Østfoldbedrifters rolle i bioøkonomien by Oxford Research Norge

Ă&#x2DC;stfoldbedrifters rolle i bioĂ¸konomien

April 2016

Østfoldbedrifters rolle i bioøkonomien Oppdragsgiver Østfold fylkeskommune Prosjektleder André Flatnes Forfattere André Flatnes Bernhard Weigel Om Oxford Research Knowledge for a better society

Oxford Research er et nordisk analyseselskap. Vi dokumenterer og utvikler kunnskap gjennom analyser, evalueringer og utredninger slik at politiske og strategiske aktører kan få et bedre grunnlag for sine beslutninger. Vi kombinerer vitenskapelige arbeidsmetoder med kreativ idéutvikling for å tilføre våre kunder ny kunnskap. Vårt spesialfelt er analyser og evalueringer innen nærings- og regionalutvikling, forskning samt velferds- og utdanningspolitikk. Oxford Research ble grunnlagt i 1995 og har selskaper i Norge, Danmark, Sverige, Finland og Latvia. Oxford Research er en del av Oxfordgruppen og retter sitt arbeid mot det nordiske og det europeiske markedet. Oxford Research AS Østre Strandgate 1 4610 Kristiansand Norge (+47) 40 00 57 93 post@oxford.no www.oxford.no

Innhold 1.

Oppsummering

Bakgrunn og metode

2.1

Definisjon av bioøkonomi

2.2

Problemstillinger og metodebeskrivelse

Aktørenes plassering i bioøkonomien

3.1

Sidestrømmer

3.2

FoU i de ulike sektorene i bioøkonomien

3.3

Teknologi- og kunnskapsmiljøer

3.4

Møteplasser og samarbeid

Potensialet i den regionale bioøkonomien

4.1

Regionale fortrinn

4.2

Synergier på tvers av verdikjedene

4.3

Trender

Barrierer for utvikling av bioøkonomien

5.1

Markedsbarrierer

5.2

Finansielle barrierer

5.3

Regulative og Politiske barrierer

Forventninger til virkemiddelapparatet

6.1

Rammebetingelser

6.2

finansielle virkemidler

6.3

Nettverksbygging og møteplasser

Oppsummering

I forbindelse med utformingen av strategi for bioøkonomi i Østfold, ønsker fylkeskommunen, Fylkesmannen og Innovasjon Norge innsikt i aktørbildet innen bioøkonomien i fylket. I tillegg ønsker fylkeskommunen innsikt i hvordan aktørene oppfatter potensial og barrierer for utviklingen av bioøkonomien, samt hvordan virkemiddelapparatet kan bistå i utviklingen av bioøkonomien. Kartleggingen av Østfoldbedrifters rolle i bioøkonomien viser at det finnes en rekke aktører som har funnet en posisjon og ser nye muligheter i dette næringssegmentet. Flere bedrifter utnytter egne restprodukter eller restprodukter fra annen produksjon, og blant bedriftene som i dag ikke utnytter sidestrømmene er det flere som undersøker muligheten for å gjøre dette i fremtiden. Flere bedrifter og forskningsmiljøer ser også på muligheter for å utvikle nye bruksområder for allerede benyttede og nye råvarer (særlig alger, tang og tare). Innovativ anvendelse av bioråstoff kan potensielt erstatte dagens import av råstoff til Østfold, samt erstatte fossile råvarer med biomasse. Innen nisjer som foredling av matolje og cellulose finnes bedrifter og kunnskapsmiljøer som er godt rustet til å konkurrere globalt. Også innen landbasert oppdrett, som er et forsknings- og forretningsområde i stor utvikling, er det potensial for å ta en posisjon, og en mulig økt global etterspørsel etter proteiner og biokompositter kan gi interessante muligheter for næringslivet i Østfold. Miljøet på Ås, bestående av NMBU, NOFIMA, NIBIO og Foods of Norway er klart de viktigste kunnskapsleverandørene for den regionale bioøkonomien. FoU-virksomheten i Borregaard er betydelig, men kommer i mindre grad øvrige bedrifter i regionen til gode. HiØ og NMBU tilfører kompetent og relevant arbeidskraft til bioøkonomien i Østfold. Hva gjelder nye næringer, er det identifisert stort potensial innen fôr- og matproduksjon. Det er også rom for å utnytte biobasert energi og varme i større grad. Videre er det muligheter for å involvere flere næringer i produksjon av biodiesel og -gass, og biokompositter. Fellesnevneren for disse feltene er at produkter fra treforedlingsindustrien kan benyttes. Det er også et potensial for utvidet anvendelse av mat- og planteavfall. Bedriftene ser både markedsmessige, finansielle og regulatoriske barrierer for utvikling av bioøkonomien. Det kan være utfordrende å finne samarbeidspartnere og markeder for egne produkter, og flere opplever høy terskel for å komme inn i nye markeder. Ustabilt tilbud av råvarer til produksjon kan også være et hinder. På den finansielle siden er det først og fremst opplevd mangel på privat kapital og offentlig støtte til investeringer som bekymrer bedriftene. Noen sliter også med å nyttiggjøre seg virkemidlene. Flere opplever også at det nasjonale regelverket ikke er tilpasset virksomheten, at det legger unødvendige begrensninger på bedriften, eller ikke stimulerer til effektiv ressursutnyttelse. Flere bedrifter ønsker at fylkeskommunen skal tale bedriftenes sak nasjonalt for bedre rammebetingelser og et bedre tilpasset regelverk. I tillegg etterlyser bedriftene mer langsiktighet og tålmodighet i offentlige satsinger. Fylkeskommunen kan være med på å sikre langsiktighet gjennom å opprettholde et marked for treprodukter og biogass, samt tenke mer bioøkonomi i innkjøp. En rekke av aktørene i kartleggingen etterspør forbedret tilgang til økonomiske virkemidler.

Denne rapporten er basert på kvalitative data, og gir informasjon om sentrale bioøkonomi-virksomheters nåværende rolle i bioøkonomien, deres oppfatninger av potensial og barrierer for en sterkere rolle og forventninger til virkemiddelapparatet i en slik utvikling. Rapporten viser ikke omfanget av bioøkonomien i Østfold – dette vil kreve en kvantitativ analyse med et bredt perspektiv hva angår bedriftene som inkluderes.

2. Bakgrunn og metode Østfold fylkeskommune, Innovasjon Norge i Østfold og Fylkesmannen i Østfolds landbruksavdeling utarbeider i 2015-16 en regional strategi for bioøkonomien. Strategien skal definere det regionale virkemiddelapparatets innsats for å støtte opp under økt verdiskapning og sysselsetting i virksomheter i dette næringssegmentet. Vektlegging av markedsdrevne løsninger, stimulering til flytting av biomasse «oppover» i verdipyramiden (se Figur 2, neste side) og økt anvendelse av tilgjengelig biomasse i Østfold er sentrale prinsipper i arbeidet med den endelige utformingen av strategien. Bioøkonomi-strategien samordnes med andre regionale planprosesser, som utarbeidelse av en «smart spesialisering» strategi og den regionale næringsplanen1.

2.1

DEFINISJON AV BIOØKONOMI

I denne rapporten legges til grunn følgende forståelse av bioøkonomien:

Figur 1: Den sirkulære bioøkonomien

«Bioøkonomi er produksjon av fornybare biologiske ressurser og deres konvertering til for eksempel mat, fôr, kjemikalier, materialer og bioenergi. Premisset for en satsing på bioøkonomi er at dyrking og høs-ting av biomasse fra jord, skog og hav må være bærekraftig i et bredt perspektiv, både sosialt, økonomisk og miljømessig»2. Bioøkonomien kjennetegnes av at den er sirkulær. Råstoff skal utnyttes fullt ut, og svinn og restprodukter unngås. Ressursene fra en prosess brukes videre som innsatsfaktorer i en ny prosess3. Gjennom å tenke videre bruk av ressurser og restprodukter fra produksjonsprosesser sikres maksimal ressursutnyttelse. Kilde: Oxford Research AS, basert på modellen fra Biovale.org

Strategi for bioøkonomi - status for arbeidet ved årsskiftet 2015-2016, Østfold fylkeskommune Mot bioøkonomien – NHOs innspill til et nytt internasjonalt og konkurransedyktig næringsliv, NHO, 2015 3 Ibid. 1 2

Dette illustreres i Figur 1, og omtales nærmere i underkapittelet om sidestrømmer. Bioøkonomien innebærer økt bruk av biologiske råvarer og videre foredling. I dette ligger en mulighet for å i større grad benytte biobaserte råvarer på områder hvor det benyttes fossile råvarer i dag4. Dette gjelder blant annet plast, byggematerialer og drivstoff. Bioøkonomi er i ferd med å bli et sentralt begrep innen bærekraftig utvikling. Bioøkonomi innebærer utnyttelse av biologiske ressurser i bærekraftige kretsløp til å lage produkter og energi. Gjennom bioøkonomien kan det åpne seg nye muligheter for økonomisk og bærekraftig næringsutnyttelse av landbasert og marin biomasse i produksjon av mat, fôr, plast, biodrivstoff, medisiner, biogass, kjemikalier og en rekke andre høyverdige produkter som er nyttige for samfunnet. Biomasse er fornybare ressurser som kan bestå av trær, skogsavfall, planter, tang, alger, fiskeavfall, slakteavfall, gjødsel eller andre biologisk materiale. En slik forbedring i ressursutnyttelse og verdiskapning kan føres til reduserte klimaskadelige utslipp. Et sentralt moment i bioøkonomien er verdipyramiden (Figur 2). Produktene øverst i pyramiden vil gi større verdi enn produkter lengere nede i pyramiden, men vil samtidig produseres i mindre volum. Innenfor bioøkonomien regnes farmasøytiske produkter som kan utvinnes fra biomasse som mest verdifullt, etterfulgt av produksjon av fôr og mat. De minst verdifulle sluttproduktene fra biomasse er henholdsvis kjemikalier og drivstoff, og energi og varme.

