Ostrakon vol 7 2013 by Norsk Egyptologisk Selskap

Ostrakon

Norsk egyptologisk selskaps bulletin Volum 7, v책r 2014

Volum 7, vår 2014

Innhold 1: Hilsen fra redaksjonen 2: Hilsen fra leder 3: Henrik Torkveen: En shabti på Norsk folkemuseum 7: Hanne Sveian: el-Farau’niyya 14: Innkalling til årsmøte 2014 15: Jane Skjoldli: Hva skal paven med en obelisk? 24: Invitasjon til skribenter 25: Henrik Torkveen: Ptolemaios XIII—fra historiske kilder til antikkresepsjon

Hilsen fra redaksjonen Det har tatt litt tid å få i stand dette nummeret av Ostrakon. Til gjengjeld har vi fått til et spennende nummer som vi er veldig fornøyde med. En samlende faktor for flere av bidragene er det gamle Egypt i moderne tid og temaer som neo-faraonisme, antikkresepsjon og pavelig egyptomani blir tatt opp til diskusjon. I tillegg vil et bidrag presentere en ny egyptisk gjenstand i et norsk museum. Dette nummeret er det første som Jane Skjoldli og Henrik Torkveen lager sammen. Vi vil benytte anledningen til å takke Pål Steiner for lang og tro tjeneste. Vi minner om at deadline for neste nummer er satt til 20. november. Vi tar i mot flere typer bidrag: artikler, anmeldelser, reisebrev og leserinnlegg. Vi håper på å få inn mange bidrag!

Redaksjonen takker for alle gode bidrag til dette nummeret! God lesning og god sommer! Med vennlig hilsen, Jane Skjoldli og Henrik Torkveen

Volum 7, vår 2014

Fra lederen Kjære alle saman, Sommaren 2014 nermar seg, og eit nytt nummer av Ostrakon er ute. Dette nummeret har eit særlig fokus på egyptomania (dvs. interessa for det gamle Egypt si rolle i moderne tid), og viser at det er eit reelt behov for å satse på fagdisiplinen egyptologi, for å forstå uttrykk i vår eiga samtid. Trass lita satsing på egyptologi frå universitetshald, er det ein milepæl at fleire har levert doktoravhandling, skal til å levere, og har starta nye prosjekt med tema relatert til det gamle Egypt. Det er lita tvil om at egyptologi i Noreg går betre tider i møte, og me kan berre håpe at det opnar seg faste akademiske stillingar også. Komiteen i Bergen er i full gang med planlegging av årsmøte og seminar for 2014. Eg håpar mange tek turen! Til sist vil eg takka Pål Steiner for godt arbeid som redaktør i Ostrakon! Eg vil også ynskja Henrik Torkveen velkommen, og lukke til som ny redaktør, saman med Jane Skjoldli! God lesning, og god sommar! Reinert -leiarForsidebilde: Amon-tempelet i Karnak. Foto: Roger Smales (2003). Wikimedia Commons. Denne og forrige side: Amon-tempelet i Karnak. Foto: Douglas Sladen (1911). Wikimedia Commons.

Volum 7, vår 2014

EN SHABTI PÅ NORSK FOLKEMUSEUM (NF.1947-0746) AV

HENRIK TORKVEEN

gyptiske gjenstander er ikke dagligdagse i Norge og bare noen få museer har egyptiske objekter i sine samlinger. Det var derfor med stor overraskelse at jeg kom over det som lignet på en shabti på Norsk Folkemuseum (identifikasjonsnummer NF.1947-0746) i billeddatabasen på Digitalt Museum (2014). Etter å ha fått mulighet til å studere gjenstanden, kan jeg slå fast at det faktisk dreier seg om en shabti. Så vidt meg bekjent er denne gjenstanden ikke publisert tidligere, så jeg vil her komme med en beskrivelse av gjenstanden. I tillegg vil jeg diskutere hvordan shabtien passer inn i norsk egyptologi.

Fig. 1 (A og B): Shabtien på Norsk Folkemuseum (registreringsnummer NF.1947-0746). Målestokken tilsvarer en cm. Fotografi: Henrik Torkveen.

Volum 7, vår 2014 Ettersom sidene på shabtien er noe slitt, er

Beskrivelse

omrisset av hakkene litt utydelig. Langs

Gjenstanden måler 4 cm i bredden og

kanten av hakken på den venstre siden

5,7 cm i høyden (se fig. 1). Shabtien er

går det et tau over den venstre skulderen

fragmentert og er bare bevart fra de

som er markert ved en rekke korte, skrå

kryssede armene og opp, så det er mulig

hakk. Flere shabtier har en kurv tegnet

at det kan ha vært en inskripsjon under

eller ristet inn bak skulderen i enden av

armene som nå er borte. Shabtien har en

tauet (Schneider 1977:171 – 174), men en

svak sprekkdannelse under venstre hånd

slik

og fra høyre skulder nedover langs

kurv

ikke

synlig

på

denne

gjenstanden. Det er mulig at kurven er

ryggpilaren. Gjenstanden er fremstilt av

forsvunnet på grunn av korrosjon. En pilar

lysegrønn fajanse, men er dekket av

går langs ryggen og glir over i bakdelen av

mørkebrun misfarging på flere steder. Den

parykken uten skille.

grønne fargen er best bevart på sidene,

Datering, proveniens og aksesjon

skuldrene, kinnene og sidene av parykken. Ettersom

shabtien

brukket,

sandaktige

Shabtien tilhører Schneiders type XI C,

fajansemassen i kjernen til det tynne,

som kan dateres til den sendynastisk tid

brente glaseringslaget godt synlig.

(26. – 31. dynasti). Type XI C har enkel

overgangen

fra

den

grå,

Trekkene til shabtien er ellers godt

parykk uten striper som smelter sammen

bevart med markante trekk. Øynene og

med ryggpilaren (Schneider 1977:232-

leppene stikker noe ut og nesten er tynn

233). Klassiske trekk for shabtier fra

og svært detaljert. Munnen er formet til et

sendynastisk tid er en tredelt parykk,

svakt smil. Shabtien har et plissert skjegg

plissert skjegg og markert smil. Shabtier

og en parykk uten striper. Parykken er

fra 26. dynasti er vanligvis utstyrt med

tredelt med to deler hengende ned over

både en hakke og en øks (Petrie 1935:11).

skuldrene og den tredje delen nedover

Denne shabtien har imidlertid to hakker. I

nakken og ryggen. Ørene stikker ut under

følge Taylor (2001:131), kan dette tyde på

parykken.

en datering før regjeringstiden til Psamtek II

Armene er krysset over brystet, med

(595

–

589

f.Kr).

Gjenstandens

den høyre armen over den venstre.

proveniens er ukjent, men de fleste

Shabtien holder en hakke i hver hånd.

shabtier fra sendynastisk tid stammer fra 4

Volum 7, vår 2014 Nord-Egypt (Taylor 2001: 131). Shabtien Folkemuseum

ble

donert

Hans

De største og mest omfangsrike til

Norsk

Jacop

samlingene befinner seg ved museene i

Aall,

den

første

gruppen.

Kulturhistorisk

museets første direktør, i 1947. Det har

Museum, for eksempel, besitter ca. 1000

ikke lykkes meg å finne ut hvordan Aall har

objekter

fått tak i gjenstanden. I følge Hegard

museumsgruppen har derfor kanskje det

(1994:177

mest iøynefallende forskningspotensialet

omfattende reisevirksomhet, men det ser

og mye av den egyptologiske forskningen i

ikke ut til at han reiste til Egypt. Aall hadde

Norge har konsentrert seg rundt samlingen

derimot tett kontakt med kollegaen Emil

ved

Hannover

eksempel Naguib 1985 og 1987 og Mahdy

–

180)

hadde

ved

Aall

Dansk

Kunstindustrimuseum i tillegg til at han

(Mahdy

2006:1).

Kulturhistorisk

Museum

Denne

(se

for

2006).

foretok flere studiereiser til museer i

Selv om samlingene ved de to siste

Stockholm og Göteborg. Det er derfor

museumsgruppene hver for seg er svært

mulig at Aall har fått tak i gjenstanden på

små, utgjør de likevel samlet sett en viktig

et av besøkene sine der.

andel av egyptiske artefakter i Norge og fortjener

Egyptologi på norske museer

Samlingenes

Egyptiske artefakter i Norge befinner består

universitetsmuseene

diskutere

problematisere

delta i den internasjonale egyptologien.

Vitenskapsmuseet ved NTNU. Dernest og

størrelser

og norske museer, og hvordan Norge kan

Oslo, Universitetsmuseet i Bergen og kunst-

begrensede

egyptologiens eksistensgrunnlag i Norge

Kulturhistorisk Museum ved Universitetet i

følger

oppmerksomhet.

danner dessuten et godt utgangspunkt for

seg ved tre hovedgrupper av museer. Den første

økt

Det kan virke spesielt vanskelig å

industrimuseene

fastslå de egyptiske artefaktenes rolle ved

Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og

de lokale og regionale museene. Selv om

Vigelandsmuseet.

noen

Den

siste

gruppen

består av lokale og regionale museer;

objektene

forskningspotensialer,

Drammens Museum, Glomdalsmuseet og

har for

åpenbare

eksempel

kistelokk ved Glomdalsmuseet (Naguib

Aust-Agder Kulturhistoriske senter. Norsk

1989:355-357), må man likevel spørre seg

Folkemuseum føyer seg dermed inn i den

om egyptiske objekter på slike museer

siste gruppen.

utelukkende er kuriositeter. Shabtien som 5

Volum 7, vår 2014 er presentert i denne artikkelen er kanskje

Litteratur

et vakkert og interessant objekt, men ved

Digitalt Museum, 2014, Statuett, gravstatuett, overdel av. Elektronisk dokument: http:// digitaltmuseum.no/things/statuett-gravstatuettoverdel-av/NF/NF.1947-0746?query=NF.19470746&js=1&search_context=1&count=1&pos=0 . Lesedato: 15.02.2014

første øyekast har den heller lite potensial for videre forskning. En

fellesnevner

for

fleste

Ekrol, Per R., 2006, Thaulowsamlingens klassisk arkeologiske gjenstander. Vitenskapelig innsamling eller norsk “grand tour?”. Masteroppgave. Universitetet i Oslo, Oslo.

objektene i den tredje museumsgruppen, er imidlertid at de ble gitt som gaver eller var deler av private samlinger. Gjennom å

Hegard, Tonte, 1994, Hans Aall – mannen, visjonen og verket. Norsk Folkemuseum, Oslo.

ha vært del av private kunstsamlinger, vil de egyptiske gjenstandene dermed ha en

Naguib, Saphinaz-Amal, 1985, Funerary Statuettes. Corpus Antiquitatum Aegyptiacarum.

lokal tilknytning. For eksempel tilhørte

Loose-leaf Catalogue of Egyptian Antiquities, Etnografisk Museum, Oslo. Volum 1. Verlag Philipp von Zabern, Mainz am Rhein.

objektene

ved

Drammens

Museum

antikvitetssamlingen til H. A. Thaulow, mens

Glomdalsmuseet

var

objektene

ved

del

Naguib, Saphinaz-Amal, 1987, Predynastic Pottery. Corpus Antiquitatum Aegyptiacarum. Loose-leaf Catalogue of Egyptian Antiquities, Etnografisk Museum, Oslo. Volum 2. Verlag Philipp von Zabern, Mainz am Rhein.

kunstsamlingen til Helge Væringsaasen (Ekrol

2006;

Naguib

1989:355).

Naguib, Saphinaz-Amal, 1989, ―Petits monuments a inscriptions hiéroglyphiques en Norvége‖. I: Studia Aegyptiaca, vol. 12, s. 319 – 375.

