SOMMERFUGL-RINGEN
Anne Gro Gulla
Sommerfugl-ringen En spenningsroman
Neglebitt forlag DA
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med forlaget og forfatteren. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter og fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne boken stilles til: Neglebitt forlag DA. Adresse: Torvmyrveien 55, 4072 Randaberg Copyright © Neglebitt forlag DA, 2021 Copyright © Anne Gro Gulla, 2021 Til Jacob Redaktør: Simen Ingemundsen og Stig Ellingsen Logodesign: Jonas A. Larsen Omslagsbilde: Anne Gro Gulla Omslagsdesign: Joachim Levin Korrektur: Ernst Stenberg Ombrekk og sats: Neglebitt forlag DA ISBN: 978-82-93832-15-7 (Elektronisk) www.neglebittforlag.no @neglebitt_forlag_da @sommerfugl_ringen @pistolløp_serien
Tidligere bøker i Pistolløp-serien - Dødelig tro av Egil Foss Iversen, 2020 ISBN: 978-82-93832-06-5 - Dødelig hevn av Egil Foss Iversen, 2021 ISBN: 978-82-93832-07-2 - Direktøren av Katharina Holt, 2021 ISBN: 978-82-93832-14-0 - Dødelig begjær av Egil Foss Iversen, 2021 ISBN: 978-82-93832-16-4 - Vitne til mord og andre noveller av Christian Klaffmo ISBN: 978-82-93832-22-5 NB: Pistolløp-serien er et rent ebok foretak der etablerte forfattere får anledning til å gi ut tidligere verk.
Prolog
Hun var og midt imellom nå. Mellom Afrka og Indre Hjørundfjord. Mellom to liv, to muligheter. Ett galt skritt, og avgrunnen ville sluke henne. Hun lukket øynene og så mørket putrende som kokende olje. Med armene hardt rundt seg, gikk hun de få skrittene bort til den smale balkongdøren og så utover det glitrende Middelhavet. I dag hadde crawleren tatt en ny rute for første gang. Han svømte alltid rett ut fra sandstranden og snudde ved den store seilbåten. Men ikke i dag. Det var nesten like varmt her som i Nairobi, men det var mye fuktigere og den salte sjøluften var merkbar selv inne i det store huset. Hun ville bort, hun ville pakke kofferten, ta en taxi til Palma og hoppe på et fly. Men hvor skulle hun reise? Nå måtte hun ta sitt livs valg.
Tankene gikk i runddans – Hvordan kunne jeg være så godtroende? Hvordan kunne jeg bli lurt på den måten? Et intenst sinne presset seg oppover ryggraden og eksploderte i hodet. Hun smalt igjen balkongdøren og en liten fugleflokk flakset opp fra oliventreet i hagen. Men så kom lengselen igjen. Den var som det mykeste tåketeppe og sullet henne inn i det gamle sporet. – Jeg må tilbake. Jeg må! Men først måtte hun kvitte seg med sommerfuglringen.
Nairobi, 1969 6
Africa is waiting – come! Since you’ve touched the open sky, You’ll always hunger for the bush, for the lion’s rasping roar, To camp at last beneath the stars, And to be at peace once more. C Emily Dibb
7
Kapittel 1
– Hei, jeg heter Liv og jeg melder meg til tjeneste! Liv brukte alltid sin militærhilsen når hun var nervøs. Det var den første dagen på jobb. Hun pustet dypt og smilte bredt til alle barna som svirret rundt i gangene på barnehjemmet. Det var unger overalt. Det yret i alle kroker, alle rom. De løp mellom beina hennes og skrek Jambo, tok på henne, rev henne i kjolen og ropte; «Se på meg! Og meg!» Kenyatta Children’s Home var et nystartet barnehjem, rett på utsiden av storbyen Nairobi. Fire lave hus, en stor inngjerdet gårdsplass med rød jord og noen seige gresstuster, var nå både hjemmet og arbeidsplassen hennes. Norsk Folkehjelp hadde vært en betydelig bidragsyter i byggeprosessen og når bestyreren skulle ansettes, var det et krav at det skulle være en nordmann. Det var et stort ansvar å oppdra 300 barn fra 0–13 år og de ville sikre seg at de grunnleggende verdiene som organisasjonen var tuftet på, også ble omsatt i praksis. Liv måtte på et seks-ukers swahilikurs i Bergen før hun reiste. Det fantes ingen lærebok, kun et hefte med stensilark og to kassettbånd. Den tålmodige læreren fra Tanzania gjentok den samme teksten om og om igjen. Det var enkelt å uttale de kompliserte ordene, men det var ufattelig vanskelig å huske dem. Bortsett fra de to første versene i kjærlighetssangen Malaika, var det bare Hakuna Matata hun kunne si med bravur. Liv hadde ikke selv sett stillingsannonsen. Den var liten og unnselig på en av de siste sidene i
8