Figur 2: Verdipyramiden i bioøkonomien

Implikasjonen er at biomasse bør brukes der den gir mest verdi, det vil si lengst muKilde: Østfold fylkeskommune lig opp i pyramiden. Bruk av biomasse til energiutvinning antas å gi minst avkastning. Forholdet mellom trinnene i pyramiden er imidlertid ikke entydig. I noen tilfeller vil for eksempel kjemikalier kunne rangeres over mat og fôr.

2.2

PROBLEMSTILLINGER OG METODEBESKRIVELSE

Kartleggingen har følgende konkrete problemstillinger:  

Finnes det aktører i Østfold med forutsetninger og ambisjoner for vekst innen bioøkonomi? Er det mulighet for bioøkonomisatsinger som er eller kan bli globalt konkurransedyktige?

Mot bioøkonomien – NHOs innspill til et nytt internasjonalt og konkurransedyktig næringsliv, NHO, 2015

    

Hvilke kunnskapsmiljøer er toneangivende i regionen og hvilke bedrifter, næringsmiljøer eller satsinger er de involvert i? Hvilke FoU- og kompetansemiljøer benytter næringslivet i problemstillinger innen bioøkonomi? Hvilke kombinasjoner av næringer og næringsmiljøer kan identifiseres og utvikles med sikte på nye produkter/tjenester? Hvilke hindre for utvikling og vekst oppleves, og hva er behovet for utviklingsbistand? Hvilke forventninger og ønsker er det til det regionale virkemiddelapparatet?

Datainnhentingen i kartleggingen er basert på intervjuer, samt i noen grad gjennomgang av dokumenter og registerdata (tilsagnsmottakere fra Innovasjon Norge og Norges forskningsråds programmer). I gjennomføringen av oppdraget har Oxford Research intervjuet 29 bedrifter og kunnskapsaktører som inngår i den regionale bioøkonomien. Informantene har til felles at de opererer i Østfold, har hele eller deler av verdikjeden i Østfold, og/eller har god kjennskap til bioøkonomien i regionen (Østfold og Akershus). I utvelgelsen av informanter er flere kilder benyttet. For det første ble potensielle informanter identifisert ved en gjennomgang av tilsagnsmottakere i relevante programmer i Innovasjon Norge (Bioenergiprogrammet, Bioraffineringsprogrammet og Trebasert innovasjonsprogram) og Norges forskningsråd (BIONÆR). Dernest ble Østfold fylkeskommune, Fylkesmannen i Østfold og Innovasjon Norge Østfold konsultert og bedt om å spille inn relevante aktører. I intervjuene benyttet vi «snøballmetoden» for å identifisere ytterligere relevante aktører, ved at informantene ble bedt om å peke på interessante kandidater. Totalt sett er det grunn til å tro at de mest sentrale aktørene er inkludert i utvalget, og at det er oppnådd god representativitet i utvalget. I gjennomføringen av kartleggingen har Oxford Research samarbeidet tett med arbeidsgruppen for utarbeidelsen av strategi for bioøkonomi. Arbeidsgruppen har gitt innspill til utformingen av intervjuguide og til utvelgelsen av informanter.

3. Aktørenes plassering i bioøkonomien BioVerdi-rapporten5 fra 2014 identifiserer fire sektorer med særskilt relevans for bioøkonomien: helse, marin, landbruk og industri. Denne kartleggingsrapporten konsentrerer seg om de tre sistnevnte, ettersom helsesektoren innen bioøkonomien i liten grad har en tilstedeværelse i Østfold.6 Videre kan det skilles mellom produsenter av biomasse, foredlere av biomasse, forbrukere av sluttprodukter, avfallsprodukter og energi, samt kunnskaps- og teknologileverandører. Tabell 1 viser hvordan aktørene omfattet av denne kartleggingen klassifiseres innen bioøkonomien.

BioVerdi – Slik kan bioøkonomien bli den nye oljen, Partnerskapet BioVerdi, 2014 Kartleggingen har identifisert et samarbeid mellom Norilia og NMBU, der partene undersøker bruksområder for eggehinne i sårbehandlingen, men ikke noe 5 6

Tabell 1: Aktørers plassering i bioøkonomien Marin sektor

Jordbruk og kjøttproduksjon

Industriell sektor

Produsent

Fjordfisk Nordic Aquafarms AS

Foredler

Fjordfisk Nordic Aquafarms AS

Forbruker av sluttprodukter, avfallsprodukter og energi

BioChos Frevar*

Bente Roer ENK Nortura/ Norilia Østfold Bondelag Grønt Pakkeri Nortura/ Norilia Denofa Agrotech Production Grønn gjødsel AS Orkla Foods Askim frukt- og bærpresseri Norsk matraps AS Nortura/ Norilia Denofa Agronova

Kunnskaps- og teknologileverandører

NMBU Ås inkubator Eurofins Moss Foods of Norway Dynatec*

NMBU Ås inkubator Eurofins Moss Foods of Norway Dynatec BioChos

BioBag International Unger Fabrikker AS Norske Skog Saugbrugs Borregaard Peterson Packaging Perstorp Kemira Norske Skog Saugbrugs Borregaard MBP Bio Production AS Peterson Packaging Indre Østfold Renovasjon Bio El Fredrikstad AS Sarpsborg avfallsenergi Frevar NMBU Norske Skog Saugbrugs Borregaard

* bedriften ser på muligheten til å komme seg inn i bransjen, men har per i dag ikke fotfeste i bransjen

3.1

SIDESTRØMMER

Begrepet sidestrømmer omfatter all bruk av biog restprodukter fra produksjon og prosessering. Slik situasjonen er i dag, er det god intern utnyttelse av sidestrømmer i flere bedrifter og næringer. Bedrifter som Borregaard, Nortura/Norilia, Grønt pakkeri og Grønn gjødsel benytter tilnærmet 100 % av biog restprodukter selv. Vi ser noe liknende i jordbruket hvor flere bønder har gått til innkjøp av utstyr som muliggjør bruk av egne restprodukter i produksjonen, hovedsakelig til fyring. Andre bedrifter som Askim frukt- og bærpresseri undersøker hvordan egne restprodukter, her pressrester, kan brukes videre. En del selges videre til produksjon av dyrefôr, og noe selges til Kina hvor nærings- og fargestoffer ekstraheres fra restene, men bedriften ser potensial for mer foredling av restproduktene. Bruk av andres biprodukter foregår hovedsakelig blant renovasjonsbedriftene Frevar, Indre Østfold Renovasjon, Bio-EL Fredrikstad, Sarpsborg avfallsenergi og MBP Bio Production. De fleste av disse benytter matavfall og annet organisk avfall til forbrenning og generering av prosess- og fjernvarme. I denne prosessen oppstår bunn- og flyveaske som sendes til deponi, dvs. at asken ikke utnyttes videre. MBP Bio Productions foredler matolje til maskinolje eller til produksjon av biodrivstoff. Bedriften

leverer også råstoffer til biogass-, fôr- og gjødselproduksjon. Frevar produserer, i tillegg til damp og fjernvarme, også biogass fra organisk avfall. Egne restprodukter, som slam, blir solgt videre til jordbruket som gjødsel. Også Norske Skog Saugbrugs har mulighet til å produsere fjernvarme og biogass fra organisk avfall. Hva gjelder bevisstheten om hvordan restprodukter kan anvendes, mener vi å se forskjeller mellom bedriftene. De største aktørene plasserer sine biprodukter og andres restprodukter klart i høyest mulig trinn i verdipyramiden. I renovasjonsselskapene er det også fokus på å ikke for eksempel omforme til energi og varme de biologiske restprodukter som kan brukes til mat- eller fôrproduksjon. På den annen side er det en rekke aktører, særlig innenfor landbruket, som ikke nødvendigvis forholder seg til pyramiden, men som i stedet har som prioritet å benytte egne restprodukter lokalt, særlig til fyring. Dette innebærer at restprodukter brukes lengre nede i pyramiden enn nødvendig, og at verdiskapingspotensialet ikke fullt ut utnyttes. Det er også et uforløst potensial hva gjelder organisk avfall som ikke kan anvendes til annet enn brensel. Aktørene som brenner restprodukter lokalt holdes utenfor verdikjedene for damp og fjernvarme. Årsaker til at landbruksaktører står utenfor slike verdikjeder er at det ikke finnes tilstrekkelig økonomiske insentiver for landbruket til å kjøpe avfallstjenester fra renovasjonsselskapene, samt mangel på infrastruktur til henting av organisk avfall som kan benyttes til biogass. Landbruksbedriftene ville tilført organisk avfall til biogassproduksjon dersom logistikken og infrastrukturen la til rette for det.

