Issuu

VONDT I RYGGEN? > S.6-7

DEAR NEW STUDENTS > S.29

FITTEFEST >S.15-17

LEIAR Eit ferskt Peikestokken er på plass i hyllene, og det er noko spesielt med akkurat denne utgåva. For nokon er det nemleg den aller siste utgaven dei les som student i Volda, mens for andre er det den fyrste dei set henda i. Til dykk som skal pakke sakene dykkar og dra herfrå ynskjer eg dykk alle lykke til ute i den verkelege verda. Dykk som akkurat har flytta til bygda har eg derimot eit par gode tips til.

Sunniva Agnete Trøen Ansvarleg redaktør

Det er nemleg ikkje alltid like enkelt å vere fersk her i bygda. Ein må jo så klart finne ut kvar ein skal bu og kva ein skal sløse bort storstipendet på, men den viktigaste avgjerda ein gjer er nok kva slags organisasjonar ein skal melde seg inn i. For har ein eigentleg tid til å både vere frivillig på Rokken, ha program på studentradioen og i tillegg vere med i Natura? Svaret er ja. For er det

noko ein har mykje av her i Volda så er det tid. Med mindre du har eit ekstremt behov for sju timar åleinetid kvar dag klarar du enkelt å kombinere eit par verv og aktivitetar før det renner over. Og om du absolutt ikkje vil forplikte deg til noko, er det framleis mykje ein kan ta del i. For om du synest det skjer for lite i Volda, så har du ikkje prøvd godt nok. På Rokken er det haugevis av ulike konsertar og arrangement, og hos studentidrettslaget er det plass til både erfarne og amatørar. Og om du liker deg best utandørs kan du melde deg inn i Natura eller sjekke ut alle dei fantastiske festivalane me har her i bygda. Hugs at studenttida er ei tid som skal nytast. Det er over før du veit ordet av det!

Peikestokken peiker på: - NRK Super var på besøk og på jakt etter ny programleder, samtidig som journalistikk førsteklasse hadde eksamen. Virker ikke som om de vil ha noe å gjøre med dem de heller. - Eksamensvaktene ved Høgskulen har ikke fått IT-kurs i år heller. - Godgutten Hans Reite arrangerte Jesus-marsj mot abort og homofili, men oppmøtet var vel noe pinlig. - Dokfilm og X2 Festivalen var like bra, om ikke bedre, som alltid! - Det er valgt ut nytt styre i Studenttingets Arbeidsutvalg, men vi vet fremdeles ikke hvem de er. Heldigvis kjøper de seg sikkert nye gensere snart. - Det varsles om at det er funnet nye leietakere til Kråkeslottet, så da er alle høstens nachspiel reddet.

Kulturredaksjonen

REDAKSJONEN Ansvarleg redaktør

Sunniva Agnete Trøen

Foto

Fotoredaktør: Jonas Been Henriksen

Korrekturansvarleg:

Anna Elisabeth Brokstad,

Bendik Askim Hansen,

Helga Bergan Dahl og Karoline Haugland

Emil Nordhild Rønning, Hanne Undem,

Henriette Bertheussen Isachsen, Henrik Røyne

Helene Steinfeld Monsen, Julie Hjermstad,

og Matias Hagen

Simone Kofod Nørgård, Sunniva Nerbøberg

Illustratører

og Øyvind Holm Lønberg

Illustrasjonsansvarleg: Anna Elisabeth Brokstad

Peikestokken@gmail.com

International

Dagleg leiar og marknadssjef

International editor: Daria Dontsova

Hedda Dehli Johansson, Jone Skjærpe,

José Ignacio Gil, Nastya Krasushkina,

Jørgen Wear, Mathias Karlsen Bratli,

Saida Karimova and Veronika Demina

Myrna Atsma og Trine Marie Melvold.

Vilde Berge

Nyhetsredaksjonen

Sportsredaksjonen

Bettina Indgjerd, Elin Margrethe Sundnes,

Layout

Nyhetsredaktør: Bethy Elveos

Sportsredaktør: Oddvar Sagbakken Saanum

Layoutansvarleg: Anna Elisabeth Brokstad

Emil Johansen, Håkon Kvam Lyngstad og Ina

Sunniva Agnete Trøen

Bim Zachrisson Totland og

Christin Løvseth

Korrektur

Kulturredaktør: Bendik Askim Hansen

Sunniva Agnete Trøen

MAI 2018

Nettredaktør

Silje Holtan Enghaug Forsidefoto

Bendik Askim Hansen Baksideillustrasjon

Anna Elisabeth Brokstad

INNHALD

REYKJAVÍKURDÆTUR

6-7 15-17

FOR BLAKK FOR EGEN HELSE? THANK YOU FOR THE SNOW, VOLDA!

18-19 KULE KURT

28 32-33 UNDER OVERFLATEN MAI 2018

NYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETER

HVA I ALL VERDEN?

Er du mer oppdatert på Kardashians enn flyktningkrisen? Føler du at du henger etter i sosiale sammenhenger? Frykt ikke! Under finner du noen av de viktigste nyhetene fra den siste måneden. Tekst: Håkon Kvam Lyngstad

Illustrasjon: Mathias Karlsen Bratli

Cambridge Analytican’t

H e tt p å Hawaii

Etter å ha samlet inn personopplysninger fra 87 millioner Facebook-brukere, er spikeren slått godt inn i analyseselskapet Cambridge Analyticas omstridte kiste. Selskapet har erklært seg selv konkurs, og legger ned. Informasjonen de hadde samlet opp, ble brukt til å skape algoritmer som målrettet gikk inn for å påvirke ubesluttsomme velgere til å stemme på Donald Trump. Cyberpunkdystopiet nærmer seg med stormskritt.

Temperaturen på Hawaii holder seg godt over 20 grader celsius året rundt, men enda varmere enn vanlig ble det da vulkanen Kilauea hadde utbrudd i starten på mai. Flere tusen mennesker er evakuert fra Big Island, hvor vulkanen lager kvalme, men heldigvis har ingen liv gått tapt i verken utbruddet eller jordskjelvene som hører med. Geologer som observerer vulkanen sier det kan ta både Fittekrim på uker og måneder før ildfjellet roer seg. Har Senterparti-hytte du lagt ferien til Hawaii i år, er det bare Historiene om seksuell traå krysse fingrene for at du ikke blir kassering i norsk toppolitikk vil askefast i en reprise fra Eyafjelingen ende ta. Ti senterpartimenn lajökull-utrbruddet på Isvar på hyttetur med Liv Signe Navarland i 2010.

Med honning og kimchi

sete, og før kvelden var omme, hadde noen sendt meldinga «Vi har lyst på fitta di» til Navarsete på Messenger. Akkurat hvilken gubbe som er avsenderen, vet ingen, men vi gleder oss til Jo Nesbø-adaptasjonen «Panserkuk».

For noen måneder siden, trodde vi apokalypsen nærmet seg i form av en uunngåelig, altoppslukende atomkrig med koreahalvøya som utskytningsplattform. Noen olympiske leker og et fredsmøte senere, har situasjonen roet seg kraftig ned. På et toppmøte mellom den sørkoreanske statlederen Moon Jae-in og hans nordkoreanske motpart Kim Jong-un, sa de to statslederne seg enige om at krig hadde vært ganske kjipt, og at de burde jobbe sammen for å unngå det. Selve symbolet på enigheten kom da de hånd i hånd gikk over grensa til Nord-Korea, i en scene som minnet veldig om Nasse Nøff og Ole Brumm på vei inn i Hundremeterskogen. «Hvordan staver man kjærlighet?», spurte Nasse Nøff. «Man staver ikke kjærlighet, man føler den», svarte Brumm.

MAI 2018

1 + 1 = Tre

Den franske presidenten Emannuel Macron var i april på statsbesøk hos sin amerikanske kollega Donald Trump. Som gave til verten, hadde han med et eiketre hentet fra ei slagmark fra førsteverdenskrig. De to plantet treet sammen, men fire dager senere var det sporløst forsvunnet. Det hvite hus har ikke kommet med noen forklaring på hvor det har tatt veien. Kanskje bør noen sette inn en etterlysning i The Washington Post for å finne igjen det stakkars ungtreet?

NYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETER

HÅKON HUSTLER

VELDEDIGHET UTEN VERDIGHET over stakittgjerdet for å be naboen over på en paifest på din veranda.

Tekst: Håkon Kvam Lyngstad

Foto: Jonas Been Henriksen

Illustrasjon: Anna Elisabeth Brokstad

For noen år siden møtte jeg igjen noen venner fra da jeg leste markedsøkonomi i spansken på videregående. Vi hadde et slags impromptu nettworkingseminar på Peppes Pizza, og bestemte oss for å gjøre en artig, liten teambuilding-aktivitet. Vi skulle alle finne ut hva vårt åndedyr var, og mitt valg falt selvfølgelig på det vakreste, mest majestetiske dyret på planeten. Hvithaien. Også i økonomien kan vi lære mye av dette flotte dyret. En ting en hai aldri kan akseptere, er det største fy-ordet i hustlerens ærefulle kode: Veldedighet. Jeg blir nesten sjøsyk bare av å skrive ordet. Tror du virkelig at å donere til TV-aksjonen, eller å kjøpe skrapelodd hos redningsselskapet vil gjøre deg til et bedre, mer komplett menneske? Feil! Alt det vil føre til er at du må si takk og farvel til penger du ellers kunne investert i prosjekt MEG. La meg forklare: Se for deg alle pengene og verdiene du noensinne vil eie i løpet av livet. Dette er din personlige pengepai. Et stort, saftig stykke bakverk av gyllen smørdeig, fylt med kalde cash på konto. Det er ikke din oppgave å rope

Alt du skal sørge for, er at du selv har et stykke pai til overs til deg selv. Sett det på øverste hylle i kjøleskapet, med plastfolien pakka tett rundt, så ingen andre kan nå den. Hvem vet når du neste gang kommer hjem seint fra byen og har behov for et kjapt, herlig stykke nattmat? La oss gå tilbake til den sørgelige historien om Bill Gates. En gang i tiden var han verdens rikeste mann. Han hadde solgt datamaskiner og lignende til ITavdelinger på alle kontinent, og med ett satt han på toppen av en verden han selv hadde vært med på å revolusjonere. Hvor er han nå? Etter å ha delt ut penger til veldedighetsprosjekt, og såkalte vanskeligstilte, er han langt ifra å være verdens rikeste mann. Nå må han nøye seg med en sur andreplass, hele 22 milliarder dollar bak førstemann på lista. Den amerikanske drømmen har for Gates blitt et amerikansk mareritt. Med ett gikk likevel et lys opp for meg. Kanskje kan de mer kløktige blant oss utnytte seg av andres naive godhet til å tjene noen raske rubler å spe på studielånet med? Her i Volda finnes det flere muligheter til å skaffe seg nye eiendeler til en liten penge – noen ganger helt gratis. På Finn.no finner du et og annet fjols som gir bort ting de ikke har bruk for lengre, mens andre leverer det de ikke lenger vil ha til bruktbutikker og lignende. Jeg besøkte derfor bruktbutikken nede i sentrum, og dro med meg tre varer, som jeg betalte 20 kroner for. Med riktig markedsføring, skal dette føre til den samme vakre fortjenesten jeg har

MAI 2018

blitt vant til å vinne. Det første produktet jeg prøver å selge, er et ydmykt norgesglass som jeg fikk kjøpt for ti kroner. Dette er lagt ut på ei lokal kjøp- og salgsgruppe med den forførende annonsetittelen «Italienskprodusert norgesglass med åpning av fransk karakter». Et enkelt kjøkkenglass er plutselig forvandlet til et internasjonalt, middelhavinspirert, nesten sensuelt håndverk. Prisen ligger på 30 kroner. For meg er det tredobbel fortjeneste. For kunden er det så hyggelig pris at en ikke ville blitt overrasket om den spanderte en Gin and Dubbonet på deg i baren. Videre fikk jeg hentet inn et grelt pizzafat med en illustrasjon av en pinlig stereotypisk italiensk kokk, og påskriften «Pizza» i ei stygg, uleselig løkkeskrift. På undersiden står det «Made in China» Dette skal så klart ikke stå i produktbeskrivelsen på nett. Der skal den omtales som «Kinesisk porselen i italiensk stil». Den tredje salgsutfordringen, og den desidert største markedsføringsutfordringen, ligger i påskekyllingen jeg fant i gratishylla på bruktbutikken. Den er skrekkelig stor og stygg, og røyter dessuten gul dun som ei løvetann med diskofeber og et alvorlig flassproblem. På Facebook? «Postmoderne skulptur i polyester – ukjent kunstner». Mens jeg venter på den riktige interessenten som er villig til å investere en passende sum i norgesglasset, er det viktig for meg å stadig skjerpe nesa for å snuse ut neste inntektskilde. I økonomiens forræderske farvann er det om å gjøre å være den første til å kjenne lukten av blod i bassenget, og jeg svømmer kun framover. Som en hai.

NYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETER

Har du noen helseplager du helst skulle behandlet, men ikke har råd til som student? Denne er til deg.

FOR BLAKK FOR EGEN HELSE?

hvis søknaden er i orden med kvitteringer og dokumentasjon, forteller han. Tekst: Silje Enghaug

Foto: Matias Hagen

Det er et kjent fenomen at studenttilværelsen ikke er den mest ergonomisk riktige, og at studenter utsetter viktige helsebehandlinger, for eksempel trekking av visdomstenner, opp mot flere år på grunn av skranten lommebok. Visste du at du kan få dekket mye av utgiftene når du benytter deg av helsetilbud som student?

Hvis du benytter deg av flere helsetilbud, gjelder støtten for alle disse samlet. – Støtten gjelder samlede utgifter per semester, så da sender du inn en samla søknad med alle tjenestene du har benyttet deg av, sier Aasen. Noe de fleste studenter kanskje merker godt, spesielt nå i eksamenstiden, er stivhet og plager i rygg og nakke etter utallige timer på lesesalen. Kiropraktor Lars Erik Gjøystdal i Kiropraktorsenteret i Volda, forteller at det er mange studenter som kommer til behandling for blant annet såkalte “kontorplager”. Mange av disse vet ikke at de kan refusjon.

Studentsamskipnaden i Volda har nemlig et helsefond hvor man kan søke om å få refundert store deler av kostnadene ved visse typer behandling, blant annet 40 % av noen typer tannbehandling, kjøp av briller og behandling hos fysioterapeut og kiropraktor – Jeg vet det er mange som har “kontorplager” og lignende etter mye stillesitting, men som ikke føler Assisterende direktør i Studentsamskipnaden, Rune de har råd til å dra til behandling. Det er et godt tilAasen, forteller at sannsynligheten for ikke å få bud fra Samskipnadens side, men for få vet om det. støtte er veldig liten. Etter egenandelen på 1000 kroner, kan du søke om – Jeg har aldri hørt om at folk ikke har fått utbetalt å få refundert opptil 2500 kroner for blant annet 6

MAI 2018

NYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETER

For å få støtte fra Studentsamskipnaden må du:

• Være registrert som student ved en høyskole som er tilslutta SiVolda i det tidsrommet behandlingen foregikk. • Ha betalt semesteravgiften • Dokumentere at du har gått opp til eksamen, eller har gyldig fravær til oppmeldt eksamen, på minst 15 studiepoeng i semesteret. • Skaden og behandlingen må ha skjedd i samme semester som du søker.

kiropraktorbehandling. Gjøystdal forklarer at dette holder til ca. syv behandlinger, og at det ofte ikke er så mye som skal til. – Det jeg anbefaler er som oftest behandling til man har normal funksjon i den kroppsdelen man har problemer i, og deretter tøye og fokusere på normal bevegelse. Ikke overdriv med trening når man har smerter, men gå heller turer i skog og mark, og gjerne på fjellet, sier han. Han forteller at de plagene man oftest ser hos studenter er stivhet i nakke og skulderparti, som følge av stress og mye stillesitting. – Det er også forsket på at stress kan elde kroppen, så dette med å studere jevnt gjennom hele året, i stedet for skippertak, er undervurdert. Man får bare utdelt en kropp, ta vare på den, tipser Gjøystdal. Du kan enkelt søke på Studentsamskipnadens hjemmeside, hvor du fyller inn hva du søker støtte til, og legger ved kvitteringer og dokumentasjon fra behandlingen. MAI 2018

NYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETER

– Omorganiseringen tar ikke hensyn til studentenes beste

I løpet av sommeren skal den fremtidige avdelingsstrukturen ved Høgskulen i Volda bestemmes. Det kan bety slutten på en egen avdeling for kulturfag, noe som får både Studenttinget og kulturstudenter til å reagere. i tankene. – Veldig mange av avgjørelsene i denne prosessen er ikke tatt med studentene i tankene, slår Bjørnerem fast. Tekst: Emil Johansen

Foto: Henriette Bertheussen Isachsen

Tidligere leder for Studenttingets Arbeidsutvalg, Håvard Bjørnerem, er studentenes eneste representant i et eget evalueringsutvalg, som har i oppgave å se på avdelingsstrukturen ved Høgskulen slik den er i dag. Bjørnerem forteller at den enkelte student ikke nødvendigvis kommer til å merke så mye til potensielle administrative endringer i sin studiehverdag, men understreker samtidig at en eventuell omorganisering av avdelingene ikke skjer med studentene

Han forteller videre at bakgrunnen til omorganiseringen i all hovedsak er et spørsmål om økonomi og maktfordeling. – Mellom dagens fire eksisterende avdelinger er det en økonomisk og demokratisk skjevfordeling. Målet med en eventuell omorganisering blir da å utjevne skjevhetene mellom avdelingene, opplyser STiV-lederen.

Tre modeller til høring

Til sammen har det blitt utarbeidet tre ulike modeller for avdelingsstrukturen ved Høgskulen, som

MAI 2018

nå er ute til høring hos relevante instanser. Kort fortalt er de ulike modellene basert på hvor mange avdelinger Høgskulen skal ha, med alternativene to, tre, eller å beholde de fire avdelingene som allerede eksisterer. Fellesnevneren for modellene som foreslår endring, er at Avdeling for kulturfag slås sammen med Avdeling for mediefag. Det vil i så fall bety at Avdeling for kulturfag vil miste sin selvstendighet, og således få svekket sin evne til påvirkning. Bjørnerem forteller at studentene på Avdeling for kulturfag jevnt over scorer svært godt på studentbarometeret, hvilket tyder på stor trivsel på studiene.

NYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETER

EVALUERING AV AVDELINGSSTRUKTUREN • Initiert av Høgskulestyret sommeren 2017.

• Har som mål å utjevne skjevheter mellom Høgskulens ulike avdelinger.

• Har kommet frem til tre potensielle strukturmodeller.

• Avdeling for kulturfag står i fare for

å bli underlagt Avdeling for mediefag. • Stilles spørsmålstegn ved hvilke kon-

sekvenser en omlegging kan ha for studentene.

Han legger også til at avdelingen, slik den er i dag, driftes godt. – Kulturfagene ønsker å være alene. Det passer dem helt perfekt, og avdelingen driftes godt, forteller Bjørnerem. Den tidligere STiV-lederen mener det vil være en merkelig avgjørelse å ha kulturfagene underlagt Avdeling for mediefag, især når den daglige driften av avdelingen angivelig går godt. – Hvorfor skjule noe som er så bra? Spør Bjørnerem.

Vil involvere studentene mer

Som eneste representant i evalueringsutvalget etterlyser Bjørnerem en større involvering av studentene i prosessen. – Vi har én representant i rådet, men hva med den gjennomsnittlige studenten? Det har ikke blitt gjort nok for å engasjere, og involvere studentene, slår Bjørnerem fast. Den tidligere lederen for Studenttinget får støtte i sine uttalelser av kunst og håndverk-student, Camilla Hauge, som selv skulle ønske studentene hadde mer å si i selve prosessen. – Vi har ikke fått vite noe som helst om prosessen. Siden det er oss en eventuell omorganisering går utover, burde vi blitt involvert mer, fastslår Hauge. Hauge forteller samtidig at hun synes det er synd at et økonomisk spørsmål potensielt skal gå utover studentene og deres hverdag, og hun forteller at kulturfagene allerede oppleves som nedprioritert ved Høgskulen. – Vi merker allerede at det er mangel på en del utstyr, og man får følelsen av at kulturfagene som regel blir nedprioritert, forteller Hauge.

Hun slår fast at kunst og kulturfag også er viktige, og at hun håper at en eventuell omorganisering ikke vil få merkbare konsekvenser for studentene og deres studiehverdag. – Det viktigste er at det ikke går utover studentenes trivsel og tilbud, avslutter kunst og håndverk-studenten.

Foto: Indre Ozalinskaite

Initiert av Høgskulestyret

Selve evalueringsprosessen av avdelingsstrukturen, ble initiert av Høgskulestyret sommeren 2017. Da ble evalueringsutvalgets medlemmer bestemt, og det ble allerede da igangsatt en arbeidsprosess. Underveis har utvalget gitt rapporter til Høgskulestyret, og har nå konkludert med tre alternativer til hvordan avdelingene ved Høgskulen skal organiseres. Etter en høringsrunde, samt et informativt allmøte 9.mai, hvor studenter og ansatte ved Høgskulen kommer med sine betraktninger om saken, vil det fattes en endelig konklusjon. Derfra vil en omlegging til den valgte modellen igangsettes, og de påfølgende endringene bli gjennomført. Peikestokken har forsøkt å komme i kontakt med representanter fra administrasjonen ved Avdeling for kulturfag, men har ikke lykkes i å få noen i direkte uttale om temaet.

MAI 2018

NYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETER

Vi i årets Faddervekestyre er i full gang med planlegginga av høstens feteste Fadderveke, noen gang! Du kan glede deg til et fullpakka program fylt av spennende, utfordrende, og gøyale aktiviteter. Vi er opptatt av at alle skal finne noe de liker, og at det skal være muligheter for alle slags studenter til å delta. Det er bare å begynne å glede seg til semesterstart 14. august for Fadderveka 2018 kommer til å bli en minnerik opplevelse!

alle skal finne noe de synes er gøy å delta på. Sponsoransvarlig og barnevernspedagogstudent Silje Senning (23) som holder styr på økonomien, og sørger for at vi har de midlene som trengs for å få best utbytte av Fadderveka. PR- og multimedieansvarlig og PR-student Matias Hagen (24) som er ansvarlig for at Fadderveka blir foreviget gjennom fete bilder, og er ansvarlig for all kommunikasjon gjennom sosiale medier.

I årets styre er vi en positiv gjeng studenter som jobber iherdig med programmet, til tross for eksamensstyr og andre verv denne våren. For mange kan Fadderveka virke overveldende og slitsom å henge med på, derfor har vi valgt å utvide den med enda en uke hvor vi legger opp til litt chill og grill. Uke én er fylt av fart og moro, og uke to skal være en roligere uke hvor du likevel kan praktisere de sosiale skillsa dine. Rokken disker opp med fete konserter og arrangementer hvor du får rista løs nervøsiteten på dansegulvet. Vi vil i løpet av sommeren dele små drypp av hva du har i vente til høsten, men foreløpig holder vi kortene tett til brystet.

Fadderansvarlig og barnevernspedagogstudent Alexander Økland (25) finner de beste fadderne som skal gjøre Fadderveka til en fetest mulig opplevelse for deg. Til slutt meg sjøl, faddervekesjef og journalistikkstudent Julie Hjermstad (21), som skal sørge for at hele smørja går i boks. Det viktigste for meg er at fadderbarna føler seg trygge til å være seg sjøl og delta på akkurat det de vil. Det skal ikke oppleves press fra noen kant, og tilbudene vi legger opp til skal være lavterskel å delta på.

Faddervekestyret 2018 gjør alt vi kan for at du som gammel eller ny student skal finne deg godt til rette i Volda, og at studieårene her skal bli dine beste. For mange tar det tid før man blir kjent med andre, mens for andre er det verdens letteste biff å fikse. Dette tar vi hensyn til, og vi skal love å gjøre vårt ytterste for at alle skal med! Med «vi» mener jeg arrangementansvarlig og PR-student Vilde Berge Felde (22) som slenger sammen créme de la créme av arrangementer hvor

Følg oss gjerne på sosiale medier @Fadderveka for å oppdateres på hva som skjer til høsten!

