Utforskende bekymringssamtaler by Fagbokforlaget skole og barnehage

Innhold

Innhold Innledning

Kapittel 1 Introduksjon til temaet 9 Begrepsavklaringer og prioriteringer 11 Har barnehageansatte lov til å samtale med barn ved bekymring? Kapittel 2 Kan vi stole på barn? 17 Barn kan være kompetente informanter 18 Underrapportering er det største problemet 19 Hva skjer når barn husker feil eller forteller usant? Hukommelse for belastende hendelser 20 Kan barn ta skade av å samtale? 21 Kapittel 3 Holdninger og mellommenneskelige kvaliteter Nysgjerrighet og interesse 24 Barnet som ekspert på sin virkelighet 24 Tilstedeværelse, nærhet og sensitivitet 24

Kapittel 4 Dialogiske prinsipper 27 Samtalens hovedmål: fri fortelling 28 Åpne spørsmål 29 Ikke-ledende spørsmål 33 Aktiv lytting 36 Følelsenes plass 44 Bruk barnets språk 45 Unngå belønning, press og påvirkning 46 Kapittel 5 Spontane samtaler 49 Samtale i den situasjonen bekymringen oppstår i Hvem skal snakke med barnet? 50 Skal vi alltid prate mer med barnet? 51

Kapittel 6 Fysiske og praktiske forhold 53 Rom/plass 54 Samtale gjennom aktivitet 54 Hjelpemidler i planlagte samtaler 56 Hvem er til stede? 58 Opptaksutstyr og dokumentasjon 60 Kapittel 7 Den planlagte samtalens ulike faser Forberedelse 68 Kontaktetablering 68 Introduksjon til temaet 69 Fri tale 70 Sonderende fase 71 Oppsummering 73 Avslutning 73 Oppfølging i etterkant 76

Kapittel 8 Barnehageansattes barrierer for å spørre Faglige barrierer 80 Praktiske barrierer 81 Personlige barrierer 81 Relasjonelle barrierer 82 Kapittel 9 Barns barrierer for å fortelle 85 Manglende begrepsapparat 86 Manglende forståelse 86 Dissosiering og fortrengning 87 Truet til taushet 87 Frykt for konsekvenser 87 Skyldfølelse 88 Lojalitet til voldsutøver 88 Tidligere negative erfaringer 88 Kulturelt tabu 89 Kapittel 10 Veien videre

Referanser 93 Forfatteromtale

Innledning Å møte barn som subjekter (ikke objekter), likeverdige og human beings (ikke human becomings) har helt siden tidlig barndom ligget hjertet mitt nær. Dette barnesynet ble formalisert i voksen alder da jeg som pedagogikkstudent i år 2008 møtte Kristian Andersen1. Gjennom undervisningen ble jeg introdusert for pedagogikkens verden, og undervisningen til Kristian utstrålte en vakker grunnholdning til barn: · Barndommen har egenverdi – barn er ikke bare på vei til noe. · Man snakker hovedsakelig med barn, og ikke bare om eller til dem. · Barnas følelser og tanker tas på alvor, på lik linje med voksnes. · Respekt for barnas individualitet. Dette er holdninger jeg har forsøkt å viderebringe i yrkeslivet. Spesielt de siste årene, gjennom arbeidet i Stine Sofies Stiftelse, har jeg jobbet for å løfte frem barns faktiske forutsetninger for å være kilde til informasjon i eget liv. Det er fint å kunne bidra med teoretisk kunnskap og praktisk erfaring innen denne tematikken, for jeg vet at mange barnehageansatte er interessert i å lære mer om det. Selv om en bok kan bidra med innsikt, vet jeg også at samtalekompetanse i stor grad opparbeides gjennom «Noen ansatte er nok usikre på hvor praktisk øvelse, gjennom å gjøre feil og gjennom mye de skal grave og spørre.» veiledning. Heldigvis begynner det å komme programmer og verktøy som gjør at vi kan øve opp praktiske samtaleferdigheter om sensitive temaer med barn2. Det er en rekke folk som skal ha takk knyttet til dette skriveprosjektet: Takk til Stine Sofies Stiftelse for å legge til rette slik at jeg kunne bruke deler av arbeidstiden til skriveprosjektet. Takk til Stian Tobiassen og Anders Dovran og andre kollegaer for nyttige innspill om å skrive praksisnært. Takk til forlagsredaktør Kristin Green Nicolaysen for ideen til boken og for effektiv kommunikasjon gjennom skriveprosessen. Takk også til barnehagestyrer Janne Røer-Skaara, dr. polit. Kari T. Gamst og Kristian Tangen i Kripos for konstruktive tilbakemeldinger og verdifulle nyanseringer. Det er mye velvilje ute og går.