3.2

FOU I DE ULIKE SEKTORENE I BIOØKONOMIEN

Det er betydelig FoU-aktivitet i bioøkonomien i Østfold, særlig innenfor treforedling, kjøttproduksjon og renovasjon. Det foregår prosess- og produktutvikling både internt i bedrifter, i samarbeid mellom flere bedrifter og i samarbeid mellom bedrifter og kunnskapsmiljøer. I tillegg ser mange av aktørene omfattet av denne kartleggingen muligheter for flere prosjekter innenfor bioøkonomien. 3.2.1

Marin sektor

Marin sektor er primært knyttet til fiskeri og oppdrett, det vil si produksjon og foredling av sjømat. Innen denne sektoren er det relativt få kommersielle aktører i Østfold, men det finnes enkelte kunnskaps- og teknologibedrifter som kan være aktuelle i utviklingen av nye produkter og bruksområder. De relevante Østfoldbaserte bedriftene er Fjordfisk og Fredrikstad Seafoods. Bedriftene har inkorporert kretsløpstenkningen i driften og har lagt til rette for (eller har planer om å legge til rette for) videre bruk av biprodukter fra produksjonen og foredlingen. Det er imidlertid lite FoU som pågår i disse bedriftene. Fredrikstad Seafoods ser muligheten for å bli globalt konkurransedyktig dersom man klarer å holde produksjonskostnadene nede. På Norges miljø- og biovitenskaplige universitet (NMBU) ser man på muligheten å benytte tang og tare fra havbunnen i produksjonen av fôr. Dette kan tenkes å erstatte soya i fremtiden. Tang og tare vil også kunne brukes som menneskemat, som gjødsel og i kosmetikk. En informant spår knapphet

på proteiner på verdensmarkedet i fremtiden, og at biomasse fra tang og tare kan fungere som substitutt. Det foregår forskning på bruk av alger, tang og tare på Foods of Norway-senteret. Det er imidlertid ingen kommersielle satsinger i regionen. Her vil det være mulig for bedrifter som Dynatec å utvikle automatiserte løsninger til undervannshøsting av alger, tang og tare. 3.2.2 Jordbruk, kjøttproduksjon og -foredling Innenfor produksjon og foredling i jordbruket er det flere gode eksempler på FoU-aktivitet i samarbeid med kunnskapsinstitusjoner. Østfold bondelag er involvert i utvikling av nye typer fôr og alternative proteinkilder til soya, i samarbeid med blant annet NMBU. Også Denofa viser interesse for å samarbeide med NMBU om utvikling av nye produkter. Norsk Matraps har i samarbeid med NOFIMA utviklet en type matraps. Også Orkla samarbeider med NMBU og NOFIMA om blant annet nye typer emballasje for å ivareta lang holdbarhet av matprodukter. Askim frukt- og bærpresseri ønsker kontakt med kunnskapsmiljøene om å utvikle nye bruksområder for restproduktene. Det foregår også en del utviklingsaktivitet uten kunnskapsmiljøenes involvering. Grønn gjødsel har selv utviklet en type økologisk gjødsel basert på restprodukter fra egen kyllingproduksjon. I den regionale bioøkonomien spiller kjøttforedlende bedriftene Nortura og Norilia en stor rolle. Bedriftene følger strengt kretsløptankegangen. Som en konsekvens blir det meste av dyrene utnyttet. Restproduktene blir foredlet i bioraffineringsprosesser der komplekst biologisk materiale brytes ned til råstoffer som kan brukes i fôr-, mat-, farmasi-, og kjemisk industri. Norilia har tett samarbeid med blant annet NMBU om bruk av reststoffene. Blant annet ser man på hvordan proteiner og fett fra Norilias produksjon kan kombineres med karbohydrater fra celluloserikt materiale fra tre og alger i mat- og fôr- Figur 3: FoU-virksomhet i Borregaard produksjon. I samarbeid med NOFIMA er det gjennom- Utvalgte FoU-prosjekter i Borregaard, finansført et prosjekt om oppgradering av lavverdi restproduk- iert av Innovasjon Norge/Forskningsråd ter fra dyr og alger til høyverdiprodukter. Det eksperimenteres også med eggeskall og eggehinner til bruk in- - Miljøvennlig agn for linefiske som øker fangst og ivaretar fiskeressursene. nenfor medisin. 3.2.3 Treforedling og cellulosebasert produksjon Med Borregaard og Norske Skog Saugbrugs har regionen to store og utviklingsorienterte bedrifter innenfor treforedling. Borregaard driver utstrakt FoU-virksomhet og har et godt samarbeid med NMBU innenfor fôr og enzymer. Borregaard er også involvert med Foods of Norway-senteret, og har deltatt i en rekke FoU-prosjekter (se figur 3). Prosjektene er finansiert av Innovasjon Norge og/eller Norges forskningsråd. Norske Skog Saugbrugs ser også på muligheten for å utvikle nye produkter, herunder biogass og cellulosebasert komposittmateriale. Blant annet har bedriften fått midler fra Forskningsrådet og Innovasjon Norge til bygging av

Green binder for carbon products High Purity Cellulose BIOFEED - Novel salmon feed by integrated bioprocessing of non-food biomass New cellulose products for cellulose ethers with extreme rheological properties Enzyme development for Norwegian biomass - mining Norwegian biodiversity for seizing Norwegian opportunities in the bio-based economy Enzyme technology for next generation biofuels Hogstavfall og heltrær - drifts- og kvalitetstekniske studier ved bruk av buntemaskin.

Kilde: Prosjektbanken, Norges forskningsråd og Innovasjon Norge

et pilotanlegg for utvikling av nanocellulose. Norske Skog Saugbrugs vil ved hjelp av anlegget kunne produsere nanocellulose fra de samme råvarene som benyttes i produksjonen av magasinpapir. Det forventes en betydelig vekst i etterspørselen etter biobaserte komposittmaterialer, og bedriften vil på sikt kunne bidra til å dekke denne. Nanocellulosen vil blant annet kunne brukes i plastemballasje for mat og i plastflasker, og vil være et miljøvennlig alternativ til fossilbasert plast. Videre ser bedriften på flere alternative fiberbaserte produkter. I samarbeid med Halden kommune og Sparebank 1-gruppen og med støtte fra ENOVA har Norske Skog Saugbrugs også investert i et biogassanlegg hvor bioavfall fra papirproduksjonen skal benyttes. Det er også mulig å benytte matavfall eller annet biobasert material i biogassproduksjonen. Målet er å bruke gassen til å erstatte oljefyring, og i driften av busser i den regionale kollektivtrafikken. Dersom modellen viser seg å fungere i Halden, vil flere fasiliteter i Norske Skog kunne utstyres med biogassanlegg. Det er en oppfatning blant informantene at Østfoldbedrifter innenfor papir og cellulose allerede er verdensledende i sine nisjer innenfor papir og cellulose. Her nevnes Borregaard, men også Nordic Paper. Norske Skog Saugbrugs synes å ha vekstpotensial, basert på de nye satsingene på biogass og biokompositter 3.2.4 Renovasjon Renovasjonsbedriftenes inngripen i bioøkonomien foregår hovedsakelig på tre områder: 1) produksjon av biogass, 2) foredling av organisk avfall og matolje til bruksmasse og biofyringsolje, og 3) fjernvarme- og dampproduksjon til industrien. Blant bedriftene er det en utstrakt kretsløptenkning og oppmerksomhet på å utnytte biomassen effektivt. Dette innebærer også at biomassen brukes lengst mulig oppe i verdipyramiden. Blant bedriftene er det også utbredt tenkning omkring leveranse til annen industri i form av damp, biogass og resirkulert olje. MBP Bio Productions som foredler brukt matolje, henter råvarene sine fra både norske bedrifter og fra utlandet. Dette kan tyde på at man har funnet en nisje hvor det er potensial for å bli fremst i markedet. Det fleste renovasjonsbedriftene i regionen driver ikke med FoU-virksomhet. Unntaket her er Frevar som produserer biogass, og som har mottatt midler fra Forskningsrådet til to ulike biogassprosjekter innenfor ENERGIX-programmet. Interesseorganisasjonen Gjenvinning Østfold har undersøkt mulighetene for å øke utnyttelsen av våtavfall, og har tidligere fått tilskudd til å kartlegge mulighetene for foredling av avfall og restprodukter fra andre bransjer, samt å kartlegge kompetansebehovet i næringen. Videre har Østfoldforskning hatt forskningsaktivitet på renovasjonssiden, særlig knyttet til biogass. 3.2.5 Annen industri Det er flere industribedrifter i regionen som har inngripen med bioøkonomien. Kjemibedriften Kemira kjøper varme fra avfallsforbrenning hos Frevar, og kan på sikt produsere varme selv, og levere denne til Fredrikstad Seafoods og annen omkringliggende industri. Videre ser bedriften for seg at prosessvarmen kan brukes i diverse biologiske prosesser. En mulighet her er å plassere containere med biologisk råstoff på toppen av maskinene som genererer varme. Varmen kan så utnyttes i gjærings- og fermenteringsprosesser. Det er imidlertid ingen konkrete satsinger vedrørende dette.

