2
Nyheter
K7 Bulletin Tirsdag 26. januar
Sportsredaktør Marie I. K. Borg
Nyhetsredaktør Caroline Grundekjøn
Journalister Øyvind Fredriksen Emmad Zangani Hanna Haugen Strand Håvar Dobson Fjelde Fabian Johnson Emile Schønsby-Nolet Karl Fartein Nordling Ellen Lie Anna Dulsrud Mageli
Magasinredaktør Marie Blekastad
www.k7bulletin.no Helleveien 30 5045 Bergen Tlf.: 53 05 89 78
Bjørnar S. Tømmerås
Ansvarlig redaktør Haakon Resaland
Økonomiredaktør Eivind Langdal
Markedsansvarlig Benjamin Aanes Økonomiansvarlig Sondre Dahl Lillestrand Fotoredaktør Liubov Nikitina Art/Creative Director Natalia Drozdova
Grafisk utforming Bjørnar S. Tømmerås Vilde Dyrnes Ulriksen Henrik Eikefjord Marte Drager Linus Larsson Stine Vintervoll Maria Vatnøy Dragana Kulovic Marie Ilona Kramarics Borg Thibault van Oost Julija Firsova
Trykk Schibsted Trykk
ØMERKE ILJ T M
24
59
1
9
Trykksak
PFU er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. Organet som har medlemmer fra presseorganisasjonene og fra allmennheten, behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål (trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner). Adresse: Rådhusgt.17 Pb. 46 Sentrum 0101 Oslo Telefon: 22 40 50 40 Fax: 22 40 50 55 E-post: pfu@presse.no
Leder
Tips: red@k7bulletin.no
Å svømme mot strømmen
Frister å holde Frister skal overholdes. Det er noe av det første man blir fortalt som ny student. Konsekvensene av å ikke overholde disse fristene kan føre til at en ikke får ta eksamen. Når det kommer til sensorene er situasjonen annerledes. For dem er frister «more like guidelines», for å sitere en klassiker. Når nesten hver femte sensur er forsinket ved NHH, går det fra plagsomt til problematisk. Like urovekkende er det at Universitetet i Bergen ikke per i dag sitter på informasjon om forsinket sensur til tross for at deres eget studentparlament senest i høst vedtok mulige sanksjoner for å stanse dette. Allerede i april 2015 etterlyste kunnskapsministerens statssekretær statistikk som kunne vise omfanget av brudd på sensurloven. Hverken UiB eller NHH har per dags dato implementert reglement for å få ned antallet. NTNU i Trondheim og NMBU i Ås har begge innført bøter for forsinket sensur. I Trondheim har dette ført til et drastisk fall i forsinkede sensurer på eksamener. Det at UiB og NHH ikke har innført noen lignende sanksjoner virker underlig. Loven om sensur ble vedtatt for ti år siden. Det at UiB og NHH er i planleggingsstadiet når det kommer til å løse dette problemet, er et tydelig tegn på likegyldighet. Det at Fagutvalget hevder det at en må velge mellom en god sensur og en rask sensur er underlig. Hvis skolene ikke har tilstrekkelig med sensorer til å gi gode sensurer, så vel som å få de ut i tide, må de skaffe flere sensorer. Alternativet kan ikke være at kvaliteten må falle for å følge loven. Saken er klar. Loven må følges.
