Jerusalem Israels hovedstad etter folkeretten

Det er få landegrenser som engasjerer mer enn hvor staten Israel skal ha sine. Eller hvordan byen Jerusalem skal inndeles. Advokat og forfatter, Ragnar Hatlem, gir oss her et innblikk i debatten.

MAN HØRER TIL stadighet at Israel ulovlig okkuperer Vestbredden, – herunder Øst-Jerusalem. For å finne ut om dette stemmer, må vi se nærmere på de faktiske forholdene og hva folkeretten sier. Spørsmålet om Jerusalem er Israels hovedstad, hører nøye sammen med spørsmålet om Israel har suverenitet over hele Jerusalem, og ikke bare over Vest-Jerusalem.

Jødisk historie i byen

Øst-Jerusalem utgjør gamlebyen hvor Jerusalem lå på Jesus tid. Det var her det første (kong Salomons) og det andre tempelet lå. Tempelhøyden regnes som jødedommens og kristendommens vugge og det aller helligste stedet for disse religionene.

Ifølge Det gamle testamentet gjorde kong David «Jerusalem» til hovedstad i det israelske storriket, ca. år 1003 f.Kr.

Det har alltid bodd jøder i Jerusalem siden. I år 1864 anslås befolkningen i Jerusalem til ca. 18 000, hvorav ca. 5 000 muslimer, 8–9 000 jøder og resten kristne.

På Israels uavhengighetsdag

15. mai 1948, ble Israel angrepet av nabostatene Libanon, Syria, Jordan og Egypt. Den 28. mai 1948 falt den jødiske delen av «gamlebyen» i hendene på de jordanske angriperne. Den jordanske legionkommandanten rapporterte at: «For første gang på over tusen år, er hellige Jerusalem renset for jøder, ikke en eneste jøde er att». Ca. 2000 jøder ble utvist fra gamlebyen og 58 synagoger ble ødelagt. Under jordansk okkupasjon (28. mai 1948 – 7. juni 1967) var alle jødiske hellige steder i Øst-Jerusalem forbudt for jøder.

Da Israel igjen ble angrepet i 1967, ble Øst-Jerusalem gjenerobret og Israels lov ble umiddelbart implementert.

Israel lot imidlertid Jordan (Wagf) administrere Tempelhøyden under israelsk suverenitet. I dag er det ikke lov for andre enn muslimer å be på Tempelhøyden.

Knesset om hovedstaden

I desember 1949 erklærte Knesset at Jerusalem var Israels hovedstad. Knessets første sesjon ble holdt i Vest-Jerusalem den 26. desember 1949. Jerusalem er betraktet som det tredje helligste stedet i islam. Dette til tross for at Jerusalem ikke er nevnt i Koranen. Det er også klart at Mohammed aldri besøkte Jerusalem rent fysisk. Det har heller aldri eksistert en arabisk (palestinsk) stat som Jerusalem har vært del av. Den tidligste arabiske perioden i Jerusalem startet så sent som i 638 e.Kr.

Så hvorfor er Jerusalem så viktig for mange sunni-muslimer (sjia-muslimene anser ikke Jerusalem som den tredje helligste byen)? Dette har å gjøre med profeten Mohammeds «nattreise» i ca. år 621 e.Kr. En morgen våknet Muhammed etter en åpenbaring som er beskrevet i Koranen sura 17:2, hvor Mohammed får en visjon om å ha besøkt det som Koranen omtaler som «den fjerneste moskeen» ridende på et fabeldyr ved navn Burak. På Mohammeds tid var det ikke noen tvil at dette refererte til en moske som lå ca. en dagsreise fra Mekka.

Senere har dette imidlertid blitt forstått slik at profeten i denne åpenbaringen skal ha besøkt Al Aqsa-moskeen på Tempelhøyden i Jerusalem.