Det

samme er tilfelle for denne shabtien.

Mahdy, Mohammed A., 2006, Den egyptiske samlingen i Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. En studie av gjenstandenes historie og drøfting av spørsmål om tilbakeføring. Masteroppgave. Universitetet i Oslo, Oslo.

Gjennom den lokale tilknytningen kan de egyptiske objektene i den tredje museumsgruppen lettere bli en del av

Petrie, Flinders, 1935, Shabtis. Illustrated by the Egyptian Collection in University College, London. With Catalogue of Figures from many other Sources. British School of Archaeology in Egypt and Egyptian Research Account. Fortyfirst Year, 1935. British School of Egyptian Archaeology og B. Quaritch, London.

museenes formidlingsprogrammer, både som egyptologiske gjenstander og som objekter av lokalhistorisk interesse. Denne shabtien har spesielt sterkt tilknytning til Norsk Folkemuseum, ettersom den ble

Schneider, Hans D., 1977, Shabtis. An Introduction to the History of Ancient Egyptian Funerary Statuettes with a Catalogue of the Collection of Shabtis in the national Museum of Antiquities at Leiden. Part I. Rijksmuseum van Oudheden te Leiden, Leiden.

donert av Norsk Folkemuseums første direktør, Hans Jacop Aall. Shabtien utgjør dermed en del av museets historie.

Taylor, John H., 2001, Death and Afterlife in Ancient Egypt. The University of Chicago Press, Chicago.

Volum 7, vår 2014

el-Fara’uniyya Stolthet, uavhengighet og tradisjon – faraonisme i mellomkrigstidas Egypt av Hanne Sveian

å 1800-tallet ble det gamle Egypt gjenstand for stor oppmerksomhet, både i Europa og i Egypt. I Europa skaptes en egyptomani–en fascinasjon for mystikken rundt den gamle kulturen. I hjemlandet kom sivilisasjonens gamle symboler derimot kom til å skyve frem en ny politisk bevegelse, nemlig faraonismen. Faraonismen fikk sin spede begynnelse i kunsten, hvor de gammelegyptiske symboler ble hentet frem og brukt aktivt i kampen for uavhengighet fra det britiske koloniveldet. De faraoniske bildene fikk enorm symbolkraft, og sto frem som den egenartetheten som egypterne–muslim som kristen–samlet seg om. Hvordan kunne dette skje? Hva var det som gjorde at symboler og historier fra en svunnen tid fikk så stor gjennomslagskraft i mellomkrigstidas Egypt? Egyptisk historie går mange tusen år fransk-britiske rivaliseringen på 1700- og tilbake, og omfatter blant annet et nær tre 1800-tallet. tusen år langt stolt faraonisk kongedømme. ekspedisjon»

Napoleons til

Egypt

«franske 1798,

den

De tre gullaldrene Det gamle riket (ca. 2543 påfølgende Description de l’Égypte, og - 2120 fvt.), Det midtre riket (ca. 1980 - 1760 den

endelige

dechiffreringen

fvt.), og Det nye riket (ca. 1539 - 1077 fvt.) Rosettasteinen i 1822 ble startskuddet for var de mest avanserte sivilisasjonene i sin den moderne egyptologien, arkeologien tid,

noe

blant

pyramidene

annet

Giza

byggingen

av som

utviklingen

av Egyptomanien vokste frem i Europa, og

statsadministrasjonen vitner om.

omfatter

det

gamle

Egypt.

europeernes interesse for den gamle

Det gamle Egypt ble gjenstand for stor egyptiske kulturen fikk snart gjenklang hos interesse

Europa

imperialismens egypterne selv (Deeb 2007: 403-405; Reid

tidsalder, skjøvet frem som en del av den 2002: 31). 7

Volum 7, vår 2014 I det britisk-kolonialiserte landet ble uavhengighetsønsket

utover

kulturhistorie enn den arabiske, gitt sin

1800-tallet

fortid under grekerne (Cleveland 2004:

stadig sterkere og arven fra den faraoniske

198; Wood 1998: 181).

fortid ble snart sentral i frigjøringskampen.

Personligheter som forfatteren Rifaa al-

Blant intellektuelle, poeter, kunstnere og

Tahtawi (1801-1873), egyptologen Ahmad

forfattere bredte tanken seg om at veien

Kamal (1851-1923), politikeren Ahmed

mot

måtte

Hussein

(1911-1982)

innebære et kulturelt identitetsskifte fra det

politiker

Mohammed

Hussain

Haykal

arabisk-islamske til det gammelegyptiske.

(1888-1927)

alle

den

Flere av pådriverne hadde studert i Europa

gammelegyptiske historien, og ønsket å se

og var i noen grad influert av orientalismen

egyptere tilegne seg kunnskap om egen

– og mente dessuten at Egypt var

fortid og bli stolt av den. Den gryende

nærmere

nasjonalismen vokste frem parallelt med

frihet

knyttet

modernisering

til

den

europeiske

vektla

skribent

Volum 7, vår 2014 de arkeologiske utgravingene, og tok

oppvåkning») av Mahmoud Mokhtar (1891

derfor opp i seg tanken om at Egypt skulle

-1934).

få en slik storhetstid igjen. «En nasjon uten

Egypt våkner

en fortid har ingen fremtid» proklamerte Haykal

(Gershoni

1992:

11),

Nahdat Misr står kanskje som det

fremste

bevegelsen el-fara’uniyya, faraonismen, så

egyptiske

revolusjonen i 1919. En modell av statuen

slutten av 1800-tallet og fikk sin storhetstid

ble først utstilt i Paris i 1920. Den ferdige

på 1920-tallet, bygget på tanken om at den

statuen ble i 1928 reist på Ramses Square

stolte fortiden skulle være veiviser for

fremtiden. Målet var å «anvende en

sfinks og den kvinnelige er en ung

al-rouh

bondekvinne. Kvinnen symboliserer Egypt

(«Sjelens hjemkomst») skrevet i 1927, og i teater,

operaer

som nasjon, mens sfinksen er et av de

aller fremste symbol på det historiske

musikaler, og ble reflektert også i det egyptiske

utdanningssystemet

Egypt (Marcus 2009: 4-5, 119-121). De

(Haikal

står side om side, og hun holder en hånd

2003: 129; Wood 1998: 181, 184).

på sfinksen, som for å vise forening

To sentrale hendelser i 1922 ga faraonismen

mellom det gamle og det nye. Sfinksen er

blomstringstid:

på vei til å reise seg, for å uttrykke at

oppdagelsen av Tutankhamons grav, og uavhengighetserklæringen arkitekturen

fra og

gammel storhet igjen skal skinne. Den

britene.

unge kvinnen har en stolt holdning, og

litteraturen

løfter sløret hun er iført for å vise frihet fra

gjenspeilte de politiske strømningene, og

det undertrykkende koloniveldet, og for å

ideene ble konkretisert og materialisert

vise veien mot modernitet og fornying.

innenfor ulike kunstarter, eksempelvis i Nahdat

Misr

til

og en kvinnelig, hvor den mannlige er en

kunstneriske bidrag som Tawfiq al-Hakims

arkitektur,

flyttet

Statuen består av to figurer, en mannlig

seg på ulike arenaer, eksempelvis i Awdat

senere

Naguib 2011: 131).

koptere» (Naguib 2011: 130). Dette viste

roman

står fremdeles (al-Ahram Weekly 2002;

en felles politisk arena for muslimer og

(1898-1987)

Kairo

universitetsplassen i samme by hvor den

samlende identitetsmarkør for å bygge opp

statuen

den

1900-tallet, hvor den spesielt illustrerer

Faraonismen, som vokste frem på

Kunsten,

på

uavhengighetskampen på begynnelsen av

dagens lys.

dikt,

symbol

Hennes øyne kan igjen se klart (Ibid;

(«Egypts 9

Volum 7, vår 2014

Hukommelsens kulturelle dimensjon

Baron 1997: 112). Statuen symboliserer tydelig koblingen mellom stolt fortid og håpet om en lysende

Jan og Aleida Assmann (2006; 2008)

fremtid idet landet går over i en ny æra av

spør seg i hvilken grad vårt individuelle

uavhengighet.

minne er formet av sosiale og kulturelle

På

nettsidene

til

den

egyptiske avisa al-Ahram Weekly står

betingelser,

følgende å lese om statuen:

kommunikativt

minne

gedächtnis»)

The sculptor portrayed [the Sphinx], not with its eyes open, but with its eyes just opening as though awakening at that very moment from its centuries-long slumber. As for the woman symbolizing Egypt, every feature is depicted with painstaking detail. Her forehead shines and her long nose (…) resembles that of Cleopatra, (…) and her hands evoke the generosity of her ancestry (al-Ahram Weekly 2002).

bruker

begrepene

(«kommunikative kulturelt

minne

(«kulturelle gedächtnis») i sine teorier. Det kulturelle minnet handler om tradisjoner som blir nedarvet gjennom tid, går langt tilbake

fortiden

knyttet

til

fellesskapet. Disse minnene er ofte lagret, bortgjemt, og strekker seg langt utenfor vårt individuelle minne (Naguib 2011: 139; Assmann 2006: 7-9).

Nasjonen er, som statuens navn tilsier,

Aleida

på vei til å våkne, og kulturarven blir

Assmann

(2008:

276-280)

hevder at det å huske er delt i en aktiv og

hennes medhjelper på reisen.

en passiv del. Det aktive minnet kaller hun

Siden oldtiden har egypterne hogd

kanon, og det passive arkiv, der kanonen

symboler, beskjeder, arkitektur og kunst i

definerer en gruppes identitet, og arkivet

stein, naturlig var det da at kunstneren,

er vår bevissthet om tid og historien.

selv nasjonalist, ønsket å forme statuen

Assmann

nettopp i stein. Det var ingen hvilken som

sammenligner

dette

med

museer som har noen gjenstander på

helst stein som skulle brukes, men granitt

utstilling (kanon), samtidig som store deler

fra Aswan, av samme type som ble brukt i

av samlingen ligger lagret på loft og kjeller

oldtiden. På gammelegyptisk vis skulle de

(arkiv), hvor kanonen er med på å

enorme steinblokkene, tolv stykker – noen

aktualisere

så tunge som 35 tonn – fraktes fra Aswan

lagerminnene

nåtiden.

Minnene er mulige å reaktualisere og kan

til Kairo, en symbolsk handling i seg selv

hentes frem fra de kjellere og loft de ligger

når en ser parallellene til den gamle

lagret på, og dette gjøres ved hjelp av

sivilisasjonens byggeskikker.

eksterne faktorer som symboler, kunst og 10

Volum 7, vår 2014 i Europa? Flere av de mest sentrale

historie (Naguib 2011: 139). Statuen Nahdat Misr inkorporerer en

skikkelsene innen faraonismen var nemlig

gammelegyptisk symbolikk som vil trigge

utdannet der, og ble således påvirket av

kanonen hos individet, og slik aktivere vårt

passive minne, arkivet: den stolte historien

Egyptomanien var levende i Europa, og

kommer igjen frem i lyset og lager en

egypterne ble gjennom sine sosiale kretser

kobling mellom fortid og nåtid – som

påvirket

sammen vil skape en lysende fremtid.

fascinasjonen for den gamle sivilisasjonen.

