MEDIA PERSIA BABYLON

IDET TREDJE ÅRET av regjeringstiden til Jojakim, kongen av Juda, kom Nebukadnesar, Babels konge, til Jerusalem og beleiret byen. (Dan 1,1)

Når skjedde det?

Året var 605 før Kristus. Jojakim hadde blitt innsatt som konge i Juda, og Israel endte opp som en kasteball i storpolitikken. Noen år før, da den gudfryktige Josjia var konge i Juda, og etter mange års åndelig frafall igjen fikk i gang tempeltjenesten, dro Egypts Farao Neko til Karkemisj for å hjelpe Assyria i kampen mot babylonerne. Men før han kom så langt dro kong Josjia ut for å stride mot ham ved Megiddosletten. Farao Neko sendte beskjed til kongen om at det ikke var mot ham han ville stride, og ba ham trekke seg tilbake. Josjia hørte ikke på dette, selv om det var Gud som på denne måten ville advare ham. Kongen ble truffet av en pil fra en av de egyptiske bueskytterne. Alvorlig såret kjørte de ham tilbake til Jerusalem der han døde. Dette skjedde 609 f.Kr. Hele Juda og Jerusalem sørget over ham og sang klagesanger. I årene som fulgte ble det en tradisjon i Israel å synge klagesanger over den gudfryktige Josjia. Det er sannsynligvis minnet om denne hendelsen som ligger under når profeten Sakarja skriver: På den dagen skal det være stor sorg i Jerusalem, som sorgen ved Hadad-Rimmon på Megiddosletten. (Sak 12,11)

Josjias sønn Joakas ble konge etter sin far, men den 23 år gamle gutten fikk bare tre måneder på tronen. Han ble avsatt av Farao Neko, og hans bror Eljakim innsatt som ny konge. Navnet hans ble endret til Jojakim og Neko påla landet en tung skattebyrde før han dro videre til Karkemisj. Etter en tid i byen ble han angrepet av den babylonske hærføreren Nebukadnesar. Karkemisj ble inntatt og Neko beseiret så grundig at babylonerne underla seg området helt ned til Egypts grense. Nøyaktig slik Jeremias hadde profetert om Egypt. (Jer 46,2ff)

Nebukadnesar beleiret deretter Jerusalem og Jojakim måtte legge seg under babylonerne. Da kom det il-bud fra Babylon om at Nebukadnesars far, kong Nabopolassar var død. Nå var det han som hadde arvet tronen.

Daniel tidfester den første bortføringen til Babylon til år 605 f.Kr, og skriver: I det tredje året av regjeringstiden til Jojakim, kongen av Juda, kom Nebukadnesar, Babels konge til Jerusalem og beleiret byen. (Dan 1,1) Profeten Jeremias tidfester året da han fikk profetien om varigheten av det babylonske fangenskapet, og skriver: Dette ordet kom til Jeremia om hele folket i Juda, i det fjerde regjeringsåret til Jojakim, Josjias sønn, kongen av Juda. Det var det første regjeringsåret til Nebukadnesar, Babels konge. (Jer 25,1)

Daniel sier at beleiringen av Jerusalem skjedde i Jojakims tredje regjeringsår mens Jeremias sier at det skjedde i det fjerde regjeringsåret. De som stempler Daniels bok som et falsum, har pekt på denne «feilen» i datering. Forklaringen er enkel.

Babylonerne regnet kongens første år som «tronbestigningsåret», neste år som første regjeringsår osv. I Israel regnet man derimot året kongen begynte sin regjeringstid som det første året.

Daniel bruker den babylonske metoden når han skriver «I det tredje året av regjeringstiden til Jojakim», mens Jeremias følger den jødiske regnemåten når han skriver «i det fjerde regjeringsåret til Jojakim». Begge snakker om 605 f.Kr.

Vi kan stole på det Jesus sier om Daniel Få bøker i Bibelen har blitt gjenstand for en så massiv kritikk som Daniels bok. Det blir hevdet at den ble skrevet i Makkabeertiden omkring år 160 f.Kr. og at den beskriver de politiske hendelsene på den tiden. Da er Daniel en journalist og ikke en profet. Jesus avfeide denne kritikken nesten 2000 år før den ble framsatt. Når han beskriver endetiden sier han: Når dere da ser ødeleggelsens avskyelighet, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted. (Matt 24,15) Jesus kaller Daniel profet, og han bekrefter at det Daniel varsler i profetien vil skje.