BioBag International produserer biologisk, komposterbar plast til bruk i f.eks. avfallsposer og til landbruket. Materialet er utviklet i samarbeid med utenlandske leverandører. På sikt vil det kunne bli aktuelt å benytte seg av Borregaards kompetanse på å utvikle plast fra trevirke.

3.3

TEKNOLOGI- OG KUNNSKAPSMILJØER

Det viktigste kunnskapsmiljøet for bedriftene i Østfold er NMBU. Flere bedrifter samarbeider allerede med forskere der, har ønsker om å inngå samarbeid med forskerne om produkt- eller prosessutvikling, eller ser til forskningsresultatene og muligheter for å bruke dem. En rekke bedrifter sier de går dit kompetansen er best, og da gjerne i utlandet. Innenfor fôr og enzymer er NMBU en naturlig partner for disse bedriftene. Senteret for forskningsdrevet innovasjon ved NMBU, Foods of Norway, er del av dette. Senteret samarbeider med mange bedrifter på tvers av bransjer. Partene undersøker og utvikler nye måter å produsere fôr til fisk og husdyr på. Også blant bedriftene som ikke direkte samarbeider med senteret er det kunnskap om aktiviteten og forventninger om å ta i bruk kunnskapen. Innenfor bioraffinering omtales miljøet som verdensledende. Dette henger sammen med fremragende kompetanse i miljøet, men også med eksisterende infrastruktur til utprøving av nye prosesser. Andre Ås-baserte miljøer som hyppig nevnes er instituttet for mat- og marin næringsforskning (NOFIMA) og NIBIO. Det er imidlertid noe mer begrenset samarbeid med disse blant bedriftene som omfattes av kartleggingen: To av bedriftene nevner eksplisitt samarbeid med instituttene. Mange andre bedrifter ser på NOFIMA og NIBIO som relevante og ser muligheter for å benytte seg av deres kunnskap, men har ikke initiert samarbeid om utvikling med disse. Det synes å være høye forventninger til hva miljøene (inkludert NMBU) kan levere av relevans for bioøkonomi-næringen. En annen aktør er Østfoldforskning. Flere bedrifter har hatt kontakt eller samarbeid med bedriften innenfor ulike områder, blant annet klimaregnskap og energibruk. Østfoldforskning synes å være mest relevant for FoU-tunge bedrifter som Borregaard og renovasjonsbedrifter. Laboratoriegruppen Eurofins kan også være en relevant aktør i bioøkonomien. Konsernet har vært involvert i flere prosjekter innenfor mat og bioraffinering og har kontakt med noen sentrale regionale og nasjonale aktører innenfor bioøkonomien. Likevel merker vi oss at Eurofins og samarbeidet med dem ikke nevnes av andre bedrifter enn av konsernet selv. Det er noen regionale miljøer som antas å ha relevans for bioøkonomien, men som ikke nevnes av bedriftene. Blant miljøene finner vi veterinærinstituttet og bedrifter innenfor medisinsk forskning som Axis Shield og Gentian. Høyskolen i Østfold og NMBU nevnes også i forbindelse med utdanning. Hva gjelder førstnevnte, pågår det lite forskning med relevans for bedriftene som omfattes av kartleggingen. Samtidig ser flere bedrifter behovet for utdanning av kompetent arbeidskraft innenfor landbruket, maskinteknologi, innovasjon og prosjektstyring. Andre kunnskapsleverandører som nevnes er Instituttet for energiteknikk, Høyskolen i Oslo og Akershus, Høyskolen i Buskerud og Vestfold, Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) og miljøene i Trondheim (NTNU og SINTEF). Trondheimsmiljøene anses for å være svært

kompetente. Flere bedrifter søker til disse miljøene, men noen opplever også at institusjonene er lite tilgjengelige for bedriftene. En bedrift har derfor en uttalt policy om å finne alternative samarbeidspartnere på Østlandet.

3.4

MØTEPLASSER OG SAMARBEID

Det er tre former for møteplasser for aktørene i bioøkonomien: 1) faglige, bransjespesifikke møteplasser, 2) tverrfaglige lokale eller regionale møteplasser og 3) bilateralt samarbeid mellom aktørene. De faglige møteplassene innenfor samme bransje er ofte nasjonale, som for eksempel Avfall Norge. Det er lite som tyder på at disse fora bidrar stort til utvikling innenfor bioøkonomien. Likevel er flere bedrifter i utvalget, spesielt renovasjonsbedrifter, fornøyd med de eksisterende møteplassene og dialogen som foregår der. Disse ser ikke behov for flere møteplasser. Unntaket her synes å være Østfold Bondelaget som fungerer som møteplass for medlemmene, og som søker kontakt med kunnskapsinstitusjoner. Bondelaget deltar i en rekke FoU-aktiviteter og fungerer dermed som bindeledd mellom medlemmene og kunnskapsinstitusjonene. På de regionale/lokale møteplassene, som for eksempel Fredrikstad Næringsforening og Viken teknologinettverk, er det gode muligheter for samarbeid mellom bedriftene. Blant medlemsbedriftene luftes det flere ideer om samarbeid og videre bruk av hverandres restprodukter. Det er imidlertid uvisst i hvilken grad dette kommer som en konsekvens av nettverkets virksomhet. Bedriftene som driver med utstrakt FoU-virksomhet eller som har ønsker om det, har som regel mye bilateral kontakt med andre aktører i bioøkonomien, som oftest NMBU og andre kunnskapsinstitusjoner på nasjonalt plan. Noen ressurssterke bedrifter velger også å samarbeide bilateralt med sine kunder eller leverandører. Slike bilaterale FoU-relasjoner er gjerne resultat av strategiske partnersøk. Flere bedrifter som i dag i liten grad driver med FoU, har ønske om mer kontakt med regionale og nasjonale utviklingsorienterte bedrifter. Terskelen for kobling oppleves imidlertid som noe høy for bedriftene som ønsker å komme i kontakt med samarbeidspartnere. Et flertall av bedriftene i utvalget er fornøyd med eksisterende nettverk og møteplasser, og etterlyser ikke ytterligere møteplasser, enten fordi eksisterende fora fungerer godt eller fordi bedriftene foretrekker bilateralt samarbeid. Enkelte bedrifter og kunnskapsaktører ønsker imidlertid flere nettverk og møteplasser. Mens noen ønsker seg «sandkasser» med nokså løs struktur, vil de fleste ha spesialiserte, avgrensede forum. For utenlandske bedrifter med produksjon i Østfold fremstår nettverk og møteplasser som svært attraktivt.

4. Potensialet i den regionale bioøkonomien For at bioøkonomien i regionen skal vokse, er det viktig at det underliggende potensialet i næringen utløses. Realisering av potensialet handler i stor grad om å 1) maksimere produksjonen av biomasse

og 2) å optimere anvendelsen av biomassen med hensyn til høyest mulig verdiskaping7. Sentrale forhold i dette handler om å bygge videre på Østfolds fortrinn overfor andre regioner, nasjonalt og internasjonalt. Videre er det betydelig potensial for synergier på tvers av verdikjeder. Bioøkonomien eksisterer i en bredere kontekst og påvirkes av forhold som oljeprisen, kraftprisene, konjunkturen og andre forhold. Veksten i bioøkonomien er derfor tett knyttet til utviklingen i omgivelsene, og evnen til å reagere på dette.

