SAMFUNN REPORTASJE
«
Sopptember og sopptober, som Fleinar selvfølgelig sier – er de beste månedene.
TRIPADVISOR
En liten kjøretur utenfor Oslo finnes et hemmelig flein-Mekka. Med bind for øynene fikk vi bli med «Fleinar», en rutinert fleinsoppsanker TEKST & FOTO PELLE BAMLE i slutten av 20-årene, til hans personlige paradis. – HALLA! «Fleinar» hilser på sesongens første flein. Godt gjemt i kanten av en gresstust står den, med lang hvit stilk og brun hette med en spiss tupp på toppen. Han knipser på den. – Knipsing er en litt sånn overtroisk greie mange gjør. For å spre soppsporene. Vet ikke om det hjelper, men … Så drar han den opp med rota. – Mange fleinfolk blir sure hvis man plukker opp rota. De tror at da blir det færre sopp neste år. Det er bullshit, sier Fleinar.
1
NOEN TIMER TIDLIGERE kjørte vi ut av byen, gjennom næringsparker og tettbygde strøk, så ut i åpent landskap, forbi åkre og bensinstasjoner. Etter at Fleinar tok over rattet og jeg måtte knyte en genser rundt ansiktet, ble veien stadig mer svingete. Jeg merket at vi tok av inn på en grusvei, hørte at vi passerte et crew med bjellesauer. Fleinar er en soppnørd, som referer til sin «favorittmykolog» (mykologi er læren om sopper) og legger ut om alt fra psilocybinreseptorene i hjernen, til verdens største sopp: Armillaria ostoyae i Oregon, USA, som er ni kvadratkilometer stor, og dermed verdens største organisme. – Jeg har også tenkt på å gå til anskaffelse av en fleinbikkje. Bare trene opp den jævelen, gi den en snack hver gang den finner flein. Det må jo funke!
14
08/2015
SOPPSANKERNE ER TURGÅERNES ekstremsportutøvere. Får de med seg en hvit eller grønn fluesopp i kurven, kan det i verste fall drepe hele middagsselskapet. Og i år går vi en ekstra risikabel sopphøst i møte: Etter syv år uten offentlig støtte har ikke Norges sopp- og nyttevekstforbund lenger råd til å kontrollere kurven din for giftig sopp. Det vil si at det er ekstra viktig å vite hva du driver med før du begir deg ut på tur. En gruppe sankere som er vant til å måtte klare seg på egenhånd er fleinsoppsankerne. Spiss fleinsopp har vokst i den norske faunaen i minst fem-seks tusen år, men fordi den inneholder det psykoaktive virkestoffet psilocybin, er den ulovlig å plukke. Følgelig er fleinsoppen utelatt fra den offentlige soppdiskursen, det er lite informasjon, og den er ikke omtalt i soppbøker eller -kart. Gode flein-spots er dessuten godt bevarte hemmeligheter som ikke deles med noen. Skal du finne fleinsopp er du nødt til å bli med noen til steder de vet det vokser, ifølge Fleinar. Som fersk fleinsoppsanker er du med andre ord dømt til å mislykkes. – JEG HAR LETT etter nye flein-spots hele mitt liv. Aldri funnet noen. Sikkert vært på 200 steder som har sett perfekte ut. Null flein! Den er en mystisk jævel. Fleinsopp vokser over hele landet. Der det vokser gress, kan det i teorien vokse fleinsopp. Men er det bare å rusle bort
i den lokale parken og fylle kurven med fremtidige tripper? Nei, så lett er det ikke, ifølge Fleinar. – «Det er flein i Fengselsparken på Grønland» er en vanlig påstand, som jeg har null problemer med. Men kommer jeg til å finne det før de andre? Er det vits å sjekke? Det er masse Oslo-flein, men det er for mange om beinet! Det blir plukka med en gang. Selv i små bygder er det konflikter om flein-spotsa, sier han. SÅ HVORDAN FANT Fleinar ut at det vokser flein på stedet han har tatt meg med til? Ikke overraskende var det gjennom et medlem av den demografiske subgruppen som sitter på de aller beste hemmelighetene: gamle fylliker på bar. En kompis av Fleinar jobbet på en bar på Oslo vest der det alltid satt en gammel fyllik. En dag hadde fylliken gått tom for penger, og sa: «Hvis du spanderer en øl på meg, skal jeg gi deg et ekte skattekart». Det hele var visst veldig mystisk. – Men kompis var tydeligvis mystisk anlagt, for han ga ham ølen, og ba om kartet. Fylliken tegna et kart over et sted nord for Oslo. Et skogsområde, men de stedene det var gress, var det flein, påstod han. Masse flein. Det er ikke gitt at kritende fylliker sier sannheten, men nysgjerrigheten var trigget tilstrekkelig til at kompisen sjekket det ut. – Og han fant kjempemye sopp, sier Fleinar.
Mot én pils hadde fylliken avslørt en soppåker kompisen aldri hadde sett maken til. – Det ble en mytisk spot. Etter hvert fikk jeg lov å være med, mot at jeg holdt det kjempehemmelig. Nå har vi plukka der i ti år. I alle disse åra har jeg avvist folk som spør om å få bli med. Hver tur bringer de med seg hjem tilsvarende mellom femten og tjue gram tørket fleinsopp hver. – Så spørs det hvor lenge dét holder, da. Før holdt det ikke så lenge. Før jeg begynte på master’n. JEG KNYTER OPP genseren. Sola skinner, sauene breker som gale. En av dem har en menneskelignende stemme. Vi befinner oss i enden av en liten avstikkervei, i bunn av et digert hoggstfelt. I bunnen av hogstfeltet ligger en gresslette på størrelse med en liten fotballbane. Alle de psykedeliske soppene vokser i gress (bortsett fra rød fluesopp, som det faktisk er lovlig å trippe på, kan Fleinar entusiastisk opplyse om). Området er ingen jevn gressplen, det minner mer om en ekstremt dårlig vedlikeholdt fotballbane. – Her er det store gresstuster, det er bra. Rundt tustene har du baller av gressrøtter. Fleinsopp vokser i symbiose med gressrøtter. Trær, stubber og sånt har andre, større røtter, det er ikke bra. Gressletter, gjerne i bakke, med tuster – det er bra, sier Fleinar.