«Julie» av Anne Marie Meyer

JULIE

1

Skjebnemøte Anne Marie Meyer

Det finnes ingen større kjærlighet enn den kjærligheten som holder fast, selv når det ikke ser ut som om det er noe å holde fast ved.

G.W. C. Thomas

Personregister: Julie Aronsen Svanhild Aronsen, Julies mor, eier og driver Fru Aronsens Hotel & Pensionat Mathilda Danielsen, Julies venninne, arbeider pĂĽ konfeksjonsfabrikk Ole Alfred Danielsen (Olle), Mathildas lillebror Gerda og Arvid Danielsen, Mathildas foreldre Ragnar Elvestad, Mathildas kjĂŚreste Hilmar Svendsen, Ragnars arbeidskamerat Rakel Goldman, stuepike Seline Madsen, kokke GĂźnther Schmidt, tysk forretningsmann

Prolog Kristiania, desember 1915 – Skynd deg, Julie, så vi ikke kommer for sent.

Du vet at mor ikke liker å vente. Faren stanset og snudde seg mot henne med en utålmodig mine i ansiktet.

Julie smilte og vinket til ham.

– Bare gå, jeg kommer, ropte hun. Det var så vidt hun kunne se ansiktet hans bak den store granen han bar på. Det var snart jul, og de hadde vært på torget og kjøpt juletre. Julie satte opp farten, men gaten var glatt og sleip, hun gled og holdt på å falle. Det hadde snødd i flere dager, før det ble oppholdsvær og solen tittet frem igjen. Med solen kom mildværet, og snøen ble forandret til en våt og ekkel søle. Julie heiste opp skjørtet og gikk så fort hun klarte. Skjørtekanten var tung og våt av skitten den hadde sopt med seg. Frøs på føttene, gjorde hun også.

Faren snudde seg og begynte å gå igjen. Gaten 9

var nesten tom for folk, og de få som var ute, gikk med bøyd hode mens de konsentrerte seg om å unngå de verste sølepyttene. Et par kvinner sto og beundret utstillingen i et butikkvindu.

De var nesten hjemme da det skjedde.

Julie så faren krysse gaten, og hun så automobilen som kom i rasende fart rundt hjørnet. Den skled og vinglet fra side til side på det glatte underlaget. Hun ville rope til faren at han måtte passe seg, men det var for sent.

Automobilen traff faren og kastet ham opp i luften som en filledukke, før han landet på panseret og ble slengt av igjen.

Han ble liggende urørlig på bakken. Grantreet landet et stykke bortenfor.

Et øyeblikk sto hun som fastfrosset til bakken, før et skrik trengte seg frem fra halsen og en rød tåke la seg foran øynene. Hun så at bildørene ble åpnet, og at to menn i mørke frakker steg ut, gikk raskt mot faren og bøyde seg over ham.

Julie la hendene mot ansiktet og skrek mens hun begynte å løpe, skled og falt, men kom seg opp igjen. Hun dyttet den ene mannen til side og knelte ved siden av faren. Blodet rant fra hodet og farget snøen rød. Hun la hånden på brystet hans og ristet forsiktig i ham.

– Far, hører du meg? Øynene var lukket, men han pustet så vidt, så 10

hun. Ansiktet var likblekt og leppene beveget seg, men det kom ikke en lyd fra ham. Plutselig åpnet han øynene og så på henne.

– Julie, hvisket han så lavt at hun knapt hørte det. Så var det som om lyset i øynene sluknet og han ble liggende og se blindt opp i himmelen.

Det svimlet for henne, hun svelget og svelget, mens kvalmen bølget i magen. Et par varsomme hender la seg om armene hennes og dro henne opp. Hun hørte en stemme som sa noe, og løftet hodet.

– Jeg er så lei meg, sa stemmen. – Herregud, Julie, jeg … Han tidde, blikket hans var naglet til faren hennes.

Julie stirret på ham.

– Du! hvisket hun. Tårene sløret blikket hennes, hun klarte ikke si mer. Kvalmen veltet opp i henne da hun kjente lukten av sprit fra munnen hans.

Hun rev seg løs og begynte å gråte, enset knapt menneskene som hadde stilt seg i en ring rundt dem og mumlet lavt sammen. Faren lå livløs mot den gråhvite snøen. En mann satt på kne ved siden av ham med øret mot brystet hans. Han rettet seg opp og ristet bedrøvet på hodet.