1 Kristian Andersen er i skrivende stund (vår 2021) ansatt som avdelingsdirektør ved Avdeling for lærerutdanning på Universitetet i Agder. 2 Se blant annet www.snakkemedbarn.no

«Jeg opplever at språkføre barn i barnehagen i stor grad er kompetente til å fortelle om hendelser i eget liv, også de vanskelige.» (Barnehagelærer)

2 Kan vi stole på barn?

Kapittel 2 ·

Synet vi har på barn, er verken tidløst eller universelt. Ethvert samfunn har opp gjennom tiden hatt sine særegne tanker om hva et barn er og ikke er. Er barn født med arvesynd, eller er de skyldfrie? Er barn foreldres eiendom, eller noe de bare «låner»? Innen fagfeltet vold, overgrep og omsorgssvikt er det relevant å spørre om barn er pålitelige og kan stoles på, og hvilke forutsetninger de har for å være kilde til informasjon om eget liv. Historisk har det i vitnepsykologien vært forsket mye på barns troverdighet og pålitelighet, og majoriteten av forskningen har vært eksperimentell. Det vil si at barnet bevisst har blitt utsatt for manipulasjon og blitt ledet til å fabrikkere uriktig informasjon om ikke-reelle hendelser. Denne forskningen har også konsentrert seg om fravær av ferdigheter hos barn, enten det gjelder hukommelse, språk, kognisjon eller sosiale evner. Forskningen har tidligere konkludert med at barn er lettpåvirkelige og kan ledes til å fortelle feil. Konsekvensen av denne forskningen ble at mange ikke stolte på barn. Dette barnesynet og det offentlige tankesettet dominerte den faglige og offentlige diskursen i lang tid. I nyere tid, med nyvunnet kunnskap fra utviklings- og vitnepsykologi, har både den faglige og folkelige diskursen endret seg.

Barn kan være kompetente informanter Nyere forskning gir grunn for et mer optimistisk syn på barns pålitelighet. Ikke-eksperimentell forskning, altså studier fra reelle situasjoner, finner at små barn kan være like kompetente til å gi informasjon om eget liv som voksne. Det er ikke vitenskapelig belegg for å hevde at barn er mindre pålitelige enn voksne. Barn fra tre–fireårsalderen har kapasitet til å gi og gir oftest svært nøyaktig, konsistent og pålitelig informasjon med få feil når de selvrapporterer om dramatiske hendelser de har opplevd. Det kan riktignok hende at de yngste barnas fortelling er kortfattet. Det kan også hende de ikke alltid husker alle detaljene. De yngste barna kan også vektlegge detaljer vi voksne ikke ville gjort. Eksempel: A: Hva har du gjort i helga? B: Jeg fant en død mus. Vi voksne ville kanskje fortalt at vi slappet av med taco og tv på fredagskvelden, og at vi lørdag formiddag var på tur i skogen med familien, før vi fortalte om

Kan vi stole på barn?

den døde musa. At barn vektlegger enkelte detaljer, eller at de ikke husker alle detaljer, må ikke forveksles med upålitelighet. «Barn i talefør alder er den nærmeste kilden til informasjon om deres egne liv» er budskapet fra Regjeringens eget barnevoldsutvalg (NOU 2017: 12, s. 11). De parkerer dermed et tidligere diskvalifiserende barnesyn. Det er altså ikke grunnlag for en generell skepsis til barn som informanter ved bekymring om skadelige omsorgsbetingelser.

Underrapportering er det største problemet Det reelle problemet er heller at barn kan lyve ved å holde tilbake informasjon om hendelser som faktisk har skjedd. Underrapportering forekommer langt hyppigere enn oppdiktning av falske historier, for barn fabrikkerer normalt ikke historier om vold eller seksuelle overgrep (Gamst, 2017, s. 85–86). Men det finnes noen få eksempler på at barn rett og slett husker feil.

