beste film
fil m fra sø r
KVINNER I FOR STORE HERRESKJORTER Regi: Yngvild Sve Flikke Med: Inga Ibsdotter Lilleaas, Anne Krigsvoll, Henriette Steenstrup, Hallvard Holmen Passer perfekt! Det er noe litterært over filmatiseringen av Gunnhild Øyehaugs roman Vente, blinke (2008), men dette er utelukkende positivt. Det er naturlig å sammenligne Kvinner i for store herreskjorter med Dag Johan Haugeruds Som du ser meg (2012); ikke bare fordi den deler autentisiteten, humoren og klokskapen i manuset, men også på grunn av de gode kvinnerollene og delhistoriene som knyttes sammen. Det er gledelig at det kommer norske filmer som har bestemte, nærmest «nasjonsbetingede» kvaliteter til felles, samtidig som verkene er forskjellige nok. Da er vi nærmere å bli et filmland
6
å regne med. For en nydelig film Kvinner i for store herreskjorter har blitt! Kontinuerlig rørende og morsom, upretensiøs i sitt livsalvor. Bildene fra Trondheim! Endelig fanges denne byen ordentlig på film! Kåre Chr. Vestrheims fengende musikk! Og skuespillerne, for et stjernelag! Og så befriende det er når en film har så mye godhet for sine mennesker at den tør å ta klisjeene på alvor; som møtet mellom litteraturstudenten Sigrid (Lilleaas) og midtlivskrise-forfatteren Kåre Tryvle (Holmen). Filmens blikk på disse to er uhyre poengtert i sin komikk, men fliret blandes med en oppriktighet som gjør paret til ekte mennesker. De er begge godt castet, og særlig Lilleaas imponerer. Som så mange studenter i starten av 20-årene, både åpner og lukker Sigrid seg for verden omkring, og spillefilmdebutanten formidler
den skjøre livsappetitten på en vakker og overbevisende måte. Den høygravide performance-kunstneren Trine (Steenstrup) er midt i en krise da hun møter den eldre lagerarbeideren Agnes (Krigsvoll). Det skjæres dypt i den eksistensielle kaken, selv om dette er lettsindige slicesof-life. Detaljene i produksjonsdesignet utfyller de nye venninnenes identiter. Legg merke til stua til den gamle raddisen Agnes – her er det mye innredningshumor. Kvinner i for store herreskjorter er delt inn i kapitler, og den lyriske fortellerstemmen og innskutte naturbilder utgjør viktige komponenter. Yngvild Sve Flikke har utarbeidet manuset sammen med Øyehaug, og viser en filmforståelse som både er moden og forfriskende ung. Sveinung Wålengen Premiere 6. mars
nominert t il best e fremmedspråklige film
vi viane s ka m p [g e tt: The Trial of Viviane Amsalem] En film av
R o ni t & sh l o m i elkabetz
VIVIANES KAMP Regi: Ronit Elkabetz og Shlomi Elkabetz Med: Ronit Elkabetz, Simon Abkarian, Gabi Amrani Rettssaldama. Å få skilsmisse fra en passiv-aggressiv ektemann i Israels kosher-miljø er som å tvinge en kamel gjennom et nåløye. En rigid ekteskapslov krever at begge parter samtykker, og det er det ikke alle som vil – aller minst Vivianes ektemann Elisha. Som om ikke det er nok, kan ekteskapet kun opphøre i en religiøs domstol, med ortodokse rabbinere bak dommerbordet. Vivianes Kamp er den siste filmen i triologien til søsknene Ronit og Shlomi Elkabetz om ekteskap og kvinneundertrykkelse i Israel. Historien bæres nådeløst fremover av dialogen i rettslokalet, der filmen i sin helhet utspilles. Sannheten rulles opp gjennom samtalene og monologene ført av forsvarsadvokater, dommere og vitner. Bildet av en egosentrisk ektemann blir stadig klarere, samtidig som hullene i Israels politikk rundt kjønnsforskjeller kommer frem i lyset. «Skilte
5
damer i Israel spiser dritt!», roper søsteren til Viviane fra vitnebordet. Hennes frustrasjon forstår vi godt. Ingen vil ha en skilt kvinne i dette miljøet. Ronit Elkabetz er spennende å iaktta som Viviane. Hun kommer ikke særlig til orde før vi er over halvveis i filmen, men hennes vesen kommuniserer mye. Og når hun omsider får tillatelse til å snakke, fremstår hun med ett som en totempæl med stødig og kraftig stemme, i kontrast til den mer forsvarsløse utgaven vi så innledningsvis. Vivianes Kamp er slett ikke humorløs. Flere av karakterenes trangsynthet, de latterlige reglementene og det utdaterte kvinnesynet de klamrer seg til fremstilles satirisk, men uten for store overdrivelser. Idiotiske replikker sår tvil om dommernes autoritet og gjør at de fremstår som karikaturer. Den vesle referenten, med sin useriøse fremtoning og trege trykking på sin gamle PC-kloss, bidrar til å forsterke det latterlige aspektet. Filmens svakhet ligger i dialogen, som stadig beskriver det vi ser uten at det egentlig trengs, og tidvis grenser mot
det banale. Da er de visuelle virkemidlene mer interessante. En svært bevisst bruk av farger piffer opp bildene, med sort og hvitt som dominerende kontraster. Når Viviane bærer signalrødt fremstår hun som en tydelig kontrast til de andre i rommet, som går i mørke og lyse toner. Også bildespråket stjeler oppmerksomhet. Kameravinklene er ofte interessante – det kan se ut som om filmskaperne prøver å gi oss perspektivene til de ulike deltakerne i rommet. Det reverserte skuddet i samtalene er ofte forsinket. Andre ganger er det ikke gjengitt, noe som tvinger frem en utålmodighet i tilskueren. At vi må være med i rettslokalene hver bidige gang, med tekst som forteller hvor lenge det har gått siden første rettsmøte, er nærmest til å krølle seg i stolen av, men det er et godt grep for at vi skal kjenne på følelsene til Viviane. Denne saken, som i bunn og grunn handler om formaliteter, skal tross alt holde på noen år. Om du vil bli feminist på under to timer, se Vivianes Kamp. Ida Madsen Hestman Premiere 6. mars
«mesteRlig skRevet, stRålende spilt» vaRiety på kino fRa 6. maRs
03/2015 www.arthaus.no | www.facebook.com/arthaus.no
57