– Han er død, sa han lavt og møtte blikket til Julie. – Kjenner du ham?

11

– Det er min far, fikk hun frem før gråten overmannet henne igjen.

Julie trakk pusten, prøvde å stanse den hikstende gråten. Dette var som en vond drøm, et mareritt.

Hun ville snart våkne, og alt ville være som før.

1 Kristiania, september 1916 – Julie!

Morens stemme lød gjennom spisesalen. Julie snudde seg og så henne stå i døråpningen med favnen full av nyvaskede lakener, rød i ansiktet.

– Ja, mor? Julie rettet ryggen og så spørrende på henne.

– Når du er ferdig med å dekke bordene, må du hjelpe Rakel. Vi får gjester i kveld. Jeg må hjelpe fru Madsen på kjøkkenet. Moren la bunken med lakener fra seg på et av bordene og strøk en hånd over den svette pannen. – Bare denne varmen kunne ta slutt, klaget hun.

Julie kastet et blikk mot det åpne vinduet og sukket. Sommeren hadde vært ualminnelig varm, og det så ikke ut til å ta slutt, selv om de skrev september.

Julie så bekymret på moren. Hun var bare trettiåtte år gammel. Det mørke håret var fremdeles skinnende blankt, uten tegn til grått, men det lå 13

et trett drag over det pene ansiktet hennes. Tynnere var hun også blitt. Den svarte hverdagskjolen burde vært tatt inn, men det så ikke ut til at moren brydde seg om det.

Julie kjente et sårt stikk i brystet. Det var knapt ni måneder siden faren ble revet fra dem, brått og uventet.

Moren hadde vært en livsglad kvinne mens faren levde, men det var som om noe hadde sluknet i henne da han gikk bort. Selv om hun prøvde å skjule det, visste Julie at hun sørget dypt, slik hun selv gjorde. Noe av sorgen hadde blitt lindret etter hvert som tiden gikk, men savnet kom aldri til å bli borte. Hun kunne ennå se ham for seg, de milde øynene og det lune smilet som alltid lå på lur.

Faren hadde vært en fast klippe, trygg og sterk som et fjell. Brått kjente hun at tårene sved i øynene, og blunket dem vekk. Hun var glad i begge foreldrene, men hun hadde alltid forgudet faren, og han henne, kanskje fordi hun var det eneste barnet deres. Det var han som trøstet henne når hun var lei seg og leste eventyr for henne da hun var liten. Det var han som tok henne med på turer ut til øyene i Kristianiafjorden om sommeren. Julie hadde savnet søsken, men det kom aldri noen. Til slutt hadde hun avfunnet seg med det, og vært fornøyd med å være eneste barnet og ha foreldrene for seg selv.

14

Klærne hans hang fremdeles i skapet inne på morens soverom. Den første tiden etter hans død hadde Julie ofte sneket seg inn på soverommet når moren ikke så det, åpnet skapet og lagt kinnet mot jakken hans, som luktet svakt av tobakk.

Hun hadde spurt moren forsiktig om det ikke var på tide å kvitte seg med klærne, det var mange fattige som kunne ha glede av dem. Moren hadde blitt mørk i ansiktet og stram om munnen. Det var klær av god kvalitet, de skreddersydde dressene passet ikke på et fattiglem, mente moren.

Julie forsto at det måtte være vanskelig for henne å vite at fremmede brukte farens klær, så hun nevnte det aldri mer. Det fikk bli opp til moren når og om hun ville gi dem bort.

– Hva er det med deg, mor? spurte hun.

– Jeg er bare trett, det har vært en hektisk sommer, vet du. Det er vanskelig etter at far … Hun tidde brått og kikket ut av vinduet.

– Jeg vet det, men vi klarer oss, sa Julie og bet seg i leppen. – Kanskje vi burde ansette en kar som kan ta det tyngste arbeidet? Det er nok av arbeidsledige mannfolk i byen, vet jeg. Jeg er redd for at du skal slite deg ut. Hva skal det bli av meg da? tenkte hun.

Moren betraktet henne et øyeblikk før hun sa noe.

– Vi har ikke råd, alt er blitt så dyrt på grunn av 15

krigen. Det er så vidt jeg har penger til å betale fru Madsen og Rakel. Det har ikke akkurat vært flust med gjester her den siste tiden.