K. Syvertsen
Det sitter langt inne å kritisere noe man har vokst opp med, noe man har sett på som en kjerne i eksistensen og som man har blitt fortalt er selve fundamentet for alt godt. Dette gjelder like mye innen politikk som det gjelder innen religion. Det er vanskelig å stille spørsmål rundt de dogmer man alltid har akseptert, ja for mange er det direkte vondt. Den første kritikken avvises lett, man ler den bort. Hvordan er det mulig å tro noe så dumt? Så blir det vanskeligere, kritikken øker, fasaden slår sprekker. Å presentere en ide som plasserer seg utenfor det rammeverk «alle» har akseptert har aldri vært lett. Du skal være svært sikker selv, du skal forstå hva du står for og du må evne å forsvare ditt syn mot massiv motstand av både saklig og usaklig sort. Dette er på mange måter også utfordringen når en etablerer et politisk parti basert på klassisk liberalisme og ønsket om en fungerende rettsstat. Stortinget anses av mange å representere et bredt spekter av politiske ideer og prinsipper, til tross for at partiene åpenbart er mer enige enn uenige, og deres ønskede statsbudsjett inneholder forskjeller begrenset til kun noen få prosenter. Klassisk liberalisme tar utgangspunkt i individet og de samfunnsordninger som er nødvendig for at hvert enkelt menneske skal ha best mulighet for å skape seg et godt liv, basert på sine egne forutsetninger og preferanser. Den tar avstand fra teorien om at det finnes noe overordnet kollektiv, som automatisk står over individets egne valg og prioriteringer. Siden individet anerkjennes som selvbestemmende, kan eventuelle kollekti-
ver opprettes mellom frivillige og likeverdige individer, av de som ønsker og ser nytte i slik organisering. Klassisk liberalisme avviser ikke grupper eller kollektiver, men hevder klart og tydelig at hvis de ikke er basert på frivillighet fra hver enkelt deltager, så er de ikke legitime. Alle politiske partier som er representert på Stortinget i dag, hevder i større og mindre grad det motsatte. Noen mener kollektivet som kaller seg «flertallet» har rett til å overprøve individets valg, noen mener proletariatet innehar denne retten, andre at en sterk leder innehar en slik rett, til det beste for «alle». Ingen av dem kan forklare hvordan denne retten til tvang mot individer har oppstått, og presser man dem langt nok er siste skanse alltid forklaringen «makt gir rett». Enkelt forklart er forsvaret for dagens samfunnsordning den sterkestes rett, eller litt mer folkelig, jungelens lov. Individene som har gått inn i et frivillig samarbeid om partiet, eller bevegelsen Liberalistene, kjemper mot samfunn som styres etter den/de sterkestes rett Vi kjemper mot jungelens lov. Det klassisk liberale samfunn er et samfunn som tar utgangspunkt i den aller minste minoriteten, nemlig individet. Med dette som utgangspunkt beskyttes alle minoriteter fra sterke og aggressive grupper eller individer som, basert på irrasjonell egoisme, personlig interesse eller tro, krever å bestemme over individets valg, styre dets liv. Hva er de samlende interesser, de som er like for alle individer som kan tenkes å danne frivillig samarbeidende samfunn? Som klassisk liberale mener vi det kun er én ting; alle individers
rett til fred fra andres tvang. Friheten fra andres påtvungne vilje. Ikke frihet til å rane og stjele fra andre, til å holde slaver, til å skade andres kropp og eiendom. Statens oppgave blir derfor begrenset til å beskytte individets kropp, liv og opparbeidede eiendom. En stat behøver tre hovedfunksjoner for å ivareta denne oppgaven på en betryggende måte: rettsvesen, politi og forsvar. På mindre enn 18 måneder, uten noen form for ideologisk støtte i noe medieorgan, uten annen finansiering enn det helt vanlige enkeltindivider med vanlig inntekter har valgt å bidra med, har man bygget opp en partiorganisasjon i alle 19 fylker, en uavhengig ungdomsorganisasjon, studentorganisasjoner ved noen av landets største utdanningsintittusjoner, og veldig snart 1000 betalende medlemmer. Momentet er voksende, og medlemsmassen øker stadig raskere. Vi mener frihet er fravær av tvang, ikke frihet til å utøve vold eller forsyne seg av andres verdier. Vi som vet at kapitalisme er frivillig handel mellom parter hvor alle nødvendigvis tjener på handelen, ikke en tvungen og regulert transaksjon som kun den ene parten tjener på, har nå et hjem i norsk partiflora. Det hjemmet heter Liberalistene. Se opp! Strømmen av tidligere politisk apatiske sofavelgere er på vei opp fossen! Arnt Rune Flekstad, partileder Liberalistene Roald Ribe, nestleder Liberalistene