Horisonten_2224_1

Den norske kirke

FLEKKERØY MENIGHETSBLAD

Visst skal våren komme

Visst skal jorden bli ny

Visst skal solen flamme

Fra himmel uten sky

Visst skal noen danse

Visst skal noen le

Visst skal barna klatre Høyt i livets tre.

Her er livet mitt Jeg drar det med meg og legger det til tørk i kirkebenkene

@mariapoesi

Maria Berrum Lande er jenta bak sitatene på koppene i kafé Pust.

NR.1.2024

Skapermakt og kjærlighet

Det går mot påske og det går ikke minst mot vår. Det er deilig å merke at dagene blir lengre og at lyset overvinner mørket i økende grad. Det er viktig og riktig at vi kjenner på og verdsetter de gode og varme hendelsene i livene våre. De gylne øyeblikkene som kan lyse opp denne verdens mørke bakteppe. Nyt kaffekoppen i solveggen, den fine samtalen med en god venn, latter og tøys, lek og moro. Vi mennesker trenger hverandre, og årene har lært meg at vi skal omfavne alle og hverandre. Mangfold i alle former beriker og fargelegger livet mitt og vennskapene mine. Vi er alle slik Gud har skapt oss.

I denne utgaven av Horisonten får du møte mange fine mennesker, og flere av historiene handler om elementer av påskens budskap. Du møter Stig-Rune, med sitt sterke engasjement for å hjelpe barn og som har landet solid i at vi er elsket av Gud totalt uavhengig av hva og hvem vi er.

Axel Fjell i Vraget deler raust sin historie og forteller at Flekkerøy Menighet var og er hans ankerfeste. Sigrun har møtt Arlen og Morten som skal feire barnedåp for Mads, sin førstefødte, på selveste Palmesøndag.

Favorittsangen denne gangen er det Elise som deler med oss. Hun har en sang som hun hører på hver påske, og «Til alle tider». Arild og Ragnhild har møtt mange danseglade barn i Believe dansestudio, og det er enda mye mer.

Vår prest Håkon, reflekterer over hvordan Grønnfink, Rødstrupe, Bokfink, Kjøttmeis og andre sangfugler bærer bud om at det finnes skapermakt og kjærlighet i verden. Og jeg kjenner på takknemlighet for at morgenene i økende grad fylles med fuglesang og lys.

I denne utgaven av Horisonten inviterer vi deg til å delta i en liten påskekonkurranse. Vår grafiker, Ragnhild, har gjemt påskeegg i bladet og kanskje finner du alle? Send antall påskeegg på e-post til flekkeroy.kristiansand@kirken.no og merk med Horisonten påskeegg 2024. Vi trekker en vinner som får premie på Gudstjenesten 1. påskedag.

Vi i Horisonten ønsker deg med dette en fin påske. Uavhengig av om du befinner deg i by eller bygd, fjell eller sjø, innland eller utland, så håper vi at du får utvidet horisonten din litt. Og at du tar med deg Horisonten i solveggen. Kanskje vi kan gi deg et lite gyllent øyeblikk?

Påsken handler om liv og død, og vi møter alle dette i livet. Jeg avslutter derfor redaktørens spalte denne gangen med noen vers fra sangen «Ein liten fuggel» av Vamp.

God påske, god vår og god lesing!

Ja, viss eg ser

Ein liten fuggel

Som fyke lavt på gylne vinger

Då plukk eg an ner

Med mine hender

Så føre vinden

Deg av sted

Når minnet ditt e lyst i fred

Det finnes trøst

Det fins ei havn

For kvar ein savna, kvart et navn

Ja hvis eg ser

Ein liten fuggel

Så fyke lavt på gylne vinger

Då plukk eg an ner

Med mine hender

Så kanskje synge

Du ein sang

Om himmelrik og fjerne land

Om smale smau

Og vildenvei

Om trygge havn og farbar lei

TEKST: ØYVIND STAVELAND

OG INGVAR HOVLAND

En pust i bakken

Jeg er på vei til Kafe Pust denne regnfulle torsdagskvelden i februar. Idet jeg går inn gjennom den høye døra i kirka er førsteinntrykket en lun atmosfære med lave samtaler i små grupper. Det er fint å lande i. Og jeg tenker litt på det ensomme juletreet som søkte gaver før jul. Det er inspirasjonen for avtalen min i kveld.

Stig Rune Skaran kommer inn litt etter meg og møter meg som alltid med et stort og vennlig smil. Han har kjørt minstejenta til håndballtrening og reflekterer litt over at livet

er litt travelt, men godt. Lill Randi og han har satt fem fine utgaver av Skaran til verden, og de er nå i alderen 8-20 år. Det er forståelig at dagene fylles opp! Jeg har lyst til å bli bedre kjent med denne mannen som jeg vet at jobber i Blå Kors. Organisasjonen som står for det årlige ensomme juletreet her på øya.

Det urørte Asia

Stig Rune er fra Jevnaker, og kaller seg en «Hadelending». Lill Randi er fra Vikersund, eller kanskje Levanger? Opprinnelig er hun trønder, men mye flytting kan som kjent gjøre det vanskelig å definere hvor man er fra. Men ingen av dem er fra Flekkerøy.

- Jeg kom til Flekkerøy første gang i 1997 for å ta DTS på Skjærgårdsheimen, forteller Stig Rune. Lill Randi hadde tatt DTS på Skjærgårdsheimen i 1994.

De møttes første gang i Thailand da Lill Randi tok imot Stig Rune og resten av teamet fra DTS. Hun jobbet da for Ungdom i Oppdrag (UIO). Og der startet de også resten av sitt liv sammen. Et liv som skulle føre dem til Burma i 2004, som utsendinger for UIO. Burma, også kalt Myanmar, er en republikk i Sørøst-Asia med et brutalt militærstyre. Landet grenser til Kina i nordøst og har kystlinje mot Bengalbukta. Det er virkelig langt hjemmefra, og hører til blant verdens aller fattigste land.

- Når man reiser ut for UIO er man selv ansvarlig for økonomien, og vi levde på faste gaver fra familie og venner. Vi var også ansvarlige for å definere vårt eget prosjekt, forteller Stig Rune.

De bodde i byen Yangon, den største byen i Burma. Når jeg spør om boforhold er Stig Rune tydelig på at de bodde bedre enn lokalbefolkningen, men ikke så flott som andre hjelpeorganisasjoner.

- Vi ønsket ikke å skille oss ut fra lokalbefolkningen, og tenkte egentlig at vi bodde for fint, reflekterer han.

Burma var et lukket diktatur da den lille familien Skaran med eldste sønn på ½ år ankom landet i 2004.

- Det var det urørte Asia. Det var svært få turister og få andre utlendinger. Burma er også et buddhistisk land og de er stolte av religionen sin, forteller Stig Rune.

Derfor måtte de operere som teltmakere og holde skjult at de var utsendinger for kristen misjon.

«Families together»

- Vårt prosjekt var barnehjem. Jeg er, og har alltid vært, glad i å jobbe med barn, forteller Stig Rune engasjert. –Men det viste seg etter hvert at barna vi jobbet med på barnehjemmet ikke var foreldreløse. De kom fra fattige familier i landsbygdene, som ønsket å skape bedre liv for barna sine, fortsetter han.

Han forteller videre om barn på 4-5 år som ble båret på fars rygg til barnehjemmene for å bli forlatt der til fordel for mange års skolegang og daglig mat og losji. Om å

Stig Rune Skaran sitt arbeidsliv har handlet om barn

elske sine barn, og ønske en bedre fremtid for dem. Om gråt og savn.