Sunnmørsposten. Det var onkel Ivar som kom løpende med avisen, oppspilt som om han hadde vunnet i tipping. – Liv, dette hadde vært noe for deg! Moren kikket opp fra strikketøyet. – Hva er det for noe? Hun var som vanlig streng i målet. Onkel Ivar gikk rett forbi henne og la Sunnmørsposten foran Liv som løste kryssord på spisebordet i stuen. Onkelen småtrippet bak stolryggen hennes. – Du har jo alltid snakket om at du vil se verden. Dette er den perfekte muligheten for deg! Du kan bruke utdannelsen din og tenk så spennende å bo i Afrika! Liv smilte til ham. Han var alltid så ivrig. - Få se. Moren reiste seg brått fra lenestolen og grep avisen. – Hva skal jentungen i Afrika å gjøre? Tullpreik! Nå må hun finne seg en mann og slå seg til ro som alle andre kvinnfolk. Nå får du slutte å sette griller i hodet på henne! Ivar ristet på hodet og gikk ut på kjøkkenet. Liv fortsatte med kryssordet. Det var meningsløst å diskutere med moren. Liv var 32 år gammel og hadde allerede arbeidet i tre år som sykepleier på barneavdelingen ved Ålesund Sykehus. Det var en sikker og utfordrende jobb og de små pasientene og foreldrene satte stor pris på henne. For få uker siden hadde overlegen hadde antydet en forfremmelse. Men noe manglet. Dagene var like. Hybelen var trang. Hun var lei av å høre på radio, strikke og lese de samme bøkene om igjen. I frihelgene besøkte hun familien i Indre Hjørundfjord, men det var ikke akkurat inspirerende. Alle gjorde som de alltid hadde gjort og ved matbordet var det taust. Onkel Ivar var den eneste som forstod henne. Han kjente igjen lengselen som hun selv
9
hadde, denne drivkraften til å se verden, oppdage noe nytt. - Du er akkurat som Dagmar du, Liv. Den sagnomsuste misjonærtanten ble aldri nevnt når moren var i nærheten. Liv visste ikke helt hva som hadde skjedd med Dagmar, bare at hun reise til Kina og aldri kom hjem igjen. Onkel Ivar hadde rett. Liv visste at hun måtte ut, måtte bli den Liv som var gjemt inne i henne. Hun søkte på jobben i Kenya og etter kun ett intervju, ble hun ansatt som matron på barnehjemmet i Nairobi. Nå skulle onkel Ivar sett meg! jublet Liv inni seg da hun satte seg ned på trappen ved hovedinngangen til barnehjemmet og småungene flokket seg rundt henne. De slåss om å få sitte nærmest, og den gjeveste plassen var på fanget hennes. Liv kjente innerst i hjertet at dette var et riktig valg. Det var så mange ulike skjebner blant barna. Mange var foreldreløse, men like mange var utstøtt hjemmefra. Det var stor fattigdom i Kenya og noen familier hadde ikke råd til å brødfø hele ungeflokken. Andre barn ble levert på trappen til barnehjemmet fordi de hadde et handikap, andre var et resultat av skamfull incest. Uansett var det ikke rom for de i familien. Liv tok et godt tak rundt en liten jente i tre-årsalderen som holdt henne hardt rundt halsen. – Jeg vil ha dere, tenkte Liv og ble lykkelig i hele kroppen. Det var riktig å ta jobben som Matron på Kenyatta Children’s Home. Hun reiste seg fra trappen og med et barn i hver hånd, gikk hun inn i hovedgangen. – Det er nå det begynner, tenkte hun. Dagene viklet seg inn i hverandre og Liv følte seg mer og mer hjemme. Barna var tillitsfulle og elsket å le av henne når hun sa gale ord på swahili. De ansatte var hyggelige og arbeidsom-
10
me. Nairobi var ikke lenger like skremmende, og på postkontoret hadde de begynt å hilse vennlig på henne når hun kom for å poste brev. Hun våknet grytidlig hver morgen. Rett før solen stod opp klokken 07:00, var det fredfullt og stille. Når morgenklokken ringte og vekket alle barna, var det som om sirkuset kom til byen og resten av dagen forsvant i høyt tempo. Hun hadde satt seg i respekt på barnehjemmet. Til tross for alt skrik og ståhei av barna, hersket det en disiplin som var særlig tydelig under måltidene. Ingen begynte å spise før bordbønnen var lest i kor. Det var hennes første frihelg. To dager uten alle barna. Hun kunne gjøre som hun ville og Liv bestemte seg for å oppsøke Hotel Norfolk. Det staselige hotellet var oppført i engelsk kolonialstil og oste overklasse og eleganse. Resepsjonen var marmorbelagt og et lite trappesteg ned til høyre, lå tre åpne oppholdsrom på rekke og rad. Late sofaer var plassert i grupper og de lave sofabordene i glass var skinnende rene. Restauranten var på terrassen til venstre for hovedinngangen og det mørke tregulvet var blankpolert, og store, grønne planter var en naturlig del av interiøret. De fete lindukene var blendahvite og rynkefrie. Kelnerne var alle vakre i sine trange, sorte bukser og lyseblå uniformsjakker med gullknapper. Det var her alle utlendingene i Nairobi traff hverandre, men Liv kjente ingen. Hun våget seg inn på restauranten på den åpne terrassen og fant et ledig bord ved inngangen. En kelner kom med en gang og hun bestilte te. De andre gjestene drakk stort sett gin og tonic, men for henne var det berusende nok å være ute blant voksne mennesker på denne måten. Det var en løssluppenhet som lå over hele hotellet, som om alle gjestene levde på lånt tid og ville flagre og le så lenge de kunne.
