magasinet - tirsdag 27. september 2011
ANMELDELSER STORT SETT VELLYKKET IBSEN-FORESTILLING Tekst: Halvor Ripegutu
Foto: Dns.no
GENGANGERE: Frøydis Armand (til høyre) spiller fru Alving i Henrik Ibsens familiedrama.
Incest, utroskap, prostitusjon, kjønnsykdommer og barmhjertighetsdrap. Vår største forfatter gjennom tidende, Henrik Ibsen, var alltid en provokatør, og ingen steder mer enn i sitt mest intense og kanskje beste stykke, “Gengangere”, én av høstens hovedsatsinger på Den Nationale Scene. Stykket er skrevet i 1881, to år etter det store suksesstykket “Et dukkehjem” og går på mange måter i dialog med dette. I motsetning til Nora Helmer velger den kvinnelige hovedrollen i “Gengangere”, Helene Alving, å bli hos sin ektemann, tross gode grunner til det motsatte. Stykket forteller hvordan ekteparets felles sønns, Osvald, går til grunne som følge av det ulykkelige forholdet. Men mer enn å være en problematisering av datidens kvinnesyn og den ekteskapelige institusjon, lik “Et dukkehjem”, går Ibsen i “Gengangere” til verks med
en enda bredere pensel. Nå rettes skytsen mot selve samfunnsstrukturen, mot moralitet og religion. Ikke rart stykket i sin tid ble omtalt som “en åpen kloakk” av en engelsk anmelder. Den aktuelle oppsetningen, regissert av Stein Winge, følger Ibsens drama på et nokså tekstro vis, med unntak av avslutningssekundene, hvor han gjør en betydelig forandring som kun fungerer sånn måtelig. Helene Alving begår nemlig ikke sitt berømmelige barmhjertighetsdrap på sønnen Osvald. I stedet kveler sønnen, mentalt ruinert av syfilis-sykdommen han arvet av sin far, sin mor på et zombie-aktig vis. Ikke uforståelig påkalte dette ufrivillig latter fra publikum.
lustrerer tematikken i stykket forbilledlig. Stein Winge ville dessuten ikke hatt det regissørnavnet han har hvis han ikke maktet å få mye ut av sine skuespillere, og spesielt Frøydis Armand som en rusten Helene Alving og Siren Jørgensen i den lille, men viktige rollen som tjenestepiken Regine utmerker seg. På den annen side mangler den karismatiske og grovkornede Sverre Rossummoen litt troverdighet som den naive og verdensfjerne Pastor Manders. Som helhet fremstår Winges “Gengangere” uansett som en god versjon av et meget godt stykke. KARAKTER:
K123456 7
Scenografien, av greske Chloé Obolensky, er imidlertid glimrende, der bruken av tåkelagte glassvegger skaper en spøkelseskaktig følelse av gjennomsiktighet, som il-
34
s34_35.indd 34
26.09.11 01.03