En rekke lærde muslimer har opp gjennom årene påpekt at dette ikke stemmer. En av grunnene til at dette ikke stemmer, er at Al Aqsa-moskeen ikke eksisterte på Muhammeds tid. Muhammed døde i 632 og Al Aqsa-moskeen på Tempelhøyden ble bygget mer enn 60 år etter «nattreisen». Dette bekreftes også av at Kalifen Omar (ca. år 638) besøkte tempelhøyden uten at Al Aqsa-mosken blir nevnt.

Stridens kjerne PLOs (som representerer alle arabere som kaller seg for palestinere) sitt offisielle mål er at Øst-Jerusalem skal bli deres hovedstad i en eventuell fremtidig palestinsk stat.

Arabernes egentlige mål er dog å avvikle staten Israel og gjøre hele Israel (Palestina) om til en ny muslimsk stat nr. 58, jfr. PLOs og Hamas sitt charter.

Den såkalte konflikten i Midtøsten handler i realiteten ikke om landområder slik svært mange tror. I stedet handler det om arabernes motstand mot de vestlige demokratiske verdiene (åpenhet, ytringsfrihet, likestilling, homofiles rettigheter, menneskerettigheter og menneskeverd) som Israel representerer. Disse verdiene er uforenlig med dagens islam.

I tillegg er det flere lærde muslimer som i dag hevder at Koranens ord klart støtter at landområdene i Israel/ Palestina tilhører jødene, se sura: 5:21, 7:138, 26:59-60 og 17:104, jfr. for eksempel muslimen Sheikh Ahmad al-Adwan.

Etter beskyldninger om anneksjon da Israel i 1967 gjenerobret Øst-Jerusalem, gjorde Israel det klart overfor FN at Øst-Jerusalem var under deres jurisdiksjon og at det å anvende israelske lover ikke innebar noen anneksjon.

Jødene får rettighetene til hele Palestina Etter første verdenskrig skjedde det store endringer: Man ønsket å gi de koloniserte områdene tilbake til urbefolkningene. Hensikten var å gjøre dette gjennom mandat-ordningen, hvor ressurssterke stater skulle hjelpe de lokale befolkningene slik at de på sikt kunne klare å bli selvstendige stater.

Det ottomanske riket som hadde suvereniteten over Jerusalem, hadde tapt krigen og overlot eiendomsretten/ suvereniteten over mye av områda sine til vinnerne, de fremste allierte stormaktene: Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan (DFAS).

DFAS måtte ta stilling til hva de skulle gjøre med de landområdene de hadde erobret i Europa og Midtøsten. Under fredskonferansen i Paris i 1919, fikk araberne og jødene legge frem sine krav og begrunnelser for disse områdene.

I San Remo i april 1920 tok DFAS avgjørelsene om å gi eierrettighetene videre til urbefolkningene i områdene. Folkerettslig var dette et bindende vedtak som senere også ble godkjent av Folkeforbundet.

Noe av det som ble bestemt i San Remo:

A. Tre mandatområder blei oppretta i Mesopotamia, Syria og Palestina

B. Araberne fikk dei største områda i Mesopotamia og Syria

C. Jødene fikk Palestina slik de hadde bedt om. Palestinamandatet som blant annet innbefattet Jerusalem, var det minst omstridte. Araberne og jødene hadde i 1919 gjort en skriftlig avtale om å støtte hverandre.

D. Grensene for Palestina ble bestemt ut fra hvor jødene hadde sin historiske tilknytning. Det var derfor helt klart at hele Palestina skulle bli jødenes nye stat, inkludert hele Jerusalem.

Innholdet i San Remo Resolusjonen gjelder fortsatt inntil eventuelt annet er avtalt, jfr. FNs charter artikkel 80.

Okkupasjon eller rett?

Dersom du, på tross av det som skjedde i San Remo, likevel er i tvil om Israel har okkupert Vestbredden (herunder Øst-Jerusalem fra juni 1967), så la oss se nærmere på reglene om ulovlig okkupasjon. Disse finner man i Haagkonvensjonen av 1907 og Genèvekonvensjonene av 1949.