11
Den krydrede Earl Grey teen var akkurat passe mørk og en liten kanne melk ble servert ved siden av. Svingende musikk tonet plutselig i enden av terrassen og Liv så det lille bandet med en trommeslager, en som spilte kontrabass og en eldre mann på saksofon. Liv tittet opp og fikk øye på den største sommerfuglen hun noensinne hadde sett. Vingene var mørkeblå og lilla og på hver vinge glødet en oransje flekk. Vakker som et eventyr danset den i ring før den satte seg på den gule hibiscusen på utsiden av terrassen. Liv ønsket hun også kunne flagre i vinden. Hun var nervøs. Hun var ikke vant til å være på restaurant alene. Skulle hun dra tilbake til barnehjemmet? Tekoppen var snart tom. Hun vinket på kelneren. – Jeg tar den. Liv hørte en stemme bak seg. Hun snudde seg og så en mann knipse og blunke til henne som om hun var en bekjent. Hun smilte spørrende. – Hva mener du? Skal du betale for teen min? Hadde hun egentlig hatt et valg? Kanskje ikke, lo de av senere. Med den største selvfølge hadde Frank brøytet seg inn i livet hennes. Riktignok spurte han pent om han kunne få sette seg, men hun forstod at han ikke ville akseptert et nei og nikket sjenert tilbake. Hun ble ikke redd. Det hele var merkelig naturlig, som om det var planlagt. Hun tenke ofte tilbake på dette øyeblikket. Hva om hun hadde reist seg og gått? Frank mente de var dømt til å møtes, det var ikke til å unngå. Hva mente han egentlig? Dømt, som i fordømmelse? Frank fortalte at han hadde skuet på henne i over en time, og han hadde nytt hvert sekund. Hun var ikke som de andre kvinnene på restauranten. Hvor
12
kom hun fra? Liv kjente det varmet i kinnene. - Det var pent sagt. Jeg er fra Norge. Han lente seg tilbake i den dype stolen og smilte med halve munnen. De hvite, rette tennene var som perleraden fra reklamen og den solblekte luggen var akkurat litt for lang. - Jeg vil gjerne bli kjent med deg. Liv helte opp den aller siste dråpen fra tekannen. Frank vinket verdensvant på kelneren som ilte til. - En ny kanne, takk. Bandet spilte Moonlight Serenade og saksofonisten ga alt når han spilte solo. Hvor skulle hun gjøre av hendene sine? Hun klødde seg i nakken, var det en mygg som bet? Frank lente seg over bordet. - Fortell meg om deg selv. Jeg vil vite alt. Han var en gentleman, syntes Liv. Han hadde vaner og fakter som vitnet om dannelse. Den tunge sølvlighteren lå pent ved siden av sigarettpakken og selv om han var enkelt kledd i forhold til de andre gjestene, hørte han til på en avslappet måte. Han hadde en aura rundt seg, og selv før hun visste hva han jobbet med, kjente hun hvordan Frank oste av villmark, mandighet og en inderlig sårbarhet. Han smilte alltid skjelmsk, og hun følte at han så rett gjennom henne. – Jeg ser du har grønne øyne, du mysteriøse, nordiske gudinne. Liv hørte seg selv le høyt. Hun følte seg løssluppen og lett til sinns. Kvelden var lun og jazzmusikken duvet behagelig over terrassen. Duften fra myggspiralene som brant på hvert bord, glødet i mørket. Det var så enkelt å snakke med Frank. Hun fortalte ham om sommerfuglen hun hadde sett. Hun snakket om barnehjemmet, om Norge, om ungene. Han lyttet og smilte. Kvelden var både kort og eviglang på samme tid. De skulle ses igjen. Så fort som mulig.
13
Liv danset gjennom korridorene på barnehjemmet. Frank virvlet i tankene hennes både dag og natt, og hun gjenopplevde hvert sekund de hadde delt på terrassen. Var hun forelsket? Var det slik det skulle være? Hun lengtet og drømte om å se ham igjen. Så endelig sto han utenfor hybelen. Sjarmerende og kjekk i de beige safariklærne, men også litt nervøs og spørrende. - Hei Liv. Hun klarte ikke å stå stille. - Så hyggelig å se deg. Tusen takk for sist. Han tok den ene hånden hennes og kremtet. – Ja, det var virkelig hyggelig. Frank smilte og så lenge på henne. - Jeg kan ikke glemme deg. Jeg vil se deg hele tiden. Han klemte hånden hennes. - Jeg blir borte i noen uker og jeg må reise nå med en gang. Men jeg måtte bare se deg. Kan vi ses når jeg kommer tilbake? Liv kjente ilden i ansiktet. Hun smilte inderlig og takket ja uten ord. Han smøg seg mot henne som en sjakal og tok ansiktet hennes mellom hendene sine før han kysset henne forsiktig på munnen. Liv klarte nesten ikke å holde seg på beina. Frank hvisket inn i øret hennes. – Nå må jeg dra. Liv ble kastet inn i virkeligheten igjen. – Men du har jo akkurat kommet? – Det kan ikke vente, Liv, men jeg kommer tilbake. Jeg lengter allerede. Liv lærte fort at det var slik han var. Frank kom alltid overraskende på besøk, og hun visste aldri hvor lenge han kunne bli. Hun levde i en konstant forventning. Kom han i dag? I morgen? Hver gang en landrover kjørte inn på gårdsplassen, småløp hun ut for å se hvem det var.
14
Timene sammen med ham ble til juveler hun pusset når han var borte. Hun gikk gjennom hvert møte, hver time de hadde vært sammen. Han hadde så mange historier å fortelle. Frank var safarijeger for utenlandske turister i nasjonalparken Masai Mara. Sammen med masaiene, nomadefolket som levde på savannen, kjørte han turister i landroveren sin på jakt etter løver, elefanter, flodhester og andre dyr som turistene tørstet etter å fotografere. Som regel kjørte han bil fra Nairobi gjennom Rift Valley for å komme ut i villmarken. Noen ganger fløy han fra Wilson Airport og landet på Ol Kiombo, en liten landingsstripe i nærheten av Talek, det nærmeste man kunne komme en landsby i området. Frank sov like godt i manyatten, leirhuset til masaiene, som han gjorde i damasklaken. Han påsto at ugali, den klebrige maisgrøten, var en delikatesse. Frank var født i Botswana, utdannet i Sør-Afrika og foreldrene hadde utvandret fra Holland. Det var som om den europeiske og den afrikanske kulturen hadde blandet seg i blodet hans. Frank spurte ikke så mye om livet hennes i Norge, men til gjengjeld kunne han betrakte hver enkel finger på hånden hennes som om det var et kunstverk. Han plukket opp små ting han fant på savannen og ga de til henne som de mest dyrebare presanger. Den sarte, hvitprikkete fjæren fra perlehøna skinte på kommoden på hybelen. De små gavene satte sitt preg på rommet hennes. Frank ville helst være hjemme hos henne når han var i Nairobi. Han var jo ellers så mye på farten. Hun var ikke vanskelig å be. Her på hybelen hennes, var det som om de var inne i en varm hule, bare de to. Denne verden eide de sammen. En ettermiddag tok han godt rundt henne og smilte skjelmsk. – Kan du klippe neglene mine?
