kvaliteten bedres. Samtidig påpeker flere at deres kunstneriske virksomhet over lengre tid har holdt et høyt nivå: Jeg vet jo at Kulturrådet vil høre at nå blir det mye bedre kunst, men vi har gjort ganske bra kunst for lite penger. Men som jeg har sagt, er det mer at det blir anstendige ansettelsesforhold,
sier en av kompanilederne. Vedkommende ser ikke de store, revolusjonerende forandringene etter at de kom med på ordningen. De har tross alt drevet kompaniet på et høyt kunstnerisk nivå over flere år. De har også fått flerårig støtte av Kulturrådet tidligere. Flere trekker imidlertid fram kunstnerisk frihet som en viktig faktor for også å øke den kunstneriske kvaliteten. Med basisfinansiering har gruppene frihet til i langt større grad å ta egne initiativ og ikke hele tiden å være prisgitt andre. En av gruppene forteller blant annet at de nå ikke lenger er avhengig av å samarbeide med, eller co-produsere for et annet teater, men at de kan sette opp en forestilling på egne premisser. En slik frihet opplever gruppene som viktig i forhold til det kunstnerisk skapende arbeidet. Kompaniene kan på denne måten også nå ut til nye publikumsgrupper og distribuere forestillingen mer uavhengig av oppdragsgivere.
Publikum Publikumsfokuset varierer mellom gruppene som har mottatt støtte gjennom basisfinansiering. Jo Strømgren vektlegger publikum når han omtaler sin virksomhet. Han trekker fram hvordan basisfinansieringen har gjort det mulig for dem å organisere virksomheten mer effektivt for på den måten å nå ut til et større publikum. For kompaniet synes det som viktig at flest mulig får sett det de gjør. Jo Strømgren Kompani rapporterer hvert år om publikumstall og kan vise til at opp mot 18.000 har sett forestillingene deres i løpet av et år. Dette er et større publikum enn flere av regionteatrene kan vise til.45 Verdensteatret er på sin side ikke like opptatt av publikum. Det vil si, et stort publikum er ikke noe hovedmålsetning i seg selv for teateret. Dersom dette hadde vært et viktig mål, hadde de valgt helt andre arbeidsmetoder enn de gjør i dag. Samtidig synes de blant annet at en viktig verdi ved å blande
sjangere er at de kan trekke nye publikumsgrupper inn i teatersjangeren. På tross av dette er det få av våre informanter som fokuserer særlig på publikum. Jo Strømgren Kompani var et unntak, det samme er lederen for Norsk Skuespillerforbund, som mener en av de viktigste utfordringene for scenekunsten i dag er å gjøre seg nødvendig for et ungt publikum. Utenom disse, synes aktørene på scenekunstfeltet å ha et langt sterkere fokus på kunstnerne og kunsten enn hva de har på dem som skal oppleve danse- og teaterforestillingene. De fleste aktørene, både kompaniene og interesseorganisasjonene, er svært opptatt av økningen i antallet danse- og teatergrupper, dårlige arbeidsvilkår for kunstnerne og behovet for større og langt flere støtteordninger. Rekruttering av nye publikumsgrupper og behovet for å nå ut til et størst mulig publikum, og behovet for flere spillesteder er aktørene mindre opptatt av. Våre intervjuer gir likevel ikke et tilstrekkelig empirisk grunnlag for å påstå at publikum får for lite fokus i kompanienes virksomhet. Publikum var også i liten grad tema for våre intervjuer. Likevel snakkes det svært sjelden om publikum når kompaniene omtaler egen virksomhet, eller når de snakker om viktige utfordringer for den frie scenekunsten generelt. Fokuset bærer mer preg av introverthet og liten vilje til å se på virksomheten i forhold til samfunnet for øvrig. Kai Johnsen, tidligere scenekunstkonsulent, etterlyser også publikumsfokuset blant de frie gruppene og i kulturpolitikken. Han opplever mangelen på spillesteder og arenaer for å vise kunsten som en viktig mangel ved dagens kulturpolitikk. Det vil si, ikke først og fremst mangelen på fysiske arenaer, men mangelen på aktører som vil kjøpe inn frie scenekunstproduksjoner. Samtidig etterlyser han at også kompaniene retter et sterkere fokus på publikum, og at de har klare visjoner for hvordan de vil nå ut til publikum med arbeidene sine: Så tenker jeg, uten å bli noen populist, for vi lever i en tid med mye instrumentell kulturpolitikk, så mener jeg at man bør også synliggjøre en strategi for å få vist kunsten sin, hvis du skjønner hva jeg mener. At det er en viktig del av kriteriet. Ikke at man skal ljuge på seg hundrevis av forestillinger som ikke kommer til å bli vist, men dokumentere en slags vilje og en kunnskap om hvordan man skal få vist forestillinger. For det er på en måte hovedproblemet i det frie feltet. Det er at de får jo ikke vist forestillingene sine i tilstrekkelig grad.
45 Ifølge SSBs kulturstatistikk for 2008 hadde Teater Ibsen 16 653 tilskuere og Sogn og Fjordane Teater 17 987 (Vaage 2009).
36
FRI H E T O G FO RUTS I GB ARH E T