic Fest and it was amazing.

I couldn’t be more excited to celebrate Nordic Fest, especially when in three short weeks after I’d actually be in Norway! The most memorable part (and the part I’m glad isn’t common in Norway), was witnessing the Lutefisk eating competition.

For those who haven’t heard, Lutefisk is dried whitefish treated with lye. I’ve yet to try it myself but it’s been described to me

as gelatinous in texture. Although a few bones remain and must be picked out by the competitors before they begin eating.

One street back from Decorah’s main street, in front of the city hall hill they rolled out several large tarps on the concrete. A folding table was lined with Styrofoam bowls and a crockpot filled with Lutefisk.

Some competitors had never tried Lutefisk before and gagged on the first bite. While other, more seasoned players compete each year and by the end the two finalists had consumed at least 10 bowlfuls of Lutefisk each! After the competition they welcomed forward any audience members who wanted to try the dish. I passed, but maybe next Nordic Fest. And then again... maybe not.

Until next time, Sail Norse!

NOVEMBER2015 NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd 31 Peikestokken_oktober2015.indd 31

31

26/10/15 14:15 26.10.2015 01:05:41

|| SPORT | INTERNATIONAL |

THE ART OF MANIPULATION Do you find yourself always saying´yes´to people when they ask for favours? There are certain tactics people use to get what they want. Beware. Manipulation is everywhere and most of the time we don´t even realize it.

Text: Célia Boyer Illustration: Capucine Gougelet

I´m going to let you in on two different techniques of manipulation which will free you from the trap of being manipulated and help you to get what you want.

The foot-in-the-door technique (FITD) The foot-in-the-door technique – tested by Freedman and Fraser – refers to when someone asks for a small favour before asking for a bigger and more important one. You are more likely to comply with a larger request after granting a smaller one. The small request is called the preparatory act: it is usually free, unproblematic and it doesn´t take a lot of time. The bigger request is what we really want to ask of someone, but it will take more time and it can be more costly.

Here is a daily example you can use to gain a cigarette, a snus or a small amount of money.

By applying the previous method, the small request could be to ask someone for the time.

This is unproblematic and free so the person will not refuse. Once you have obtained the time, you can ask for what you really want.

Why does FITD work?

One of the reasons it works is because people want their actions to be recognised and praised. A student will say that he´s preparing for his future, when in reality he´s making a simple revision sheet. So the person, after making the first request, uses the labeling function, which means that he identifies the other´s act like “if only everybody could be as helpful as you”. After that, the bigger request will be more easily accepted as he wants to maintain this good image of himself.

The door-in-the-face technique (DITF) The door-in-the-face technique –as explained

by Cialdini – works differently in comparison to FITD. You have to ask someone an impossible thing and this request will be refused.

Don´t worry, this is the strategy. After that, you can ask your real request which will be more approachable and more easily accepted.

32

Here is an example: you want your uncle to lend you his beautiful house to celebrate your birthday with your friends. First, you have to invent something you´re sure he will refuse like: “Uncle, I would like to borrow your house once a week this year to have a party with myfriends”. Feel free to invent something which includes a long period of time. Following his refusal, maybe a few hours later, you can ask your real request: “Could you at least lend me your house to celebrate my birthday”? He will more likely accept this request.

Why does DITF work?

In our society, the phenomenon of reciprocity (to pay back a favour) is a basic concept.

Because you accept the person´s refusal and

lower your request to a more reasonable one, this is seen as a favourable act. Therefore, the person will feel obliged to accept your second favour which is more reasonable than the first, but nevertheless still costly.

He would feel guilty to reject two favours at once, as this would ruin both his image and his relationship with you.

To be or not to be (manipulated) Obviously, these techniques can´t work every time but you will surely be more successful if you use the preparatory act. Be careful and look out for these tactics when people are trying to manipulate you. You can also train yourself to become someone to be wary of: someone who gets their way with others. But don´t over use these techniques.

NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd Peikestokken_oktober.indd 3232

26/10/15 25.10.15 14:15 23:32

| ANNONSE | SPORT |

!

Nyheit

Mange bekkar små blir til ein Playstation 4 Start mikrosparing i mobilbanken >

Vi tilbyr familierabatt og rabatt på ditt førarkort nr. 2 Vi tilpassar opplæringa etter ditt behov

Kom innom kontoret vårt i Snippa 3 for ein hyggeleg prat!