4.1

REGIONALE FORTRINN

Østfoldsregionen har en rekke fortrinn som vil komme til nytte i en videre satsing på bioøkonomien. Vi vil her løfte frem særlig tre fordeler:   

Tilgang på biobaserte ressurser Etablert næring med mange berøringspunkter med bioøkonomien Tilgang på FoU-aktører med relevant kompetanse

På globalt plan er det mangel på fornybar biomasse. Her er Norge og Østfold meget godt stilt. Tilgang til store mengder biomasse kan være avgjørende for å innta en ledende rolle internasjonalt8. Innenfor skog og landbruk har Østfoldregionen en stor ressursbase. Videre er det etablert en infrastruktur for høsting og foredling av råvarene. Regionen synes dermed å ha meget gode forutsetninger for å spille en stor rolle i bioøkonomien i fremtiden. Hva gjelder skogressurser ser vi imidlertid en tilvekst av skog, noe som tyder på at det er stort rom for økt utnyttelse av denne ressursen. Her vil det være mulighet for å benytte skogressursene til nye formål og i nye prosesser (se også nedenfor). Innenfor jordbruket er det i dag høy grad av produksjon og god utnyttelse av råvarene i matproduksjonen, samtidig som det allerede jobbes med ytterligere effektivisering og økt utnyttelse av biog restprodukter9. Et prinsipp for implementering av bioøkonomien må være matsikkerhet, ifølge NHO10. Effektiv utnyttelse av landbruket er således helt sentralt. Innenfor nevnte områder har Østfold god næringsinfrastruktur. Dette er knyttet til produksjon, høsting og videre foredling av råvarene. Dette er særlig tydelig rundt de største bedriftene som Borregaard og Norske Skog Saugbrugs, Nortura/Norilia og renovasjonsbedriftene. På flere områder er det godt etablert biobasert produksjon og det er implementert kretsløp hvor alle råvarene benyttes. Blant de største aktørene er det høy grad av helkontinuerlig drift (f.eks. Norske Skog Saugbrugs) og samlokalisering (på Øra i Fredrikstad og rundt Borregaard). Helkontinuerlig drift, samlokalisering og stordriftsfordeler er identifisert som sentrale momenter i å realisere treforedlingsindustriens potensial11. Flere

Mot bioøkonomien – NHOs innspill til et nytt internasjonalt og konkurransedyktig næringsliv, NHO, 2015 Ibid 9 Utilisation of co-streams in the Norwegian food processing industry, Bio-forsk, SINTEF, VTT & Felleskjøpet, 2014 10 Mot bioøkonomien – NHOs innspill til et nytt internasjonalt og konkurransedyktig næringsliv, NHO, 2015 11 BioVerdi – Slik kan bioøkonomien bli den nye oljen, Partnerskapet BioVerdi, 2014 7 8

mener disse bedriftene vil kunne fungere som lokomotiver for videre utvikling i den regionale bioøkonomien12. Kunnskap og forskning vil være «den nye oljen», og dermed en sentral pilar i den fremtidige bioøkonomien, konkluderer BioVerdi-rapporten13. I regionen finner vi flere svært kompetente FoU-miljøer som spiller en viktig rolle i dagens bioøkonomi, og som vil ha en viktig rolle i den videre utviklingen av den regionale bioøkonomien fremover. Det er nylig etablert et senter for forskningsdrevet innovasjon ved NMBU, og det er høy FoU-aktivitet i blant annet Borregaard og Norilia. Andre fortrinn med relevans for bedriftene i Østfold er nærheten til Sverige, Danmark og Tyskland, der flere bedrifter har leverandører eller kunder. Regionen har også en godt utbygd infrastruktur og muligheter for kommunikasjon med båt, bane og bil. Videre har regionen god tilgang på arbeidskraft, særlig innenfor prosess- og celluloseindustrien. NHO trekker også frem følgende nasjonale komparative fortrinn: Tilgang på vann, ren energi og biomasse, sikker energiproduksjon, nødvendig teknologi og kompetanse, en kultur for samhandling mellom privat og offentlig sektor, og en god finansiell posisjon til å støtte den videre utviklingen.

4.2

SYNERGIER PÅ TVERS AV VERDIKJEDENE

Som nevnt, handler realiseringen av potensialet i bioøkonomien i stor grad om å maksimere produksjonen av biomasse, og optimering av biomassens anvendelse. For å videreutvikle den regionale bioøkonomien i regionen betyr dette:    4.2.1

Økt bruk av regional biomasse, om mulig som substitutt for importprodukter Implementering og videreutvikling av en sirkulær økonomi, noe som forutsetter samarbeid på tvers av verdikjeder Å anvende biomassen der den gir høyest verdi, dvs. høyest mulig i verdipyramiden Substitutter for import og eksport

På flere områder preges dagens bioøkonomi i Østfold og i Norge av import av råvarer og innsatsfaktorer. Importvarene er hovedsakelig råvarer som i dag ikke (kan) produseres i Norge. Dette gjelder hovedsakelig soya som brukes i fôrproduksjonen, men også palmeolje, kokosolje og andre fettsyrer. Til produksjon av biogjødsel importeres det i dag vinasse, et produkt fra sukkerrør, som inneholder mineralstoffer. Det importeres også rapsolje og bær. Begge kan på sikt produseres i Norge også, men det er uklart om det er lønnsomhet i dette. Videre er det mulighet for å produsere proteiner fra tang, tare og alger. På sikt vil dette kunne erstatte importen av soya og andre proteinkilder14.

Flere, særlig mindre bedrifter, og til dels kunnskapsmiljøer er uenige i dette, og fremhever potensialet de mener ligger i mindre, mer innovative bedrifter 13 BioVerdi – Slik kan bioøkonomien bli den nye oljen, Partnerskapet BioVerdi, 2014 14 For at dette skal føre til økt verdiskaping i regionen, bør imidlertid tang og tare produseres og foredles i Østfold, og ikke importeres fra utlandet. Størsteparten av tang- og tareproduksjonen til menneskemat foregår i dag i Asia. 12

En rapport fra NMBU som baserer seg på tall fra 2012, påpeker at det på nasjonalt plan har vært betydelig import av trevirke, på bekostning av egenprodusert trevirke15. Gitt regionens betydelige ressurser knyttet til tre, er det stort potensial for å erstatte import med trevirke fra Østfold. Flere påpeker også at det er potensial for mer matproduksjon i regionen, fremfor at mat importeres. Dagens tollordninger på import er med på å ivareta norsk produksjon, forteller informantene. Videre kan alger og cellulose benyttes i matproduksjonen og dermed erstatte importerte råvarer i matproduksjonen16. Med unntak av mat, soya og trevirke er det oss bekjent ingen utsikter til å finne egenproduserte substitutter for importproduktene. Hva gjelder eksport av produkter til foredling, finner vi relativt få. Askim frukt- og bærpresseri selger i dag pressrestene til Kina hvor nærings- og fargestoffer ekstraheres og brukes i helsekost. Med egnet teknologi og prosesser vil dette på sikt kunne gjøres i Norge. Bedriften undersøker i dag muligheter for lokal foredling. Videre beretter noen renovasjonsbedrifter om at noe (organisk) avfall i dag selges til svenske bedrifter grunnet manglende kapasitet eller teknologi i Norge. Her er det potensial for i større grad å foredle produktene innenfor den regionale bioøkonomien, gitt tilstrekkelig kapasitet og teknologi. Likevel ser dette ut til å være begrenset til organisk avfall/matavfall og pressrester. Utover det ser vi lite til andre biobaserte produkter som selges til utlandet uten å ha vært foredlet i Norge først. 4.2.2

Synergier på tvers av verdikjeder

For å realisere og videreutvikle kretsløpsøkonomien kreves det tverrfaglighet og kompetanse på tvers av sektorer, skriver NHO17. Gjennom bioraffinering (bruk av bioråvarer i produksjonen av rene produkter) kan det utvinnes flere produkter fra samme råvare. Eksempler på dette er trevirke og tang og tare. Dette illustreres i figur 5. Mulighetene for å ta i bruk råstoffer, biprodukter og reststoffer synes primært å ligge i utviklingen av nye produkter som fôr, mat og biokompositter, bruk av stoffene i biodiesel og som byggematerialer, og i produksjon av energi og varme. Fellesnevneren for disse er at det kan benyttes trevirke og rester fra treforedlingen i alle verdikjedene. I produksjonen av mat og dyrefôr er det muligheter for å ta i bruk «matnære» restprodukter som plante- og matavfall, slakteriavfall og insekter, men også råstoffer som i liten grad har vært brukt til mat før, herunder lakseskjell, alger, tang og tare og cellulose. Slike verdikjeder vil bringe sammen aktører fra treforedlingsindustrien, landbruksnæringen, fiskeoppdrettindustrien og eventuelt ny industri

Potensialet for verdiskaping ved økt bruk av råstoff fra skog i Norge, Rørstad & Solberg, NMBU, 2012 Mot bioøkonomien – NHOs innspill til et nytt internasjonalt og konkurransedyktig næringsliv, NHO, 2015 17 Ibid 15 16

knyttet til produksjon av insekter. I tillegg spiller kunnskapsmiljøer som NMBU, Foods of Norway og Borregaard en betydelig rolle i utviklingen av nye produkter. Blant annet forsker Borregaard og NMBU på nye måter å ta i bruk cellulose og tang og tare i fôrproduksjonen18 (se figur 4).

