1. Med ullgenser, nikkers og Stein Eriksen-ski imponerte Lola Aune tidlig i løypa. Her antar hun selv at hun er i 12-årsalderen, men er helt sikker på hun kjører i Hovden. 2. Atletiske Lola slår “stiften” ved Korgtjønna ved foten av Okla på 1970-tallet. 3. Alltid en av gutta. På en løpermiddag sitter Lola sammen med Bjarne Strand (t.v), Leif Otto Fjøsne og Håkon Mjøen. Gutta hun hang mye sammen med både på trening og i konkurranser. På denne tilstelningen ble løperne lovet gratis sesongkort på livstid av daværende heissjef Erik Schønheyder.
1
REVANSJEN I `64 Tilbake til atleten Lola. Bestemora på Aune kappet ned tauene som barnebarnet hadde hengt opp i trærne for å leke med. Jenter skulle ikke klatre i trær. Lola elsket likevel hvert eneste minutt hun fikk være utendørs, sammen med andre “aunaramp”. Hun hadde en sterk fysikk, og var allsidig innen idrett. – Det meste var lek. Jeg husker vi syklet i stor fart borti snøplogkantene, og i svevet fra bråbremsinga slo vi salto over kanten. Vi tillot oss lange friminutt på skolen for å drive med skihopping, på sommeren slo vi ball på løkka der hvor Elkjøp står i dag. Jeg trente både alpint, curling og friidrett. Det var poengrenn og skjoldrenn i Hovden, og fra tiårsalderen begynte vi å reise landet rundt for å delta på landsrenn i alpint. Med spinkle Munari-sko, gamle ski som Olav Odden hadde frest stålkanter inn i fra sitt verksted i kjelleren på Grøseth kafeen, tykke ullgensere og nikkers møtte vi byfolket som hadde mye bedre utstyr enn oss. Vi slo dem uansett, smiler Lola. Allsidigheten tok henne til verdenstoppen, og i 1964 var det meste klart for deltakelse i OL i Innsbruck. For første gang skulle en alpinist fra Oppdal stå på startstreken i et OL. Så skjedde likevel det som ikke skulle skje. Lola skadet seg på trening i Muttereralm, bare uker før olympiaden. – Løypa bestod av tre kamelpukler. Jeg klarte å stå imot de to første. På den tredje falt jeg stygt. Det var så flaut å bli frakta ned på båre. Men med avrevet korsbånd, flere prolapser i ryggen og brista nakkevirvel, var det nødvendig. Jeg ble hjemsendt. Selvsagt var det bittert. Til tross for skadene, stilte hun til start i NM i Hemsedal én måned etter Innsbruck. Der fikk hun sin revansje og tok gull i storslalåm. I utfor tok hun bronse. – Det er klart jeg hadde store smerter. Men jeg husker også triumfen over ikke å la seg stoppe til tross for skadene. LOLA-STYLE Smerter er noe hun har lært seg å leve med. Et aktivt liv har satt sine merker. – Knærne mine er uten menisker, lår- og leggbein er uten brusk og knoklene på hendene mine er nokså tynnslitte. Å legge seg på sofaen hjelper lite, jeg har lært meg å ikke kjenne etter hvor jeg har vondt. Som førstepuljekjører i FIS-renn i både slalåm, storslalåm og utfor var det liten grunn til å holde igjen. Lola satset alltid fullt ut fra start, og var en fast del av verdenstoppen i fire år. – Ikke mange av kvinnene behersket alle grenene på toppnivå. Etter et par år på landslaget fikk jeg taket på slalåm også, det var ei ordentlig mestringsfølelse. Jeg husker stoltheten over å kjøre i første pulja i samtlige disipliner. Hun smiler med knallrøde lepper. Hun er sminket, glatt i huden og ungdommelig. Det lyse håret er samlet i to små musefletter. På hodet har hun et stilig hårbånd. Grønnfargen på fleecegenseren er alt annet enn dus. Det er Lola-style. – Hvem skulle tro at jeg var ujålete før? Jeg husker mine konkurrenter alltid stilte til start med leppestift. Jeg fnyste av dem, og mente at det ikke passet. Først da jeg ble eldre ble jeg mer opptatt av å pynte meg, ler hun.
2
3
68
OPPDAL:365 / VINTER -18