Ildsjelene på Madagaskar

Et hav av lokale personer knyttet til NMS sine

samarbeidspartnerorganisasjoner jobber hver dag med å bedre levekår på Madagaskar.

Bli kjent med fire av ressurspersonene våre.

TEKST | Maria Indrøy Risanger

Bibeloversetterne

Da Adrienne ble kristen lærte hun å lese for å forstå Bibelen på egen hånd, men med masikoro som morsmål og Bibelen på offisiell gassisk var det mye hun ikke forstod. I dag jobber hun i Together in Bible Translation (TiBT) med å oversette bibeldeler til masikoro, for at flere skal forstå.

Offisiell gassisk har lenge hatt status som bibelspråket, og andre språk har blitt sett på som uverdige til kirkebruk. Tross iherdige forsøk var det utfordrende for Adrienne å legge om når hun delte sin tro. Hun ble ledd av, pekt på og verbalt mobbet fordi hun ikke kunne snakke skikkelig. Særlig ble hun ertet når hun sa takk på masikoro, mahavelo be vata, og til slutt ble dette kallenavnet hennes.

En dag skaper det stor forbauselse når presten taler på masikoro på en kirkeinnvielse i masikoroland.

– Jeg takket Gud for at alle kunne forstå. Det var ikke en lyd i kirken. Alle satt klistret og lyttet, fortalte Adrienne.

Under de påfølgende hilsenene åpner kona til guvernøren talen sin med å si

«mahavelo be vata». En ikkemasikoro med høy rang hadde brukt deres språk i kirken. – Nå vet jeg at alt arbeidet vårt ikke er forgjeves!

Adrienne og bibeloversetterne i TiBT jobber for at enda flere på Madagaskar skal få Bibelen på sitt hjertespråk.

BEDRIFTSKVINNENE

Haja ser de fattigste av de fattigste på Antsirabe. Teamet på det diakonale senteret i regi av den gassisk lutherske kirken (FLM) tilbyr arbeidstrening, rådgivning og stipend. For Mamisoa har det lille stipendet på 375 kroner forbedret livet markant. Det er begrenset hva studentene kan gjøre med pengestøtten, men det handler om å gi en liten dytt for å komme i gang med å tjene til livets opphold. Hårklipping, sying, matlaging og butikkvirksomhet er eksempler på arbeidstrening for studentene mellom 18 og 34 år. De aller fleste er alenemødre, og senteret gir tilbud om barnehage under praksisen og det første jobbåret.

Både Sitraka og Mamisoa står i sentrum og selger mat de har tilberedt. De byr på pastaretter og kuskinn.

– Før jeg tok arbeidstreningen kjempet jeg for å overleve. Nå har jeg et bosted for meg og mine to barn, og jeg kan betale skolepenger, forteller Mamisoa.

I dag kjøper hun mer og bedre skinn som hun tilbereder ved å skrape av hår, koke og marinere.

Jenemy Docson, lærer på blindeskolen i Farafangana.

FOTO: Margrethe Reve Brandsæther

Omvendt Inkludering

Klassen til Jenemy kunne ha vært en hvilken som helst gjeng med barneskoleelever, men det er mye som gjør skolesituasjonen ekstraordinær.

Blindeskolen i Farafangana på sørkysten ble opprettet i 1996 for å gi flere med synshemminger framtidsmuligheter. I 2014 skjedde et spennende skifte da skolen begynte med omvendt inkludering, og blant årets 367 elever har kun 120 ulike funksjonsutfordringer.

Jenemy er selv blind. Det er ikke et hinder for å undervise en klasse hvor flesteparten er seende. Elevene forteller at de lærer ulike former for kommunikasjon og blir gode på å hjelpe hverandre. Skolehverdagen er likevel ikke uten utfordringer, men i spørsmålet om det gis

Alisoa Razafindrakotoarivony, bestyrer på barnehjemmet Akanisoa

FOTO: Maria Indrøy Risanger optimal utdanning, må likevel noen momenter være med. For det første har funksjonsnedsettelser på Madagaskar lenge vært skambelagt. Barn gjemmes tidlig bort og lærer ikke å kommunisere, samtidig som spesialpedagogikk er relativt fraværende på sørøstkysten. Skolen må for eksempel ha kontinuerlig tilstedeværelse av politi for å beskytte elever med albinisme fra kidnapping og legemsbeskadigelser. For det andre smitter klasseromspraksisen om respekt og verdighet over på lokalsamfunnet, og skolen blir et eksempel på hvordan et samfunn forandres på grasrotnivå.

DET GODE REDET

– Det verste er å se hardheten i øynene til de andre barna når mine egne klemmer meg og kaller meg mamma, forteller Alisoa,

SKOLE: På Madagaskar er det mange ildsjeler. En av dem er Jenemy Docson som jobber på blindeskolen i Farafangana, der det også går flere funksjonsfriske barn. FOTO: Margrethe Reve Brandsæther bestyreren for barnehjemmet Akanisoa rett utenfor Antsirabe.

– Akanisoa kan aldri erstatte to foreldres ansvar. Barna vil alltid mangle noe fordi kjærligheten fra mor eller far er borte. De er tykkhudede og bærer en dyp tristhet i hjertet på grunn av det de har mistet eller livet de levde før de kom hit.

Barnehjemmet eies og drives av FLM. Barna er foreldreløse, og flere har bodd lenge på gata med mye vold. De får traumebehandling for å bearbeide det de har sett og opplevd som ikke er berettiget barn. Barnehjemmet prøver også å finne barnas storfamilie for å skape relasjoner, men uansett om det lykkes eller ei, vil Akanisoa, som betyr «godt rede», være der og tilrettelegge for nye muligheter.

– Akanisoa er hjemmet og familien deres. Barna skal få en ny sjanse, og vi vil ledsage og utruste dem til å bli selvstendige. Fruktene ser vi når de eldste flytter ut og klarer seg på egen hånd. Uansett alder drar ingen før de greier det, understreker Alisoa.

Misjonstidende 03/ 2023 35

LIV OG RØRE: Etter «Sammen som kirke i hele verden»-gudstjeneste i Sykkylven kirke var det utlodning, sukkerspinn, ansiktsmaling og god mat. Alt sammen til inntekt for misjonsarbeidet menigheten støtter i Thailand. Menighetens misjonsavtale ble fornyet denne dagen. Arrangementet var også sommeravslutning for søndagsskolen.