- Så vi bestemte oss for at vi måtte etablere skoler i landsbygdene barna kom fra. Men vi fikk fiender, for barnehjemmene var en velsmurt industri, forklarer Stig Rune.

Det ble resultater av arbeidet deres. Sammen med en lokal samarbeidspartner etablerte de skoler for de minste barna i elleve landsbyer. De etablerte også hjemmesiden https://familiestogether.no/ for å finansiere satsingen. Målet var at snøballen skulle begynne å rulle og at prosjektet skulle bli selvgående.

I dag er ikke Stig Rune og Lill Randi så engasjert i prosjektet lenger. Etter ni år i Burma var de slitne og bestemte seg for å ta ett år på Skjærgårdsheimen mens de fant ut hva de skulle videre.

De kom til Flekkerøy med fire barn i 2013, og her har de funnet roen på Revemyrknausen. For Stig Rune ble det ½ år som kirketjener i kirka før han begynte i Solkollen barnehage da den startet opp i 2014.

Et hjerte for barn

- Jeg har jo alltid vært glad i barn, men fem barn hjemme og travle dager med barn i barnehagen ble etter hvert mye også for meg, smiler han. Så dermed ble det jobb i Blå Kors for snart fire år siden. Der har han stilling som ferie- og aktivitetsleder.

- Hit kommer barnefamilier fra hele landet. Det er et lavterskeltilbud for familier med rusavhengighet, helseutfordringer eller lavinntekt tett på livet, forklarer Stig Rune.

Han deler tanker om at behovene for slike ferietilbud er til stede og økende. At de reelle behovene ikke er så annerledes nå enn for 20 år siden, men at de sosiale mediene bidrar til at vi sammenlikner oss. At den sosiale settingen har blitt litt syk.

- Har vi glemt litt å ta vare på hverandre, og forventer at det offentlige skal løse alt, undres Stig Rune. – Og tør vi ikke lenger ringe på hos naboen, eller stoppe når vi ser erting på skoleveien, fortsetter han.

I barnehagen brant han for å skape trygghet. - Jeg brydde meg ikke så mye om de andre målsetningene, smiler han med glimt i øyet.

Når en livsnyter tar en Pust i bakken Jeg undres hva han gjør når han trenger en Pust i bakken?

- Det er fjellturer og golf, kommer det kontant. På foreldrenes hytte i Valdres er det lange turer, fjelluft, kaffe i sola og rolige dager. - Jeg er en livsnyter, gliser han. Og konstaterer samtidig at båtlivet ikke er noe for ham.

Og nå er åpenbart Stig Rune i siget. Han reflekterer over liv, skapelse og tro. Han synes det er fint med kirka, og trives med tidebønn onsdag morgen på Stangefjell. Nå venter de på at sola skal komme opp mens de er der. Dagen nærmer seg.

Men så er han ikke så glad i systemene i kirker.

– For man kan ikke sette tro i system. Vi har alle veldig forskjellige måter å tro på. Min største åndelige reise har vært å finne mer og mer ut av vi er elsket totalt uavhengig av hva og hvem vi er.

For man kan ikke sette tro i system. Vi har alle veldig forskjellige måter å tro på. Min største åndelige reise har vært å finne mer og mer ut av vi er elsket totalt uavhengig av

hva og hvem vi er.

Familiene får tilbud om feriesteder rundt omkring i Norge og organiserte ferier til for eksempel Kristiansand med besøk i Dyreparken. Det organiseres turer i alle skolens ferier.

Men hva med sommerferien din, Stig Rune?

- Jeg har det helt topp. Først er det ferie med disse familiene, og deretter går jeg selv rett på fire uker sommerferie, smiler Stig Rune fornøyd.

Og så kommer han tilbake til trygghet igjen. Denne gangen for ungdom, for å klare å passe inn. Og om en Skaper som han tror på som er i oss og med oss og kan lede oss, og ikke er avhengig av kirker eller systemer.

Stig Rune og jeg har tatt oss god tid, og det har vært en fin samtale med dette gode mennesket som har en klokketro på at han er elsket av Gud for den han er. Uansett. Og som så gjerne deler av sin tro og raushet med oss alle. Han passer godt inn i organisasjonen som sørger for at det ensomme juletreet får gaver hver jul. Gaver til glede for små og store barn som har behov for litt ekstra omsorg fra oss alle, både før jul og resten av året.

TEKST OG FOTO: MARIT LOLAND

TVEIT

Håkon Borgenvik PREST

HÅKONS REFLEKSJONER

Pludring og plystring og

FOTO: PEXELS

I skrivende stund er det onsdag morgen. Eller formiddag for å være mer presis. Utenfor skinner en lav februarsol. Dagen startet selvsagt der alle andre onsdager starter i mitt liv: På Stangefjellet og med årets første soloppgang. Siden gikk jeg meg en lang tur i det fine været. Grønnfinkene er på plass nå. Med sin pludring og plystring og froskeaktige lyder. Kjøttmeisen monotone, men håpefull vårsang høres overalt. Det lysner!

Når rødstrupa åpner nebbet og lar det sildre triller og vakre toner ned over deg, da er den for meg en engel. Sammen med både kjøttmeis, grønnfink, bokfink og andre som i stadig økende grad vil fylle skogene våre med sang fremover. Midt i all krig og elendighet, midt i en verden hvor toneangivende ledere både her og der ikke skyr noen midler for å sikre sin egen makt, så er fuglene for meg engler. For hva er en engel? Engel kommer jo av

ordet «angelos» som betyr budbærer. Fuglene bærer bud om at det finnes en skaper. Det finnes en Gud. Det finnes skapermakt og kjærlighet i verden.

Jada, jeg vet, en fagornitolog ville sagt at når rødstrupa synger så vakkert, så sier den egentlig noe sånt som: «Pell deg vekk, dette er mitt område!» Eller den roper på en kjæreste og skryter av at den er den sterkeste og mest virile av alle hanner i vid omkrets. Kanskje er jeg en håpløs romantiker. Uansett: Fuglene er skapt av Gud. De bærer med seg et budskap om håp, om nok en vår, om at noen ting fortsatt er normalt i en verden som ser ut til å gå av skaftet. De forteller om en Gud som har kontroll. Med sine instinkter, med sin sang så lovpriser de sin skaper. Det er deres form for tilbedelse.

For vi trenger alle noe eller noen å tilbe. Forrige nummer

og annen tilbedelse...

av det ypperlige magasinet Strek handler om dette. Og da må vi definere tilbedelse som noe mye, mye videre enn bare det å synge moderne lovsanger med armene løftet og øynene lukket. For å sitere en som har skrevet mange av disse sangene som brukes mye, også i våre gudstjenester, den kjente lovsangslederen David André Østby: «Lovsang er egentlig en grunninnstilling i mennesket – at vi alle lengter etter noe.» Ja! Lengselen er begynnelsen til alt, men har forskjellige måter å uttrykke seg på avhengig av alder, personlighet, livsfaser og mye annet. Når vi sitter to stykker torsdag morgen i Hjerteslag og ber, så er det tilbedelse. Enhver salme er en tilbedelse. Når man går en tur en onsdagsmorgen og bare nyter, så er det tilbedelse.

tilbe. Alle tilber. Det eneste valget vi har er hva.» Alle må velge seg en Gud, mener han. Det er tvingende nødvendig. Alt annet du tilber vil spise deg levende. Tilber du penger og ting, vil du aldri føle at du har nok. Tilber du kropp og skjønnhet og det seksuelle draget du har på andre, vil du alltid føle deg stygg. Tilbe makt, og du vil ende opp som svak og redd; for å bedøve din egen frykt vil du hige etter stadig mer makt over andre. Tilbe intellektet ditt, og du vil føle deg dum, som en sjarlatan, alltid på nippet til å bli avslørt.