Vi gleder oss enormt mye til å treffe akkurat deg til høsten! Beste hilsen fra Faddervekestyret 2018.

Foto: Jonas Been Henriksen

MAI 2018

NYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETERNYHETER

- Fleipestokken Tekst: Sunniva Nerbøberg

Illustrasjon: Trine Marie Melvold

Alle fritidstilbud i Volda legges ned Oda Næs Skoglund flytter til sommeren vekk fra Volda. Dette kan få store følger for fritidstilbudene til studenter i bygda. Skoglund har vært sjef for Vekerevyen og Dokfilm, og har en høytstående stilling i Studenttinget. Alt dette vil trolig legges ned til høsten. Organisasjonene mener det ikke er mulig å drifte alt dette uten den aktive studenten. Styreleder for Studentsamskipnaden i Volda, Tormod Daae Smedsvig, er bekymret for studentenes trivsel. – Det er klart at dette vil ha store følger. At tre så viktige institusjoner legges ned samtidig vil få dramatiske følger for alle studentene. Smedsvig er usikker på om noen kan følge opp. Mest sannsynlig vil de be henne komme tilbake og tilby en 143% stilling. Styrelederen

er imidlertid redd hun vil takke nei. – Det er nødvendig om vi skal opprettholde kulturtilbudet her i Volda. Uten Skoglund blir det vanskelig. Studenter Fleipestokken har pratet med ser mørkt på høsten, skulle Næs Skoglund reise vekk herifra. Lærerstudent Kine Mikkelsen tror dette vil ha store følger. – Det er klart at Volda ikke blir det samme uten alle disse arrangementene og organisasjonene. Det vil nok føre til et fraflytningsproblem her i kommunen. Siden nyheten om at Skoglund skal slutte ble kjent, har en rekke nye søkere til Høgskulen trukket seg. Oda Næs Skoglund hadde ikke tid til å kommentere saken.

Studenter glade for Jesus-marsj i Volda Studenter ved Høgskulen i Volda er imponerte over anti-homo-toget som gikk gjennom Volda sentrum lørdag 28. April. – Det er veldig kjekt å se at folk engasjerer seg. Å bruke regnbuen som jo er Prides «merkevare» og snu det til noe negativt var virkelig et både imponerende og effektivt virkemiddel for å overbevise tilskuere, uttaler PR-student Jan Eliassen. Hans Reite har i mange år drevet misjon i nærområdet og overbevist en rekke studenter. Pas-

toren for Nytt Livs Senter har slik fått en stor følgerskare med unge som støtter Reite og hans synspunkter. – Hans har gjort det kult å være kristen, forteller Elisabeth Karlsen. – Med denne marsjen har han bevist det nok en gang. Hadde det ikke vært for han ville jeg nok gått vekk fra troen. Også pastoren selv er fornøyd med det han ikke vil kalle en motdemonstrasjon. Han fortalte lørdag Sunnmørsposten at det ble rene

MAI 2018

vekkelsesmøtet. Dette er student Karlsen helt enig i. – Jeg så det i øynene til studentene at dette hadde påvirket dem. Det er ingen tvil om at det takket være denne marsjen var færre som møtte opp i den såkalte «Bygdepriden» som ble arrangert to uker etter. Etter Jesus-marsjen har Nytt Livs Senter fått over 500 nye medlemmer, 450 av disse er i alderen 20-29. Det er grunn til å tro at samtlige er studenter ved Høgskulen i Volda.

KULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTUR

BORNE Text: Saida Karimova

Rainy days of spring are perfect for barricading yourself in your house with a book in your lap. These days just call for something exciting to happen. So, are you into “strange” fiction? Imagine, biotech apocalypse. Sounds concerning and surprisingly possible, right? Jeff Vandermeer’s “Borne” is a masterfully woven piece of science-fiction. Vandermeer gives you memory beetles, mutants transforming from bears to unknown creatures, scavengers, and biotech engineers. Vandermeer’s technique is subtle and engaging. Even with the constant tension, the book unravels the truth piece by piece,

leaving the reader asking for more information, just like the main character, Rachel, does. Survival of the fittest and, initially, the consequences of any human interactions with nature on a large scale, makes you think about the future, and that it might not be so bright. Nevertheless, there is still humor, hope, and unanswered questions. The underlining theme is present on every page: What makes a human? What is humanity? We all just want to be people, and none of us know what that really means. And do you have to be a human to find out?

DUGG VEGANSK KOKOS-IS Tekst: Anna Elisabeth Brokstad

Illustrasjoner: Mathias Karlsen Bratli

Som veganer er det ”obligatorisk” å være medlem av en vegan-gruppe på Facebook. Der har jeg blitt utsatt for alle veganske mammabloggere og treningsentusiaster som deler at de spiser DUGG Vegansk Kokos-is. Etter all den hyllesten denne isen har fått, var forventningene mine store til hva denne isen hadde å tilføre mine smaksløker. Jeg må si at Hennig Olsen har satset, og denne satsingen har lønnet seg.

Etter tidligere vanskeligheter med å finne veganske nyheter innenfor is (les forrige utgave), hadde jeg ingen forventninger om å finne DUGG Kokos-is liggende i noe frysedisk i Volda. Tilfeldig tok jeg en kikk nedi frysedisken til «Lille-kiwi» og fant en delikat, hvit boks ved siden av Ben & Jerry’s-isen. I motsetning til Ben & Jerry’s sin veganske is, vil ikke DUGG Kokos-is tømme lommeboken din fullstendig, den

MAI 2018

koster nemlig «bare» 44 kroner. Jeg har aldri vært særlig begeistret for kokos, og selv etter all jubel rundt denne isen, lå det fortsatt noe tvil i meg da jeg tok min første skje. Kombinert med sjokoladen, forblir derimot kokos-smaken i bakgrunnen. Det du sitter igjen med er en ettersmak av sjokolade, karamell og.. Kaffe? Alle (kokos-skeptiske) venner jeg har introdusert isen for har blitt overrasket over hvor lite tilstede kokos-smaken er. Isen blir anbefalt å spises etter den har stått ute i ti minutter og blitt litt mykere. Den smelter fort, så man ender opp med å sette opp farten, og vipps, så er isen trygt nede i magesekken. Men selv etter store mengder av denne herligheten sitter man ikke igjen med mageknip og kvalme. Bare et ønske etter mer.

KULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTUR

EMILS MIKSTEIP: NACH Tekst: Emil Nordhild Rønning

Hjertelig velkommen til den sidste installation af Emils Miksteip! Det er lørdag, klokken er 04:37, Rokken er lukket, og du har taget den (u)fornuftige beslutning at fortsætte festen i et af Voldas mange kollektiver, i stedet for at gå hjem og sove. Klokken har slået nachspiel. Humøret, og energiniveauet, er all over the place, og du vil finde zombier, dancing queens, og alt derimellem. Der sidder par med tungen dybt begravet i den andens mund, mens andre håber på at begrave deres tunge dybt i en andens mund. Der er mange unikke faktorer der spiller ind på et nach, men der findes dog et par fællesnævnere; folk er spritstive og der er musik.

I Danmark er efterfest ikke en ”ting” som i Norge, da der findes barer og klubber der har åbent hele natten, og man går oftest ikke ud før efter midnat. Der skulle derfor lidt research til for at lave denne måneds liste. Resultatet er en lettere schizofren playliste, med lidt til enhver fest. Der er musik til at prøve lykken med ham/hende/den søde du har bagt på hele aftenen, musik til at erstatte den torturfyldte guitar singa-long, musik til at gå totalt bananas i en journalistikstuderendes køkken, og musik der får dig til at falde i søvn på den nærmeste sofa, eller overbeviser dig om at du skal hjem i seng med det samme. Hurrah for akavet cirkeldans i køkkenet! Velbekomme!

HOT CHIP - STARTED RIGHT

Hør spillelisten her:

GARY CLARK JR. - YOU SAVED ME

YES - OWNER OF A LONELY HEART TUXEDO - R U READY

THUNDERCAT - FRIEND ZONE QOTSA - MAKE IT WIT CHU

TALKING HEADS - THIS MUST BE THE PLACE (NAÏVE MELODY)

RIVAL SONS - UNTIL THE SUN COMES

CONNAN MOCKASIN - I’M THE MAN, THAT WILL FIND YOU MAYER HAWTHORNE - JUST AIN’T GONNA WORK OUT LES CLAYPOOL’S DUO DE TWANG - STAYIN’ ALIVE

ANDROMEDA MEGA EXPRESS ORCHESTRA - IN LIGHT OF TURMOIL

SOULS OF MISCHIEF - 93’ TIL INFINITY KAMASI WASHINGTON - CHEROKEE MANI SPINX - SMOKE A FLOWER NEW ORDER - BLUE MONDAY YELLO - OH YEAH

N*E*R*D - EVERYONE NOSE (ALL THE GIRLS STANDING IN THE LINE FOR THE BATHROOM) (REMIX) FOCUS - HOCUS POCUS

LCD SOUNDSYSTEM - DANCE YRSELF CLEAN MAI 2018

KULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTUR

FLYTTER INN

HANNE OG HELENE RAFIKI

Rafiki betyr venn, og det er en fin, liten vennegjeng vi møter på i Steinbakken 4B.

Tekst: Hanne Undem

Tekst: Helene Steinfeld Monsen

Illustrasjon: Hedda Dehli Johansson

Foto: Henriette Isachsen

Rundt om i leiligheten finner vi smale, hvite lapper med inspirerende ord. Rune Østreng (26), som er kongen av småting, har nemlig invistert i en etikettmaskin. Med disse lappene blir en kjedelig hverdag til et smil om munnen. Kollektivet har fått med de tradisjonelle hjemme-quotene som ”Home is where the heart is”, som henger på tv-en. Litt mer originalitet finner vi på toalettet, med to lapper på doen. Den første festet på dolokket, hvor det står, ”åja, du skal bæsje”. Og løfter man dosetet leser man; ”så liten den var”. – Rune har mye rart, og er mye på Wish. (nettside som selger mye rart, red. anm.) Han har blant annet bestilt et elektrisk halsbånd, forteller Harald Vikeså Bjørnsen (23). Dørpissing De fire idrettsstudentene som bor i Rafiki flyt-

tet sammen i august i fjor. Rune eier leiligheten, men blir ikke karakterisert som sjef av den grunn. Styreformen i kollektivet minner mest om et demokrati, selv om Harald og Lars Johannes Kippervik (24) påstår at de går rundt og kontrollerer, spesielt vaskingen av leiligheten. For noen av guttene er alt en konkurranse, men det er ingen konkurranse i å ta ut av oppvaskmaskinen forteller Lars. Som Rune ville sagt, “Vi tar det i mårra”. Den fjerde beboeren er Rasmus Fjeld (25). Rafiki, eller vennene om du vil, har flotte kallenavn på hverandre. – Harald er tjukken, Rune er slasken, mens Rasmus er styggen. Jeg er nok kjekken, sier Lars. I Fadderveka i fjor klarte kollektivet å gi fra seg litt av et førsteinntrykk til naboen. De hadde fest, og dokøen var som den alltid er - endeløs. En av deres gjester bestemte seg derfor for å finne et alternativ toalett. Klokken var ikke slått ni, før vedkommende vandret bort til nærmeste nabo. Han kom ikke lenger enn til døra, da han åpnet smekken, tok ut urinrøret og ga på. Plutselig dukket naboen opp, og urinmannen la på sprang hjemover. Guttene satt derfra igjen med ansvaret for å rengjøre griseriet som hadde festet seg på naboens kledning. Naboen tok det overraskende bra, og sa at de bare måtte feste videre, men mer tiss på døren ville han ikke ha.

