t e l l u B Fredrik Næss
Hverdagens værdag Det er harde tider om dagen, og problemene står i kø: finanskrisen, svineinfluensaen, global oppvarming, Jan Åge Fjørtoft, ja listen er lang og vond. Likevel klarer jeg ikke helt å sette meg inn i problemer som har et større perspektiv enn det som er rett foran nesen min. Og det som har skuet mine øyne den siste tiden, eller strengt tatt gjennom mine vel gjennomførte 20 år, er vann.
Ekstravagant ekstravaganse
Regn og atter regn, ofte i mer spenstige former som hagl, sludd, og ikke minst som resultat av torden og påfølgende storm. Mange av dere er gjerne nye borgere i denne byen, som kom til byen med et skjevt smil om munnen for å ta fatt på studiene, og lurer på hvordan vi som faktisk er født og oppvokst her klarer å leve med det. Hvordan vi dag ut og dag inn har klart å gå himmelfruktbarhetens vrede i møte, uten å lage noen større episode ut av situasjonen som tilspisser seg i det øyeblikket du trår over dørkammen. Vel, da har jeg ett stikkord; Likegyldighet. Jeg må innrømme at de siste ukene har vært ekstreme, og jeg hadde nesten glemt hvordan det var å få en kalddusj klokken halv åtte om morgenen. Forsvarets snøparadis i Bardu Kommune hadde lært meg å være likegyldig til kulde. Jeg var ikke varm, men jeg orket bare ikke å tenke på at jeg var kald heller. Jeg var likegyldig, i den grad at jeg bare ikke brydde meg mer. Og dette kan du se ofte i Bergen by også, veldig ofte på busstopp. Alle har mye å bære på, alle sitter inne med samme følelse av å være unaturlig varm grunnet hypofysens hensynsløse prosess ved utskilling av stresshormoner. Og dette fordi de skal inn på en varm buss med hendene fulle av diverse poser og bagger, og kanskje være et offer for å dulte til en stakkarslig gammel dame som var på feil sted til feil tid, mens de samtidig vet at bussen ikke kommer før om ti minutter. Paraplyen er brukket på grunn av vinden, og MP3’en har sluttet å fungere på grunn av alt vannet. Likevel er ingen sure, men heller ingen er glade. Det er ingen som snakker med hverandre. Alle er bare likegyldige. Fortvil derimot ikke, dette vender man seg til. Det er ikke nå jeg kommer til å skrive at det går over, for det gjør det ikke, det blir faktisk bare verre, og med global oppvarming i inntakt, så hjelper det heller lite at en luring har forsket seg frem til at det kommer til å være slik de neste tre-fire årene. Dere som har vært her en stund klarer dere nok, og for dere kjære studenter som er nye så går det nok fint, dere har jo tross alt fått dere seilerjakke og sjøstøvler hele gjengen.
Om du har rykte på deg for å ha ekstravagant stil, bør du egentlig ikke være så stolt. Sier noen «leiligheten er ekstravagant utstyrt», forteller det nemlig mer om pengebruk enn smak. Ekstravagant betyr overdrevent flott, og er et klart negativt ladet ord – et godt eksempel på ekstravaganse er påfuglen, som har en fjærpryd motebloggere elsker, men verken kan fly, løpe fort eller gjemme seg. At det kan bli altfor flott var spesielt tydelig i en selskapsinvitasjon som Korrektur nylig mottok: «Etter underholdningen blir det ekstragavant servering», kunne man lese. Verten bør i fremtiden velge å gå for smakfull og ikke
overdrevent flott mat. Korrektur oppfordrer til at man kun bruker ord man faktisk vet betydningen av. Det er mindre skam i å bruke et enkelt vokabular enn å tabbe seg ut med mer innfløkte ord. Vagant er ikke bare et litterært tidsskrift, men også betegnelsen på en omstreifer. Mer konkret, i middelalderen var vagant «… en betegnelse for omstreifende studenter og sangere som foredrog kjærlighetslyrikk på latinsk mål, den såkalte vagantpoesi». Hvis Don Quijotes kvad kan sies å være et eksempel på vagantenes dikterkunst, var de intet mindre enn ekstravagante i sin stil.
bitteliten», er det klart for alle hva slags størrelse det er snakk om, og vi kan ikke annet enn å synes synd på mannen. Derimot, hvis utspillet er «Olav sin stolthet er kjempeliten», bør det være klart for språkmektige nordmenn at påstanden kommer fra noen som ikke har full oversikt over hva hun snakker om . «Kjempe» må stå foran et ord som beskriver store størrelser, og dermed er ordet «kjempeliten» like fornuftig som «bittestor». For å unngå fremtidige flauser kan man bytte om forsterkende ord på denne måten, og se om de da virker like fornuftige.
Apropos overdrivelser: Noen ganger blir ting gjort så små at de blir store. Hvis noen sier «Olav sin stolthet er
Av Andreas L. Farberg og Simen A. Selmer Sletsjøe
[m] 20