Lengselen er begynnelsen til alt. Gud har lagt lengselen ned i oss. Så la oss, nå når lyset vender tilbake til vintertrette mennesker og skapninger, rette den i riktig retning.

Lengselen er begynnelsen til alt. Gud har lagt lengselen ned i oss. Så la oss, nå når lyset vender tilbake til vintertrette mennesker og skapninger, rette den i riktig retning. I lovsang, i stillhet, ute i naturen eller hvordan vi nå velger å tilbe.

I nevnte magasin siterer redaktøren den amerikanske kultforfatteren David Forster Wallace og det han en gang sa om tilbedelse i en tale til studenter: «livet koker egentlig ned til noen få, livsavgjørende valg, blant annet dette: De kan velge å se verden, dens «forbrukerhelvete» og alle skapningene som ferdes der, med selvtilbederens vrede blikk, eller de kan se den «som noe ikke bare meningsfullt, men hellig, noe som flammer av den samme kraften som skapte stjernene: kjærlighet, fellesskap, den mystiske enheten som omslutter alle ting». Dette blikket, denne bevisstheten er ifølge Wallace knyttet opp mot et enda mer grunnleggende valg: Hva eller hvem man tilber.

For: Alle tilber. Det er «forskrudd, men sant» sier Wallace. «at i voksenlivets skyttergravshverdager finnes ikke noe sånt som ateisme. Det finnes ikke noe som heter å ikke

I lovsang, i stillhet, ute i naturen eller hvordan vi nå velger å tilbe. Den Gud som i motsetning til alle andre religioners guder, valgte å bli et menneske, og på den måten viste oss menneskets uendelig verdi – skapt i Guds eget bilde. Den Gud beseiret døden og som i alt og gjennom alt, fra en grønnfink i en tretopp til lovsyngende ungdommer, forteller oss at det alltid er håp. Håpet som er spent som en himmel over våre liv, som følger oss fra vugge til grav. Derfor er det så fint at dette ordet leses både når vi står ved en døpefont og når vi står på kanten av en grav og kista er senket ned: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde!»

God vår! God påske!

DANSEFOTO: OLE JØRGEN MALMGÅRD

PORTRETTFOTO: ARILD HANSEN

Horisonten testet pulsen i underetasjen «Puls»:

MARIA ROSES OPP I SKYENE

«Ho æ så god til å danse, å så æ ho så veldig snill. Ho lytter til oss, ho steller gjerne håret på oss, å så lærer ho oss masse», sier Emine,

Mari, Liv og Johanna til Horisontens to utsendte når vi treffer de smilende 9-10-åringen i lokalet Puls i kirkens underetasje.

Og hun, som blir kalt for ho her ute av mange danseglade jenter, heter Maria Kristoffersen. Hun bor på Gråheia sammen med mannen Henrik og barna Fredrik (8) og Oline (5). Men, det er ikke bare de fire danserne som skryter av danselæreren. Også de yngre og eldre jentene storkoser seg i hennes selskap.

På barneskolen

Foreldrene, Thor Olav og Grethe Ruud Hansen bodde på Lund den gang Maria slo opp øynene for aller første gang. Det ble ett år på østsiden av sentrum, før Voiebyen ble neste stopp. Og da den vesle jenta skulle tre på seg skolesekken for aller første gang, skjedde det på barneskolen oppe i Myra.

- Og her ute på øya trives vi veldig godt, sier Maria som både smiler og ler mens en haug av jenter danser og beveger seg lett på tå foran den enorme speilveggen som pryder mye av ””Puls””.

Maria har masse ballast med seg i bagasjen når hun forteller om den gang hun begynte som veldig ung i «Jentekoret» i Flekkerøy kirke.

- Det var tidlig i barneskolealder, minnes jeg, sier Maria. Der var hun med i flere år til hun fortsatte i koret Confess. Men, det var ikke bare sang som gledet hennes hjerte. Hun ville så inderlig starte med dans, i tillegg.

- Jeg begynte å danse da jeg gikk i sjette klasse inne på Lumber. I tillegg var jeg med i dansegruppa Pøsregn i Flekkerøy kirke. Jeg var også med som både danser og leder i 4God her i kirken, sier Maria inni mellom alle dansetrinnene hun tar foran speilet sammen med alle jentene som har møtt frem denne onsdagskvelden som Horisonten er på besøk.

Men, det stoppet ikke der for den spreke jenta. Videre gikk hun danselinja ved Vågsbygd videregående skole i tre år, og så jobbet hun i hele ti år på Spinn dansestudio inne i byen.

120 jenter

I det daglige arbeider Maria også som fagarbeider ved barneskolen som hun begynte på som førstegangselev for mange og tyve år siden.

Noen av danserne fra Kompani Senior (1.-2. kl. Videreg. skole). F.v: Elise Kristoffersen, Maria Gaudestad og Natalie Skaran. Bak f.v: Mathea Kleiveland, Mille Gaudestad og Miriam Ravn Pedersen.

- Jeg driver Believe som eget foretak, i tillegg til min stilling ved barneskolen. Når det handler om dansingen leier jeg lokalet her av kirken, sier Maria, og fortsetter, like blid:

- Den gang jeg startet opp dette dansestudiet, møtte det vel opp rundt 40 jenter, og et bitte lite fåtall gutter. I dag teller vi rundt 120 jenter i fra alderen 4 til 18 år. De fleste er fra øya, men vi har også med oss dansere fra Vågsbygd og Nodeland. Og, jeg ønsker også gutter hjertelig velkommen. Vi har det veldig gøy sammen. Her danser vi, bl.a. i sjangeren hip-hop, jazz og lyrisk, og i tillegg har vi også eget kurs med styrketrening kalt “Styrk meg”. Der fokuserer vi på å styrke kroppen, tankene og troen. Det underviser hun sammen med Julie Fjell-Olsen som har blitt med som instruktør på Believe. Maria har også fått med seg Gina Therese Seglem Gundersen og Tone Ruud Hansen på laget i tillegg til noen unge assistenter i fra 7.trinn. Fokuset vårt er på «å lære å danse, og ikke minst danse for Gud», sier Maria, som syntes det er veldig godt å få tilbakemeldinger fra jentene.

- Du får masse skryt, av både de yngste og ungdommene som møter deg her på både mandag og onsdagskveldene?

- Det er veldig gøy, og ikke minst så betyr det mye for meg. Mange av dem har vært med i en del år, så det viser jo at de trives, sier Maria, før lysene slukkes denne onsdagskvelden. Da har hun og alle jentene danset og kost seg i de respektive gruppene fra klokken 14.30 og frem til rundt klokken 20.00.

- Sees på øvelse til mandag igjen, roper Maria til jentene. Og så sees vi på barneskolen i morra for de av dere som går der, smiler den danseglade jenta før hun pakker treningsbaggen.

TEKST: ARILD HANSEN

FOTO: ARILD HANSEN OG RAGNHILD BEITE

Kompani Junior 8.-10.trinn. Foran f.v: Elisabeth Fjell-Olsen, Maria Victoria Tørressen, Lea Amalie Voie, Lise Tonheim og Marte Nordhelle. Bak f.v: Leona Sofie Eidem, Sunniva Kvia, Sarah Emilie Hoel Nilsen, Maria Kristoffersen, Thea Naomi Risnes, Sofie Marie Vik og Tomine Loka.

Jentene fra 5.trinn: F.v.Mari Merete Stenbråten, Emine Marie Samuelsen, Johanna Skage Teinum og Liv Lohne.

