MUSIKK KOMMENTAR
«
Spell noe føkkings country, lissom.
COUNTRY ER DEN NYE HIPHOPEN TEKST EIVIND EIDE SKAUFJORD ILLUSTRASJON ANDREAS DAHL FOTO JULIAN ALEXANDER HIPHOP DOMINERER POPULÆRMUSIKKEN «over dammen» og har gjort det i flere år, men det som sier mest om hiphopens innflytelse er hvordan det som gjerne bare kalles popmusikk eller dansemusikk, også er gjennomsyret av elementer fra hiphop. Sånn sett er det kanskje ikke så merkelig at den kommersielle countryen også tar i seg elementer av hiphop. Og best/ verst i klassen på det feltet er den såkalte bro-countryen. Vi snakker altså, den mest (i alle fall er det slik de iscenesetter seg) rurale sjangeren, mikset med en sjanger så urban, at den i mange sammenhenger (gjerne da mikset sammen med R&B) bare blir kalt akkurat dét – urban (ikke minst av vår egen sjangervinglete Spellemannskomité).
1
DET ER NATURLIGVIS ikke noe nytt at musikere stjeler fra hverandre, at en musikksjanger påvirkes av en annen eller at hvite musikere blir inspirert av det som tradisjonelt har vært svarte musikkuttrykk, enten det er jazz, blues, rock ’n’ roll, soul eller hiphop. Det har nærmest vært regelen, heller enn unntaket. Vi har gjennom årene hatt flere eksempler på hiphop-artister som har inkorporert country-elementer i musikken sin, og spesielt rappere fra sørstatene har leflet med diverse countryuttrykk, fra Nelly og Bubba Sparxxx, til Yelawolf i nyere tid. Så hva er det som gjør akkurat dette så spesielt? Og hva er det egentlig som skjer? UTVIKLINGEN KAN SPORES tilbake til countryrap-pioneren Cowboy Troys gjennombrudd på tidlig 2000-tall, og ikke
36
NOVEMBER 2016
minst med Kid Rocks stilskifte fra rap og nu-metal til mer sørstatsrock og country i samme tidsrom. Bro-countryen oppstod i midten av 00-åra og er en term som definerer countrymusikk som også influeres av hiphop, hardrock, og enkelte elementer fra elektronisk musikk. Videre kjennetegnes den av forholdsvis enspora tekster om følgende (gjerne alle på en gang) tema: «Friday night, a girl in tight jeans, ice cold beer, a pick-up truck, a sunny day followed by some moonlight, a watering hole, fishing, 4-wheelin’, dirt roads, ball cap, working all week and possibly church.» Dette kan til tider bli både ganske ufrivillig morsomt og provoserende. Et av de mest komiske og brautende eksemplene er Tim McGraws «Truck Yeah». Det er lite i låta folk vil kjenne igjen som country, om du ikke har inngående kjennskap til moderne kommersiell country eller såkalt brocountry. Svære gitarriff, tunge trommer og vers som rappes gjør at låta nesten kan minne om nu-metal, hadde det ikke vært for banjoen som går i forgrunnen, som for å forsikre om at – «jo, dette er country». Men det er først når McGraw åpner kjeften at det virkelig blir interessant. «Got Lil’ Wayne pumpin’ on my iPod // Thumpin’ on the subs in the back of my crew cab // Redneck rockin’ like a rock star // Sling a lil’ mud off the back we can do that // Friday night football, Saturday last call, Sunday hallelujah //If you like up loud and you’re hillbilly proud //Then you know what I’m talking about» Klassiske hiphop-troper som å skryte av bilen, anlegget, deg selv og ditt «crew», i tillegg til namedropping av Lil’ Wayne, selvsagt. I musikkvideoen kan man se stiliserte bilder av barske menn i barske biler – annerledes biler, ingen lowriders her – og selvfølgelig en veldreid dame
Det er på tide å se på den forbausende og i utgangspunktet usannsynlige linken mellom hiphop og moderne, kommersiell amerikansk countrymusikk. som gjør entré mot slutten, også klisjeer fra hiphopvideoer. Disse klisjeene eller tropene er selvfølgelig ikke representative for hva hiphop er eller har vært, det er en banalisering og en forenkling, eller en slags karikatur. Mer om det senere. FOR UTØVERE AV begge sjangere er det ofte viktig å fronte en eller annen form for autentisitet. Og er det noe som går igjen i bro-countryen, så er det en evinnelig hamring på de samme temaene om ekte country, gamle countryhelter, «back roads», jenter i korte dongerishorts og kald (det er ekstremt viktig at den er kald) øl på porchen (eller i bilen eller i båten). Viktigst av alt: det er de på landsbygda som har skjønt det. Der er de ærligere, åpnere, og mer «down to earth» enn i byen, hvor det bare er kriminalitet og faenskap. Det kan jo oppfattes som komisk hvordan disse artistene er så opptatt av hva som er ekte country – «spell noe føkkings country, lissom» – og hyller fordums storheter, samtidig som det de spiller låter veldig lite som country i manges ører, og de gamle heltene som hylles i mange tilfeller slakter det musikalske produktet. I The Lost Trailers’ hitlåt «Holler Back» rappesynger vokalist Ryder Lee i versene om sin «city folk friend» som latterliggjøres for sin urbane stil og slang. I Big & Rich-låta «Play Something Country» blir folk i baren sure når DJen spiller «somethin’ thumpin’ from the city». Eric Church synger i «Homeboy» om en tidligere venn som var «too bad for a little square town. With your hip hop hat, and your pants to the ground.» SKEPSISEN TIL BYEN er selvfølgelig også forankret i amerikaneres generelle skepsis mot myndigheter og stat, samt
sikkert også en genuin kjærlighet til landet og landsbygda – og ikke bare en ubevisst eller skjult rasisme. Likevel, når en stor del av den amerikanske befolkningen fremmedgjøres av countryens aversjon mot omtrent alt urbant, virker det mildt sagt merkelig at den mest urbane av alle musikksjangere skal inkorporeres i countrymusikken. Det hele blir problematisk når kombinasjonen resulterer i en simultan omfavnelse og slakt av urban kultur. Selvfølgelig kan man også snu på det og si at det er bra det i det hele tatt skjer noe miksing, og det er helt sikkert riktig det og. Mange brocountry-artister har jo også låter featuring svarte rappere. Å representere egen bakgrunn og hjemsted ved å sette det opp mot noe annet, er ikke nødvendigvis noe nytt eller kontroversielt, og det samme finner man igjen i hiphop. Det blir likevel annerledes når bordet snus, og det plutselig er en slags majoritet som hauser opp seg selv og rakker ned på en minoritet. Det er jo selvfølgelig et definisjonsspørsmål om hvordan man skal definere minoritet og majoritet i denne situasjonen. Svarte er en minoritet. Folk som liker hiphop eller folk som bor i by er kanskje ikke det. På samme måte kan en si at hvite i USA er en majoritet, men er countryfans det? Dette er et vanskelig landskap. Musikksjangere kommer selvsagt til å utvikle seg i den ene eller andre retningen uten at noen mugne kommentatorer kommer til å forandre på det. Faren er om dissinga av det urbane og mer spesifikt hiphop – oppfattes som et angrep på svart kultur fra et hvitt ståsted. Appropriasjonsdebatten går varmt i USA om dagen, og da er det betimelig å stille det viktige spørsmålet: Hva vil skje med bro-countryen?