Personbil - Personbil m/hengar - Moped Motorsykkel (alle klasser) - Trafikalt grunnkurs Mørkekøyring - Førstehjelpskurs - 65 + oppfriskningskurs

WWW.ROTEVATNTRAFIKKSKOLE.NO - POST@ROTEVATNTRAFIKKSKOLE.NO - TLF. 70079500/91553694

NOVEMBER 2015 NOVEMBER2015

23:32

Peikestokken_oktober.indd 3333 Peikestokken_november.indd

33 33

25.10.15 14:15 23:32 26/10/15

| SPORT | | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT | NYHETER IDRETTSSPALTEN

Tekst: Truls Fenre Foto: Dagfinn Graneng

PLANKEKJØRING I KRAPPE SVINGER I longboard setter man utfor bakker i ville hastigheter. Skarpe svinger, vakling i høy fart og panikkbremsing var noe av det jeg opplevde da jeg prøvde meg på den hensynsløse sporten.

Man trenger ikke være lenge i Volda før man ser noen suse nedover gata på et longboard. Mange bruker det som et framkomstmiddel, naturlig nok, da Volda består av en eneste lang bakke. Men sporten hvor man suser nedover svingte veier i 110 har også fenget flere enn studenter med tette levis-bukser og helskjegg. Aldin Hodzic har konkurrert i norgescupen i flere år, og var mer enn villig til å ta meg med i bakken.

TAKK

til Aldin Hodzic

for lån av utstyr og en råkul tur!

Etter en kort kjøretur kommer vi til toppen av en smal vei med lite trafikk. Jeg tar på meg hjelm og hansker, men blir litt bekymret når Aldin sier at han har glemt knebeskyttere. Det blir ikke bedre når han forteller at joggeskoene mine vil gi meg dårlig kontakt med brettet.

Fra før er jeg vant med snowboard, hvor føttene sitter fast i solide bindinger. Jeg ser for meg beina mine miste kontakten med brettet i det jeg lener meg over i en sving, og hvordan ansiktet ville smelle i asfalten etterfulgt av løse fortenner og blodsprut i alle himmelretninger.

Jeg prøver meg bortover en flat strekning.

34

Brettet ruller mye fortere enn jeg hadde håpet på. Jeg føler likevel at jeg har grei kontroll, så jeg setter utfor en tilsynelatende slak bakke. Svingene på longboardet gir litt samme følelse som når man svinger i slalåmbakken. Så skjønner jeg plutselig at man ikke kan regulere farten med svinger, sånn som man kan på snø.

Nå går det bare fortere og fortere. Brettet vakler under føttene, og jeg begynner å miste kontrollen. Vinden tar tak i kroppen, og jeg ber en stille bønn om at den blåser sterkt nok til å bremse farten. Gud er nok på siesta, så jeg hopper til plan b og setter ut foten for å bremse. Så fort den treffer asfalten, henger den igjen som om jeg har klister under sålen. Den andre foten er fortsatt på full fart nedover, så det ender derfor med den klassiske «tryner på isen» utførelsen hvor man mister fotfestet og det ene beinet fyker i været. Jeg klarer å hente meg inn i siste liten og unngår heldigvis et ublidt møte med asfalten.

Aldin viser meg en «slide»; måten man egentlig skal bremse på. Han tar tak i brettet med én hånd, og skraper bortover veien med den andre mens han vrenger brettet sidelengs. Mitt talent er ikke tilstrekkelig til å kopiere denne effektive metoden, så jeg øver meg isteden på å bremse med foten uten å gå på trynet. Etter en stund vil Aldin ta meg med til en kul sving ved et litt brattere parti. Noe nølende følger jeg etter.

Det er bratt i både inngangen og utgangen til den 180-graders krappe «dødskurven».

Uten autovernet kunne det fort vært avsatsen til en massegrav. Jeg starter der svingen begynner for å ikke få for høy fart. Første forsøk holder på å ende i autovernet. Aldin forklarer meg at man har bedre kontroll hvis man bøyer knærne og får et lavere tyngdepunkt. På det andre forsøket tar jeg derfor en dyp «squat» og får rumpa nesten helt ned på plata. Mens jeg tidligere hadde stått og vaklet som en drita linedanser kommer jeg nå ned på bakkenivå. Denne gangen tar jeg svingen uten problemer, men det går ikke akkurat som et olja lyn.