Mahmoud Mokhtar hadde med Nahdat

En ser således at det kommunikative

Misr lyktes i å fremheve den stolte historie

minnet slår inn, hvor individets sosiale

fra en svunnen tid, og å forevige Egypts

sfære påvirker dets følelse av tilhørighet til

ambisjoner i stein. Skulpturen blir så både

en forgangen tid. Slik kan en kanskje

et produkt av, og et redskap for, faraonisk

tenke seg at faraonismen aldri hadde fått

nasjonalisme.

den aktualitet den gjorde om det ikke var

vestlige

for

Vårt kommunikative minne

strømningene

av,

tok

opp

tiden.

kommunikasjonen

seg,

mellom

europeiskutdannede egyptere av høyere

Jan Assmann (2006: 1-3, 24) hevder at

sosial status og europeiske intellektuelle.

minnet vårt har to sider, det nevrologiske

Det er innenfor de sosiale grupper vi er

og det sosiale minnet. Han peker videre på

medlemmer av at minner dannes, og vi

at det er nær sagt umulig å skille mellom

kan som innbyggere følgelig ha ulike

det individuelle og det sosiale minnet fordi

oppfatninger om hva som konstituerer vår

vårt sosiale liv er det som former vårt

nasjons

individuelle liv. Han og Aleida Assmann

historie. Dette kan skape avstand mellom

bruker begrepet kommunikativt minne for å

ulike grupper, det være seg religiøse,

beskrive

sosiale, etniske grupper. Det kan allikevel

omgås

være liten tvil om at tilhørigheten til det

denne

kommuniserer,

sosiale samhandler

innvirken: og

hverandre, og våre følelser står sentralt i

felles

dette.

overskred

En kan i så måte spørre: identifiserte faraonistene

seg

med

den

virkelige,

ekte

tradisjon

gammelegyptiske religiøse

opphavet

skillelinjer

mellomkrigstidas Egypt, og ble ansett for å

gamle

fungere

som

samlende

kraft

for

sivilisasjonen fordi det ville gi dem respekt,

nasjonens

likeverdighet og gehør blant sine likemenn

muslimer og koptere. Symboler spiller en 11

ulike

grupperinger

som

Volum 7, vår 2014 vital rolle i å forme sosiale strukturer og

ideene ble materialisert i ulike kunstarter

kulturer

som litteratur, malerier, skulpturer og

fordi

forsikrer

felles

bevissthet i ulike grupperinger – Nahdat

arkitektur.

Misr ville på denne måten understreke

symboler i stor stil: de var ment å vise for

ønskene

den

leser og betrakter at den gamle kulturen

egyptiske nasjonen, og også i fremtiden

var noe å være stolt av og som burde

fortsette å minne befolkningen på disse

fremheves som egenart mot fremmede

visjonene (Connerton 1995: 36; Plant

makters påvirkning på nasjonen. Vi har

2008: 181; Smith 2009: 25).

sett at statuen Nahdat Misr står frem som

faraonistene

hadde

for

Her

bruktes

faraoniske

et tydelig eksempel på hvordan symboler

Avslutning

kan trigge vår kulturelle erindring, og slik

Hva er det genuine egyptiske? I

reaktualisere gammel storhet i en ny

faraonismen, den egyptiske nasjonalistiske

setting.

bevegelsen som nådde sitt høydepunkt på

fellesskapet blir nedarvet i oss, og vår

1920-tallet, var det den gammelegyptiske

erindring blir påvirket av våre sosiale

sivilisasjonen. Egypt, med sin nyvunne

omgivelser – og når vi omgis av bilder og

frihet, skulle nå formes i nasjonalstatens

symboler fra en svunnen tid er det akkurat

støpeskje, og det var nødvendig å samles

som om denne blir levende for oss igjen.

Tradisjoner

som

ligger

rundt det virkelige, distinkte egyptiske,

De gamle faraoniske symbolene virket

nemlig den gamle sivilisasjonen. En så

som en kanon på det egyptiske folket i

muligheter for at den gamle faraoniske

mellomkrigstida, og klarte tilsynelatende å

kulturen kunne stå som et samlende

vekke minner fra en forgangen tid som ga

symbol for hele nasjonens befolkning,

en styrket tro på nasjonens uavhengige

koptere som muslimer. Faraonistene så til

fremtid. Bevegelsen som omfavnet den

Europa; akkurat slik italienerne hadde

gamle kulturen, faraonismen, ga således

samles rundt sin romerske kulturhistorie

et rammeverk for en nytolkning og ny

og grekerne rundt sin gammelgreske

forståelse av hva det ville si å være

historie, kunne nå egypterne bygge en

egypter, og hva historien og fremtiden

sterk, uavhengig nasjonalstat på gammel

skulle være, og budskapet ble effektivt

kulturarv.

formidlet via bruk av gammelegyptisk

Kunsten ble en viktig brikke i den politiske

diskursen,

hvor

symbolikk.

politiske 12

Volum 7, vår 2014 (Artikkelen

bearbeidet

utgave

125-144. Novus forlag, Oslo.

eksamensoppgave levert ved UiO høsten 2013)

Plant, B. K. 2008, ‖Secret, Powerful, and the Stuff of Legends: Revisiting Theories of Invented Tradition.‖ I The Canadian Journal of Native Studies vol 1, s. 175-194.

Litteratur

Reid, D. 2002, Whose Pharaohs? Archeology, Mu-

al-Ahram Weekly Online 2002, ―A Diwan of Contemporary Life.‖ http:// weekly.ahram.org.eg/2002/574/chrncls.htm [Lesedato 21.10.13]. Assmann, A. 2008, ―The Religious Roots of Cultural Memory.‖ I Norsk Teologisk Tidsskrift

seums, and Egyptian National Identity from Napoleon to World War I. University of California Press, Berkeley. Smith, A. D. 2009, Etno-Symbolism and National-

vol.

ism. A Cultural Approach. Routledge, Abing-

4, s. 270-292.

don.

Assmann, J. 2006, Religion and Cultural Memory.

Wood, M. 1998, ―The Use of the Pharaonic Past in

Stanford University Press, Stanford.

Modern Egyptian Nationalism.‖ I Journal of

Baron, B. 1997, ―Nationalist Iconography. Egypt as a Woman.‖ I Rethinking Nationalism in the

American Research Center in Egypt vol. 35, s.

Ar-

179-196.

ab Middle East, J. Jankowski og I. Gershoni (red), s. 105-125. Columbia

University Press,

New York. Cleveland, W. 2004, A History of the Modern Middle East. Westview Press, Boulder. Connerton, P. 1995, How Societies Remember. Cambridge University Press, Cambridge. Deeb, M. 2007, ―Arab Republic of Egypt.‖ I The Government and Politics of the Middle East and North Africa, M. Gasiorowski, D. E. Long og B. Reich (red), s. 340-370. Westview Press, Boulder. Haikal, F. 2003, ―Egypt‘s Past Renegated by Its Own People.‖ I Consuming Ancient Egypt,S. MacDonald og M. Rice (red), s. 123-139. UCL Press, London. Marcus, R. 2009, Imagining Egypt: Nationalist Art in the Era of State-Builiding, 1900-1934. Masteroppgave. AUC, Kairo. School of Humanities and Social Sciences, The Middle East Studies Department. Naguib, S.-A. 2011, ―Et blikk på Egypt. Neofaraonisme og sekularisering av det offentlige rom.‖

Materiell

kultur

kulturens

materialitet, S.-A. Naguib og B. Rogan (red), s.

Volum 7, v책r 2014

Volum 7, vår 2014

Hva skal paven med en obelisk? Av Jane Skjoldli

ammen med pyramider og sfinkser utgjør obelisker noen av de mest ikoniske eksemplene på gammelegyptiske monumenter. Obelisker har fått relativt stor oppmerksomhet i egyptologien, også i norsk litteratur. To eksempler er Svenning L. Bernstrøms bok Obelisker på kristne gravsteder i Oslo (1999) og Sverre Andreas Fekjans masteroppgave Universitetet i Bergen, Symboler og tekster på gravminner ved Møllendal kirkegård i Bergen (2008). For min egen del slo interessen for obelisker rot for alvor da jeg besøkte Roma for første gang i august 2010. Denne teksten handler om en spesifikk obelisk i Roma: Den som står midt på Petersplassen. I denne teksten spør jeg og reflekterer rundt spørsmål som: Hvorfor står den der? Hvor lenge har den stått der? 15

Volum 7, vår 2014 I likhet med Egypt har jeg vært

litt

hieroglyfer

emnet

Innføring

fascinert av Roma så lenge jeg kan huske.

egyptologi ved Universitetet i Bergen.

Min storebror fortalte ivrig om sine reiser til

Emneansvarlig var Pål Steiner og på

byen. Han sa at man kunne vandre rundt i

pensum hadde vi Janice Kamrins Ancient

sentrum, kanskje med pizza eller en gelato

Egyptian Hieroglyphs: A Practical Guide

i neven, runde et hjørne og plutselig stå

(2004). Boken satte tekster fra graver og

ansikt til ansikt med et flere årtusen

monumenter

gammelt monument. Likevel visste jeg

læringsprosessen. Med dette friskt i minne

egentlig veldig lite om hva som ventet meg

ble det veldig gøy å prøve å utforske

da jeg kom dit.

tekstene på obeliskene.

Som så mange andre tilreisende hadde jeg

min

liste

for

Enten man forstår inskripsjonene eller ikke, er identifisering av obeliskene som

Colosseum, Forum Romanum, Palatin-

egyptiske monumenter nok til å aktivere

høyden, Circus Maximus, Trevi-fontenen,

dem som formidlere av det gamle Egypts

Spansketrappen, Pantheon,, Lateranet og

storhet og faraos makt. Vi kan tenke oss at

Vatikanet var blant de som stod høyest på

de representerte det samme for folket i det

listen. På de fire sistnevnte, samt flere

gamle Egypts folk som, i likhet med mange

andre klassiske «turiststeder» jeg fikk

av dem som møter obeliskene i dag, heller

gleden

ikke kunne lese eller skrive hieroglyfer

must

sentrum

see-steder.

med

besøke,

tårnet

gammelegyptiske obelisker.

(Robins 1997: 18).

Det var tydelig at de som har vært

Obeliskene

var

materielle

ansvarlige for plasseringen av dem var

manifestasjoner av faraos makt: Det var

svært stolte av obeliskene. De så ut til

farao som kunne sørge for at det ble

alltid å være plassert slik at de fikk

organisert og mobilisert mannskap til å

dominere omgivelsene og trekke

hente steinen ut av de steinbruddene,

oppmerksomhet: Det var god plass rundt

håndverkere til å hugge dem ut og

dem, noe som styrket inntrykket av at de

skrivekyndige til å formulere tekstene som

underla seg stedet de tårnet over.

skulle inskriberes. De var produkter av og dermed vitner om rike ressurser og det

Mobilisering av obelisker som maktsymboler

gjeldende maktsystemet. Når den enkelte farao døde, ble obeliskene stående med

Våren i forveien hadde jeg lært å lese

deres mange navn og titler innhugget i 16

Volum 7, vår 2014 kartusjer. Faraoenes navn i stein, noe som

Pavelig egyptomani kan man nemlig se

i seg selv symboliserer permanens, sikret

tegn til andre steder i Vatikanet, særlig i

kontinuitet

Vatikanmuseene. Her er nok pave Gregor

for

sjelsaspektet

som

var

knyttet til navnet—deres rn (Meskell 2008:

XVIs

30).

grunnlagt

Obeliskenes funksjon som formidlere

(1831–1836) i

1839,

egyptomaniske

Egypt-museum, det

mest

tydelige

symptomet.

