Skoleungdom i Kautokeino. Foto: Sophus Tromholt, ca. 1882, falt i det fri, fra Spesialsamlingene ved Universitets biblioteket i Bergen.
var det kun norske og svenske statsborgere som kunne erverve jord i Finnmark, og for å bli norsk statsborger var det et krav at man snakket norsk. I den nye Jordsalgsloven av 1902 ble språkkravet også etterfulgt av et krav om at kjøpere av eiendom måtte gjøre nytte for seg som jordbrukere, og at norskkunnskap ikke var tilstrekkelig, men at de også måtte benytte det til daglig bruk (NOU 1984:18). Ikke alle delte Nielsens forståelse av samisk kultur. Det fantes andre akademikere fra tiden etter Kautokeino-opprøret som hadde et annet syn. Blant dem var språkforskeren Nils Joachim Vibe Stockfleth (1787–1866), som også spilte en aktiv rolle i hendelsene forut for Kautokeino-opprøret. Jens Andreas Friis (1821–1896) og etter hvert Just Qvigstad (1853–1957) var blant vitenskapsfolk som studerte samisk språk og kultur, og som dessuten engasjerte seg på samenes side politisk. Stockfleth, som riktignok ikke var tilhenger av det som ble forstått som læstadiansk vranglære, argumenterte for at samene hadde en hellig rett til sitt eget språk og nasjon, og at det ville være til samfunnets gode om dette folket fikk lov til å utvikle sin kultur. Disse nevnes sjelden i Nielsens skrifter. Nielsen brukte derimot tid på Muitalus Samiid Birra – En bog om Lappernes liv (Turi 1910), som regnes som den første skjønn- og faglitterære publikasjonen av en samisk forfatter. Samarbeidet mellom den danske filologen Emilie Demant Hatt (1873–1958) og reineieren Johan Turi ble behørig kommentert av Nielsen 21