Figur 4: Nye bruksområder for cellulose og tang & tare

Hva gjelder dyrking og høsting av tang og tare, er det også muligheter for å ta i bruk miljøteknologi fra for eksempel Dynatec og subsea-teknologi fra oljeindustrien. Et annet område hvor trebasert bio- Kilde: Industriell bioraffinering av tremasse og makroalger, NMBU og Borregaard, 2014 masse kan komme til anvendelse, er i produksjonen av biodiesel og biogass. Her er det muligheter for å benytte organisk avfall og biprodukter fra landbruket som ikke utnyttes i dag (særlig halm), så vel som matolje og etanol fra trevirke. På Borregaard er det i dag noe produksjon av bioetanol fra trevirke, som kan brukes i biodiesel. Dette foregår imidlertid i liten skale. Flere bedrifter i Østfold ser muligheter på feltet, og det produseres kunnskap om feltet på NMBU. Hva gjelder biogass, er noen satsinger i gang allerede. Her har Østfoldforskning spilt en viktig rolle. Det er imidlertid ikke snakk om nye kombinasjoner eller typer utnyttelse av restprodukter. Det er imidlertid muligheter for bruk av fiskeslam fra landbasert oppdrett fremover. Dette forutsetter at den nødvendige teknologien utvikles. Også denne verdikjeden vil bringe sammen flere ulike sektorer, særlig celluloseprodusenter, jordbruksog renovasjonsbedrifter. Også kunnskapsmiljøene, særlig Østfoldforskning og NMBU, har vært involvert i utviklingen av prosessene. Det er også muligheter for å produsere biokompositter (sammensatte stoffer med biologisk innhold) fremover. En sentral ingrediens i dette kan være fiber fra trevirke. Fordelen med å bruke biokompositter ligger i at materialet er naturlig nedbrytbart. Dette utnyttes allerede i dag i produksjonen av komposterbare avfallsposer (som riktignok ikke produseres i Norge). Det ventes en sterk økning i etterspørsel etter komposterbar plast til bruk i for eksempel plastflasker eller i emballasje. Det forskes på dette ved NMBU og Norske Skog Saugbrugs. Det er imidlertid ikke nødvendigvis i Norge at produksjonen vil finne sted, selv om teknologien og råvarene utvikles her. Slik situasjonen er i dag, blir bioplasten produsert i Estland. Fremtidige verdikjeder i produksjonen av biokompositter vil hovedsakelig bestå av landbruks- og treforedlingsbedrifter.

Industriell bioraffinering av tremasse og makroalger, NMBU og Borregaard, 2014

BioVerdi-rapporten19 påpeker også muligheten for å videreutvikle norsk kompetanse på tre som byggemateriale. I fremtiden kan høyhus bygges i tre, og tre kan erstatte fossilt byggemateriale. Dette kan tjene som stupebrett for videreutvikling av den allerede etablerte kompetansen i næringen. På sikt vil norsk kompetanse dermed kunne bli en eksportvare. En bieffekt av dette vil være at dette vil bidra til stabil etterspørsel etter norsk trevirke. Bedriftene som leverer til regionens store cellulosebedrifter som Borregaard og Norske Skog Saugbrugs vil få økt etterspørsel, noe som bidrar til å sikre stabil produksjon av trevirke. Energi og varme er nederst i verdipyramiden. Biomasse bør om mulig utnyttes til andre formål enn energiutvinning. Flere bedrifter ser likevel muligheter for å i større grad produserer energi og varme fra biomasse, særlig fra restprodukter i treforedlingsindustrien. Det berettes om store mengder bark, røtter, topper og grener som i dag stort sett er uutnyttet. Delene kan gå ti fyring, og varmen kan enten nyttiggjøres i produksjonsprosesser eller som fjernvarme. Blant annet kan fjernvarmen benyttes til oppvarming av husstander i nærheten, eller i produksjonen eller foredlingen av biomasse. Flere trekker Figur 5: Identifiserte mulige kombinasjoner av næringer, råstoffer og biprodukter

Kilde: Oxford Research AS

BioVerdi – Slik kan bioøkonomien bli den nye oljen, Partnerskapet BioVerdi, 2014

frem muligheten å benytte overskuddsvarme (fra produksjon eller forbrenning av biomasse) i dyrkingen av for eksempel tomater. Alternativt kan varmen fra industrien benyttes i forbindelse med fermentering og bioraffinering. Slik situasjonen er i dag, blir ikke all varme utnyttet. Innenfor celluloseproduksjonen blir for eksempel røtter, topper og bark brent for å kvitte seg meg avfallet uten av varmen kommer noen til gode. Ved å utnytte varmen fra forbrenningen i for eksempel dyrking av planter, eller som prosessvarme til bioprosesser, kan det knyttes sammen flere verdikjeder. Figuren over er en sammenfatning av de identifiserte mulige kombinasjonene av biobaserte råvarer, og hvordan disse kan foredles videre. Som diskutert over, vil kombinasjonene knytte sammen ulike verdikjeder og på slikt vis bidra til en sirkulær bioøkonomi. 4.2.3

Mest mulig effektiv anvendelse av biomassen

For å realisere verdiskapingspotensialet i den regionale bioøkonomien er det avgjørende at den tilgjengelige biomassen utnyttes, og at den foredles på høyest mulig trinn i verdipyramiden. Det er en utbredt bevissthet blant mange aktører i bioøkonomien om mest mulig effektiv ressursutnyttelse. Dette kommer til uttrykk ved at bedriftene og kunnskapsmiljøene har vekt på å minimere svinn i produksjonen, og at minst mulig biomasse skal gå uutnyttet. Flere bedrifter som foredler jordbruksprodukter og trevirke har fokus på det. I de tilfellene hvor det er biomasse som går uutnyttet (spesielt bark, topper, røtter og grener), har bedriftene identifisert utfordringen, og leter etter alternative måter å ta i bruk biomassen på. Det er fortsatt noe biomasse som går tapt grunnet utilstrekkelig avfallshåndtering. Renovasjonsbedriftene leverer i dag biomasse fra blant annet matavfall til biogassproduksjon. Det er imidlertid noe biomasse som ikke sorteres, og som leveres sammen med restavfall. Biomassen blir da ikke foredlet videre, og brennes sammen med annet avfall. Bedre kildesortering i husholdningene og i byggbransjen vil kunne bidra til full utnyttelse av biomassen. Renovasjonsbedriftene beretter også om at det er en utfordring i å få tak i bioavfall fra jordbruket. Det synes å være utbredt praksis at bøndene velger å brenne bioavfallet, fremfor å kjøpe avfallshenting fra renovasjonsbedriftene. Her er det betydelige mengder biomasse som forblir uutnyttet i bioøkonomien. Utfordringen her handler om å gjøre råvareflyten mest mulig sirkulær og å minimere svinn. Et annet aspekt ved økt verdiskaping er at råvarene benyttes der de gir mest mulig avkastning, det vil si lengst mulig oppe i verdipyramiden. I likhet med problemstillingen over, finner vi god bevissthet om dette blant bedriftene. Flere bedrifter har implisitt eller eksplisitt tatt inn prinsippene i forretningsmodellene sine, og er raske med å påpeke at de har dette for øyet. Det er også eksempler på bedrifter som er kjent med problematikken, men som i dag ikke har klart å realisere dette. Dette gjelder blant annet pressrester fra frukt- og bærpressing. Pressrestene benyttes til fôr i dag, men gir liten avkastning. Bedriften har derfor satt i gang prosjekter for å finne mer lønnsomme bruksområder for restproduktene sine.

Det synes å være et unntak fra verdipyramidetenkningen, og det er bøndene. Her er det ikke nødvendigvis fokus på å benytte biomassen på høyest mulig trinn i verdipyramiden. Istedenfor benyttes biomassen der det gir mest mulig besparelser for bonden. Det er flere eksempler der biomasse brennes, enten for å bli kvitt den på en rimelig måte, eller for å produsere varme og dermed erstatte innkjøp av brensel eller elektrisitet. Bøndene synes å være kjent med muligheten for å produsere biogass fra biomassen deres, men velger å behandle biomassen lokalt på gården, enten på grunn av mangel på infrastruktur (lite henting, store avstander til biogassanleggene), eller lite lønnsomhet (bøndene sparer på å fyre med biomasse). Mens utfordringen for en rekke foredlende bedrifter synes å ligge i å sikre seg nødvendig teknologi og kompetanse, er det markeds- og infrastrukturmessige barrierer som står i veien for mest mulig effektiv utnyttelse av bioavfallet fra bondegårdene.

