K7 Magasin
K7 Bulletin tirsdag 5. november 2013
29
Emma rough enough 21 år gammel, aldri studert, og aldri søkt på en stilling. Ved hjelp av hesterunkehistorier har hun kommet seg fra modellbransjen til fast stilling i elitemagasinet D2. Hva faen er greia med Emma Clare?
Tekst Mathias Juell Johnsen Foto Thor Haakon Ulstad
D
– Det er litt angstfylt å lese de gamle sakene mine. Jeg begynte jo å prakke på folk disse meningene mine i en alder av 17–18, og Natt & Dag lot meg skrive omtrent akkurat det jeg ville, på godt og vondt. I vinduskarmen i sjette etasje, i en knøttliten leilighet i parkveien, tenner Emma seg en sigg mens hun reflekterer over karrieren i nevnte rampeavis, fellesdassen i leilighetskomplekset og den uutholdelige durelyden fra byggets lufteanlegg. Med lønna fra D2 ville nok mange stusset over bosituasjonen. – Jeg bor i denne crappy leiligheten for at jeg ellers skal kunne leve et wannabe high life med altfor mange restaurantbesøk og personlig trener, forklarer «barnet av samtiden», som gjerne vil at vi bare skal kalle henne Jesus. PTen kunngjorde hun forøvrig som norgesmester i athletic fitness (vektklasse: hvem bryr seg) til sine rundt seks tusen Instagramfølgere i starten av måneden. Stram rumpe og manglende kokkekunster er i midlertid ikke hele historien. – Planen var egentlig å bo billig for å kunne spare til en ATV, men så kom skattesmellen. Lappen har jeg heller ikke. Så jeg ligger ikke så veldig godt an i min store plan om å kjøre rundt på firehjuling, gitt.
Betalt oppmerksomhet En 16 åring som henger med hva enn du kan kalle folka bak fenomenet Natt & Dag ble fort rart for jevnaldrende, men funka fett for Emma. Da hun gikk ut av dramalinja med åpenbaringen om at hun sugde som skuespiller, gikk hun rett inn i det omreisende skribentsirkuset. – De spurte meg om jeg ville bli redaksjonsassistent da jeg var ferdig med siste eksamen på videregående. Da hadde jeg akkurat innsett at jeg ikke eier talent som skuespiller, som var det jeg hadde planer om å bli, og ante ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Motivasjonen bak det hele legges det ikke skjul på. – Det er ikke akkurat en hemmelighet at jeg er oppmerksomhetssyk. Det er derfor jeg trivdes med å jobbe som modell, man får penger for å få oppmerksomhet. I Natt & Dag var det også litt sånn. Og med det var både selvutleverende tekster om sædsprutende rideleirritualer i sjetteklasse og nippleflashende bilder et faktum.
Fra kjønnshår til gode kår Så hvordan endte den langbeinte og mørkhårede engelsk–norske modellskribenten aka lilleLOL opp i D2? Du gjettet riktig. Hun ble spurt om å bli med. Er ikke rart folk er misunnelige. – Jeg ble i utgangspunktet oppringt fra en D2–journalist i sammenheng med researchen til en sak om kvinnelig kjønnshår, og vi endte opp med å bli venner. Så dro vi på teater sammen en gang, og der var sjefen for DN sitt lørdagsmagasin, DN Lørdag, som spurte om ikke jeg ville prøve å skrive litt for dem. Det ville hun selvfølgelig, og etter å ha skrevet en lang sak om hvor mye hun elsket Hallvard Flatland fordi han skamløst nok brukte 170.000 kroner på å stemme på seg selv 34.000 ganger i Skal Vi Danse (saken kom dessverre aldri på trykk), begynte hun å frilanse for Dagens Næringsliv. Derfra gikk det via en vikariatstilling og en psykologs personlighetstest til fast ansettelse. – På personlighetstesten scoret jeg, på en skale fra en til ti, enten full pott eller null. Aldri noe i mellom. Av alle ting, er konkurranseinstinkt visstnok blant egenskapene jeg mangler totalt.
Det er ikke akkurat en hemmelighet at jeg er oppmerksomhetssyk.
Horeri og Houellebecq Fortellingen om hvordan Emma ble journalist er, i mangel på et bedre ord, kontroversiell. – Jeg møtte Christian Forsberg (tidligere redaktør i Natt & Dag) for første gang da han regisserte en photoshoot hvor jeg for anledningen hadde på meg horeklær og poserte i en Lamborghini. Passende nok i Tollbugata. En noe unormal interesse for en rasismeanklaget fransk forfatter hvis bøker har blitt klassifisert som pornografi av kritikere, ble brått første steget på karrierestigen. – Han hadde et sitat av Michel Houellebecq tatovert på armen, og jeg var veldig opptatt av den forfatteren da, så vi bonda ganske fort. Resten er som man på fagspråket lame kaller historie.
Gjengmentalitet – Da jeg begynte å jobbe i Natt & Dag oppdaget jeg en helt ny verden med folk som hadde like interesser som det jeg hadde. Det var gøy. Natt & Dag i et nøtteskall? Redaksjonen som kun rekrutterer gjennom et obskurt vennenettverk av samfunnets LOLeste skribenter? – Natt & Dag har alltid lagt sin stolthet i å finne skribenter selv. De lyser jo aldri ut journaliststillinger. Jeg synes det er litt kult at man oppsøker folk og tør å satse på litt andre enn bare de som er ferdige med journalisthøyskolen. Leserne har i alle fall talt, med fingre som Emmas bak tastaturet har den sagnomsuste gratisavisa fått rundt 145 000 lesere (2011) og status som for hip for sitt eget, og kanskje alle andres, beste. – Det kommer til å skje store ting i den avisa fremover, konstateres det.
Å konkurrere mot seg selv Emma mener at mangelen på konkurranseinstinkt er en form for egoisme. – Da jeg spilte fotball, var det viktigere for meg at jeg spilte så godt jeg kunne, enn at laget faktisk vant. Metaforen er overførbar til skrivingen. – Jeg er jo interessert i å bli så bra som jeg overhodet kan bli. Jeg bare håper jeg ikke peaka som nittenåring. Skulle interessen bli borte, eller utviklingen stagnere, er plan B og bli ridelærer. – Jeg har drevet med hest i 12 år, og vokste opp i stallen. Her om dagen leste jeg en artikkel om at hestejenter hadde større sjanse for å bli ledere senere i livet, noe jeg synes høres ganske logisk ut. Hun refererer til det å kontrollere ett et svært dyr, ansvarsfølelse, bestemthet og vips så dukker bildene av hestekuken og de seks jentehendene opp på netthinnen igjen.