Til slutt klarer jeg også å lene meg bakover og skrape hansken langs bakken mens den andre hånden holdt rundt brettet. Selv om alle fysikkens lover vil dra meg rett ut av svingen legger jeg vekten i motsatt retning og klistrer meg til asfalten. Jeg føler meg som den kuleste kid’en på Søre Sunnmøre.

Følelsen forsvinner fort da Aldin kommer inn i svingen i full fres, sklir gjennom som om han surfer en bølge og avslutter med en slide som hadde fått Megan Fox med til sengs på sekundet.

Turen ga definitivt mersmak, og om jeg ikke går inn med livet som innsats i hver sving vurderer jeg likevel sterkt å gå til innkjøp av et brett som jeg kan suse ned til Rokken på.

NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd 34 Peikestokken_oktober2015.indd 34

26/10/15 14:15 26.10.2015 01:14:00

Peike

14:00

|| SPORT SPORT ||

KONGEN AV

ROTEVATNE RUNDT Sindre Burås Sylte (19) har deltatt i «Rotevatnet Rundt» 40 ganger. Det gikk ikke upåaktet hen da medaljene skulle deles ut etter løpet.

Tekst: Ruben Lund Tekst: Elise Strålberg Alfheim

– Det var vanvittig tungt, og jeg vurderte å bryte midt i løpet, men jeg kranglet meg videre og klarte å fullføre. Noe annet ville vært en katastrofe.

Sylte stirrer ned i bakken. Han har akkurat passert mållinjen, og er andpusten. 19-åringen brukte 28 minutter på den seks kilometer lange løypen rundt Rotevatnet i Volda. Han var ikke i nærheten av å vinne dagens løp, men var likevel en av de få som ble premiert da alle deltagerne var kommet i mål.

– Jeg har aldri vært i så dårlig form som jeg er nå, så det var utfordrende. Likevel måtte jeg nesten fullføre siden dette var mitt førtiende løp. Jeg hadde håpet på et litt bedre resultat, men er fornøyd med at jeg fullførte.

Fra langrenn til løping Tidligere viet han det meste av fritiden sin til langrennssporten, men den interessen ble gradvis erstattet av det blomstrende engasjementet innen konkurranseløping.

– En stund kombinerte jeg de to interessene, men etter hvert begynte jeg å satse mer på

løpingen. Etter jeg begynte på videregående har det gått litt nedover resultatmessig, men jeg skal forsøke å trene meg opp igjen på samme nivå som jeg var på.

«Rotevatnet Rundt» ble arrangert for 43. gang den 26. september, og veteranen Erik Høyvik stakk av med seieren. Han fullførte løypen på 23 minutter, men mottok ikke premie etter løpet. Det har arrangør Jan Sylte en god forklaring på.

– Vi premierer først og fremst deltagelse, ikke enkeltprestasjoner. De som har deltatt mange ganger fortjener å bli belønnet for det, sier han.

Arrangeres hver måned Selv om det kun var åtte deltagere som møtte opp, er arrangøren fornøyd med hvordan dagen utspilte seg. Han er ekstra imponert over resultatlisten.

– Jeg er imponert over de solide resultatene.

Hele tre løpere fullførte løpet på under 24 minutter. Det er imponerende med tanke på det dårlige føret vi hadde i dag. Når det gjelder oppmøtet, så var ikke det like imponerende

med tanke på at det vanligvis er rundt 20 deltagere som stiller. Det dårlige været og konkurrerende arrangementer må nok ta sin del av skylden for det, sier han.

Sylte ser på de gjenværende deltagerne som har tatt seg tid til en fotoseanse i etterkant av løpet. De poserer velvillig for fotografen.

– Jeg løper ikke selv, men synes at det er viktig at vi har dette tilbudet i Volda. Det var flere år «Rotevatnet Rundt» ikke ble arrangert, men for noen år siden var det noen studenter som startet det opp igjen. Da de var ferdige med studiene tok vi over, slik at det fikk bestå. Løpet arrangeres en gang i måneden hele året, sier han.

