prinsipielle spørsmål knyttet til hvordan man avgrenser kunst- og kulturpublikum, og det er en rekke praktiske problemer knyttet til innhenting av informasjon.2 Derfor er det også mangel på gode undersøkelser av denne typen. Det andre forholdet som ble nevnt innledningsvis, den eventuelt kjønnede «atmosfæren» som publikum bidrar til å skape, er vanskeligere å kartlegge og beskrive. Det kan alltid diskuteres hva som kjennetegner en atmosfære eller stemning, og hvordan disse kjennetegnene skal fortolkes. Hvorvidt et kunst- eller kulturuttrykk er innhyllet i en maskulin eller feminin atmosfære – eller en kjønnet atmosfære hinsides disse kategoriene – kan ikke reduseres til et spørsmål om deltakernes biologiske eller sosiale kjønn. Spørsmålet dreier seg heller om kjønnskategorien definerer en underforstått ramme rundt situasjonen, og om det å være publikum inngår i en kjønnet meningssammenheng for deltakerne. For eksempel ser det ut til å ha utviklet seg en kjønnet atmosfære rundt ballettforestillinger, som befinner seg langt fra etablerte forestillinger om «det maskuline», og som kanskje kan karakteriseres som feminin selv om det er innslag av menn blant publikum. Denne atmosfæren er etter alt å dømme fjernt fra stemningen rundt ballett i 1880-tallets Paris, hvor mange av danserne også var prostituerte fattigpiker som tiltrakk seg et interessert mannlig publikum. Det tredje forholdet som ble nevnt innledningsvis, at kjønn er relevant for å forstå publikums resepsjon av kunst- og kulturuttrykk, har i første rekke vært tematisert i forbindelse med resepsjon av litteratur. Mye litteratur ser ut til å ha varierende appell overfor kvinnelige og mannlige lesere. Dette gjelder ikke bare litteratur som tematiserer kjønnsspesifikke erfaringer eller uttrykker et kjønnsspesifikt perspektiv på verden. Det er også snakk om mer indirekte sammenhenger mellom litteraturens innhold og form, og hvordan den tilegnes av lesere avhengig av kjønn. Diskusjonene om disse forholdene har ikke bare dreid seg om leseerfaringer, men også om hvilke praktiske konsekvenser kjønningen av litteraturen har hatt for forlagenes utgivelsespolitikk, for eksempel hvorvidt dette kan 1
2
18 8
For de fleste praktiske formål kan vi se bort fra at innslag av transvestitisme kan gjøre observasjoner usikre. Tilfeller der folk lyver om sitt eget kjønn, eller ikke ønsker å opplyse om det, har også marginal betydning – det er forbausende få som ikke svarer på spørsmål om kjønn i spørreskjemaundersøkelser, og det er ingen indikasjoner på at feilinformasjon forekommer i nevneverdig grad. Se Arild Danielsen: Behaget i kulturen – En studie av kunst- og kulturpublikum. Kapittel 1 og appendiks 1. Norsk kulturråd / Fagbokforlaget 2006, Oslo.
MU S I KK O G KJ Ø NN – I UT AKT?