Et reisebrev fra Den norske kirkes fremtid?

Når kirkens rolle og posisjon i samfunnet svekkes, kan ikke kirken lene seg mot fordums storhet. Den må gjenoppdage sitt oppdrag på nytt. I Estland har denne oppdagelsen medført en radikal konsentrasjon om tre satsingsområder: gudstjenestefeiring, diakoni og barne- og ungdomsarbeid.

NOE ER PÅ GANG

I januar var prestene i Fana prosti i Bergen på studietur til Estland. Her besøkte vi Den estisk evangelisk-lutherske kirke (EELK), som aldri vært statskirke, som Den norske kirke. Men EELK har likevel i lang tid fungert som landets folkekirke. I Estlands forrige selvstendighetsperiode var over 80 prosent av befolkningen medlemmer i

ESTLAND: Kanskje kan Den estisk evangelisklutherske kirke (EELK) hjelpe Den norske kirke til å gjenoppdage sitt kall og oppdrag som folkekirke? Spør Kjersti Gautestad Norheim.

Foto: Marit Mjølsneset kirken. Så kom kirken under sterkt press under sovjettiden. Og da vi kom til Estland som misjonærer for 20 år siden, var Estland regnet for å være det mest sekulariserte landet i Europa.

Den tøffe forfølgelsen under sovjettiden hadde satt sine spor. Kirken hadde trukket seg tilbake. En slik tilbaketrekning kan være vanskelig å snu. På vårt besøk i januar fikk vi imidlertid høre at noe nytt er i ferd med å skje: Kirken holder på å gjenoppdage hva det vil si å være sendt til folket med evangeliet.

Deler Utfordringer

Hva kan Den norske kirke lære av den estiske? Mye er ulikt, men vi deler også noen utfordringer. Også i Norge er kirkens selvsagte og dominerende posisjon i samfunnet tydelig svekket. Mange av utfordringene Den norske kirke står overfor i dag, har kirken i Estland lang erfaring med. De har derfor høstet noen lærdommer. Fortellinger fra tre møter vi hadde i Estland kan sette oss på sporet av hvordan Den norske kirke kan møte de utfordringer vi står overfor og gi hjelp til både prioriteringer og retningsvalg.

«Vi feirer gudstjeneste hver søndag, uavhengig av hvor mange som kommer», sa Tiina Klement som er prest i et menighetsplanteprosjekt i bydelen

Mustamäe i Tallinn. I en fattig bydel med rundt 60 000 innbyggere, har hun vært med å bygge opp en menighet som nå samles i eget kirkebygg. Det er ikke alltid de er så mange, men de betyr en enorm forskjell for mennesker i bydelen. De deler ut mat. Fattige barn får julegaver, og de gir klær til de som trenger det.

DIAKONI OG UNGDOMSARBEID

Og her er vi ved et avgjørende punkt. For Tiina og Maria Magdalena-menigheten er det nemlig en dyp og nær sammenheng mellom gudstjenesten og diakonien. «Det er ikke alltid vi trenger å forkynne evangeliet med ord», fortalte Tiina og viste til hvordan hun stadig erfarte at evangeliet blir synlig gjennom det som gjøres, i omsorgen for fattige, ensomme og syke.

I Saku, et urbant tettsted like utenfor Tallinn, møtte vi den norske misjonspresten Magne Mølster. Han er prest i Tomasmenigheten. Kirkebygget ble innviet i desember 2020, og menighetens visjon er: «Nær Gud – nær mennesker».

Magne trakk flere ganger fram barneog ungdomsarbeidet som menighetens viktigste arbeid. Det var som om han ikke kunne understreke nok hvor viktig det er å samle barn og unge, bygge fellesskap, dele fortellingene om Jesus og øve på kristne trospraksiser sammen.

Tilbake i Tallinn møtte vi representanter fra kirkens nasjonale ledelse, blant annet erkebiskop Urmas Viilma. Alle beskrev en tydelig mentalitetsendring i kirken – og hos dem selv. For 20 år siden gjentok en gjerne ukritisk refrenget om at Estland var Europas mest sekulariserte land, men gjenoppdagelsen av hva det vil si å være en stedegen, misjonal folkekirke hadde fått dem til å se og anerkjenne noe annet: «Det finnes mye religiøsitet i det estiske folk», sa de. Det er den institusjonaliserte religiøsiteten som har fått trangere kår. Utfordringen for kirken er å se de kontaktpunktene som finnes – og skape nye.

Grensesprengende Samarbeid

Ett eksempel på et slik kontaktpunkt, var da kirken under pandemien opprettet økumeniske prestestillinger ved sykehus og sykehjem, som en del av et samarbeid med det statlige departementet om mental helse.

Kanskje kan EELK hjelpe Den norske kirke til å gjenoppdage sitt kall og oppdrag som folkekirke?

Dette er første bud for evangelieformidling: Vi må våge å være til stede der folk er – når kirken inviteres inn i menneskers liv, som i gravferd og bryllup, men også når kirken må invitere seg selv. Det er derfor helt avgjørende å søke samarbeid og samhandling med ulike lokale og nasjonale aktører for å kjempe for skaperverket, løfte frem menneskeverdets ukrenkelighet og lytte til og møte menneskers religiøse behov.

Vi vet ikke hva framtiden bringer. Det var ikke lett å forutse den vårløsningen av frihet og nye muligheter som traff Estland og resten av det tidligere Øst-Europa mot slutten av 1980-tallet. Men det er verdt å merke seg hva den estiske kirke sitter igjen med når den skal blankpusse sitt oppdrag tretti år senere. Da blir de nemlig stående, disse tre – gudstjenestefeiring, diakoni og barne- og ungdomsarbeid.