I bakspeilet

Andreas Magnussen

I voksen alder har jeg nok konkludert med at jeg ikke trenger å bry meg så mye om de som mener de har skjønt alt og skal fortelle meg hvordan ting skal være. Men jeg står fritt til å tolke like godt som selv den mest velkledde yppersteprest.

Jeg ble mildt sagt tatt litt på senga da jeg fikk forespørsel om å skrive litt her av Rune. Han har nok tenkt at som sønn av den anerkjente skribenten «Elin-iFlekkerøyposten» så må han ha fått med seg noe om skriving og ordbruk i oppveksten, men det jeg husker best av Flekkerøyposten er lysbordet som man kunne legge ting på som en prosjektor, og den gangen jeg klippa meg i fingeren etter å ha lekt med saksa som jeg hadde fått streng beskjed om å ikke røre. Men jeg skal gi det et forsøk, og satser på at om dette kommer på trykk så har det blitt sensurert tilstrekkelig til at det kan leses av de fleste.

Å være født og oppvokst på Flekkerøy er ikke det verste som kan ramme et barn, det er nå hvert fall det jeg har blitt fortalt. Jeg er yngste av fire brødre, og noen har kommentert at jeg spiser så fort - da har jeg svart at jeg som minstemann hjemme måtte spise fort for å ha sjans til å leve opp.

Da jeg vokste opp var det ganske annerledes enn det er i dag. Vi hadde ikke barnehage, men heller en førskole med AnnBjørg en dag i uka på Skålevik. Vi hadde kun fotball som fritidsaktivitet, og for meg som ikke likte fotball (selv etter flere mislykkede forsøk) var det sykler og skruing på gressklippere som var det store å holde på med.

På Yngres med mobilen

Men da vi ble gamle nok, begynte vi å gå på Yngres som

ble vårt faste treffsted. Der ble vi fortalt om misjonsreiser til hedningene som bodde i stråhytter og ba til guder med snabel og fire armer. Vi satt med øyne som tinntallerkener mens de hang opp bilder på filt-tavla og snakket med stor innlevelse om verden utenfor øya vår. For det kunne noen ganger virke som om det var Flekkerøy og resten av verden i den tiden. På skolen var det morgenbønn hver dag, og jeg husker vi i første klasse skulle lære klokka av Ingebjørg. Jeg gledet meg veldig til at vi skulle opp å stille klokka foran hele klassen, og da jeg fortalte det til min Bror Terje, sa han at da de skulle gjøre det fikk hele klassen gå opp unntatt han, og det var noe han aldri kom til å glemme. Dagen etter fortalte jeg dette til Ingebjørg som tydelig ble svært opprørt over at hun hadde glemt han, og ga meg beskjed om at jeg måtte hilse han og si unnskyld for at hun hadde glemt han når jeg kom hjem. Til det svarte jeg kontant at «det kan jeg ikke... For den gutten finnes ikke lenger»

I fjortisalderen fikk vi som første generasjon på Yngres mobiltelefon. Ting endret seg, og vi ble mer opptatt av å sitte på bakerste rad og spille «snake» på vår nokia 5110 mens talene ble som en svak summing i bakgrunnen. Men budskapet trakk nok inn likevel hos de fleste av oss i mer eller mindre grad. Men som ungdom er det fort å ta seg en liten tur på «den breie vei» som de sa her ute, og forbildene som tidligere hadde vært disiplene og ungdomsarbeidere, var nå de tøffe gutta med halvlangt hår og dongerijakke som stod og røykte på «Flua» som den lokale kiosken ble kalt. Selv om den hette Milles grill og video eller «Promilles grill og video» som vi spøkte med.

Det var bestandig like spennende å se om vi kunne se noen fulle som kom med nattbussen. Vi begynte å se på damer og mopeder, men ikke alltid i den rekkefølgen. Fyrverkeri var skikkelig gøy, og det var nok mer enn én postkasse som måtte bøte med livet når «mopedos» fra øya kom rullende på ett eller to hjul.

På den smale sti

Det var veldig stas å kunne sitte på med de eldre gutta i biler. Et øyeblikk jeg ikke glemmer var første gang en av de «tøffe gutta» sa at han IKKE var kristen... det var som et lyn fra oven, Jeg hadde aldri møtt noen som ikke trodde før, ikke som jeg visste ihvertfall. For jeg antok at alle mennesker var som de jeg kjente, og at Kristendom var en selvfølge. Jeg hadde jo blitt lært opp i at det kun var én rett vei, og stakkars de som ikke fulgte den. Det gikk jo an å streife utpå den breie litt av og til så lenge man fant veien tilbake på «den smale sti» etterpå. Man

måtte bare skjønne at det man hadde gjort var galt og be ærbødigst om tilgivelse fra oven.

Sjøkurs

Da jeg ble eldre stod utfordringene med det jeg hadde lært i kø. Jeg flyttet til Sjøkurs internatskole med elever fra hele landet og der var de kristne plutselig en minoritet. Man burde helst holde sånn for seg selv, om ikke man ville bruke alle anledninger til å forsvare de deler av teksten som strengt tatt er litt vanskelig å forklare, som at jorda er 6000 år gammel og at det ikke har fantes dinosaurer. Man skal ikke spise skalldyr og hvis man jobber på sabbaten(lørdag) skal man steines. At homofili er synd og at alle ikke-troende skal brenne i den evige fortapelse, uansett å greie de var.

Jeg sliter fortsatt den dag i dag å tro på mange av disse tingene selv, og har alt for mange gode venner som er både homo og lesbisk til at jeg tror de gjør noe feil. Det kunne ikke falle meg inn å steine noen, bortsett fra om Fløy skulle tape i fotball selvfølgelig. Jeg har en nevø som er født jente men nå er gutt. For jeg er jo glad i alle disse menneskene og kommer ikke til å gi slipp på det uansett hvor hardt jeg blir dengt over hodet med en bibel og fortalt at det er feil. Det står jo også klart og tydelig i bibelen at alle er velkomne og at man ikke skal dømme,

men ta i mot alle folkeslag som sitt eget.

Så i voksen alder har jeg nok konkludert med at jeg ikke trenger å bry meg så mye om de som mener de har skjønt alt, og skal fortelle meg hvordan ting skal være. Men jeg står fritt til å tolke like godt som selv den mest velkledde yppersteprest.

Jeg har funnet ut at jeg kan tro på min måte. De som mener det er feil, er hjertelig velkommen til det, men det er vel strengt tatt ikke opp til dem å avgjøre for den dommen får jeg vel etter dette livet.

Reiser rundt i verden

På mine reiser rundt om i verden har jeg blitt kjent med både muslimer, hinduer, buddhister og kristne. Til og med de som tror man blir til mold når man dør.

Jeg har sittet på en liten lugar i Midtøsten og drukket whisky med en muslim mens vi så en komedie og holdt på å le oss i hjel.

Jeg har spist kebab sammen med en hinduist, den kebaben var så sterk at jeg er sikker på at mista følelsen i venstre øye og fikk lammelser i store deler av fordøyelsessystemet. Det eneste jeg husker var verre enn det, var når den skulle ut igjen.

Jeg har sett solnedgangen i Asia sammen med buddhister som forteller om viktigheten av samhold og sammen sittet målløs over hvor ufattelig vakker jorda vi bor på er.

Jeg har kjøpt dasspapir av en «hedning» med gulltenner på et offentlig toalett.

Jeg og en kollega har gitt en prostituert i Kongo en månedslønn og «fri-kveld» for å være guide for oss og sørge for at vi kunne gå trygt om kvelden å se hvordan byen var etter mørkets frembrudd.

Og felles for alle sammen er at de er gode mennesker som bare ønsker å skape et liv for seg selv og sin familie. Jeg har sett mye vondt og mye godt som får våre «store» problemer på øya som fyrverkeri og mopedkjøring til å viskes ut som en svak skygge i sommersola.