Ifølge

av Egypts storhet har flere sider. Da de ble

Vatikanmuseenes

hentet av keisere for å utsmykke Roma,

samlingens gjenstander delvis funnet i

bevarte de rollen som maktsymboler selv

Roma, og delvis kjøpt fra private samlere

om de nå stod i keisernes tjeneste—

på 1800-tallet (Vatican.va 2003).

trofeer for herskere av det eksotiske,

samme

nettsider

nettsidene

ble

forklarer

mystiske og en-gang-mektige Egypt. Da

pavers interesse for Egypt var grunnfestet

obeliskene

i landets sentrale plass i Bibelen og

trådte

inn

tid

hvor

menneskene som skuet dem manglet

«frelseshistorien»—en

kunnskape n til å tyde inskripsjonene

hvor Det nye testamentets tekster står i

deres,

sentrum og fungerer som tolkningsnøkler

tapte

samtidig

obeliskene

funksjonen i å formidle faraos navn og

for

dermed

Gammeltestamentlige

det

egyptiske

idealet

―resten‖

tolkningstradisjon

verdenshistorien. narrativer

udødelighet. I stedet gikk det tekstlige

hebreernes

meningsinnholdet fra å være delvis til helt

tilbakevendende konflikt mellom de to

utilgjengelig—og,

nasjonene

kan

tenke

oss,

tilsvarende mer eksotisk og mystisk.

utvandring

fra

hører

tolkningstradisjonen:

Egypt

til Det

denne utgjør

Det er imidlertid én obelisk i Roma uten

profetisk metafor for Den katolske kirken,

inskripsjoner: obelisken på Petersplassen,

som, ifølge den katolske versjonen av

som blant annet har fått kallenavnene

såkalt ―erstatningsteologi‖, hadde overtatt

«Vitnet» og «St Peters nål». Tidligere

rollen som Guds utvalgte folk. Dermed

antok jeg, i min uvitenhet, at Petersplass-

befant de seg i en kamp mot både kjettere

obelisken

innad, og ―vantro‖ og ―hedenske‖ religioner

kanskje

var

senere

konstruksjon—en kopi reist på ordre fra en

utad.

av flere egyptomane paver.

Med dette i mente blir man invitert til å se pavelig egyptomani i et lys hvor

Pavelig egyptomani

gammelegyptiske 17

gjenstander

Volum 7, vår 2014 monumenter inngår i et religiøst informert tankegods hvor Egypt symboliserer ikkekristen, «hedensk» religion. Jeg spekulerte dermed også i om obelisken opprinnelig hadde hatt inskripsjoner, men at man på ett eller annet vis hadde identifisert dem som

hyllester

til

den

guddommelige

farao—en avgud i kristen tenkning—og følgelig latt noen få bryet med å slipe dem bort; først da kunne det passe som monument

sentrum

for

katolisismens helligste steder. Begge mine tidligere antagelser om obelisken viste seg å være helt feil.

Figur 1: Maleri av faraostatue i Sala dei Papiri, Vatikanmuseene. (Foto: J. Skjoldli 2010)

Narrative tolkningsnøkler I Vatikanmuseene finner man blant annet

malerier

faraostatuer

med

inskripsjoner under taket i Sala dei Papiri (“Papyrusenes rom”, figur 1), som er dekorert av kunstneren Anton Raphael Mengs

(1728–1779).

interessante

seg

Maleriene

selv:

statuen

er de

fremstiller ligner så mye på statuen av Antinous som farao (figur 2), en av keiser Hadrians favoritter, at man kunne tenke seg at den eller en tilsvarende statue hadde vært modell. (Hadrian fikk for øvrig en obelisk inskribert til ære for den samme Antinous (Curran 2009: 1781), som han også hadde guddommeliggjort etter hans

Figur 2: Statue av Antinous som farao, Vatikanmuseene. (Foto: J. Skjoldli 2010)

død.) I så fall bærer de også med seg 18

Volum 7, vår 2014 keisernes egyptomani, kanskje uten at

guddommelig makt i menneskehender. For

kunstnerne visste det.

Peters del er det mest sentrale narrativet å

Statuene fungerer som malte kulisser

finne i Matteus-evangeliet 16:19, hvor

for svært livaktige fremstillinger av Peter

Jesus lover ham nøklene til himmelriket,

og Moses; døde representanter for en

som

svunnen sivilisasjon, redusert til en birolle i

legitimering av pavens overherredømme

en annen kulturs grand narratives.

over kirken som Peters etterfølger.

Med hver sin narrative bakgrunn og

også

står

særstilling

for

Obelisken i pavens tjeneste

katolske tolkningstradisjoner representerer

Obelisken

Moses og Peter også overrekkelse av

Figur 3: Tegning av obelisken som flyttes til Petersplassen. Wikimedia Commons.)

på

Petersplassen

ble

(Ukjent opphavsperson, opphavsrett utgått.

Volum 7, vår 2014 imidlertid importert av Caligula i 37 evt. og

Hvilken funksjon skulle obelisken på

senere plassert i Neros sirkus. Den ble

Petersplassen tjene for paven? Vi så at

flyttet fra siden av Peterskirken til midten

Vatikanmuseenes

av Petersplassen på ordre fra pave Sixtus

pavenes

V (1585–1590), som startet renessansens

egyptiskinspirerte

egyptomaniske bølge i Roma og gjenreiste

gjenstander med Egypts rolle i kristen

flere av byens obelisker (Curran 2009:

«frelseshistorie», en form for teologisk

1773-1783; McClendon 1989: 42)). Pave

historietolkning som ofte også brukes til å

Nikolas V (1447–1455) hadde også hatt

forstå samtiden. Hva kan det fortelle oss

planer om å flytte obelisken, men ingen av

om hva obelisken skulle formidle?

nettsider

interesse

for

forklarer

egyptiske

monumenter

hans arkitekter viste seg å ha den

Petersplassens historie er et langt

nødvendige kompetansen (Curran 2009:

narrativ med mange kapitler og med flere

1782; McClendon 1989: 36). Sixtus V

pavelige patroner og arkitekter i rollene.

organiserte en konkurranse for arkitekter,

Det som forener narrativet er investeringer

hvor vinneren ble Domenico Fontana. Han

av religiøs, symbolsk og finansiell kapital i

fikk oppdraget om å flytte obelisken, som

stedets hellighet og makt (McClendon

ble fullført i 1586 (figur 3).

1989: 33), og stedets evne til å forvalte

Som nevnt var mine spekulasjoner om obelisken deretter

som slipt,

tidligere på

inskribert

villspor.

Det

disse verdiene for dem som kommer i

kontakt med det.

som

Historiske og materielle kontekster

imidlertid viser seg å stemme, er at obelisken ble assosiert med «hedenskap».

Selv om det er noen paralleller mellom

Den ble rituelt renset for «hedenske» krefter,

som

datidens

Sixtus Vs og Nikolas Vs pontifikat, er det

katolske

reelle

forståelsesramme innebar at kreftene var

kule

som

den

tid hvor kirkesplittelse var et faktum og

(Curran 2009: 1783). Mellom korset og en

både

pontifikatene: Obelisken ble gjenreist i en

innviet til korset, som står på toppen står

mellom

historiske og materielle konteksten til de to

demoniske. Etterpå ble den konsekrert og

obelisken

forskjeller

Europa

ble

herjet

krig

mellom

protestanter og katolikker. Peterskirken,

utgravingsdokument fra 1400-tallet hevdet

slik

at inneholder Julius Cæsars aske (Curran,

kjenner

den,

var

midt

byggeprosessen (1506–1626) og nærmet

Grafton et al. 1995: 241). 20

Volum 7, vår 2014 seg fullføringen av kuppelen. Vi må prøve

plasseres midt på Petersplassen: Paven

å se for oss betydningen av obelisken i lys

mobiliserer obelisken som en legemliggjort

av både dens bredere politiske kontekst og

demonstrasjon

dens mer umiddelbare materielle kontekst:

storhet og makt—en makt og storhet som

Den ble reist av et overhode for en kirke i

tilhørte Bibelens utvalgte folks fiender—lar

krig, motreformasjon og oppdagelsestid.

dens oppfattede antikristne krefter bli

Det er lett å forestille seg at insentivet for

drevet ut rituelt og innvier den til det kristne

maktdemonstrasjoner på hjemmebane har

korset

vært sterkt. Peterskirken er Den katolske

geografiske

kirkes monument over seg selv, særlig til

triumferklæring

pavedømmet og narrativene om Peters

muligheter på den ene siden, og kriger og

gjerninger—det religiøse grunnlaget for

kriser på den andre—en materialisert pep

pavedømmets legitimitet. Den både utgjør

talk som forkynte et herredømme på

og huser monumenter over en nedarvet

skjelvende grunn. På obeliskens sokkel ble

storhet, et pavelig og kirkelig herredømme

det skrevet:

det

katolisismens hjerte. i

gamle

Egypts

maktsenter

Det

var

tid

preget

som samtidig slo betydelige sprekker og utbredte

seg.

Oppe

alt

dette

lot

“Se Herrens kors! Flykt, fiender; Løven av Juda har erobret!” (McClendon 1989: 42, min oversettelse fra engelsk)

fullføringen av Peterskirken vente på seg. Det er i denne konteksten obelisken

På plassen rundt den finner man,

Figur 4: Petersplassen. (Foto: J. Skjoldli, 2014)

passende nok, fire elveguder, som ifølge

Volum 7, vår 2014 Mogens Nykjær symboliserer de fire (!)

feltarbeid (som har hatt andre fokus) er at

verdensdelene (Nykjær 2000: 259). Sett i

obelisken først og fremst fungerer som en

denne sammenhengen kan obelisken med

møteplass à la Den blå steinen på

korset på toppen formidle at kirken er

Torgallmenningen i Bergen. Jeg vet ikke i

sentrum i verden, at kirken erobrer verden

hvilken

assosiasjoner til det gamle Egypt for

seirer

over

dens

«hedenskap» (McClendon 1989: 42).

onsdag,

søndag,

står midt på det stedet i verden som nok er

høytid,

sterkest assosiert med Den katolske kirke. Under

står obelisken midt i folkemengder med

hele

kalt

taket

inngangen

til

lokalet.

Den

oppmuntrer til å se utstillingen i et globalt

verden. Som Gian Lorenzo Bernini uttrykte

perspektiv. Utstillingsobjektene var gamle

det, skulle Peterskirken som Moderkirken,

bibler og bibeloversettelser til mangfoldige

omfavne ―katolikker til å bli styrket i troen,

språk verden over. Avslutningsvis viste

kjettere bli gjenforent med Kirken, og

den

vantro bli opplyst av den sanne tro‖ (sitert i 40-41,

utstilling

med en stor, oppblåsbar globus som hang

illustreres det samme av søylegangene,

1989:

holdt

forestillinger. Utstillingen begynte og sluttet

informert mikrokosmos. I et slikt perspektiv

McClendon,

2014

kan se uttrykk som tyder på parallelle

en eliadisk axis mundi i et religiøst

omfavner

åpen

Verbum Domini (“Herrens ord”), hvor man

sett er det fristende å tolke obelisken som

som

påskefeiringen

Vatikanet

tilreisende fra hele verden (figur 4). Slik

―armer‖

frembringer

Den blå steinen bærer obelisken korset og

pavekåring, saligkåring og helgenkåring

kirkens

den

plassens besøkende, men: I motsetning til

Parallell til bibeldistribusjon? Hver

grad

også

evangelisering

via

sosiale

medier og The Lunar Bible, en King James

min

Version bibel i mikrofilm fra 1971 som ble

oversettelse). Midt i omfavnelsen stod

brakt til Månen med amerikanske Apollo

obelisken.

