6.4 Behandling av ikke offentliggjort materiale Arkiv, bibliotek og museum har i henhold til forskriften til åndsverkloven208 adgang til å fremstille eksemplar av ikke-offentliggjort åndsverk for konserveringsformål. Som nevnt foran i punkt 3.2.3 er denne kopien kun et bevaringseksemplar, som ikke kan formidles til allmennheten. Når det gjelder formidling, kan ikke-offentliggjort materiale som abm-institusjoner kjøper fra opphavsmannen eller hans arvinger, lånes ut og vises til publikum i disse institusjonene.209 Det samme må antas å gjelde for materiale som kjøpes hos seriøse antikvariater eller auksjonshus. En del ikke-offentliggjort materiale blir donert til arkiv, bibliotek og museum. Ofte ønsker arvingene til mer eller mindre kjente kunstnere, vitenskapsmenn eller andre offentlige personer at arkiv, bibliotek eller museum skal ta vare på private bilder, korrespondanse og annet arkivmateriale som har tilhørt arve lateren. Ved slike overdragelser er det naturlig å innfortolke en begrenset rett for institusjonen til å bruke materialet i institusjonen, for eksempel ved at det gis tilgang til materialet på lesesalen. Bakgrunnen for donasjonen er jo at nettopp at disse institusjonene har spesialkompetanse på bevaring og formidling av slikt materiale. Normalt bør derfor giveren selv si klart ifra dersom han ikke ønsker at publikum skal få tilgang til det donerte materialet. Det beste er likevel om institusjonen får en skriftlig tillatelse fra arvingene (rettighetshaverne) som spesifiserer 208 Se forskrift § 1-3, 2 ledd. 209 Se åndsverkloven § 19 første ledd første setning. 62
hvordan institusjonen kan gjøre materialet tilgjengelig for publikum. Ofte innholder private arkiv etter kjente personer ikke bare materiale som avdøde selv har skapt, men også materiale som andre personer har produsert. I den grad det dreier seg om kunstverk og fotografiske verk/bilder er formidlingen uproblematisk. Når slike ikke offentliggjorte kunstverk/ fotografier på en eller annen måte er overdratt fra opphavsmannen (eller dennes arvinger), kan disse bildene lovlig spres videre. Slike bilder kan dermed lånes ut eller vises offentlig i arkiv, bibliotek og museum uten samtykke fra opphavsmannen eller arvingene.210 Vanskeligere er det med hensyn til tekstmateriale. Et typisk eksempel er brev som den kjente personen har mottatt. I den grad brevet kan regnes som et åndsverk, noe det normalt må regnes som, er det avsender og ikke mottaker som har opphavsretten til brevet. I slike tilfeller har ikke arvingene som donerer materialet, noen rettigheter til materialet, og man kan dermed heller ikke innfortolke noen begrenset utlåns- eller visningsrett for institusjonen. Det betyr at de lånereglene i åndsverkloven som tillater utlån og visning, ikke kommer til anvendelse fordi grunnvilkåret om at materialet må være offentliggjort, ikke er oppfylt.211 Ovenfor er det gjort rede for utlån og visning i institusjonens egne lokaler av fysisk eksemplar av 210 Se åndsverkloven § 19 første ledd, annen setning. 211 I praksis tillater en del arkiv, bibliotek og museum en meget begrenset tilgang på slike dokumenter for forskningsformål i institusjonens egne lokaler under streng kontroll. Bakgrunnen er at det antas at en slik restriktiv visning av eksemplar på lesesalen i meget liten grad vil ha innvirkning på opphavsmannens økonomiske interesser, samtidig som en slik visning kan være av avgjørende betydning for den frie forskningen. På rett hylle med åndsverkloven