Is
KULTUR FOR PENGA..•
<<Makan til pisspreilo> «Livet er en liten dings Livet er en stor klump Har du noensinne hørt på makan til pisspreik?» Slik lød den, originalteksten til « Livet er en liten dings» som Lars Lillo-Stenberg skrev som 16-åring. Var han mer kritisk til ordbruken dengang, mon tro? . - Vi fikset opp selve låten , og forandret teksten litt for at den skulle passe bedre til den nye melodien . Og linjen med «makan til pisspreik» ble strøket til fordel for. .. «Det er alt hva jeg har å si.» .; Jeg ville ikke påvirke fo lks holdning til sangen ellers. Nå er det fritt fram for alle å tolke orde. ne og gjøre opp sin personlige mening om hva teksten «betyr» forteller Lars Lillo til Laudabullus.
Uten slutt? - «Tøff i pysjarnas» ender ut i ingenting: «da skjønner alle at» Fantes der en avslutning i utgangspunktet , eller. .. ? - Det var ikke mer å si. Det var nok . Hvis noen savner slutten får de tenke den ut selv, sier forfatteren . - Refrenget het i begynnel sen «Her kommer en som ikke vet hvem han er», det I5le for en· kt: :t. Vi foretrekk dumme·dum og tøffe· tøff. Resten hadde vi, «oa -oa, yeah'yea h, slik går re frenget hem .. . En gymnaslærer ga forresten sine elever i stiloppgave å tolke hele teksten. Lurer på hvordan de greide det, undrer Lars-Lillo Stenberg.
.- Men man vet jo aldri. Når en lever på samme måte som vi gjør nå, intenst opptatt av arbeidet med De Lillos, vil det kanskje etterhvert på en eller annen måte også komme til uttrykk i tekstene også. Det var vel det som skjedde med Joni .. Jeg har ikke problmer med å finne andre ting å skrive om , avslutter han, og legger til: - Ennå iallefall.
Lars Lillo husker ikke lenger hva han mente med liten dings og stor klomp ... hvem de eventuelt snakker med . Det virker som om mange føler seg beklemt i en sånn situasjon, sier Lars. - Men om det var akkurat det jeg mente når jeg skrev den tek· sten, kan jeg faktisk ikke huske. Det er med tekster som med bi lder. Du kan se på et bilde, for ek· sempel om noen år et foto av disse folka som sitter her på Bullerommet nå, og si til deg selv: OK , slik var det, slik var vi den gangen, tenkte og mente det og det osv. Men det trenger ikke å være riktig. Du har fora ndret deg i mellomtiden , glemt noe og lagt til noe annet i stedet. Det blir på samme måte når jeg prøver å tol · ke det jeg skrev for flere år siden .
Bergenssang?
- Det er fint med barn, synes Lars Beckstrøm iDeLi lIos.
- Har du se lvopplevd «å gå på bussen» og fø lt deg dum, at a lle ser på deg og «ten ker sitt»? - Jeg vi l ikke skrive om meg se lv. Jeg holdt på å gjøre det en gang mens jeg klunketpå gitaren, og setningen «Jeg kjenner en type» bare ramlet inn i hodet mitt. Men jeg skrev om en annen i stedet. Dette med å ta bussen, vel, du ser jo hvor forskjellig folk oppfører seg når de kommer på en halvfylt buss eller trikk for den saks skyld. Hvem de setter seg ved siden av, hva de ser på og
Monitor! Monitor! skrek De Lillos vokalist Lars Lillo·Stenberg under konserten i Aulaen. Men måtte fortsette på «geftihlem> - noen hadde sølt. pils over miksepulten til Bergen Lydutleie så moni· toren falt ut.
Ærlige tekster Senere overhører vi en samtale mellom P3 's Rita Moen og Lar3 Lillo-Stenberg, og vi er så frekke at vi bryter inn etter en replikk fra Rita : « Det som fenger fo lk er jo ærligheten i tekstene dine». Mon tro det , undres vi og spør: - Er det ikke heller det riaive, lett humoristiske novelleaktige preget som appellerer, Lars? Han går for å finne seg en Teddy og kommer, tilbake med et sterkt motangrep. - Ha er ærlig tekst? Finnes det . tekster som er uærlige, kanskje? . Både Rita og Laudabulus blir svar skyldig. Heldigvis kommer han oss til unnsetning før det blir for pinlig. - Jeg har forresten et eksem pel: Helge Gaarders siste plate. Han bruker ord som danner så ekstreme bilder hos folk at de ten · ker: «Dette bli for ille. Vekk . Jeg har fått nok». Slik reagerte jeg iallefall, forteller Lars. - Likevel kan en ikke dømme Helge for å ha begått en uærlig tekst. Ha n var sikkert ærlig nok når han skrev dem . Det kommer an på øyet som ser, legger han til. Og det må vi jo bare si oss eni ge I.
Øl i miksevulten:
- Hva med å skri ve en sang . om å gå rundt i Bergen, og være halvveis kjendis? - Selvsagt bygger jeg også delvis på se lvopplevde ting, i tek stene mine. Men jeg tror jeg hadde følt det som litt sært å stå å synge om turne liv på turne - å synge om at jeg synger liksom. Joni Mitchell gjorde det i en av sangene sine" «Jeg har en saxo· fonist ved siden av meg og ser noen mennesker i salen» og den sti len der. Det blir for speisi, synes Lars Lillo.