MAI 2018

Billig vin Gutta er gjennomsnittlig ryddige, men beskylder Rune for å være den mest rotete. Når vi inspiserer toalettet, får vi klar beskjed: – Det er litt rotete, men det er Rune sine ting. Vi passerer badet og får et lite glimt av soverommene. Først Rasmus og Rune sine, så Lars og Harald. For å komme til Haralds rom må man innerst inn i gangen, og krøke seg forbi et tørkestativ. Det som møter oss da er et sjarmerende, seks kvadratmeter stort soverom, som tidligere har vært et garderobeskap. – Jeg har plass til alt jeg trenger her inne, sier Harald smilende mens han kikker inn på redet sitt. Rafiki har en nydelig uteplass, med både terrasse og plen. På terrassen ser vi en hengekøye, surfebrett, longboard, crokett - ja, alt en idrettsinteressert person kan ønske seg. Kollektivet kan også by på egenprodusert vin. Den smaker riktignok ikke særlig godt, men den funker som den skal. Ingen av guttene har for øyeblikket kjæreste, så dersom du skulle være interessert, er det bare å ta turen innom. Rasmus kan man også matche med på tinder. – Han er tinderkongen, forteller de andre guttene.

KULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTUR

For Reykjavíkurdætur startet artistkarrieren da andre definerte dem som gruppe. Nå utkonkurrerer de mannlig rappere i hjemlandet, med elleville show, og feministisk slagkraft.

Tekst og foto: Bendik Hansen

MAI 2018

KULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTUR –Det som er gøy nå, er at folk kommer til oss på turné og spør om det finnes andre rappere på Island. Jeg treffer Anna Tara Andrésdóttir og Steiney Skúladóttir i andreetasjen på den gamle propellhallen i Volda sentrum. Rom som tidligere har huset arbeidere, utstyr og hverdagslig tjas og mas er pyntet opp med plakater, kjøleskap fylt med øl, og sofaer som har sett bedre dager. Dette er backstagen til X2 Festivalen, hvor jeg sitter med de to rapperne fra den sagnomsuste kvinnegruppa Reykjavíkurdætur. Gruppa eksisterer som et slags reaksjonært motstykke til en mannsdominert sjanger, nemlig hiphop. Til tross for at intervjuet foregår med kun to av de ni medlemmene som har tatt turen, blir jeg overbevist om at dette er noe utenom det vanlige. Fra naborommet høres brøl, rapping og hva som kan minne om en slags islandsk stammesang – der sitter resten av reisefølget og hyper seg opp til konsert. – Vi trenger ikke dop og alkohol, skryter Skúladóttir.

For bare noen år siden kjente ikke de to islendingene hverandre. Det hele startet med den noe røffere søsteren til konseptet symøte – ”ladies rap night”. Et arrangement ment for å oppmuntre kvinner til å gripe mikrofonen, og få ut hva de har på hjertet gjennom rap. Det var såpass sensasjonelt at islandske journalisters kriterieliste ble fylt – og TV-opptreden ble et faktum. Takin´ Ova – På Island pleier menn å få mer oppmerksomhet enn kvinner. Mer respekt på flere måter. Jeg tror at folk både elsker og hater oss. De syns nok vi er kontroversielle. De (mennene jou.anm) får ikke så mye oppmerksomhet utenfor Island. Der er det vi som får den.

Teksten er som følger: ”You can represent an area on Reykjavik – We have been flown out to represent the world, bitch.” – Det er ofte vi får spørsmål om vi kan begynne å rappe på engelsk, for å utvide fanskaren vår. Det er alltid det folk klager på, at vi ikke får flere fans fordi vi rapper på islandsk. Meeen – vi motbeviser dem, forteller Skúladóttir ivrig. Liker å sjokkere Hvorvidt kvinnene lager politisk hiphop eller ei klarer de ikke helt å svare på. Det er en stor gruppe, og impulsene er åpenbart

Som rett ut fra låten som skulle forme norsk hiphops fremtid, Tommy Tees Takin Ova, er hiphop-sjangeren virkelig i vinden. Rock og pop må flykte fra topplistene til fordel for sin gatesmarte nemesis. Men til tross for felles vikingopphav er det sjelden Islandske rappere dukker opp i feeden. – På Island er rap den største sjangeren nå. Den tar over alt. De har tatt opp manneproblematikken i flere sanger, også i veldig direkte form.

– På Island er rap den største sjangeren nå. Den tar over a Steiney Skúladóttir, rapper i Reykjavíkurdætur

MAI 2018

KULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTUR mange. De forteller at om musikken er politisk avhenger av hvem i gjengen man spør. De anser seg selv som et kollektiv fremfor en gruppe, og har kommet frem til at det beste er om alle får beholde sin kunstneriske frihet. – Etter hvert følte vi en dobbelstandard, at når du først fikk mikrofonen var du nødt til å si noe viktig. Den dobbeltstandarden begynte å irritere oss, så vi begynte å lage en slags frihet for oss selv, med at vi ikke trengte å si noe viktig – om det var det vi ville. – Vi har sanger om alt, bryter Anna Tara inn før hun fortsetter. – De første sangene handlet mye om politikk, som for eksempel om hvor mye myndighetene våre suger, om slutshaming, sexpositivisme, og om å ligge med mange. De har begge en forfriskende språkbruk. Engasjementet deres er smittende, og telefonene deres plinger non-stop. X2 Festivalen er deres tredje show i Norge, etter blant annet en maktdemonstrasjon av en konsert under bransjefestivalen By:Larm. Gjengen har også opptrådd i Harstad, hvor de fikk en opplevelse noe utenom det vanlige. – Da vi var ferdig med konserten kom det en dame opp til oss. Hun fortalte at hun hadde tatt vare på to flyktninger. De stod ved scenekanten gjennom hele showet, og jeg husker energien deres så godt. De var tydelig overrasket over hva som skjedde på scenen, og hun fortalte at det var første gangen hun hadde sett dem ha det gøy siden de kom til Norge, forteller Andrésdóttir. – Og da vi førte hendene nedover, sånn at vi nesten tok oss nedentil – da klikket de helt, skyter Skúladóttir inn.

Et islandsk nikløver Om nikløvere faktisk finnes er usikkert, men om de gjør det, vil man nok kunne bruke plantenavnet til å beskrive ensemblet som åpnet konsertlørdagen på X2 Festivalen. For å stå ut i dagens proppfulle artistsfære er man nødt til å skille seg ut. Å være en kvinnelig gruppe er en god start, men trolig ikke nok alene. Om du trodde Ozzy Osbournes flaggermus-stunt var noe for seg selv, har du fremdeles ikke sett Reykjavíkurdætur. Hodeadskillelsen uteblir, men med en kombinasjon av frekke dancemoves, egendesignede visuals, og tekster man ikke forstår noe av(!) blir man gjennom hele showet servert alt annet enn hverdagskost. Sleng inn høy publikumsdeltakelse på scenen, og du har et festmåltid av en konsert. Allerede i august er de tilbake for å spille i Norge igjen – da Øyafestivalen. Når jeg spør om de liker å spille i Norge svarer de et samstemt ja, delvis begrunnet i at spillejobber her betaler bedre enn andre steder i Europa. De har også sansen for at de blir behandlet som lillebror når de kommer til Norge, Sverige og Danmark. Høflig prøver jeg å skyte inn at vi heller ser dem som en slags obskur, vikingaktig storebror, noe de avfeier med det faktum at feminist-mentaliteten er veldig lik begge steder. Til tross liten fartstid har de allerede rukket å være på Europa-turné, og trekker frem et show i Spania som mindre vellykket.

– Det var bare menn i publikum. De så på oss som objekter på scenen – de forstod det ikke i det hele tatt. De forklarer videre hvordan de føler det er lettere å rappe feministiske budskap i Skandinavia enn lenger sør. – Vi føler feminisme står sterkere her, at vi har kommet lenger. – Særlig med sex-positivisme. Det er noe folk forstår enda mindre av, fordi det er av nyere oppdagelse. Folk blir forvirret, og spør ”hvordan er det feminisme når dere gjør akkurat det menn vil at dere skal gjøre?” Andrésdóttir forklarer videre hvordan det å ikke ville være seksuelle objekter ikke henger sammen med et ønske å ikke være seksuell i det hele tatt. At det rett og slett handler om å finne en vei til å være seksuell på egne premisser. – Og da blir folk forvirret, og begynner ”åh, gjør dere det for mennene eller dere selv?” – For meg er det et slags feministinstinkt. Du føler du har en stemme boende i deg, og at du kan gjøre en forskjell – at du har en betydning her i verden.

e alt. MAI 2018

KULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTUR

Tekst: Jørgen Wear

Illustrasjon Elin Margrethe Reitan Sundnes

Foto: Ukjent

VIL DU SKAL TA HUMOREN PÅ ALVOR

Å lage personlige filmer handler mye om tilgang. Pål Winsents opererer på minimal avstand når han portretterer den urbane cowboyen, og entertaineren Kurt. Nå mener de det er på tide med humor i dokumentarsjangeren.

Tekst og foto: Bendik Hansen

– Knut Eggen, ”Nordlands trompet”, sa jo det at hvis du kommer hjem til noen, og de pisser i vasken, så må du også gjøre det. For det å komme under huden på folk, og bli en del av familien, er kjempeviktig. Pål Winsents er regissøren bak Kule Kurt, som ble vist under Den Norske Dokumentarfilmfestivalen 2018. Filmen spinner rundt bygdeoriginalen Kurt Olav Helle fra Lonevåg. For om lag fem år siden ble Helle diagnostisert med Parkinsons, en sykdom som kan føre til treg bevegelighet, stivhet, og det den gjerne blir mest forbundet med – skjelving i hendene. Filmen om

Kurt Olav har for regissøren vært en idé helt siden studietiden, hvor han studerte sammen med Kurt, som han forøvrig beskriver som en karakter og tussete type. – Helt siden jeg begynte å lage dokumentarfilmer, har jeg jobbet veldig mye med originaler. Og jeg har jobbet med flere ulike sykdommer. Så da Kurt la ut på Facebook for fem år siden at han hadde fått Parkinsons, så tenkte jeg at det kunne koble Kurt til et portrett, forteller Winsents. Humor i dokumentarsjangeren Tom Marius Kittilsen er produsent for filmen,

MAI 2018

og forteller at sykdommen var med på å realisere prosjektet. –Pål hadde presentert Kurt for meg et par ganger, for han er ivrig etter å legge ut sånne Facebook-videoer. Jeg syns det var gøy å se at han lagde karaokevideoer, så når vi fikk greie på diagnosen, hadde vi på en måte en knagg til. Filmen skiller seg ut innen sjangeren ved at den inkluderer en god del humor. Allerede før intervjuet er i gang viser det seg at entertaineren fra Lonevåg er en skikkelig karakter. Med raske kommentarer, og timing av de sjeldne, er latter gjennomgående i samtalen. Da han fikk forespørsel om å spille i

KULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTUR filmen om seg selv var det lite om og men. ”Jeg skulle ha betenkningstid. Det tok 59 sekunder og femogtjue tiendedeler, og så var jeg klar.” – Kurt Olav Helle – Dårlig impulskontroll!, skyter produsent Kittilsen inn. Kjemien i gjengen bak filmen er god. Samtalen på det kalde, betongpregede rommet utspiller seg som en halvgod «sitcom» – der Kurt er onkelen som ler sist, men absolutt best. For det er nettopp impulser som gjør at filmen skiller seg ut i mengden med dokumentarer, der tristheten ikke kjenner noen grenser, og humor blir visket ut i håp om en gravalvorlig affære. – Det er det at vi kjenner hverandre godt, derfor har det vært lettere i etterprosjektet å bruke humor som virkemiddel. I sykdomsdokumentarer blir man gjerne mer og mer deprimert jo mer man ser. Vi har brukt humor for å løse det opp. Kurt fremstår mer nedtonet enn man forventer, etter å ha sett Youtube-klipp og traileren, men skyter inn kommentarer som tydeliggjør at han har humor rundt sykdommen sin, Parkinson. Le av – så med Gjengen kommer rett fra filmpremiere på Osterøy – ”Kurts rike”. Vi raser gjennom spørsmålene, noe vi er nødt til da gjengen kom seint. Kanskje i

kunstnerisk ånd – trolig bare i vestlandsk ferjestil. Før premierevisningen hjemme, fortalte de at det var lov å le under filmen, noe som skulle vise seg å være totalt meningsløst. – Det dukket opp 90 personer. Det var stappfullt, og de lo fra første bilde. I de alvorligste stundene var det knusk stille, og så ventet de bare på å finne nye anledninger til å kunne le igjen, forteller Winsents fornøyd. Etter hjemmeseieren håper de på god respons fra Dokfilm-publikummet. Intervjuet foregår på festivalens mediarom – et lukket område som minner om hva som kunne vært torturrom i en blockbuster satt til Øst-Europa, eller supertrendy i et eklektisk jålemagasin. Idéen til filmen har gradvis fått ben å gå på mellom Kurts oppspinn på Facebook, og diverse pitchekonkurranser - også her i Volda i 2014. Der fikk de kritiske spørsmål om hvordan de skulle balansere på knivseggen mellom seriøsitet og humor. – Da vi var her i 2014 fikk vi kritikken ”men, dere ler jo av han?”. Jeg tenker at når du viser en trailer, så selvfølgelig ler du av folk først, men etter hvert som du blir kjent med de, så begynner du å le med dem. Når du skjønner bakgrunnshistorien og sånn, forteller Winsents. For mye snakking i norsk film Filmen spiller, som mange andre, på noen som brenner for noe, og viser research-opptakene til Kurts egen film, Kurt Hell And The Urban Cowboy. Regissør Pål Winsents har tatt seg friheten til å lage Kurt Olavs drømmescene. – Kurt Olav er kanskje den første nordmannen siden Thor Heyerdahl som har vunnet Oscar for beste regi, spøker han. – Inni mitt hode, ja, svarer Kurt. Alle ler godt. Teamet har slitt med å finne statister, og har endt opp med å bruke de nærmeste. Regissøren betrakter seg selv om en habil C-skuespiller. –Ja, du ligner jo litt på han Jack Nicholson, skvetter Lonevågingen lattermildt til. Det har vært mye krangling på vei mot film, med Winsents som regissør, og Kurt som også har stått og rørt i gryta under hele prosessen. De har slitt med å få ting i gang, siden hovedpersonen alltid har hatt en agenda under filmingen, enten det har vært å forsøke å sette opp musikal på samfunnshuset eller lage karaokevideoer. – Jeg er begeistret for filmer som La La Land og sånne ting. Musikalsjangeren. Det er altfor lite sang i norsk film! Altfor mye dialog, sier Kurt Olav. Under Dokfilm har han fått egen karaokepost på programmet. Musikkformen er aldri blitt sett på som særlig høykulturell, og ender vel heller opp et par plasser under tribute-band. Kurt gjør det enklest mulig, og synger over gratis backingtracks fra Youtube. Han forteller at han ikke tar det særlig seriøst. – Nå prøver han bare å nyansere dette. Når vi studerte sammen i 1992, så var det ingen andre som fikk lov til å komme opp og ta den karaokemikrofonen, forteller regissøren. – Jeg ser jeg er oppført på sånn karaoke-greie her. Men det fikk jeg greie på først i dag, svarer Kurt . – Men Kurt, vi tenkte at det var hyggelig for deg. Så du må ikke bli engstelig og nervøs nå. – Jeg skjelver jo uansett, så sånn sett går det jo greit.

MAI 2018

KULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTUR

SE HVEM SOM VAR UTE PÃ…

Foto: Bendik Hansen

MAI 2018

Foto: Henriette Bertheussen Isachsen

KULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTUR

Tekst: Øyvind Lønberg

Foto: Jonas Been Henriksen

MAI 2018

KULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTUR

Skyene åpnet seg over Volda. Det var fredag, men det kjentes mer ut som søndag. Jeg starter ferden min ned mot Rokken og festivalområdet, men blir heldigvis plukket opp av noen gode samaritaner på veien. I bilen surrer Dr. Dre sitt album «2001», men det som surrer i hodet på meg er ikke amerikansk hiphop, det er norsk hardcorepunk-pop. Bergensbandet Blood Command var på besøk i bygda for å spille under den årlige X2-festivalen. En festival de kanskje ikke har det helt store forholdet til. – Vi har spilt mye Tony Hawk på playstation og sett mye på Youtube. Vi har sett det på TV og synes det ser veldig tøft ut, forklarer de.

Om Volda og X2-publikumet

Det er første gang bandet er i Volda, og førsteinntrykket var strålende. – Det virker som et fint sted, fin natur óg, prøver primusmotor i bandet, Yngve Andersen å si litt seriøst, før det smeller ”veldig kulturelt” fra et av de andre medlemmene i bandet, og hele gjengen bryter ut i latter. Vi kom hit i ettermiddag med bil, og kjørte bare rett fra kaia og opp hit, så vi har egentlig ikke fått noe særlig inntrykk av stedet, men det virker fint. Det regner jo, så da føler vi oss hjemme, spøker Bergenserne. Å spille på X2 Festivalen kan for en del band kanskje fortone seg noe annerledes enn å spille på landets gjengse rockebuler. Gjengen så ut til å glede seg til konsert, og hadde store forventninger til hvor gærne publikummere X2-gjengen skulle være. – Når vi spilte i Hamar på en sånn skategreie, så var de helt ville. Folk dreiv og tok backflips fra scenen og greier, mimrer Yngve.

Sjangerforvirring

Hvilken sjanger Blood Command faller innenfor er vanskelig å si, de er verken fugl eller fisk i punkens verden. Men de er heller ikke rein pop. De blir ofte også omtalt som Death Pop, et sjangerbegrep i førsteomgang ”coinet” av Orgy-bassist Paige Haley, ifølge Urban Dictionary. Av de store avisene, og andre uvitende, blir de ofte kalt for et ”punkband”. Det er en merkelapp de i varierende grad identifiserer seg med. – Vi er jo inspirert av mange punkband og hardcore band, som for eksempel Refused, At The Drive in, The Faint, The Clash, ja masse. Vi er jo også inspirert av en del pop- og hiphop-ting, så vi er ikke et reint punkband, men vi har klare røtter i punken. Det blir altså litt snevert å kalle Blood Command et punkband. I 2017 slapp de sin første skive på noen år, som blant annet ble debutskiva til den ”nye” vokalisten Karina Ljone, som i 2015 erstattet Silje Tombre. Det nye albumet kan kanskje også sies

MAI 2018

KULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTUR

å være mer popete enn de foregående. Fra en punkpuritaners perspektiv spør jeg bandet om dette, og hvor de tenker å gå med sounden sin fremover. – Er det ikke akkurat like popete? Spør Yngve. Resten av bandet er litt uenig, og mener at det siste albumet nok er litt mer pop. Det er mer synth blant annet, suppleres det fra siden. De mener det er for tidlig å si hvilke sjangere og instrumenter de tenker å implementere i sounden sin fremover, men har i utgangspunktet en tanke om å tone det litt mer ned til hovedsakelig gitar, trommer og bass. – Men vi kommer sikkert til å ende opp med ukulele og enda mer synth, spøker Yngve.

Stø kurs mot kommers på K2-skuta

Det leder oss også over i et nytt perspektiv. Når man som ”punker” blander pop og andre sjangre inn i musikken sin, er man i ferd med å bli kommersiell? Og med det også i ferd med å føkke til det som er essensielt i punken – å ikke bli kommers – noe for eksempel Honningbarna allerede gjør med glans. Er de redde for å bli for kommers? Jeg spør. – Nei. Vi synes det er gøy å trykke litt på punkegrensene. Det er det som gjør det fett, bare gi faen i det som er lov. Bandet signerte nylig med Bookingbyrået K2, som allerede har band som Metallica og Iron Maiden i stallen. Å få komme inn i varmen blant slike legender kan trolig få positive følger for Blood Commands fremtidig turnévirksomhet. Det tror også bandet selv. – De booker jo for store artister, så vi vil jo sannsynligvis få fetere gigs av det. Og når de for eksempel sitter på kontoret, og Mastodon skal på turné, så hører de jo rundt på kontoret først om hvem de burde ta med som oppvarming, så det vil nok skape større muligheter for oss, konkluderes det. På spørsmål om hvilke band det ville vært sjukest å varme opp for, tar det ikke lang tid før svaret kommer. – Maiden, svarer Yngve kontant, før hele bandet bryter ut i latter. Neida, men alle der i K2 hadde vært kule å varme opp for, det er jo skinnsykt store band. Det hadde sikkert vært sjukt å få være med Maiden på tur, men jeg tror det hadde vært kulere å varme opp for Refused, sier Yngve. Bandet har for øvrig varmet opp for Refused før, og skal spille på Trondheim Rocks med dem i sommer. De fremholder allikevel at de ikke har blitt for store for små, skitne kjellere. – Nei… Yngve drar på det. Er dette en skitten kjeller? Neida, men det kommer an på settingen. Det er dødsfett å spille i skitne kjellere og det er dødsfett å spille på store scener, liksom. Det er to forskjellige greier som er bra, det er jordbærsmak og sjokoladesmak, forklarer Yngve. Det blir jo best fester i

MAI 2018

kjellerne, når du liksom er i fjeset på alle sammen, supplerer vokalist, Karina Ljone.

Blood Command + Ole Ivars = sant?

Nylig spilte bandet på Trygdekontorets Tjukkas Spesial, hvor de covret «Video Killed The Radio Star» av The Buggles. Men hvorfor valgte de den, til fordel for det åpenbare valget ”Nei Så Tjukk Du Har Blitt”. – Det var ikke vi som valgte låta. Når man spiller på Trygdekontoret så velger de låt og band. Men, det handlet vel om de der ”feitegreiene” da. Låta handler jo om at da MTV kom, så kunne man ikke spille i band og være stygg lenger. Men det var jo ikke derfor de valgte oss da, for vi ser jo veldig bra ut, konkluderer Yngve spøkende. – Jeg er jo glad for at vi fikk den låta, for den kunne vi gjøre litt Blood Command av, liksom. Kunne dere ikke gjort en Blood Command-versjon av en dansebandlåt? – Vi kunne jo sikkert det, men det ville blitt vanskeligere. Tonene i den låta vi fikk ligger litt mer til rette for det, det gjør de ikke i ”Nei så Tjukk Du Har Blitt”. Jeg var jo livredd for å få «Ut Mot Havet» eller noe sånt, forteller Yngve. Jeroan Drive og hotboxing For de som følger hardcoremiljøet tok jeg på meg ansvaret for å spørre hva i all verden det er som skjer med Jeroan Drive, hvor flere av bandmedlemmene også spiller. På Facebook teaset bandet 12. August 2015 med at ”something new is comming”, men det kom aldri noe. – Vi har faktisk spilt inn en EP som vi ikke har fått mikset enda, men det kommer etterhvert. Det var den vi tenkte på når vi skrev det innlegget på Facebook. Det er ikke det mest aktive bandet i verden, det blir liksom når vi har tid. Blood Command skal spille en del konserter fremover, blant annet i England med At The Drive In, og i Sverige med The Hives. De skal også på turné i desember, og i den sammenheng måtte jeg neste spørre: Hva er det sjukeste som har skjedd på konsert/turné? – Vi var på turné med Protest The Hero fra Canada, og så kom vi liksom på natta da – inn på bussen. Så var det lounge i andre etasjen av denne bussen, hvor vi satt. Det var ikke lov å røyke på bussen, egentlig, men hvis du måtte røyke, så kunne du åpne vinduet og røyke ut der, ble vi fortalt. Så satt vi og drakk og var gira på turné da, og etter hvert som vi ble fullere så måtte vi selvfølgelig røyke. Så da rullet vi noen store, og vi røyket ikke bare en, men mange. Dagen etter så stinket det i hele bussen. Vi hadde ikke møtt bandet vi skulle varme opp for enda, så det var jo den dårligste starten på en turné vi kunne fått. De hatet oss fra første stund. På spørsmål om det er noe jeg har glemt å spørre om, smeller det fra et av bandmedlemmene: – Du har glemt å spørre oss om hvordan vi egentlig har det. Hvorpå hele gjengen bryter ut i latter. – Ja, det går ikke så bra for tiden, flirer Yngve.

KULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTUR

KARTOFFELTALERNE Himmelbjerget med sine mægtige 147m er lidt slap i forhold til Galdhøpiggens 2469m. Jeres er større. Tekst: Illustrasjon: Tekst: Emil Nordhild Rønning Simone Kofod Nørgård Anna Elisabeth Brokstad

Kære nordmand! Velkommen til Kartoffeltalerne! I denne tilbagevendende spalte vil vi forsøge at belyse, sætte ord på, og sætte spørgsmålstegn ved, nogle af de større og mindre kulturelle forskelle, på to lande der ellers har været ét ind til 1814. Stolthed er noget vi alle har til en vis grad. Nogen er stolte over deres sportspræstationer, andre over sin åbenhed over for andre kulturer, og så er der nogen der er enormt stolte over deres land. Nordmænd hører uden tvivl til den sidste gruppe. Nordmænd har en eller anden speciel evne til at liste en lille smule national stolthed ind i enhver samtale – det er faktisk ret imponerende! Vi har begge været vidne til mange skuffede blikke og knuste barndomsminder, når nordmænd har opdaget at Olsen Banden og The Julekalender ikke er norsk, men dansk. Det er som at sige til et barn at Julemanden ikke findes. På samme måde som amerikanerne råber ”U-S-A! U-S-A!”, råber nordmændene ivrigt ”Heia Norge!”. Og på samme måde som at man ikke kan rejse gennem USA uden at få stukket Stars and Stripes i fjæset på daglig basis, kan man ikke være gæst til en norsk begivenhed uden at se rødt, hvidt og blåt. Og jovist – Dannebrog kan da ses ved danske fejringer, men når det kommer til national stolthed, når vi jer ikke til sokkeholderne.

Og apropos større, så er vi nødt til at adressere den største begivenhed i nordmændenes årscyklus (tilmed større end Vinter OL). 17. fucking maj. Dagen hvor alle nordmænd trækker i deres fineste landmandsdragt, også kendt som bunaden. Dagen hvor børneoptog og champagnefrokost går hånd i hånd. Dagen hvor nordmænd på mirakuløs måde er blevet det mest åbne folkefærd i verden. Dagen hvor Norge blev fri fra Danmark. Og som danske Arne siger; ”Det skal fejres!”. En ting der undrer os udlændinge, er den imødekommenhed man oplever på en sådan dag, noget som umiddelbart ligger langt fra nordmændenes sociale normer. Hvad er det der pludselig gør alle så venlige? Siden hvornår er fremmede ikke længere farlige og skumle? Måske er 17. maj forløsningen efter et helt år uden kontakt med fremmede? Tænk hvis alle flygtninge ankom på denne dag! Om dagen er repræsentativ for det norske folk kan diskuteres. Men kære nordmand. Vi er jo i bund og grund bare misundelige og forundrede over jeres stolte traditioner. Vi havde gerne mødt op i bunad hvis muligt, men vi må nøjes med landsholdstrøje og klaphat. Og hvor er det dejligt at alle er velkomne på 17. maj! Men du har bare at bære det norske flag. Kartoffeltalerne takker af for denne gang, men vender (hvis vi får lov) grusomt tilbage efter sommer. Heia Danmark!

Men hvem ved – måske mangler vi danskere egentlig bare noget at være stolte over? Ser man på historiens gang, er Danmark kendt som de store tabere. Regnes fjelde som potensforlængere, så må vi bøje os i støvet.

MAI 2018

DOKFILM DUDES From the 25th to the 29th of April, a long- awaited event was held in Volda. Dokfilm is a successful documentary film festival which is not only known in Norway, but all over the world. I sat down with Olve Storlykken and Churchill Odiero, whom were responsible for the program this year, and they told me how they worked productively together and chose the films that were the best of the best. Olve: There were surprisingly few times that happened. We only had one disagreement about it.

Text: Veronika Demina

Photo: Jonas Been Henriksen

Photo: Bendik Hansen

Tell me a bit about how Dokfilm got started?

Olve: I believe that it was organized in 1996 by a student who was studying documentary here in Volda, and just decided that it would be cool to have a festival of documentary films here. Dokfilm has been growing, and by now it is the biggest documentary festival in Norway.

Was it your first time volunteering at Dokfilm? Olve: No, it was our second time both volunteering and working together. Last year we were responsible for the audience award.

What were your responsibilities?

Olve: This year we were responsible for the program. We selected movies from all over the world, which were submitted by filmmakers. We had ten international movies and 60 Norwegian movies, so 70 in total. But Norwegian movies can be in English as well, and they can be co-produced by people from different countries.

So, you had to watch all 70 movies from the very beginning until the end? Churchill: Frankly, we watched about 200 movies.

Really? Were they short motion?

Churchill: Not all. They could last from 5 minutes to up to 3 hours.

Churchill: Yes, it’s very important to choose a person that you are comfortable working with. I think it is the first thing you have to think about when you’ve decided to be responsible for the program at Dokfilm. Olve: You should be similar and different at the same time, and ideally complement one another.

Do you have favorite films among the program of this year?

Olve: There were a large amount of very good films. But “Bjarne vil ikke på film” comes to mind. It is about a local guy, Bjarne, and a girl who was fascinated with him. The whole film is about her getting to know him, and vice versa. He is Norwegian and she is from Poland, that way there is an interesting clash of cultures.

What did Dokfilm give you?

Olve: A lot of friends and appreciation of life. Films are the source of my inspiration. When you’ve seen so many movies, you understand that life is better than it appears. Churchill: Meetings with people who are already notable in the film industry. It’s great to get acquainted with them. It also helps me to evaluate my weaknesses and strengths. Now I understand what I have to improve.

Churchill: And I remember “Mr. Gay Syria” about two gays from Turkey, Hussein and Mohammed, who are going to an international beauty contest “Mr. Gay World” to escape from their trapped lives.

What was the hardest thing about your work? Olve: For me it was making sure that we sent massages to all producers, directors and film-companies, and invited all of them to Volda.

Olve Storlykken

Churchill: For me it was setting the program. We knew what kind of films we wanted, but it was difficult to choose. And of course, to find out if filmmakers could attend the festival. It was a pretty big task.

How much time did it take?

How many of them came to Dokfilm this year?

Have you ever struggled with deciding whether a film was suitable or not, for the festival?

Are there many people working on Dokfilm?

Olve: We were watching them every day from the beginning of February, until the middle of March.

Olve: There is a leader, the second leader, her right hand, and eight other guys on the team. It means that there are ten people who are responsible for the main tasks: To manage everything, to book a hotel, and so on. Then there are an additional 100 volunteers or more, to whom I want to say thank you, because due to them everything functioned well.

Olve: Not all had an opportunity to come from all the different corners of the world, but at least thirty people fortunately came. Churchill Odiero

INTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONAL

Norway vs. Russia: Where is it Easier to be a Vegan? Text: Nastya Krasushinka

Veganism is becoming more and more popular every day, all over the world. Many people go from eating animal products to a plant-based diet, which excludes meat, fish, eggs, dairy products and any other animal derived products. Then remains the question: What to eat instead? A vegan diet is very diverse; you can eat fruits, vegetables, nuts, grains, beans – and replace products such as cheese, milk and others to the same products, only they’re based on soy. But where to find them? Not all countries supply these food products. There are some examples of that, one of which is Russia, where it is quite difficult to be vegan. Veganism in Russia is a new phenomenon. But there are enough people who have chosen such a way of life. However, as a vegan, you will have some problems choosing what to eat every day in Russia. At first, you will face the question of where to buy soy-based products. You can’t find such products in ordinary supermarkets because it is not as popular as it is in Norway. So, you have to go to special shops. In Russia, there are a few vegan stores in almost every city, even in the small ones. If you live in the village or somewhere like that, you can order some vegan goods from an online shop. Also, Russian people can acquire a so-called VEGANCARD which gives an opportunity to buy products with discounts in vegan shops all over Russia. However, it’s not as easy as it sounds.

The prices for vegan products are high, and if you have an average salary, it would be quite difficult to buy these goods every week. For example, one liter of soy milk in Russia costs about 50-60 NOK while in Norway it’s about 30 NOK. You will have to skimp on your consumption, which can bring some health problems. As you know, the vitamin B12 is found* in meat, and it is very important for your body. So, as a vegan, you should eat products that are added B12. It can be beans, soy milk and cheese, or seaweed. But if you don’t find a way to consume vitamin B12, it can affect your health. In Russia, you can find some vegan cafes and restaurants, but only in big cities (like Moscow, Saint-Petersburg, Nizhniy Novgorod). It is possible to find a vegan menu in ordinary cafes too, but the choices are poor, and the prices are much higher than for the meat dishes. Every vegan should eat a lot of vegetables and fruits. In Russia, the prices for fruit and vegetables are low, and you can buy, for example, 1 kg of potatoes for 5 NOK, while in Norway it is about 20 NOK. Norwegian vegetables and fruits cost a lot, and for a non-Norwegian, who is a vegan or vegetarian, it would be difficult to survive. As for vegan products in general, the situation in Norway is better than in Russia. In every supermarket (like KIWI, Rema 1000, etc) you can find a large variety of vegan products, starting from soy yogurts and finishing

MAI 2018

with vegan pizza. The wide choice of vegan goods, are an opportunity to experiment with vegan dishes. Also, the prices for such products are the same as for the non-vegan ones. Moreover, in all cafes you can discover different vegan dishes. Even in McDonalds there is a Veggie burger – that you can’t find in Russia. In Norway, to be a vegan is natural– you don’t surprise anyone. A lot of people have chosen this way of life and prefer not to eat animal products. As for Russia, it is different. If someone finds out that you are a vegan or vegetarian, he/she starts to yell that you are silly person who follow the European fashion (yeah, there are such people, but of course not everyone). As for me, being a vegetarian in Norway, I see many opportunities to diverse my usual diet. In Russia, I have to buy a lot of expansive products to cook something vegan, healthy, and unusual at the same time. But in Norway I just walk out of my dorm, down to closest KIWI, and buy some vegetables and vegan noodles, and it is much easier and faster. And I don’t have to stand near the oven all day trying to cook something useful and go to the special shops, which are located far from my house. It really simplifies my life. That’s why I love Norway. *B12 are either added to an animals’ diet, or they have consumed the vitamin through natural nutrition such as grass, or other plants that are in direct contact with soil.

LINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONAL

HILL

Text and photo: Bramhi Panamalai

LITTLE

THE UP There are great days, and there are good days. And there are days that one does not ever want to forget. Although I believe that most of my days in Volda would belong to the last category, one of them shall remain in the memories of my exchange program here for a good amount of time, I think. It was over a month ago, when our friend Raúl told us about his research project that involved groups of about ten people hiking to a nearby hilltop and spending a few hours in the nature. I was interested to be a part of the first batch and signed up immediately. The plan for the day was a 45-minute hike, a bonfire workshop, and to sit around a campfire making tea, snacks and talking in a Gamma or a Goahti; a hut authentic to the indigenous Sami people. The Gamma is structured out of wood and twigs, and secured under layers of snow, at least the one we went to. Excited about the upcoming hike day, we had checklists prepared and I thought that I couldn’t be more ready for the hike. My shoes worried me a little, but I assured myself that they would be helpful after all. The day finally came, and with Raúl as the guide (we

couldn’t have wished for a better one), we set out for the hike. I must admit that I wasn’t prepared for it in terms of fitness. I should have slept well or eaten well the day before, like we were advised in advance. Well, someone great once said that mistakes are the best teachers and I agree. I would occasionally look down, ignoring my instincts that warned me against it, and apart from seeing a real life version of Narnia, I saw that we were at a high altitude. The feeling was not entirely pleasant thanks to my fear of heights, but the view made up for it. (I was a Narnia fan back in the day, so it helped!) But I really wouldn’t have been able to reach the top if not for my friends - a fact that I am sure to repeat few times over the course of this story! Another issue here was that I stuffed the backpack I was carrying with a lot of things just because it had plenty of space (I was to end up learning another life lesson shortly). That it was surreal up there, would be a gross understatement. I still cannot choose what intrigued me the most the moment we reached the top - the view, the little Gamma itself, or the fact that I survived! (Thanks to my friend/ roommate Noemi who shared a part of the load from my

MAI 2018

backpack, and also for holding my hand all the way down to Volda!) Everyone was happy to be there. I could see it in their faces. After learning about various trees and wood and making a bonfire that lasted around 15 minutes, we assembled in the Gamma for a ‘real’ bonfire, tea and bread. There was some striking similarity between the conversation that unfolded and the fire in the center of it all. Between the flow of words and the smoke that travelled to the tip of the Gamma, further taking a diversion to the nearest opening. It all seemed like a dream. I realized something that day. People can hail from different corners of the world with their homes tens of thousands of kilometers apart, but nothing connects them better than nature or food. And I learned that we would be a little bit more content if we appreciated the mountains and the little streams and the trees and the birds and the sun and the sky more. Nature has things to say, all we need to do is listen. While I understand that these phrases would commonly be found in environment magazines or on T-shirts, I now know that it is indeed true! I am ever so thankful to the great set of people I got to hike with, and the wonderful stories I got to hear from them.

INTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONAL

THANK YOU FOR

THE SNOW, VOLDA!

Text and photo: Bramhi Panamalai

It was the 19th. of January. The memory of that day is as fresh as the sumptuous South Indian meal I had just an hour ago. I was walking briskly, as I was late for a film appreciation class that I was interested in attending. (I’m not very good friends with running, unfortunate for me!) It had been raining continuously for the last three to four days, and even for someone who loves rain, I was tired of it. My problem was with the shoes, not the brand or the type of shoes as much as the very fact that I was wearing any. I am of an opinion that shoes are heavy. You see, I come from the southern part of India where the temperatures can go up to about 35-40 degrees (Celsius), and I wasn’t really used to wearing shoes. I prefer walking in sandals or barefooted (only if it is clean, of course). Trying to walk faster and faster to get to the class on time, I looked down to see if my shoes were getting wet, and I noticed that it wasn’t really raining. I looked up and saw it. It was snowfall! “Finally!”, I thought to myself. But I still couldn’t believe my eyes. I remember stretching my hand out, to try and catch a snowflake. But the little flakes would melt the second they landed in the palm of my hand. I was awestruck, smiling and laughing all at once, and would have jumped around if not for the people walking around me - who probably already must have thought that I was out of my mind. I cannot complain. It was just like in those countless books and films and cartoons. The descriptions were all correct, I could see it with my own eyes now. It is just as magical (if not more) as they present it to be. You would perhaps have guessed it by now: This was my first snowfall. Now, snow in itself is a thing of wonder to me, with the closest thing to snow being the ice in my freezer back home. I would scoop it out and pretend that it was snow. But here it was, actual snowflakes falling from the sky. I could never find enough words to explain the joy I felt that day. I took out my phone and started taking pictures and recording videos (of course). That day, for the first time, Volda felt like home. It was the beginning of a wonderful journey that would eventually lead to me falling in love with this little town. Needless to say, snow has a very big role to play. What intrigues me so much, you ask? Many things - from the sight of snowflakes shining in the streetlights in the early hours of the day, to the feeling of waking up to see snow settled on the branches of trees after a full night of snowfall, to the crunch one gets to hear as the shoes meet fresh snow while walking on it. I have six more weeks to spend here before I finish my exchange semester and leave. Fifty years down the line, I shall remember Volda for all the interesting people I got to meet here, for the wonderful friends I made, for the great food we ate, for the amazing Aurora Borealis; and most importantly, as the place that introduced snowfall to a girl from the equator. Note: 1. I didn’t make it to the film screening that day. 2. I didn’t make it the week after either, because it snowed. 3. Among a hundred other pieces of facts, trivia or advice I got about snow, the first place definitely goes to, “Don’t taste the yellow snow!”

MAI 2018

INTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONALINTERNATIONAL

Letter to new students Text: Anna Zaharova

Illustration: Myrna Atsma

I am just half an hour in on a hike around Volda. Looking from the view point at these authentic houses, surrounded by magnificent mountains and the fjord, I still can’t believe that I have spent 4 months in such a marvelous place. Yes, guys, you’ve arrived in one of the most beautiful spots you could imagine. I bet this nature would be your first, and most powerful, impression of Norway. In my opinion, it’s the most precious thing this country can give. Dear future Erasmus students, At first, most probably, you’ll have a cultural shock of not seeing people in the streets, not using public transportation, and finding yourself in a village. But if you’re tired from the hustle and bustle of the city you came from, you will definitely enjoy the peace and calmness of Volda. You don’t have to rush anywhere any more. No stress. Take your time and enjoy every single moment. The rhythm of life is going to be relaxed here, and if it will be boring or not depends ONLY on you. There will be some cool events and parties organized by the university. There are some concerts and festivals held in the town as well. But it’s not that much, to be honest. In order to have a rich life, you have two major options. First, join a student organization! There are plenty of them: International Student Union, Natura, VSI, Volunteering at Rokken, Volda Student Radio and many others. You’ll get to know cool people, learn useful skills and just have a lot of fun. Secondly, find adventurous friends: self-organized par-

ties, kitchen brunches, hikes (this is a must!), sports, activities, and trips around Norway are awaiting you. But hold on, there is a third option: Combine the two previous options and this will be a semester or year impossible to forget! As for practical matters, Norway is super expensive! When I had just arrived, I used to buy the cheapest food and count every single krone. But then I understood that Erasmus scholarship is absolutely enough, if you treat your budget carefully. It is possible to buy good, nutritious food, to buy clothing, and even save up some money for trips (but you might forget about eating out). Now a bit of philosophy. If we go deeper into what the Erasmus Exchange Program here can provide you with, I would say that it broadens your mind. First, it starts with an approach to education. I won’t go into details, I’ll just mention what I’ve appreciated most: Students are respected here and given a lot of freedom. You have everything you need to really enjoy your studies. Secondly, Norway

MAI 2018

is extraordinary when it comes to welfare, general life quality and equality for its citizens. You’ll basically see the recipe for “making everyone have what they need”. Thirdly, you’ll find yourself in a melting pot of people from all over the world, with various cultural backgrounds and different ways of thinking. From my experience, all of this influences your perception of your homeland quite a bit. You start analyzing how things are in different countries and if you actually want to stay in your own. It also affects your values and principles when you see others being different. Volda can give you many fun and unforgettable memories. At the same time, the calmness of this place gives a lot of time to reflect and analyze. As for me, most of the plans I used to have for the future before coming here, have now changed drastically. Of course, I don’t guarantee the same for you, but what I do guarantee is that you will not be exactly the same person after this program. You’ll definitely enrichen yourself with new attitudes, professional skills, memories and, of course, friends.

SPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFT

FULL FART PÅ

XBOARD

Lørdag 20. april var det klart for den niende utgaven av XBoard i Volda, en longboardkonkurranse der deltakerne svinger seg nedover veiene, midt i bygda. Tekst: Oddvar Saanum

Foto: Henrik Røyne

MAI 2018

SPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFT Tradisjonen tro, var konkurransen en del av X2 Festivalen, som i år ble arrangert 19.-22. april i og rundt Volda. Konkurransen var også i år en del av Norgescupen i Longboard, og deltakere fra hele landet, pluss noen internasjonale utøvere, hadde funnet veien til Volda. Dagen startet med kvalifisering, før deltakerne ble fordelt i totalt fem heat. Deretter var det klart for finalerunder. Mellom hvert heat var utøverne så heldige at arrangøren hadde bestilt buss for å frakte dem tilbake til start. Peikestokkens utsendte fikk være med bussen opp mellom en av rundene, og det var tydelig at det var god stemning blant gjengen som deltok denne lørdagen. Før bussen kjørte veien opp mot start, ga arrangør og deltaker Aldin Hodzic noen beskjeder. Han ga blant annet klar beskjed til deltakerne om at de måtte benytte seg mest mulig av Røde Kors-personalet, som de hadde betalt dyrt for at skulle være der. – Gir de massasje også? Spør en av deltakerne til latter fra konkurrentene. Det er ingen tvil om at dette ikke er en sport for pingler. Med hastigheter på opp mot 60-70 km/t, på fire små hjul, forstår man at dette ikke er en idrett for hvem som helst. Longboard er et lengre brett enn vanlig skateboard, med mykere og større hjul som ruller bedre. I motsetning til vanlige skateboard, som gjerne brukes i en skatepark eller til å trikse med, er longboardene skapt for fart. Utøverne bruker tjukke lærdrakter, hjelmer og hansker med noe som kan minne om ishockeypucker påsydd. Dette for å unngå brannskader og skrubbsår. Hendene kommer ofte ned i asfalten når de svinger, og da kan beskyttelse være lurt. En av de som slapp seg utfor bakkene i år var hjemmehåpet Kristian Bjørkedal fra Volda. – Det er gøy å kjøre konkurranse på hjemmebane, forteller han. Nittenåringen fra Bjørkedal startet med Longboard da han var 9 år gammel, da det var et større miljø i området med omtrent 15 aktive longboardere. Mye har skjedd siden den gang, både hva gjelder Bjørkedals egenskaper, og miljøet i Volda.

En av de mest fremtredende skikkelsene i Loangboard-miljøet på Søre Sunnmøre de senere årene, er arrangementsansvarlig for XBoard, Aldin Hodzic. Han treffer vi igjen i målområdet til konkurransen, som har vært en del av X2 Festivalen siden 2010. Da var miljøet større, og Hodzic kjørte også mer aktivt selv. – Vi som kjørte mye den gangen er blitt eldre og har fått viktigere ting i livet. Men det er fremdeles gøy å kjøre, forteller Hodzic. Også hva angår konkurransen har det vært noen labre år, men med flere deltakere i år er han godt fornøyd med årets konkurranse. – Vi har en oppsving i antall deltakere i år. De siste årene har vi hatt 12-15 deltakere, men i år er vi oppe i 25, som er positivt å ta med seg, slår Hodzic fast. Både Hodzic og Bjørkedal synes det var gøy å kjøre på hjemmebane. – Det er artig å kunne kjøre gjennom deler av bygda, sier Hodzic. Bjørkedal ble til slutt nummer 5 i konkurransen, mens Hodzic ble nummer 10. Under festivalen for to år siden satt Hodzic, sammen med årets vinner Ali Nas, verdensrekord for det dypeste noen har kjørt longboard, 287 meter under havet i Eiksundstunnelen. Den gang passerte de hastigheter på over 100 km/t. Årets litt mer spesielle innslag, var det Odd Steinar Syversen fra Søvik som stod for. Han står ikke på longboard, men kjører som eneste nordmann det som kalles for Street Luge, eller Gateaking om du vil. – Jeg bestemte meg for å prøve ekstremsport for noen år siden og var blant annet på Ekstremsportveko på Voss. Der fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe som ikke var så slitsomt, og derfor var Street Luge et utmerket alternativt, forteller Syversen. Syversen, med X2s råeste hanekam, forteller at han ligger så lite som fire centimeter over bakken når han aker seg nedover bakkene, noe han blant annet har gjort ned Trollstigen. Langs løypa var det flere som bevitnet den spennende konkurransen. Studentene Markus Farstad, Johannes Distler og Ida Johanne Aadland koste seg i målområdet, og skrøt av arrangøren for gode sitteplasser, som egentlig var bildekk som var lagt ut dersom noen av deltakerne skulle være uheldig å kjøre ut. – Det er spennende å se på, og det er artig at det skjer noe litt uten om det vanlige i bygda, forteller studentene. Selv har de derimot ingen planer om å prøve seg på noe ekstremsport. – Det hadde vært fint å ha både egenskaper og mot til å kunne drive med noe slik, slår de fast. Allikevel er de skjønt enige om at X2 Festivalen er en positiv opplevelse, også for dem. – Det er gøy at det skjer noe andre plasser enn Rokken, konkluderer Markus Farstad.