14, med påskriften “Created by the hand of

Det er mer risikabelt å spekulere i hva

man to glorify God on another world‖.

obelisken betød for samtidens romere,

Budskapet er tydelig: Jorden er erobret for

pilegrimer og andre besøkende. Det kunne

kristendommen.

imidlertid være interessant å prøve å finne

Under globusen står en faksimile av

ut hva den betyr for vår tids paver, romere,

Rosettasteinen (figur 6). Man kan spørre

pilegrimer og turister. Mine inntrykk fra

seg hvorfor. I boken om utstillingen, 22

Volum 7, vår 2014 Verbum

Domini

II,

rasjonalen

egyptisk, koptisk og gresk er viktige språk i bibeldistribusjonens

historie

(Trobisch,

Atwood et al. 2014: 14). Kanskje bærer det gamle

Egypts

symbolske

rolle

som

representant for beseiret «hedenskap» også mening fremdeles, men jeg lar det spørsmålet stå åpent.

Litteraturliste Curran, B. A., 2009. «Obelisks in Ancient Egypt.» Encyclopaedia of the History of Science, Technology, and Medicine in Non-Western Cultures. H. Selin (red.). Heidelberg: Springer. Curran, B. A., A. Grafton og A. Decembrio, 1995. «A Fifteenth-Century Site Report on the Vatican Obelisk.» Journal of the Warburg and Courtauld Institutes, vol 58: 234-238. Kamrin, J., 2004. Ancient Egyptian hieroglyphs : a practical guide. New York: Harry N. Abrams. McClendon, C. B., 1989. «The History of the Site of St. Peter's Basilica, Rome.» Perspecta, vol. 25: 32-65. Meskell, L., 2008. «The Egyptian Ways of Death.» Archeological Papers of the American Anthropological Association, vol. 10 (1): 27-40. Nykjær, M., 2000. Peterskirken : historie og betydning. København: Gyldendal. Robins, G. 1997. The art of ancient Egypt. Cambridge, Mass.: Harvard University Press. Trobisch, D., J. Atwood, J. Kirkpatrick og R. P. Crowley, 2014. Verbum Domini II: God's Word Goes Out to the Nations. Washington D.C.: The Museum of the Bible; Abilene Christian University Press. Vatican.va., 2003. «Gregorian Egyptian Museum.» Lastet 20. juni, 2014, fra http:// mv.vatican.va/3_EN/pages/MEZ/ MEZ_Main.html.

Volum 7, v책r 2014

Volum 7, vår 2014

Ptolemaios XIII Fra historiske kilder til antikkresepsjon av Henrik Torkveen

leopatra VII er utvilsomt en av de mest studerte historiske skikkelsene fra det gamle Egypt. Flere biografier og historiebøker omtaler henne og i moderne tid er hennes liv gjengitt i utallige romaner, skuespill og filmer. Til tross for noen unntak (for eksempel Heine 1966 og Huß 2001), er mindre er skrevet om hennes yngre bror Ptolemaios XIII, som ofte bare nevnes i sammenheng med Kleopatra eller som med sin unge alder og korte regjeringstid fremstår som en ubetydelig historisk figur. Ptolemaios var imidlertid konge i en avgjørende periode i Egypts historie med indre dynastiske intriger samt økende romersk innflytelse. 25

Volum 7, vår 2014 I den påfølgende artikkelen ønsker jeg

er snarere et oppsøkende forhold hvor

å vie større oppmerksomhet til Ptolemaios

aspekter av fortiden velges ut og spørsmål

ved å belyse hans resepsjonshistorie. Det

stilles til fortiden (Skoie 2009:15).

argumenteres at resepsjonsperspektiver er

En antikk kilde vil alltid være farget av

viktige og bør spille en sentral rolle i

leserens

forskningen på antikken, ettersom det

antikkunnskap og de spørsmål leseren

skaper bevissthet om at også forskningen

velger å stille til kilden. Samtidig virker den

er farget av sin egen samtid. I tillegg kan

antikke kilden tilbake på leseren og gir

resepsjonsperspektiver bringe frem nye

svar på de spørsmål som stilles. I tillegg

aspekter ved forhistorien og få oss til å

har det også vært et lignende forhold

stille nye spørsmål til de antikke kildene.

mellom tidligere lesere og den antikke

samtidskontekst,

leserens

Etter en introduksjon til det teoretiske

kilden. Disse lesningene har kanskje

rammeverket for antikkresepsjon, vil den

belyst andre sider av den samme kilden og

første delen av artikkelen vil bestå av en

vil igjen påvirke senere lesninger av kilden.

gjennomgang

Man kan derfor snakke om et komplekst,

kildematerialet

det

som

tilgjengelige kan

belyse

dialektisk forhold mellom den moderne

Ptolemaios‘ liv og regjeringstid. Den andre

leseren,

delen vil diskutere to fremstillinger av

antikke kilden (Skoie 2009:17).

Ptolemaios i moderne drama. I lys av den

tidligere

Ettersom

tradisjoner

antikkresepsjon

den

tett

moderne resepsjonen av Ptolemaios, vil

sammenknyttet med sin samtidskontekst,

jeg

er antikkresepsjon er et viktig redskap for

historiske

å kartlegge endringer i forståelsen av og

kildene, med spesiell vekt på rollen

interessen for antikken, for eksempel

Ptolemaios spilte i drapet på Pompeius.

hvilke

til

slutt

vende

problematisere

tilbake

antikke

til

brukes

Bruk, utvelgelse og tolkning av antikken til

som

Antikkresepsjon

mottagerforhold

hvor

ut,

hvilke

alltid

passivt

informasjon

til

ulike

formål.

fremhever at lesingen av antikke kilder

antikkresepsjon.

ikke

velges

resepsjonsperspektiv er viktig ettersom det

i moderne kunst, litteratur, drama osv. blir referert

som

spørsmål som stilles og hvordan antikken

Hva er antikkresepsjon?

ofte

kilder

situert

sin

egen

samtid.

Egyptologi og vitenskapelig forskning på

fra

antikken

antikken nedarves som en tradisjon, men

også

del

resepsjonsprosess, og er likeledes farget 26

Volum 7, vår 2014 tale om at vår forståelseshorisont etter hvert nærmer seg forståelseshorisonten til den antikke kilden (Skoie 2009:16).

Ptolemaios XIII i historiske kilder Selv om det allerede finnes oversikter over de antikke kildene til Ptolemaios (Bennett 2001-2013; Heinen 1966; Huß 2001), er det likevel ønskelig med en gjennomgang

diskusjon

kildegrunnlaget her, ettersom det er dette som

danner

grunnlaget

for

senere

resepsjonsprosesser.

Figur 1: Portrett i marmor av Ptolemaios XII (etter Higgs og Walker 2001:157)

Ptolemaios var den eldste sønnen til Ptolemaios XII Neos Dionysos (Auletes)

tidligere

(fig. 1) og den nest yngste av totalt fem

resepsjoner. Vitenskapelig forskning på

barn; Berenike IV, Kleopatra VII, Arsinoë

antikken har stor påvirkningskraft på den

IV, Ptolemaios XIII, og Ptolemaios XIV (se

alminnelige kunnskapen om antikken, og

Bennett 2001 – 2013). Ingen kilder nevner

bevissthet

moren

sin

egen

kontekst

rundt

forskningens

egen

til

Ptolemaios,

men

Strabon

situerthet er dermed essensielt (Skoie

(Geographika XVII.1.11) hevder at bare

2009: 22-25).

Berenike IV var ektefødt. I følge Appianus (Romaika II.12.84) var Ptolemaios rundt

Studiet av antikkresepsjon dreier seg om

13 år da Pompeius ble myrdet i 48 f.Kr., og

samtidskontekst,

han ser dermed ut til å ha blitt født i 62

men også den antikke kilden. Ved å

eller 61 f.Kr. Det finnes ingen sikre

kartlegge hvordan en kilde er blitt lest,

avbildninger av Ptolemaios, men Higgs og

brukt, tolket og omtolket, kan det medføre

Walker (2001:316) har påpekt at bildet av

at nye aspekter ved kilden trekkes frem

en ung gutt på en spillebrikke med

eller at nye spørsmål stilles (Hardwick

påtegningen ‖Kleopatras bror‖ kan være

2003:4). I hermeneutisk forstand kan en

en av Kleopatras brødre (fig. 2).

imidlertid

ikke

resepsjonsprosessens

bare

Volum 7, vår 2014 Den største hendelsen i løpet av

Alexandria var usikker. Uklarheter rundt

oppveksten til Ptolemaios var utvilsomt at

maktfordelingen

avsettelsen av Ptolemaios XII i 58 f.Kr. til

egyptiske kilder. Skeat (1962) har publisert

fordel for datteren Berenike IV. Ptolemaios

tre papyri som alle har dateringen ‖år 3

XII tok til slutt tronen tilbake med romersk

som også er år 1‖. Skeat (1962) har datert

hjelp i 55 f.Kr og lot Berenike IV henrette

disse til Kleopatras tredje regjeringsår, det

(Strabon, Geographika XVII.1.11). Kort tid

vil si 50 – 49 f.Kr og påpeker at den doble

etter gjeninnsettelsen av Ptolemaios XII,

dateringen kan bety at Ptolemaios hadde

ble

blitt støtt bort fra tronen til fordel for en

gjenværende

barna,

deriblant

Ptolemaios XIII, tatt opp i forfedrekulten og

kan

også

øynes

annen regjeringspartner.

ble titulert som ‖den nye gudene som

Fire

andre

dokumenter

nevner

elsker sine søsken‖ på en inskripsjon

imidlertid både Ptolemaios og Kleopatra

datert til 53 - 52 f.Kr (Dittenberger

1905:484).

demotiske papyri fra Tebtynis er begge

Ptolemaios XII døde i 51 f.Kr, i følge Strabon

sykdom

antyder

felles

regjering.

datert til ‖regjeringsår 3, dag 13 i måneden

(Geographika

Phamenoth, under kong Ptolemaios og

XVII.1.11). Cicero ble meddelt ryktet om at

dronning

Ptolemaios XII var død i et brev fra Caelius

far‖

datert

demotisk grafitti fra Medinet Habu er datert

familiares VIII.4.5), så dødsfallet må ha

til ‖regjeringsår 5 under kong Ptolemaios

skjedd tidligere det året. Caesar opplyser i

og dronning Kleopatra, gudene som elsker

Bellum Civile (III.108) at testamentet til

sin far, dag 14 i måneden Thoth, dag 20

Ptolemaios XII utpekte eldste gjenlevende

av første phyle‖ (Thissen 1977:181 – 182).

datteren (Kleopatra) og eldste sønnen

Disse tre dokumentene er tidligere blitt

(Ptolemaios)

datert til Ptolemaios XII og Kleopatra V,

f.Kr

(Cicero,

til

Epistulae

arvinger.

Strabon

Kleopatra

som

(Spiegelberg

elsker

1908:50-53).

sin En

(Geographika XVII.1.11) bekrefter også at

men

tronen gikk til Kleopatra og Ptolemaios,

argumenterer

men hevder at det var aleksandrinerne

tilskrives Ptolemaios XIII og Kleopatra VII.

som tok dem til konge og dronning.

