drømmende, transeaktig og til tider grenser den til det episke – det er en imponerende moden debut. Glasser gjør med andre ord ingenting for å sette TPS’ gode ry og rykte i vanære – nei, tvert imot! Shining Iron Maiden
THE FINAL FRONTIER (EMI)
Etter at den første iveren la seg var det temmelig opplagt at dette ikke dreide seg om bandets beste likevel. Iron Maiden kommer aldri til å være like bra på plate i dag som på 80-tallet, men de fikk fem øyne på terningen helt enkelt fordi undertegnede og millioner av fans verden over fortsatt får frysninger når Iron Maiden lager ny musikk. Det hjelper også på å være verdens koseligste gjeng. La oss håpe på 30 år til. Livet er ikke det samme uten. Up The Irons!
1 16
BLACKJAZZ (Indie Recordings)
I løpet av Shinings levetid har man sett en utvikling av typen «se deg aldri tilbake, ekspander eller dø», og denne gangen legger visjonæren Jørgen Munkeby og co liten skjul på hvor de plasserer seg musikalsk med den finurlige albumtittelen Blackjazz. Det låter betraktelig mørkere enn tidligere, og de ekstreme ytterpunktene er dyrket maksimalt. Dette er metal uten å være metal. Jazz uten å være jazz. Her krysses sjangre i et teatralsk inferno av pur faenskap og spilleglede.
1 19
Kollwitz Drivan
DISKO
LIKE IRON I RUST (Fysisk Format)
Drivan handler i all hovedsak om tre ting: naivitet, subtil melodiøsitet og doven melankoli. Vi kan se på det subtile aspektet ved Drivan. Ved første lytt virker låtene så enkle og banale, nesten for enkle, men etter flere gjennomlyttinger skjer det noe, detaljene begynner å skinne igjennom, detaljer som er så små og sarte at det tar tid for dem å komme frem, men når de først er ute i dagslys, så har de fullstendig forandret inntrykket av Disko. Drivans distanserte pop en påminnelse om at ting kan være melankolske og ettertenksomme, uten å nødvendigvis være så forbanna alvorlige.
Dette er jo blues, tenkte jeg etter å ha hørt Bodø-bandet Kollwitz sitt debutalbum Like Iron I Rust. For selv om dette på overflaten kanskje kan oppleves som «nok en plate i skjæringspunktet mellom hardcore og black metal» (ja, det har faktisk blitt en del av de etter hvert), så er det noe mer ved dette albumet enn oppskriftsmessige, beksvarte stemninger og en voldsom energi. Kollwitz har nemlig en god, gammeldags følelse av blues i kjernen av gitarøset – noe som virkelig treffer deg som lytter. De mørke lydveggene er gjennomsyret av, ikke bare sinne og aggresjon, men også lett gjenkjennelig depping. Og dette er ment i positiv forstand. Glimrende plate!
Glasser
Yeasayer
(True Panther Sounds)
(Mute, Playground)
Albumets tittel, Ring, spiller på dets utforming; det har over seg en følelse av at alt her hører sammen. En slags helhetsfølelse man sjelden opplever på plate nå til dags, og som fortoner seg som et solid forsvarsargument for albumformatets betydning. Det er få stand-out-låter her, men satt i system så fungerer hver enkelt låt strålende. Alle drar sin del for den større helhetens beste, uten å legge noen videre idéologisk betydning i dét. Det er mye som skjer i løpet av platas varighet. Den baseres hele tiden på et ganske tribalt bakteppe, med flere rytmestrukturer som jobber opp mot hverandre. Over dette ligger imponerende, flotte melodier, drevet frem av sparsommelig synth-musisering og primært Mesirows kraftfulle stemme. Musikken er
Det er få – om noen – som har klart å toppe Yeasayers sømløse og smakfulle blanding av world music og klassisk rock, noe de selv også later til å ta konsekvensen av når de klokelig velger å ta to steg til venstre på et andrealbum som ikke låter det spor vanskelig. Det er en lettbent lekenhet over alt Yeasayer foretar seg på denne plata, bandet forener Animal Collectives eksperimentvilje med Phoenix’ popteft, uten et sekund å gi avkall på sitt eget særpreg og unike uttrykk. Dermed unngår de også elegant å ligne på noen av dem. Kort oppsummert innehar Odd Blood alle kvaliteter en pop-plate bør ha, og den er av et slikt kaliber som gjør at man har lyst til å høre den på ny straks den er ferdig. Årets første klassiker, tør jeg påstå.
(Smalltown Supersound)
17 1
RING
18 1
1 20
ODD BLOOD
21 1
OPPLEVELSER FOR LIVET
STUDÈR I UTLANDET
MEXICO Her kan du studere: Ex.phil/Ex.Fac Spansk
BALI
Her kan du studere: Ex.phil/Ex.Fac Idrett Personlig trener
SYDNEY Her kan du studere: Ex.phil/Ex.Fac Engelsk Idrett
BRASIL Brian Eno
SMALL CRAFT ON A MILK SEA (Warp/VME)
Det kan hende Eno har fått spille så fritt han bare vil, men på åpningssporet «Emerald And Lime» er det lite umiddelbar magi å spore. Eno har alltid vært fascinert av muzak-aktige elementer, men her dras fascinasjonen for langt og minner nesten mer om en homage til ubetydelig bakgrunnsmusikk. Men det blir bedre, mye bedre, så snart Eno slutter å børste lytteren medhårs. Vi får en smakeprøve allerede på andresporet, hvor lytteren blir ledet inn i komposisjonen av elementer av sonisk støy og nesten glitch-aktige partier. De preger ikke denne låten, men de gir medsmak. Eno fortsetter å bygge opp forventningene gjennom et par korte spor, før et voldsomt og befriende sinne bryter løs i «2
22 1
Forms Of Anger». Det er i disse musikkstykkene Eno er på sitt beste, i stemningene han skaper i forkant av «2 Frorms …» og den overøsende energien han fremviser på dette sporet. Umiddelbart etter kommer nedturen. «Bone Jump» er platas desidert svakeste spor og har ingen annen funksjon enn å minne oss om hvor bra det var på sporet i forveien. Slik er det ofte på Small Craft On A Milk Sea, Brian Eno bruker kontrastene i sitt utrykk for alt hva de er verdt. De svake sporene er irriterende i sin mundane utforming, men de er langt fra uten funksjon, de bygger opp under de utagerende og aggresive sporene som danner den kreative ryggraden på denne plata. Pausemusikken, det ambiente og lydlandskapene er rammeverket som fremhever de vulkanene av støyrock og sinne som tidvis bryter ut. Denne leken med kontraster er det som virkelig gjør denne plata bra, og som viser prov på Enos genialitet.
Her kan du studere: Ex.phil/Ex.Fac
SØK ONLINE NÅ!
ETABLERT 1999 • GODKJENT AV ANSA
WWW.GOSTUDY.NO ÅRETS BESTE/2010
17