KULTUR REISEBREV
MODERNE KJÆRLIGHETSBREV Fire uker i Paris med Tinder som kompass. TEKST OG ILLUSTRASJON NIKOLAI TORGERSEN If you want me all you have to do Is ask a thousand questions Triplicate and file under Simple things you ask to make a young boy sigh
DET LIGGER EN imaginær mappe foran meg. Fullstappet med det som drar meg ned. Det kommer ikke til å gå. Det blir ikke noe bedre. Telefonen går tom for batteri og Belle & Sebastian gir seg litt bråere enn jeg skulle ønske. Klokken er litt over to, natt til en torsdag i midten av desember. Jeg går nedover Rue Saint-Lazare. Kvelden har gått med til å prøve å finne en Tinder-match som tror på historien om at jeg akkurat har flyttet til Paris og ikke får min nye leilighet før om én uke. Det finnes ingen leilighet. Det finnes ikke noe «om én uke». Jeg har ikke sjekket bankkontoen på flere uker, men det kan ikke være mer enn et par hundrelapper der. På vei til neste bar stopper jeg en trailersjåfør og sjekker mulighetene for å få haiket opp til Belgia eller Tyskland. Jeg arkiverer de siste timene i mappen som inneholder irrasjonelle rop om hjelp.
1
NOEN UKER TIDLIGERE sitter jeg på et fly fra Gardermoen til Orly. Jeg kommer i snakk med et par fra Paris som har feriert i Oslo. De spør hva jeg skal i Paris og jeg sier at jeg ikke vet. At jeg ikke har noe sted å bo, at jeg ikke har penger, at jeg ikke har noen plan. At jeg har en enveisbillett til Paris og at den mest klisjéfylte måten å drepe hjertesorg på kanskje er den mest pragmatiske. Jeg styrter en Carlsberg. Styrter en gin. Legger meg bakover med ordene Now we’ll never know what legends we could be, just dumbass you and dumbass me fra øreproppene jeg har fått låne. Da flyets venstre halvdel lener seg over Paris’ forsteder lener den ene halvdelen av B & C-seteparet seg mot meg og prikker meg på skulderen. Akkurat da Morrissey tar over og skal til å fullføre set-
18
03/2015
ningen om hvorfor det ville vært nydelig å dø med deg, så sier de i kor at de har en leilighet i Paris de ikke skal bruke før tirsdag. Leiligheten er grei. Boulevard Barbès. Den første gata som kommer opp om du googler «places to avoid in Paris». JEG FØLER MEG hjemme i dette området. Ikke fordi alle hater seg selv der, men fordi ingen vet hva de driver med. De går fem meter av gangen før de stopper opp og venter på neste avgjørelse eller avkjørsel. Kanskje den aldri kommer. Jeg tar første, beste og nest billigste flaske med vin med meg fra et marked og går tilbake til Barbés. Jeg slår koden til leiligheten jeg har fått låne og går inn. Går inn på Tinder. Sveiper gutter og jenter i en verden hvor venstre ikke eksisterer. TO DAGER SENERE er jeg på vei mot Sébastopol. Både Google og Tinder forteller meg at det tar 20 minutter, og etter circa tre timer står jeg utenfor Musée des Arts et Métiers og venter på en jøde fra New York på 65 år. Han bruker de første tre minuttene til å gjøre et poeng ut av at han er gay. Jeg bruker den samme tiden til å poengtere det motsatte. At han morgenen etter vekker meg ved å sette seg på sengekanten min og stryke meg over magen går greit. «Did you sleep well, darling?». Han har tross alt lagd pannekaker. Ikke-symbolsk sirup legger seg mellom mine to tettsittende pannekaker. Tre faktisk. Det er derfor måltidet ikke kan symbolisere en 65 år gammel homse som spruter sæd over ett infantilt norsk rasshøl. Dag to våkner jeg av at han kiler meg under føttene og spør om jeg er ticklish. Eh, ja, men eh, nei. PARIS HAR ET uteliv jeg ikke forstår. Jeg har ikke funnet den franske ekvivalenten til flegmatisk og lavmælt, jeg ser ikke om jentene er 18 eller 30 år, og da Erroll Garners «Early In Paris» spiller ut i øreproppene mine forstår jeg at jeg, i likhet
