Veien til Synnfjell Rundt ... ... den er ikke rett og enkel

NOEN TRENINGSBILDER FRA HØSTEN:

Så kom holka… vi har ikke vogn, og trehjuling på is med 4 hunder er ikke veldig trygg, så vi prøvde oss med sykkel og på den lille snøen som var der. For oss var det viktig at hundene var mye sammen, så vi gikk også mange turer sammen.

Endelig sledeføre! Langtur på Hamar!

Trening med 6-spannet!

Veien til

Synnfjell Rundt ...

... den er ikke rett og enkel. Den er nesten som selve løypa. Ganske lang, opp og ned, med løssnø, passeringer, fantastisk utsikt, gode øyeblikk, usikkerhet og tunge stunder. Spesielt når en bor på Østlandet, rett ved kysten, på et nydelig sommersted. Da blir veien lengre til treningsmuligheter.

TEKST Wiebke Höfers

En bruker kanskje mer tid på veien enn selve treningen. Og løpet. Men er det ikke det det handler om? Veien er målet. Mitt mål var å klare å gjennomføre et fjelløp på 50 km med to av mine hunder og forhåpentligvis 24 til. Når jeg meldte meg på, var det ikke sikkert at jeg fikk låne nr. 5 og 6. Og hvis mine to ikke gikk sammen med 3 og 4, hva så? Jeg bestemte meg før jeg meldte meg på, at jeg skulle gjennomføre uansett. Målet var satt. Gjennomføre Synnfjell Rundt. Fordi jeg elsker fjellet og hadde lyst til å pushe mine grenser og teste meg og hundene. Trener jeg rett? Er de egnet? Er jeg egnet?

Jeg er heldig og har en god venninne som også har to hunder som hun hadde lyst å la få bli med meg og mine på dette løpet. Så vi hadde et lite 4 spann. Vi trente mye sammen, kjørte 2 og 2, kjørte alle 4 sammen, mange mil rundtomkring der vi bor, på fjellet og andre steder. Fra høsten av bodde vi 2,5 timer fra hverandre, og da var det ikke like enkelt å trene sammen. Vi prøvde å kjøre 4spannet sammen så mye som mulig, og trente ellers hver for oss i ukedagene. Det kreves mye logistikk og tillit for å få til at hundene blir samspilte og godt trent. Jeg som kjører er avhengig av at hun trener sine hunder, og jeg mine. Utallig mange turer i all slags vær og føre gjorde at vi fikk en teamfølelse. Men vinteren kom ikke! Det ble begynnelsen av desember og vi hadde enda ikke fått trent ordentlig med slede. Det ble mange turer til fots, med sykkel og trehjuling, men vi ønsket oss snø under potene. Når snøen kom, ble det brøyting, det var tungt, gikk sakte og det ble ikke de lengste turene. Det var enda for lite snø og oppkjøring av løyper i «nærheten» var ikke i gang enda. Jeg var usikker på om jeg hadde tatt meg vann over hodet. Var hundene ikke klare? Var treningsopplegget vårt ikke bra nok? Det var 3 uker før løpet, og vi hadde enda ikke fått til langturen på snø, som jeg ønsket vi skulle få til innen 2 uker før. Vi hadde vært på langtur, men snø er noe annet enn barmark. Uken før løpet ble det klart at jeg fikk med to godt trente og erfarne lederhunder som skulle vise oss nybegynnere veien over fjellet. Det var en lettelse for meg. Fordelen var også, at vi hadde trent sammen med de hundene gjennom høsten, så de var hverken ukjente for meg eller for 4spannet. For meg er det viktig at hundene får trent sammen, vært i spann sammen og blir et team.

Og så var det løpsdag! Det var meldt 10 på fjellet og ålreit vær. Dagen startet med fôring, lufting, gjøre klar sleden og mye nerver. Jeg gruet meg til starten, og gledet meg til å komme meg ut i løypa og være med hundene, gjøre det vi har trent for og kose oss sammen. Jeg visste ikke hva som ventet meg. Jeg kjente ikke løypa, og så hadde jeg aldri vært på et så langt løp før. Var vi klare? Klarte vi å gjennomføre? Jeg hadde mange tanker i hodet. Og så var det start. Vi var så heldige og fikk starte som nr. 3, og var derfor tidlig ute i sporet. Løypa var krevende, og det var en del løssnø i sporet. Det var tungt for meg i oppoverbakkene, og det var tungt for hundene. Det var langt! Men de jobbet bra. Vi fikk en del passeringer, først passerte vi noen, og etter hvert ble vi passert av mange. Men vi koste oss.

Og så kom vi i mål! Vi brukte lang tid. Halvveis ned bakkene gravde jeg frem hodelykta (i fart), men jeg hadde bestemt meg for at vi skulle komme frem før jeg måtte ta i bruk hodelykta. Og det klarte vi! Vi kom i mål, med 6 glade haler, slitne, men lykkelige hunder og en sliten og lykkelig fører! For en tur vi har vært på! For en opplevelse! Det har vært slitsomt, varmt i alt for mange klær, veldig tungt, nytt og lærerikt. For meg og 4 av hundene var dette det første ordentlige hundeløpet vi var med på, og målet mitt var å fullføre med et smil og glade, friske hunder. Det fikk jeg til!

Takk for turen, Gucci, Velbe, Fenris, Tig, Hærlig og Max!

En bok for alle polarhundentusiaster!

Eivind Mjærum og Ole Johan Sætre øser av all sin erfaring og kunnskap i denne praktboken om samojedhunden. Boken kan bestilles på leder@polarhund.no