0000 FF050101M Budpost.book Page 4 Wednesday, October 12, 2005 3:31 PM
holde på en uavhengighet av de interessene man skal evaluere. Holder man seg for mye på avstand, kan viktig informasjon gå tapt. Går man tett på, kreves det sterk integritet for ikke å bli preget av sympatier og antipatier. Ikke minst er dette aktuelle problemstillinger i forbindelse med forskning og evaluering innenfor kulturfeltet. Kulturfeltet er svakt både politisk og økonomisk, og det er ofte forventninger til at evalueringer skal være solidariske med feltet og aktørenes interessekamp. Kritiske konklusjoner kan av engasjerte aktører lett bli oppfattet som et svik mot kulturen. Fra andre aktører, politikere og byråkrater med prioriteringsoppgaver, kan det motsatt gjøre seg gjeldende en forventning om at evalueringer skal munne ut i klare tilrådinger: A bør få økt støtte, mens B og C bør legges ned. Dette er et syn på evalueringer som minner om bedriftslederes forventninger til innleide konsulenter: De forventes å anbefale tøffe omprioriteringer, nedskjæringer og slanking som den interne ledelse selv kan finne det vanskelig å ta initiativ til. Det er lettere å legitimere upopulære tiltak med henvisning til en uhildet rapport enten den kommer fra forskerhold eller fra konsulenter. I dette landskapet av kryssende interesser kan det være grunn til å klargjøre hvordan vi i utredningsutvalget ser på evalueringsvirksomheten i Norsk kulturråd. Først og fremst er evalueringer å betrakte som forskning. Det betyr at allmennvitenskapelige normer skal gjelde: om allsidighet i informasjonsinnhenting og argumentasjon, kritisk prøving av materiale og argumentasjon, saklighet i omtalen av ulike posisjoner, og at sammenhenger mellom premisser og konklusjoner skal være tydelige. Etter positivismekritikken er det vanskelig å hevde at det blir objektiv forskning når disse normene følges, objektiv i betydningen eneste mulige vitenskapelige framstilling. Forskning på mennesker og samfunn er fortolkninger. Flere fortolkninger er mulige, og de må prøves i åpen dialog med hverandre. Dette fører til at en ryddig arbeidsdeling mellom ulike instanser må tilstrebes. Forskerens primære oppgave er å presentere et best mulig kunnskapsgrunnlag, slik at andre, eksempelvis politikere og forvaltningsmyndigheter, kan trekke konklusjonene. Noen ganger kan det imidlertid være dekning i forskningsmaterialet for at forskeren selv kan komme med konkrete forslag av mer politisk karakter. Fra forskerens side er det likevel (minst) to grunner til å være tilbakeholden med direkte råd. Den ene er at de handlingsrettede konklusjonene ofte hviler på verdipremisser som vanskelig kan begrunnes forskningsmessig. Et kulturtiltak kan ha svakheter for eksempel med hensyn til organisering, økonomstyring og publikumsoppslutning. For noen politikere kan det være et argument for å
4
NO RS K KULTURRÅD RAPPO RT 3 7