– Jeg vet at det er vanskelige tider, sa Julie. – Kanskje vi skulle be Rakel om å finne seg annet arbeid?

Jeg kan overta hennes oppgaver.

– Nei, det blir for mye for deg. Hun sukket oppgitt. – Denne forbannede krigen, mumlet hun og dro hånden over pannen før hun så granskende på Julie. – Vi klarer det nok, sa hun.

– Hvem er det som kommer i kveld? spurte Julie.

Det var alltid spennende med nye gjester.

Moren nølte litt, så satte hun blikket i Julie.

– Det er Günther og noen forretningsforbindelser av ham som skal overnatte. Jeg forventer at du er høflig mot ham.

Noe klemte til i brystet på Julie. Hun så vekk et øyeblikk, før hun snudde seg mot moren igjen.

– Du vet hva jeg mener om ham, sa hun. – Hadde det ikke vært for ham, hadde far fremdeles vært i live.

Moren kom mot henne og la hendene på skuldrene hennes.

– Kjære Julie, dette har vi allerede snakket om flere ganger. Det var en ulykke. Stemmen var mild, men bestemt. – Jeg forstår at du er sint på ham, men du kan ikke bære nag til ham for resten av livet. Han klandrer fremdeles seg selv, men livet må 16

gå videre. Husk at han var din fars venn. Og min.

Det er han fremdeles.

– Jeg forstår det, mor, men det gjør så vondt å tenke på at far kunne ha vært i live hvis … Hun tidde.

– Jeg vet det, og det er ikke lett for meg heller, men vi må legge det bak oss. Far ville ha ønsket det. Kan du ikke prøve å være litt hyggelig mot Günther, om ikke annet, så for min skyld? Han har hjulpet meg mye disse månedene. Jeg tror ikke jeg hadde klart meg uten ham. Ulykker kan man aldri beskytte seg mot. Jeg vet hvor glad du var i faren din, men han kommer ikke tilbake, og det må vi akseptere. Kan du prøve? Hun strøk datteren mykt over kinnet.

– Ja, mor, jeg vet at du har rett, og jeg skal prøve.

Moren lot blikket sveipe over spisestuen.

– Det er bra. Du er snart ferdig, ser jeg. Alt må være perfekt, jeg vil ikke ha noen klager, sa hun og gransket Julie. – Ta på deg en penere kjole og andre sko, er du snill. Jeg skal hjelpe deg med håret. Det er du som skal servere. Vi må gjøre et godt inntrykk, det er viktige gjester.

– Jeg skal gjøre som du sier, jeg har bare et par bord igjen å dekke.

– Det er bra. Alt blir bra, skal du se. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg, jenta mi, sa moren og gikk.

17

Julie hørte de klaprende hælene hennes mot gulvet da hun hastet mot kjøkkenet. Hun måtte beundre moren for at hun, til tross for den vanskelige tiden de hadde vært gjennom, fremdeles holdt ryggen rett og nektet å gi opp.

Moren hadde rett når hun sa at hun måtte prøve å tilgi. Det var, når alt kom til alt, en tragisk ulykke.

Julie snudde seg mot bordet igjen og strøk hånden over den hvite, stivede linduken. Moren var nøye på at det ikke måtte være skrukker eller flekker på dukene, og hun ville ikke skuffe henne. Glassene var blankpusset, det samme var bestikket.

Moren var stolt av hotellet, som hun hadde drevet sammen med Julies far til han døde. Hun hadde aldri vært i tvil om å fortsette driften da hun ble enke.

Det var et lite og koselig hotell i Skippergata, en travel gate ned mot havneområdet. De fleste gjestene var forretningsreisende som overnattet en natt eller to, og selv om det var blitt færre av dem på grunn av krigen i Europa og dyrtiden, klarte de så vidt å holde det gående.

Mens hun dekket resten av bordene, falt hun i tanker om krigen og alle grusomhetene den medførte. Avisene skrev stadig om kvinner som mistet ektemennene eller fikk dem hjem som krøplinger, om barn som ble drept eller lemlestet. Mange hadde mistet både hus og hjem, og måtte forsørge 18

seg ved å tigge på gaten. Krigen hadde frarøvet dem alt.

Selv om Norge ikke deltok i krigshandlingene, merket de krigen godt. Alt var blitt dyrere, og mangelen på enkelte varer ble stadig mer omfattende.