Relanseringen skjedde i 2012 da studentene Henrik Angermund og Mathias Lillestøl bestemte seg for å gi nytt liv til det tradisjonsrike løpet. De grunnla den frivillige organisasjonen Volda i Vinden, som nå er arrangør for «Rotevatnet Rundt».

NOVEMBER2015 NOVEMVER 2015

Peikestokken_november.indd 35 Peikestokken_oktober (2).indd 35

35 35

26/10/15 14:15 25.10.2015 23.43.40

| KULTUR |

BALLTRIKSENDE BARNEVERNSPEDAGOG 36

NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd 36

26/10/15 14:15

| SPORT |

At en av verdenes beste fotballtriksere kommer fra Norge, vil overraske mange. At han i tillegg studerer ved Høgskulen i Volda samtidig, vil nok overraske enda flere.

Tekst: Sondre Michael Foto: Jørgen Mosand Fallet Skandsen

På en medbrakt stol på Volda stadion sitter Jonathan Åmot Olsen i høstsola med ballen på fanget. Hit kommer han stort sett hver dag for å trene alene i flere timer på det han er en av verdens beste på: å trikse med fotballen. Mens flere barnelag trener rundt på stadionområdet og praten går, er det nokså stille rundt oss, kun lyden av fuglekvitter og sprettende fotballer i bakgrunnen bryter stillheten på denne varme høstdagen. Han trener nesten alltid både alene og i mange timer av gangen. I tillegg til dette studerer han barnevern ved høyskolen.

— Det er ikke noe å legge skjul på at det er vanskelig å kombinere studiene med triksinga som jeg driver med på heltid, forteller han.

Han kan fortelle at barnevernsstudiene var tøffere enn forventet og at han har nok å ta seg til.

— Dagene blir svært lange, sier han lattermildt.

— Det går utover søvnen Det er ikke bare skolen og treningen som stjeler tid og ressurser fra 21-åringen. Ballkunstneren fra Melhus i Sør-Trøndelag har nemlig ansvaret for sin egen nettside for å skaffe klienter som booker han til ulike arrangement og er sin egen manager og PR-ansvarlig.

— På mange måter har jeg også mye «kontorarbeid» i tillegg til all treningen jeg legger ned, sier Olsen.

Han forteller om hvordan han selv er sin egen sjef.

— Alt på nettsiden min er det jeg som står for, og jeg tar selv imot henvendelser og den type ting, utdyper den veltalende men likevel nokså beskjedne studenten.

Og når alt skal kombineres, så må noe ofres.

— Jeg merker at det går utover søvnen. Jeg sover rett og slett mindre enn før, sier han.

Høye målsetninger Mens det unge talentet begynner å leke med ballen på hovedbanen, har det dukket opp enda flere barn rundt han. Noen kikker med store øyne bort på han, kanskje vel vitende om hvem denne personen i sponset hettegenser og caps er. Det er ikke vanskelig å se at han selv også er ivrig på å komme i gang.

Olsen sier at han driver med fotballtriksing på heltid av en grunn – han har et potensial han vil få ut.

— De siste årene har det gått veldig oppover.

Til tross for en liten nedtur i EM, fikk jeg 10.plass i VM, og det er rundt der jeg ligger i verdenssammenheng, forklarer den unge landslagstrikseren.

Han tjener faste penger på å bli innleid til ulike arrangementer samtidig som han måler seg med andre på hans nivå i verdenstoppen, og det trives Olsen godt med.

— Jeg skal være såpass ærlig og si at triksinga er det som oftest kommer i første rekke, sier han og ler beskjedent.

Raskt legger han til begrunnelsen for det han nettopp sa: — Målet er å bli den beste i verden.

Ønsker å fullføre utdanningen For å bli nettopp den beste i verden, så handler det om å prestere når man får muligheten til det. Det føler Olsen at han har gjort så langt.

— Jeg føler jeg har prestert når det virkelig trengtes, forteller han fornøyd.

I november skal triksekongen delta i NM, før det blir en liten pause fram mot opptreningen til EM i april neste år. Han påpeker at det på vinteren ofte ikke er like hektisk med oppdrag, noe som skaper mer tid til skole. Det er nemlig viktig for han å fullføre skolegangen.

— Det å ha noe å falle tilbake på den dagen jeg ikke kan leve av fotballtriksinga lenger, er noe jeg er opptatt av, sier han litt mer alvorlig.