15
Liv skulle snart på vakt, men hun fylte en balje med varmt vann og hentet Lifebuoy-såpen. Frank lente seg tilbake på den spinkle stolen så godt det lot seg gjøre. Det var vondt for henne å sitte på kne for lenge, men hun tok seg god tid med den sarte børsten. Han nøt å bli tatt vare på og malte som en løveunge. Hun klippet neglene nøye og masserte hver tå. Etter vasken sovnet han på den smale sengen hennes og snorket etter bare noen få minutter. Liv tok med baljen og helte ut det skitne vannet på baksiden av hybelen. Hun satt seg på trappen og pustet inn den varme ettermiddagssolen. Trafikksuset på hovedveien var nå like velkjent som traktorbrummingen på gården i Indre Hjørundfjord. Heten fra dagen forsvant langsomt og solen var vennlig og god. En lyseblå sommerfugl satt på trappegelenderet, og flagret plutselig opp i luften. Den er som meg, tenkte hun og forsøkte å følge den med øynene. Den har kommet ut av puppen sin for å oppdage en ny verden. Men tør jeg å fly like bekymringsløst som den?
16
Kapittel 2
Invitasjonen ble levert skriftlig på døren på barnehjemmet. Liv snudde den tykke konvolutten. Mama Cortez var printet med sirlige bokstaver på baksiden. Hun forsto at det var Frank som sto bak. Uten hans bekjentskap hadde hun aldri blitt tatt inn i varmen hos selveste Mama Cortez. Riktignok var det kun en innbydelse til te en tidlig ettermiddag, men Liv forstod at dette var betydningsfullt. Mama Cortez holdt nærmest hoff i Karen, dette fasjonable området rett utenfor Nairobi sentrum hvor villaene ruget som små slott og smijernsportene var velsmurte og høye. Den frodige damen levde i hemningsløs overflod og det gikk rykter om elleville fester. Mama Cortez var sjefen for det sosiale livet til de hvite innbyggerne i hovedstaden. Man sa ikke nei til en invitasjon fra henne. Liv fant frem den fineste kjolen hun eide. Det småblomstrete stoffet var av tett jersey og volangene svingte når hun gikk. Moren hadde sydd den til henne da lillebroren ble konfirmert. Hun svettet på hendene og børstet håret flerfoldige ganger før hun var klar til å dra. Mama Cortez var alt annet enn formell, men hun oste av gammel dannelse. Hun ventet på trappen når taxien kjørte inn porten. - Velkommen kjære! Liv neide og Mama Cortez brølte ut i latter. - Kjære deg, jeg er da ikke kongelig! Huset var ikke stort, men det var en overflod av
17
møbler, tepper, gardiner, kunst og store planter som var plassert tilsynelatende tilfeldig i stuen, eller selskapsrommet, som Mama Cortez kalte det. Den brede parketten var sortmalt og de mørkerøde velur-gardinene hang som slakt fra taket. Mama Cortez ledet vei mot hageværelset og silkekimonoen danset bak henne. - Kom min kjære, vi setter oss ute, det er så deilig vær. En lilla sjeselong, delvis dekket av et stort gepardskinn, stod inntil murveggen og vertinnen kastet seg ned og pekte på en hvit kurvstol midt imot. - Der ja, sett deg nå. To tjenere, begge i hvite bukser og trange jakker, dukket opp fra intet med et trillebord fullstappet med kaker og trekantsmørbrød. - Nå må du forsyne deg! Her holder vi ikke på med FHB! Mama Cortez lo av sin egen vits. Liv så spørrende på henne. - FHB! Family Holds Back! Har du ikke hørt den? Liv ristet på hodet. - Ikke det, ikke det. Så, forsyn deg nå. Maten var utsøkt, selv det hvite brødet med tynnskåret agurk var forfriskende og delikat. Liv ville gjerne ta flere, men syns det var best å være forsiktig. Mama Cortez spiste ingenting, men røykte en smal sigarillo med stor nytelse. Hun stumpet den, trakk pusten og betraktet Liv mens hun grep etter hånden hennes. – Du, min lille sukkertopp. Kom hit, la meg få se hva Frank har plukket opp denne gangen! Liv skvatt tilbake, men Mama Cortez slapp ikke taket. Hun dro hånden til seg og studerte håndflaten lenge. En ettermiddagsskur trommet på glassfibertaket og en tjener kom løpende og trakk unna noen stoler med tykke puter. Mama Cortez var stille lenge før hun stirret Liv inn i øynene med et stivt smil rundt munnen.
18
- Ser man det, ser man det. Liv fikk hånden sin tilbake og gned seg på håndleddet. - Hva er det du ser? Mama Cortez brøt ut i et høyt skratt og kastet hodet bakover. – Kan jeg få male deg naken? Du er så sart med ditt blonde vesen, men så sterk, så sterk. Deg vil jeg ha på lerret! Liv rødmet voldsomt. Hvor i all verden kom dette fra? Var dette normal oppførsel i Kenya? Mama Cortez smilte fra øre til øre og klappet henne på hodet. Hun snakket nå uten stopp og forklarte om og om igjen hvor vakker hun syntes Liv var. Hun hadde aldri sett slike klare, grønne øyne. De små fregnene som dekket huden hennes, så ut til å være englestøv som hadde klort seg fast. Det var jo en ære å bli malt, det visste hun vel? Liv skulle ikke være redd for noen ting. Det ville gjøre dem begge godt å bli kjent med hverandre. Det var tross alt ikke så mange hvite kvinner i Nairobi, og de måtte holde sammen. Ikke sant? Cortez la hodet på skakke. - Så, så, det er ikke noe å være redd for. Virkelig ikke. Liv nikket sakte. Det var ikke lett å si nei til Mama Cortez. – Du kan vel få male meg, Mama Cortez, men jeg advarer deg, jeg er ikke så vakker som du tror. Det lille teselskapet varte hele ettermiddagen, men etter hvert forsvant tekoppene og ble erstattet av store vinglass som Mama Cortez fylte opp med sherry. Vertinnen ville vite alt om Liv, men det var ikke så lett å formidle hvordan det var å vokse opp i Indre Hjørundfjord. Hva visste vel Mama Cortez om å leve i en trang dal uten sol halve året, om den strenge moralen som styrte hele bygda? Mama Cortez ba henne fortelle mer. Hun hadde mange spørsmål.
