LITTERATUR INTERVJU
HUMOR: ALVORETS TJENER? Twitter-personlighet @tuftebarten møter Twitter-personlighet og romanforfatter Bjarte Arneson og en jervunge med turnsokker. TEKST @TUFTEBARTEN ILLUSTRASJON SVEIN STRØMMEN JEG SITTER OG venter på Bjarte Arneson. Arneson var med på å skrive Bård Tufte Johansens standupshow Mann (44), han har skrevet manus for en lang rekke TV-programmer (denne høsten for Brille og Side om side) og han driver twitterkontoen @kongendin sammen med Odd-Magnus Williamson. I høst kom hans andre bok, den interaktive romanen Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten der man underveis i lesingen må ta ulike valg på hovedpersonens vegne og dermed avgjøre hvilken retning handlingen tar. Jeg skal møte ham på Deli de Luca, siden Åpent Bakeri var stengt. Luca serverer meg kaffe i et pappkrus mens han plystrer en sørgmodig melodi. Når Arneson dukker opp, greier jeg ikke å slutte å stirre på jervungen han holder i et hundebånd. Jeg har aldri sett en jerv før, i alle fall ikke en med turnsokker på beina. Antagelig er det av parkettbevarende hensyn.
1
Jeg bare må spørre: Hvorfor har du skrevet en interaktiv roman, @arneson? – Jeg ønsker å vise at litteraturen rommer mer enn det vi vanligvis blir servert her til lands. Denne boken skal ikke leses som vanlige bøker, hverken på den ene eller andre måten. Sannheten er at den ikke kan leses som en vanlig bok. Man kan ikke unngå å velge. Og man kan heller ikke unngå å le, for det finnes passasjer i denne boka som virkelig er ustyrtelige. En bok som er morsom, på norsk. Hvorfor føles det så uvant? – Jeg tror en sentral årsak er at kvalitetsidealet innen litteratur er langt smalere enn i andre kunstformer. Innen musikk er det jo slik at Britney Spears’ «Toxic» og samtidsmusikk vurderes etter helt ulike kriterier. Det samme gjelder film. Anchorman er en god komedie, men ville
28
08/2015
ha fremstått som fjasete og overfladisk hvis man hadde insistert på å vurdere den opp mot Schindlers liste. Plutselig blir vi avbrutt av Raymond Johansen som står borte ved bolledisken. – Ikke for å være pirkete, sier han, men heter det ikke Schindler’s liste? Nei, sukker vi oppgitt i kor og forsøker å overse byrådslederkandidaten. Arneson fortsetter: – Norsk litteratur, derimot, er stadig alvorets arena, og bøker blir vurdert deretter. Kvalitetslitteratur skal berøre, den skal være rystende og hudløs og gripende. Det er selvfølgelig ikke noe galt med bøker som er alle disse tingene, men jeg reagerer på at det er lite rom for andre ting. Nå er du slem, avbryter jeg. Satire er jo snart en like stor næring som oppdrettslaks i #dettalandet. Og det går ikke en uke uten at en komikerkronikk går viralt? – Joda, humor tolereres så lenge den tjener alvoret, og satire aksepteres ettersom det er alvor i humorforkledning. ARNESON HIMLER LITT med øynene. Klarer ikke å skjule engasjementet. Han mener alvor. Jeg prøver å ta innover meg at humor uten alvor er noe han tar på alvor. Jervungen himler også med øynene, den er åpenbart hjernevasket av sin matfar. Altså, farvel tomhet, farvel anger og farvel spiseforstyrrelser? Hva skal man skrive om da? – Det er det som er så fantastisk, for fiksjonslitteraturen setter ingen begrensninger. Ingen produsenter, investorer eller testpublikum å ta hensyn til. Og siden alt foregår i leserens indre finnes det heller ingen økonomiske eller praktiske begrensinger. Selv de mest fundamentale aspektene ved tilværelsen kan man se bort fra om man vil, enten det er tyngdekraften, eller aldring eller …termodynamikkens 1. lov. Likevel er det altså skuffende få forfattere som benytter seg av disse mulighetene.
Siden jeg har lest hans siste bok, har nerden i meg lyst til å spørre hvordan det hadde gått med Fabian Stangs tur til Niger på side 156 om ikke forfatteren hadde gitt ham fritak fra termodynamikkens 1. lov. Men NATT&DAGs lesere skal få lov til å lese dette kapittelet selv. Noe lignende har aldri blitt solgt over disk i en norsk bokhandler. – Man snakker om mulighetene som ligger i solenergi, men det er ingenting mot det uforløste potensialet i norsk fiksjonslitteratur. Det bokkjøpende publikum bør kunne forlange en større bredde i utvalget, men når man har blitt tilbudt den samme varen så lenge, ender man opp med å glemme at det finnes alternativer.
– Som forfatter er det bare en voksenversjon av marshmalloweksperimentet. Kan man bytte ut en liten, umiddelbar glede med en senere, større glede? Å legge ut noe på twitter og få en umiddelbar og kvantifiserbar respons er tilfredsstillende og vanedannende. Å bytte ut det med å jobbe i en tunnel som er så lang at man ikke engang ser lyset i den andre enden krever litt viljestyrke. Intervjuet går mot slutten. Jervungen gjesper lenge. Eller kanskje den bare gaper og har fått kjeven i lås? Jeg tar opp arket med de to siste spørsmålene som ethvert lanseringsintervju i NATT&DAG må inneholde. Jeg leser motvillig:
Er du alene i dette korstoget for kvalitetshumor i bokform? – Forfatterne vi allerede har er sikkert fornøyde med tingenes tilstand, de gir jo ut bøker som korresponderer med de rådende krav. Men en differensiering av kvalitetsidealet ville utvilsomt ha åpnet opp for forfatterstemmer som ikke føler at de hører hjemme i den alvorsdominerte litteraturen vi har i dag. Mens Arneson prater, begynner jeg å bekymre meg over hvorvidt en samtale om humor i litteraturen mellom to voksne menn vil fenge NATT&DAGs unge leserskare – som helst dyrker hobbyer som rus, puling og cosplay. Plutselig kommer jeg på at de liker populærkulturelle referanser. Kom med noen eksempler på slike bøker da, sier jeg. – B.J. Novaks One More Thing; George Saunders CivilWarLand in Bad Decline; Kurt Vonneguts Welcome to the Monkey House; Roald Dahls Tales of the Unexpected.
Som du kanskje vet, har NATT&DAG vært sponset av Coca-Cola under dekningen av årets musikkfestivaler. Har du noen gode erfaringer med Coca-Cola som du vil dele med våre lesere? – Tja, jeg må gi dem tommel opp for kløktig navnegivning. Navnet Coca-Cola er sinnrikt konstruert med en innebygget pendelfunksjon som gjør at enhver generasjon vil referere til produktet med et annet delnavn enn sine foreldre. Våre foreldre kalte drikken «coca», vi kaller den «cola». Våre barn vil således kalle den «coca», våre barnebarn vil igjen kalle den «cola». Navnet gir dermed et interessant innblikk bakover i generasjonene – vi kan regne oss frem til at våre tipp-tipp-tippoldeforeldre også må ha kalt drikken «cola».
Nok bokprat. Hvordan er det å skrive 140 tegn versus 80 000 ord?
«
Og har du noen tilsvarende negative opplevelser med Pepsi? Arneson nikker, men sier ingenting. Plutselig løper jervungen bort til meg og berører hånden min med en turnsokk på poten. To redde øyne møter mine. Jeg forstår at intervjuet er over.
Satire er jo snart en like stor næring som oppdrettslaks i #dettalandet.