I m m at e r i e l l ku ltu r a rv i N o r g e
Forord Den 17. januar 2007 ratifiserte Norge UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven. Konvensjonens formål er å verne immaterielle kulturuttrykk, og med det synliggjøre og sikre respekt og anerkjennelse for berørte samfunns, gruppers og enkeltpersoners immaterielle kultur. Som et juridisk dokument på overnasjonalt nivå pålegger konvensjonen det norske samfunnet store forpliktelser knyttet til vern av immateriell kulturarv.
I utredningen har vi fokusert spesielt på urfolks og nasjonale minoriteters immaterielle kulturarv. Et slikt fokus er i tråd med St.prp. 73 (2005-2006) der det blir framhevet at: «[...] behovet for vern av den immaterielle kulturarven er større for vår samiske urbefolkning og nasjonale minoriteter, og at dette ikke bare omfatter definerte etniske grupper, men også andre marginaliserte grupper av religiøs eller sosialhistorisk art.»[2] Noen perspektiver er spesielt viktige å ta med seg i den videre lesingen av utredningen. ABM-utvikling ser kulturen som dynamisk, den utvikler seg både over tid og i møtet mellom ulike kulturer. En slik kulturforståelse samsvarer med overordnet kulturpolitikk i Norge, og ikke minst med UNESCOs kulturforståelse, slik den beskrives i konvensjonen. I tillegg har vi som utgangspunkt at Norge er kulturelt mangfoldig. I utredningen kommer dette til syne gjennom et helhetlig perspektiv på kultur der det ikke er vanntette skott mellom majoritet og minoritet. Det kollektive vi-et inkluderer derfor både eldre og nyere kulturuttrykk i Norge.
Som et ledd i implementeringen av konvensjonen i Norge ga Kulturdepartementet ABM-utvikling i oppdrag å: «[...] lage en overordnet oversikt over aktuelle fagmiljøer og kulturarvsområder som dekkes av konvensjonen. Oversikten skal dekke konvensjonens listekrav gjennom å vise hvem som forvalter den immaterielle kulturarven på overordnet nivå. Det er behov for å definere begreper og klargjøre hvilke områder som skal tilregnes den immaterielle kulturarven i Norge samt kartlegge hva som faktisk finnes av registreringer og dokumentasjon og definere udekkede felt, historisk og i vår egen samtid, hvor det er nødvendig med særskilte tiltak. Det må også utarbeides en oversikt over immateriell kulturarv med særlig vernebehov.»[1]
ABM-utvikling vil takke Beate Strøm som har ledet utredningsarbeidet fra september 2009 til desember 2010, og som har ført utredningen i pennen. I tillegg rekkes en takk til en intern arbeidsgruppe, en ekstern referansegruppe og andre fagmiljøer og enkeltpersoner for innspill under utredningsprosessen.
Utredningen Immateriell kulturarv i Norge – En utredning om UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven søker å besvare mandatets punkter og samtidig fortolke konvensjonen i lys av kulturen i Norge. Vi har særlig ønsket å sette i gang diskusjoner og refleksjoner rundt begrepet immateriell kulturarv og hvordan det kan forstås. For å sikre et godt framtidig arbeid med feltet, ser vi det som en forutsetning å fortsette diskusjonene, og i enda større grad involvere det brede spekteret av kulturaktører i disse.
Oslo, desember 2010 STEIN SLYNGSTAD direktør RANDI ERTESVÅG avdelingsdirektør [2] St.prp. nr. 73 (2005-2006) Om samtykke til ratifikasjon av UNESCOs konvensjon av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven:7.
[1] Brev fra Det kongelige kultur- og kirkedepartement: 22.12.2008.
4