Profeten Esekiel bekrefter også at Daniel er en historisk person: Selv om disse tre mennene, Noah, Daniel og Job, var midt iblant dem, kunne de bare utfri sin egen sjel ved sin rettferdighet», sier

Herren Gud. (Esek 14,14) så kunne ikke Noah, Daniel og Job, om de hadde vært der, så sant Jeg lever, sier Herren Gud, utfri verken sønn eller datter. Ved sin rettferdighet kunne de bare utfri sin egen sjel. (Esek 14,20) Se, du er visst visere enn Daniel! Ingen hemmelighet kan skjules for deg. (Esek 28,3) Alle bibeltro fortolkere forutsetter at boken ble skrevet av profeten Daniel i Babylon. Hendelsene dekker en periode på ca. sytti år og strekker seg til kong Kyros tredje år i 536 f.Kr. Profetiene som Daniel beskriver favner hele den perioden vi kaller «hedningefolkenes tider», fra borføringen til Babylon og fram til Jesu Kristi andre komme. Daniel selv kan ha levd til 530 f.Kr. og fullført boken i de siste årene av sitt liv.

Det store bildet av endetiden

Profeten Daniel blir ofte kalt profetienes ABC. Dette skyldes ikke minst at man her møter de store linjene i historien og i endetiden. Skriften beskriver den profetiske framtiden for hedningefolkene, Israel og menigheten.

Mange av Bibelens profeter sier mye om nasjonene og om Israel. Men det er kun Daniel som i detalj beskriver Guds plan for hedningefolkene og Israel og som knytter historiene sammen.

Derfor er Daniels bok avgjørende viktig for den profetiske strukturen i skriften. Den er nøkkelen til hele Det gamle testamentes profetiske åpenbaring. Et studium av Daniels bok er derfor helt nødvendig for å kunne forstå bibelens lære om endetiden.

Språk og inndeling

Et uvanlig trekk ved Daniel, er det faktum at den sentrale delen av boken (2,4–7,28) er skrevet på arameisk, også kalt kaldeisk. Arameisk ble brukt mellom parter som snakket forskjellige språk, det vi i dag kaller «lingua franca», eller diplomatspråk. Dette avsnittet hos Daniel omhandler først og fremst hedningefolkene, og kun indirekte Israel. Den samme vekslingen mellom hebraisk og arameisk finner vi også hos Esra (4,8–6,18; 7,12–26) og Jeremias (10,11).

Daniels bok kan deles i tre hoveddeler: (1) Innledning, kapittel 1;

(2) Hedningefolkenes tider, skrevet på arameisk, kapittel 2–7; (3) Israel i relasjon til hedningefolkene, skrevet på hebraisk, kapittel 8–12.

KJENT BILDE: Daniel tyder kong Nebukadnesars drøm der han ser en billedstøtte, i Daniels bok kapittel 2. Tydningen av denne drømmen er en sentral del av profetiene i denne boken.

Bakgrunnen for det babylonske fangenskap

Erobringen av Jerusalem og den første deportasjonen til Babylon, fant ikke sted uten at Gud på forhånd hadde advart folket. Flere av Israels profeter hadde sagt at en katastrofe ville komme fordi folket hadde syndet og falt fra pakten med Gud. (Jes 24,1-6) De hadde ikke brydd seg om sabbaten og sabbatsåret. Når folket måtte tilbringe sytti år i fangenskap, var det Gud som krevde tilbake sabbatene Israel hadde forbrutt seg mot. Han gjorde det for at landet skulle få hvile.

Israel hadde også falt fra sin Gud gjennom avgudsdyrkelse, (1 Kong 11,5; 12,28; 16,31; 18,19). De var blitt alvorlig advart mot dommen Gud ville sende for deres frafall fra ham. Israel ble ført av sted til Babylon, datidens senter for avgudsdyrkelse og en av de mest fordervede byer. Det er derfor betegnende å se at avgudsdyrkelse aldri mer var et problem i Israel etter at folket kom tilbake fra Babylon. De hadde fått nok av dette.

Daniel var med i den første deportasjonen etter at kong Nebukadnesar inntok Jerusalem i år 605 f.Kr. Sammen med tre andre jødiske ungdommer ble han trent opp til å være en del av kongens hoff. De skulle snart skille seg ut blant de andre som ble plukket ut til denne tjenesten. De ville ikke spise maten eller drikke vinen som de andre kandidatene ble servert. Dette var fordi mat og drikke ble innviet til de babylonske guder før det ble servert. Daniel og vennene hans ville ikke gjøre seg urene. Den første prøven kom da Nebukadnesar begynte å drømme.