Barnevernspedagogyrket er også noe som fenget 21-åringen etter at han begynte å reise mye rundt og møtt et mangfold av barn både i Norge og internasjonalt.

— Jeg møter veldig mange barn som spiller fotball og som er aktive og flinke, men samtidig mange som kanskje havner litt utenfor, og jeg ønsker å være med på inspirere dem til at det finnes flere ting man kan bli god på.

Olsen har etter hvert reist seg fra den medbrakte stolen og står nå og tripper litt. Mens de gaulende ungene i bakgrunnen øver på å bli best i fylket, har barnevernspedagogstudenten et helt annet mål - han skal prøve å bli verdens beste.

NOVEMBER2015

Peikestokken_november.indd 37

37

26/10/15 14:15

| SPORT | TURSPALTEN

Tekst og foto: Dagfinn Graneng

EN NATUROPPLEVELSE UTENOM DET VANLIGE

Det er mange som liker å gå i fjellet, men ikke alle flyr ned igjen.

Et par skritt tilbake, litt napping i linene, og duken fylles med luft. Et lite øyeblikk senere er han i lufta. Det rister i seletøyet, og vingen gynger litt frem og tilbake. Den lilla-oransje paraglideren sklir rolig forbi langs den gressdekte fjellsida. Ved å lene seg til sidene krenger vingen, og piloten svinger dit han ønsker. Kursen settes mot landing, men enda er det flere hundre meter ned til bakken.

En gjeng sunnmøringer står samlet på Hestelegda, en fjelltopp med utsikt ned mot Ulsteinvik. Himmelen er knallblå, og vinden står rett inn. Bakken er dekt av ei brungrønn gressmatte, og oppå ligger det paraglidere i alle regnbuens farger. De som er her, har ett mål for øyet; å fly ned!

Pilot, student og bursdagsbarn Blant paragliderpilotene finner vi lærerstudent Hallvard Magerøy Seljebotn. I dag fyller han 21 år, og han vil bruke dagen på best tenkelig vis.

— Paragliding er det nærmeste mennesket kommer å fly uten motor» Hallvard forteller at man kan fly bare ved hjelp av naturkreftene.

— Du har en skjerm over hodet, og den bruker man til å enten skli ned fra fjellet, eller å fly milevis inn gjennom store fjellområder. Mange tror at du bare flyr nedover til du lander, men ved å fly i områder med stigende luft kan du faktisk komme flere tusen meter opp!

38

Vingene løftes opp som drager i vinden, og pilotene løper ut. Én etter én letter de. I dag er ikke forholdene gode nok til å fly veldig høyt, men mange vil fremdeles fly. Hallvard er blant de første i lufta. Han er allerede sent ute til sitt eget bursdagsselskap, men måtte få seg en flytur mens været var bra.

— Det beste med paragliding er at man får kjenne på naturkreftene på en helt annen måte. Du henger i noen tynne liner som sitter fast i en duk, flere hundre meter oppe. Der kjenner du lufta veldig godt. Hvis det er mye turbulens kan det riste skikkelig.»

Barnsomsdrømmen som gikk i oppfyllelse Hallvard har flydd paraglider i 2 år. Han lærte å fly da han gikk på folkehøgskole, men innrømmer at det alltid har vært en liten drøm.

— Jeg husker da jeg var liten, og så paragliderne i lufta fra bilen. Jeg pleide å ligge klistret til vinduet, og drømme om at jeg også var der oppe. Da jeg fant ut at jeg kunne lære å fly gjennom folkehøgskolen var valget enkelt.»

En sport for alle På toppen av Hestelegda står det piloter i alle aldre. Noen nærmer seg pensjonsalder, mens andre, som Hallvard, er akkurat ferdig med tenårene.

— Paragliding er ikke en spesielt fysisk krevende sport. Jeg vet om en som er nesten 80 år gammel, og fortsatt flyr. Det er heller

ikke en adrenalinsport. Selv flyr jeg fordi det er gøy. Men hvis du er ute etter adrenalin, så holder det med et par krappe svinger for å kjenne på G-kreftene.

Hallvard forteller at sporten heller ikke er så farlig som folk ofte tror.

