FILM DET ER MEG DU VIL HA Regi: Dag Johan Haugerud Med: Andrea Bræin Hovig Alder ingen hindring? Andrea Bræin Hovig spiller ungdomsskolelærerinnen Henriette, som forelsker seg i en av elevene sine. Hun er 32, han er 15. Hun skal gifte seg med barndomskjæresten som skal bli prest. Han smugrøyker og skal på Polen-tur med Hvite busser. Da forelskelsen viser seg å være gjensidig, er det selvsagt bare et spørsmål om tid før opprullingen starter på rektors kontor. Å lage en film som er en eneste lang monolog, kun avbrutt av noen greit fine bilder av Akerselva, krever sin skuespiller – og Andrea Bræin Hovig er en utrolig dyktig sådan. Hun bærer de 54 minuttene filmen varer utrolig godt på sine skuldre. Et modig rollevalg, som hun løser på en forbilledlig måte. Det er tøft
4
CATHEDRALS OF CULTURE Regi: Margreth Olin, Wim Wenders, Robert Redford, Michael Madsen Fire filmer blir til … fire filmer. Cathedrals of Culture handler om fire bygningers sjel, og om hva en bygning ville fortalt oss dersom den kunne. Filmen består av fire deler, hvorav hver del er signert én regissør, henholdsvis Wim Wenders, Michael Madsen, Robert Redford, og Margreth Olin (originalversjonen består av seks deler, og inkluderer filmer av regissørene Michael Glawogger og Karim Aïnouz). La det være sagt: Cathedrals of Culture er ikke, som man kanskje skulle tro, en dørgende kjedelig film. Det er heller ikke en film forbeholdt arkitekturentusiasten, ikke en døll dokumentarfilm om bygninger, men snarere et interessant stykke filmkunst som sliter med å finne seg selv. Åpningsfilmen til Wenders er
drevet fremover av en kvinnelig fortellerstemme og kan best beskrives som en kjærlighetserklæring til Berlinfilharmonien. I Madsens portrett av Halden fengsel tas det også i bruk en kvinnelig fortellerstemme, men toneleiet er mer anstrengt, og filmen skiller seg radikalt fra Wenders’ anslag, både fortellerteknisk og i sitt formspråk. Ikke overraskende er de to neste filmene gjenstand for like store omveltninger. Redfords film om Salk-instituttet i La Jolla i California minner mest om en lang timelapse/reklamefilm, mens Olins film om operahuset i Oslo er søkende og nysgjerrig i sitt uttrykk. Å gi fire ulike regissører full frihet til å gjøre hva de vil med et tema er i utgangspunktet en leken tanke. Spørsmålet er derimot om det er en god idé å pusle alle brikkene sammen på en gang. Problemet til Cathedrals of Culture er nemlig at de fire brikkene aldri forenes – puslespillet går aldri opp.
Selv om verket som helhet opprettholder en tynn rød tråd, sliter den med å holde på tilskuerens engasjement filmen igjennom. Til det spenner den altfor bredt. Der mange sannsynligvis vil sette stor pris på Madsens skildring av Halden fengsel som et komplekst vesen, vil nok en like stor andel av publikummet se på klokka under Redfords tidtrøyte om Salk-instituttet. Av filmens totalt 110 minutter føles bortimot seksti prosent av spilletiden interessant, mens de resterende førti oppleves som heller bortkastet. I så måte er det fristende å foreslå en lansering av Cathedrals of Culture som en tv-dokumentarserie, gjerne med enda flere innslag, slik at publikum kan velge med like stor frihet som filmens respektive regissører. 3D-brillene veier for øvrig ikke opp for de bortkastede minuttene denne gangen heller. Martin T. Johannessen Premiere 6. juni
GODZILLA Regi: Gareth Edwards Med: Aaron Taylor-Johnson, Bryan Cranston, Elizabeth Olsen, Juliette Binoche, Ken Watanabe, Sally Hawkins Led oss ikke inn i firfisle. Joe Brody (Bryan Cranston) aner øgler i mosen. Han er desperat etter å vite hva de japanske myndighetene skjuler i et nedsmeltet atomkraftverk. Det er ikke Godzilla – selv om han selvfølgelig dukker opp etter hvert. Derimot stiger noen insektaktige kjempekryp opp av bakken og setter i gang en global krise. Joes sønn (Aaron Taylor-Johnson), som er på besøk i Japan, slutter seg til militæret, og prøver å få has på monstrene før de setter kone (Elizabeth Olsen) og barn i fare hjemme i San Francisco. Filmen tar oss fra storby til storby verden over, og gir oss et klart bilde av en verdensomspennende krise. Spenningen springer ut av følelsen av at hele menneskeheten står på spill – monstrene setter stadig
