MUSIKK
JULIA HOLTER Loud City Song DOMINO
Med utgangspunkt i novellen om kurtisanen Gigi skrevet av den franske forfatteren Colette i 1944 (og musikalen fra ’58, basert på samme bok), har Holter laget sitt tredje album, Loud City Song. I god tradisjon med tanke på ditto konseptbaserte Tragedy og Ekstais, som var basert på antikkens mytologier og europeisk modernisme. I utgangspunktet gjør dette Holter til en langt mer interessant artist enn de som ene og alene henfaller til suksessformelen mittprosaiske-følelsesliv, men det er det intrikate lappeteppet av instrumenter og lag-på-lagvokalen som i all hovedsak gjør Loud City Song god. Holters musikk lar seg vanskelig kategorisere, men hvis en skal bevege seg ut på pretto-glattisen, er kanskje «pop-ekvivalenten til en arie» («World») dekkende. Man kan også si at det er den musikalske forlengelsen av et episk drama fortalt med hviskende vokal over strykere. Men det enkleste er å være kortfattet: forførende og vakkert. På «Maxims 1» (som på russisk betyr «størst») går det fra lett dusking på cymbaler, til strykere, piano, gigantiske arrangementer og Holters fengslende stemme – en formel som blir applisert på «Maxims 2», oppfølgerlåten som tar seg en noe brokete tur til frijazzland. Som hver eneste sang på albumet, er de fritatt fra en komfortabel smørbrødliste av vers, refreng, bro og modulering ganger fem på slutten for ekstravagant momentum. Momentum bygges heller opp fra det lille hintet av lyd i begynnelsen til en bratt oppoverbakke av patosfylte utskeielser, noe som kunne vært forløpet til en SNL-sketsj hvor Holter i innspillingsbasen får hyppig besøk av Christopher Walkens innstendige formaninger om «litt mer symfoniorkester». Likevel, tross sin forutsigbare uforutsigbarhet er Holters tredjealbum en nøtt å bryne seg på, uavhengig om du i utgangspunktet bare liker listepop eller avantgarde-musikk. Karima A. Furuseth
5
KING KRULE 6 Feet Beneath The Moon XL / TRUE PANTHER
Han har i skrivende stund ikke fylt 19 år ennå. Han ruver omtrent 150 cm over bakken. Han sporter Burberry-tracksuits som INGEN andre, og han er med stor sannsynlighet stemmen til Joe Strummer reinkarnert. Etter tre år med slipp av gjennomgående gode EP-er og singler (med 2011s King Krule EP som personlig favoritt), har endelig Archy Marshall, aka Zoo Kid, aka Edgar The Beatmaker, aka King Krule sluppet debutalbumet, 6 Feet Beneath The Moon. Er du nysgjerrig på hvordan chavistisk sosialrealisme fra Storbritannia fortoner seg nå om dagen, er Marshalls betraktninger – nesten
5
70
9/2013
blottet for plump overtydelighet – prismet å kikke gjennom. Platen domineres nesten utelukkende av hans mørke sinns beretninger, akkompagnert av elektrisk gitar, beats og dystert piano, men det er spesielt én låt som stikker seg ut som toneangivende for Marshalls agenda. «Out Getting Ribs», originalt gitt ut under navnet Zoo Kid, er den særdeles poetiske skildringen av det som tilsynelatende er den unge guttens møte med en prostituert («Red stairs lead sense astray / I look up and see for faith»). Det er mulig fortolkningene har gått sin spinnville gang, men uansett er «ribs» heretter min foretrukne eufemisme for vagina. Det er altså ikke bare den store, raspete stemmen som forleder en til å tro at King
Krule er langt eldre enn det han egentlig er – tekstene presenterer han som en dystopisk Morrisseyaktig skikkelse som har levd lenge nok til å se alle verdens skyggesider. At en ung gutt, ikke en gang uteksaminert fra gymnaset, kan fungere som en velformulert posterboy for den melankolske britiske mannen, er en slags seier i seg selv. At han klarer å gjennomføre det med musikalsk teft – lydbildet er som summen av alt som har rørt seg i toppsjiktet av britisk musikk de siste årene; dubstep, pop, jazz og hiphop spissformulert til en karakteristisk sound – er grunn nok til å få dårlig samvittighet for at du, som nesten alle andre dødelige, kastet bort tenårene dine på dank. Karima A. Furuseth
K. MICHELLE Rebellious Soul ATLANTIC RECORDS/WARNER MUSIC
Til tross for et knippe fine singler, har Memphis-sangerinnen K. Michelle så langt fått mest oppmerksomhet for sin deltakelse i VH1-programmet «Love & Hip Hop: Atlanta», men i motsetning til de fleste reality-deltakere, har 27-åringen plenty med talent, noe hun også viser når hun nå endelig er klar med sitt lenge utsatte debutalbum, Rebellious Soul. En skive som lett kunne ha falt inn i mange av de typiske diva-fellene, men Michelle holder det både classy og mektig, og klarer det hennes åpenbare inspirasjonskilder, Keyshia Cole og Mary J. Blige ofte sliter med, nemlig å legge seg på et behagelig vokal/energinivå som ikke sliter ut lytteren. Hun har definitivt stemmen, men har lært kunsten å stoppe mens leken er god. Tekstmessig er Michelle og Cole/Blige også i samme hjørne, med nok historier om tapt kjærlighet og skuffelse over menn til å fylle opp minst en hel høst med husmor-litteratur. Men også her unngår Michelle den vanlige fellen med å virke bitter og grinete, og arbeider istedet opp både respekt og medfølelse når hun for eksempel holder det ett hundre på brutalt ærlige «I Don’t Like Me»: «Cause if I let him do it, I do it to myself/And I was so dumb I need it, I need some help/Cause all that I can see is that she is prettier than me/Damn, I wish I had her body/I can hear my self-esteem/I don’t like me». Like rett fram er hun også på «Can’t Raise a Man», hvor hun prediker det kvinner generelt burde innse, at det sjelden er noen vits i å forsøke å forandre på en voksen mann. «If his momma couldn’t do it, what makes you think you can train a boy to be a man, it’s too late./Better off letting him go, no matter how hard you try you can’t raise a man/He’s already grown». Så til tross for at albumets tidligere annonserte gjesteliste bestod av navn som Usher, R. Kelly, Missy Elliott og Gucci Mane, klarer frøkna altså å dra i land dette prosjektet helt på egenhånd, kun med introhjelp fra Meek Mill på «My Life», som forøvrig glir over i en av de største R&B-teaserne siden de 21 sekundene av Ne-Yo’s «Slow Down» (som nå eeendelig har havnet på nett!). Beklager avsporingen. Men ja, Rebellious Soul er i alle fall mer enn anbefalt. Mathias Rødahl
5