19
Mama Cortez fortalte ytterst lite om seg selv, men allikevel formidlet hun mye. Det var ikke lett å forstå henne, syntes Liv, det var som om hun snakket i gåter. Liv hadde vært forsiktig med sherryglasset, men Mama Cortez hadde fått påfyll utallige ganger. Nå gjespet vertinnen og slapp ut en liten rap som hun ikke forsøkte å skjule. Hun reiste seg fra sjeselongen, tok på seg gullsandalene som lå under bordet og skred langsomt mot stuen mens hun snakket til Liv. - Takk for at du kom, kjære. Du og jeg skal ses igjen. Audiensen var over og prøven bestått. Det utviklet seg et slags vennskap mellom de to kvinnene, men jevnbyrdes var de ikke. Mama Cortez var ikke mer enn ti år eldre enn Liv, men hun inntok en omsorgsfull morsrolle med sine formanende råd og krevende spørsmål. Men, selv etter flere møter var Mama Cortez like gåtefull for Liv. Ofte førte hun lange taler om hvordan livet burde leves. Hun delte ut formaninger og tips uten at Liv hadde spurt henne om noe som helst. Allikevel opplevde Liv samtalen som merkelig relevant. Mama Cortez hadde en evne til å fokusere på temaer som var såre og vanskelige for Liv. - Hvorfor er du ikke gift? Var det ingen som ville ha deg? Hun elsket at Liv ble forfjamset. - Ha, ha, trodde du jeg mente alvor! Herregud lille venn, ekteskap er ikke noe å hige etter. Tro meg, den leksen har jeg lært. Liv visste det var best å ti stille. - Men, ingen kvinne skal leve uten manndom. Ja, jeg mener det du tror. Elskov er kilden til kreativitet og skapelse. I de øyeblikkene lever man i en annen dimensjon. Mama Cortez snakket om universets tiltrekningskraft som om det skulle være en allmenn sannhet. Hadde ikke Liv forstått livets mysterium? Kjente hun ikke til tankens magnetisme?
20
– Du tiltrekker deg det du sender ut. Universet har en overflod av alt du begjærer, men da må du være tydelig på hva du vil ha. Så du vil ha en trofast mann som elsker deg? Og du treffer Frank? Mama Cortez lo og tok en stor slurk av sherryglasset som alltid var i hennes nærhet. Liv bet tennene sammen. - Hva mener du? Hva er det du ikke forteller? Mama Cortez så på henne med dype øyne før hun reiste seg og ga Liv en klem. - Så, så, det er ikke alt man skal vite. Livet begynner på nytt hver eneste dag. Liv ristet den stikkende uroen av seg. Hun var takknemlig for vennskapet med Cortez og det var godt å være i Karen. Fridagene fra barnehjemmet tilbrakte hun ofte i det overdådige huset og hun likte alle de nye impulsene som kom inn i livet hennes. Hun kjente veien ut til Karen nå, og vakten foran huset til Mama Cortez snakket hyggelig med henne når hun kom. Hun hadde sin faste plass ved matbordet, og syntes det var naturlig å hjelpe til med serveringen hvis det ble for mye for personalet. Det hendte at Frank dukket uanmeldt opp hos Cortez. Visste han kanskje at hun var der? Liv lengtet etter ham, ville bli bedre kjent, ville vite mer om ham. Det var så vanskelig å finne tid sammen og selv om det var flere måneder siden de traff hverandre, visste hun nesten ingenting om Frank. Liv ville se ham oftere. Hun lengtet etter å komme ham nærmere, få ham til å fortelle. Hun visste han var fra Botswana og at han hadde tilbrakt mye av barndommen på en internatskole i Sør-Afrika, men ellers hadde hun ingen detaljer. En ettermiddag etter mye sherry hjemme hos Mama Cortez, begynte han å snakke, men plutselig stoppet han. Liv så spørrende på ham.
21
– Skjuler du noe for meg, min elskede? Liv krabbet opp i armkroken hans i sjeselongen. Frank strøk henne over håret, men svarte ikke på spørsmålet hennes. Liv kysset ham ømt på kinnet. – Jeg vet så lite om din oppvekst. Frank smilte varmt tilbake, men sa ingenting. Liv kjente seg stiv i kroppen. – Hva med foreldrene dine. Lever de? Det klirret høylytt fra kjøkkenet. Så smalt døren igjen. – Nei, de er døde. Liv holdt rundt Frank, men han dyttet henne unna. – Så trist! – Nei, egentlig ikke. Frank reiste seg og tente en sigarett før han gikk ut på gressplenen. Frank husket godt at han lå i andre etasje og hørte gjestene klirre med glassene. Han kjente duften av den helstekte grisen som snart skulle serveres. Han ville være med på festen, men det var ikke noe for barn, sa moren. Hun kom alltid inn på rommet hans når hun var ferdig pyntet, og den tunge parfymen hennes fylte hele barneværelset. Silkekjolen svøpte over gulvet og stiletthælene sank ned i løveskinnet. Moren hans var den vakreste kvinnen i det sørlige Afrika. Juleferien varte kun i fjorten korte dager, så måtte han tilbake til Kimberly Boarding School for Young Gentlemen, som ifølge faren hans var den beste skolen for hvite gutter i Sør-Afrika, iallfall den dyreste, skulle han tro sin far. Men skolen var ikke til å holde ut. Frank passet ikke inn, og de andre guttene benyttet enhver anledning til å erte ham uten at han noen gang forstod hvorfor. I svømmehallen på skolen hadde han nesten druknet, bak sykkelskuret hadde han fått avskåret en øreflipp. Ferien kunne aldri komme fort nok.