enorme folkemengder i fare. Godzilla holder stort sett dette makroperspektivet, og våre hovedpersoner blir dermed litt oversett. Hovedrollene, alle besatt av dyktige skuespillere, får ikke stort å jobbe med. Så lite personlig fokus er uvanlig for en slik film, og kan oppleves som distanserende. Men filmen veier opp for dette når de fantastiske actionsekvensene formidler hvor mye som står på spill. Risikoen er at man går lei av å se storby etter storby bli jevnet med jorden. Regissør Gareth Edwards tar her et sjumilssteg fra sin forrige film, lavbudsjettsfilmen Monsters (2010), og har med Godzilla laget en massiv monsterfilm. Ødeleggelsessekvensene er skapt ved hjelp av utrolig overbevisende CGI, og hadde vært utenkelige bare for få år siden. Alexandre Desplats suggererende, intense filmmusikk glir sømløst over i resten av lyddesignet, og alle elementene smelter sammen i en nydelig audiovisuell helhet, hvor stemning og atmosfære
alltid står i fokus. Ofte er de bent fram gåsehudfremkallende. Godzilla er en film som åpenbart bør oppleves på kino, også fordi 3D-effekten er sjeldent godt utnyttet. Ingenting kastes mot lerretet; 3D-en brukes kun til å understreke dybden i bildene, og hvor små menneskene er i forhold til de enorme monstrene og områdene som legges i grus. Dette er en temmelig uortodoks blockbuster, i den forstand at den ikke er en sedvanlig heltehistorie, og ikke inneholder noen komiske og oppløftende innslag. Den er gjennomført dyster, og viser en maktesløs verdensbefolkning som stort sett må stå passivt på sidelinjen mens naturen går sin voldsomme gang. Godzilla bør ikke avfeies som en hjernedød monsterfilm. Dum er den ikke, men den henvender seg i all hovedsak til sansene. Det lykkes den så til de grader med. Dette er en sjeldent atmosfærisk og overveldende kinoopplevelse. Atli Bjarnason Premiere 14. mai
4
5
68
06/2014
å se og høre henne fortelle om hvordan hun ikke klarer å styre den ulovlige forelskelsen, og om hvordan samfunnet sanksjonerer henne. Det hele forteller hun mens hun blir flau, ler, drar seg usikkert gjennom håret, svetter nervøst og blir rørt. Bildene fra Akerselva er fine avbrekk fra den til dels klaustrofobiske monologen. Det var her lærer og elev møttes for å røyke og prate, et sted hvor de fikk et pusterom fra hva alle andre måtte mene. Disse bildene har dessuten farge og musikk – kanskje for å antyde at møtene med femtenåringen Daniel gir Henriettes hverdag liv og farge? Regissør Dag Johan Haugerud har laget en virkelighetsnær liten film. Manuset er i hovedsak basert på en transkribering av et reelt intervju. At saken som det refereres til faktisk har funnet sted, gir filmen et autentisk preg. Men selv om temaet er viktig
og skuespillerprestasjonen god: trenger filmen nødvendigvis å være god? Er én såpass konkret og liten hendelse nok til å fylle nærmere en time med film? Spørsmålet har egentlig ikke noe klart svar. Det er meg du vil ha er den vanskeligste filmen å karaktersette på lenge, fordi den på mange måter bare er en manusfremførelse. Personlig hadde jeg likt å se Henriette i møte med Daniel og eksmannen, ikke bare høre henne gjengi situasjonene slik hun erindrer dem. Det hadde vært lettere å rulle terning over Bræin Hovigs prestasjon. Den er utvilsomt noe av det beste du får se på kino i år, og hun rettferdiggjør at det har blitt film av dette intervjuet. Samtidig er ikke dette en film en du kommer til å se igjen og igjen. Men å se den én gang, er noe enhver burde gjøre. Jon Sæter Premiere 13. juni