Avslutning : D elingens kunst
om geopolitikk og samfunnsutvikling, noe som for eksempel gjør at forskjellige forskningsmiljøer har blitt viktige samarbeidspartnere. For å få gjennomslagskraft bygger prosjekter som Dark Ecology, Røst AiR og Artica Svalbard på omfattende samarbeid på tvers av sektorer og felt, det være seg lokale og regionale styresmakter, private finansiører og næringsliv, eller ideelle organisasjoner og nasjonale og internasjonale kunstinstitusjoner. To aktører som kan trekkes frem spesielt i denne sammenhengen, er Nord-Norges kulturnæringsstiftelse og OCA. Kulturnæringsstiftelsen eksisterte fra 2012 til 2018 og delte i denne perioden ut 100 millioner kroner til kulturaktører i Nordland, Troms, Finnmark og på Svalbard. I tillegg til at flere av de samiske kunstnerne fikk støtte til sin deltagelse på documenta 14, og at de ga støtte til alle de nevnte initiativene, støttet de blant annet The KaviarFactory i Henningsvær med 1 100 000 kroner, det kunstnerdrevne visningsstedet Kurant i Tromsø med 700 000 kroner og Tromsø Kunstforening med 500 000 kroner. Suksessen til stiftelsen ser ut til å ligge i at den har lagt vekt på kunst som næring i seg selv. I forbindelse med avviklingen av Kulturnæringsstiftelsen fortalte daglig leder Bjørn Eirik Olsen til avisen Nordlys at det ved opprettelsen kom signaler fra kunstmiljøet om at de fryktet at stiftelsen skulle bli for næringsdrevet og at det ikke ville være rom for den frie kunsten. Han uttalte videre: «Det var aldri en intensjon at kulturnæringssatsningen skulle gå på bekostning av den frie, mer radikale kunsten. Vi trenger den også, vi er avhengige av et mer skjermet kunstområde – det er her ‘grunnforskninga’ skjer, om man kan si det slik.»328 OCA har også vært viktig for å gi tyngde til kunstfeltet i nord, ikke bare internasjonalt, men også i en nasjonal sammenheng, ved å vise frem at for eksempel samisk kunst har en internasjonal appell. OCAs prosjekt er ikke uproblematisk all den tid OCA i noen sammenhenger fremstår som en tradisjonell «oppdager» av samisk kunst og slik fungerer som en «gate keeper» eller impresario både internt og eksternt. Samtidig som målsettingen til alle aktørene vi har sett nærmere på i «nord-casen», er å være i dialog med en internasjonal kunstverden, handler det for dem om å være forankret lokalt og regionalt. For enkeltaktører som kunstnere og kuratorer er det snakk om å skape seg en arbeidsplass og et fagmiljø, og å bidra til en bærekraftig og stedssensitiv utvikling i nord. Slik motvirker også disse prosjektene en form for spektakulær «sirkuskultur» som preger for eksempel biennalene, noe kunsthistoriker Miwon Kwon advarer mot i artikkelen «One Place After Another: Notes on Site Specificity».329 Hun beskriver en tendens innenfor samtidskunsten og også biennalekulturen til stedsspesifisitet, der visse kunstnere på samme måte som et omreisende
328 Hotvedt 2018, s. 26. 329 Kwon 1997.
225