— Det er hva du gjør det til. Så lenge man klarer å lese været, og forstå sine egne begrensninger, så er det veldig mye som skal til for at noe går galt. Men det er ikke alltid like lett. Lufta er jo usynlig. Jeg syns allikevel det er skumlere å sitte på med venner som kjører for fort, enn å fly paraglider. I lufta er det jo ikke så mye man kan krasje med! Å treffe bakken Etter hvert begynner Hallvard å gå tom for høyde. Han må snart begynne å tenke på hvor han skal lande. En lysegrønn gressflekk med sauer er det åpenbare valget.

— Å lande er ganske lett. Man må bare fly rundt til man nesten er tom for høyde.

Så tar man en siste sving mot vinden, og bremser med bremsehåndtakene rett før man treffer bakken. Det kan være vanskelig hvis landingen er liten, men hvis du lander på et stort jorde er det ganske lett.

Hallvard sklir inn mot landingsjordet, og bremser stilfullt ned med armene. Etter å ha pakket sammen paraglideren, kaster han seg inn i bilen. Han må skynde seg tilbake til bursdagsselskapet sitt.

NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd 38

26/10/15 14:15

Peikes

| SPORT| | | SMÅGODT SEXSPALTEN

Tekst: Oda Ording Foto: Nicolay Woldsdal

MENN PÅ MENYEN Det var for en stund tilbake at en venninne av meg sendte hjem en fyr hun egentlig var gira på å ligge med. Den altfor tynne unnskyldningen hennes var en frase jeg har hørt mange ganger før: ”Jeg vil ikke ha flere på lista.”

Jeg synes oppriktig synd på jenter som tror at det sitter noen i det skjulte og fører et kronologisk register over alle de noen gang har delt kjønnsorganet sitt med. For å oppklare én ting: Vaginaen din er ikke en motorvei som blir slitt og slår sprekker i takt med antall biler som kjører over den. Ingen kan forpeste uskylden din noe mer enn da du sprakk hull på den tilbake i 2010. Den er like fortapt som Titanic på vei mot isberget. Og bare fordi du går ett år uten å spise kjøtt før du kaster deg over kebaben, betyr ikke det at du klassifiserer som vegetarianer.

De færreste av oss finner favorittretten vår ved første restaurantbesøk. For å finne det måltidet som tilfredsstiller sansene våre mest er man pent nødt til å prøve ut litt forskjellig

fra menyen. Og det innebærer å bestille den gravlaksen du var litt skeptisk til, eller å gi raspeballene en sjanse. Da blir du i hvert fall hakket klokere på hva du ikke putter i munnen neste gang, og du slipper å bli sittende fast med å bestille burger og pommes frites resten av livet.

Jeg tror at frykten for å føre opp flere i svarteboka grunner i feilaktige forestillinger om at man som jente er lett på tråden om man bytter sexpartnere hyppig. Mens gutter omtrent synes å kunne sende penisen sin på øyhopping uten å motta så mye som et hevet øyebryn. Som om ikke begge kjønn, styrt av hormoner og lyster, har tatt et selvstendig standpunkt om å gå til sengs med noen. Disse misoppfatningene er det på tide å ta tak i ved rota, røske opp og kaste der de hører hjemme. I søppelkverna.

formel som ikke burde innebære så mange vurderinger og ettertanker. Jenter burde lære seg å ha et mer avslappet forhold til hvor mange de går til sengs med. Du trenger ikke å være stolt over at du pulte han svenske bartenderen i Magaluf forrige sommer, men det å stenge slusa og skamme seg i all evighet kommer ikke til å slette det som har skjedd.

Jeg sier ikke at man som ung og singel skal dra på byen med ett mål for øyet og spre beina for Gud og hvermann. Men skulle det ved hjelp av et par tilfeldigheter skje at du ender opp i sengen til en fyr du møtte på klubben, bør det ikke være noe du skammer seg over i etterkant. Det finnes ingen grunn til at en walk of shame ikke kan forvandles til en walk of fame.

Når du er sulten går du til matbutikken, er du syk går du til legen og når du er kåt har du sex. Maslov var ikke helt på bærtur med behovspyramiden sin. Det er en ganske enkel

NOVEMBER2015 NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd 39 39 Peikestokken_oktober2015.indd

39

26/10/15 14:15 26.10.2015 00:01:41

40

NOVEMBER 2015

Peikestokken_november.indd 40

26/10/15 14:15