Hundegalskap, eller å fly med hund til Svalbard

HUNDEGALSKAP,

eller å fly med hund til Svalbard

TEKST Gisle Uren, Røros FOTO Gisle Uren og Jens Otto Nørbech-Eidem

Jeg sitter i ved gaten og kikker ned på to ensomme hundekasser som står ved siden av flyet. Rullbåndet som frakter bagasjen opp til lasteluken er dratt litt unna flykroppen. All annen bagasje er lastet om bord, bare hundene mangler. Jeg kjenner pulsen stiger. Er det noe galt? Får ikke hundene være med likevel? Her har vi planlagt og strevd i lange tider med å få logistikkkabalen til å gå opp, og så skal det stoppe før vi i det hele tatt har fått begynne på reisen?

Men nei, alt ordner seg heldigvis. Rullebåndet blir kjørt tilbake, vinkelen justert så stigningen er litt mindre bratt og hundekassene omsider kjørt opp og inn lasteluken. Så får vi passasjerer gå om bord og finne plassene våre. Flyvertinnen begynner sikkerhetsinstruksjonen i midtgangen. Noen følger med, andre ikke. Dette er jo noe vi har hørt mange ganger før. Men akkurat i det hun er i ferd med å fortelle om oksygenmaskene «i panelet over deg» blir hun plutselig akkompagnert av et langtrukket sorgfullt ul fra lasterommet. Så blir det stille noen sekunder før det kommer enda ett. Og så et tredje og et fjerde. Nå følger plutselig alle med.

Dette er flaut! Aldri hadde jeg trodd at det var så lydt mellom lasterommet og kabinen på et fly at hundene ville høres gjennom gulvet. Jeg kjenner at jeg er varm i kinnene og klam på ryggen. Jeg trøster meg med at ingen andre om bord i flyet vet at det er jeg som har med hunder. Men flyvertinnen vet, for hun kommer bort til meg etter demonstrasjonen og sier, – Dette er helt vanlig på flyet til Svalbard, og det er ofte mye mer bråk enn dette.

Heldigvis blir det stille fra lasterommet og forblir stille helt til motorene på flyet starter. Etter det er det ikke mer hundelyd å høre, enten er de stille eller så er de bare overdøvet av motorene, effekten er uansett den samme.

Å ta med seg én hund til Svalbard er en ganske krevende øvelse, å ta med seg åtte hunder til Svalbard er et logistisk mareritt!

Nesten to år før jeg og hundene gikk om bord i flyet begynte puslespillet. Frakt av utstyr, proviant og slede var forholdsvis greit å få til. Alt ble pakket på pall og sendt som gods til Svalbard. Hundene skulle fraktes som innsjekket spesialbagasje på våre billetter. Utfordringen er selvfølgelig at du ikke får bestilt plass til hunden samtidig som du bestiller din egen billett på sas.no, og du får heller ikke sjekket om det faktisk er plass til hundene på det flyet du ønsker å reise med. Neida, du må ringe kundeservice i etterkant av billettbestillingen for å booke inn hundene.

Om det viser seg å ikke være plass til hunder på akkurat det flyet eller om noen andre reisende har varslet om allergi, må du kansellere og bestille ny billett på et annet fly. Ny billett må også bestilles på nett, det kan ikke kundeservice hjelpe deg med. Og så må du ringe inne på nytt etterpå.

Jens tok heldigvis ansvar for billettbestillingene, noe jeg er veldig takk

nemlig for. En ting er at han endte opp med å rive seg i håret flere ganger, selv har jeg blitt litt tynnere i håret med årene og da var det jo greit at det var lokkene til Jens det gikk ut over. Verre var kanskje alle timene han endte opp med å vente i kø på kundeservice for å få dette til.

Aller verst er vel at takket være koronautbruddet måtte turen som skulle gått i fjor utsettes og alle flybilletter kanselleres. I år så det derimot litt lysere ut og vi satte hjulene i gang for å komme oss opp til Svalbard og ut på tur. Jens fikk gleden av nok en runde med å bestille flybilletter og vente i telefonkø hos kundeservice.

Og på toppen av det hele har SAS en regel som tillater maks to hunder pr fly. Åtte hunder vil si fire ulike flygninger. Med to reisende blir det da to turer opp og en tur ned igjen på hver av oss. Det er egentlig et under at Jens i det hele tatt har hår igjen. Siden hundene er mine og Jens tok styret med flybilletter ble det min oppgave å ha hundene reiseklare i god tid før avreisedato. Dette høres jo egentlig greit ut, men det er noen irrganger å gå her også. Det er nemlig en hel del krav som hundene skal fylle før man få lov til å ta dem med til Svalbard.

Kort fortalt skal hundene være chippet, ha hundepass, være rabiesvaksinerte, tatt blodprøve for å sjekke antistoffer mot rabies, være vaksinert mot valpesyke og være ektoparasittbehandlet før oppreise. Alt er det tidsfrister på, enten det gjelder senest før avreise eller tidligst før avreise. Det er viktig å være nøye med tidsfrister. Tre uker er 21 dager, det er ikke 20 og det er heller ikke 22.

Mattilsynet har heldigvis et oversiktlig regelverk som man støtter seg på. Jeg har heldigvis også en hjelpsom og fleksibel veterinær som ikke var firkantet på verken åpningstider eller betalingsfrister. Akkurat det siste er greit for det går med noen tusenlapper pr hund for å få dem reiseklare. Og tidsfristene passer selvfølgelig aldri med utbetaling av lønn.

