978-82-8315-022-3
Š dreyers forlag oslo 2014 omslag: motorfinger trykk: scandbook ab, falun printed in sweden isbn 978-82-8315-023-0
4
Kapittel 1 «Tror du det funker?» «Selvfølgelig,» svarer Kara. «Kan du slutte å prikke meg i ryggen?» «Sorry,» hvisker jeg og holder hardt i brevet med begge hendene. Det hjelper litt mot skjelvinga. Det er ganske mørkt, så jeg kan ikke se hva som står på arket. Men jeg kan det utenat nå. Det er det samme trusselbrevet vi skrev til fyren før Tom. Vi bare bytta ut bilmerket.
Hei Du med den hvite BMW! Ser du hva som har skjedd med din kjæreste bil? Neste gang vi killer din BMW skikkelig. Du ikke kan være kjæreste med Maria. Stikk, din Idiot. Ellers ikke noe bra vil skje med deg. Walla vi lover. Vi vet hvor du bor! Ikke gå til politiet. PS! Du er herved advart. For siste gang! Vi sitter på huk bak bilene på parkeringsplassen. Kara tar fram den spisse kniven. En av morens største kjøkkenkniver. Den glinser i lyset fra gatelykta. 7
«Kan vi ikke droppe kniven denne gangen?» Jeg vet ikke om hun hører meg. Egentlig vet jeg ikke om jeg sa det høyt engang. Alt virker så uvirkelig. Som i en drøm. Eller en skrekkfilm. Jeg får ikke stoppa skjelvinga i kroppen. Om det er den kjølige kveldslufta eller synet av Kara med kniven, vet jeg ikke helt. Hun strekker ut den ledige hånda. «Gi meg brevet!» hvisker hun, altfor høyt. «Eller vil du at de blir sammen, kanskje? For evig og alltid?!» Nei. Jeg vil ikke det. Jeg vil ikke at mamma og Tom blir kjærester på ordentlig. Aldri i verden. «Nei,» hvisker jeg. Kara har rett. Vi må kvitte oss med Tom. Knuse han. Eller noe han elsker på ekte. Noe han elsker veldig mye mer enn mamma: Den svære, hvite BMW-en på gjesteparkeringa. «Klar, ferdig … NÅ!» Kara reiser seg opp og løper. Hun er kledd i svart fra topp til tå, og jeg ser hånda som vifter med k niven. Før jeg rekker å reise meg, har Kara fiksa alt. Hun bøyer seg over panseret og klistrer brevet på frontruta. Løfter kniven med begge hendene høyt over hodet. Jeg hører bare et langt «Aaaaaaaa!». Så går hun løs på bildøra. I neste sekund går bilalarmen.
8
Kapittel 2 «Tror du noen så oss?» hvisker jeg da vi endelig låser oss inn i gangen til Kara og de. Kara rister på hodet og flirer. «Jeg skal bare gjemme unna mordvåpenet,» svarer hun og lister seg ut på kjøkkenet med kniven gjemt bak ryggen. Jeg nikker raskt til svar og biter meg hardt i underleppa. Hendene mine rister fortsatt. Det er ikke hver dag jeg og Kara flyr ute om natta med kjøkkenkniv og leker mafia. Personlig er jeg imot vold og sånn. Men Kara og jeg har starta et superhemmelig prosjekt (heretter kalt Revolusjonen). Og vi har sverga på å gjøre alt for å komme i mål med revolusjonsplanene våre. Til og med hærverk. Kara knuste den ene frontlykta på BMW-en og skrapa opp bildøra med kniven. Selv om alarmen gikk. Så tøff er hun. Vi løp og gjemte oss bak søppeldunkene før Tom kom heseblesende ut av Blokka vår. Jeg blir varm i blodet når jeg tenker på alt Kara gjør for meg. Kara er min eneste og beste venn og hjernen bak hele revolusjonsprosjektet. Hun er den smarteste og tøffeste jeg kjenner i hele verden, faktisk. En dag sa hun bare: «La oss ta et balletak på livet ditt, kamerat Yoko.» I ekte mafiastil. Hun mangla liksom bare en 9
sigar i munnen. Det var en helt vanlig mandag, og vi hang på rommet hennes etter skolen. Vi skulle egentlig jobbe med et teit naturfag-prosjekt vi hadde fått i lekse. Men ingen av oss hadde særlig lyst til å rote i søpla, liksom. For det var det prosjektet handla om. Gjenvinning og miljø og søppel og sånn. «Jepp. Vi skal forandre verden. Din verden,» sa Kara og stirra på meg. «Ja vel,» svarte jeg. «Vi kupper Marias hjerne og tvinger henne til å gjøre alt du vil,» fortsatte hun. Maria, det er mammaen min. «Vi starter en Revolusjon!» ropte hun og slo knyttneven i håndflata. Og så lagde hun en v med fingrene i lufta. Jeg prøvde å komme på noe tøft å si, jeg også. Men alt jeg klarte å si var «Ja.» Så smilte jeg og lagde en V med fingrene isteden, jeg også. En v for Re-v-o-lusjon, liksom. «Dette er mye, mye, mye større enn alle p rosjektene vi har hatt på skolen til sammen,» sa hun med skikkelig alvorlig stemme. Jeg skjønte ikke hva hun mente. Så jeg holdt kjeft. «Skriv,» sa hun endelig. Jeg gjorde som hun sa. Fiska opp telefonen fra lomma og åpna notatblokka. Og så var vi i gang. Med tidenes største prosjekt. Da jeg var ferdig med å taste og leste høyt fra lista på telefonen, kjentes det som om hjertet mitt skulle eksplodere. For prosjektet handla om meg og 10