Jeg håper at når jeg nå slutter å se i bakspeilet og ser fremover, kan se en øy som kan være raus og ta imot alle de «tilflyttere» som kommer med all verdens rare idéer. Og ser en godt samlet gjeng med forskjellige mennesker som viser i handling hvordan vi er, ikke med ord som fordømmer alle som ikke er i den innerste sirkel. Det er dessverre mange her som ikke tolererer de som ikke er flinke nok kristne, eller ikke praktiserer på den samme måten de har bestemt seg for at er den riktige måten.

Jeg tror det er plass til de fleste typer folk på denne øya, til og med de som vil bli til matjord når deres tid er over.

Tilbake til røttene

VRAGEHOLMEN 1953

Engasjement for øya

-Vi gjorde alt sammen. Jeg har aldri kommet over tapet, sier Axel og blir med ett blank i øynene, før han fortsetter; Troen har vært viktig for meg gjennom hele livet, men jeg har ikke alltid skjønt Guds valg. Flere ganger snudde jeg i Vragebakken fordi jeg ikke taklet synet av en far og en sønn som var ute på sjøen sammen. Det var slike opplevelser jeg ble frarøvet som 14-åring.

Jeg har invitert meg selv til Axel i Vraget. Litt fordi jeg er nysgjerrig på hvordan leilighetene tar seg ut fra innsida, men også fordi jeg har lyst til å bli bedre kjent med en mann som gjerne er på plass i kirkebenken eller sitter med kaffekoppen i Kafe Pust. Det kommer raskt fram at Axel har flest gode minner fra en trygg og aktiv oppvekst på øya.

Mange forbinder kanskje Axel Fjell med Høyre -politikk og engasjement for Fløy, hummerfiske og eiendomsutvikling. Den delikate toppleiligheten vi sitter i nå vitner om at han har nådd målet sitt. Veien tilbake til Vraget har vært lang og kronglete, men i dag er Axel en fornøyd eier av en av leilighetene i “Verkstedet”. Her lå de gamle bedriftene Bøderiet og Axelsen & Olsen, som nå er omskapt til to avdelinger leilighetskompleks. Fra stuevinduet ser vi broa som knytter Vraget til Vragholmen. Jeg kan bare forestille meg hvilken fantastisk boltreplass dette vil bli til sommeren.

Axel er en uredd mann som tør å tenke nytt. Men ikke alle hans påfunn, eller snarere vyer, har sett dagens lys. I sin tid lanserte han ideen om å sprenge en kanal fra

Lindebøkilen til Mæbøfjorden. Dette prosjektet møtte for stor motstand og måtte skrinlegges.

Feriestemning

Jeg vil gjerne snakke om kjerka, sier Axel i det vi setter oss til bords. Det er en alminnelig mandagskveld på øya, og verten disker opp med loff og ferske kreps .

Lillebror Gordon var nettopp innom med kreps fra Gustav (Reinhardsen, red. anm.), og Horisontens utsendte lar seg ikke be to ganger. Jeg får en følelse av at å bo i Vraget må være som å ha ferie hele året. Axel likner en turist fra en av cruisebåtene, der han går rundt med solbrune legger i bermudashorts og med føttene godt planta i ett par Birkenstock.

Det må ikke komme fram på bildet!, sier han og ser nok selv det komiske i den sommerlige bekledningen han har valgt.

Oppvekst

Men tilbake til kjerka. Axel forteller om en oppvekst i en familie som var aktivt med i menigheten. Da det ble

behov for ny kirketjener i 1978, gikk stillingen til familien Fjell. Vi var så mye i kirka at vi like gjerne kunne ta den stillingen, humrer Axel.

For det ble et familieprosjekt hvor de fem familiemedlemmene alle hadde sine faste oppgaver. Gordon og Axel ble satt til å vaske. Det kunne gå ganske vilt for seg. Hvis “kirketjenerne” fant noe rødfis etter heimevernsøvelser, ble disse gjerne avfyrt på kirkebakken. Mer enn en gang endte det med skader.

Axel smiler ved tanken på disse minnene. Han husker godt moren, Solfrids, oppgitte kommentar; “ Går det ikke an å vaske kirka uten at en av dere havner på legevakta”.

I tillegg til jobben som kirketjener, var far Johan Arnt leder for yngreskoret, han sang i brødrekoret og var engasjert i ungdomsforening og misjonsforening.

Axel har gode minner fra NMS-leir på Hovden, hvor det selvsagt var ekstra stas å dra etter at skiheisen kom i 1968. Han forteller at familien utgjorde en egen musikkgruppe, hvor mor Solfrid spilte gitar, mens guttene og lillesøster sang.

Som trettenåring vikarierte Axel for sin far som leder på barneleir på Havglimt. Han kjørte sjekta ut og ble godt tatt imot av Helene (Kristensen). Møtet med guttene fra barnehjemmet i byen gjorde inntrykk på den unge leirlederen. Han husker at han tok dem med på fisketurer utenfor Ulvøysund.

Mens enkelte av barna gråt av hjemlengsel, ga disse guttene uttrykk for at de ikke hadde noen foreldre eller hjem å savne, sier Axel beveget.

Det er lett å tenke at en oppvekst på Sørlandet på 70tallet kan ha føltes tung og streng. Axel, derimot, sitter igjen med at det var en raus kristendom som preget hverdagen på øya. Folk levde enkelt. De færreste

hadde tv eller telefon. Til gjengjeld ga de store beløp til misjonen. Kirka som ble bygget i 1960 ble så dyr at det ikke var økonomi til stoler. Da skrapte fiskerne sammen det de hadde og gikk til innkjøp av stoler.

Har funnet sin plass

I samtalen kommer det fram at det har vært tette bånd i familien Fjell, og derfor var det så smertefullt at far til Axel døde av kreft bare 42 år gammel.

Axel husker godt prestens forsøk på å finne en mening i det meningsløse. Han antydet at Gud hadde hentet faren “hjem” for å sikre at han ville bevare troen. Jeg reagerte voldsomt på de ordene, minnes Axel, som likevel aldri har vurdert å gi avkall på troen eller kirka.

Flekkerøy menighet var og er hans ankerfeste. Her er han en del av gjengen som forbereder julemesse og steller i stand til kirkekaffe. Men først og fremst opplever jeg det godt å sitte ned i benkeraden og bare være gjest, forklarer han, før han legger til at spesielt Onsdagskirka har blitt hans greie.

På tampen av samtalen kommer politikeren fram i Axel. Med iver i stemmen utbryter han:

Når det er mulig i byen for flere menigheter å samarbeide om å lage fellesmøter, burde vi på øya klare å samles om ett felles konfirmasjonsopplegg for ungdommene våre. Så slipper vi at de blir splitta opp i flere grupperinger som i dag.

Jeg noterer meg denne oppfordringen og tenker at kanskje flere bærer på den samme enhetstanken som politikeren og “kirketjeneren” i Verkstedet.

TEKST OG PORTRETTFOTO: SIGRUN BUHAUG

FOTO: PRIVAT & ARILD HANSEN (VRAGEHOLMEN IDAG)

AXEL OG JOHAN ARNT

VRAGEHOLMEN IDAG.

