Selv om det ikke er noe entydig forhold mellom Kunstløftet og Den kulturelle skolesekken, er prosjektene innenfor disse satsingene preget av den samme diagnosen. I tillegg er det også slik at en rekke prosjekter som er støttet av Kunstløftet, også er plukket opp av og sikret et fortsatt liv innenfor DKS. Dette gjør at denne analysen må sies å være gyldig for begge. Samtidig er det også slik at det innenfor fagpresse og nisjemedier ytes større plass til det fagfeltet og de prosjektene som Kunstløftet representerer. Eksempler på dette kan være nettsider som scenekunst.no, kunstkritikk.no, ballade.no og idalou.no, samt tidsskrift som Billedkunst og Q-barnekultur.
Vurderinger fra eksterne kommentatorer Avslutningsvis i dette kapittelet skal vi kort berøre de vurderingene som er gjennomført av de eksterne kommentatorene i evalueringsprosjektet. Det har vært et poeng for evalueringen at det er en god armlengdes avstand mellom disse kommentatorene og den ordinære evalueringen. Her gjengir vi noen av hovedmomentene fra vurderingene, som finnes i sin helhet som vedlegg til evalueringen. Som vi ser, er vektleggingen av hva som vurderes, ulik hos de tre kommentatorene. Dels dreier det seg om de estetiske uttrykkene vurdert som sådan, dels om kommunikasjonen med et tilstedeværende publikum, og dels om den pedagogiske konteksten prosjektene er en del av. Kritikeren Tori Skrede har skrevet to anmeldelser. Den ene er av konserten Teenage Lontano, fremført under Ultimafestivalen i Oslo i september 2010. Den andre er av konserten Hva kommer nå?, med blant andre Eldbjørg Raknes, i Stavanger i november 2010. Teenage Lontano er en alternativ oppsetning av et originalverk av Gyorgy Ligeti fra 1967. Fremføringen besørges av et kor med tenåringer, med hver sin mp3spiller i øret. Hovedkonklusjonen til Skrede er at denne forestillingen er en «vellykket blanding av et kunstmusikalsk samtidsverk og et ungdommelig klubbkonsept». Samtidig har hun innvendinger mot kommunikasjonen med publikum, som hun mener kunne vært bedre. Tilknyttet dette har hun også noen spørsmål om målgruppe for konserten: Det er også litt uklart hvem denne forestillingen egentlig er ment for. I Oslo var det naturlig nok flest foreldre og søsken til stede. De lot seg gripe og imponere, men jeg er usikker på om publikum ville vært like lydhørt hvis de ikke hadde kjent utøverne fra før.
Forestillingen Hva kommer nå? er en improvisert forestilling med bruk av både musikk og andre virkemidler. Den er basert på dialog med publikum, og på at denne dialogen utvikler forestillingen underveis. Anmelderen av denne forestillingen er svært positiv. Hun omtaler den som «den mest fengslende og forbilledlige barneforestillingen jeg noen gang har opplevd». Den positive omtalen er blant annet basert på hvordan musikerne kommuniserer med salen, og hvordan de er lydhøre overfor og respekterer det unge publikummet som er til stede. I tillegg til improviserte deler var det også enkelte musikkinnslag med mer faste rammer, og også disse omtales svært positivt, blant annet som «veldig vakkert formidlet og med et utsøkt samspill mellom scene og sal». Line Ulekleiv har skrevet kritikker av installasjonen Sansenes rike og av utstillingen Uten ramme; nye rom. Sansenes rike var en interaktiv installasjon som sto på Youngstorget i Oslo under Oslo Arkitekturtriennale i september 2010. Uten ramme; nye rom er en kunstutstilling som skal turnere, og som ble åpnet i Tromsø i november 2010. Om Sansenes rike sier Ulekleiv blant annet dette: «Publikum, med hovedvekt på barn og unge, ble i løpet av en liten uke i september trukket inn i en sansende og taktil sfære i form av konstruerte bygningselementer på Youngstorget.» Hun beskriver prosjektet som en noe uklar blanding av tradisjonell arkitekturutstilling og et åpent og inkluderende prosjekt. Hun ser også et potensielt problem i at fokuset på gjenbruk av materialer, med det miljøperspektivet som kan ligge i dette, også gir installasjonen et slitent preg som «i verste fall avfeies som ’bra nok for barna’». Samtidig er kritikken også positiv til den muligheten installasjonen ga for involvering, lek og individuell oppdagelse. Uten ramme; nye rom er et konsept som dreier seg om å arbeide frem kunstverk som er spesifikke for de enkelte stedene hvor utstillingene vises. Det vil blant annet si at de deltagende kunstnerne bruker de rommene de stiller ut i, som en del av både arbeidsprosessen og de endelige verkene. Fra et kunsthistorisk synspunkt omtaler kritikeren dette utgangspunktet slik: Dette ståstedet er på ingen måte lenger radikalt eller nyskapende, men en vel etablert metode. Derfor synes det litt oppskrudd og unødvendig at utstillingen blåses opp til å bli et enestående eksperimentelt, som var det inntrykk man satt igjen med etter diverse åpningstaler og omtaler i media.
Ulekleiv har vurdert utstillingsturneens første stoppested, som var Tromsø Kunstforening. Kritikken
KAP I TTEL 6 – BESKRIVELSER OG VURDERINGER A V KU NSTEN
51