4.3

TRENDER

Den regionale økonomien vil måtte forholde seg til en rekke trender og utviklingstrekk nasjonalt og globalt. Her synliggjøres kort hvordan disse kan møtes for å sikre verdiskaping i bioøkonomien. Som flere bedrifter påpeker, ventes det økt etterspørsel etter proteiner i fremtiden. Utvikling av nye prosesser for å utvinne proteiner fra for eksempel tang og tare, vil dermed kunne treffe et marked og bidra til økt verdiskaping i regionen. Økt etterspørsel vil medføre at markedsprisen på for eksempel soya øker. Dette vil gi et mulighetsrom for alternative proteinkilder. Oljeindustrien og de tidligere årenes økning i oljeprisen har påvirket regionen ved at det har vært vanskelig å rekruttere arbeidskraft og kapital til andre industrier enn oljeindustrien. Nedgangen i oljeprisen vil kunne gjøre det lettere å rekruttere arbeidskraft til regionen og til industrien. Videre vil det være mulig at bioøkonomien i økt grad tiltrekker seg investorer. Her vil stempelet som «den nye oljen» som BioVerdi-rapporten har gitt økonomien, være til hjelp. Samtidig kan lavere oljepris gjøre det vanskelig å erstatte fossilt baserte materialer med biobaserte materialer. Dette gjelder særlig biokompositter og biobasert plast. Her må biobaserte produkter finne en annen måte å differensiere seg fra fossilt baserte produkter enn pris. Det at biobasert plast er komposterbar, til forskjell fra annen plast, vil være en fordel. Hva gjelder biodiesel og annet biobasert drivstoff, er det derfor viktig å utvikle et alternativt markedet og tilhørende infrastruktur. Foredling av biobaserte råvarer er nokså kraftintensivt. Norge har fordelen med at norskprodusert kraft er grønn, og at sluttproduktene dermed kan ha grønnere fotavtrykk enn konkurrerende produkter fra land hvor det benyttes kullkraft og gasskraft. Eksport av norsk kraft kan tenkes å bidra til økte kraftpriser, og «flytte» noe av det grønne fotavtrykket til Europa, noe som bekymrer flere bedrifter. Her anses lave kraftpriser og klimavennlig produksjon som en konkurransefordel for norske biobaserte produkter. Dette betyr også at grønn produksjon med lavt CO2-utslipp i større grad bør belønnes. Det er eksempler på flere bedrifter i bioøkonomien som har lave utslipp i produksjonen, og som anser dette som en potensiell konkurransefordel.

Etter hva vi forstår, er papirindustrien en utsatt industri. Her er det mye konkurranse fra utlandet, og stort press på å ha lavest mulig pris. Samtidig er det en utfordring å produsere billig i Norge. Et alternativ derfor vil være å spesialisere seg. Begge de store cellulosebedriftene Borregaard og Norske Skog Saugbrugs har gjort det, eller er i ferd med å gjøre det. Omstillinger og spesialiseringer er imidlertid kapitalkrevende og kan være utfordrende å få til i en bransje som synes å være sterkt presset på lønnsomhet. Samtidig vil en ved å omstille bransjen kunne ta vare på den gode kompetansen innen tremekanikk, treforedling og bioenergi som finnes i industrien. Innovasjon Norge anslår at det er potensial for å doble verdiskapingen i industrien, gitt vellykket omstilling20.

5. Barrierer for utvikling av bioøkonomien Det er identifisert barrierer knyttet til markedet, finansiering og politiske og regulatoriske forhold. Utfordringene som er beskrevet nedenfor tar utgangspunkt i hva bedriftene opplever som barrierer. Det betyr at ikke alle barrierene reelt eksisterer slik de oppleves av bedriftene. For eksempel nevnes krav om førfinansiering for å utløse midler fra Innovasjon Norge som en barriere, selv om det er mulig å gjøre unntak fra dette. Ved å betrakte barrierene fra bedriftenes ståsted tydeliggjøres hva som hemmer videre utvikling i bedriften. Divergens mellom realiteter og bedriftenes oppfattelse av forhold kan tyde på mangelfull informasjon i bedriftene.

5.1

MARKEDSBARRIERER

Identifisering av og innpass i nye markeder kan være en utfordring i bioøkonomien så vel som i næringslivet ellers. Dette er gjerne forårsaket av aktører som fungerer som portvakter for markedet, for eksempel matkjedene. Uten samarbeid med disse får bedriftene ikke adgang til markedene de ønsker seg. En bedrift forteller at det var utfordrende å få markedsført eget produkt overfor kundene før bedriften inngikk et samarbeid med en stor distributør. Andre bedrifter opplever at det er utfordrende å finne de rette markedene for produktene sine. Dette gjelder både store bedrifter som produserer nisjeprodukter, mindre bedrifter og oppstartsbedrifter. Årsaken kan imidlertid være knyttet til bedriftens strategiske vurderinger, ved at bedriftene innretter seg mot lokale/regionale markeder og overser potensielle markeder innenfor et større geografisk nedslagsfelt. Særlig små og nyoppstartede bedrifter, men også modne bedrifter som opererer i nisjer, beretter om mangel på samarbeidspartnere og infrastruktur. For innovative, nyoppstartede bedrifter handler dette først og fremst om å finne en industriell partner til felles produktutvikling, eller kunde- og leverandørinfrastruktur. For de mer nisjebaserte bedriftene er det en utfordring med manglende kritisk masse, der etterspørselen skaper den nødvendige infrastrukturen. Et eksempel er biogass til privatbiler. Konseptet anses for å være gjennomførbart, men det er mangel på infrastruktur for distribusjon av biogass til bilene. Unntaket her er Borregaard som produserer nisjeprodukter, men som ikke står overfor de samme utfordringene.

Vi mener – Store nye satsinger 2015, Innovasjon Norge, 2015

Andre barrierer handler om ustabilt tilbud av innsatsfaktorer eller konkurranse med andre næringer. Førstnevnte er aktuelt særlig for renovasjonsbedriftene. Her er dårlig kildesortering en utfordring. Matavfall som blandes med restavfall går til forbrenning sammen med restavfallet, i stedet for å bli utnyttet lengre opp i bioøkonomiens verdipyramide. Renovasjonsbedriftene opplever også at landbruksbedrifter velger å brenne bioavfall selv fremfor å kjøpe avfallshenting fra renovasjonsbedriftene. Hva gjelder konkurransen med andre næringer, påpekes det at det foregår oppkjøp av matjord til andre formål enn matproduksjon, primært utbygging av eiendom, boliger og industriarealer.

5.2

FINANSIELLE BARRIERER

De fleste bedriftene har behov for kapitaltilførsel til utviklingsaktiviteter. Bedriftene er avhengige av offentlig og/eller privat støtte til utvikling og implementering av nye løsninger. De få som ikke ser behov for offentlige/private midler, har enten lav FoU-aktivitet, eller opplever at de kan løfte eventuelle FoU-prosjekter selv. Tilgangen til privat kapital oppleves som utfordrende. Det er en oppfatning om at mangel på kapital og forventet lav lønnsomhet er større utfordringer enn mangel på idéer. Årsaken til det er ifølge flere informanter at private investorer ikke ser store nok muligheter til fortjeneste i bioøkonomien, sammenlignet med for eksempel eiendom, olje og shipping. En informant med god kjennskap til finansiering og bedriftsutvikling forteller at nøkkelen til private investeringer i slike selskaper ligger i store, robuste investeringsfond. Dersom fondene ikke er store nok til å tåle høy risiko, uteblir midlene. Det er dermed stor etterspørsel etter offentlige midler. Flere aktører, inkludert veletablerte bedrifter og FoU-aktører, rapporterer at det er utfordrende å orientere seg i porteføljen av offentlige virkemidler. Det oppleves at prosjektsøknader må tilpasses føringer i programmer og satsinger, snarere enn at satsingene er tilpasset bedriftenes utgangspunkt. En annen opplevd barriere er mangel på midler til investeringer og kommersialisering av nye produkter, slik at resultater fra FoU-virksomhet må være lønnsomme fra første dag. Investeringer i utstyr og infrastruktur i implementering av løsninger bæres i dag fullt og helt av bedriftene selv. Dette gjelder særlig for større bedrifter med høy FoU-aktivitet, men er også gjeldende i landbruket. Det er muligheter for finansiering av investeringer gjennom Innovasjon Norges og Enovas miljøteknologi- og energieffektiviseringsordninger. Problematikken knytter seg dermed enten til at bedriftene ikke utnytter eksisterende ordninger, eller at behovet ikke dekkes av ordningene.

