K7 Bulletin #10 2014

2

Nyheter

K7 Bulletin tirsdag 7. oktober 2014

Anna Jahr Svalheim Peder Engesæth Marte Sigvaldsen Anders Arildsønn Lager Håkon Block Vagle Mats Bye Kyrre Kjellevold Vilde Nadheim

An­svar­lig re­dak­tør Olve Hagen Wold Ny­hets­re­dak­tør Anna Eitrem Ma­ga­sin­re­dak­tør Susanne Klungtveit Økonomiredaktør Eivind Langdal

www.k7bulletin.no Hel­le­vei­en 30 5045 Ber­gen Tlf.: 53 05 89 78

Joachim Bacha Intersection editor Gabriele Lattanzio

Sportsredaktør Kristin Waage Jour­na­lis­ter Johan Henrik Kintzell Frøstrup

Intersection­ Rujuta Vaidya

Ines Maria Stögerer Alexandra Kosintseva Marlene Orth Max Rood Manuela Twrsnick

Mathias Engelhardt Maha Malik

Mar­keds­an­svar­lig Marie Andersen

Gra­fisk ut­for­ming Aida Vardanyan Felix Will Natalia Drozdova Sayuri Kose Céline Slb Yating Zang Henrik Eikefjord Leifang Zhou Filipa Cordeiro

Øko­no­mi­an­svar­lig Haakon Møyner Lund Fo­to­re­dak­tør Dominique Farag For­si­de­fo­to: Kristin Ward Heimdal

Art/Crea­tive Director Martina Siebenbrunner

Tor Erling Skinnarland Nicole Yim Trykk Schib­sted Trykk

ØMERKE ILJ T M

24

59

1

9

Trykksak

PFU er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund.

Organet som har medlemmer fra presseorganisasjonene og fra allmennheten, behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål (trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner).

Ut eller inn?

Leder

Adresse: Rådhusgt.17 Pb. 46 Sentrum 0101 Oslo Telefon: 22 40 50 40 Fax: 22 40 50 55 E-post: pfu@presse.no

Tips: red@k7bulletin.no

Offentlig fallit Nå er vi lei av å mase. I denne utgaven skriver K7 Bulletin om hvordan NHH bryter offentlighetsprinsippet. Det har vi gjort før. Da vi tok opp saken i 2012, innrømmet daværende administrerende direktør at situasjonen ikke var bra nok og lovet bedring. Det har ikke skjedd.

NHH er pålagt å gi innsyn i alle inngående og utgående dokumenter, og å gjøre en liste over hvilke dokumenter som er offentliggjort tilgjengelig på nett. Denne listen har ikke blitt oppdatert siden 15. august. Av dokumentene som ligger ute, er det lenge mellom møtedato og publiseringsdato. På det verste var forsinkelsen på over åtte måneder. Dette er altfor dårlig.

For det første er det et brudd på offentlighetsprinsippet. Om det bryter med selve offentlighetsloven, skal juristene få diskutere, men det er uansett et soleklart brudd på det som er lovens intensjon. En institusjon som NHH må forholde seg til det regelverket som gjelder. Høyskolen kan ikke selv vurdere hva som skal og ikke skal gjøres tilgjengelig for allmennheten.

Man kan begynne å lure på om problemet er manglende evne, eller om administrasjon rett og slett ikke tar offentlighetsprinsippet på alvor.

Viktigere er det et brudd på premissene for demokratisk kontroll. NHH er en institusjon som skal tjene samfunnet. Skal offentligheten kunne kontrollere hva NHH-ledelsen foretar seg, må den ha innsyn. Da må offentligheten ha innsyn i hva høyskolen foretar seg. Studenter, politikere og pressen er bare noen av gruppene som har interesse av, og skal ha rett til, å kikke NHH i kortene. Når informasjonen som skal være tilgjengelig ikke ligger ute, mangler grunnlaget for en fri og opplyst debatt.

Det taper alle på.