mamma. Kara hadde lagt de planene for hvordan vi forvandler den 200 % Håpløse Mammaen min til en helt vanlig mamma. «Walla. Jeg lover. Det er bare sånn du kan få et normalt liv. For du fortjener ikke et Balleliv,» sa hun og rista på hodet. Jeg holdt på å grine. Så glad ble jeg inni meg. For det er faktisk ikke noe kult å ha en mamma som min. Alt jeg ønsker er å ha en vanlig familie som jeg kan gjøre vanlige familie-ting med. Akkurat som Kara og den vanlige familien hennes. Det skjønner Kara. Mamma gjør alt annet enn vanlige og normale ting. For eksempel bruker hun mesteparten av tida på dumme kjærester og teite prosjekter og barnslige venner og rare klær. Hun kan ikke engang lage mat og gir blanke F i hva jeg sier, i regler og hva andre mener, og hun har verken jobb, bil eller penger på kortet. Men masse fritid til å lage et Balleliv for meg. Med stor B. Det er så kleint og slitsomt og flaut at jeg dør … «Vil du ha godis?» roper Kara fra kjøkkenet. «Ja takk,» svarer jeg, med knusktørr stemme. Hadde det ikke vært for Kara, hadde jeg blitt ko-ko i hodet og like gæren som mamma. For hun er den eneste som forstår meg i hele verden. Kara, altså. Hendene mine rister fortsatt. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av dem. Så jeg plukker opp en liten bønnekrans fra hylla i gangen og prøver å telle perlene 11
på den. Bare for å ha noe å gjøre mens jeg venter på Kara. «Har du spurt om lov, kanskje?» Jeg skvetter til. Karela står med hendene på hoftene og himler med øynene. Karela er den irriterende lillesøsteren til Kara. Jeg rister på hodet. For jeg kommer ikke på noe å si, som vanlig. «Det er bestemor sin bønnekrans. Du kan ikke bare ta den uten å spørre,» fortsetter hun med sjefete stemme. Jeg legger bønnekransen raskt tilbake og dytter hendene i lomma isteden. Hun har rett. Det er ikke min bestemor. «Det er en regel, bare så du vet det. Man må alltid spørre om lov først,» fortsetter hun. Og så geiper hun og viser stygge-fingeren til meg. Så sur er hun. Bare pga. at hun ikke fikk henge med meg og Kara etter middagen. Jeg håper Karela aldri får greie på vår superhemmelige Revolusjon. For da er den ikke hemmelig lenger. Karela er en sladrehank. «Gå og legg deg, din snegle,» sier Kara og drar i den ene fletta til Karela. Hun er endelig tilbake. «Dumming,» geiper Karela. «Snørr,» sier Kara. «Pappaaaaaa,» roper Karela. Og så løper hun heldigvis for å sladre, og vi kan stikke på rommet til Kara. «Sånn,» sier Kara bestemt inne på rommet. «Tom er …» Hun lager en klikkelyd med tunga og later 12
som hun halshugger seg selv. Så biter hun av hodet på en seigmann. «Vil du ha?» Jeg stikker hånda ned i den klissete posen og stapper tre seigmenn i munnen. «Ingen kan stoppe oss nå,» sier hun. Jeg tørker håndflatene raskt på buksebeina og nikker mens seigmennene vokser i munnen. Vi er klare for å forandre livet mitt. Det suser i hodet bare jeg tenker på det. «Kom an, vi må planlegge videre,» sier Kara. Jeg svelger den siste klumpen med seigmenn og fisker opp telefonen fra lomma. Det kjennes som den brenner i hendene mine. Kara sjekker at døra er låst. Jeg laster opp vår superhemmelige Revolusjonsplan. Og så leser jeg opp hele planen, mens Kara myser med øynene og biter seg på innsiden av munnen. Som en ekte mafiaboss.
Revolusjonen 1. Fikse drømmemannen (til mamma) 2. Fikse drømmejobben (til mamma) 3. Få mamma til å digge vanlige klær 4. Få mamma til å digge vanlig mat 5. Skaffe en liten valp (til meg og mamma)
13