Aktiviteter

Med forbehold om endringer

FASTE AKTIVITETER

BARN/UNGDOM

Babysang / 0-12 mnd

Puls i Flekkerøy kirke

Annenhver tirsdag, kl.11.00-12.30

Deler av året

Søndagsklubben / 0-10 år

Menighetssalen, Flekkerøy kirke

Søndager, kl. 11.00 (Fleste gudstjenester)

Sennepskornet

barneforening / 2-4.trinn

Menighetssalen i Flekkerøy kirke

Annenhver mandag, 18.00-19.00

SoulKids / 1.-4. trinn

Kirkesalen i Flekkerøy kirke

Hver tirsdag kl. 17.00 – 17.45

Gutteforeningen

Rasken / 3- 6. trinn

Sløydsalen på Flekkerøy skole

Annenhver tirsdag 18.00-19.30

Sydkorset jenteforening / 5-8.trinn

Puls i Flekkerøy kirke

Annenhver mandag, 18.30-20.00

Soul Children / 5.-8.trinn

Kirkesalen i Flekkerøy kirke

Hver tirsdag, 18.00-19.30

Betweens / 5.-8.trinn

Puls i Flekkerøy kirke.

Søndager, kl. 11.00. (Fleste gudstjenester)

You2 Fritidsklubb/Chill / 6. – 8. trinn

Flekkerøy kirke

Annenhver fredag kl.19.00 -21.00

Konfirmantundervisning / 14-15 år

Flekkerøy Kirke

Ca annenhver torsdag kl.18.00-19.30

Soul Teens / 9.trinn + Kirkesalen i Flekkerøy kirke

Annenhver tirsdag, 19.30-20.30

Large ungdomsmøter / 8. trinn + Flekkerøy Kirke

Lørdager kl 20.00

VOKSNE/ALLE

Kafè Pust / Alle

Flekkerøy kirke

Man.- Fre., 11.00-14.00 + Tors. 19.00 -21.00.

Annenhver / Videregående + Pust i Flekkerøy kirke

Annenhver torsdag, kl. 19.30

Strikkekafé / Voksne

Flekkerøy kirke

En mandag i måneden, kl. 19.00

Korall-øvelse / Voksne

Flekkerøy kirke

Annenhver onsdag, kl.19.30

Onsdagskirke / Alle

Flekkerøy Kirke

Annenhver onsdag, kl.19.30-21.00

Hverdagsmess / Alle

Flekkerøy kirke

En torsdag i måneden, kl. 19.30

Gudstjeneste / Alle

Flekkerøy kirke

Søndager kl 11.00

Bønnemøte / Alle

Hjerteslag

Annenhver mandag, kl.19.00-20.00

Morgenbønn / Alle

Stangefjellet

Onsdager kl 07.00 – 07.15

Deler av året

Morgenbønn / Alle

Hjerteslag

Torsdager kl 07.30 – 07.45

Vi over 60 / 60 + Menighetssalen i Flekkerøy kirke 1 lørdag i mnd kl.15.00-16.30

FOTO: YNGVE VOGT

Pust (kafé)

Mandag–fredag: 1100 – 14.00 + torsdag kl 19-21

Lørdag: Stengt

ENKELTARRANGEMENTER I PERIODEN

Gudstjeneste – Palmesøndag/Alle

Flekkerøy kirke 24. mars kl. 11.00

Kveldsgudstjeneste –Skjærtorsdag /Alle

Flekkerøy kirke. 28. mars kl. 19.00

Gudstjeneste – Langfredag/Alle

Flekkerøy kirke. 29. mars kl. 11.00.

Høytidsgudstjeneste – Påskedag Flekkerøy kirke. 31. mars kl. 11.00.

Gudstjeneste / Over 60 Flekkerøy bo- og servicesenter 3. april kl. 11.00

Onsdagskirke Ungdom/voksne

Flekkerøy kirke 3. april kl. 19.30.

Gudstjeneste / Alle

Flekkerøy kirke 7. april kl. 11.00.

G2-gudstjeneste Ungdom/voksne

Flekkerøy kirke 7. april kl. 19.30.

Bibel- og kaffe Ungdom/voksne

Flekkerøy kirke 8. april kl. 19.30.

Supertirsdag /Alle med salg av middag og minikonsert til dessert. Flekkerøy kirke 9. april kl. 16.30.

Menighetens årsmøte Ungdom/voksne

Flekkerøy kirke 11. april kl. 19.30.

Gudstjeneste /Alle

Flekkerøy kirke 14. april kl. 11.00.

Småbarnsgudstjeneste / Alle Flekkerøy kirke 14. april kl. 16.00.

Onsdagskirke /Ungdom+voksne Flekkerøy kirke 17. april kl. 19.30.

Vi over 60

Flekkerøy kirke 20. april kl. 15.00.

Gudstjeneste / Alle

Flekkerøy kirke 21. april kl. 11.00.

Strikkekafé / Voksne

Flekkerøy kirke 22. april kl. 19.00.

Hverdagsmesse Ungdom/voksne

Flekkerøy kirke 25. april kl. 19.30.

Gudstjeneste /Alle

Flekkerøy kirke 28. april kl. 11.00.

Danseforestilling / Alle

Believe dansestudio Flekkerøy kirke 1.mai ettermiddag/kveld

Gudstjeneste / Alle

Flekkerøy kirke 5. mai kl. 11.00.

Bibel- og kaffe / Ungdom+voksne

Flekkerøy kirke 6. mai kl. 19.30.

Supertirsdag / Alle med salg av middag og minikonsert til dessert Flekkerøy kirke 7. mai kl. 16.30.

Vi over 60

Flekkerøy kirke 11. mai kl. 15.00.

Gudstjeneste / Alle

Flekkerøy kirke 12. mai kl. 11.00.

G2-gudstjeneste / Ungdom + voksne Flekkerøy kirke 12. mai kl. 19.30.

Gudstjeneste – Pinsedag /Alle Flekkerøy kirke 19. mai kl. 11.00.

ØYGOSPEL / Ungdom + voksne Flekkerøyhallen 23.-26. mai

Øygospelgudstjeneste / Alle Flekkerøyhallen 26. mai kl. 11.00.

Vårkonsert – Exodus/ Ungdom + voksne Flekkerøy kirke 26. mai kl. 19.00.

Strikkekafé / Voksne Flekkerøy kirke 27. mai kl. 19.00.

Gudstjeneste /over 60

Flekkerøy bo- og servicesenter 29. mai kl. 11.00

Hverdagsmesse / Ungdom + voksne

Flekkerøy kirke 30. mai kl. 19.30.

Gudstjeneste Alle Flekkerøy kirke 2. juni kl. 11.00.

Vårkonsert – Korall og Lux

Ungdom/ voksne

Flekkerøy kirke 2. juni kveld.

Bibel- og kaffe Ungdom/voksne

Flekkerøy kirke 3. juni kl. 19.30.

Gudstjeneste / Alle

Flekkerøy kirke 9. juni kl. 11.00.

Sommerutlodning / Alle

Flekkerøy kirke 14. juni kveld.

Fellesgudstjeneste / Alle

Voie/ Vågsbygd kirke 16. juni kl. 11.00.

G2-gudstjeneste / Ungdom+voksne

Flekkerøy kirke 16. juni kl. 19.30.

Strikkekafé / Voksne

Flekkerøy kirke 17. juni kl. 19.00.

Fellesgudstjeneste / Alle

Voie/ Vågsbygd kirke 23. juni kl. 11.00.

Fellesgudstjeneste / Alle

Voie/Vågsbygd kirke 30. juni kl. 11.00.

PÅSKEPLAYMO

Da ungene til Olga Grimsmo Nilsen og Arve Nilsen var små rigget familien til spisebordet og bygde påskens historie fra Palmesøndag til Påskedag i Playmo Kanskje en idé for flere?

