K7 Bulletin #4 2017

2

NYHETER

K7 www.k7bulletin.no Hel­le­vei­en 30 5045 Ber­gen

K7 Bulletin tirsdag 7. mars

Daglig leder Sondre Dahl Lillestrand

Sportsredaktør Søker

An­svar­lig re­dak­tør Eivind Langdal

Intersectionredaktør Henrik Hedegaard

Ny­hets­re­dak­tør Erik Bucher Johannessen

Jour­na­lis­ter Anne Lene Asche Carl Bache Emile Schjønsby-Nolet Eskil Forshaug Fabian Johnson Fredrik Tonning Ingvild Mathiesen Jonas Hasle

Ma­ga­sin­re­dak­tør Sebastian Valenzuela Økonomiredaktør Audun Flatebakken

Oda Aspebakken Sværen Ole Andreas Øverland Tobias Apeland Salomonsen Torbjørn Sandmo Mar­keds­an­svar­lig Carl Bache Fo­to­re­dak­tør Svetlana Olonina Francesca Barberio Art/Crea­tive Director Viktoriia Gaidukova

Gra­fisk ut­for­ming Anup Kumar Saha Ariola Cela Astrid Nygaard Audun Strøm Bjorn Langfeldt Erik Shikerin Fabian Johnson Fawziiyya Muhammad Fredrik Olsen Halvard Sandvik Jansen Henrik Eikefjord Ingvild Rooth Maria Vatnøy Marie Ilona Borg

Marika Jonsson Mylinh Vu Natalia Drozdova Niusha Baradaran Solène Lerouge Viktoria Gaidukova

ØMERKE ILJ T M

24

59

1

9

Trykksak

Trykk Schib­sted Trykk PFU er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund.

Forsidebilde Viktoriia Gaidukova

Organet som har medlemmer fra presseorganisasjonene og fra allmennheten, behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål (trykt presse, radio, fjernsyn og nettpublikasjoner).

Adresse: Rådhusgt.17 Pb. 46 Sentrum 0101 Oslo Telefon: 22 40 50 40 Fax: 22 40 50 55 E-post: pfu@presse.no

EN SANG OM FLY

Leder Tips: red@k7bulletin.no

Da jeg startet på NHH, søkte jeg på mange grupper i NHHS. Jeg fikk avslag på alle. Senere søkte jeg på K7 Bulletin, og ble heldigvis ansatt der. Da hadde det derimot allerede gått et år. Jeg hadde vært utenfor lenge, og det var lite kult. Likevel var jeg heldig. Mange står utenfor lenge, og noen for alltid. Det er ikke bra. Å ikke være del av en forening man ofte får høre er den beste noensinne, er ikke veldig morsomt. På det verste kan det være psykisk skadelig.

Så lenge ingen tør å gjøre noe med det, vil nok dette derimot fortsette en stund til. Problemet er at viljen til forandring i NHHS er lav. Her omfavnes konformiteten og konservatismen. Vi er redde for å gjøre noe som skader våre muligheter til fete jobber (sjeldent tenker vi på at det er evnen til å være uredd som kreves av disse jobbene). I stedet for å la oss inspirere av sentrum, hvor normen er åpne grupper, fortsetter vi med det gamle systemet og de gamle unnskyldningene.

La oss se på disse unnskyldningene. Hvorfor kan vi ikke ha åpne grupper? En gjengående forklaring er plassbegrensning. «Det blir trangt på vors», får vi høre, fordi vors er tydeligvis den viktigste grunnen til å lage gruppe. Det er en unnskyldning som viser en minimal evne til å være tilpasningsdyktig. Hvorfor ikke bare spre gruppen og ha to vors (man skal jo samles senere på kvelden uansett)? Hvorfor ikke spørre den som har størst leilighet?

Det sies også at man kan bare starte egne grupper, noe som forsåvidt er sant. Mulighetene til å være entrepenør i NHHS er enorme, og velbrukte. Men ikke alle har det sosiale nettverket som kreves for å starte gruppe. Faktisk er det slik at de som står utenfor NHHS, ofte gjør det nettopp på grunn av manglende sosialt nettverk.

Mange grupper vil selvsagt beholde sin enerett. Det er forståelig.