22
Det eneste lyspunktet i skolehverdagen var fritiden han tilbrakte ved den brune elven som slynget seg gjennom byen. Ved bredden var det full aktivitet; her vasket kvinner klær og de minste ungene badet, men litt lenger opp i elveløpet var guttene på hans egen alder og de hadde viktigere ting fore. For mange år siden hadde en landsbygutt oppdaget en diamant i elven og denne myten ga næring til den intense aktiviteten til ungdommene. Frank drømte om å finne en stor, gul diamant. Det fantes jo slike i Sør-Afrika. Han ville gi den til moren sin, kanskje hun ble mer glad i ham da? Han måtte lukke døren til rommet sitt. Festen var i full gang nå. Hvorfor måtte moren arrangere party akkurat den samme dagen han kom hjem på ferie? Hadde hun ikke lengtet etter å se ham? Han ville ikke spørre henne. Det var lettere å snakke med Jill, kokka, men det var tidkrevende å få et svar ut av henne. Han snek seg ned på kjøkkenet. Jill rørte rundt i gryta og lot som om Frank ikke var der. Men han visste at hun ikke kunne holde seg, og det startet med at hun sukket tungt og sa; – Ja, ja, du stakkar. Det var alltid åpningen, og samtalen var nesten som en lek, et slags rebusløp. Jill kastet ut noen bruddstykker av informasjon, og så fikk Frank putte alle bitene sammen. En mann vil jo ikke være sammen med et troll, skulle han vite, selv om trollet var aldri så vakkert. Jill hadde aldri likt moren hans, og Frank kunne ikke forstå hvorfor. Morgenen etter festen kom Jill inn på rommet hans. Sengen knirket da hun satte seg på sengekanten. Hun pustet tungt og strøk ham over håret. Hun snakket om ulykker, hvordan de sjelden kommer
23
alene og at han måtte være sterk. Moren hadde reist, og hun hadde ikke engang lagt igjen et brev. Hun ble hentet av en mann med rød bil, og de hadde stappet bagasjerommet fullt med kofferter. Den fineste hatten hennes lå i bagasjeruten. Moren hadde tent en mentolsigarett og viftet med hånden ut av vinduet før bilen satte stor fart og virvlet opp støv fra veien. Jill lagde tykke pannekaker til ham hver eneste dag den siste uken før han måtte tilbake til skolen. Om natten kom alle de triste tankene og han fikk ikke sove, men i den trange sengen til Jill slumret han inn. For første gang gledet han seg til at skolen startet, men det ble et kort opphold. Rektor reiste seg fra stolen bak pulten da Frank kom inn på kontoret. Ville han kanskje ha et glass limonade? Frank ristet på hodet uten å si noe. Rektor gikk rundt og rundt i rommet. Men så tok han sats og snakket så fort at det var vanskelig å forstå hva han sa. Det var en tragedie, og det var synd at Frank måtte bli testet så tidlig i livet. De hadde forsøkt å få fatt i moren hans, men hun var forduftet. En stor storm hadde herjet vestre Botswana, og et lyn hadde slått ned i hovedhuset på gården. Eiendommen var ikke til å redde, og alt familien eide var brent ned til grunnen. Først hadde de trodd at huset var tomt, men så hadde de funnet restene av faren hans i ruinene. Rektor tok en pause. Han tvinnet hendene før han harket og fortsatte. Det var umulig for skolen å beholde Frank som elev. Uten foreldre var det ingen som kunne betale skoleavgiften. Frank fikk ikke engang ta den siste eksamenen. Selv om han bare var et barn da dette skjedde, måtte han stable et nytt liv på beina helt alene. Han hadde klart seg på et vis, og hadde som vok-
24
sen fortrengt alle minnene om ensomme stunder. Nei, hvorfor skulle han fortelle noen om dette? Han hadde lagt det bak seg. Men Liv ga seg aldri, hun spurte hele tiden. – Nei, Liv, det er ikke så mye å fortelle. Mine foreldre er døde, slik er det. La oss leve i nuet, min lille spurv! Vi har det jo så godt sammen, holder ikke det? Liv sukket og smilte sårt. - Kjæreste, klart vi har det godt. Frank la en arm rundt skulderen hennes mens han så utover hagen til Mama Cortez. En søt lukt fra Jasmin-treet svevde forbi som en parfymesky. Liv lukket øynene og nøt den forføreriske duften. - Men, vi ses ikke så ofte, Frank. Han tittet ned på henne og klappet henne på armen. Liv forstod at samtalen var over. De gikk noen skritt på den nyklipte gressmatten. Det stakk under fotsålene hennes. Var han egentlig kjæresten hennes? Han hadde jo aldri sagt det rett ut. Han sa mye pent om henne, det var nesten litt pinlig noen ganger når han bablet om nattergaler og katteøyne, men han hadde aldri sagt “kjæresten min”. Aldri. Kanskje var man kjærester på en annen måte i Nairobi? Kanskje var det andre spilleregler her? Var det noe hun ikke forsto? Frihet derimot, det snakket Frank om hele tiden. Han måtte være fri for å elske, sa han. Men hva betydde denne friheten? Hadde han andre kvinner? Liv så opp på ham. - Frank, det er noe jeg må spørre deg om. Han kremtet. - Ja? Liv harket før hun smilte stivt. - Du Frank, det er vel bare jeg som er jenta di, ikke sant? Frank snudde seg mot henne og strøk henne over håret. – Tullejente! Selvfølgelig er det bare deg! Du er hele verden for meg.