Gatene var fulle av fattige, og tiggerne ble stadig flere. Det skar henne i hjertet når hun så små barn be om et stykke brød. Hun stakk til dem en brødbit så ofte hun kunne, for hun visste godt at hun selv hadde mye å være takknemlig for. Hun og moren klarte seg, men hvor lenge ville det være slik?

Hun ristet de dystre tankene av seg da Rakel, værelsespiken, kom inn. Hun hadde vært hos dem i tre år nå. Det ravnsvarte håret og de mørke øynene i det smale ansiktet var iøynefallende. Hun var kanskje ikke det man kan kalle vakker, men søt og tiltrekkende, med en slank og nett kropp. Rakel var tjueto år gammel, hun var gift og hadde en liten datter på to år. Den lille datteren var hjemme hos bestemoren mens Rakel og mannen var på arbeid.

Rakel snakket lite om seg selv, men Julie visste at foreldrene hennes var døde. Hun hadde så vidt Julie visste ingen søsken. Mannen hennes arbeidet på et av de mekaniske verkstedene i byen, lønnen var liten og arbeidsdagen lang. Pengene Rakel tjente kom derfor godt med, og holdt dem unna den verste fattigdommen.

19

Julie likte Rakel, hun var snill og omsorgsfull, og alltid blid og imøtekommende.

– Er du ferdig med værelsene? spurte Julie og smilte.

– Det er fem rom igjen, men jeg skulle hente flere laken. Din mor ba meg vaske gulvene her i stuen når jeg er ferdig. Blikket hennes gled mot haugen med lakener som lå på anretningsbordet. – Hvorfor ligger de der?

– Mor ba meg hjelpe deg når jeg er ferdig med bordene. Bare ta dem med, så kommer jeg snart.

– Det skal jeg gjøre, sa Rakel og smilte, grep bunken med lakener og forsvant ut.

Julie gjorde seg raskt ferdig med bordet, så tok hun et overblikk over spisesalen og nikket fornøyd.

Det så pent og fornemt ut.

Günther hadde ikke vist seg på hotellet på mange uker, hvorfor visste hun ikke, men hun var bare glad til. Det var noe med ham som gjorde henne urolig. Det hadde alltid vært slik. Han virket kald under den glatte fasaden, smilet nådde ikke opp til øynene. Når hun tenkte etter, hadde hun alltid vært redd ham, uten at hun visste hvorfor. Han hadde aldri vært ufin eller slem mot henne.

Hun skjøv vekk tanken på ham, forlot spisesalen og gikk raskt opp trappen til gjesteværelsene.

20

Ingen la merke til Julie der hun sto i døråpningen og betraktet Günther og de skrålende gjestene.

Ansiktet hans var rødt av varmen og alle glassene med vin han hadde tyllet i seg under middagen. Nå hadde de forflyttet seg inn i en mindre stue, der de inntok kaffe og konjakk.

Stuen var grå av røyk, og varmen var kvelende selv om vinduene var åpne. Ute var det for lengst blitt mørkt. De tente stearinlysene, som blafret svakt i trekken fra vinduene, la en intim atmosfære over stuen.

Günther var ikke spesielt pen, men mange fant ham sjarmerende, visste hun. Det mørke håret var kjemmet og lå pent inntil hodet, nesen var rett, leppene smale og fargeløse under en velstelt, liten bart. Han var høy og kraftig bygget. Den skreddersydde, mørke dressen satt som støpt på ham.

Det var ingen tvil om at forretningene gikk godt, til tross for de vanskelige tidene.

Hva forretningene hans besto av, var hun ikke sikker på. Hun hadde aldri tenkt over det, ikke før nå. Hun hadde en mistanke om at han smuglet varer, men sikker var hun ikke. Hun bestemte seg for å spørre moren når anledningen bød seg, selv om hun vegret seg for å snakke om ham.

Hun fikk en besk smak i munnen da hun så moren smile og heve glasset til en skål. Hvordan kunne hun, etter alt som hadde hendt? Det var 21

tydelig for alle at Günther la seg etter moren, men hun så ikke ut til å ha noe imot oppmerksomheten.

Et minne flimret forbi. Hun hadde vært ti, kanskje elleve år den gangen. Günther hadde vært på besøk, og hadde sittet i stuen sammen med foreldrene. Julie hadde vært på værelset sitt, men hun hadde hørt stemmene og latteren deres gjennom den åpne døren, før det plutselig ble stille.