Hva skjer når barn husker feil eller forteller usant? At barnet husker feil, er altså mulig. Barnet kan fortelle korrekt om en hendelse, men forveksle situasjoner eller personer som var involvert. I vitnepsykologien kalles mekanismen for feilattribusjon. Det er når en person ikke evner å gjengi den egentlige kilden til minnet, og forveksler situasjoner eller personer (Albrechtsen et al., 2018, s. 341). Barn som over tid opplever gjentatte hendelser som likner hverandre (situasjonslikhet), har større vansker med å huske spesifikke minner fra én enkeltepisode sammenliknet med barn som kun opplever en episode en gang. Det kan gjøre at barn daterer hendelser feil, eller forveksler detaljer fra en hendelse med en annen. Selv om barnet forveksler detaljer, betyr ikke det at det ikke er noe sant i fortellingen. Kjerneminnet er som regel korrekt.

Barn er påvirkelige Minner er aldri en reproduksjon av fortiden. Det er alltid rekonstruksjoner av fortiden. Vi skaper minner. I rekonstruksjonen kan barn bli påvirket til å fremsi uriktig informasjon, spesielt hvis de påvirkes av barnehageansatte som har

Kapittel 4 ·

I dette kapitlet presenteres noen dialogiske prinsipper som kan fremme samtaler med barn. Prinsippene er: · fri fortelling · åpne spørsmål · ikke-ledende spørsmål · aktiv lytting

Samtalens hovedmål: fri fortelling Det overordnede målet med bekymringssamtaler i barnehagen er at barnet skal få anledning til å fortelle så fritt, spontant og upåvirket som mulig. Dette er det to grunner til: · Barnets psykologiske behov: at barnet får optimale betingelser til å fortelle om hendelser og følelser, slik at det kan oppleve seg sett, hørt og tatt på alvor og får eventuell nødvendig hjelp. · Juridiske forhold: at informasjonen fra barnet er så sannferdig og upåvirket som mulig, slik at en eventuell strafferettslig prosess ikke blir ødelagt. Målet om fri fortelling gjelder uavhengig av om samtalen skjer spontant (for eksempel på stellerommet) eller planlagt. Ideelt forteller barnet fritt og spontant før den barnehageansatte stiller mange spørsmål eller kommenterer det barnet sier. Da forebygger man at fortellingen blir unødvendig påvirket (Gamst, 2017, s. 149; Langballe et al., 2010, s. 35). Det motsatte av en fri fortelling er en samtale hvor den ansatte intervjuer barnet i en spørsmål–svar-stil, kanskje med lukkede ja/nei-spørsmål. Et annet kontraeksempel på fri fortelling er når man stiller ledende spørsmål på bakgrunn av forutinntatte meninger som man søker å få bekreftet. Når barnet får være ekspert på sin livsverden, og vi voksne avstår fra å definere virkeligheten for barnet, får det konsekvenser for hvordan vi formulerer oss. Det påvirker hvilke type spørsmål vi stiller og ikke stiller. Noen formuleringer fremmer og noen hemmer dialogen med et barn. Noen formuleringer kan også påvirke korrektheten i informasjonen som kommer frem. Prinsippene jeg nevner under, kan anvendes i både spontane (kap. 5) og planlagte bekymringssamtaler (kap. 7).

Dialogiske prinsipper

Åpne spørsmål Åpne spørsmål inviterer til fri fortelling og er det motsatte av formuleringer som dikterer hvilken informasjon som skal gis. Åpne spørsmål muliggjør at det er barnets stemme som dominerer dialogen. Slike spørsmål inviterer til tankeprosesser hvor barna kan fremkalle eventuelle minner og fortelle fra sin virkelighet. Åpne spørsmål er også det som gir mest innholdsrik og sannferdig informasjon. Åpne spørsmål kan grovt sett deles inn i to «Vi skal jo ikke stille førende spørsmål til disse barna.» varianter: imperativ og deskriptiv form. Imperativ form «Fortell!», «Fortell mer», «Si mer om det», «Fortell så jeg forstår, jeg var ikke hjemme hos dere i går» er alle eksempler på imperative og åpne formuleringer. Selv om tonefall og kroppsspråk selvsagt påvirker hvordan slike formuleringer oppfattes, er ikke formuleringene i seg selv beordringer eller krav. Det er likevel en sterk oppfordring til barnet om å fortelle utdypende, og oftest responderer barnet med å fortelle fritt. For at imperative formuleringer ikke skal oppfattes invaderende, er en vennlig fremtoning og genuin nysgjerrighet viktig når denne formen anvendes. Eksempler: A: Ole, jeg ser du har et blåmerker der på armen. Hva har skjedd? B: Øhm… Pappa kløp meg kjempehardt i armen i går! A: Du sier at pappa kløp deg kjempehardt i armen. Fortell mer om det. Kontekst: Tegnestund i barnehagen. Barnet har tegnet noe den barnehageansatte tolker som en erigert penis som det kommer væske ut fra, og at den drypper ned på et barneansikt (på tegningen). Den ansatte har så invitert barnet til en alenesamtale, hvor tegningen ligger fremme. A: Da vi tegnet tidligere i dag, tegnet du noe jeg gjerne vil vite mer om. Fortell hva du har tegnet (peker på tegningen), sånn at jeg forstår. Å ha en slik kommenterende holdning i barnehagehverdagen, slik eksemplene viser, er ofte fornuftig. Det signaliserer interesse og nysgjerrighet, og det gir barna er mulighet til å fortelle fra sine liv.