5.3

REGULATIVE OG POLITISKE BARRIERER

Det er ulike utfordringer knyttet til regelverket. Særlig bedriftene som utvikler nye produkter og produksjonsprosesser opplever at regelverket ikke fanger opp realiteten, og legger hindre i veien for bedriftene. Myndighetene bruker også unødvendig lang tid på å gi tillatelse, mener bedriftene. En bedrift innenfor marin sektor opplever at regelverket er for komplisert. Det oppleves en «konkurranse mellom paragrafene», noe som gjør det vanskelig for bedriften å forholde seg til regelverket. I tillegg er reglene tilpasset marin næring på Vestlandet, og tar i for liten grad hensyn til forholdene i Østfold, hevdes det.

Flere mener også at regelverket direkte hindrer verdiskapingen i bioøkonomien. For enkelte bedrifter utgjør regelverket en lite meningsfull begrensning på hva produkter, særlig restprodukter, kan anvendes til. Med andre regler ville bedriftene klart å utnytte produktene på et høyere nivå i verdipyramiden, mener de. Regelverket gir heller ikke insentiver til gjenvinning av biologisk avfall fra landbruket, mener flere renovasjonsbedrifter. Dette er også kort omtalt under markedsbarrierene. Avgifter (og mangel på disse) spiller også en rolle. Flere bedrifter har notert seg at avgiftsregimet i dag gjør det vanskelig for bedrifter i bioøkonomien. Dette gjelder både innenfor landbruk, kraftintensiv prosessindustri og biodiesel. På den annen side etterlyser bedrifter innenfor matproduksjon, avfall og biodiesel- og gass bedre beskyttelse og insentiver som kan styrke deres virksomhet. Flere bedrifter viser til Danmark og Sverige, som de mener har bedre støtteordninger på en rekke områder. Hva gjelder kommunene, kan disse i sin rolle som lokal regulator sørge for bedre kildesortering og avfallshåndtering. Dårlig kildesortering og manglende krav til korrekt håndtering av avfall gjør at deler av det organiske avfallet ikke finner veien inn i det biologiske kretsløpet, forteller flere renovasjonsbedrifter.

6. Forventninger til virkemiddelapparatet Det er delte meninger blant aktørene i kartleggingen om virkemiddelapparatets rolle og relevans for utviklingen av bioøkonomien i Østfold. Enkelte har gode erfaringer med bruk av virkemiddelapparatet og peker på at tilsagn har vært utløsende for realisering av utviklingsprosjekter. Flere av disse har ikke eksplisitte forventninger om endringer. Andre har liten eller ingen erfaring og inngripen med virkemiddelapparatet.

6.1

RAMMEBETINGELSER

Som tidligere nevnt opplever flere bedrifter i ulike bransjer at regelverk er hemmende for egen virksomhet, eller ønsker seg bedre tilpassede nasjonale rammebetingelser. Det er en oppfatning om at dagens regelverk ikke er tilpasset bioøkonomien på en god nok måte, og en forventning om at fylkeskommunen kan ta en rolle i en slik sammenheng (selv om lovendringer må foretas på nasjonalt nivå). Særlig innen fiskeri, biogass, bioraffinering og gjødselproduksjon rapporteres det om behov for tilpasninger i rammebetingelser. På tvers av bransjer etterlyser bedriftene langsiktighet og tålmodighet i offentlige satsinger. Som del av en langsiktig strategi bør fylkeskommunen bidra til å tilrettelegge for nye markeder og styrke etablerte markeder og næringer som spiller en sentral rolle i bioøkonomien, mener flere bedriftene. Et forslag er å sikre sysselsetting i trevirkeproduksjonen ved å benytte tre i offentlige bygg, et annet å benytte biogass i offentlig eide kjøretøy.

Bedriftene uttrykker et ønske om at fylkeskommunen inntar rollen som samordnende aktør for økosystemet av utviklingsaktører og for beslutninger om næringsområder, etc., som en motvekt til kommunene som har et avgrenset interessefelt. Det er med andre ord klare forventninger til hvordan fylkeskommunen kan opptre for å skape bedre rammebetingelser for bedriftene i bioøkonomien, både nasjonalt og regionalt.

6.2

FINANSIELLE VIRKEMIDLER

En rekke aktører, særlig de med høyt FoU-aktivitetsnivå, etterspør forbedret tilgang til økonomiske virkemidler til implementering av FoU-resultater. Dette gjelder ikke minst risikokapital og kapital til investeringer i nye anlegg og nytt utstyr. Her oppleves det å være en mangel i virkemiddelapparatet. Det presiseres at dette er en opplevd mangel, da det finnes ordninger for investeringsstøtte innenfor miljøteknologi og energieffektivisering. Gitt bedriftenes tilbakemelding er det enten for lite kjennskap til ordningene, eller behov for støtte på områder som ikke dekkes av ordningene i dag. Enkelte bedrifter fremholder at kravet om førfinansiering kan være utfordrende. I stedet for at bedriften kan be om banklån med støttemidler i bakhånden, kreves det at bedriften sikrer seg finansiering før den kan få tilsagn om offentlig støtte. Det må imidlertid presiseres at virkemiddelapparatet i Norge reelt sett har muligheten til å stille kapital til disposisjon før bedriften får bankfinansiering, med særvilkår, men dette synes ikke å være kjent for de aktuelle bedriftene. Enkelte bedrifter etterspør mer informasjon om virkemiddeltilbudet, som kan være utfordrende å forholde seg til for uerfarne brukere, både hva gjelder å finne de rette virkemidlene og å utforme søknader. Dette deles dog ikke av alle bedriftene. Særlig de største, FoU-rutinerte bedriftene opplever ikke at dette er en utfordring. Det finnes allerede tilbud om rådgivning og veiledning, men virkemiddelaktørene opplever at bedriftene er vanskelig å mobilisere. Det kan være potensial for en spissing av informasjonen om veiledningstilbudet, rettet mot uerfarne virkemiddelbrukere i bioøkonomien. Det er ikke nødvendigvis behov for å legge om de finansielle virkemidlene eller utforme nye ordninger. Nøkkelen kan ligge i bedre og mer målrettet informasjonsarbeid mot bedriftene som har behov for det. Det kan også vurderes om ordningene kan utvides til å dekke flere aktiviteter og områder.

6.3

NETTVERKSBYGGING OG MØTEPLASSER

Det varierer i hvilken grad bedriftene opplever at det er behov for flere møteplasser og kontaktpunkter innen bioøkonomien i Østfold. Enkelte bedrifter tar helst direkte kontakt med potensielle samarbeidspartnere og kunnskapsleverandører, og etterspør ikke nye møteplasser, mens andre, ikke minst kunnskapsinstitusjoner, gir uttrykk for at slike møteplasser potensielt kan ha stor nytteverdi. Det påpekes at møteplasser legger beslag på mye ressurser og tid, både for bedriftene og eventuelle offentlige aktører. Møteplasser med lav relevans eller utbytte for deltakerne vil raskt bli nedprioritert. Dette kan være årsaken til at flere bedrifter oppgir at de ikke ser behov for flere møteplasser.

Mens noen ønsker seg «sandkasser» med nokså løs struktur og bred variasjon blant deltakerne, vil de fleste ha spesialiserte, avgrensede forum hvor bedriftene som har samme eller liknende bakgrunn kan snakke sammen. For utenlandske bedrifter med produksjon i Østfold fremstår nettverk og møteplasser som svært attraktivt. Det kan imidlertid tenkes at motivasjonen for dette er i større grad å finne kunder og eventuelle leverandører, fremfor for eksempel å finne partnere for FoU-prosjekter. Informantene har utfordringer med å konkretisere behovet for nettverkstjenester, utover en antakelse om at eksistensen av og deltakelse i slike nettverk vil medføre informasjonsflyt og koblingsmuligheter. Med utgangspunkt i at det finnes en rekke nasjonale, bransjespesifikke møteplasser, kan det være en mulighet å fokusere på regionale møteplasser hvor bedrifter og bransjer som har potensial for synergier treffes. Eksisterende møteplasser kan utvides og justeres til å inkludere relevante aktører med potensial for samarbeid.

DANMARK

NORGE

SVERIGE

FINLAND

BRUXELLES

LATVIJA

Oxford Research A/S Falkoner Allé 20 2000 Frederiksberg Danmark Tel: (+45) 3369 1369 office@oxfordresearch.dk

Oxford Research AS Østre Strandgate 1 4610 Kristiansand Norge Tel: (+47) 4000 5793 post@oxford.no

Oxford Research AB Norrlandsgatan 11 103 93 Stockholm Sverige Tel: (+46) 08 240 700 office@oxfordresearch.se

Oxford Research Oy Fredrikinkatu 61a 00100 Helsinki Finnland www.oxfordresearch.fi 0 office@oxfordresearch.fi

Oxford Research C/o ENSR 5. Rue Archiméde Box 4, 1000 Brussels www.oxfordresearch.eu office@oxfordresearch.eu

Baltijas Konsultācijas, SIA Vīlandes iela 6-1 LV-1010, Rīga, Latvija Tel.: (+371) 67338804 info@balticconsulting.com www.balticconsulting.com