Da hun gikk for å hente et glass vann i kjøkkenet, hadde hun sett moren og Günther der. Julie husket morens blussende røde kinn og Günthers hånd som strøk henne over kinnet. Hun hadde vært snar med å komme seg unna før de oppdaget henne, men hun hadde grublet mye over det hun hadde sett. Til slutt hadde hun glemt det hele, inntil nå.

Hun så granskende på dem. Hadde moren hatt et forhold til Günther mens faren levde? Foreldrene hadde alltid vært glade i hverandre, men når hun tenkte etter, kunne hun huske at moren en gang iblant virket sur og irritert på ham. Faren så alltid trist og bedrøvet ut når moren var slik. Julie hadde merket kulden mellom dem, og selv om de hadde prøvd å skjule det for henne, hadde hun sett det og undret seg.

Det satt to kvinner ved siden av moren. Begge var kledd i elegante, kostbare kjoler. Mennene hadde 22

mørke dresser og blankpussede sko, som Günther.

Det var ti av dem i alt. Bortsett fra Günther, hadde hun ikke sett noen av dem før.

Samtalen mellom mennene hadde stort sett dreid seg om krigen i Europa, den økende misnøyen blant byens befolkning på grunn av varemangelen og de høye prisene. Selv hadde hun bare hørt delvis etter da hun serverte ved middagen. Moren og de to kvinnene hadde snakket om moter og siste nytt fra sosieteten.

Julie krympet seg da moren lo høyt av noe Günther sa. Latteren skar henne i ørene. Hvorfor satt hun der og gjorde seg slik til for ham? Pyntet seg hadde hun også gjort. Den røde silkekjolen hadde en liten, men kledelig utringning. Håret var satt opp i en enkel frisyre. Munnen var malt rød, og om halsen hadde hun et vakkert perlekjede. Julie visste at moren var glad i det, det var en gave fra faren da de trolovet seg.

Månedene etter farens død hadde vært tunge for moren, visste hun, men nå så hun et lite glimt av den kvinnen hun hadde vært mens faren levde.

Julie sukket, og et øyeblikk skammet hun seg.

Hvilken rett hadde hun til å nekte moren å være lykkelig? Kanskje var Günther den mannen som kunne få moren til å smile og le igjen? Han hadde, når alt kom til alt, vært en god støtte for henne etter ulykken.

23

Tanken på ulykken fikk brystet til å snøre seg sammen et øyeblikk. Kanskje dømte hun Günther for hardt. Han klandret seg selv, fortalte moren.

Og hva hjalp det å gå rundt og være sint på ham?

Det ga henne ikke faren tilbake.

Dessuten var hun selv en voksen kvinne nå, tiden etter farens død hadde modnet henne. En dag ville hun flytte fra moren og skape sitt eget liv.

Julie skjulte en gjesp. Hun var så trett etter den lange dagen at hun nesten sovnet der hun sto. Hun kunne like gjerne gå inn til fru Madsen og Rakel igjen, og høre om det var noe hun kunne hjelpe til med. Men idet hun snudde seg for å gå, fikk moren øye på henne og vinket henne til seg.

Nølende gikk Julie over gulvet og stanset foran dem.

– Kan du hente en flaske vin til oss? spurte moren.

– Det skal jeg gjøre. Hun smilte til moren og snudde seg for å gå da Günther grep hånden hennes. Fingrene hans var klamme og fuktige, og Julie måtte stålsette seg for ikke å rive til seg hånden.

Hun tvang seg til å møte blikket hans.

– Din datter blir vakrere og vakrere for hver dag, Svanhild, sa han langsomt og smilte.

Smilet nådde ikke øynene hans, og det gikk et grøss gjennom henne da hun så inn i det kalde blikket.

24

– Har du kjæreste, frøken Julie?

– Nei, sa hun nølende. – Det har jeg ikke tid til.

– Kandidater kan du umulig mangle, sa han ettertenksomt og gransket henne.

– Hva med den unge mannen som arbeidet her tidligere? Hilmar, var det ikke det han het? Jeg har sett deg sammen med ham. Han arbeider på Spigerverket, gjør han ikke?

Julie visste ikke hvor hun tok motet fra, men ordene kom av seg selv, uten at hun klarte å stanse dem.

– Spionerer du på meg?

Günther satte i å le, før latteren brått stilnet. Øynene hans mørknet.