Når det gjelder de to første dokumentene,

Chauveau at

(1997:168-169) dokumentene

må

Cicero (Epistulae ad familiares VIII.4.5)

baserer Chauveau seg på listen med

ble opplyst i samme brev som over at

vitner som også finnes i et annet samtidig

situasjonen om hvem som hadde makten i

dokument 28

med

sikker

datering

Volum 7, vår 2014 (Chauveau

1997:169).

tredje

referanse til Kleopatra (Preuner 1920:178-

dokumentet samsvarer de to datoene

179). Dette kan bare være Ptolemaios XIII.

dersom det dateres til Ptolemaios XIII og

Ptolemaios XIV ble riktignok innsatt som

Kleopatra VII, men ikke dersom det

konge sammen med Kleopatra av Caesar i

dateres til Ptolemaios XII og Kleopatra V

(Chauveau

kontrollerte

1997:168).

det

Det

siste

dokumentet er et dekret fra Herakleopolis

f.Kr.,

men

fra

dette

Kleopatra

tidspunktet

tronen

(Heinen

1966:34).

tilskrevet ‖kongen og dronningen‖ og

Kleopatra samlet en hærstyrke og det

datert til ‖år tre, dag 23 i måneden

oppstod en stillingskrig mellom henne og

Phaophi‖. Papyrusen er gjenbrukt, og

Ptolemaios like ved Pelusium (Caesar,

Schubart og Schäfer (1933:6) daterer den

Bellum

til Ptolemaios XIII og Kleopatra VII på

utkjempet

grunnlag av restene av navnet på en

avgjørende slag ved Pharsalia i Thessalia.

strateg ved navn Heliodoros.

Pompeius tapte, men klarte å flykte med

civile

III.103).

Caesar

mellomtiden Pompeius

Vinteren 49 – 48 f.Kr tyder imidlertid

konen Cornelia og sønnen Sextus til

alt på et brudd mellom Kleopatra og

Egypt. Både Caesar (Bellum civile III.103)

Ptolemaios. I følge Lucanus (Bellum civile

og Dio Cassius (Romaika XLII.3) hevder at

V.57-64) ble Ptolemaios anerkjent av

Pompeius ville forsøke å skaffe resurser

Pompeius og det romerske senatet i eksil i

og hærstyrker fra Ptolemaios til gjengjeld

Thessalia, som medførte at Kleopatra

for at Pompeius hadde støttet hans far. I

tapte tronen. Dette stemmer overens med

følge Livius (Periochae CXII) og Eutropius

Caesar som hevder at Kleopatra ble

(Breviarum historiae Romanae VI.21) ble

fordrevet ut av Egypt av Ptolemaios og

Pompeius

‖vennene hans‖ noen ‖få måneder‖ før

formynder.

drapet på Pompeius (Bellum civile III.103).

ansett

Ptolemaios‘

som rådgivere,

Potheinos,

Ptolemaios‘ deriblant

I følge Strabon (Geographika XVII.1.11)

stattholderen

læreren

flyktet Kleopatra til Syria.

Theodotos og hærføreren Achillas, valgte

En påtegning på en hydra fra Milet kan

etter en rådslagning å drepe Pompeius og

stamme fra denne perioden. Påtegningen

overrekke ham til Caesar (Plutarchos,

beskriver

Pompeius LXXVII; Appianus, Romaika

hvordan

Apollons

profet

Antigonos, oppsøkte ‖Ptolemaios [sønn]

II.12.84).

romersk soldat, stakk ned Pompeius mens

Ptolemaios

Neos

Dionysos‖

uten 29

Achillas

Septimius,

Volum 7, vår 2014 han ble rodd inn til land. I følge Appianus

raseri, løp ut av palasset og skrek til

(Romaika II.12.84) ventet Ptolemaios på

folkemengden at han hadde blitt sveket.

stranden med hele hæren og var godt

Caesar klarte imidlertid å samle de to

synlig i sin purpurfargede kappe.

monarkene og leste opp testamentet til

Tre dager senere ankom Caesar

Ptolemaios XII i deres nærvær.

Alexandria (Livius, Periochae CXII). Her

I mellomtiden hadde Potheinos sendt

ble han overrakt Pompius‘ hode og ring av

meldinger til Achillas, som fremdeles

Theodotos, hvorpå det hevdes at Caesar

befant seg ved Pelusium. Achillas angrep

snudde seg vekk gråtende (Plutarchos,

Alexandria og beleiret palasskvartalet.

Caesar XLVIII; Livius, Periochae CXII; Dio

Caesar satte Ptolemaios under streng

Cassius, Romaika XLII.8). I Bellum civile

bevoktning og fikk Potheinos henrettet

(III.107) hevder Caesar at han ønsket å

(Caesar, Bellum civile III.108-109, 112).

forsone Kleopatra og Ptolemaios og kalte

Caesar forsøkte å roe situasjonen og fikk

begge tilbake til Alexandria. Da Ptolemaios

Ptolemaios til å erklære offentlig at han var

oppdaget

uskadet og at han ønsket fred (Dio

Kleopatra

var

tilbake

palasset, forteller Dio Cassius (Romaika,

Cassius, Romaika XLII.39).

XLII.35) at han kastet av seg diademet i

I følge Caesar (Bellum civile III.112)

Figur 2: Spillbrikke i elfenben med bilde av ”Kleopatras bror” (etter Higgs og Walker 2001:316)

Volum 7, vår 2014

Fig.ur 3: Scenebilde fra Handels opera Giulio Cesare in Egitto fra en oppsetning i 1725 (etter Dean and Knapp 1995: plansje 8B)

flyktet den yngste datteren til Ptolemaios

den

XII, Arsinoë, fra palasset og sluttet seg til

Ptolemaios i gråt og bad om ikke å bli

Achillas.

(4)

sendt. Da Ptolemaios kom tilbake til

beskrives det at det oppstod det en konflikt

hæren, overtok han imidlertid selv ledelsen

mellom

(Caesar, De Bello Alexandrino 24).

Bello

Arsinoë

Alexandrino Achillas,

hvorpå

Achillas ble myrdet og Arsinoës lærer

egyptiske

hærstyrken,

brast

Caesar hadde i mellomtiden tilkalt

Ganymedes tok over ledelsen av hæren.

forsterkninger

Caesar

23)

Pergamon. Disse strykene marsjerte mot

beskriver at aleksandrinerne ble svært

Egypt, beleiret og tok Pelusium og beveget

misfornøyde

seg sørover mot ‖Deltaet‖. Ptolemaios

Ganymedes‘ lederskap, og ønsket Arsinoë

ledet hæren sørover langs Nilen mot

byttet ut med Ptolemaios. Caesar gikk

Mithradates og anla en leir ved elven.

med på dette, men da han fortalte

Caesar, som hadde fulgt etter Ptolemaios,

Ptolemaios at han skulle bli sendt tilbake til

og Mithradates klarte å bryte gjennom

(De

Bello med

Alexandrino Arsinoës

fra

Mithradates

Volum 7, vår 2014 befestningene

til

Ptolemaios‘s

leir.

Giulio Cesare in Egitto (1724) (Handel)

Ptolemaios med flere forsøkte å flykte over elven, men den overfylte båten kantret og

Handels opera Giulio Cesare in Egitto,

sank, og Ptolemaios druknet (Caesar, De

med libretto av Haym, ble uroppført ved

Bello Alexandrino 26-31; Dio Cassius,

King‘s Theatre i London i 1724 (fig. 3).

Romaika XLII.43; Livius Periochae CXII).

Haym nevner i librettoen at verket er

Ptolemaios ble funnet i elveslammet og

basert på antikke kilder, blant annet

var synlig på grunn av sin gylne rustning

Caesar, Plutarchos og Dio Cassius, men

(Eutropius Breviarum historiae Romanae

den virkelige hovedkilden til Haym er en

VI.22; Florus, Epitome II.13.60; Orosius

tidligere libretto fra 1676 av Giacomo

Historiae

Adversus

Orosius

(Historiae

VI.16.2)

hevder

Paganos

VI.16.2).

Bussani

Adversus

Paganos

1985:313). I tillegg har både Bussani og

Caesar

sendte

Haym

(Ketterer hentet

2009:116;

inspirasjon

Monson

fra

Pierre

Pompée

(1971

rustningen til Alexandria som et tegn på at

Corneilles

Ptolemaios var død. Caesar gjeninnsatte

[1682]). Haym forenklet Bussanis libretto,

Kleopatra på tronen og, for å fullbyrde

eliminerte flere komiske elementer og la til

testamentet til Ptolemaios XII, pekte ut

nye arier (Monson 1985).

Ptolemaios XIV som medregent (Caesar,

Elementer

De Bello Alexandrino 33).

skal

her

begi

Stillingskrigen

meg

inn

(1963).

Jeg

elementer

valgt

hvordan ut,

aleksandrinske krigen består utelukkende av en kort slagscene mellom Tolomeo og

vil

Cleopatra. Cesare (Caesar) deltar ikke i kampene ettersom han i en tidligere scene

historiske

tolket

Tolomeo

er hentet fra Corneille (1971 [1682]). Den

fokusere på forholdet til det antikke og

mellom

spiller en stor rolle, et element som trolig

og filmen Cleopatra (Twentieth Century

kildematerialet

(Kornelia), enken til Pompeo (Pompeius),

Cesare in Egitto av Handel (1986 [1875]) Mankiewicz

kilder

redusert til en søskenkrangel. Cornelia

på

drama og har valgt ut operaen Giulio

historiske

(Ptolemaios) og Cleopatra (Kleopatra) er

fremstillingen av Ptolemaios i moderne

Fox)

fra

gjenkjennelige, men mye er også endret.

Resepsjonen av Ptolemaios XIII i moderne drama Jeg

skuespill

måtte flykte fra Tolomeo. Tolomeo blir

eller

drept i duell med Pompeos sønn Sesto

omskrevet.

(Sextus) i stedet for å drukne i Nilen. 32

Volum 7, vår 2014 Tolomeo er operaens åpenbare skurk.

kommer veldig klart fram i scene 9 i første

Tolomeo har beordret Achilla (Achillas) til

akt. Tolomeo ønsker Cesare velkommen til

å drepe Pompeo, og bestemmer seg også

hoffet med falsk høflighet. Tolomeo har i

for å drepe Caesar slik at ‖Roma, som er

all hemmelighet planlagt en felle for

undertrykket av ham, kan gå fri‖ (Handel

Cesare og utbryter for seg selv ‖dåre, du

1986 [1875]:23). I tillegg forsøker Tolomeo

har heller kommet i dødens armer‖.

å bedåre Cornelia, og prøver å ta henne

Cesare gjennomskuer imidlertid Tolomeos

med vold to ganger og plasserer henne til

plan og sier for seg selv at ‖jeg øyner i

slutt i haremet sitt.

dette ansiktet et skjult bedrag‖ Handel

Tolomeo

står

sterk

kontrast

til

1986 [1875]:40).

Cleopatra, og frakter henne dypt. Etter

Hevn er et sentralt tema i Giulio

slagscenen i tredje akt legger han henne

Cesare. Så nær som alle av Sestos arier

triumferende i lenker, slik at hun ‖knelende

handler om hevne drapet på Pompeo, og

kan tilbe meg ved foten av tronen‖ (Handel

Sesto dreper i siste akt Tolomeo i duell

1986 [1875]:23). Mens Cleopatra prøver å

(Handel 1986 [1875]:120). Giulio Cesare

vinne Caesar med kjærlighet, forsøker

stiller gode og dårlige personer opp mot

Tolomeo å vinne Caesar med vold. I første

hverandre

akt utrykker Cleopatra denne forskjellen og

mellommenneskelige konflikter. Dette er

slår fast at ‖med et blikk vil jeg vinne

noe som tilskuerne kan kjenne seg igjen i

Caesar bedre enn han [Tolomeo] gjorde

og ta lærdom av (Sandmo 2009:114).

med

Pompeos

hode‖

(Handel

1986

setter

søkelys

på

Giulio Cesare ble komponert i en tid da

[1875]:21).

imperialisme var en realitet og Stor-

Tolomeo skiller seg også fra Cesare.