MAI 2018

SPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFT

UNDER OVERFLATEN Er du gira på å komme i form, men hater gymmen? Eller er du kanskje en elendig lagspiller? Løsningen kan det hende du finner bare et par steinkast fra forelesningssalen. For mange er nok svømming noe man forbinder med smågrisete gymlærere, og fellesdusjen på ungdomsskolen. Men etter et par år på land er det kanskje på tide å hive seg uti vannet igjen? Veien til svømmehud mellom fingrene er nemlig kortere enn man kanskje skulle tro, i hvert fall om du er villig til å legge ut noen usle hundrelapper i året. Det skal faktisk ikke mer til enn et medlemskap i Volda Studentidrettslag for å kunne få grønt lys når man sveiper studentkortet i døra på den hellige gral, også kjent som idrettsbygget. Leder for VSI, og tidligere medaljevinner i junior-NM i svømming, Christian Christiansen, påpeker at hallen er åpen for alle som vil være med. Til og med hvis man ikke svømmer. – Vi har tre oppsatte timer i bassenget hvor det er fritt fram for våre medlemmer å komme. Her kan man sosialisere, svømme lengder, dykke, hoppe, ja egentlig gjøre det man vil. Men han er også klar på at man ikke skal ta seg alt for godt til rette. – Ta hensyn til de andre rundt deg. Hopp og stup kan du utføre når det ikke er folk i veien, det er viktig å respektere hverandre. Noen er tryggere i vann enn andre, og det å kunne trives i både vann og basseng er svært nødvendig. For er det noe man ikke kommer unna, er det at folk er på forskjellige ferdighetsnivå. I begynnelsen har man mer enn nok med å holde seg flytende, og i stø kurs, men etter hvert som ferdighetene kommer er det bare til å plaske på. Christiansen har flere råd til tørste amatører. – Mitt beste tips er å lære deg å bruke beina med én gang. Finn frem en bensparkplate, og bruk kun beina de første to-tre øktene. Dette kan spare skuldrene for mye slitasje. Når man deretter skal avansere kan det i forkant være smart å gjøre litt research, eller spørre om råd for å få best uttelling av van-

naktiviteten. – Gå gradvis over til mer sammensatt svømming. Du kan spørre noen du kjenner om hjelp, se filmer på YouTube, eller bare observere hva de andre i svømmehallen gjør. Monkey see, monkey do, føyer VSI-lederen til. I likhet med de fleste idretter, kreves det noe utstyr for å kunne hoppe i havet – eller bassenget da. Som seg hør og bør i enhver svømmehall er bekledning en nødvendighet. – I utgangspunktet trenger man ikke noe annet enn badetøy, og kanskje et par svømmebriller. Det er kanskje ikke nødvendig, men jeg anbefaler svømmebriller likevel. Ellers kan det være greit å ha en bensparkplate, en «pullbuoy» og svømmeføtter for å variere treningen, og gjøre det mer interessant, forklarer Christiansen. På spørsmål om hvilke øvelser man kan gjøre utenfor bassenget for å forbedre svømmingen, foreslår han å trene mest på selve svømmingen om man bare svømmer for trimmens skyld. Er man derimot mer avansert enn som så, har han flere gode øvelser. – For de som kanskje ønsker å konkurrere så vil jeg anbefale styrketrening med hovedfokus på “de fire store” som jeg liker å kalle dem, nemlig knebøy, benkepress, markløft, og skulderpress. Vurderer du nå å grave frem speedoen fra nederst i skuffen, men likevel ikke så gira på kjempe deg gjennom vannmassene foran publikum? Da kan Peikestokken komme med et hett tips. Det er nemlig flere åpne plasser i hallens timeplan, som du kan finne via QR-koden, hvor bassenget er fritt for alle som har tilgang. Det er derimot en fare for at du møter likesinnede, men om du først har flaks er det lite som slår å være mutters alene i et badebasseng.

MAI 2018

Tekst: Sunniva Agnete Trøen

Foto: Matias Hagen

Illustrasjon: Elin Margrethe Sundnes

S SVØMM N A E TI

E OL SK

CHR IS

SPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFTSPORT/FRILUFT

Brystsvømming Dette er vel den de fleste kjenner til, men også den flesteparten lærer seg feil. Med tanke på alle delene som skal passe sammen i brystsvømming, er det kanskje den mest avanserte teknikken å mestre. Her ligger man på magen hvor armene føres fra front og inn- og nedover til rett foran brystet i halvsirkler før de føres fram igjen. Beina skal trekkes opp mot rumpa og vinkles utover, før man sparker ut og bak. Crawl

Dette er det samme som ryggsvømming bare på magen. Her går armene som vindmøller, hvor den ene er foran når den andre er bak, og beina sparker hver sin vei, opp og ned. Butterfly Dette er vel den tyngste svømmeteknikken, men også den morsomste å mestre. Her skal man føre begge hendene over vann samtidig, mens beina pisker opp og ned samlet.

Ryggsvømming Dette er den eneste teknikken som foregår på ryggen. Her skal armene gå rundt som vindmøller, og beina går opp og ned på hver sin side.

MAI 2018

KULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTURKULTUR

NEKROLOGEN

Jeg er ikke med på leken - jeg tåler ikke steken

Tekst: Øyvind Lønberg

Illustrasjon: Jone Skjærpe

Artistene jeg vil til livs denne gangen har noe til felles med de jeg skrev om forrige gang. Poenget virker nemlig å være – hvor dårlig musikk kan vi lage, og fortsatt få folk til å hylle det? Forleden dag hadde jeg klart å somle meg ned til X2 Festivalen for å bevitne islendingene i det kvinnelige hiphopkollektivet Reykjavíkurdætur. Attpåtil fikk jeg også med meg Sidebrok-DJ Skatebård, og den freske nye DJ-duoen Get Schrantzy! Det var med andre ord en god dag på festival. Men innimellom alle disse artistene stakk jeg hodet innom Rokken, hvor det skulle vise seg at det foregikk noe litt annet. På scenen står nemlig det som, for meg, ser ut som en jente i tidlig tenårene, og faren hennes på seksogførti. Jenta er iført det som ser ut som overdelen til et prinsessekostyme, som niesa mi på trass kunne insistert på å ha på seg under en skoleavslutning. Og la oss ikke glemme den gamle mannen med en litt for tettsittende anorakk av noe slag, og solbriller med både blå og røde glass. Det hele fortonet seg som en ”ta med dattera di på jobb-dag” – på syre. Normalt er jeg en som feirer det rare. Jeg heier på de som tør å skille seg ut, og som prøver noe nytt, men dette – det ble for rart, til og med for meg. Det ble ikke bare for rart, det ble for dumt. Duoen jeg prater om kaller seg Lekende Lett. Et i utgangspunktet beskrivende, men også elendig navn, blottet for kreativitet. Natt og Dag har skrevet at deres fremtid er så lys at de må ha solbriller inne. Det til tross for at et kvalitetsstempel fra hipstermanifest nummer én, i hvert fall i mine øyne, egentlig ikke har noen verdi i det hele tatt. Min teori er at solbrillene heller er på for å tildekke hvor grisefjern Stockhaus er. Under normale forhold kan kanskje Cannabis Sativa-planten hjelpe på kreativiteten, i dette tilfellet tror jeg derimot den har tatt overhånd, og vel så det. Det som plager meg mest er at dette i utgangspunktet er to talentfulle mennesker, som kaster bort talentet sitt på å lage intetsigende, irriterende, og rett ut idiotisk ”hiphop”. Jeg forstår heller ikke den plutselige fascinasjonen blant dagens unge musikere for å skrive tekster om ingenting, som attpåtil blir hyllet av den nye kulturelle eliten – tyveognoe, konforme nordmenn, som tror de veit alt, men i realiteten ikke veit en dritt. Det er ille nok å høre dette på plate. Enda verre var det å bevitne dette utfolde seg foran meg live. Det var som å ha landet på en ny planet. I et Obstfelder-øyeblikk sto jeg der som et spørsmåltegn. Hva faen er det her? Hvor er jeg? Hvem er jeg? Jeg visste helt seriøst ikke om jeg skulle le eller grine. Det var en beinhard overgang å gå fra å se en feministisk maktdemonstrasjon utfolde seg foran øynene mine under konserten med Reykjavíkurdætur, til å se det mest personlighetsforstyrrede forsøket på en opptreden jeg har opplevd i hele min karriere som konsertgjenger. Hele opplevelsen fremsto, for meg, så klein at jeg kjente det knyte seg i kaviarkrysset og kaldsvetten sile nedover ryggen. Jeg håper Lekende Letts popularitet, og den øvrige fremveksten av denne typen artister, dør. Momentant. Jeg bare-bare, bare-bare, bare-bare orker ikke mer av det her.

Verdt å merke: Merk at disse nekrologene er skrevet med en satirisk penn, og med humor for øyet. Verken artikkelforfatter eller Peikestokken ønsker artistene døde. Sånn serr lissom, vi gjør ikke det.

MAI 2018

SLUTT MED SLUT ”Vi er mye, men er vi sluts?” Tekst: Julie Hjermstad

Illustrasjon: Anna Brokstad

Vi ligger. Har en vagina. Bruker den. Koser oss med den. Viser frem attributtene i en tettsittende topp på fest. Skviser rumpa inn i skinny jeans, og danser tett på nach med forhåpning om å sjarmere en eller annen hunk med Patagonia-genser. Vi snakker. Snakker om sex og fantasier. Vi er også intelligente, joviale, og følelsesladde. Leser til eksamen, hjelper svakerestilte, og kjemper mot urett. Vi er mye, men er vi sluts? Jeg har alltid vært i en vennekrets hvor alt dette er en selvfølge. Aldri har noen av mine venner slut-shamet verken meg eller noen andre for å gå hjem med noen fra byen. Eller for å ligge på første date. Likevel har ordet dukket opp i fremmedes vokabular for å beskrive meg som person. På utveksling fikk jeg «slut» slengt etter meg, sjøl om jeg ikke lå med en sjel under hele oppholdet. Vedkommende begrunna det med at jeg var pen, og dermed automatisk slut. En bekjent kalte meg det fordi jeg prata så løssluppent om sex, og en annen totalt fremmed var så trivelig å slenge det over internett. Både jenter og gutter

er glade i å beskrive frilynte jenter som sluts eller løse. Den subjektive grensa for antall sexpartnere er synonymt med slut. Ordets dødelige fremmarsj starta i 1402(!) hvor menn bestemte seg for at kvinner uten seksuell moral, skulle kalles sluts. Grunnen til at det er et dødelig ord er nettopp fordi jenter har blitt slut-shamet og uthengt så heftig at de valgte å ta sitt eget liv. Det er for jævlig. Og hva faen er egentlig seksuell moral? Det virker som noe eldgammelt, religiøst vås, som skal tråkke på kvinners seksuelle frigjøring. Tilbake til nåtida, for også i 2018 dukker ordet opp i hytt og vær. Kvinner og homofile er de største skyteskivene. Heterofile gutter kan også bli kalt mannehore eller player, men som regel slipper de unna, med god grunn. For verken heterofile, bifile, lesbiske, eller homofile skal bli påsatt merkelappen slut for hvor mange de har ligget med, hvordan de kler seg, ter seg, snakker om sex, eller deler opplevelser. Det er så jævla gammeldags og ekkelt at jeg blir forbanna.

MAI 2018

VIL DU VERE MED I PEIKESTOKKEN? Me treng nemleg deg som vil skrive, ta bileter, illustrere eller vere med på layout! Men me treng også eit nytt styre, så enten du ynskjer å stille til eit av verva, eller berre vil vite meir om avisa, må du møte opp på informasjonsmøtet i slutten av august. Tid og sted vil bli å finne på vår Facebook-side når det nærmar seg.

ME ER PÅ JAKT ETTER:

DAGLEG LEIAR – ansvarleg redaktørs høgre hånd med ansvaret for den generelle driften. ØKONOMIANSVARLEG – passar på pengebingen, finn sponsorar og søkjer om pengestøtte. NYHEITSREDAKTØR – held seg oppdatert på nyheitsbiletet og er ansvarleg for journalistane i nyheitsredaksjonen. SPORT- OG FRILUFTSREDAKTØR – har ansvar for journalistane i sportsredaksjonen og har kontroll på alt som finnast av både sportslege og friluftsrelaterte aktivitetar bygda. NETTREDAKTØR – publiserer saker på nett og oppdaterer sosiale medium. KORREKTURANSVARLEG – passar på at det ikkje er nokon skriveleifer eller ord delings feil. INTERNATIONAL EDITOR – responsible for the international writers and what interests them. 36

Lurer du på noko meir? Kontakt oss på Facebook då vel! @Peikestokken