25
Det var så godt å høre. Liv kjente hvordan tårene presset på. Hun måtte stole på ham. Det hadde vært en travel dag på barnehjemmet og Liv sov tungt på hybelen sin. Plutselig bråvåknet hun. Frank stod over sengen og ristet henne så det gjorde vondt i skulderen. - Liv, er du våken? - Frank? Hva gjør du her? Øynene hans lyste skapt. Liv kjente ham ikke igjen. Han bøyde seg mot henne og hveste høylytt. - Du må komme til hovedinngangen med en gang. Vær helt stille. Helt stille. Liv grep strikkekofta som hang på innsiden av døren og stakk føttene i de myke tøflene. Sekunder etterpå småløp de over gårdsplassen. Barnehjemmet virket stille og fredelig, bare nattevakten i hagen var synlig med lykten sin. Liv vinket til ham og hvisket “alt ok”. Hun åpnet døren til hovedhuset så stille hun kunne, men den store døren knirket høyt og skrikende som alltid. Natten var beksvart. Lampene på hver side av døren hadde aldri vært i bruk. Liv så spørrende på Frank som stod ved siden av henne. Hun merket den raske pusten hans, svetten som rant fra pannen. Han pekte rett frem. Og der, i mørket, oppdaget hun fem par barneøyne. Hun så forskrekket på Frank, som holdt en finger over munnen for at hun ikke skulle si noe. Barna klamret seg til hverandre. De kunne ikke være mer enn to–tre år gamle. De var nakne. Liv gikk forsiktig mot dem og satt seg på huk. – Karibu, habari gani? Barna forstod ikke swahili. Liv snudde seg mot Frank. - Frank, hvem er dette? Frank sparket i den røde sanden, holdt rundt seg selv og ristet på hodet. - Liv, jeg fant de i veikanten, rett ved grensen til Botswana. Foreldrene Liv, de var døde.
26
- Drept? Han dro en pekefinger over halsen. Liv kjente kvalmen som bølget inne i henne, men klarte å ta seg sammen. Hun visste at mange hadde mistet livet den siste tiden i Botswana, som hadde kjempet for å bli en uavhengig stat. - Takk for at du tok de hit, Frank. Du har et godt hjerte. Spebarnsrommet i første etasje var nymalt og de minste hadde ikke flyttet inn enda. Barna fikk bo der. Frank hjalp henne å bære de skrekkslagne ungene inn før han reiste videre. Liv var utslitt neste morgen etter våkenatten med de nyankomne ungene. Sosialarbeideren Julie var rask til å få orden i rekkene etter at forskrekkelsen hadde lagt seg. Riktignok kom det ofte nye barn om natten, men det var ikke normalt at det kom så mange. Dessuten forsto de ikke swahili, og det var strengt tatt ikke lov å motta barn fra andre land enn Kenya. Frank hadde bedt henne om ikke å fortelle hvor de kom fra. Det var best slik mente han. Liv likte ikke å ha hemmeligheter overfor arbeidsgiveren sin, men det ville ført til altfor mange spørsmål hvis hun hadde rapportert hele sannheten. Det viktigste var at barna var i nød og at barnehjemmet kunne hjelpe. Alt annet var underordnet. Uken etter vekket Frank henne igjen om natten, men nå ble hun ikke like forskrekket. Det var tre barn denne gangen. Nakne og redde og funnet i nærheten av det samme stedet som sist. Det var på denne ruten fra Kenya til Botswana Frank hadde business for tiden, fortalte han. Liv visste hva hun skulle gjøre med barna nå. Det var som om de var sammen om dette, hun og Frank, som om de hadde et felles prosjekt. Det var samhold i det. Uken etter ringte Mama Cortez til Liv. Hun ville ha besøk, gjerne samme dag. Hun kunne gjerne sende en bil, det gikk så mye fortere enn bussen.
27
Liv hadde ettermiddagen og kvelden fri og så frem til en hyggelig venninnekveld. Eiendommen var ikke like opplyst som tidligere. Hagelampene var ikke tent og Liv merket med en gang at stemningen ikke var like lystig og vennlig som hun var vandt til. Hun måtte vente lenge på terrassen før Mama Cortez også satte seg. Liv takket ja til en Coca-Cola. - Du vet, Liv, i kunsten ligger det mange hemmeligheter. Liv visste ikke hva hun skulle svare og tok en slurk fra glasset. - God kunst, den brilliante kunsten, den som overlever generasjoner og som snakker til alle uten språk, den kunsten gjør selv de mørkeste kroker levende. Den avslører og blottlegger. Liv vred seg i stolen. - Jeg kan ikke så mye om kunst, men du har sikkert rett. Mama Cortez reise seg fra stolen. - Så derfor min kjære, vil jeg ikke lenger male deg. Jeg har sett nok! Liv hadde vært modell flere ganger nå og hadde blitt vandt til å sitte stille i flere timer, men uken før hadde Mama Cortez kastet penslene i bakken allerede få minutter etter at Liv hadde kledd av seg og plassert seg i posisjon. Du har ingen styrke lenger! hadde hun skreket. Kle på deg og forsvinn! De hadde aldri snakket om hendelsen, og Mama Cortez lot som om ingenting hadde skjedd neste gang de så hverandre. Hun tok en slurk sherry før hun hvisket mot Liv. – Hva skjuler du for meg? Jeg ser det jo! Liv skalv i den varme luften. - Jeg forstår ikke hva du mener? - Ikke det, ikke det. Mama Cortez satte seg i sjeselongen igjen og fant frem en sigarillo. Liv følte seg tatt på sengen. Kunne Mama Cortez se dette med barna? Hun hadde lovet Frank å ikke fortelle om dette til noen. Nei, det kunne ikke
28