– Nei, langt ifra, men jeg vil advare deg. Du er ung og uskyldig, og jeg vil ikke at noe skal tilstøte deg. Det er urolige tider.

Julie kjente et voldsomt ubehag. Hva mente han med det? Det hørtes nesten ut som en trussel. Hun skottet bort på moren, som hadde et advarende glimt i øynene.

– Som jeg sa, har jeg ikke tid til slikt, sa Julie.

Hun rettet ryggen og så fast på Günther. – Du må ha meg unnskyldt, men nå må jeg hente vinen.

– Gjør det, brøt moren inn. Henvendt til Günther, sa hun: – Julie er en fornuftig pike. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten hennes hjelp etter at min kjære mann døde.

25

En hastig skygge gled over ansiktet til Günther og leppene strammet seg.

– Det er hun sikkert. Vel, la ikke meg oppholde deg lenger, frøken, sa han og slapp hånden hennes.

Julie gikk raskt fra dem. Hun skummet av irritasjon, samtidig kjente hun en stikkende uro i brystet. Hva mente Günther med det han hadde sagt?

Det hørtes nesten ut som han mistenkte Hilmar for å være innblandet i noe.

Hilmar hadde fått arbeid på Spigerverket, og hadde sluttet på hotellet rett etter at faren døde.

Det var lenge siden hun hadde sett Hilmar nå, han hadde kommet på besøk et par ganger etter farens begravelse, sist gang var i sommer. Etter det hadde hun truffet ham en gang hun var ute i et ærend for moren, men de hadde ikke snakket mye sammen.

Hun slo fra seg tanken på ham, fant flasken med vin og skyndte seg tilbake til stuen. Moren reiste seg og kom mot henne da hun kom inn.

– Takk, Julie, sa hun lavt og tok fra henne vinflasken. – Nå kan du gå og legge deg, om du vil, jeg skal gjøre resten. Jeg ser at du er trett. Jeg har gitt beskjed til Rakel og fru Madsen at de kan avslutte dagen, de også.

– Takk, mor. Julie smilte takknemlig.

– Gå nå og få deg en god natts søvn, smilte moren.

26

– Det skal jeg gjøre. God natt, mor.

Julie følte blikket til Günther i nakken da hun forsvant ut. Hun ristet den ubehagelige følelsen av seg og gikk inn på kjøkkenet.

Fru Madsen satt alene ved kjøkkenbordet med en kopp te foran seg. Rakel var ikke å se. Julie satte seg og foldet hendene på bordet.

– Har Rakel gått hjem?

Fru Madsen nikket.

– Hun gikk nettopp.

– Jeg skal snart gå til sengs, og det skal vel du også, sa Julie og så på den gråhårete, eldre kvinnen.

Fru Madsen, eller Seline, som hun het, hadde arbeidet på hotellet så lenge Julie kunne huske.

Ansiktet var rundt med små, fine rynker, øynene var milde og smilet varmt. Hun var i begynnelsen av sekstiårene, født og oppvokst i Kristiania.

Hun var enke, og bortsett fra en yngre søster hun besøkte en sjelden gang, hadde hun ingen familie.

Barn hadde hun aldri fått.

Julie likte å sitte og prate med den kloke og vennlige kvinnen. Fru Madsen hadde vært en god støtte for både moren og henne i tiden etter farens død.

– Det skal jeg, smilte fru Madsen, – men jeg får ikke sove med det samme, så jeg kan like godt sitte 27

her sammen med deg. Du har vært flink i dag, roste hun.

– Takk, det var snilt sagt. Julie bet seg i leppen.

– Hva syns du om Günther?

Fru Madsen så på henne en stund, før hun svarte.

– Er du fremdeles sint på ham på grunn av din far?

Julie nikket.

– Det kan jeg forstå, men det var en tragisk ulykke. Du får ikke din far tilbake, det hjelper ikke å bære nag til Günther, du blir bare ulykkelig. Jeg sier ikke at du skal like ham, men for din mors skyld, må du godta at han kommer på besøk.

Husk at han var en god venn av din far, og din mor også. Hun er fremdeles ung, og han er en velstående mann, vet du. Hun liker ham og trenger ham.

– Hva mener du med det? En vond uro vokste i magen.

– Dette har jeg ikke noe med, men du er voksen nå, Julie. Ville det være så galt om din mor og han ble et par?

Julie tenkte seg godt om før hun svarte.