Britannia kjempet om å være med i

Cesare er den rettferdige hærføreren som

Ostindia-handelen. Den romerske/vestlige

mot slutten av operaen befrir Cleopatra fra

Cesare som seirer over den despotiske/

Tolomeos klør. I første akt synger Cornelia

egyptiske

at ‖Jupiter hersker i himmelen, Cesare

samtidstema

hersker

overlegne

på

jorden‖

(Handel

1986

Tolomeo og

rollen

var

aktuelt

understreket

den

Stor-Britannia

spilte

[1875]:11). I kontrast til dette kalles

innenfor politikk og handel (Harris 2006;

Tolomeo

Ketterer 2009:115). Handel skrev flere

Egypt‖

‖den (Handel

store 1986

tyrannen

[1875]:36).

operaer

Motsetningen mellom Cesare og Tolomeo

med

handling

orientalske

områder, ofte med temaet vest mot øst 33

Volum 7, vår 2014

Fig.ur 4: Stillbilde fra Cleopatra med Ptolemaios sittende og Potheinos stående til venstre (etter Mankiewicz 2012 [1963])

eller dynastiske krangler i orientalske

hennes affære med Richard Burton, som

monarkier (Harris 2006:428 – 436). Det

spilte Marc Anthony (Hyams og Wagner

ptolemeiske dynastiet og deres utallige

2013 [1963]). Mankiewicz hadde et ønske

interne konflikter er også temaet for en

om å legge seg tett opp til de historiske

annen

kildene

opera

Handel;

operaen

(Hyams

Wagner

2013

Tolomeo skildrer Handel kampen om

[1963]:74), men det er noen få avvik, blant

tronen mellom brødrene Ptolemaios IX

annet i den ene scenen hvor Ptolemaios

Soter

opptrer.

(Tolomeo)

Ptolemaios

Alexander (Alessandro).

I filmen er Ptolemaios framstilt som en ungdom. Skuespilleren, Richard O‘Sullivan

Cleopatra (1963) (Mankiewicz)

var født i 1944 og var dermed 18-19 år da

Mankiewicz‘ Cleopatra (2012 [1963])

filmen

for Twentieth Century Fox er en enorm

ble

spilt

inn

(Internet

Movie

Database 1990 – 2014). Ptolemaios XIII

filmproduksjon som lenge var tidenes mest

har bare i to scener i filmen, men det ser ut

påkostede film. Innspillingen av filmen ble

til at karakteren skulle ha vært mer

forvansket av budsjettproblemer, skifte av

omfattende.

regissør og fremfor alt oppstyret rundt

Opprinnelig

hadde

Mankiewicz filmet ca. 8 timer med opptak

hovedrolleinnehaveren Elizabeth Taylor og

som er skåret ned til ca. 4 timer. Blant 34

Volum 7, vår 2014 scenene som er kuttet er en scene fra

stillingskrigen

hvor

Mens Potheinos forsøker å presentere

Ptolemaios diskuterer Kleopatra med sine

Ptolemaios med lang rekke med titler,

rådgivere og slår fast at hun må fjernes. I

avbryter

observerer

presenterer seg selv som ‖Gaius Julius

Theodotos

Caesar, consul of the Senate of Rome,

nervøst at romerne feirer en seier i et slag

pontifex maximus, etc., etc.”. Egypterne

(Trivette 2014).

virker

annen

Ptolemaios,

ved

slettet

Pelusium,

scene

Potheinos

overdådige

faraonske

Caesar

også

kostymene.

nonchalant

uorganiserte

Den første scenen er tidlig i filmen, og

selvmotsigende. På spørsmål fra Caesar

finner sted på trappene utenfor palasset i

svarer Ptolemaios at Kleopatra har flyktet

Alexandria, hvor Ptolemaios, ledsaget av

og at hun døde, mens Potheinos stotrende

Potheinos, Theodotos, Achillas tar i mot

forsøker å korrigere. Cyrino (2005:144) har

Caesar og overrekker ham Pompeius‘

påpekt at den lille hvite katten som

hode og ring (fig.4). I den andre scenen

Ptolemaios holder på fanget i denne

dømmer Caesar Potheinos til døden for

scenen kan være med på understreke

forræderi,

ham som en av filmens skurker (fig. 4). En

sender

Ptolemaios

Theodotos til hærstyrkene sine.

hvit katt er en mye brukt skurkeattributt,

Begge scenene er komponert slik at

blant annet i flere av filmene om James

Ptolemaios skal danne en kontrast til

Bond.

Caesar og Kleopatra. I den første scenen

Cleopatra ble filmet under den kalde

har Mankiewicz valgt å la Ptolemaios være

krigen

til

Mankiewicz

stede

under

overrekkingen

opprinnelig å

var

fremstille

ønsket en

til

ganske

Pompeius‘ hode og ring, selv om de

visjonær Kleopatra (Cyrino 2005:151-153).

historiske kildene antyder at han da befant

Selv om mye av dette er borte i den

seg ved Pelusium. Caesar fremstår som

kuttede filmen, kan dette fremdeles øynes

strategisk og smart. I stedet for å kjempe

i en scene der Kleopatra og Caesar

seg

vei

gjennom

folkemassen

på

besøker graven til Alexander den Store.

palasset,

slik

Kleopatra benytter seg av sveipende, FN-

markedsplassen

foran

Potheinos

Ptolemaios

forventer,

inspirert

retorikk

argumenterer

handler han seg frem til palasset. Caesar

flammende for ‖one people on earth living

får egypterne til å fremstå som jålete og

in peace‖.

selvhøytidelige, noe som understrekes av

Ptolemaios 35

derimot

virker

mer

Volum 7, vår 2014 korttenkt. Ptolemaios og rådgiverne velger

klart den ansvarlige. I scene 10 i første akt

vold snarere enn politikk for å vinne

blir Tolomeo konfrontert av Cornelia som

Caesar over på sin side. I tillegg er

en forræder; ‖du utakknemmelige, har du

Ptolemaios fremstillet som noe naiv. Han

kuttet hodet av Pompeius midt i åsynet på

blir furten når han forstår at Caesar ikke

Roma, han som plasserte diademet på

velger å kjempe seg frem til palasset med

hodet til din far?‖ (Handel 1986 [1875]:44).

makt slik Potheinos hadde lovet at han

Interessant nok kan dette synet på

skulle gjøre. I den andre scenen blir

drapet på Pompeius finnes igjen også i

Ptolemaios merkelig nok glad for å bli

morderne vitenskapelig litteratur. Bevan

returnert til hærstyrken sin og tror han vil

(1968:362) kaller drapet på Pompeius som

bli reddet, mens publikum forstår at han

‖den store forræderske handlingen‖. Huß

går en sikker død i møte.

(2001:711) slår an en melankolsk tone når han diskuterer Pompeius‘ død; ‖før de

Diskusjon – tilbake til de historiske kildene

nådde land, stakk L. Septimius den nær vergeløse ned med sverdet sitt… Slik

Cleopatra og Giulio Cesare gir to svært

døde Pompeius, som en gang var den

forskjellige bilder av Ptolemaios, men en

mektigste mann i middelhavsområdet‖.

fellesnevner er at Ptolemaios spiller en

Ut fra et resepsjonsperspektiv er det

aktiv rolle i drapet på Pompeius. I tillegg

interessant å vende tilbake til de antikke

fremstilles drapshandlingen som korttenkt

kildene og å undersøke hvordan dette

eller forrædersk. I Mankiewicz‘ Cleopatra

bildet

(2012 [1963]) er Ptolemaios faktisk til

Ptolemaios

drapet

på

Pompeius kan ha oppstått og om det har

stede ved overrekkelsen, og nekter å

endret seg fra kilde til kilde. De fleste

trekke seg tilbake før han ser at hodet og

kildene til Ptolemaios er romerske eller

ringen til Pompeius er overrakt Caesar.

greske, og alle er skrevet etter hans død.

Selv om Caesar gjennomskuer at det er

Den eneste kilden som kanskje kan

Potheinos, Theodotos og Achillas som står

regnes om en førstehåndskilde er Caesars

bak mordet, kommer det tydelig frem at

Bellum Civile. Det dreier seg altså om en

Ptolemaios har beordret drapet ettersom

resepsjonsprosess av Ptolemaios allerede

han sier ‖they said it would please you

i antikken (Skoie 2009:21).

very much‖. Heller ikke i Giulio Cesare

I Bellum Civile (III 103-104) gjør Caesar

utfører Tolomeo selve drapet, men er helt

gjør det helt klart at Ptolemaios var ‖en 36

Volum 7, vår 2014 gutt av år‖. Det var ‖kongens venner‖ som

‖noen av egypterne og Lucius Septimius,

la en plan for å drepe Pompeius ‖på grunn

en romersk mann som hadde tjenestegjort

av kongens alder‖, og sendte Achillas for å

under Pompeius‖. Plutarchos (Pompeius

gjøre det. Selve drapshandlingen er kort

LXXVII) forsøker å forklare egypternes

og nøytralt beskrevet, bortsett fra at

motiver. Avhengig av om Pompeius ble tatt

Achillas blir karakterisert som ‖en mann av

i mot eller avvist, ville egypterne få enten

usedvanlig frekkhet‖. Som motiv for drapet

Caesar eller Pompeius som fiende. Valget

oppgir Caesar at kongens venner fryktet at

falt derfor på å drepe Pompeius.

Pompeius skulle innta Alexandria og Egypt

I disse tre kildene spiller Ptolemaios

etter å ha benyttet seg av kongens hær,

ingen rolle i planleggingen eller utførelsen

men at en annen bakgrunn for mordet var

av drapet, selv om han i følge Appianus

forrakt for Pompeius‘ fremgang, ettersom

(Romaika II.12.84) overvar drapet fra

‖venner blir fiender i vanskelige tider‖.

stranden. Plutarchos (Pompeius LXXVII)

Også

andre

forfattere

understreker

legger all skyld på kongens rådgivere og

Ptolemaios‘ unge alder. I følge Plutarchos

gir uttrykk for at det ‖var fælt for Pompeius‘

(Pompeius

”Ptolemaios

å få skjebnen bestemt av evnukken

imidlertid svært ung‖. Appianus (Romaika

Potheinos, Theodotos fra Chios… og

II.12.84) skriver at ‖han var derimot rundt

egypteren Achillas‖.

LXXVII)

var

13 år” og at han stod under Achillas’ og

Selv om også Dio Cassius Romaika

Potheinos‘ formynderskap. Dio Cassius

XLII.5) legger ansvaret på rådgiverne,

(Romaika XLII.3) påpeker at da Pompeius

hevder han likevel at Pompeius ble drept

henvendte seg til egypterne for hjelp var

‖på en måte foran Ptolemaios‖. Denne

det ikke Ptolemaios som svarte ‖for han

tanken er ytterligere forsterket i andre

var i virkeligheten et barn‖. I likhet med

romerske kilder. Livius (Periochae CXII)

Caesar oppgir også disse tre historikerne

hevder at Pompeius ble drept ‖på ordre av

at det var Ptolemaios‘ rådgivere som

kong Ptolemaios og råd av læreren

planla mordet på Pompeius. I følge

Theododos… og Pothinos‖. Hos Lucanus

Plutarchos

(Bellum civile, VIII.536-537) kommer det

stod

klart frem at kongens rådgivere, her

(Pompeius

Appianus

(Romaika

Potheinos,

Achillas

sentrum

LXXVII) II.12.84)

rådslagningen,

Theodotos mens

personifisert ved Potheinos, stod bak rådet

Dio

om å drepe Pompeius, og at Ptolemaios

Cassius (Romaika XLII.3) oppgir at det var

(”guttekongen”) 37

gledet

seg

over

den

Volum 7, vår 2014 sjeldne oppmerksomheten som ble vist

Paganos VI.15.28) nevner ikke rådgiverne

ham da han skulle gi ordren. Potheinos

og hevder at Ptolemaios beordret drapet

oppfordrer til å bortvise den tapende part

på Pompeius for å behage Caesar.

for

Likeledes kommer det frem hos Eutropius

‖kongers makt forgår totalt dersom en

(Breviarum historiae Romanae VI.21) at

begynner

Ptolemaios satte fremgang høyere enn

fraråder

vise

rettferdighet,

rettferdighet‖

overveie

(Lucanus,

Bellum

civile

vennskap og drepte Pompeius hvorpå han

VIII.489-490). Det øverste ansvaret legges

sendte hodet og ringen til Caesar.

likevel på Ptolemaios og Lucanus (Bellum

Konklusjon

civile VIII.556-560) spør ”gjennomborer du hjertet vårt med sverdet (ditt)? Du vet ikke,

Elementer fra de historiske kildene er

udugelige gutt, du vet ikke hvor din

godt synlige i både Giulio Cesare in Egitto

skjebne ligger; allerede bærer du Nilens

(Handel)

krone uten rett, for han som gav deg riket

Samtidig

har

resepsjonseksemplene

falt

Lucanus

på

grunn

(Bellum

borgerkrigen‖.

civile

Cleopatra

(Mankiewicz).

har

begge valgt

tilpasset de historiske kildene til egne

X.526-

529).understreker behovet for hevn og slår

formål.

fast at ‖tyrannen selv‖ (Ptolemaios), hele

Ptolemaios

det ptolemeiske dynastiet og Caesar må

overrekkelsen av Pompeius‘ hode, mens

falle for at Poempeius skal bli hevnet.

