KULTURBILAG // MUSIKK
«
Anmelderen skrev at ’de enkelte bestanddelene ved Nils Bech skulle tilsi at han er lett å hate’.
Performance SC Evenings: Nils Bech, 2013, SculptureCenter. Skulptur av Eirik Sæther.
Går det an å formidle skam via popmusikken uten å bli uglesett? Det gjør ikke det, vettu. TEKST KARIMA A. FURUSETH FOTO JOANNE H. KIM SPØRSMÅLET HAR MED stor sannsynlighet blitt stilt hundreogfemti ganger før: Hvorfor er Nils Bech så innmari opptatt av at alle hans opptredener skal være som om vi i publikum har blitt skutt inn i en MoMa-retrospektiv av trash-art og performance-kunst? For Bech handler det imidlertid ikke så mye om oss. Det handler om at skulpturene og objektene er nødvendige å ha med på scenen for at han som artist skal komme i kontakt med de følelsene han ønsker å formidle. – Jeg merker at jeg klarer å finne en konsentrasjon, og en følelse jeg kanskje har glemt, men som jeg tror på igjen, når jeg er omringet av objekter på scenen. Publikum får muligheten til å ta del i min verden, og mitt følelsesliv. De får selvsagt velge om de vil ta en del i det eller ikke, men det retter oppmerksomheten til konserten på en annen måte.
1
Ofte når artister har veldig visuelle show blir det umiddelbart akseptert som en del av pakken, mens du må stadig lide under en formening om at du opererer helt i grenseland for hva som er akseptert i popmusikken? – Ja, veldig ofte vil folk ha det til at det er særere enn hva det egentlig er. Jeg husker en av de aller første anmeldelsene jeg fikk for Look Back i Bergens Tidene, hvor anmelderen skrev: «De enkelte bestanddelene ved norske Nils Bech skulle tilsi at han er lett å hate: Han er performancekunstner. Han fremfører låtene sine med en engelsk uttale som får Thorbjørn Jagland til å høres ut som Stephen Fry.» Haha, herregud! – Sånn blir det dersom du sjonglerer flere ting på én gang eller opererer i et grenseland mellom felt. Da oppstår det gjerne en motstand mot multikunstneren. RENESANSEMANNEN. Til tross for hard skyts fra mediale bunnoteringer, er det nettopp det mangefasetterte ved Bech som
Ultimafestivalen trekker frem som en av hans styrker som artist. Under årets festival skal Bech, i samarbeid med Ole-Henrik Moe, Julian Skar, Kari Rønnekleiv og Eirik Sæther, presentere et bestillingsverk med nytt materiale. Dette med skrekkblandet fryd, skal vi tro Bech. Tidligere erfaringer tilsier at kroppsspråket hans, som tilsynelatende er på kanten av heteronormative standarder, må tåle omtale. – Dagbladet anmeldte en performance jeg hadde på New Museum i New York. Det var selvfølgelig fantastisk med en god anmeldelse over en dobbeltside, men journalisten skrev at jeg hadde «feminine gester». Etter performancen leste kjæresten min anmeldelsen, for så legge avisen fra seg uten å si verken det ene eller det andre. «Å ja, nå skammer han seg fordi det står at jeg er feminin i avisen», tenkte jeg. Slike tanker er innprentet i meg fordi jeg er den jeg er, og har valgt å leve det til det fulle. Og det er det bestillingsverket til Ultima handler om. Den ene sangen heter faktisk «Shame», og første setning i låta er «When you read about me in the paper did you feel ashamed?». Rett på sak, sier Bech og forklarer videre: – Toril Moi parafraserer Sartre i en artikkel om Knausgård, og skriver at idet du spionerer
gjennom et nøkkelhull er du i nuet, og midt oppe i din handling. Men idet du blir oppdaget, og skjønner det, ser du deg selv utenifra, og da føler du skammen. Det har jeg følt på hele livet. Men den vonde skammen er et nyttig redskap for inspirasjon? – Før en performance på Veneziabiennalen i 2011, tenkte jeg «nå bare gjør jeg det!». Da sang jeg: «am I good enough, can I be loved?». Umiddelbart etter at jeg gjorde det, var det en utrolig lettelse. Da var katta ut av sekken. Når du legger alt frem, kan ingen ta deg på det, sier Bech og gestikulerer en «aha»-halvsirkel med hendene, som om han akkurat har satt ord på den universelle formelen for selvaksept. – Jeg vet at jeg kan bli elsket, men jeg kan fremdeles kjenne skam over å være feminin og homofil. Intellektet mitt vet at det er tullete – det kan jeg rasjonalisere. Men det som sitter i ryggmargen er vanskeligere å hanskes med. Nils Bech, 13. september, Kulturkirken Jacob, Ultimafestivalen.