– Det er ikke engang ett år siden far døde, det er for tidlig.

– Jeg vet det, men tenk på det. Som jeg sa, er din mor fremdeles ung, det ville gjøre livet lettere for henne hvis hun giftet seg igjen. Det er ikke 28

uvanlig at enker gjør det når en passende tid har gått.

– Jeg vet det, sukket Julie. – Men hva vet vi egentlig om Günther?

Fru Madsen sukket og tok en slurk av teen.

– Jeg vet ikke så mye om ham, jeg blandet meg aldri inn i din fars og Günthers forretninger. Det skulle tatt seg ut, smilte hun, før hun fortsatte. – Jeg har hørt rykter om at han er innblandet i svartebørshandel, og at han skal tjene godt på smugling av brennevin, men han er ikke den eneste som driver med det i disse tider. Han kom til Norge da han var ung, foreldrene er døde, men mer enn det vet jeg ikke.

Julie nikket tankefullt.

– Det er noe ved ham som uroer meg, men jeg vet ikke hva, sa hun. Hun kom brått til å huske på noe. – Han advarte meg nettopp mot Hilmar. Jeg lurer på hvorfor.

– Det er nok fordi det er mye uro blant fabrikkarbeiderne. Det skal visstnok være en større demonstrasjon snart, men jeg vet ikke så mye om det.

Kanskje det var det han tenkte på?

Julie rynket pannen.

– Kanskje. Er Hilmar med på det?

– Det vil jeg tro at han er, sa fru Madsen ettertenksomt. – Jeg forstår dem, prisene går opp på alt, men ikke lønningene.

29

– Det er sant. Jeg forsto aldri helt hvorfor Hilmar sluttet på hotellet. Han ville ikke snakke med meg om det.

Fru Madsen nølte litt.

– Hilmar og Günther sto og snakket sammen i resepsjonen en dag. Jeg hørte ikke hva som ble sagt, og da de så meg, forsvant Günther. Men jeg kunne se at Hilmar var sint. Jeg spurte ham om det hadde hendt noe, men han ville ikke si hva det var, så jeg spurte ikke mer. Dette var ikke så lenge før din far døde. Etter det bestemte han seg for å finne annet arbeid. Jeg syntes det var merkelig at din mor ikke overtalte ham til å bli, men jeg ville ikke blande meg opp i det.

– Det var litt rart, nikket Julie. – Mor likte ham godt, og far og Hilmar kom godt overens. Men hva skjer egentlig på slike demonstrasjoner? spurte hun.

– Det ender ofte med slagsmål mellom ordensmakten og arbeiderne, og det hender at noen blir skadet. Du bør holde deg langt unna. Det er ikke noe for en pike som deg.

– Jeg har da ikke tenkt å gå, sa hun forundret.

– Hvorfor skulle jeg det?

Fru Madsen så på henne, så nikket hun.

– Det er bra. Hun la hånden sin over Julies og smilte varmt. – Du er en klok pike.

Julie reiste seg.

30

– Nå må jeg gå og legge meg, sa hun. – Takk for at du fortalte meg dette. Gå og legg deg, du også, det blir en lang dag i morgen.

– Jeg skal bare drikke opp teen min først, sa fru Madsen og smilte. – God natt, Julie. Sov godt.

Vel inne på sitt eget soveværelse kneppet hun opp kjolen med langsomme fingre, trakk den av seg og hengte den over en stol. Den kunne trengt en vask, så hun fikk gå i vaskekjelleren med den neste dag.

Undertøyet gikk samme vei.

Deretter fant hun frem nattkjolen og dro den på seg, før hun løsnet håret og børstet det.

Kvelden var varm og lummer, så hun lot vinduet stå åpent da hun krøp opp i sengen.

En sval bris strøk over ansiktet hennes der hun lå og lyttet til alle lydene utenfra. Hun hørte den snøvlende talen til en mann, etterfulgt av latter, før han forsvant. En hestedrosje skranglet forbi. Helt stille ble det aldri, men Julie likte lydene utenfra.

Et svakt, blålig mørke lå over værelset hennes, som vendte ut mot gaten, hvor lyktene var tent og lyste opp gaten utenfor.

Hun gjespet og kjente at trettheten kom sigende.

Likevel ble hun liggende en stund og tenke på det fru Madsen hadde sagt, før hun snudde seg over på siden og lukket øynene.