Kapittel 7 ·

Her introduseres temaet på en åpen og ikke-ledende måte med en oppfordring om å utdype. Å starte slik er i tråd med traktformen som ble beskrevet i kapittel fire under Åpne spørsmål. Mer konsentrerte og avklarende spørsmål har sin plass senere i samtalen.

Fri tale Dette er den planlagte bekymringssamtalens kjerne, hvor målet er at barnet skal fortelle fritt og spontant, med så lite påvirkning som mulig fra den barnehageansatte. Dette er en fase hvor mange barn blir stoppet, hvor den ansatte bryter inn med nye spørsmål eller brått bytter tema. Det må vi unngå. I stedet må vi bruke få spørsmål, som er åpne, slik at det er barnets stemme som dominerer samtalen. Hvis barnet tidlig i samtalen forteller om vold han opplever, kan det være fristende å umiddelbart bekrefte overfor barnet at det som skjer, er ulovlig og feil. En slik bekreftelse har sin plass, men det kan ha en ugunstig effekt på samtalen hvis du sier det for tidlig. Barn har riktignok behov for at barnehageansatte kan fortelle at noe er uvanlig/ulovlig. Men hvis en slik bekreftelse kommer for tidlig i samtaleforløpet, kan dialogen kan stå i fare for å stoppe opp. Det handler altså om timing. Hvis barnet forteller: «Pappa dyttet meg ned trappa», kan du be barnet fortelle mer om hva som skjedde, og hvordan barnet opplever det (hendelser og følelser), før du konkluderer med å si: «Det er ikke lov at voksne gjør sånt». Hvis barnet vil fortelle noe, men krever at du ikke må fortelle det videre, er det viktig at du ikke lover bort taushet. Gitt en lovpålagt opplysningsplikt og avvergingsplikt er man som barnehageansatt forpliktet til å melde ifra hvis barnet avdekker kriminelle forhold eller andre forhold hvor omsorgen svikter. Selv om vi stiller åpne spørsmål, kan vi ikke regne med å få alle svarene med en gang. «Selv om jeg ikke svarer, ikke stopp å spørre. Spør igjen!» er rådet fra voldsutsatte barn. Å spørre igjen, for eksempel dagen etterpå, er også anbefalt hvis barnet virker forsynt av å samtale. Å tilføre mange nye spørsmål når barnet virker ferdig med å snakke, kan virke kontraproduktivt. Da er det bedre å fortsette når barnet er mer tilgjengelig.

Den planlagte samtalens ulike faser

Hvor mye informasjon trenger vi? Spørsmålet om du skal stille flere spørsmål, kan vurderes opp mot vilkårene for en bekymringsmelding, som slår inn når det er grunn til å tro20. Hvis du mener vilkårene er oppfylt, skal du i utgangspunktet ikke spørre mer. Da er det barnevernet og/eller politiet som skal på banen. Som barnehageansatt trenger man ikke vite alt. Vi skal heller aldri spørre av ren nysgjerrighet. Slik informasjonsminimering er god praksis. Om du på et senere tidspunkt velger å samtale mer med barnet, bør det primært være for å ivareta barnets emosjonelle behov, ikke for å frembringe mer informasjon (med mindre barneverntjenesten har bedt om det).

Sonderende fase Barns fortellinger kan av og til være usammenhengende og uoversiktlige, men det betyr ikke at barn snakker usant. I slike situasjoner kan det være nødvendig å klargjøre, utdype og tydeliggjøre eventuelle misforståelser, selvmotsigelser eller uklarheter i det barnet har sagt. Dette er hensikten med sonderende 20 Når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt (Barnehageloven § 46).