60 år med Natur og miljø

I 1965 så første nummer av «Norsk natur» dagens lys. Medlemsmagasinet skulle bidra til å spre Norges Naturvernforbunds ideer, bygge organisasjonen sterk og informere om naturen og naturvernet i Norge. 60 år etter er magasinet fortsatt en viktig brikke i organisasjonens virksomhet, selv om mye har forandret seg underveis.

Tekst: KRISTIAN SKJELLUM AAS ka@naturvernforbundet.no

Naturvernforbundet fikk sitt nåværende navn i 1962. Moderniseringen av Landsforbundet for naturfredning i Norge, med nytt navn og nye vedtekter, skulle vise seg å bli en enorm suksess. På få år økte medlemstallet fra 800 til rundt 30 000. I 1965 ble medlemsbladet Norsk Natur startet, for å spre forbundets ideer, bygge og samle organisasjonen, informere om de viktige natur- vernsakene og øke interessen for og debatten rundt naturvernet i Norge.

Den som ble valgt til å bygge opp magasinet, var Ragnar Frislid. Han var allerede en kjent journalist, skribent og fotograf, og hadde arbeidet både for Dagbladet, Jakt-Fiske-Friluftsliv (nå Jakt & fiske), Fjell og vidde og bladet Hytteliv. Som redaktør fikk han, i samarbeid med daværende generalsekretær Magne Midttun, mye å si for utviklingen av organisasjonen og magasinet. Han erklærte «kamp mot den alminnelige mangel på kunnskap om natur og naturvernets betydning», og så klart at vår måte å utnytte naturen på var til stor skade for miljø og livsgrunnlag. Som naturfotograf var han kvalitetsbevisst, kresen, og aksepterte ikke overflatiske løsninger.

– Det vi kjemper for er av høy verdi, en slik kamp kan bare vinnes om vi satser på kvalitet og troverdighet, fastslo Frislid.

I 1989 økte Naturvernforbundet satsningen på journalistikk. Bladet Miljømagasinet, som hadde hatt en noe mer nyhetspreget profil, ble slått sammen med Norsk Natur, og hele to blader med felles redaksjon oppsto fra sammenslåingen. Medlemsbladet Natur & miljø, og Natur & miljø Bulletin (NMB) – en nyhetsavis for natur- og miljøsaker. Tonen ble med en gang mer poli- tisk, og i første lederartikkel i NMB (kjærlig kalt «Bulla») kunne vi lese: «Danseorkesteret Carl Ivars har inntatt norsktoppen. De neste fire årene skal det sitte folk på Stortinget som tror drivhuseffekten skyldes tomatdyrking i norske gartnerier. Det eneste vi lurer på er om vi skal le eller gråte».

Fra 1996 til 2003 ble det i tillegg gitt ut fire temabulletiner i året. Sammen med seks nummer av Natur & miljø og 24 «buller», sto redaksjonen for utgivelsen av 34 blader i året. Ikke rart det sto både fotograf, redaktør, redaksjonssekretær og seks journalister i kolofonen i 1996. 2005 ble «Bulla» omdøpt til Miljøjournalen. Antall utgaver ble halvert til 11-12 i året, med flere sider og større bilder. Bladet kom ut frem til 2008. I 2009 ble det slått sammen med Natur & miljø, som siden den tid har forvaltet den rike miljømagasinarven og gitt det hele et uttrykk og en form som passer med vår tid. I dag utgis Natur & miljø to ganger årlig. Nyhetspreget er dempet. Men fortsatt er Natur & miljø en premissleverandør, og et magasin som ofte er tidlig ute med å vise nye sider av natur- og miljøsaker. Og her står vi i en lang tradisjon. Du kunne lese om global oppvarming allerede i 1975, nedbrytning av ozonlaget i 1971, sur nedbør i 1972, industriforurensning og gifttønner på 1980-tallet, farene ved miljøgiften PFOS i 2005, rødlistefiske i 2008, og miljøregnskap for kommunene i 2011 og 2015. Skogvern, nasjonalparker, helseskadelig forurensning, klimaendringer, transportpolitikk, oljeutvinning og gruvesaker har vært gjengangere i bladets spalter – og i Naturvernforbundets virksomhet.

Nå blir magasinsakene ofte utvidet med mer detaljerte artikler på nettsidene til Naturvernforbundet, og artiklene har et lengre liv som delesaker i sosiale medier. Den økte spredningen som nettdistribusjon gir, gjør at flere får tilgang til sakene som skrives, og gode enkeltartikler får lengre liv. Samtidig har natur- og miljøsaker gått fra å være en nisjeinteresse på 1960-tallet til å bli en av de aller største konfliktlinjene i norsk politikk, noe som gjør at ordinære medier dekker disse sakene på en helt annen måte enn tidligere. Da må magasinet være annerledes – men sakene som dekkes er gjenkjennbare. Alle utgaver av magasinet er tilgjengelige på nettsidene, noe som er en gullgruve for de som ønsker å studere historien til norsk miljøbevegelse. Og stadig produseres nye artikler, temaseksjoner og undersøkelser som prøver å bringe norsk miljøpolitikk i riktig retning. Hurra for 60-åringen du nå leser på skjermen!