være det. Mama Cortez hadde ingenting med barnehjemmet å gjøre. Det måtte være noen annet. Liv sukket. Mama Cortez hadde jo rett, hun hadde noen mørke kroker, noen uendelig triste rom som hun noen ganger forsvant inn i. Liv var frustrert over kjærligheten. Selv om Frank hadde kommet til henne ofte den siste tiden, gikk han alltid fra henne om morgenen, og hun visste aldri når han kom tilbake. De snakket aldri om framtiden. De var aldri på restaurant eller sammen med venner. Det var bare Mama Cortez som visste at de var et par. Men kunne hun betro seg til Mama Cortez? – Jeg er bare litt sliten, Mama Cortez. – Liv, slutt å tulle. Man blir ikke svak hvis livet er i balanse. Sliten, ja, men det er ikke det samme som å miste sin styrke. Fortell meg hva som tynger deg. Det strammet i brystet til Liv, og et stort hulk kom opp i halsen før tårene sildret nedover kinnene hennes. Mama Cortez tok henne i sin store favn, og Liv kjente hvordan alle skuffelsene ble omgjort til gråt. Det kom hele tiden nye, vonde minner opp. Frank som ikke kom. Frank som gikk fra henne. Frank som ikke hadde kysset henne sist han dro. Frank som ikke ville snakke om framtiden, som ikke ville ta henne med ut. Hun måtte ha sovnet. Hun våknet på sjeselongen hjemme hos Mama Cortez og følte seg tom og lettet på samme tid. Noen hadde lagt et tynt silketeppe over henne. Det luktet stekt kjøtt og moste søtpoteter fra kjøkkenavdelingen. Cortez satt henslengt i den store lenestolen med et glass sherry. – Livet gir oss læring, kjære Liv. Hva lærer du nå? Det knitret i de tynne vedpinnene i peisen, og Liv nippet til sherryglasset som ventet på henne. Det var godt å endelig kunne betro seg. Det var ingen tvil om at hun elsket Frank, og hun trodde
29
han følte det samme, men han var så hemmelighetsfull og sa hele tiden at han måtte være fri. Men hva betydde det? Mama Cortez lyttet uten å komme med gode råd for en gangs skyld. Det var lenge stille i rommet. – Er det bare dette som plager deg? ville Mama Cortez vite. Liv ble med ett ilter i stemmen. Var ikke dette ille nok? Hun hadde gitt sitt hjerte til en mann som kanskje ikke ville ha henne? Cortez humret og reiste seg for å fylle på sherryglasset. Liv måtte ikke tro at hun var den eneste kvinnen som hadde forsøkt å kneble en mann som elsket sin frihet. Men man kan ikke fange en fugl med bare hendene. Hun måtte ikke glemme hva hun hadde falt for, var det kanskje nettopp hans frihet? Det viktigste var at han drømte om henne. Frank var i sitt ess når han sov under den uendelige stjernehimmelen på savannen og lyttet til gnuene som gryntet sin merkverdige lyd i skumringen. Selv der ute tenkte han på henne. Hadde han ikke sagt det? Mama Cortez hadde observert at Frank hadde en ny indre glede den siste tiden. Det skulle hun være glad for. – Og så må du ikke glemme en ting, Liv. En mann tenker på én ting om gangen, en kvinne har alltid mange tanker i hodet samtidig. Menn er fokusert. Du må like disse forskjellene mellom kjønnene. Hva skal du ellers tenne på? Liv rødmet da Mama Cortez kom inn på sex. – Vær glad for det du har og ta tilbake din egen styrke, sa Mama Cortez og fortsatte. – Du kan ikke la disse småbygddrømmene ødelegge livet ditt. Det er tøft her i Nairobi, og du overlever ikke hvis du sutrer på denne måten. Ta deg sammen, jente, det er mange som trenger deg her. Hun kunne være streng noen ganger, Mama Cortez, men nå smilte hun varmt igjen. Var det noe annet som plaget henne? Liv kjente hvordan alt glapp. Hun orket ikke å
30
holde på det lenger, og det bare rant ut av henne. - Jo, det er en ting til. Mama Cortez satte seg godt til rette. - Kom med det. Liv trakk pusten helt ned i magen før hele historien om barna fra Botswana rant ut av henne. - Det er hjerteskjærende, Mama Cortez! De er så små, bare to-tre år og de blir alltid levert nakne. Stemmen var i fistel nå. - De barbariske opprørerne dreper foreldrene deres og lar de ligge strødd på bakken. Jeg forstår det ikke. Hulkene var endeløse. - Det er tøft for Frank også. Han har plukket opp mange barn nå og tatt de over grensen til Kenya. Han er en helt, Mama Cortez! Men han er også preget av dette. Han er sliten han også. Mama Cortez nikket stille. - Han sier det er viktig å få barna integrert så fort som mulig på barnehjemmet. Vi gjør vårt beste og plasserer de på ulike avdelinger. De lærer fortere swahili på den måten. Mama Cortez tømte glasset sitt. - Jeg forstår, Liv. Ikke rart at du er sliten. Du får komme deg hjem nå. Du trenger søvn. Mama Cortez smilte fornøyd og gikk inn på kontoret sitt. Den tunge mahognidøren smalt igjen før hun tok fram walkietalkien hun hadde gjemt i skrivebordsskuffen. Det tok litt tid før hun fikk kontakt med Frank. – Andalaya, Cortez, andalaya. – Frank her. Over. – Hun har ingen mistanker. Overhodet ikke. Verken når det gjelder oss eller barna. Over. – Godt å høre. Over. – Men vi må holde avstand framover. Hun må bli trygg igjen. Du må konsentrere deg om henne. Du
31
vet hva jeg mener. Over. – Den er grei. Over. – Over og ut.
32
Virker den fristende Bestill boken nå og få med deg fortsettelsen https://www.neglebittforlag.no/butikk/produkter/e-bok-av-sommerfugl-ringen-av-anne-gro-gulla/ For mer info, besøk oss www.neglebittforlag.no Besøksadresse Torvmyrveien 55, 4072 Randaberg Postadresse Smaragdbakken 07, 4072 Randaberg Intervju med forfatteren Send forespørsel mail til post@neglebittforlag.no Mvh Redaktør, forlegger og daglig leder Stig Ellingsen Redaktør, forlegger og kontaktperson Simen Ingemundsen Telefon: 41639433