Likevel hadde gruppen bare positive kommentarer etterpå til publikum og arrangementet forøvrig - Det var en fantastisk opplevelse å se folk i slik stemning. Forrige gang vi spi lte her på NHH , var det n'ede i Campus. Og det kan ikke sammenlignes, kan De Lillos fortelle . - Vi kunne jo bare se de første fem -seks meterne av sa· len , men det holdt. Og vi merket jo responsen fra de som sto lenger bak . Laudabullus var selvsagt også tilstede for å lodde stem ningen , og ble revet med . De
Lillos stilte med ett sett som ble forlenget av det ene ek stranumeret etter det andre. Publikummerene ville ikke gi slipp på gutta som på sin side var sporty og spilte videre. . Etterpå var det fritt valg mellom disco i Klubben og The Almost Brother Band i Campus. Og slitne travere fant hvile i sofaene som var utplassert imellomgangen inn til Hydromet, og på de hvitmalte benkene i Anne Madam's sommerhage-at . mosfære . _ VårførsteStudentnattkro gled smertefritt av stabelen , og det til tross for at bare ' halvparten av de utkommanderte møtte, forteller High&Love 's Jan Mathiesen til Laudabullus. _ Når så få gidder å ta utkommanderingen alvorlig blir det de's to mer arbeid på de som stiller opp. Førstekulli· stene bør skjerpe seg, legger han til.
Begynte med pappkasser - Jeg begynte allerede t t I't som l en a ro~m~ pa om· me pappkass~r l ulIke stør· reIser. Og pa lamper, fo.r. teller De Lillos' øystem Jevanord til Laudabullus. o
o
- Da jeg var ti år fikk jeg gitar og begynte å spille Beatles-låter. Men foretrakk . - P a' F oss M utrommingen. sikkgymnas viste det seg at det jeg hadde lært meg se lv fra før var riktig . Så det var egent Iig ikke så mye å hente der, bortsett fra tromming etter
noter. Det kan jeg nå, sier ha n . Øystein Jevanord tok «Maskin og Mekk» etter ungdomsskolen , og har fast jobb i Televerket. - Jeg slutter nå . Musikken tar for mye tid, og vi har kon trakt på en plate til. På «Suser avgårde» brukte vi 6 uker . Mendennegangharvinokav lå ter å ta av, forteller han og tilføyer: - Det er fin t med kon trakt, den gir meg muligheten til å gjøre det jeg like r best.
Bedre enn kattunger
- Kattunger er herlige. Barn også. Men barn kan snakke, gråte, ødelegge ting. Det kan ikke kattun· ger. Barn er bedre enn kat· tunger. Jeg har en datter på 10 måneder. Hun er «en liten Jesus». Når jeg blåser henne på hodet, ler hun.
Det er bassisten iDeLillos, Lars Beckstrøm, som forteller dette til Laudabullus under en prat etter konserten. - Jeg skulle gjerne hatt dagmamma . A jobbe slik på mer enn full tid og ha barn i tillegg, krever mye energi.
Men akkurat nå er det ikke så mye stress med bandet. Det var verre med det samme platen kom ut , med masse intervjuer og styr. Nå har det roet seg litt , sier Lars. - Men i februar/mars legger vi ut på en stor turne, fra Honningsvåg i nord til jeg, vet -ikke-hvor i sør. Og det kan jo bli ganske hardt. Både for «mOD> og meg. Hun st uderer og vi deler likt på alt arbeidet. Men det er jeg som står opp for å mate datteren vår med tarernei om mo rgenen. Det kan jeg ikke da , påpeker Lars Beckstrøm.
Ingen adgang Det var ikke bare gam le venner og fans av DeLillos som ble nektet adga ng til Bulle-rommet under Student· nattkroen, lørdag. Også redaksjonen se lv må tte luske vekk etter krav fra Studvest om å få være først i rekken av de pratelystne. - En av oss må dra tidlig, og vi vil ha gruppen helt for oss selv. Ellers blir det ikke noe intervju i det hele tatt, sa de tre Stud vest -medarbeider ne.
Kjempestemning på Studentnattkroen. Vi ser her en av de heldige som fikk anlegdning til nærkontakt med Lars Beckstrøm's sko.
Laudabullus lot seg overtale, og lovte å gi dem en halvti mes tid. Da redaksjonen omsider vendte tilbake til sitt kjæ· re - men akk! så rotete - 10-
kaie, ble den ikke akkurat mottatt med en varm vel komst. - Vi er ikke ferdig ennå, sa Stud vest og la fortsatt beslag på våre gjester i nærmere en times tid til. Laudabullus ble imidlertid denne gang sitten de på post. Og omsider ble vi for vår tålmodig velvilje belønnet med hyggelige unn skyldninger av typen «Vi er nye . Nervøse. Og DelilIos, intervju! Og alt...» Det fQrsto Laudabullus godt. Vi er også ganske ferske på området «kjendisprat». - Dere er altfor snille. Hiv dem ut, var andre studenters kontante kommentar til saken.