4. Jesus bærer korset

5. Soldatene er forferdet over at graven er tom

6. Jesus som er stått opp fra døden, og viser seg for disiplene

1

2

3

5

4

6

1. Nattverden med disiplene

2. Judas som forråder Jesus

3. Pilatus sier til folkemengden at denne mannen har ikke gjort noe galt.

MIN SANG

ELISE AKSNES OMLAND

Tenk at våren kommer i år også, jeg blir på en måte overrasket hvert år. Jeg er nok en av dem som synes at høsten og vinteren er litt lang og mørk. Nå gleder jeg meg over lysere tider! I min tidsregning er det før og etter påske. Jeg elsker denne tiden av året, at dagene blir lysere og lengre!

Sangen «Til alle tider» hører jeg på hver påske. Etter min mening er den beste fremføringen av sangen med låtskriver Bjørn Eidsvåg, sammen med Maria Mena og Kringkastingsorkesteret.

Sangen handler om nådens mysterium. Jesus døde for våre synder, slik at vi skal få legge fra oss skam og nederlag. Lyset og nåden er sentralt i påsken og i den kristne tro. I påsken blir vi minnet på hans evige kjærlighet og at han vant over døden for oss alle.

Sangtittelen «Til alle tider» tegner et bilde av en tro som holder hele livet, i alle livets faser – også gjennom ulike livsutfordringer hvor det kan være vanskelig å tro i egen kraft. Det er noe trygt å kunne holde fast i, selv om livet ikke bare har lyse dager.

Til alle tider

En tåre renner fra ikonet

En mager mann med tornekrone

Grepet ser jeg ned

Min tro mitt håp min fred

Jeg ser hva jeg har gjort

Og legger kronen bort

Straffen lå på deg

Skammen bærer jeg

Et ord, en mann, et speil, en gåte

Forundret ser jeg speilet gråte

Så lite tro jeg har

Jeg overhører svar

Jeg trodde det var meg

Som skulle redde deg

Skamfull ser jeg ned

Det var du som led

En mager mann som stille lider

Evig Gud til alle tider

I himmel og på jord

Min frelser og min bror

Jeg ser hva du har gjort

Og legger kronen bort

Straffen lå på deg

Nåden bærer meg

Bjørn Eidsvåg

FOTO: PRIVAT

KLAR FOR DØPEFONTEN

Det er kirkekaffe og yrende liv i kafe Pust denne februarsøndagen. Utålmodige soulkids og skravlete foreldre danner kø foran bordet med boller og brownies. Menighetens 6-åringer har fått dåpsbok, og dette markeres med en festgudstjeneste etterfulgt av “god kirkekaffe”, som Roy Øverland kaller det.

TEKST: SIGRUN BUHAUG

FOTO: PRIVAT & RAGNHILD BEITE

Først dåp, så Hovden

Og nettopp temaet dåp er utgangspunktet for samtalen med Arlen og Morten Frøysaa Pedersen. De nybakte foreldrene skal ha barnedåp palmesøndag, og jeg har avtalt å få en prat med dem under kirkekaffen.

– Beklager at du måtte vente! smiler Arlen unnskyldende i det paret kommer trillende bort til meg. Vi har funnet et rolig hjørne i kontoravdelingen av kirka. Jeg skjønner at det er vanskelig å rive seg vekk fra alle som ønsker å gratulere og ta en kikk i vogna i håp om at den lille pjokken er våken og klar til å bli tatt opp og beundret.

-Dere er tøffe som stiller opp på gudstjenesten med en 4 uker gammel baby, kommenterer jeg, og tenker et øyeblikk tilbake på de kaotiske første ukene som nybakt mamma.

Det kommer raskt fram at dette på ingen måte er første gang lille Mads er med i kirka. I Skriften leser vi om at Jesus ble båret til tempelet 8 dager gammel, men denne karen har vært hyppig gjest i kirka helt fra han var en knapp uke gammel. Da var Arlen tilbake ved baristamaskinen i kafeen, med barnevogna på slep.

Mads ble født den januardagen hele byen stoppet opp på grunn av kraftig vind og snøvær. Nå ser Arlen og Morten fram til å feire barnedåp om noen uker, og de later til å ha alt på plass for familiebegivenheten. Det blir dessuten en fin start på påskeferien, ettersom de drar rett fra dåpselskap og opp til Hovden.

- Vi er begge døpt, konfirmert og ble viet i Flekkerøy kirke, så å ha barnedåp her er et selvsagt valg for oss, forklarer Morten.

Paret forteller at de har valgt faddere som deler deres kristne tro og engasjement i menigheten. I tillegg til et par venner, vil Arlens to yngre brødre ta følge med dem til døpefonten.

Menighetsfadder

I tillegg til fadderne som foreldrene har valgt, vil Mads få tildelt en fadder fra menigheten. Ordningen med menighetsfadder er ganske unik for Flekkerøy kirke. Barna som døpes i Flekkerøy kirke får en eller to faddere som påtar seg å be for barnet fram til det fyller 4 år.

- Dette er en fin lokal tradisjon, kommenterer Arlen, som i høst ble menighetsfadder for ei lita jente.

Det er stadig behov for nye frivillige som kan tenke seg å bli menighetsfadder. Du kan lese mer om denne tjenesten på menighetens hjemmeside.

Dåpskjole fra tippoldemor

-Er dåpskjolen på plass? spør jeg nysgjerrig og får ivrige nikk tilbake. Etter litt etterforskning ble dåpskjolen sporet i Oslo-området. Kjolen er 105 år gammel og ble i sin tid sydd til Arlens oldemor. Siden den gang har den blitt fraktet rundt og tatt i bruk av stadig nye generasjoner. Minst førti smårollinger har blitt pyntet til dåp i kjolen. Både kjolen og lua er fortsatt i god stand, forsikrer Arlen, og nå henger dåpskjolen klar til bruk hos dåpsbarnets spreke tippoldemor (!) på øya.

Mads med d

Selv om dåpsbarna ikke blir tildelt navn på dåpsdagen, har barnedåpen alltid vært nært knyttet sammen med det navnet barnet har fått. Gjennom barnedåpen blir den lille presentert for menigheten, og det knytter seg

ofte spenning og forventning til hva barnet skal hete. Arlen og Morten forteller at de raskt ble enige om at gutten de ventet skulle få et kort navn som kunne fungere godt i kombinasjon med et dobbelt etternavn.

- Vi landet på Mads i god tid før fødselen, forteller Arlen, og legger lattermildt til at inspirasjon til navnevalget kom da hun studerte klasselista fra ungdomsskolen. Og på den lista sto bl.a Mads Axelsen oppført. - Han har jo alltid har vært en søt og grei gutt, legger Arlen til. Så da var den saken i orden.

Heldigvis hadde ikke Morten noen innvendinger mot det, men han hadde i grunnen sett for seg Mads med t.

- Men det måtte jo bli med d, sier Arlen bestemt før hun forklarer; vi er tross alt på Sørlandet, og her har vi blaude konsonanter. Og det er iallfall det beste argumentet denne norsklæreren har hørt i en navnedebatt!

Menighetsliv

Håkon forklarer at målet med dåpssamtalen er å forberede foreldrene på det som skal skje på dåpsdagen. I tillegg ønsker han å bli litt kjent med familien.

- Det er fint når vi kan møtes hjemme hos familien. Det gjør møtet mer personlig, utdyper han. Vi går igjennom dåpsliturgien og salmevalg, før jeg forklarer faddernes oppgave og betydningen av symbolene i kirka.

I den senere tid har dåpssamtalen blitt mer uformell og bærer i mindre grad preg av undervisning. Det er også blitt mer vanlig at medlemmer av dåpsfamilien deltar aktivt i gudstjenesten med sang eller tekstlesning, utdyper presten.

I motsetning til hva andre menigheter opplever, har tallet på dåpsbarn vært stabilt høyt i kirka vår. Flekkerøy menighet ønsker at det også i framtida skal bli folksomt rundt døpefonten.

