MUSIKK INTERVJU
VANSKELIG Å TA PÅ ALVOR Da Andras Fox besøkte Oslo åpnet DJ Fredfades en impromptu platebutikk i leiligheten sin i ens ærend. Vi lot ham intervjue den australske reven. INTERVJU FREDFADES TEKST KARIMA FURUSETH FOTO MOHAMED CHAKIRI
driter jeg i å sjekke platebutikkene i Oslo, og går meg heller en lang tur og bader litt. Også skal jeg drikke masse vann!
I ET KORT øyeblikk hersket det full forvirring da australske Andras Fox og vokalist Oscar Key Sung inntok scenen på Jaeger i Oslo, sent en fredag kveld på tampen av den knappe sommeren. Varm crooning, åttitallsemuleringer på høyt nivå og fløyelsmyke synther – noe helt annet enn tech-housen tidligere på kvelden – dro de oppmøtte brått ut av den søvnige vaggingen som hadde holdt dem gående til da. Det er enkelt å forveksle musikken til 27 år gamle Fox med lydsporet foreldrene til NATT&DAGs gjennomsnittsleser vekslet mellom på en second hand-bilstereo en gang på åttitallet. Med tre albumutgivelser og minst dobbelt så mange singelutgivelser under beltet, har Fox’ nydelige retrofrieri blitt tatt i mot med åpne armer av både jazz-, disco-, hiphop-, og R&B-entusiaster verden over. Ikke minst her i Oslo, hvor DJ og musiker Fredfades har vært en så uttalt fan at vi lot ham intervjue Fox.
Har du bakgrunn som hiphop-gutt? Daydreaming LP fremstår som spyttet ut av en kvisete tenårings MPC. Hvordan har du kommet frem til sounden du har nå? – Jeg er ikke så glad i de tidlige samplebaserte tingene mine. Egentlig fordi jeg spiste og fordøyde en kultur – det vil si amerikansk soul og jazz – som jeg ikke var en del av. Det ga liksom ikke noe mening. Jeg sluttet med det og begynte å spille keyboards igjen. Selvsagt kan det ende opp med å bli inspirert av europeisk og amerikansk musikk når jeg spiller synther også, men jeg finner nye veier litt etter litt, som lar meg implementere mest mulig av omgivelsene mine i musikken min.
1
Hei og velkommen til Oslo, den europeiske hovedstaden for ungoogleable disco og wasted loner-boogie. Hvordan har oppholdet vært så langt og hva har du rukket å få med deg? – Du vet at det eneste jeg har rukket å gjøre er å drikke øl og henge i kåken din for litt døgnåpen plateshopping. Men i dag 52
08/2015
Kan du fortelle om det konseptuelle bakteppet til new-age-platen Overworld du har laget under aliaset A.R.T. Wilson? – Overworld var i utgangspunktet et soundtrack til en kontemporær danseforestilling hvor vi forsøkte å naile en slags new-age estetikk med små hint av Web 2.0. Konseptmessig var det litt ironisk distanse involvert, men rent musikalsk var det helt genuint fra min side. Når jeg først kom i kontakt med danserne, mailet jeg dem en samling av new age-skisser jeg har laget mellom de andre prosjektene mine, og de endte opp med å like idéene veldig godt. Jeg liker kombinasjonen av
Andrew Wilson (t.v.), bedre kjent som Andras Fox og András, er en australsk musiker og produsent. Musikken hans beskrives som en kontemporær hybrid av tidlig nittitallshouse, hip hop og synth-pop. Han har gitt ut albumene Daydreaming, Café Romantica og Embassy Café, de to siste med makkeren Oscar S. Thorn (Oscar Key Sung).
høytsvevende konsepter som herkomst, spiritualitet, guddommelighet og natur sammen med dagligdagse virkemidler som dårlige synther og keyboards, tacky romklang, vanneffekter, fuglesang og bjelleklang. Med de åpenbare motsetningene dette måtte skape, kan det være vanskelig å ta det seriøst. Forhåpentligvis slipper jeg dermed unna merkelapper som intelligent ambientmusikk eller intelligent dance music (IDM). Hvordan i all verden kom det obskure samarbeidet med Gary «The Professor» Davis (disco/boogie-veteran, red. anm.) til? Har dere i det hele tatt møtt hverandre? – Jeg hadde en instrumental, og ville egentlig bare sjekke hva han kunne gjøre med det. Han sendte meg multitracks med sjukt mye keyboards, vokalpartier og til og med adlibs av dama hans. Jeg klippet vekk masse, men brukte det jeg syntes var fett. Vi gjorde samarbeidet over Skype. På baksiden av albumet Embassy Café er det vedlagt en utstyrsliste for instrumentene som er blitt brukt. Mange av modern funk- og new boogie-produsentene bruker det samme utstyret, men lydbildet ditt skiller seg veldig fra deres sound. Hva er det du ser etter når du skrur lyd? – «Masse utstyr og null peiling?» Hehe. La oss spare denne diskusjonen til Gearslutzforumet. Som regel prøver jeg bare å bruke det jeg har tilgjengelig. Noen ganger foretrekker jeg en Yamaha PSR 30 fremfor Prophet 5. Alt til sitt bruk.
«
Bruker du fortsatt 4/8 spors-opptakere eller kassettopptakere? Jeg syntes de nye tingene dine har mindre støy og vreng enn Embassy Café. – Kassettgreiene skjer innimellom. Det kommer an på sounden på det jeg skal spille inn. Men jeg har ingen sterk nostalgi som knytter meg til kassetten som medium, jeg bare liker sounden. På de nyeste skivene har jeg brukt en Re-Vox b77 (båndopptaker, red.anm.) på 15 IPS, så det har en minimal tape feel, men forhåpentligvis ikke så mye at folk vil oppfatte det som en gimmick. Hva tenker du om at skivene dine selges på musikkmarkedet Discogs for over 100 euro stykket som samleobjekter? – Det ligger i naturen til Discogs. Jeg liker å holde de fleste prosjektene mine i press og få etiketten til å trykke opp nye kopier når utgivelsene mine blir utsolgt, men noen ting er laget for å være en eksklusiv greie, og da må man nesten bare holde det slik. Har du noen kommende prosjekter du kan fortelle oss om? – Det kommer enda et ambient-prosjekt på Growing Bin Records, pluss et samarbeidsprosjekt med gitaristen Eleventeen Eston fra Perth. Det siste jeg vil at du skal gjøre, er å anbefale NATT&DAGs lesere en plate av en undervurdert, aktiv musiker som du har hørt mye på i det siste. – Har akkurat funnet ut om musikken til Chris Korda, som jeg skammer meg over å ikke ha oppdaget tidligere.
Det eneste jeg har rukket å gjøre er å drikke øl og henge i kåken din.