Page 68

TV

«

Broen er ikke konstruert for å fortelle en historie, bare en maskin med ett gir og ett tempo.

Teks: Aksel Kielland

Eastbound & Down er hinsides logikk. Broen er det ikke. JEG KOM SENT til Broen, men når jeg vel satte i gang, pløyde jeg meg gjennom den første sesongen på under en uke. Ikke siden jeg for alvor gikk løs på Sopranos i 2006 har jeg vært så hekta på å få vite hva som skjer i en tv-serie. Og ikke uten grunn; førstesesongen av Broen er et aldri så lite mesterverk hva gjelder driv og narrativt momentum, men så, i episode 8, skjedde det som måtte skje – man begynte å øyne fortellingens slutt. Og ettersom det da med ett ble smertelig åpenbart at serien ikke var konstruert for å fortelle en historie av betydning, men kun var en maskin med ett gir og ett tempo, var det åpenbart at sesongen ikke kunne ende på noen tilfredsstillende måte. Og det gjorde den da heller ikke: I likhet med så mye annen moderne (skandinavisk) krim endte man opp med å føle seg tarvelig og brukt. Alle de foregående episodenes uventede twister, alle groteske detaljer og all ens egen, ivrige meddiktning tjente ikke til annet enn å forskjønne en banal historie om en forulempet mann som ville ha hevn.

1

68

11/2013

Sesong to har hittil vært et hakk svakere enn den første. Dette skyldes ikke bare at vi denne gangen får innsikt i skurkenes motiver og gjerninger, men også at det blir lettere å gjenkjenne triksene som triks når man får dem servert for andre gang. Saga Norén blir stadig mer problematisk som et eksempel på en kvinnelig heltefigur hvis handlekraft bunner i en grunnleggende psykologisk annerledeshet.1 De små, pantomimeaktige blikkene hun sender ut i intet hver gang hun har avsluttet en samtale fremstår som stadig billigere, og Martin Rohdes tragiske og kaotiske libido blir triviell når den presenteres med et enkelt skuldertrekk. Men: Et av underplottene i både sesong én og to er at roboten Saga skal lære seg å bli et menneske, og i skrivende stund (episode seks har nettopp blitt sendt) ser det ut til at vi er i ferd med å nærme oss en slags forklaring på hvorfor hun er som hun er. Det er naturligvis fullt mulig at dette kommer til å bli både pinlig og ødeleggende, men det vitner i det minste om en vilje til å gjøre

serien til noe mer enn en rekke oppklaringer av fantasifullt groteske mordsaker. Det er nærliggende å tenke at en virkelig stor tv-serie må ha en større historie som favner om ikke alle episodene, så i alle fall alle sesongene: Det må være en fortelling som dreier seg om noe mer enn bare hvorvidt noen lykkes i å bli rik, løse et mysterium eller bevise at romvesener eksisterer. Når man produserer episode etter episode uten noen større plan føles det fort billig og spekulativt.2 SAMTIDIG HAR DEN fjerde sesongen av Eastbound & Down denne høsten gjort denne teorien til skamme. Serien fikk opprinnelig en verdig avslutning med sesong 3, og utgjorde med det en komplett fortelling om den karismatiske, latterlige og uendelig fascinerende Kenny Powers. Men så, etter at serien var ferdig, gjorde HBO det amerikanske tvkanaler alltid gjør når de har en hit: De tilbød serieskaperne obskøne mengder penger for å lage mer. Og uforklarlig nok er den fjerde sesongen av Eastbound – også angivelig den siste

– seriens soleklart beste hittil. Kenny Powers er grunnleggende sett en Tony Soprano-aktig figur; en mann som alltid vil ha mer og alltid saboterer for seg selv. Men der The Sopranos’ styrke lå i at serien tok sin hovedperson på fullt alvor, er Eastbound alltid best når Danny McBride får frie tøyler til å utmale Kenny Powers’ fortryllende kombinasjon av ambisjoner, karisma og et totalt fravær av selvinnsikt. Denne fjerde sesongen er et påbygg til en ferdigskrevet historie, motivert av ren grådighet, og resultatet er høstens beste tv så langt. Når man skriver replikker som «Plenty of pussy and cash for nasty old Scottie Pippen!» kan man gjøre hva man vil. Prøv hardere, Broen!

1. Lisbeth Salander er et annet eksempel på en kvinnelig (skandinavisk) krimhelt hvis evner stammer fra en tilsvarende atypisk psykologi: Mens Saga Norén har autistiske trekk, har Salander blitt mishandlet til et punkt hvor det har endret henne for all fremtid. Saga har kanskje mer til felles med Sherlock Holmes enn Salander, men det er påfallende at kvinnelige krimhelter så ofte kjennetegnes av en slik grunnleggende annerledeshet. 2. Her kunne jeg brukt uttrykket «Jumping the shark», men ettersom det ville gjort altfor mange tv-interesserte norske menn altfor selvtilfredse, velger jeg i anstendighetens navn å la være.

Profile for NATT&DAG

NATT&DAG Trondheim november 2013  

NATT&DAG Trondheim november 2013  

Profile for nattogdag