Kjolen er 105 år gammel og ble i sin tid sydd til Arlens oldemor. Siden den gang har den blitt fraktet rundt og tatt i bruk av stadig nye generasjoner. Minst førti smårollinger har blitt pyntet til dåp i kjolen.

De ferske foreldrene har en positiv forventning til kirkas trosopplæringsplan. Det innebærer at de får støtte og veiledning til å oppdra sønnen i en kristen tro. Arlen legger til at hun ser for seg at de gjennom småbarnsperioden vil knytte enda sterkere bånd til menigheten.

- Vi er gått fra å være “unge voksne” til “småbarnsforeldre”, og det betyr at vi vil delta på nye arenaer i menigheten, forklarer Arlen, som allerede har startet på Babysang. Det er sosialt og en fin anledning til å bli kjent med andre foreldre.

Arlen har forsiktig løftet opp hovedpersonen fra vogna, til ære for fotografen. Det slår meg at det unge paret virker trygge og rolige i foreldrerollen. Det ser ut til at roen smitter over på guttungen, som fortsatt er i sin søteste søvn.

Håkon (Borgenvik) passerer oss på vei inn til kontoret sitt, og jeg ser mitt snitt til å stille han et par spørsmål i det han setter seg ned med oss.

Dåpssamtalen

- Hva kan Arlen og Morten forvente av dåpssamtalen? lurer jeg på.

La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.

MARKUS 10.13-16

FOTO: PEXELS

Fire generasjoner på Kafe pust

Lille Mads er allerede blitt «fast» gjest på kafé Pust i kirka, tross i at han bare ter to små måneder gammel. Her setter han det gode blikket rett i kamera. Mamma Arlen (t.v.) smiler om kapp med oldemor Sissel Inger og mormor Gro-Anita . Det er ikke hverdagskost at fire generasjoner treffes samtidig på denne koselige kafeen. TEKST & FOTO ARILD HANSEN

PÅSKA 2024

17.MARS

24.MARS

28.MARS

29.MARS

31.MARS

VELKOMMEN TIL ØYGOSPEL!

Hver kveld gjennom festivalen samler vi mellom 1000 og 1500 mennesker, alle samlet med et felles formålå møte Jesus og ære Hans navn. Vi ser en spennende trend i det norske folket de siste årene; en økende sult etter Jesus og noe ekte.

Vår visjon er å støtte opp under det Gud gjør her på best mulig måte.

Vi føler at vi står på terskelen til noe stort, og vi tror at Øygospel kan spille en stor rolle i dette. Vi ønsker å se den økende sulten etter Jesus i vårt land og i byen vår øke ytterligere. Dette

året har vi RIDERS, MBL Worship, med flere, som kommer for å være med!

Vi har store forventninger til det Gud vil gjøre denne helga og gleder oss til å se deg der!

SJEKK: www.oygospel.no og sosiale medier @oygospel for fortløpende oppdateringer med alt du trenger å vite om Øygospel.

etabl. 1933

etabl. 1933

www.andas.no Døgntelefon: 38177450

www.andas.no Døgntelefon: 38177450 Den

Taktelt - Kajakk - SUP - Camping

Taktelt - Kajakk - SUP - Camping

51 / friluftsoutlet.no

51 / friluftsoutlet.no

Vil du annonsere i Flekkerøy Menighetsblad?

Vil du annonsere i Flekkerøy Menighetsblad?

Kontakt Rune Nikolaisen, tlf 905 91 362

Kontakt Rune Nikolaisen, tlf 905 91 362

Skippergata 47A, 4611 Kristiansand tlf 461 90 056 • annelinebegravelsesbyraa.no

Skippergata 47A, 4611 Kristiansand tlf 461 90 056 • annelinebegravelsesbyraa.no

Vil du annonsere i Flekkerøy Menighetsblad? Kontakt Rune Nikolaisen, tlf 905 91 362

Vil du annonsere i Flekkerøy Menighetsblad? Kontakt Rune Nikolaisen, tlf 905 91 362

10 kjappe

Lillian Hansson

1. Hvem er du?

Ekte Flekkerøyjente på 78 år, som er veldig opptatt av å ta vare på dialekten her ute. Datter til Ingeborg og Gustav. Gift med Gunnar som er sønn til Rutha og Sigurd «Svenske».

2. Hva er best med Flekkerøya?

Godt å ha familie og mange gode venner i nærmiljøet.

3. Er det noe du ville ha endret her ute på Øya?

Her ble jeg i «beita» for et godt nok svar. Det ble nesten ett «umaulig» spørsmål. Må nok ha «bitte syn» betenkingstid. Æ melder pass.

4. Hva slags forhold har du til kirka og egen tro?

Felleskapet i menigheten. Flotte arrangementer, og noe for de fleste. Når det handler om troen har jeg ofte sagt at jeg tror på Gud, men jeg forstår ham ikke.

5. Hvordan er Øya om 50 år?

Hadde du spurt meg om dette for 50 år siden, hadde jeg vel aldri drømt om at det skulle bli så store forandringer. Alt i dag går jo så grassalt fort.

6. Er det noe du brenner for?

At barn og unge må få en god og trygg oppvekst.

7. Hva har du lært av livet etter å ha levd noen tiår?

At jeg med Guds hjelp kommer styrket gjennom prøvelser.

8. Er det noe du aldri kommer til å gjøre?

Har aldri vært i syden, og kommer aldri til å reise dit. «Mi bor jo på øya».

9. Har du et godt råd til de unge som vokser opp her ute?

Velg Jesus, og søk samfunn i en kristen menighet. Husk å lade opp ”batteriene”.

10. Hvilket spørsmål håpet du at jeg ville stille? Åssen æ det å bli gammel.

Støtt menighetsbladet Horisonten Vipps 825060

Du har mulighet for å få skattefradrag på beløpet. Bank 3000.07.70031.

Merk beløpet: Støtte menighetsbladet.

Lillian Hansson

Horisonten Flekkerøy menighetsblad

Ansvarlig utgiver: Flekkerøy menighet

I redaksjonen:

Marit S. Loland Tveit Redaktør

Arild Hansen Journalist

Sigrun Buhaug Journalist

Linda Torkelsen

Fotograf og journalist

Roy Øverland Journalist

Rune Nikolaisen

Annonsesalg og koordinator

Ragnhild Beite Grafisk design

Trykk: Aksell

Tips:

Send til flekkeroy.kristiansand@kirken.no og merkes med Horisonten

Håkon Borgenvik

Sokneprest 901 78 999

HB547@kirken.no

Trond

913 62 890

TS329@kirken.no

Roy

Daglig

909 27 901

RO983@kirken.no

Leder

412 35 847

LT428@kirken.no

FAMILIENYTT

DØPTE:

191123 Leonora Norheim

261123 Gurine Kristoffersen

261123 Brage Melhus-Bakke

101223 Adam Hallberg Pedersen

210124 Eva Susanne Ingebrethsen

040224 Bastian Dubland Larsen

VIGSLER:

Ingen

DØDE:

061223 Ellen Marie Eitveit

221223 Unni Horvli

090224 Georg Gundersen

250224 Øystein Klovning

Oscar Jansen Organist 908 024 53

oscarjansen@me.com

Arne

482 83 211

AB683@kirken.no

89 089

EN769@kirken.no

Linda Torkelsen

av Kafé Pust

Øverland

leder

Sjøvold Kirketjener

Nilsen Berge Menighetspedagog for ungdom

Else Norheim Trosopplærer – 0-12 år. 472

Aase Randi Iversen Renholder aaserandii54@ gmail.com

God påske!

FOTO: PEXELS