Et rettslig vilkår for at det skal kunne kalles en ulovlig okkupasjon, er at områdene må tilhøre en annen stat. Så da blir det naturlige spørsmålet: Hvilken stat var det som hadde suvereniteten over Øst-Jerusalem i 1967 da Israel gjenerobret områdene? At Jordan angrep Israel i 1948 og ulovlig okkuperte Øst-Jerusalem frem til 1967, skaper naturligvis ikke noe folkerettslig rett til området. Dessuten inngikk Jordan en fredsavtale med Israel i 1994, noe som i realitet betyr at Jordan oppga alle krav over områdene.

Palestina-araberne, på sin side, inngikk en avtale med Israel (Oslo-prosessen fra 1993) som gir de en midlertidig avtalefestet rett til å kontrollere deler av Vestbredden. Det store flertallet av rettslærde, er klare på at folkerettens regler om fiendtlig okkupasjon ikke gjelder når det er inngått en slik avtalefestet regulering av områdene.

Hva var så Israels grenser på uavhengighetsdagen 15. mai 1948?

Her har vi en absolutt og universell folkerettslig regel: Uti Possedetis Juris.

Når man anvender denne regelen på Israel, betyr dette at Israel hadde suverenitet over hele Jerusalem den 15. mai 1948. Dette fordi hele området fra elven til Middelhavet var innenfor de grensene som ble administrert under Palestinamandatet dagen før Israel ble en uavhengig stat.

Dette bringer oss videre til neste spørsmål:

Har det skjedd modifikasjoner av disse grensene?

Jeg har gjennomgått alle relevante forhold, men det er ingen omstendigheter som medfører noen endringer av grensene fra 15. mai 1948. Dette gjelder for eksempel Jordans okkupasjon 1948-1967, FNs standpunkt om at det er demarkasjonslinjene fra juni 1967 som gjelder, angrepskrigene mot Israel i 1948, 1967 og 1973, retten til selvbestemmelse, Sikkerhetsrådets resolusjon 242 og Oslo-avtalen.

Som alle andre stater i verden, velger Israel selv sin hovedstad innenfor sine lovlige grenser.

Konklusjon:

1. Hele Jerusalem hører inn under staten Israels suverenitet.

2. Jerusalem er Israels hovedstad.

Den Amerikanske J Den

Stan Telchin, skildrer gripende i sin bok «Sviget», hvordan hans vei til Messias gikk. Hans datter var kommet til tro og utfordret sin far til å gå i gang med å lese Bibelen. Han tok utfordringen. Intensjon var å finne bevis for at Jesus ikke er Messias. Slik kunne han få vist datteren til rette. Det er gripende å få innsikt i hvordan han nærmer seg NT. Ryggmargsrefleksen kastet frem århundrer med forfølgelse fra kristne. «Det måtte ha med dette «NT» å gjøre…». Stan overraskes. Matteus er skrevet av en jøde, om en jøde og om Abraham, Israks og Jakobs Gud. Stan finner Jesus som Messias!

Stan sitt vitnesbyrd illustrerer spørsmålet: Hvordan kan vi hedninger nå Guds eget folk med evangeliet, med en slik historisk bagasje? En av flere gode veier er å støtte messianske jøders arbeid for sitt eget folk. Israel College of the Bible (ICB) i Natanya, er et unikt og strategisk sted i så måte! På denne bibelhøyskolen utdannes morgendagens pastorer, menighetsledere, evangelister mm. Og det hele skjer i Israel, der integerte utflukter i «landet der det skjedde» er en god kilde til økte innsikter. «ICB Tours» er utviklet for å tilby kristne studieturer, som gjerne kan inngå i akademiske bibelstudier. På ICB er også arabere godt representert, noe som i seg selv er et sterkt vitnesbyrd om forsoningskreftene i Jesus.

I lokalene finner vi også et strategisk