Man kan faktisk argumentere for at denne eneretten er noe av det som gjør engasjementet i NHHS så stort. Men den samme eneretten er også hovedforklaringen på hvorfor så mange føler seg utenfor.

Det finnes selvsagt også gode argumenter mot åpne grupper. Det er begrenset med plass til sportsgruppene, og det er grunn til å tro at åpne grupper ikke skaper like stort engasjement som lukkede. Men gode forklaringer kan være farlige, fordi de gjør det trygt å ikke søke forandring. «Vi prøvde, men det gikk ikke,» sier man. Hva med å heller si: «Vi prøvde, det gikk ikke, men nå skal vi for faen meg prøve en gang til!»? Det er det jeg vil høre.

Aller mest savner jeg insentiver til å starte åpne grupper. De fleste vil være enige i at det bør være flere av dem. Men man kan ikke bare håpe at noe skjer av seg selv. Man må gi folk en grunn til det, et «push». Det finnes ikke idag.

Og nei: Ikke alle grupper trenger å være åpne. Men det bør bli flere.

Mange flere.

K. Sy­vert­sen

Klokken kvart over ni i dag morges satt jeg i sete 22D på flight DY1314 til London, Gatwick og prøvde å holde meg våken gjennom min tjuende sikkerhetsdemonstrasjon siden samme dato i fjor.

Hodetelefonene kom på før de hadde rukket å wishe us all a pleasant flight, med spillelisten på shuffle. Jeg må ha duppet av, men rykket til over Nordsjøen da det første skarpe trommeslaget i 4 DEGREES av ANOHNI skar gjennom hodet. Spent fast i 22D var det ingen steder å gjemme seg.

I wanna see them burn, it’s only 4 degrees. Let’s go, let’s go, it’s only 4 degrees.

For de av dere som har bodd under en stein eller i en SUV det siste tiåret: en global temperaturøkning på 4 grader er ”the point of no return” i klimasammenheng. Enorme volum klimagasser er bundet i havet og den russiske tundraen. Ved oppvarming slippes disse gassene ut i atmosfæren parallelt med at polene smelter sånn at elektromagnetiske bølger fra solen som ellers ville blitt reflektert bidrar til temperaturøkning istedenfor. Dårlig kombo. Game over.

Prosentandelen av verdens totale CO2-utslipp som forårsakes av flytrafikk har av Environmental Change Institute blitt estimert til mellom 2 og 4 prosent.

Det høres kanskje ikke så mye ut, men så er det heller ikke en så stor andel av verdens befolkning som benytter seg av flytransport regelmessig. Med andre ord: Kants råtne lik tar en liten piruett hver gang du flyr.

Er dette en hyklersk kommentar? Ja. Er den lite aktuell? Nei, definitivt ikke, selv om oppfatningen her er skremmende nyansert. Vi går inn mot et valg som

kan bli betydelig mindre preget av miljø og klima enn kommunevalget for to år siden, noe som er paradoksalt med tanke på at vi er to år nærmere fire grader nå enn da. Vi har politikere i ministerposisjon som snakker om klimahysteri. Du må unnskylde oss Per Willy Amundsen, men den globale temperaturøkningen gjør det vanskeligere og vanskeligere å ha is i magen.

Nå sitter jeg på toget fra Gatwick til Nottingham. På vei gjennom London så vi en rev som lusket rundt mellom rustne stålsøyler og slitte murvegger. Den stirret inn på oss mens vi gled stille forbi. Naturen lurer i skyggene, klar til å ta over når vi er borte. Dette var ikke så langt unna Kensington, der T. S. Eliot døde for 52 år siden: This is the way the world ends, this is the way the world ends. Not with a bang, but with a whimper.

I sommer tenker jeg å bli hjemme, stå barbeint ved kanten av et tjern i skogen, med fiskestangen i hånden og solen i øynene. Se flyene stille tegne kondensstriper på den blå himmelen og vite at reven vandrer lydløst og usett mellom trærne bak meg. Om vi først skal være Ikaros foretrekker jeg å ikke styrte i havet, men i en fjord eller et lite vann. Gå under hjemme og kjenne at jeg fremdeles er en del av naturen. Så vidt. Tross alt. Godt valg.

Torbjørn Sandmo