med det franske språket, kanskje ikke heller snakker det franske kroppsspråket. En svart jente lurer tilsynelatende på hva jeg hører på. Den franske måten å gi uttrykk for det er å ta den ene øreproppen min ut av øret mitt og putte den i sitt eget. Uten å si noe. Sin begeistring for amerikansk etterkrigsjazz utrykker hun ved å bestemt sette seg på låret mitt og kysse meg. Akkurat så intenst og langvarig at jeg lurer på hvilken annen musikk hun liker. Vi danser oss nærmere et toalett og fortsetter der, men jeg får panikk fordi jeg ikke har kondom og stopper etter 20 sekunder. Min ikke-rasjonelle personlighet prikker meg på skulderen og hvisker at jeg allerede har fått aidsen jeg frykter bare av fordommene mine. Hun forteller at hun har kondomer hjemme og at vi kan dra til henne. Da vi kommer frem har roomien hennes besøk og hun sier at jeg kanskje heller kan sove der i morgen. Jeg sier at det ikke er noe problem, går ut, venter tre minutter, ringer på en tilfeldig dørklokke i samme oppgang, sier at jeg har glemt nøklene, blir låst inn i oppgangen og legger meg til å sove i øverste etasje. EN BLACKOUT senere våkner jeg av at jeg kaldsvetter. Det tar meg noen minutter før jeg husker hvilken by jeg er i. Telefonen er død, men jeg regner med at klokken akkurat er nok til at noen vil servere meg øl. «Il est quatorze heures quarantecinq». «Pardon?» «14.45». «Merci». I PARIS FÅR jeg cirka femten Tindermatches hver dag. Jeg ble advart på forhånd om at franske jenter liker blonde gutter. Majoriteten er fransk-asiatiske jenter, deretter franske fags, så afro-franske bitches med så mange synlige piercinger at jeg intuitivt vet at de også har noen skjulte. Ingen advarte meg om de skjulte. Ingen advarte meg om at franske gutter liker blonde gutter, heller. De fleste er åpne for å møtes for en øl eller vin, men jeg vil ikke drasse på bagasjen min, så jeg
velger en fransk-sveitsisk jente som sier jeg kan sette tingene mine hos henne. Tre kilometer høres overkommelig ut. Jeg overlever i to dager ved å motvillig være med å røyke dop og kjøpe henne en middag på en restaurant i Saint-Germain des Prés. Hun stiller meg spørsmålet [boratstemme] «av you ever had sex wit a virgin?» etter fem minutter. – Twice. – Tonight is gonna be your third. 80 EURO FOR en middag blir alt for dyrt når jeg senere på kvelden får oppleve at sveitsisk førstegangssex ikke er verdt mer enn en flaske L’Héritage De Carillan Chardonnay til 2,15 euro. De neste dagene går forbi mens hun ligger over meg og hvisker «Kiss me, Nikolaiiii», mens jeg gjør mitt beste for å ikke bryte i ut latter. «Why don’t you wanna hold your arms arrrrround me, Nikolaiiiii??». «Jeg vil være helt foran i den toetasjers bussen som Morrissey synger om» tenker jeg så høyt jeg kan uten at det kommer ut verbalt. «Hold me, Nikolaiiiii», sier hun, men nå vet vi egentlig begge to at hun aldri vil være passasjeren jeg vil treffe bussen med. To dager og x antall timer etter at hun har tryglet – men ikke overbevist – meg om å slikke fitta hennes vekker hun meg. – Nikolaiiiiii, you need to move out. – OK. – I think you drink too much. DET ER EGENTLIG greit. Jeg får i hvert fall drukket gin til frokost denne morgenen uten at jeg trenger å skjule det i Orangina-
«
Jeg klarer ikke bli kvitt følelsen av at jeg er en hore.