Administrasjonen tar selvkritikk, og sier at dette er noe de vil ta tak i, dog det vil ta tid. To år etter at dette først ble skrevet om, begynner dette å høres ut som tomme ord. Vi har hørt dem før, uten at situasjonen har blitt bedre. Man kan begynne å lure på om problemet er manglende evne, eller om administrasjon rett og slett ikke tar offentlighetsprinsippet på alvor. Journalene på nett bør ordnes, og de bør ordnes nå.

BOLD: [Vi håper] vi slipper å lage flere slike saker i fremtiden. Dette begynner å bli pinlig.

K. Sy­vert­sen

I arbeidet med å internasjonalisere skolen, er det er merkbart press på masterstudentene om å finne seg beite i utlandet. Ikke så rart det, når økt «utstrøm» av studenter ville bidratt til å løfte NHH på internasjonale rangeringer. Infomøtet om masteroppgaven dreide seg litt om masteroppgaven, og mye om at vi måtte, for all del, vurdere å søke jobb i utlandet.

Og utbyttet er godt, absolutt. På samme måte som man har mye å hente på å dra på utveksling i løpet av graden. Man lærer språk, treffer inspirerende mennesker, møter en annen læringskultur, og det er fryktelig moro. Oppå det hele får man nye perspektiver som en bonus. Nye perspektiver på verden, men også på Norge. Og det er når man ser Norge fra utlandet at mange finner ut at det er, tross skiftende vær og høye ølpriser, et ganske flott land å bo i.

For noen år tilbake var jeg på bedriftspresentasjon med FN. Som nyrekruttert utviklingsstudiestudent var jeg årvåken og veldig klar for en fremtidig jobb. Beskjeden vi fikk var klar.

Nåløyet er trangt som det er, i tillegg hadde FN dårlige erfaringer med å ansette nordmenn. Der vi som folkeslag er arbeidsomme, punktlige og pålitelige, så har vi et rykte for å være veldig glade i Norge. Hjemmekjærheten gjør ikke bare at vi har et urealistisk forhold til hvor lenge (eller kort?) vi skal jobbe ute før vi har gjort en forskjell, vi har også en tendens til å forvente sommerferie, påskeferie og juleferie.

Har vi først kranglet til oss en ferie, da drar vi hjem. Hjem til hytta, på fjellet uten mobildekning, slik at vi skal få koblet mest mulig av.

Nordmenns frynsete rykte på dette punktet gjør at vi stiller litt bak i køen, alt annet likt.

I forrige uke var det karrièredag på skolen. DN kunne melde om at interessen for de utenlandske bedriftene var moderat i forhold til interessen for de

norske. Spennende arbeidsgivere som Google, Facebook, RBC og Citi kunne friste med trainee-stillinger og internplasser, skreddersydd for å gjøre folk av NHH-studentene. Ledelsen ved skolen står på sidelinjen og heier, og ser NHH stadig høyere på de internasjonale kåringene.

Skal det bli folk av oss, må vi like det vi driver med, og trives der vi er.

Det er et spekter av grunner som gjør at nordmenn gjerne vil være i Norge, som høye startlønninger og (relativt) ordnede arbeidsforhold. På listen av faktorer er hjemmekjærhet et element. Vi lykkes ikke i en arbeidsposisjon når vi helst ønsker å være et annet sted. Likevel kan vi ikke forvente at arbeidsgiver tilpasser arbeidsplanen slik at vi kan få feriene vi vil ha, ei heller omplassere oss til et kontor i hjemlandet når vi er lei av å bo en by uten byfjell eller utmark. Det tar kanskje bare ett år, før man finner Hyde Park for liten eller Central Park for flat.

Sånn sett er likevekten der den bør være. Som NHH-student er man ettertraktet på det norske arbeidsmarked, som tilbyr konkurransedyktige vilkår.

For RBC og Google betyr det at søkermassen fra Norge ikke er enorm, men de som faktisk søker er sikre på at de ønsker en karrière i utlandet. Videre slipper de å erfare, som FN kunne fortelle om, ferieklare lyslugger med hjemlengsel.

Skolen gjør sin jobb i å opplyse oss om hvilke muligheter som finnes, og det er vel og bra. La nå likevel informasjonsmøtet om masteroppgaven handle om nettopp masteroppgaven.

Mats Bye, Kommentator