Nebukadnesars drømmer – den store bildestøtten Kapittel to forteller at kong Nebukadnesar hadde drømmer. Det kan virke som dette var flere drømmer som kom tilbake under flere netter. Han sammenkalte sine spåmenn, åndemanere og stjernetydere og ba dem fortelle hva han hadde drømt, for deretter å la dem tyde drømmen. Det kunne de selvfølgelig ikke. Da ble kongen gjort oppmerksom på Daniel. Etter at profeten hadde bedt til Gud om å få åpenbart drømmen, ble han ført fram for kongen. Daniel sa at Gud hadde gjort kjent for Nebukadnesar det som skulle skje i de siste dager. Nebukadnesar hadde sett en bildestøtte der hodet var av gull, brystet av sølv, hoftene av bronse, beina av jern og føttene av en blanding av jern og leire.

Når Daniel tyder drømmen, (2,36-45) forteller han at de ulike delene av bildestøtten symboliserer fem verdensriker.

Hodet av gull symboliserer Nebukadnesar/det Babylonske riket. Nebukadnesar hadde absolutt makt og det han sa gjaldt som lov.

Etter Nebukadnesar skulle det komme et rike som var dårligere, (2,39). Historien forteller at det Medo–Persiske riket, som kom etter det Babylonske, var preget av indre uenighet.

Riket som skulle herske over hele jorden, var det Gresk-Makedonske riket. Aleksander den Store la under seg en rekke land, slik at han hersket over et større område enn noen før hadde gjort. Han var en militær begavelse, men døde 32 år gammel da han var på høyden av sin makt. Da hadde hans militærtog brakt ham helt til India.

Det fjerde riket i Nebukadnesars drøm ble symbolisert ved beina av jern. Det var annerledes enn de andre og skulle knuse og slå i stykker de andre rikene. Bildestøtten hadde to bein. Dette riket er Romerriket som ble delt i to etter keiser Konstantin.

Det fjerde riket utvikler seg til et nytt rike som symboliseres ved føttene. De var dels av jern og dels av leire, og dette forklares med at riket hadde en indre svakhet. Det er ikke entydig ut fra teksten hva denne svakheten består i, men folkene i dette riket hørte ikke naturlig sammen. Det er mulig at dette betyr at de ikke hadde samme etniske bakgrunn, men var knyttet sammen av et slags forbund. Ut fra Daniel 2,44-45 er dette siste riket aktivt når Gud oppretter et rike som aldri i evighet skal bli ødelagt. En stein blir kastet mot bildestøtten og treffer den på føttene slik at hele statuen, alle de andre rikene knuses. Steinen blir til et fjell som fyller hele jorden.

Nebukadnesar drømte om fire påfølgende riker som alle hadde det til felles at de ville komme til å okkupere landet Israel. Perioden som disse fire rikene dekker, preges av at Jerusalem er besatt av fremmede makter. Det er begynnelsen på den tidsperioden Jesus refererer til som «hedningenes tider». De skal falle for sverdets egg og bli bortført som fanger til alle folkeslag. Jerusalem skal være nedtrampet av andre folkeslag inntil hedningenes tider er oppfylt. (Luk 21,24) Denne perioden begynte da Jerusalem falt for babylonerne, og den pågår fremdeles. Den vil fortsette gjennom den store trengsel og komme til avslutning når Jesus som Messias kommer tilbake til jorden. En riktig forståelse av denne perioden er derfor svært viktig i profetisk sammenheng.

Guds plan for Israel og folkeslagene vil kulminere i tusenårsriket.

Den eneste forståelsen av dette skriftavsnittet som kan begrunnes ut fra en bokstavelig tolkning av profetordet, er at føttene på bildestøtten symboliserer et rike som ligger i framtiden. Vi lever nå i menighetens tidshusholdning. Denne perioden sier profeten Daniel ingenting om. Det framtidige riket skal ha en del av Romerriket i seg, noe jernet tyder på. Men det skal ikke ha den samme styrken som Romerriket. Dette er symbolisert ved leiren. Dette riket skal være på jorden når Messias kommer tilbake, og det skal bli knust når han oppretter tusenårsriket.

Det er gjort mange forsøk på å forklare hvilket rike det her er snakk om. Med den utviklingen vi i dag ser i Europaunionen, er det ingen andre riker som i vår tid bærer i seg så mange likhetstrekk med Romerriket med den overnasjonale statsdannelsen vi ser utvikle seg i denne unionen.