20
ØKONOMI
K7 Bulletin - Tirsdag 24. januar 2012
GJESTEBULLISTen K7Bulletin inviterer til skriverier om det meste mellom himmel og jord - fra et økonomisk perspektiv.
Økonomene og klimapo Utviklingen av det globale klima er et av vår tids største problemer og en stor utfordring for politisk handling. Men hvor stor er egentlig omfanget av problemet og hva kan vi egentlig vite i dag om hvordan verdens klima vil være om hundre år? Økonomene som profesjon har selvsagt ikke noen spesiell kompetanse til å svare på dette spørsmålet; her må vi støtte oss på naturvitenskapsfolk. FNs klimapanel hevder at vi vil se en markant temperaturøkning gjennom det kommende århundre hvis vi ikke gjennomfører radikale tiltak for å redusere utslippet av klimagasser, og dette er så vidt jeg kan se den dominerende oppfatningen blant klimaforskere. Likevel er det de som hevder at majoritetens synspunkt er feilaktig og at den temperaturøkning som vi har sett i de senere år bare er en del av en langsiktig syklisk utvikling som snart vil snu i retning av en global nedkjøling. Som økonom må jeg bare innse at både majoriteten og minoriteten av naturvitenskapelige klimaforskere vet mer om de fysiske realiteter enn jeg gjør. Det jeg kan konkludere med som en utenforstående er at vi står overfor en forventet økning av den globale gjennomsnittstemperaturen, men at usikkerheten som omgir denne forventningen ikke er helt ubetydelig. Med en slik konklusjon er det opplagt en begrunnelse for å få det økonomiske systemet til å fungere bedre med hensyn til å bremse temperaturøkningen. Som Stern-rapporten fra 2007 fremholder, bør både individer og samfunn som står overfor slike usikre fremtidsutsikter, forsikre seg mot de mest negative utfallene av utviklingen. Det betyr at vi bør gjennomføre tiltak som reduserer utslippene av klimagasser og dermed den globale oppvarmingen – selv om vi ikke skulle være hundre prosent sikker på at den menneskeskapte globale oppvarming er en realitet.
Globale gevinster – lokale kostnader Menneskeskapt global oppvarming er et eksempel på en ekstern virkning eller eksternalitet. Det er ingen som arbeider systematisk og målbevisst for å øke temperaturen på jorden. Temperaturøkningen oppstår som en bivirkning av mange ulike menneskelige aktiviteter både innenfor produksjon og forbruk. Den enkelte produsent og forbruker har ikke noe sterkt privatøkonomisk insentiv til å ta hensyn til disse bivirkningene av sine egne aktiviteter; til det er den enkelte for liten i forhold til det natursystemet han påvirker. Dette er velkjent stoff fra økonomisk teori som også gir klare anvisninger på hvordan problemet kan løses. Legg avgifter eller
skatter – såkalte Pigou-skatter eller -avgifter – på de skadelige aktivitetene i et omfang som avspeiler verdien av de samfunnsøkonomiske skadevirkningene. Det vil gi den enkelte et insentiv til å tilpasse seg som om han eller hun faktisk tok hensyn til skadevirkningene direkte. Hvis skattene ligger på et nivå som i alle fall tilnærmet svarer til skadevirkningene av aktivitetene, får vi en samfunnsøkonomisk rasjonell avveining mellom miljøkvalitet og andre økonomiske goder. Jordens klima er et globalt fellesgode, og det betyr at den enkelte konsument eller produsent som foretar seg noe som reduserer den globale temperaturøkning, skaper en verdi som kommer hele verdens befolkning til gode. Det finnes neppe noen andre situasjoner hvor den enkelte føler seg mindre og mer maktesløs enn denne. Innsatsen på dette feltet må derfor skje på politisk plan: Det er norske politiske myndigheter i samarbeid med andre lands regjeringer som må ta ansvaret for å utforme en global klimapolitikk. Men på dette feltet dukker insentivproblemet opp på nytt. Norge
som nasjon er liten i forhold til verden som helhet. De fleste land vil alltid være fristet av å være gratispassasjer, altså å satse på at utslippsreduksjonen skjer hos andre. Og det er viktig å huske på at utslippsreduksjoner er det som kalles perfekte substitutter: En reduksjon som skjer i utlandet er akkurat like verdifull for Norge og nordmenn som en reduksjon som skjer her.
Virkemidler Det er to krav som må stilles til økonomisk-politiske tiltak: De bør være effektive, og de bør oppfattes som rettferdige. Effektivitet – i betydningen samfunnsøkonomisk effektivitet – er et begrep med et relativt presist innhold, mens forståelsen av hva som er rettferdig kan være mer diskutabel. La meg begynne med å se på hvilke krav som bør stilles til en effektiv klimapolitikk. Det koster noe å redusere klimautslippene. Siden gevinsten vi får gjennom utslippsreduksjonen er global, bør denne gevinsten oppnås gjennom en politikk som innebærer lavest mulige kostnader
for verden som helhet. Utslippene bør altså reduseres mest der det koster minst. Sagt på en annen måte bør utslippsreduksjonene skje på en slik måte at marginalkostnadene ved ytterligere utslippsreduksjoner er den samme for alle forurensere i alle land. Hvilke virkemidler kan vi bruke for å oppnå dette? Her kan vi bygge på en umiddelbar analogi med nasjonal miljøpolitikk. Globale klimaskatter som er pålagt med samme sats på utslipp i alle land vil føre til at alle land reduserer sine utslipp til det nivå der marginalkostnadene ved utslippsreduksjoner er den samme overalt. Dette er det grunnleggende argument for en global CO2-avgift, men det samme prinsippet gjelder for utslipp av alle andre klimagasser som bidrar til global oppvarming. Et alternativ til bruk av miljøskatter er omsettelige kvoter. Et kvotesystem med et globalt marked for omsetning der en kvoteenhet selges til samme pris over hele verden, vil ha de samme effektivitetsegenskaper som globale miljøskatter. Når jeg her legger hovedvekten på skatter, må man ha i