ÅRETS FILM
«
Natt til 17. er også en visuelt svært vellykket film.
Natt til 17. Regi: Eirik Svensson Som tittelen antyder, utspiller Natt til 17. seg i løpet av kvelden og natten før 17. mai. Vi følger en gruppe forventningsfulle femtenåringer på vei inn i Oslo-natten, der vennskapet mellom Sam og Amir står i sentrum. Det oppstår gnisninger dem imellom da det viser seg at Amir fortsatt er interessert i Thea, som Sam er i ferd med å bli sammen med. Ytterligere komplikasjoner oppstår da kompisene får noen eldre gutter på nakken, som står i fare for å spolere festen hos Thea samme kveld. Bruken av nasjonaldagen som ramme setter fortellingen i et gjenkjennelig og interessant perspektiv, helt fra åpningssekvensen med delvis dokumentarisk materiale fra Nationaltheatret natt til 17. mai. Dialogen blant de ulike etnisitetene i filmen flyter uanstrengt og naturlig, og gjør oss kjent med ungdommenes forskjellige personligheter. Men Natt til 17. er også en visuelt svært vellykket film, med en sensibilitet i foto og klipp som oppleves som uvanlig selvsikker i norsk fortellende film. Eirik Svenssons andre spillefilm er en stemningsfull skildring av et Oslo-døgn, og gir et fortettet innblikk i tenåringenes konflikter og forventninger.
B A S E R T
SA N N
PÅ
E N
H I S T O R I E
BILL NIGHY
I M E L D A S TA U N T O N
DOMINIC WEST
PA D D Y C O N S I D I N E
«Uimotståelig» E V E N I N G S TA N D A R D
«Ubeskrivelig herlig» D A I LY M A I L
«Glimrende» THE TIMES
PRIDE «
Blind briljerer på egne premisser.
Blind Regi: Eskil Vogt Blind er gjennomsyret av paradokser. Den tematiserer det å se og bli sett via en blind hovedperson: Ingrid, spilt av Ellen Dorrit Petersen. Blindheten, som per definisjon er det mest ikke-visuelle konseptet som tenkes kan, frigjør filmen fra virkelighetens begrensninger, idet den gir den blindes fantasi et visuelt utløp. Historien flyter fritt, mens Vogts regi er kalkulert. Den blir komplisert, men er alltid tilgjengelig; tidvis uhåndgripelig, men omsider tydelig. Filmen er overraskende morsom, men aldri uten en tragisk undertone. Via Ingrids spesielle situasjon belyses utbredte, relaterbare følelser, traumer og erkjennelser. Eskil Vogts debutfilm har blitt noe så sjeldent som en internasjonalt anerkjent, norsk arthouse-film. I likhet med Joachim Triers filmer, som har blitt til i samarbeid med Vogt, henter Blind sin inspirasjon utenlands fra, selv om den så definitivt er en Oslo-film, hvor handlingen i hovedsak foregår på Bislett. Imidlertid kan man ikke med rette anklage Blind for å avvise det «norske» for å frembringe et hult Cannes-frieri, for den briljerer på egne premisser. Alle dens motstridende bestanddeler faller grasiøst sammen til en fascinerende, rikholdig helhet.
En film av M A T T H E W WA R C H U S PÅ KINO FRA 25. DESEMBER
www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no
11/2014
49