Takket være korona hadde jeg selvfølgelig også gleden av å gjøre alt dette to år på rad. Med unntak av blodprøven, for den måtte kun tas første året. Om en klarte å revaksinere dem mot rabies innen 365 dager da, ikke 366...

Når alt det formelle med hundene er i orden, men senest fire uker før avreise, må en søke mattilsynet om tillatelse til å føre hundene til Svalbard. Her er det heldigvis et eget søknadsskjema som benyttes. Utfordringen er at det kun er plass til fem hunder på skjemaet. Dette fordi det finnes noen regler om ikkekommersiell transport av hund over landegrensene som sier noe om at én eier maksimalt kan føre med seg fem hunder. Hmm, hva gjør vi nå!

Jeg tenkte pokker heller, fylte ut to skjema for å få plass til alle hundene og sendte

av gårde til mattilsynet. Dette gikk jo selvfølgelig ikke gjennom sånn helt uten videre. Litt over en uke før avreisedato fikk jeg telefon fra mattilsynet i Tromsø. Det er der søknadene om hund til Svalbard behandles. Heldigvis skulle det vise seg.

– Du skal føre hund til Svalbard, spurte damen fra mattilsynet?

– Ja, det skal jeg.

– Men du søker om å føre åtte hunder til Svalbard?

– Ja, du skjønner vi skal på tur med hundespann og slede i fire uker og…, svarte jeg og ga henne en detaljert, men kortfattet innføring i turplanene.

– Mhm, men du søker om åtte hunder og reglene sier maks fem.

– Jaaa, men det er jo snakk om fire ulike flygninger, sånn juridisk sett, sa jeg litt halvspakt.

– Og det er jo snakk om ett og samme hundespann som alle sammen skal tilbake til fastlandet etter turen. Ingen skal selges eller gis bort, føyde jeg raskt til

– Det fungerer dessverre ikke sånn, sa hun. – Det er jo snakk om en og samme søknad uansett antall flygninger. Det eneste smutthullet som finnes for større antall hunder er for hundespann som skal være med i løp i utlandet.

– Kan vi kalle det et turløp, foreslo jeg?

Det gikk dessverre ikke det heller. Jeg måtte kunne fremvise påmeldingspapirer og sånn for å kunne få det godkjent.

– Kan jeg sende en søknad pr. flygning da?

– Det blir jo for dumt om du må, sa hun etter å ha tenkt litt på det, her må vi rett og slett gjøre et unntak fra reglene. Jeg skriver at søknaden er godkjent jeg. God tur! Dette var mattilsynet i Tromsø, jeg er langt fra sikker på om jeg hadde truffet på en like løsningsorientert person lengre sør i landet. Det er lov å ha flaks av og til.

En drøy uke og en koronatest senere satt jeg og de to første hundene på flyet. Koronatesten var fordi Svalbard krevde negativ hurtigtest, fit to fly attest, av alle reisende tatt innen 24 timer før avreise. Og nok en gang, ikke 25 timer før avreise…

Tre dager, tre koronatester og tre flygninger senere var vi alle kommet oss opp til Svalbard og satt trygt plassert hos Gaute Hermansen i Bolterdalen, et stykke utenfor Longyearbyen.

Akkurat dette siste, Gaute i Bolterdalen, var en viktig faktor for at dagene før og etter selve turen gikk smertefritt. Svalbard har nemlig en del strenge bestemmelser i forhold til hold av hund som berører både fastboende og tilreisende. Det står blant annet tydelig at; Overføring for oppstalling på kjetting tillates ikke. Hunden skal være oppstallet i familiebolig eller stå i hundegård.

Det er nok flere årsaker til akkurat dette, men jeg ser for meg at de kanskje to viktigste årsakene er at hunder ikke så lett skal komme seg løs og jage reinsdyr eller annet dyreliv, og at hundene skal være beskyttet mot nærgående isbjørn som fra tid til annen reker gjennom Longyearbyen.

I motsetning til han tullingen i Canada som hadde et stort antall hunder stående permanent oppstallet på kjetting midt i bjørnetrekket, for å tjene penger på at turister skulle få tatt bilder av hunder og bjørner som samhandlet med hverandre, så har Sysselmannen på Svalbard skjønt det. Hunder på 30–40 kg som er oppstallet på kjetting uten mulighet til å trekke seg unna, synes ikke det er kos eller stas å bli tatt på fanget og gitt en klem av isbjørn på 400 kg. Det er bare ikke sånn det funker. De aller fleste hundene på Svalbard bor i byhundegården like i utkanten av sentrum. Et stusselig hundehold etter mitt skjønn, for eierne bor jo i leiligheter og hus langt unna hundegården og kan verken se eller høre hva som foregår der. Gaute har derimot et hundehold etter mitt hjerte, han har kjempet mot byråkratiet og fått bosette seg i Bolterdalen med stor hundegård og røkterbolig. Han fikk ikke bygge enebolig for fast bosetning må vite, men siden hundene trenger tilsyn var røkterbolig påkrevd og den skulle være helårsbebodd av røkter. Resultatet er uansett at gaute har fått seg en stor fin hundegård og en fin røkterbolig der han både ser og hører hva som skjer blant hundene sine.

Gaute er en hjelpsom mann og tilbød oss plass til både hunder, utstyr og oss selv i dagene før og etter turen vår. Takket være koronapandemien hadde Gaute også den tvilsomme gleden av å oppbevare alt utstyr, hundemat og proviant et helt år ekstra for oss. En hjelp vi vanskelig kunne klart oss uten.

Nå var vi altså på plass og kunne gjøre de siste forberedelser til avreise to dager etter.