Handel har dempet ned militære elementer

Florus

legger

lignende

Mankiewicz

velger

være

heller

har

valgt

til

stede

ved

fokusere

på

fordømmende tone og hevder at Pompeius

mellommenneskelige

ble drept ‖etter ordre fra den avskyligste av

kontrasten

konger og etter råd fra evnukker‖ (Epitome

karakterer.

II.13.52). Videre påpeker Florus at det var

resepsjonseksemplene er at Ptolemaios

nødvendig med hevn (Epitome II.13.55).

blir en negativ motpol til Kleopatra og

Når

Cæsar.

Caesar

bryter

befestningen

til

mellom Felles

forhold

gode

og for

og dårlige begge

Ved å vende tilbake til de historiske

Ptolemaios, hevder Florus at Pompeius‘

kildene og stille nye spørsmål, ser man at

hevn blir fullbyrdet (Epitome II.13.60) I sen-antikke kilder ser man til slutt at

den moderne resepsjonen, inkludert den

Ptolemaios alene står ansvarlig for drapet

vitenskapelige, allerede bygger på en

på Pompeius. Orosius (Historiae Adversus

tidligere, antikk resepsjonsprosess. Hos de 38

Volum 7, vår 2014 antikke

historikerne

går

s. 419 – 443.

Ptolemaios

Heinen, Heinz, 1966, Rom und Ägypten von 51 bis 47 v. Chr. Untersuchungen zur Regierungszeit der 7. Kleopatras und des 13. Ptolemäers. Fotodruck Präzis, Tübingen.

gradvis fra å være ‖et barn‖ til å være ‖den avskyligste av konger‖. Denne artikkelen illustrerer dermed hvordan antikkresepsjon

Higgs, Peter og Walker, Susan, 2001, Cleopatra of Egypt. From History to Myth. The British Museum Press, London.

og et resepsjonsperspektiv får oss til å stille nye spørsmål til de antikke kildene og

Huß, Werner, 2001, Ägypten in hellenisticher Zeit. 332 – 30 v. Chr. Verlag C. H. Beck, München.

minner oss på det komplekse forholdet

Hyams, Joe og Wagner, Walter, 2013 [1963], My Life with Cleopatra. The Making of aHollywood Classic. Vintage Books, New York.

mellom den antikke kilden, vår lesning og tidligere lesninger av kilden.

Internet Movie Database, 1990 – 2014, Richard O'Sullivan. Elektronisk dokument, http:// www.imdb.com/name/nm0642801/? ref_=fn_al_nm_4. Lesedato 15.02.2014.

Litteratur Bennett, Chris, (2001 – 2013), Egyptian Royal Genealogy. Elektronisk dokument, http:// www.tyndalehouse.com/egypt/. Lesedato: 12.02.2014.

Ketterer, Robert C., 2009, Ancient Rome in Early Opera. University of Illinois, Chicago ogUrbana. Mankiewicz, Joseph L., 2012 [1963], Cleopatra. 50th Anniversary Edition. Twentieth Century Fox, Hollywood.

Bevan, Edwyn, 1968, The House of Ptolemy. A History of Egypt under the Ptolemaic Dynasty. Argonaut Inc. Publishers, Chicago.

Monson, Craig, 1985, ‖‘Giulio Cesare in Egitto‘: From Sartorio (1677) to Handel (1724)‖. I:Music & Letters vol. 66 (4), s. 313 – 343.

Chauveau, Michel, 1997, ―Éres nouvelles et corégences en Égypte ptolemaïque‖. I: Akten des 21. Internationalen papyrologenkongresses. Band I. Kramer, B., Luppe, W., Maehler, H. Poethke, G. (red.), s. 163 – 171. B. G. Teubner, Stuttgard og Leipzig.

Preuner, Erich, ‖Zwei Hydrophoren‖. I: Hermes. Zeitschrift für classische Philologie, vol. 55, s. 174 – 187. Schubart, Wilhelm og Schäfer, Diedrich, 1933, Spätptolemäische Papyri aus amtlichen Büros des Herakleopolites. Ägyptische Urkunden au den Staatlichen Museen zu Berlin. Griechische Urkunden, VIII. Band. Weidmannsche Buchhandlung, Berlin.

Corneille, Pierre, 1971 [1682], Pompée. Barnwell, H. T. (red.). Oxford University Press, London. Cyrino, Monica Silveira, 2005, Big Screen Rome. Blackwell Publishing, Oxford. Dean, Winton og Knapp, John Merrill, 1995, Handel’s Operas 1704 – 1725. Clarendon Press, Oxford.

Skeat, T. C, 1962, ‖Notes on Ptolemaic Chronology: III. ‗The First Year Which Is Also the Third‘ A Date in the Reign of Cleopatra VII‖. I: Journal of Egyptian Archaeology, vol. 48, s. 100 – 105.

Dittenberger, Wilhelm, 1905, Orientis Graeci Scriptiones Selectae. Supplementum Sylloges Inscriptionum Graecarum. Vol. 2. S. Hirzel, Leipzig.

Sandmo, 2009, ‖Orfeus og skyggene: antikken på operascenen‖. I: Antikken i ettertiden.

Handel, George Frideric, 1986 [1875], Giulio Cesare in Full Score. Dover Publications, New York.

Skoie, M. og Vestrheim, Gjert (red.), s. 109 – 127. Universitetsforlaget, Oslo. Skoie, Mathilde, 2009, ‖Hva er antikkresepsjon? En kort innføring i et forskningsfelt‖. I: Antikken i ettertiden. Skoie, M. og Vestrheim, Gjert (red.), s. 11 – 31. Universitetsforlaget, Oslo.

Hardwick, Lorna, 2003, Greece and Rome. New Surveys in the Classics. Reception Studies.Oxford University Press, Oxford. Harris, Ellen T., 2006, ―With Eyes on the East and Ears in the West: Handel‘s Orientalist Operas‖. I: Journal of Interdisciplinary History vol. 36 (3),

Spiegelberg, Wilhelm, 1908, Catalogue Général des Antiquités Égyptiennes du Musée du Caire.

Volum 7, vår 2014 Die Demotischen Denkmäler, 30601 – 31270, 50001 – 50022. II: Die Demotischen Papyrus. Text. Buchdruckerei M. Dumont Schauberg, Strassburg.

Florus, Epitome (Sammendrag): Forster, Edward Seymour, 1984, Lucius Annaeus Florus. Epitome of Roman History. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London.

Thissen, H. J., 1977, ―Zur Familie des Strategen Monkores‖. I: Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik, vol. 27, s. 181 – 191.

Livius, Periochae (Fragmenter):

Trivette, Allan, 2014, Elizabeth Taylor – The Legend. Elektronisk dokument, http:// www.elizabethtaylorthelegend.com/. Lesedato 12.02.2014

Schlesinger, Alfred C. og Geer, Russel M., 1959, Livy. With and English Translation in Fourteen Volumes. (Volume) XIV. Summaries, Fragments, and Obsequens. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London.

Antikke historikere: Appianus, Romaika (Romersk historie):

Lucanus, Bellum civile (Borgerkrigen):

White, Horace, 1964, Appian’s Roman History. In Four Volumes. (Volume) III. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London.

Duff, J. D., 1962, Lucan. The Civil Wars, Books I – X (Pharsalia). The Loeb Classical Library Harvard. University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London.

Caesar, Bellum Civile (Borgerkrigen):

Orosius, Historiae Adversus (Historier mot de gudløse):

Peskett, A. G., 1914, Caesar. The Civil Wars. The Loeb Classical Library. The Macmillan Co., New York og William Heinemann, London Caesar, De Bello Alexandrino aleksandrinske krig):

(Om

Fear, A. T., 2010, Orosius. Seven Books of History against the Pagans. Translated Texts for Historians. Volume 54. Liverpool University Press, Liverpool.

den

Way, A. G., 1955, Caesar. Alexandrian, African and Spanish Wars. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London Cicero, Epistulae venner):

familiares

(Brev

Plutarchos, Caesar: Perrin, Bernadotte, 1967, Plutarch’s Lives. In Eleven Volumes. (Volume) VII. Demosthenes and Cicero, Alexander and Caesar. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London.

til

Williams, W. Glyn, 1952, Cicero. Letters to Friends. In Three Volumes. (Volume) II. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London

Plutarchos, Pompeius: Perrin, Bernadotte, 1955, Plutarch’s Lives. In Eleven Volumes. (Volume) V. Agesilaus and Pompey, Pelopidas and Marcellus. The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London.

Dio Cassius, Romaika (Romersk historie): Cary, Earnest, 1916, Dio’s Roman History. In Nine Volumes. (Volume) IV. The Loeb Classical Library. G. P. Putnam‘s Sons, New York og William Heinemann, London Eutropius, Breviarum historiæ (Uttdrag fra romersk historie):

Paganos

Strabon, Geographika (Geografien) Jones, Horace Leonard, 1967, The Geography of Strabo. In Eight Volumes. (Volume) VIII.

Romanæ

The Loeb Classical Library. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) og William Heinemann, London.

Bird, H. W., 1993, The Breviarum ab Urbe Condita of Eutropius. Translated Texts for Historians. Volume 14. Liverpool University Press, Liverpool.

Volum 7, vår 2014

Norsk egyptologisk selskap er en ideell forening med formål å fremme kunnskap om det gamle Egypt og de tilgrensende oldtidssivilisasjoner. Selskapet er landsdekkende, men er særlig tilknyttet fagmiljøene og de egyptiske samlingene i Norge. Norsk egyptologisk selskap har som særlig formål å bygge opp allmenn interesse og faglig virksomhet innen egyptologi, samt å knytte kontakter mellom studenter, profesjonelle og andre med det gamle Egypt som interesseområde. Vil du bli medlem? Logg inn på nettside www. egyptologi.no Der finner du påmeldingsskjema og annen informasjon. Kontakt: norsk.egyptologisk.selskap@gmail.com

Redaktører for dette nummeret av Ostrakon er Jane Skjoldli og Pål Steiner Kontakt / bidrag: NES.bulletin@gmail.com

www.egyptologi.no

Ostrakon. Utgitt av Norsk egyptologisk selskap ISSN 1893-5303